Artikkel

Intervju med Joe Nickell om «synske detektiver»

synsk1.jpg
Magiker, privatdetektiv og CSICOP-medlem Joe Nickell forteller om hvilken betydning synske har hatt for politiets arbeid.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Asbjørn Dyrendal


I forbindelse med skeptikerkongressen sommeren 1996 gjorde vi noen intervjuer. Blant annet møtte vi Joe Nickell, forsker ved Center for Inquiry, med mirakler av alle slag som spesialitet. Nickell er tidligere tryllekunstner og residerende magiker på Houdini Magical Hall of Fame, han har arbeidet som privatdetektiv og undervist i skriveteknikk ved University of Kentucky. Det siste kan man finne spor etter i hans mange bøker. Nickell har skrevet håndbøker om falsknerier, om etterforskning av påståtte mirakler, og holder på med en bok om rettsmedisin. Boken vil bli hans femtende. Et annet prosjekt som imidlertid er avsluttet er en bok om «synske» og deres samvirke med politiet.

Du har nylig vært med på å sjekke påstander fra en rekke såkalt synske mennesker som hevder at de ofte kan være til hjelp for politiet?

Joda, og jeg har redigert en bok som kom ut av dette prosjektet – «Psychic Sleuths – ESP and Sensational Cases». Der vil du finne at utfallet ikke er så sensasjonelt allikevel. Ett tidlig eksempel på dette er nederlenderen Peter Hurkos, som kom til USA på midten av femtitallet, i 1956, og fortalte svært fargerike historier om alle de store sakene han hadde løst i Europa. Det hadde han slett ikke, men et troende publikum og en velvillig presse tok ham på ordet, og ga ham etterhvert tilnavnet «Mannen med radarhjernen».

Hurkos er mannen som påsto å ha løst saken med «the Boston Strangler»?

Det var hans mest berømte sak. I 1964 gikk det en seriemorder rundt om kring i Boston-området og kvalte kvinner. Hurkos involverte seg i saken, og påsto ganske snart å ha løst den. Han oppga til og med navnet på en han mente var morderen og pekte ham ut for politiet. Det var imidlertid et problem med hans løsning, et problem som ofte kan opptre når man kun stoler på sitt «indre øye» – han pekte ut feil mann. Nå fant man heldigvis ut av dette, og en mann ved navn de Salvo ble arrestert og tilsto.

Hurkos var faktisk ofte i stand til å gi relativt gode opplysninger om ulike saker, men metodene hans var ikke alltid de han selv fremhevet. I ett tilfelle ble han etterhvert tiltalt og dømt for å ha gitt seg ut for å være FBI-agent. På den måten hadde han skaffet seg informasjon som han senere hevdet å ha «sett».

Har du noen andre eksempler?

To av mine favoritter er fortsatt aktive i dag. Dorothy Allison er én av dem. Da vi gjorde forarbeidet til «Psychic Sleuths» ga vi henne anledning til selv å velge ut den saken som hun selv mente var hennes beste, der resultatene var klarest positive. Hun valgte saken med seriemorderen som drepte rundt tyve svarte barn i Atlanta på starten av åttitallet. Selv hevdet hun blant annet å ha gitt politiet navnet på morderen, Williams, og generelt å ha vært svært viktig for etterforskningen. Politiet i Atlanta hadde en litt annen vurdering. Da vi sjekket hennes opplysninger ga de uttrykk for at hun langt fra hadde vært til noen hjelp. Hun burde heller karakteriseres som en plage, siden hun stadig gjorde forsøk på å avbryte etterforskningen. Ansvarlig etterforsker innrømmet imidlertid at hun godt kunne ha gitt dem navnet på morderen. Han sa noe sånt som at «hun oppga omtrent hvert eneste navn i telefonkatalogen, så det ville vært mer overraskende om ikke hun også hadde vært innom dette.»

En tredje «synsk detektiv» er Greta Alexander. Hun oppga drapet på Mary Cousett som sin sterkeste sak. Vel – på det tidspunkt da Greta Alexander ble involvert i saken visste man allerede at Mary Cousett var blitt drept og hvem som hadde gjort det, nemlig kjæresten hennes. Han kunne imidlertid ikke huske nøyaktig hvor han hadde kvittet seg med liket. Han husket bare at han hadde dumpet det på et strekk der motorveien fulgte elva. Men den strekningen var altså på omtrent tre mil…

Greta Alexanders påstand overfor oss var primært at hun hadde oppgitt akkurat hvor liket ville bli funnet. Da vi fremmet denne påstanden overfor politiet fant vi at de, i etterkant riktignok, faktisk var ganske imponert. Men årsakene til at de var imponert sier mer om hvordan «synske» holder liv i seg enn om hvor korrekte spådommene deres er. For ved nærmere undersøkelse viser det seg at kroppen ikke ble funnet i noe område som lignet på noe av det hun «så». Det lignet ikke engang på de data hun oppga, faktisk finnes ikke noe område der som tilsvarer de mange forslag hun ga. Men etter at liket ble funnet festet politiet seg ved bare to av de ting hun hadde sagt, og som ga dem et positivt inntrykk (i tillegg til det obligatoriske «nær vann»): Hun hadde «sett» en kirke og noen bakker. Landskapet der liket ble funnet var rimelig flatt og ingen kirke var å se. Men eiendommen der funnet ble gjort var eid av en kirke, og ikke langt unna var et par hauger med salt.

Dette tolket enkelte av politimennene i etterkant som imponerende, men det var selvfølgelig helt ubrukelig under etterforskningen. Avdøde ble funnet på et sted politiet hadde bestemt seg for å gjennomsøke lang tid i forveien. Om Greta Alexander hadde noen innflytelse i det hele tatt så var det faktisk å forsinke etterforskningen!

Jeg aner flere årsaker til at du velger denne siste saken?

Det er spesielt teknikken som er interessant her, hvordan vanlige mennesker gjør feilslutninger som gir såkalte synske troverdighet. Vi kaller denne teknikken for «retrofitting», tilpasning av tolkning i etterkant. Den «synske» slipper ut en masse vage spor av typen «nær vann» (nesten obligatorisk), «jeg ser tallet syv» osv. og lar det hele virke mystisk . I etterkant kan så «nær vann bety alt fra «i elv» til nær elv eller en bekk, eller tjern, eller at det har regnet – enten da f.eks. drapet skjedde, til at det regnet da man fant det etc. Og dersom man skulle finne liket innendørs så er det jo nesten alltid vann i nærheten… Man kan altså ta alt som ser bra ut. La oss for ordens skyld ta «tallet 7» også: det kan være veinavnet i nærheten av der liket blir funnet (riksvei 7), det kan være i veinavnet (riksvei 207), det kan være antallet i letemannskapet som fant liket og så videre. I etterkant kan «spådommen» tilpasses det meste, men det er som regel til liten hjelp under selve etterforskningen.

Et annet trick som henger sammen med «retrofitting» er å gi en lang rekke vage påstander. Man etterlater oss i etterkant til å følge vår naturlige tendens til å telle treff og glemme bom, noe som ofte faller enkelt ettersom tilsynelatende treff jo virker mer overraskende. Folk glemmer det meste, og den «synske» kan så triumferende insistere på de ting hun ønsker, og gjerne overdrive en god del attpå.

Men man hører jo også om synske som forteller fakta om saken til politiet før de får noe informasjon?

Og hvordan vet man det? Joda, det hender at «synske» gir politiet opplysninger om saken før de får den fra politiet, men hvordan vet politiet at de ikke har sjekket saken selv? Når politiet selv tar kontakt med en «synsk», noe som hender i slike saker, gir man som regel små opplysninger på forhånd. Bare å høre navnet på byen kan gi et spor som kan ettersøkes videre: hvilke saker er omskrevet i avisene der i det siste for eksempel? Mange påstått synske har gjort egne undersøkelser på forhånd, slik som nevnte Peter Hurkos. Det er ingenting annet enn personlig latskap og stor tro på egne evner i «cold reading» som hindrer dem i dette.

Så «cold reading» er en annen viktig metode?

Absolutt. Langt de fleste av disse synske har en god porsjon menneskekunnskap og er vel trent i tryllekunstnernes tricks med å lese ansikt og atferd. Ved å følge med på responsen på de ting de sier kan de ofte få ut av oss svært mye av den informasjon vi sitter inne med. En gal gjetning kan i det øyeblikk vi tillater oss et bittelite smil som sier «galt» bli endret med et: «men heldigvis er ikke dette tilfelle her». Men ved å se på respons mens man famler i mørket kan man faktisk fiske ut store mengder informasjon tilsynelatende uten at man blir fortalt noe som helst. Min utfordring til dem som påstår å ha slike krefter er at de får demonstrere dem på noen virkelig uløste gåter. Hvorfor kan de ikke lokalisere liket til Jimmy Hoffa [amerikansk fagforeningsleder og gangster, formodentlig drept]? Kroppen hans har vært borte i førti år. Løs den. I stedet skader slike «synske» etterforskninger ved å sette troende politifolk på blindspor, gi falske beskyldninger (som forbausende ofte stemmer med politiets fordommer) og traumatiserer familier ved å gi gjetninger om at en død er i live eller en levende er død.