Bjørn Rune Gjelsten gir store bonuser til ledere som overgår målsetninger og dermed «presterer», forteller Dagens Næringsliv. Det står ham selvfølgelig fritt. Problemet er at det er særdeles vanskelig å vise at store bonuser virker på en positiv måte.

Det er temaet i første kapittel av atferdsøkonomen Dan Arielys nest siste bok, The Upside of Irrationality: The Unexpected Benefits of Defying Logic at Work and at Home. Med tanke på forrige post bør jeg kanskje understreke at Arielys rasjonalitetskonsept ikke helt virker være det samme som hos Stanovich. Boken handler helt enkelt ikke om samme type problematikk, men om human atferd på ulike områder, hva som bidrar til kvalitet og følelse av kvalitet, og belyst i mange tilfeller av Arielys eget liv.

Heldigvis er det i enda større grad belyst av Arielys egen forskning.

Jeg var en lett ambivalent fan av Arielys forrige bok, og jeg må innrømme at jeg med enkelte unntak nok er enda mindre begeistret for denne. Det er mulig velskrevne selvbiografiske fortellinger er et salgsargument overfor lesergrupper jeg ikke tilhører, men jeg synes det blir i overkant mange personlige anekdoter av mindre interesse. Jeg stusser også denne gang litt over at formidling om brede emner i såvidt liten grad trekker veksel på andres forskningsresultater. Greit nok at Ariely har gjort forbløffende mye – og fobløffende mye kult – selv, men det hadde ikke skadet å heve seg enda noen hakk opp i forhold til formidling av også øvrig, relevant forskning.

Når det er sagt var det flere grunner til at jeg faktisk kom gjennom boken, en eller annen gang i en travel vinter. For det første er bokens første kapittel om effekten av bonusordninger i seg selv interessant nok til at sånne som jeg er villig til å tåle litt utenomsnakk i håp om å finne mer av samme interesse. For å vende tilbake til dette, går Ariely ut over eldre forskningsresultat når det gjelder bonus i f.eks. finansbransjen basert på resultat, der det vises at «expert skills» i det store og hele er illusjoner basert på regresjonsfeilslutninger: De som gjorde det bedre enn gjennomsnittet én gang var stort sett verre neste gang.

«Regression to the mean» er ikke Arielys poeng. Han gjorde egne forsøk som viste at folk som fikk «for store» bonuser ble for opptatt av bonusen og for lite av arbeidsoppgavene. Det går greit så lenge arbeidsoppgavene er mekaniske («system 1»-orientert), men ble direkte hemmende når de var mer kognitivt krevende («system 2-orientert»). Da kan det se ut som om bonusen i seg selv gjør prestasjonene dårligere.

Det er andre ting som gjør både prestasjoner og trivsel på arbeidsplassen dårligere. I kapittelet om «Lego» forteller Ariely én av hemmelighetene bak «sucking meaning out of work»: fjern mulighetene til de ansatte for å lage en fortelling om meningsfylthet i arbeidet. I et av de mer interessante (og stort sett alltid også politisk ladede) kapitlene, er poenget om mening sentralt blant det Ariely trekker veksel på når han beskriver menneskelig «irrasjonalitet». I denne sammenhengen handler det også om menneskets behov for meningsfylt aktivitet fremfor det mest «økonomiske» alternativet. I likhet med andre dyrearter liker mennesket, argumenterer Ariely, å gjøre en innsatns (noe meningsfylt) for føden:

In fact, among all animals tested so far the only species that prefers the lazy route is – you guessed it – the commendably rational cat. (s.62)

Betraktningene utløser Arielys forsøk om contrafreeloading hos mennesker (kort her). Resultat om betydning av følelsen av meningsfylthet og hva som produserer den er fulgt av betraktninger om Marx teori om fremmedgjøring og følges mer eller mindre naturlig opp av gjennomgang av hvordan (og tildels hvorfor) vi overvurderer verdien av hva vi selv lager. Det er én av gledene ved irrasjonalitet, understreker Ariely: hvis du vil sette genuin pris på noe, legg egen innsats bak og i det. Det er mer glede i egenoppussede rom enn noe du har fått en håndverker til å gjøre. (Visstnok. Jeg bygde to rom i kjelleren da jeg leste det – det er derfor jeg husker det uten å slå opp igjen – og jeg er litt usikker på hvor allmen den betraktningen er.)

Enkelte av de resterende kapitlene spinner også tildels ut av hverandre og en klynge med relaterte forsøk og funn: undersøkelsen av «not invented here»-bias følger på én måte naturlig fra et bias for egenproduserte ting og meningen i produksjon. Av de mer biografisk orienterte bitene er det en sann svir å lese den nesten perverst elegante hevnen over en bilforhandler i et kapittel om hevn og tildels hvorfor det ikke er så bra. (Den som foregår i det biografiske før boken er ingenting mot den som ligger i å bruke eksempelet i selve boken, og det er ingen grunn til å tro at ikke Ariely er frydefullt klar over det. Tvert i mot.)

Andre eksempler og fortellinger er jeg mindre sikker på. Store deler av «at home»-biten handler om forhold, både til oss selv, vår egen «kjønnsmarkedsverdi» og hvordan folk oppfører seg og tilpasser seg relatert til bedømmelser av slikt. Noe av det er gammelt nytt for de fleste. Fortellingen om omstilling etter seriøs fysisk skade, slik Ariely har vært gjennom selv, er på mange måter upbeat og sikkert oppmuntrende for dem som ikke kjenner til det fra før. Det er muligens også mye interessant i forskningen han nevner på online-dating og hva som er problemet med de tidlige tjenestene i forhold til hvordan folk former partnerskap, men jeg er usikker på om ikke det er nokså utdatert. Problemet mitt er kanskje at jeg langt på vei mister interessen jo mer privat det blir. For andre kan det være stikk motsatt. Jeg sverget for meg selv underveis at jeg ikke kom til å lese noe annet av Ariely heretter enn forskningsartikler, men siden den gang har han allerede rukket å utgi The Honest Truth about Dishonesty om løgn og juks.

Så det virker som om jeg løy for meg selv, og at denne kommer med samme sending som Jon Ronsons bok om psykopater.

Skal du lese The Upside of Irrationality? Jeg er helt ærlig usikker. Mye av dette er skrevet hos andre før, og hvor fengende og interessant det er, kommer sannsynligvis an på hvor nytt det er når man leser det. Følelsen av oppdagelse skal ikke undervurderes. Hver ting jeg så på en annen måte eller for første gang under og etter lesning gjorde boken bedre, men det var lite ellers i fremføring eller innhold som imponerte. Bortsett fra den infame hevnen-som-selvsagt-ikke-var-et-hevntokt.

Dan Ariely
The Upside of Irrationality: The Unexpected Benefits of Defying Logic at Work and at Home
HarperCollins 2011, 334s.