Den meget omtalte MIchael Barkun har fokus på den politiske konspirasjonsteorien, konspirasjonsteorienes eksplisitte (og i mindre grad implisitte) politiske anvendelse, der det er et tydelig politisk segment som forestiller seg en sammensvergelse med like tydelige politiske hensikter. Her står han i en lang og dominerende tradisjon når det gjelder forskning på konspirasjonsteorier, fra teoretiseringen til […]

Den meget omtalte MIchael Barkun har fokus på den politiske konspirasjonsteorien, konspirasjonsteorienes eksplisitte (og i mindre grad implisitte) politiske anvendelse, der det er et tydelig politisk segment som forestiller seg en sammensvergelse med like tydelige politiske hensikter.

Her står han i en lang og dominerende tradisjon når det gjelder forskning på konspirasjonsteorier, fra teoretiseringen til Karl Popper via historikere som David Bryon Davis og Richard Hofstadter til samfunnsvitere fra Seymour Lipset til Mark Fenster.

Jeg kaller dette gjerne Hofstadter-skolen, som en anerkjennelse av den rollen Hofstadters berømte essay ”The Paranoid Style in American Politics” har spilt.


Skolen kjennetegnes gjerne av et syn på konspirasjonsteorier som illegitime, deres påstander som uholdbare, verdenssynet som ”manikeisk” og ”paranoid/millenaristisk”, og deres politikk som ekstrem og antidemokratisk, med vekt på renhet, moralsk svart-hvitt-tenkning, fremmedfiendtlig etc. Alle disse elementene finner vi igjen hos Barkun.

Fokuset i denne skolen (og det meste konspirasjonsforskning) har tradisjonelt ligget på høyreekstreme teorier, men i nyere tid har enkelte konservative stemmer (de fleste i Hofstadter-skolen har tilhørt den såkalt liberale leir i amerikansk politikk) satt fokus også på venstreorientert konspirasjonstenkning.

Den fremste blant disse er neocon-ideologen Daniel Pipes. Han avviker på vesentlige punkt fra de fleste andre i Hofstadter-tradisjonen – også Barkun – i det at han inkluderer mer rent systemkritiske teorier som konspirasjonsteorier. For en klassisk marxist – som Pipes tildels vil ha med – er det for eksempel kapitalismen som system som fremtvinger bestemte ubekvemme tilstander i samfunnet som trenger forklaring. Selv om det er nødvendig med mennesker til å utføre de handling som skaper systemet, så ligger forklaringen ikke i en bevisst ond sammensvergelse, men i et ødeleggende system.

Hos Barkun og andre vektlegger man bevisst intensjon om å skape den negative tilstanden (for andre, aka ”oss”), og dermed insisterer man også på definerbare grupper bak om – i det minste teoretisk identifiserbare grupper. (Her er superkonspirasjonsteoriene i praksis langt mer kompliserte. Deres teoretiske fundament og praktiske utforming fører fort til en så komplisert situasjon hva gjelder muligheten for å skape pålitelig kunnskap, at det er vanskelig å tenke seg at sammensvergerne kan identifiseres, sikkert og endelig. Hvilket ikke hindrer mange av teoretikerne fra å gjøre det.)

Jeg står i samme skolen, og bruker også tanken om en intensjonell sammensvergelse med bevisste mål som et kriterium i definisjon av konspirasjonsteori. Det finnes imidlertid en nyere skole, som i større grad består av litteratur og kulturforskere, blant annet amerikanisten og litteraturforskeren Peter Knight, som ser bort fra ”konspirasjon” når de definerer konspirasjonsteori. (Det finnes noen andre interessante element hos en del av dem også – blant annet trekker man fokus vekk fra det eksplisitt politiske, og legger sterkere vekt på ting som bruk av slike teorier som underholdningselement, lek, og begrenset kognitiv orientering.)

De ser nærmere på ulike sider ved hvordan mer systemorientert teori – som f.eks. radikal feminisme – har sterke familielikhetstrekk med klassisk konspirasjonstenkning, i måten de forklarer lidelse, undertrykkelse, skjevfordeling av makt, samtidig som de låner en del av den samme nær-apokalyptiske, nær-manikeiske retorikken vi finner i klassiske konspirasjonsteorier. Knight knytter i tillegg disse sammen ved å peke på et slags fellesskap i tanken om ”den usynlige aktør” bak forhenget, her fra boken Conspiracy Culture. From Kennedy to the X-Files:

”The figuration of conspiracy articulates otherwise uncoordinated suspicions that daily life is controlled by larger, unseen forces” (s.117).

Knight går etter ulike større systemkritiske teoridannelser med blikk for både hvordan de protesterer mot å bli kalt konspirasjonsteoretikere og hvordan en del representanter samtidig er tilbøyelige til å benytte seg av både konspirasjonsretorikk og konspirasjonsresonnementer.

Det blir det god kulturanalyse av, og jeg er tilbøyelig til å mene at han får frem viktige poeng som ikke kommer frem i Hofstadter-skolens analyser, og sjelden i andre analyser av ideologi. Han gjør et bedre studium av dette slektskapet mellom som regel mer venstreorientert ideologi og konspirasjonstenkning enn Daniel Pipes, men jeg er fortsatt ikke overbevist om at det er noen god idé å droppe den bevisste vilje og de selvbevisste aktørene i vår definisjon av hva en konspirasjonsteori består i.