Artikkel

James 1 – Konge i Tåkeland. En rystende fortelling om utsøkt djevelskap rundt et fyrstebryllup i Oslo 1589

james1st.jpg Mannen bak fundamentalistenes yndlingsbibel, James I, hadde mye annet fore også. Blant fyllekuler og utskeielser det er tvilsomt om ville funnet nåde i samme kretser var han også en aktiv forkjemper for heksejakt. I dette utdraget fra Fyrster i tåkeland forteller Rune Blix Hagen den underholdende historien som (kanskje) lå bak kongens heksefrykt.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Rune Blix Hagen (publisert 25.08.2008)


I mars 1597 kom det ut ei spesiell bok i Edinburgh. Den lille boka bar tittelen Daemonologie, in forme of a dialogue og besto av tre like lange hoveddeler fordelt på 20 kapitler og 81 sider. Som det framgår av tittelen er skriftet bygd opp som en samtale mellom to personer. Philomathes er navnet på den kunnskapshungrige studenten som i dette lille skriftet får tilfredsstilt sitt vitebegjær hos den lærde Epistemon. Studenten stiller flere sentrale spørsmål knyttet til demonlæren: Hvorfor er det flere kvinner enn menn blant trollfolket? Hvor omfattende er Satans naturinnsikt? Hvorfor er djevelskapen mer utbredt jo lengre nord man kommer i Europa? Kan man avsløre ei kvinne som heks ved å kaste henne på vannet? Slike spørsmål sammen med en rekke andre blir besvart og diskutert.

Bak skriftet lå det to hovedformål. For det første skulle boka legge fram solide bevis for at hekser og smådjevler var farlige realiteter og ikke bare illusjoner. Dernest var formålet å få fram nødvendigheten av å rettsforfølge utøverne av trollskap uten nåde. Den unge Philomathes stiller sine spørsmål med en viss kritisk og skeptisk undertone. Mot slutten av dialogen er imidlertid all tvil ryddet til side. Samtalen ender med at Philomathes faller på sine knær og ber Gud om at han må rense Skottland for all djevelsk heksekunst.

Det oppsiktsvekkende ved bokutgivelsen lå imidlertid ikke i innholdet. Tematikken var velkjent. På denne tiden – i det tidlige moderne Europa – opplevde demonologien sin glanstid som vitenskapelig tenkning. Bare i Frankrike skal det i hundreårsperioden 1550 til 1650 ha blitt trykt over 340 ulike skrifter om demon- og heksefenomenet. Demonologien var en anerkjent vitenskap og inngikk som en viktig del av datidens intellektuelle klima. I lærde sirkler diskuterte alvorlige herrer mange sentrale problemstillinger angående virksomhetsområdet for Satans utfoldelse. Nei, det overraskende med dette lille, skotske skriftet fra 1597 var ikke hva som sto der, men mannen bak boka.

Forfatteren var ingen hvem som helst. Den som hadde ført Daemonologie i pennen var ingen ringere enn skottenes egen konge James VI (1566-1625). Da jomfrudronningen Elizabeth I av England døde i 1603, var det James Stuart som overtok – nå som James I av personalunionen Skottland og England. Dermed ble han den første kongen i det britiske Stuartmonarkiet. Kroningen av James Stuart i London 1603 ble blant annet markert med to nyutgivelser av hans bidrag til den demonologiske lære. Samme år kom boka ut i Nederland. I 1604 fikk han sitt første Parlament til å vedta ei ny og strengere trolldomslovgivning der diabolismen sto sentralt.

Hekseprosessenes tidsalder

Kongens lille skrift om hekser og demoner fikk blodige konsekvenser. Dialogen ble brukt til å rettferdiggjøre summariske rettsprosedyrer, tortur og drap på mange hundre kvinner i Skottland. Utgivelsen falt da også sammen med en intensiv fase av heksebrenning over store deler av Europa. Innenfor en relativt kort periode av den vestlige sivilisasjonens utvikling, fra slutten av 1500-tallet til utgangen av 1600-tallet, var trolldomsvirksomhet oppfattet som en svært alvorlig forbrytelse. Flere land vedtok strenge lover mot trolldom og hekseri. Embetsmenn, både sivile og geistlige, fikk i oppgave å lete opp og rettsforfølge mennesker som drev med hvit eller svart magi. Alle typer magi ble oppfattet som en forbrytelse mot Gud, kongen, menneskeheten og samfunnsordningen.

Mennesker som man mistenkte for å ha inngått en pakt med Satan, var de verste blant ulike trollfolk. Diabolismen, det vil si djevelpaktforbindelser, inntok ved inngangen til det vi gjerne kaller tidlig moderne tid plassen som den verst tenkelige form for kriminalitet. Djeveltilskrivelse skulle straffes hardt, selv om det egentlig ikke fantes streng nok straff til å gjengjelde forbrytelsens alvorlige karakter. Det nærmeste man kom var å «refse slike folk på deres liv til ild og bål». Den djevelbesatte kroppen skulle tilintetgjøres ved å brenne til aske. På denne bakgrunnen skjønner man godt at perioden er blitt omtalt som «djevelens gullalder».

Rettsforfølgelsen og kriminaliseringen av magi har gått inn i historien med betegnelsen «De store hekseprosessene». Mens heksetro synes å være et mer eller mindre universelt fenomen, uavhengig av tid og sted, er forfølgelse av heksetro knyttet til en helt bestemt periode av den vestlige kulturkrets’ historie. Den europeiske heksejakten finner stort sett sted i hundreårsperioden mellom 1580 og 1680. Det kan være grunn til å understreke at rettsforfølgelsen av trollfolk historisk sett faller sammen med fenomener som renessanse, vitenskapelig revolusjon, religiøs fornyelse, statsvekst, handelsutvikling og utvidelse av de geografiske horisontene. Vi snakker om et etter-reformatorisk fenomen, som altså har lite å gjøre med den «mørke» middelalder. Vi kan si det slik at hekseprosessene har nærmere tilknytning til modernitetens begynnelse.

Utfra historiske kilder regner man i dag med at nærmere 100.000 mennesker ble pågrepet og stilt for europeiske domstoler anklaget for trolldom. Henimot 40.000 av disse fikk dødsdom, som vanligvis betydde bålstraff. Selv om disse tallene er atskillig lavere enn hva man tidligere har operert med, må allikevel denne type menneskeforfølgelse regnes som et av de mørkeste kapitlene i Europas historie. Skottland er blant de land hvor hekseprosessene slo verst ut, ikke minst fordi jakten fikk legitimitet fra kongen selv.

Tosk eller framtredende intellektuell?

James kom til verden i 1566 og kan ikke ha hatt noen lykkelig barndom, vokste opp som han gjorde uten såvel foreldre som søsken. Hans mor var Mary, Queen of the Scots. Hun ble tvunget til å abdisere i 1567 som følge av politiske og religiøse opprørstilstander. Den seirende fraksjonen gjorde James til konge, bare ett år gammel. Forsøket på å vinne tilbake tronen i 1568 lyktes ikke for Mary, og hun flyktet til England. Den engelske dronning Elizabeth I så på Mary som en farlig, katolsk utfordring og kastet henne i fengsel. James var 21 år gammel i 1587 og ute av stand til å forhindre at hans mor ble halshugget på ordre fra den engelske dronningen.

Både før og etter dette måtte James nøye overveie sine beslutninger i forståelse med den mektige dronningen i nabolandet. Stuartkongen fikk en streng, protestantisk (kalvinistisk) oppdragelse og vokste opp i en atmosfære av stadige fraksjonskamper og sammensvergelser. Faren for opprør, kidnapping og snikmord var overhengende gjennom hele hans skotske regentperiode. Alle hans forsøk på å gjøre noe med sin usikre kongeautoritet var en viktig bakgrunn for hans befatning med heksefenomenet.

Kong James hadde ikke noe godt rykte i sin samtid. Også hans ettermæle har inntil nylig vært nokså frynsete. Bourbon-kongen Henrik IV Le Grand av Frankrike omtalte på slutten av 1500-tallet James som «den viseste dåre i kristenheten». En kongelig katastrofe og en politisk udugelig tosk er karakteristikker som ofte er blitt brukt om ham. På den britiske trone innledet han rekken av dumme og umedgjørlige Stuartmonarker. «Det trengs en stuart for å snu et problem til en alvorlig krise,» er det blitt sagt om styret av England på 1600-tallet.

Kongen synes å ha vært fremmed for og lite villig til å akseptere Englands konstitusjonelle tradisjon. Den opprivende og uklare politisk-konstitusjonelle situasjon i Skottland, som var kongens referanseramme, lot seg ikke overføre til England. Hans arroganse overfor politiske motstandere i det engelske parlamentet førte til svært turbulente forhold. Stuartstyret fra 1603 ble innledningen til voldsomme konflikter som etter hvert, på 1640-tallet, brakte landet ut i regelrett borgerkrig. At James undertegnet en fredsavtale med erkefienden Spania i 1604 var upopulært i samtidens England. Hans forsøk på å bygge bro mellom ulike religiøse konfesjoner var også uhørt i samtiden.

På den annen side er James, med god grunn, blitt oppfattet som en intellektuell – noe som hører til sjeldenhetene blant Europas fyrstehus. Som konge leverte James blant annet viktige bidrag innenfor politisk teori, der han forsøkte å begrunne at kongen var hersker av Guds nåde. Helt på slutten av 1500-tallet leverte han to publikasjoner, Basilicon Doron og The Trew Law of Free Monarchies, om det guddommelige og suverene monarki. Her argumenterte han for et fritt kongedømme i betydningen fritt og uavhengig av parlamentets kontroll. Slik sett kan vi oppfatte James som en enevoldsteoretiker.

Selv fikk han aldri oppleve å herske med absolutt makt. Til tross for iherdige forsøk klarte det engelske parlament å begrense kongens makt. I tillegg til å komme med bidrag til læren om enevoldsmonarkiet, markerte kongen seg som poet. En historiker har faktisk omtalt ham som en kultivert og dannet dikterkonge.[1] Den siden skal vi la ligge.

Vi skal heller ikke gjøre noe stort nummer av hans harde utfall mot den «fordervelige urt» tobakken. I England er kongens krasse utsagn fra 1604 om tobakkens skadevirkninger brukt i moderne antirøyk-kampanjer. Ikke bare tobakk, men også fotballspill falt i unåde hos den puritanske monarken. I sine mishagsytringer om spillet skriver James at fotball er en røff, usunn og voldelig utfoldelse som den oppvoksende slekt bør unngå.[2]

Stuartkongens eventuelle homoseksuelle tilbøyeligheter, et tema som er på moten for tiden, er også uinteressant i vår sammenheng. Den kulturelle kontekst som interesserer oss her handler om kongens møte med trolldom og havets vrede demoner. Vi er interessert i de traumatiske opplevelsene som førte til at kongen kom til å bli nytidens fremste ekspert på sammenhengen mellom demonologi og meteorologi.

Konspirasjonsfrykt

Når James selv omtalte sin intellektuelle virksomhet, viste han alltid til Daemonologie som sitt viktigste arbeid. Han var så fornøyd med boka at den aldri ble utsatt for revisjon. Utover 1600-tallet refererte kongen til verket og anbefalte det til venner og kjente. Samtidige og senere demonologer siterte ofte fra skriftet og satte stor pris på å ha en kongelig autoritet å vise til. Dette er særlig tydelig i de mange pamflettene om heksekunst som kom ut i Skottland og England utover 1600-tallet. William Shakespeare satte i 1606 opp stykket Macbeth på en scene i London. Blant Shakespeares kilder til stykket finner vi kongens avhandling om hekser og demoner.

Nå skal det i sannhet sies at James’ skriverier om heksefenomenet er svært så konvensjonelle og lite originale. Flere av hans skrifter er blitt avskrevet som teoretisk humbug, og det gjelder også i høyeste grad heksestudiet. Men de vitenskapelige ambisjonene er det ingenting å utsette på.

Det lille skriftet er bygd opp på en systematisk måte. Forfatteren er ute etter å undersøke og drøfte et vanskelig problemfelt. Etter hvert som undersøkelsen skrider fram, vises det til empiriske erfaringer, historisk kunnskap, klassiske tekster, bibelske skriftsteder og til andre demonologiske arbeider. Heksefenomenet behandles altså ikke bare som religiøs synd, men som et intellektuelt problemkompleks. Slik sett er kongens utredning på linje med demonologiens vitenskapelige utviklingstrekk.[3]

Kongen sier i forordet at han har til hensikt å gjendrive den tvil og skepsis som ligger til grunn hos tyskeren Johann Weyer (1515-1588) og engelskmannen Reginald Scot (ca.1538-1599). I første del er det begrepene om magi, trolldom og åndemaning som utgjør dialogens emner. Forskjellen på Guds og Djevelens mirakler er et annet spørsmål som blir diskutert. I andre del får leseren en innføring i forskjellen mellom heksekunst (witchcraft) og trolldom (sorcerie). En viktig del av samtalen dreier seg om hvilken makt demoner og hekser har. Hva kan Satan utrette og hva er umulig for ham?

Diskusjonen om Satans virksomhetsområde glir over i spørsmålet om djevelske realiteter og illusjoner. I del tre samles trådene til en sammenfatning og en konklusjon. Samtalepartnerne streifer innom klassiske demonologiske emner som læren om sædtransport mellom incubi og succubi. De diskuterer problematikken rundt djevelutdrivelse, varulver og hamskifte (lykantropoi). Denne siste delen har dessuten et klart veiledende og praktisk preg, ettersom flere avsnitt fokuserer på hva som må gjøres for å bekjempe uvesenet. Her får Philomathes svar på hvilken straff heksene fortjener og hvilke tester rettsapparatet kan sette i verk for å avsløre mistenkte trollfolk.

Et av kongens siktemål var nettopp at dommere skulle kunne bruke skriftet som en slags manual i rettsbehandlingen av trolldomssaker. Han framhevet seg selv som den fremste og høyeste juridiske autoritet på området.

Innenfor moderne trolldomsforskning har det vært hevdet at James forandret syn på hekseri en stund etter at han kom til England. Dette er bare delvis riktig. Så lenge James mente at heksekunsten var direkte rettet mot ham selv som guddommelig monark, holdt han hele tiden fast på sin djevelpaktbaserte trolldomsoppfattelse. Kongen levde konstant i en konspirasjonsaura og så hekser og giftmordere overalt.

Derimot var han mindre opptatt av, og gjerne skeptisk til, heksekunst som en del av nabofeider på landsbynivå. For kongen var det altså trollfolkets planer om å stikke kjepper i hjulet for Stuart-monarkiets utfoldelse som kom til å stå i fokus. I hans mentale univers forble muligheten for djevelpakt og heksesamlinger en empirisk realitet.[4] Derfor ser vi en klar sammenheng mellom kongens tenkning rundt det eneveldige, guddommelige monarki og hans mistanker om en diabolsk konspirasjon. Slik sett skal Daemonologie ikke betraktes som et isolert, frittstående verk, men som en integrert del av kongens tenkning og forfatterskap.

Det er altså bakgrunnen for skriftet om demonologi som jeg skal fokusere på i det følgende. Som skotsk konge hadde nemlig James VI gjort smertelige erfaringer med både skotske, danske og norske hekser. Han selv og hans nærmeste familie var over flere år ille plaget av sinte luftdjevler. Daemonologie er forfattet utfra frykt overfor det som skjedde i perioden 1589-93. Kongen har tydeligvis hatt det travelt med å redegjøre for heksefaren – boka preges av å være et hastverksarbeid. Heksenes og demonenes forsøk på å ramme kongen førte til at han satte hardt mot hardt. James erklærte seg som Satans jordiske erkefiende, ga ut sitt skrift om demonenes herjinger og bidro sterkt til at de skotske hekseprosessene er gått inn i historien som en av Europas verste. Heksepakket skulle utryddes med forfølgelse, bål og brann.

De problemene James fikk med alskens trollfolk og smådjevler fører oss rett inn i en merkverdig og unik hendelse i norsk historie. Selv om Norge lenge har vært et kongerike, har det bare unntaksvis vært arrangert kongelige brylluper på norsk grunn. Men senhøsten 1589 utspant det seg i Norge en slik særegen historisk begivenhet og det attpåtil mens landet ikke var noe selvstendig kongerike, men i union med Danmark. Så var det da heller ingen norsk konge som skulle bli nødt til å inngå ekteskap i en avkrok av Europa. Den skotske kongen James VI giftet seg med den knapt 15 år gamle danske prinsesse Anna (1574-1619) i Oslo den 23. november 1589. Heretter kunne han tituleres som «vår kjære Bror og Svoger» og dermed kom plutselig Gamle Oslo by i midtpunktet for en begivenhet av historisk betydning.

Hvordan gikk det til at en ung dansk prinsesse – en eldre og kjær søster av Christian IV (1577-1648) – og en 23 år gammel skotsk konge kom til å gifte seg i en norsk småby med knapt 2000 innbyggere? Giftermålet og besøket i Norge var verken planlagt eller ønsket. Ingen hadde invitert paret til landet. Og det ble liten tid til bryllupsforberedelser. Kongen tok selv initiativet både til Oslo-reisen og til bryllupet. Kongebryllupet måtte dermed improviseres under omstendigheter fulle av dramatikk, romantikk – og utsøkt djevelskap.

At Norge plutselig og overraskende kom i sentrum for en stor europeisk begivenhet, kan vi tilskrive demonenes raseri. Sammen med sine frivillige medsammensvorne, trollkvinnene, hadde de gjort alt for å hindre et ekteskap mellom det danske og det skotske fyrstehuset.

Forberedelser til bryllupsfest

Vår historie begynner i august 1589. Etter mye fram og tilbake var omsider danske og skotske sendemenn i København blitt enige om en ekteskapskontrakt mellom den sittende skotske konge og yngste datter til den salige (avdøde) dansk-norske kongen Fredrik II (d. 1588).

Det var ikke småting de over lang tid hadde forhandlet om. De dreide seg om Orknøyene og Shetland, store godsbesittelser, slottseiendommer, borgerskapets fritak for toll på handelsvarer, ei tønne gull, medgift samt solide morgengaver. Et ekteskap på denne tiden mellom to kongehus var diplomati og statsavgjørelse på høyeste plan. Det var ikke uvanlig å føre utenrikspolitikk på denne måten.

Forhandlingene denne gangen endte med at Anna brakte med seg en medgift på 150 000 skotske pund, som faktisk svarte til flere års statsinntekter i Skottland. Den store pengesummen betydde mye for et land som befant seg i økonomisk-finansiell krise. Utenrikspolitisk kom ekteskapet til å få stor betydning for de dynastiske relasjonene mellom James VI/I og Christian IV. Det dansk-norske kongerikets dårlige forbindelse med dronning Elizabeth Is England ble i 1603 avløst av vennskap og fredelig sameksistens. Den religiøse dimensjonen var selvsagt også av stor betydning. Anna var blant de ytterst få tilgjengelige protestantiske brudene i Europa på denne tiden. Her skulle imidlertid James bli skuffet – det tok nemlig ikke så mange år før Anna konverterte, tilsynelatende hemmelig, til katolisismen.

På det rent personlige plan hadde James VI behov for å slå tilbake skammelige rykter om impotens og homofili. Kjærlighet og følelser var ikke tema for ekteskapskontrakten som til slutt lå ferdig og godkjent 20. august 1589. Men kanskje lå det et snev av kjærlighetsglød i James’ nokså umiddelbare ratifikasjon av giftemålskontrakten. Iallfall var det viktig for kongen å sikre seg ei dronning og arvinger til Stuart-monarkiet. Han trengte både kone og barn for å styrke sin egen posisjon. Slo han ikke til nå, risikerte han å forbli en ufruktbar stokk uten kongelig kraft. Slik talte hans nåde: «Skynder jeg meg ikke nå, i mine unge år, med å inngå ekteskap, vil folk lett komme til å betrakte meg som en kald trestokk».[5]

Tidligere forsøk var gått i vasken. Egentlig var det en eldre søster av Anna som skulle gifte seg med skottenes konge. Disse ekteskapsforhandlingene to år tidligere, i 1587, var imidlertid blitt forpurret av dronning Elizabeth I av England. Med tanke på en framtidig union mellom Skottland og England, ønsket hun å styrke relasjonen til Frankrike og ikke til Danmark-Norge. Da ekteskapsforhandlingene ble gjenopptatt i 1589, var ikke Annas søster lengre tilgjengelig på ekteskapsmarkedet. Danskene bød fram Anna og James slo til.

Den 20. august var altså alle vanskeligheter løst. Ved Kronborg slott og i København feiret man undertegnelsen av ekteskapskontrakten med pomp og prakt. En skotsk greve ble på kongens vegne satt på brudeseng med Anna. Det gjensto bare å få brakt de to hovedpersonene sammen til skikkelig bryllupsfest. Siden man på begge sider av Nordsjøen var lykkelig over utfallet, tenkte man seg at de største hindringene var tilbakelagt. Så glemte man helt Satans harme over det planlagte giftermålet. Man trodde vel at den bønn landets prester holdt like før toktet satte seil over Nordsjøen skulle være tilstrekkelig.

James og Anna hadde ikke truffet hverandre. Derimot hadde de på hver sin side studert attraktive, malte portrett. Det heter at James umiddelbart forelsket seg da han fikk se et slikt portrett av prinsessen. Over lang tid uttrykte han sin kjærlighet ved å knele og be foran bildet. James la fram sin kjærlighet i et lite dikt til Anna – et dikt han kalte «Kyske Diana». I et brev til Annas mor, enkedronning Sophia av Danmark-Norge, skrev James at han hadde et lidenskapelig ønske om å få omfavne den deilige prinsessens virkelige skikkelse. Lite visste kongen på den tiden at ønsket skulle bli oppfylt i en liten norsk by ved navn Oslo.

Også Anna på sin side skal, ifølge godt informerte hoffhistorikere, ha gitt uttrykk for begeistring og kjærlighetslengsel. Hun var så forelsket i James at hun ville dø dersom ekteskapsforhandlingene gikk i stå, heter det fra pålitelig hold. Av nordmenn og dansker ble den skotske kongen beskrevet som en høy, slank herre som var mager under øynene. Så unngikk de, kanskje bevisst, å nevne at han hadde rullende øyne, usikker gange og en stygg tendens til å sleive voldsomt når han drakk.

James likte å delta i friske drikkegilder og hadde ry på seg for å være litt av en drukkenbolt som ofte ramlet under bordet. Senere skulle dronningen mange ganger klage på mannens drikking og skammelige oppførsel under ville hoffselskap.

Fra skotsk hold karakteriseres Anna som en skandinavisk blondine med skjønnhet og sjarm. Hun var lang og tynn, hadde blå øyne, gyllent hår og kritthvit hud. Men det gikk også rykter om at Stuartkongen var i ferd med å inngå ekteskap med en dum blondine som var både bortskjemt og rotete. Uansett skulle den unge Anna nå seile fra København til Edinburgh for å møte sin kommende ektemann.

Fra dansk side var hun utstyrt som seg hør og bør for en kommende brud. Tre hundre skreddere hadde gjort hennes brudestas i stand, og hun skulle seile over til Skottland med en stor og imponerende flåteenhet, ledsaget av fremtredende danske adelsmenn og hoff-folk. Dronning Sofia hadde store ambisjoner både på egne og sine barns vegne. Da kongen døde i 1588, ønsket hun selv å overta styringen av Danmark-Norge inntil Christian IV ble gammel nok. Det danske aristokratiet ville ikke imøtekomme hennes maktbegjær, men kompenserte noe ved å stille finansielle midler til disposisjon for kongebarnas framtidige ekteskap. Annas mor kjøpte inn store mengder med silke og juveler for den ekstraskatten som ble pålagt norske og danske bønder i forbindelse med giftermålet.

Enkedronningen kjøpte juveler for en tredjedel av skattens proveny. Riksrådet murret stygt da de fikk høre om hennes disposisjoner, men alle dansker la sin ære i å legge forholdene raskt til rette for den kommende brud. James VI ville ikke ha klart å få sine brudgomsbukser i stand før bruden var på plass, hevdet danskene ved avreisen. Kongen skulle imidlertid få mer enn nok tid på seg.

Blant orlogsskipene som lå på havna ved København i slutten av august 1589, finner vi stolte navn som Hvide Due, Blaa Due, Raphael, Lille Fortuna, Dragen, Josva, Josafat og Gabriel. Til sammen skulle dronningskipet Gideon bli eskortert av et anselig følge på tolv større og mindre skuter.

Alle var sjødyktige skip innen den dansk-norske orlogsflåten. Flere av dem hadde ry på seg for å ha særlig gode seileregenskaper, de hadde hurtighet som varemerke og var utstyrt med kraftig artilleri. Alene dronningens flaggskip Gideon representerte en anselig ildkraft på 38 kanoner. Alle var de godt utrustet til å tåle litt ruskevær på overfarten. På vei over skulle de holde utkikk etter sjørøvere, anholde dem og bringe dem til København.

Sjørøvere utgjorde ingen trussel mot den overmakt flåten representerte – det var verre med visse mer uhåndterlige angripere. Skipsoffiserene skulle få med helt andre og umedgjørlige krefter å gjøre. Kanskje burde de på forhånd ha ofret Nordsjøens luftdemoner en tanke. Selv det modigste mannsmot og den beste navigasjonskunst hadde lite å stille opp med mot Satans manipulering med naturkreftene – noe kongen fant god grunn til å understreke i sine senere studier.

Historiske erfaringer tilsa at det hvilte en slags permanent forbannelse over dynastistatens marine på 1500-tallet. Heksene sørget ofte for at danskekongens skip ikke alltid fikk lykke og framgang på sin ferd. Stadig vekk var flåteenheter utsatt for sataniske angrep og forgjøring. I 1543 hadde trollkvinner sluppet stormen løs mot den kongelige orlogsflåten da den skulle til Nederlandene i krigsoppdrag. Uværet ødela nærmest hele armadaen, som måtte returnere med uforrettet sak.

Den djevelske sammensvergelsen mot Hans kongelige majestets egen person (Christian III) og Hans Nådes skip hadde forgreninger til Helsingør, Malmø og København. Onde trollkvinner hadde sogar fått hjelp av prester til å sette djevelskap i orlogsskipene. Under den nordiske syvårskrigen i 1560-åra mente man at trollkvinnene igjen var ute med sitt skitne spill. Under et tokt mot svenskene i 1566 ble et stort antall norske og danske krigsskip overrasket av heftig, ondartet vind og kastet mot farlige klipper og skjær. Et stort antall sjøfolk druknet.[6]

Normalt tok ikke overfarten fra Danmark til Skottland mer enn knapt en uke. Med god medvind kunne datidens seilskuter ta seg over Nordsjøen på noen få dager. Under normale værforhold regnet man fire dager fra Sørvest-Norge til Edinburgh. Ifølge skotske handelsfolk var det både enklere og mer profitabelt å dra over sjøen til Norge enn over land til London. Ikke rart at handelen og kontakten mellom de to nordsjøstatene blomstret. Med motbør og ruskevær kunne turen ta langt over ei uke. Den kongelige danske orlogsflåten på 13 skip som heiste seil i København i begynnelsen av september 1589, regnet med å være på plass i Leith utenfor Edinburgh iallfall innen midten av måneden. Den unge prinsessen skulle krones til dronning, inngå ekteskap og feire sin 15-årsdag i den skotske hovedstaden i løpet av høsten. Her lå det an til store festligheter.

Anna kom seg til Skottland, men det skulle ta hele åtte måneder før hun kunne gå i land i Edinburgh, og da hadde hun både giftet seg og feiret fødselsdag i Oslo. Bare dronningkroningen gjensto.

I Edinburgh var man fra slutten av august 1589 i full gang med planleggingen av et gigantisk fyrstelig bryllup. Den fattige dynastistaten i vest skulle overøse landets kommende dronning med juveler, smykker, gull og sølv. Den unge prinsessen var ventet hvert øyeblikk. De skotske trollkvinnene handlet imidlertid også raskt og på flere plan.

Allerede under forberedelsene til den festlige mottakelsen slo de til. En fergebåt på vei over fjorden til Edinburgh kom ut for en voldsom storm, kolliderte med et annet fartøy og sank. Båten var lastet med kostbare juveler og rike gaver som aristokratiet hadde samlet inn. Flere av Annas tiltenkte hoffdamer og tjenere omkom da fergen gikk ned.

Uværet var det verste i manns minne og ble umiddelbart tillagt skotske hekser. Man hevdet at disse hadde samarbeidet med sine norske trollsøstre for å brygge stormen. De første som skulle falle for heksenes trollskap var Annas tiltenkte hoffdamer. Da de store skotske hekseprosessene tok til et år senere, i november 1590, bekreftet noen av de tiltalte trollkvinnene disse beskyldningene. I sine demonologiske studier la Stuartkongen vekt på at onde kvinner kunne være svært så dyktige til havs.

Møtet med Nordsjøens trolldjevler

Allerede da eskadren la ut fra København under ledelse av riksadmiral Peder Munk (1534-1623) begynte uhellene. En dansk medisinerstudent som var med på reisen i egenskap av assistent til «Hendes Naades Medicus», Anders Knag (1553-1600), forteller i sine dagboksnotater at da man skulle fyre av kanonskudd ved avreisen, ble to skyttere skutt i hjel. I forbindelse med at noen skotske adelsmenn besøkte et av skipene utenfor kongens slott Kronborg i Helsingør, skulle det selvsagt salutteres. Denne gangen eksploderte en kanon og en ny skytter ble slått i hjel. Slike begivenheter var bare et forvarsel om hva det fyrstelige følge hadde i vente.

Trollfolk rundt Nordsjøen sendte sin forbannelse over den kongelige skipsflåten straks den stakk til havs på sin ferd mot vest. De var ikke kommet lengre nord enn til Skagen da det røk opp med et forferdelig uvær. Etter å ha ligget to dager på vinden i Skagerrak, kom de seg av gårde. Gjennom den forrykende stormen drev flåten med kyststrømmen til farvannet utenfor den sørlige delen av Norge. Det var forresten ikke uvanlig at overfarten til Skottland gikk via Norge. De kongelige marinefartøyene hadde på forhånd planlagt å seile innom de kystnære områdene av Norge på sin vei over Nordsjøen. Den 7. september kunne de sette anker ved Merdø, en lun uthavn i skjærgården utenfor Arendal.

På andre halvdel av 1500-tallet var øya sterkt knyttet til seilskutetrafikken i Skagerrak. Her lå skipene noen dager i påvente av bedre vind. Været var imidlertid ikke bedre da skipene la ut på neste etappe. Ute på havet kom stormen plutselig over dem. Bølgene røk opp som aske med hylende og truende vinder. Vindene pep som et helvetes hylekor. De voldsomme sjøpumpene ble stadig mer faretruende. Et Satans uvær truet med å slå selv de store orlogsskipene til pinneved. Flaggskipet Gideon hvor Anna holdt til, sprang lekk i orkanen og måtte returnere til norskekysten. Flere av skipene fikk betydelige skader. To skuter tørnet sammen såpass hardt at en skipsbåt ble knust og et par matroser omkom. Eskadren søkte omsider nødhavn i Flekkerøy like sør for Kristiansand.

Før Kristiansand ble grunnlagt i 1641, var Flekkerøy den viktigste havna på Sørlandskysten. På sett og vis var Flekkerøy den viktigste transitthavn mellom Østersjøen og Nordsjøen. Skuter fra hele Europa var ofte innom Flekkerøy, der gode havneforhold beskyttet dem både mot fiendtlige angrep og stormfulle vindkast. Her kunne de bunkre både vann, brensel og andre varer. I de nærmeste ukene skulle Anna og hennes prominente følge bli godt kjent på Flekkerøy. Det virket som om onde krefter ville binde dem til sørlandskysten. En viss skotte, Sir James Melville, som var med i reisefølget, skriver i sine senere memoarer at heksene var årsaken til at Anna ble holdt i Norge mot sin vilje.

Ung prinsesse i nød – og livsfare

Etter å ha ligget noen dager værfast og etter å ha fått klargjort de skadde fartøyene, gjorde den øverstkommanderende admiralen et nytt forsøk på å krysse Nordsjøen. De heiste seil, satte ut og holdt sjøen i tre dager. Voldsom motvind gjorde at de måtte snu og søke inn til Rekefjord, havna i Sogndalstrand.

Her var havneforholdene så dårlige at de piskende bølgene og den farlige vindretningen truet med å slå skutene mot land. Med nød og neppe slapp de ut i rom sjø. Dermed var skipene ute igjen, i den frådende stormen.

Denne gangen gikk det om mulig enda verre.

Fartøyene kom fra hverandre i styggværet. I flere dager søkte man med angst og bedrøvelighet etter Gideon i det ville havet. Man fryktet at det verste var skjedd med prinsessen. Flaggskipet kom omsider til rette. Etter flere døgn i stor fare på sjøen, samlet fartøyene seg igjen ved Flekkerøy. Her fikk omsider hennes nåde stige i land, medtatt og sjøsyk som hun var etter de store påkjenningene til havs. Hun hadde ikke spist på flere dager, forteller krønikerne. På Flekkerøy overnattet Anna i ei lita bondestue i to netter. Det rørende og svært så romantiske med denne lille, stakkarslige bondestua, er at Stuart-monarken selv insisterte på å ligge i samme seng da han omlag en måned senere kom til Norge.

Rundt midten av september fikk James, som gikk utålmodig og ventet på sin brud i Edinburgh, illevarslende signaler om at noe hadde gått galt. På hans initiativ ble 24. september erklært som nasjonal bededag i Skottland for Anna og hennes følge. Noen dager senere skrev James et personlig brev til Anna hvor han uttrykte frykt og engstelse for hennes skjebne i stormen. Brevet var skrevet på fransk, slik at hun skulle skjønne hva han skrev. Foruten dansk behersket Anna tysk og fransk – engelsk var ikke noe vanlig europeisk språk på denne tiden. Brevet sendte kongen med en utsending som nådde sørlandskysten i Norge i begynnelsen av oktober. Brevet kom til å bety mye for de videre beslutningene, som etter hvert førte fram til bryllupsfeiringen.

Imens, i Norge, hadde ikke Peder Munk gitt opp forsøket på å krysse Nordsjøen og dermed fullføre sitt tillitsfulle oppdrag. Det var ikke fritt for at den godeste riksadmiralen begynte å føle seg æreløs etter hva som hadde skjedd. I slutten av september gjorde de så et nytt og siste forsøk. Nordøstlig vind ga dem god bør ut fra Norges kyst. På ett døgn tilbakela skutene hele 120 nautiske mil. Så, plutselig på Mikkelsmesse 29. september, snudde vinden til sørvest og røk opp til storms styrke. Hav og himmel sto i et eneste kov. Himmelens sluser åpnet seg. Det var bare én ting å gjøre – de måtte snu.

En student, Peder Christensen, skriver i sin dagbok at de var halvveis over havet da de ble kastet tilbake av kontrære vinder. Andre rapporter går ut på at de var bare noen få sjømil fra kysten i Skottland da stormen drev dem tilbake. Dessuten sprang Gideon lekk igjen i den forrykende stormen. Kun ved pumpenes hjelp klarte man å holde seilskipet over vannet. Sjøen var djevelsvart og vill. På det opprørte havet rev en av kanonene på Gideon seg løs, rullet over dekket, der den lemlestet og drepte åtte matroser før den gikk overbord. Man vil ha det til at Anna sjøl var vitne til den forferdelige ulykken. Kanonen hadde nær tatt med seg prinsessen da den raste i sjøen.

En bunnløs redsel for undergang og død sammen med en uhyggelig angst preget stemningen om bord da de atter en gang måtte søke ly for den vedvarende stormen i de norske sundene. 1. oktober lå de igjen ved Flekkerøy. Flere av fartøyene hadde nå fått så store skader at det var umulig å fortsette ferden. Det kunne ikke lengre være noen tvil om at skipenes skjebne var beseglet med heksekunst. I sin senere undersøkelse av heksefenomenet skriver James med stor patos at Satan er en luftens baron og kan gjennom sine trollkvinner forårsake plutselige og voldsomme vinder.

Satans tale i North Berwick

Noe senere utpå denne stormfulle høsten ble det holdt en stor heksesabbat i kirken i North Berwick, som ligger ytterst ved den værharde fjorden som fører inn til Edinburgh. Noen vil legge begivenheten til allehelgensaften (All Hallows’ Eve) i 1589.[7] I nattens mulm og mørke kom over 140 trollkvinner og én mann fra store deler av Skottland for å delta i et frydefullt gilde ved heksenes bankett.

Satan var samlingens midtpunkt. Fra selve prekestolen i kirken holdt han forelesning for trollfoket. Kirkerommet var dekorert med stearinlys som brant med blå flamme. Etter «den slemme Satans» tale var det dans og sang til bråket fra ei jødisk harpe. Så fulgte utfoldelsen av en rekke obskøne aktiviteter. Heksene fikk åpne graver på den nærliggende kirkegården. Bein og likrester kunne brukes som ingredienser til både heksegryte og heksebalsam. På djevelens oppfordring hadde mange tatt med seg katter som de svingte i sirkler for så å kaste dem på sjøen. Slik kunne de lage vind. En etter en fikk trollkvinnene kysse Satans anus som tegn på hengivelse og underkastelse. Med sin lange tunge slikket han trollkvinnene på deres mest intime kroppsdeler.

I vår sammenheng har innholdet i Satans påståtte forelesning større interesse enn heksenes mange uanstendige gjøremål under sabbaten. Satan understreket at kongen av Skottland var hans største fiende. Nå skulle alle onde krefter bidra til Stuart-monarkiets fall. Det gjaldt å forhindre at kongen fikk rettmessige arvinger; han måtte forbli barnløs. Den beste måte å gjøre dette på var å sørge for at det planlagte ekteskapet gikk i vasken. På møtet sa Satan at trollkvinnene i Norge og Skottland skulle samarbeide om saken. Mens oppgaven til de skotske heksene var å slå til mot bryllupsforberedelsene i Edinburgh, skulle de norske ekspertene på vindmagi helst forsøke å drepe Anna eller i alle fall binde henne til sørlandskysten. Heksene fikk ikke bare lære hvordan de kunne lage onde vinder på Satans anmodning, men også hvordan de kunne ramme kongen ved å knuse portretter av ham, stikke nåler i voksdukker og lage gift basert på ingredienser fra padder. De fikk dessuten tips om hvordan de kunne skade kongen ved å plassere djevelskap i hans klær.

I sitt lille skrift om hekseplagen trakk Stuartkongen selv fram trollkvinnenes hyppige anvendelse av knutemagi når det gjaldt å forstyrre forplantningsevnen og den ekteskapelige lykke. I Daemonologie avslører kongen mange av heksesammenkomstens ritualer og ingredienser. Forfatterens budskap er at de magiske substansene ikke har noen virkning i seg selv – all magi må tilføres en kraft utenfra, det vil si fra Satan. Det eksisterer ingen iboende ondskap, for ikke å si iboende djevelskap, men det hele er et ledd i en voldsom internasjonal diabolsk sammensvergelse anført av Satan.

Den talen mørkets fyrste framførte den djevelsvarte høstnatten i 1589 førte til at den lille, tilsynelatende fredelige og idylliske kystbyen North Berwick har gått inn i verdenshistorien som en av de mest berømte plasser for heksesammenkomster. I dag valfarter turister til stedet for å se ruinene etter den gamle kirken hvor Satan holdt sin berømte forelesning.

Krangel om ansvarsforholdene

Vi vender tilbake til sørlandskysten i begynnelsen av oktober 1589 da riksadmiral Peder Munk tok beslutningen om at reisen mot Skottland måtte avbrytes. For Munk var dette en tung og nedverdigende avgjørelse. Han var ute av stand til å gjennomføre et offisielt betrodd oppdrag. Det ærefulle oppdraget var uløst. Dermed satt han igjen som en slukkøret, våt hund med uforrettet sak og med alvorlige riper i lakken. Da hans bedrøvelige ledelse av skipsflåten ble kjent i Danmark, begynte folkesnakket og hånlatteren. Til spott og spe fikk Peder Munk høre at han hadde vært høvedsmann på skipet «Ligg-i-ro».

Riksadmiralen forsøkte å redde sin sjømannsære ved å vise til at de voldsomme vest- og nordveststormene skyldtes heksekunst. Dessuten prøvde han å legge i alle fall noe av ansvaret for den mislykkede reisen over på Christoffer Valkendorf (1525-1601). Som stattholder i København skulle Valkendorf påse og sørge for at fartøyene var i sjødyktig stand. Munk hevdet at utrustningen av orlogsskipene ikke var slik den burde ha vært og antydet dermed at stattholderen ikke hadde vært sitt formelle ansvar bevisst. Det ble et voldsomt oppstyr der de to stormennene røk i tottene på hverandre. Stattholderen forsøkte på sin side å redde noe av æren ved å legge skylden på admiralen i skipsverftet i København, Erik Vognsen. Han ble beskyldt for ordreforsømmelse fordi han ikke hadde etterkommet oppgaven med å føre «godt tilsyn med skipene». Samme Vognsen tok for øvrig ledelsen i en av trolldomssakene knyttet til den katastrofale reisen. Peder Munk forsøkte også å overføre en del av ansvaret på skipperen på Gideon, Kristen Pedersen.

Som vi ser haglet hatefulle beskyldninger i alle retninger. Dermed fulgte rettssak med tiltale og påstander om ærekrenkelse og ansvarsfraskrivelse. På Herredagen i Kolding sommeren 1590 ble Valkendorf og Munk frikjent for sine gjensidige beskyldninger fordi «bakgrunnen jo er trollfolkets anslag». Dermed hadde det danske Rettertinget med sin juridiske ekspertise slått fast at det var trollkvinner som sto bak skipenes vanskeligheter og at hele misèren skyldtes trolldom.

Mens danskene forberedte returen fra Sør-Norge til København i de første dagene av oktober 1589, kom det et skip med kongens sendebud fra Skottland. Foruten det omtalte private brevet til Anna, fikk danskene streng beskjed fra kongen om å levere bruden. 5. oktober ble det til tross for James’ anmodninger, allikevel bestemt å utsette reisen til våren. Beslutningen begrunnes med henvisning til prinsessens tilstand. En måned med storm, sjøsyke, oppkast og stress hadde tatt på. Man ønsker ikke å utsette henne for flere påkjenninger og farer. Dessuten var flere av skipene ikke lengre i sjødyktig stand. På sørlandskysten delte man opp den store orlogsflåten. Noen mindre skip ble sendt til Skottland med beskjed om avgjørelsen og med et brev Anna skrev til sin kjære om sjøens raseri.

Kongen mottok brevet allerede 10. oktober, noe som viser hvor raskt man kunne komme over Nordsjøen. Den delen av flåten som var mest skadd, returnerte til København via Tønsberg. Lekk som en sil førte Peder Munk Gideon til Danmark. 16 mann måtte pumpe kontinuerlig for å holde skuta flytende over til Varberg i Halland, som på denne tiden var dansk-norsk landskap. Medisinerstudent Peder Christensen kom seg aldri til det fremmede landet – mot slutten av oktober var han tilbake i København og kunne gjenoppta sine studier ved Universitetet. Han fortsatte imidlertid med å gjøre dagboksnotater fra byens dagligliv – og blir for oss en viktig kilde om de kommende hekseprosessene.

Til Oslo

På havna i Flekkerøy bestemte man at frøken Anna skulle føres til Oslo med tre av skipene, Gideon, Duen og Gabriel. Man brukte noen dager på å tette flaggskipet og laste proviant over fra de andre skipene. Eskortert av fremtredende danske stormenn tok Anna seg så nordover langs sørlandskysten med kurs for Oslo. Også denne turen ble strabasiøs. De møtte sterk motvind rundt Sandefjord, hvor skipene måtte ligge i åtte dager. Den siste etappen mot Oslo gikk over land. Det prominente følget ankom gamle Oslo by 25. oktober om ettermiddagen. Det hadde altså nå gått nesten to måneder siden hennes nåde la ut fra København, og hun var ikke kommet lengre enn til en norsk småby.

Den lokale politiske og geistlige elite som mottok Hennes Kongelige Høyhet besto av borgermester Oluf Glad, Oslo-bispen Jens Nilssøn og stattholderen Axel Gyldenstierne. Prinsessen fikk losji i den gamle bispegården – i dag Oslo Ladegård. Etter å ha hvilt seg noen dager, ba den fjorten år gamle jenta om å få komme hjem. Anna likte seg ikke i Oslo. Utsiktene til en hard vinter med bitende kulde fristet ikke. Av et brev som vertskapet i Oslo sendte til formynderregjeringen i København går det fram at Anna ikke var kledd for den strenge Oslo-kulda. Hun skulle ifølge rapportene «være ilde forsørget med Foerklæder».

Annas hjemlengsel ble tatt alvorlig, men idet danskene var i ferd med å forberede hjemturen, kom den overraskende og utrolige meldingen om at skottenes konge hadde trosset sjø, uvær og all djevelskap. Nå var han selv kommet for å hente sin brud. I egen person sto han på norsk jord med kurs for Oslo og med heftig lengsel etter å få møte sin utkårede.

Meldingen kom uventet på de fleste. Særlig ser det ut til at øvrigheten i Norge var overrasket over hva som nå var i ferd med å skje. De var i villrede oghenvendte seg til København og spurte nervøst om hvordan de skulle forholde seg. I de to neste månedene, november og desember, var det flittig brevveksling mellom Oslo og København. Med datidens postgang må det ha vært problematisk for brevskriverne at de alltid lå på etterskudd i forhold til de hurtig skiftende begivenhetene. Igjen bidro værforholdene til å gjøre situasjonen enda vanskeligere. Frost og kulde gjorde at havna i København frøs til slik at man ikke fikk sendt forsyninger oppover til Oslo. Vertskapet i Oslo fortvilte.

Kongens vågestykke

James kom til Norge 28. oktober med fem skip og omlag 300 mann. Den heroiske avgjørelsen om å dra over for å hente sin brud hadde monarken tatt da han med tårer og dype sukk leste brevet fra Anna om at reisen var oppgitt.

Hennes uteblivelse tærte på kongens allerede dårlige rykte når det gjaldt forholdet til kvinner. Nå ville han komme onde rykter til livs og vise at han verken var noen svekling eller en ufruktbar stokk. Ved et romantisk redningstokt skulle han befri sin jomfru fra nød, forbannelse og fra Norges ugjestmilde kyst. I løpet av kort tid fikk James utrustet noen skip med mannskap, masse vin og andre godsaker før de la i vei over Nordsjøen.

Men også denne gangen slo heksene til. Nå reiste de uvær for å forsinke eller aller helst forpurre overfarten. På grunn av en illsint storm gikk det flere dager før seilskipene kunne forlate den skotske hovedstaden. Da de omsider la ut, gikk seilasen raskt og uten større uhell. Kongen var i ferd med å temme heksene og deres opprørte hav.

Kongens beslutning om å forlate sitt hjemland var dristig. Han risikerte å miste både respekt og verdighet. Hva verre var så ville en fraværende konge svekke kontrollen med, og føre til uroligheter blant, et allerede illojalt aristokrati. I et svært følelsesladet brev til sine nærmeste rådgivere orienterte James om planene og ga instrukser om styret av landet i sitt fravær.

I brevet viste James til at de skotske stendene hadde bestemt at han skulle gifte seg i år. Siden Anna var avskåret fra å komme til ham, fikk han komme til henne. Han ville gjennomføre en reise som var umulig for henne. Nå var det tydelig at kongen hadde hastverk med å komme seg i ekteseng – det sto om hele hans kongelige omdømme. «En konge uten en sønn og en arving har ingen kraft,» skrev James i sitt avskjedsbrev, hvor det også heter at «…vi hittil har holdt igjen på vår kjødelige lyst».[8] Om James på dette tidspunkt hadde tenkt å la bryllupet gå av stabelen i Norge, vet vi ikke noe sikkert om. Sannsynligvis tok han selv avgjørelsen om Oslo-bryllup først etter han var kommet til Norge. Av brevet til rådet går det fram at han regnet med å være tilbake innen 20 dager – noe som vel tyder på at han fortsatt tenkte seg et storslått fyrstelig giftemål på skotsk grunn.

James’ reise var altså farefull, ikke bare på grunn av Nordsjøens sinte luftdemoner, men også politisk sett. Men hvis oppdraget viste seg å få en heldig utgang, ville reisen være en demonstrasjon av kongeverdighet både overfor mørkets fyrste, interne rivaler og eksterne kritikere. Blant de sistnevnte finner vi dronning Elizabeth I, som fulgte nøye med i alt hva James foretok seg – han var jo aktuell som hennes tronetterfølger.

Nå handlet han helt på egen hånd uten å konsultere den engelske dronning. Reisen til Norge og Danmark skulle vise seg å bli det eneste besøket James gjorde utenfor de britiske øyer. For å foregripe begivenhetenes gang noe, skal vi her avsløre at den, etter mye om og men, fikk en lykkelig slutt. Poenget er derfor at James ved sitt modige valg besto hekseprøven, som i dette tilfelle handlet om politisk legitimitet. Gjennom reisen og de etterfølgende hekseprosessene erobret James både autoritet, suverenitet og mandighet. Vi kunne kanskje med den skotske historikeren David Stevenson snakke om kongens rites de passage.[9]

I kongens fravær danset heksene, om ikke på bordet, så med Satan, og planla nye ondskapsanslag mot ham. I det minste hvis vi skal tro kongen selv.

Når han selv ikke var til stede med kronen på sin skolt, ja, da pønsket heksene på revolt. Opposisjonelle krefter allierte seg med Satan i kampen om den skotske tronen. De ville betale heksene for å drepe kongen. I de skotske hekseprosessene «kom det fram» at en av kongens fremste rivaler innen aristokratiet, Francis Stewart, Jarlen av Bothwell, sto bak en politisk sammensvergelse ved hjelp av heksekunst.

Jarlen skulle ved flere anledninger ha konsultert de skotske heksene for å få vite hvordan det gikk med kongen mens han var ute av landet. Heksene fikk spørsmål om hvor lenge kongen ville regjere og hva som ville skje etter hans død. Francis ville dessuten vite om Anna kom til å få barn. Ikke bare hadde jarlen begått en alvorlig synd ved å ta i bruk trollkvinnenes spådomskunst, men ved i det hele tatt å stille slike skammelige spørsmål hadde han gjort seg skyldig i grov majestetsfornærmelse og høyforræderi. Å fornærme den jordiske majestet på en slik utilbørlig måte var en forbrytelse i seg selv – crimen laesae majestatis.

En seier over heksene betydde samtidig at James kunne slå tilbake en farlig politisk konspirasjon. Ikke i noe tilfelle verken før eller siden, er demonologisk tenkning så sterkt sammenvevd med politisk atferd som i dette tilfelle. Demonologien var funksjonell i forhold til Stuartkongens politiskeideologi. Den suverene kongemakt skulle anvendes som en voluntaristisk nemesis av guddommen i kampen mot den diabolsk-politiske konspirasjonen.

Novemberbryllup i Oslo

Som antydet fulgte kongen i Annas fotspor på sin ferd mot Oslo. Imidlertid brukte han hele tre uker på turen; han var fremme den 19. november. Selv om det kongelige følge ble forsinket av et kaldt og stormfullt høstvær, må de ha tatt det svært med ro. Det hadde tydeligvis ingen hast å rekke Oslo. Kongen tok seg blant annet tid til et opphold på nærmere en uke i Tønsberg.

Søndag 16. november deltok Stuartkongen i gudstjeneste i den gamle Mariakirken i byen. Brudgommens gjøremål tyder ikke akkurat på at vi har med en kjærlighetslengtende beiler å gjøre. Kanskje ville James vente med å ankomme Oslo slik at vertskapet i det minste fikk litt tid på seg til å motta Hans Kongelige Høyhet på en noenlunde verdig måte. Kanskje hadde han bestemt seg for å feire bryllup i Norge og ville la herrene i Oslo komme i gang med forberedelsene før han selv entret scenen. Et brev som den norske stattholderen sendte til København og som er datert 24. november, kan tyde på at øvrigheten i Oslo ikke kjente til James’ planer før han selv kom til byen og «begjerendes at have Bryllup med Hs.Maj.s trolovede Brud».

Stormennene følte seg pinlig berørt da det ikke ble tid til å hente inn noe klarsignal fra formynderregjeringen. Derimot ser det ut til at Annas mor var orientert om hvilke planer hennes vordende svigersønn hadde. Kongens framgangsmåte skal dog ha vært et eklatant brudd på datidens fyrstelige etikette.

Beretningene forteller at kongen og hans selskap steg inn i den lille byen på østsiden av Bjørviken 19. november klokka 16.00, tiljublet av frammøtte Oslo-borgere. Nå ga James tydelig uttrykk for sin lengsel etter Anna. Den offisielle danske skildring av deres første møte går ut på at kongen i all sin uhøflighet braste inn i full mundur, uten å ha tatt av seg verken støvler eller vinterjakke, og ville gi Anna et kyss. Skremt av denne pågående voldsomhet vendte Anna seg i blyghet vekk fra kongens invitt. Her var det ulike nasjonale velkomstskikker som kolliderte, forteller den danske beretningen forsiktig. Men det ordnet seg raskt. Etter å ha konversert nervøst på fransk i noen minutter, kunne skotske, danske og norske herremenn med lettelse konstatere at James og Anna møttes i kjærlig omfavnelse. Sjenanse var avløst av fortrolighet og vennlige kyss.

23. november 1589 sto bryllupet i hallen i den gamle bispegården. Så langt det lot seg gjøre, hadde eliten i Oslo lagt opp til en verdig ramme rundt denne – i norsk sammenheng – helt unike begivenheten. Av den danske beretningen om bryllupet framgår det at bispegården var utstyrt med all den herlighet som man evnet på denne tid. Her antyder danskene en noe improvisert feiring. Seremonien sto nok noe tilbake for hva man var vant til ved hoffet i København og i forhold til den praktutfoldelsen man hadde tenkt seg i Skottland. Dessuten kom ikke de bestilte godsakene fra København fram. «Vi har allerede innskipet noe Fetalie og Vin for å sende oppover, men havnen i København er så tilfrosset at skipene ikke kommer ut,» heter det i et brev fra hovedstaden, hvor man også gir uttrykk for bekymring dersom det skulle vise seg at James og Anna skulle tilbringe vinteren i Oslo.

Kongens medbrakte prest, David Lyndsay, fikk æren av å vie de to. Vielsen foregikk på fransk. I bryllupsprekenen la Lyndsay vekt på formålet med ekteskapet. Ekteskapsinstitusjonen var alle kristne menneskers fundament. Det skulle fungere som et vern mot ulovlig beblandelse mellom mann og kvinne, det vil si mot hor, blodskam og frilleliv. Hoffpredikanten kom så med sterke formaninger om at hustruen i alle ting skulle adlyde sin brudgom – i evig underdanighet. Ekteskapet skulle være som et kongerike i miniatyr.

«Mannen skal med flid vokte sin kvinne, og fordi han er hennes hode skal han med sine øyne se for henne, med sine ører høre for henne og med sin tunge forsvare henne,» sa Lyndsay og håpet at ekteskapet ville bringe Skottland og Danmark-Norge evig lykke. Deretter sa Oslo-bispen Jens Nilssøn noen velvalgte ord på dansk. Til slutt fulgte lykkønskninger, velsignelse, musikk og bønn for Anna og James. «Den stormektigste høybårne fyrste og herre hr. James konge udi Skottland og vår elskede kjære søster Frøken Anna» var hermed for rette ektefolk å regne.

I enkelte framstillinger av bryllupsfesten, som neppe er troverdige, heter det at James lot fire «medbragte negre» danse nakne i snøen. Alle fire omkom etterpå av lungebetennelse. Noe annet innblikk i festen gir ikke kildene. De nygifte trakk seg tilbake for å tilbringe bryllupsnatten sammen – en natt James skulle bli minnet om ett år senere. Tidlig dagen etter fikk Anna sin morgengave. Den besto av et par borger og noen godsområder i Skottland.

Umiddelbart etter bryllupet erklærte skottene at de ikke våget å bringe kongen og hans dronning over til Skottland med skip denne vinteren. Herremennene i Oslo formidlet beslutningen videre til formynderregjeringen. «Denne hastige, store Vinter som er innfallet gjør at Kongen uten mærkelig livsfare ennu udi lang tid kan seile til Skottland,» skriver de i et brev datert Oslo 27. november 1589. Da danskene fikk vite om beslutningen, satte de alt inn på å få de nygifte nedover til København. En formell invitasjon om å besøke det dansk-norske fyrstehuset kom fra enkedronnningen i begynnelsen av desember. 15. desember fikk regjeringen i Edinburgh beskjed om at deres konge kom til å være borte fra landet fram til våren.

De nygifte oppholdt seg i Oslo i en måned. James fordrev tiden med diplomatiske forhandlinger med svenskekongen, Johan III, for å få hans tillatelse til å krysse den svenske korridor ved Gøteborg. Området nord og sør for Göta elv var på denne tiden dansk-norske landskaper.

Under Oslo-oppholdet lekte kongen med prinsessen. Det fortelles at Thomas Normand de la Navete, som var kaptein på orlogsskipet Raphael under det mislykkede toktet, gikk foran kongen hver gang han ville avlegge besøk hos «Frøkenen». Denne oppgaven hadde de la Navete også på vielsesdagen. Ellers ivaretok kongen sine jaktinteresser. Jakten foregikk på Hovedøya, der det for sikkerhets skyld ble sluppet ut harer. 12. desember feiret selskapet Annas 15-årsdag.

22. desember dro Hans Kongelige Høyhet og hans «elskelige Gemalinne» Anna på sleder med kurs for København. De dro fra Oslo tidlig om morgenen, og det fortelles at James sto opp i sin slede og ønsket Oslo-borgerne god natt. Trolig var han så full etter nattens utskeielser at han ikke visste forskjell på natt og dag.

Forbannelse eller lykkelig slutt?

Det nygifte kongeparets historie fortsetter med en strevsom vinterlig sledetur fra Oslo til København og problemer med svenskekongen, som bare motvillig lot dem slippe igjennom den svenske korridor. Sledeturen tok en hel måned – de var på plass i Helsingør 21. januar 1590. Turen var slitsom og ikke særlig lystig, takket være storm og bitende kulde. Anna var så svak at hun måtte ligge i sleden.

Deretter tilbragte de sine hvetebrødsdager i Danmark; «her på Kronborg slott hvor vi drikker og slår tiden i hjel på gammelt vis», som James Stuart skriver i et brev til sine venner i Skottland. Han forsøkte å leve opp til det stolte element i den danske kultur, nemlig drikkekunsten. Danskene så det som en stor ære å drikke seg fulle som svin slik at de verken kunne gå, stå, gape eller tale. Og kanskje hadde James sine lykkeligste dager de månedene han oppholdt seg i Oslo og Danmark. Hans kontakt med sitt kongerike i vest ser ut til å ha vært minimal. Det kom brev til James i Oslo lenge etter at han hadde dratt derfra.

Under Danmarks-oppholdet får James høre fryktelige detaljer om hvordan hevngjerrige hekser skulle ha forpurret Annas reise. Like etter påske i slutten av april 1590 setter så paret kurs for Skottland. De kommer velberget fram, selv om trollfolket forsøkte å kaste kongeskipet mot Skottlands farlige klippekyst. Det merkelige var at bare kongens skip i et større følge hadde kraftig motvind, mens de andre fikk god og uproblematisk bør. De kongelige ville aldri ha nådd fram, hadde det ikke vært for at kongens gudstro var sterkere enn trollkvinnenes intensjoner, sa en av kvinnene under de skotske hekseprosessene. Hun fortalte at heksene hadde kastet en katt på sjøen slik at bare kongens skip fikk motvind da han kom fra Danmark.

1. mai 1590 kunne endelig Anna gå i land i Edinburgh sammen med sin brudgom. 17. mai ble hun kronet til dronning av Skottland. Hennes fyrstelige tittel var heretter Anna Royne decosse eller bare Anna R. Skottene hadde ikke hatt noen dronning siden Mary abdiserte i 1567. Det vakte oppsikt da Anna allerede i 1593 konverterte til katolisismen. I 1603 ble hun den første dronning av Storbritannia. Alt tyder på at hun holdt seg borte fra de mange heksesakene hennes mann var involvert i, men de redselsfulle erfaringene hun gjorde langs kysten av Sørlandet høsten 1589 gjorde henne for alltid forsiktig overfor sjøreiser.

Hoffhistorikere vet å fortelle at James og Anna ikke levde helt lykkelig sammen alle sine dager. Siden et viktig formål med trolldomsaksjonene var å legge hindringer i veien for rettmessige arvinger til Stuart-dynastiet, skal vi allikevel ta med at paret fikk flere barn. Anna fødte sju barn. I 1600 kom prins Charles til verden. Han avløste sin far i 1625 som Charles I av England. I 1649 sørget Oliver Cromwell og radikale puritanere for at den nye Stuart-kongen ble hodeløs. Slik sett klarte muligens Satan, smådjevlene og heksene å sette kongeparets familielykke under forbannelse.

Men ett er klart: James VIs politiske rival, jarlen av Bothwell, lyktes ikke i sin konspirasjon mot Stuartkongen. I sin fortvilelse spurte han en av trollkvinnene hvorfor heksene ikke hadde klart å ramme kongen eller hans kjære. Trollkvinnen var like fortvilet og brakte spørsmålet videre til Satan. Satan svarte på et språk hun ikke forsto, men som hun gjenga i retten i kongens påhør. «Il est un homme de Dieu» («Han er en gudfryktig mann»), var forklaringen til den språkkyndige Satan. I sin Daemonologie understreket James at det bare er to ting som nytter i kampen mot Satan og hans medsammensvorne, nemlig sterk gudstro og hard rettsforfølgelse. Utgivelsen av hans Daemonologie i 1597 førte umiddelbart til en ny bølge av brutal menneskejakt i Skottland.

Trolldomsforfølgelsene i Skottland, Danmark og Norge rundt 1590

Under de store skotske hekseprosessene, de såkalte North Berwick-sakene, som tok til senhøsten 1590 og varte gjennom hele 1591, var James selv tilstede og forhørte de tiltalte.

Den eneste mannen som hadde vært med på det store heksemøtet i kirken på North Berwick høsten 1589, John Cunningham – ofte omtalt som doktor Fian – fortalte at han dro til sjøs sammen med Satan og trollkvinnene for å reise stormen mot Anna. Trollfolket skjønte at aksjonen hadde vært vellykket da de fikk kunnskap om at Gideon, hvor Anna var ombord, hadde sprunget lekk. En av trollkvinnene, Agnes Sampson, sa til kongen under forhøret at hun på forhånd visste at Anna aldri ville komme til Skottland uten at hans Majestet selv hentet henne.

Agnes kunne også bekrefte at heksene hadde laget uvær over hele Nordsjøen for å hindre Annas overfart. Satan hadde lært dem å kaste katter på sjøen for å vekke opp vinden og dermed synke skip, sa hun. Retten slo fast at Agnes var en notorisk heks og fant henne skyldig i hele 53 tiltalepunkter om trolldomskriminalitet. Både Cunningham og Sampson gjennomgikk tortur på det mest grusomme før de ble brent. Agnes tilsto etter å ha blitt barbert over hele kroppen og etter at djevelmerket var lokalisert i kjønnsåpningen.

Da James var til stede under rettsforhørene av de skotske heksene mot slutten av 1590, fikk han høre mange merkelige historier. På et tidspunkt ble bekjennelsen til særlig Agnes Sampson så utrolig og fantasifull at James sto opp og mente at hun var en lystløgnerske. Agnes svarte at hun nå ville berette om helt utrolige forhold, men som Hans Kongelig Høyhet visste var sant.

Hun tok kongen til side og gjenfortalte alt hva som var blitt sagt mellom kongen og hans unge brud natt til 24. november 1589. Kongen var både skremt og undret seg stort over hva trollkvinnen hadde fortalt ham. Han sverget ved Gud at ikke engang alle djevler i Helvete kunne ha fått greie på hans intime samtaler med Anna under bryllupsnatten i Oslo. Kongen kunne bare bekrefte hva Agnes fortalte og festet derfor lit til hennes videre bekjennelse.

Det er denne historien som gjør James fullt overbevist om hekseriets makt. I sine demonologiske studier fra 1597 skriver kongen at alle gode krefter må gå sammen for å rense Skottland for djevelskapen. Han peker på at heksene aldri har vært så virksomme i landet som i disse tider. De har til hensikt å bryte ned det guddommelige Stuart-dynastiet og innsette Satan som fyrste.

James skal ha blitt fly forbannet da han våren 1591 fikk høre at det skotske rettsapparatet hadde frikjent enkelte mistenkte trollfolk. Rettsbelæring var påkrevet. I sine demonologiske grublerier tillegger James djevelmerket en sentral plass i avsløringen av trollfolk. Han instruerer retten i å søke etter merket og undersøke om det er følelsesløst. Dessuten argumenterer kongen for vannprøven. Han er faktisk blant de få demonologer som anbefaler testen. Gjennom vanntesten har Gud gi oss et tegn på forbrytelsen, heter det. Vannet er hellig, skriver kongen med henvisning til dåpen, og vil støte skyldige fra seg. Synker den mistenkte, er hun uskyldig, flyter hun, er hun heks! I samme avsnitt føyer kongen til at kvinner gråter i nærmest enhver sammenheng foruten når de blir ført for retten som trollkvinner. Har en kvinne problemer med å gråte i rettsavhør, er det altså et tegn på hennes skyld.

Nå var det ikke første gang skotske hekser var blitt brent for å ha brukt svart magi i politiske kupplaner mot monarkiet. Tolv hekser skal ha blitt kastet på bålet i Edinburgh i 1479 for anslag mot James III. I 1532 ble to brent for å ha prøvd å ta livet av James V med hekseri og gift.[10] Formelt sett innførte ikke Skottland dødsstraff for hekseri før i 1563, og det er først fra november 1590 vi kan snakke om en nasjonal heksejakt. I denne sammenheng er det tale om minst et trettitalls hekser – trolig ble nærmere 100 mennesker torturert og fengslet i 1590-91 som følge av kongens store frykt for Satans håndlangere.

Den fremste eksperten på de skotske hekseprosessene, sosiologen Christina Larner, antyder 70 henrettelser i forbindelse med denne første store fasen av skotske hekseprosesser. Til sammen har Larner funnet noe i overkant av 1300 henrettelser i skotske hekseprosesser i hele perioden fra 1560 til 1730, noe som tilsier et betydelig omfang i et land med knapt en million innbyggere. Kvinnene utgjorde om lag 85 % av det totale prosessomfanget. Den neste store fasen av skotske hekseprosesser kommer i 1597, altså omtrent samtidig med utgivelsen av kongens verk. Denne gang ble minst tohundre personer rammet med ild og bål.[11]

De danske hekseprosessene tok til i København sommeren 1590 – altså noen måneder før de skotske. Her kom det fram mange detaljer om hvordan danske trollkvinner hadde gjort sitt for å ødelegge bryllupet. Ved anvendelse av trolldomskunst hadde de brakt ulykke over flåten og brudeferden. Flere danske hekser hadde sendt sine smådjevler etter admiralskipet. Enkelte av demonene skulle ta seg opp lekteren på Annas skip og forsøke å skade det på den måten. Andre demoner skulle henge seg i Gideons kjøl for å hindre farten. Noen kvinner hadde laget svart storm i en stampe ved hjelp av tomme eggeskall.

Under rettssaken mot Karen Vævers i juli 1590 tilsto hun at en rekke danske trollkvinner hadde vært samlet hos henne i slutten av september året før for å pønske ut djevelskap mot skipsflåten. Karen sendte selv sin apostel Langinus i en tom øltønne etter galeiene. Den første danske kvinne som ble brent for sitt skadeverk mot fartøyene, var Ane Koldings – hun må ha blitt oppfattet som en skikkelig trollheks ettersom hun gikk under tilnavnet Djevelens mor. Bålet sto på et torg i København i midten av juni 1590.[12]

Hvor mange kvinner som ble brent i Danmark for trolldomsanslag mot skipene er usikkert. Antallet varierer mellom seks og tretten. Siden norske hekser er nevnt ved flere anledninger i vår historie om Anna og James, kan vi her ta med at vi ikke kjenner til at norske kvinner eller menn kom i søkelyset i forbindelse med den fatale brudeferden. De norske hekseprosessene vi kjenner til fra 1590 og utover 1590-åra ser ikke ut til å ha noen forbindelse til James og Anna. Et gjennomgående motiv i disse norske sakene er imidlertid beskyldninger om vindmagi og skadeverk mot seilskuter.

Norges mest kjente heksesak tar til i Bergen i mars 1590 mot presteenken Anne Pedersdotter. Hun skulle ha deltatt tre julenetter på rad i hekseselskap på Lyderhorn. Sammen med mange andre trollkvinner planla hun å synke skip på havna i Bergen. Dessuten skulle heksene ramme datidens største norske by med brann, naturkatastrofer og annen djevelskap. Med båldommen mot henne startet den virkelige heksejakten i Norge, da angivelige trollfolk risikerte dødsdom for samrøre med Satan og hans store hær av demoner. Vi vet ikke om det klare sammenfallet i tid er tilfeldig eller om det kan knyttes forbindelseslinjer mellom hendelsene i Norge, Danmark og Skottland.

Av et brev som den dansk-norske barnekongen Christian IV skrev i juli 1590 går det fram at han var godt informert om hvordan trollkvinner har «villet omkomme vår skipsflåte». Christian kom selv i berøring med nautisk trolldom da han trosset storm og uvær under sin ekspedisjon til Nord-Norge og Kola i 1599. Noen av hans menn var uforsiktige nok til å utfordre samisk trolldomskyndighet. De ranet til seg en svær, svart katt fra ei samekone. Dermed sendte samekvinnen forbannelse etter kongeskipet Victor (Hagen 1999:12-23).

På samme måte som sin eldre svigerbror følte Christian IV seg forfulgt av trollfolkets onde gjerninger. Også han involverte seg personlig i kampen mot trolldomskunst. Forholdet mellom de to var etter giftermålet preget av den største hjertelighet og fikk stor betydning for dansk-britiske forbindelser utover perioden. Av Europas fyrster i tidlig nytid er det James VI og Christian IV som oppviser størst iver i kampen mot hekseri i forsøket på å styrke sin kongeverdighet.

De to ser også ut til å ha utvekslet synspunkter på trolldom. I mai 1592 skrev James et brev til den 15 år gamle dansk-norske tronpretendenten. Brevet inneholdt informasjon om hvordan hekser på begge sider av Nordsjøen hadde samarbeidet i forsøket på å få tatt dronningen av dage. Kong James er på sin side den eneste monark som med sitt lille skrift fra 1597 har bidratt til den demonologiske litteratur.

Den framtredende danske teologen Niels Hemmingsen (1513-1600) skrev flere avhandlinger om trolldom. Han er regnet som Europas fremste ekspert innen den protestantiske utgaven av demonologien. I et større verk om trolldom og hekseri som kom ut på latin i 1575, skrev Hemmingsen blant annet at norske trollkvinner var svært dyktige til sjøs. De kunne lage vinder ved å løse opp knuter. Dessuten skriver han mye om trollkvinnenes anvendelse av nåler og voksdukker – et moment både James VI og Christian IV var opptatt av og ble konfrontert med.

Den skotske kongen kom i kontakt med Hemmingsen under oppholdet i Danmark våren 1590 og ble svært fascinert av hans synspunkter. I mars besøkte monarken Roskilde, hvor Hemmingsen bodde. I byens stolte domkirke holdt den kongelige gjest gudstjeneste, noe kirkens øverste kapellan Herr Søren Olsen satte seg imot og prøvde å forhindre. Kapellanen, som ikke likte at kalvinister slapp til i en luthersk kirke, fikk streng ordre om å holde seg borte fra byen så lenge James oppholdt seg der.

Møtet med Hemmingsen forløp i all vennskapelighet. Hemmingsen var selv utsatt for stygge rykter om krypto-kalvinisme. I ettertid vektla den skotske kongen møtet som høydepunktet under oppholdet i Danmark. Vi vet at de førte diskusjoner om Calvins predestinasjonslære. Kanskje ble det også snakket om hekser og djevelskap.

Blant de få demonologene James med begeistring viser til i Daemonologie finner vi Hemmingsen. Som vi har sett, påpeker James i sin avhandling at Satan har stor makt over vindens bevegelser. I motsetning til naturlig forårsaket uvær kjennetegnes heksemanipulert vær av raske og uventede skiftninger, forklarer kongen.

Og det var primært kvinner som gjennom kontakt med Satan drev med denne form for djevelskap. Ifølge James var trolldom en kvinneforbrytelse. Når det gjelder trolldomskriminalitet, finner vi 20 kvinner for hver mann, påpekte han. Kongens store skepsis og mistenksomhet mot kvinner kommer klart til uttrykk i den kvinneforakt som preger hans demonologiske synspunkter.

Foruten Hemmingsen viser kongen for øvrig til den franske juristen, statsviteren og demonologen Jean Bodin (1530-1596) i Daemonologie. Franskmannen og dansken har med stor flid gjort rede for heksenes mange gjøremål, heter det i kongens lovprisning.

Tilståelsen til de skotske heksene vinteren 1590/91 skal være de første beretningene vi har fra britiske trolldomssaker om djevelpakt og deltakelse på heksesabbat. Ettertidens trolldomsforskning har derfor vært opptatt av hvordan den klare diabolismen vi finner i North Berwick-sakene kom til Skottland. Mange har pekt på James’ sentrale rolle og hans kontakt med den elaborerte demonologien under sitt utenlandsopphold. «Den lærde hekseteorien ble importert fra kontinentet», skriver Christian Larner[13] med kongens opphold i Danmark og Norge i tankene. Når og hvordan Stuart-kongen kom i kontakt med den kontinentale demonologien, har vært et stadig tilbakevendende tema i North Berwick-historiografien. Flere peker på møtet med Hemmingsen, andre på oppholdet i Oslo, mens noen historikere fokuserer på det som skjedde i de skotske prosessene først etter sommeren 1590.

Forskere som Maxwell-Stuart[14] og Jenny Wormald[15] mener begge at heksefiguren utgjorde en diabolsk trussel i Skottland lenge før 1590. De viser til nokså omfattende prosesser med innslag av djevelpaktbekjennelser før North Berwick-hendelsen. Og i nyere skotsk heksehistoriografi aner vi en tendens i retning av å frikjenne kongen. Wormald[16] vil heller snakke om en heksehjemsøkt kirke («witch-haunted kirk») enn en heksejaktende konge («witch-hunting king»). Men at Stuart-kongen baserte sin demonologiske tåketale på besøket langt nord i tåkeheimen hersker det vel ingen tvil om?

Faktisk lever vi i Norge fremdeles med arven fra James I. Vår nyeste bibelutgave, den norske King James-oversettelsen av 1997, er den versjon som James autoriserte i 1611 – i pakt med den kristne demonologien. Bibelutgaven er kjent for sin fordømmende holding overfor homoseksualitet, sodomi og hekseri.

(Rune Blix Hagen er førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Tromsø. Artikkelen er tidligere trykket i boken Fyrster i tåkeland som du – om du er raskt ute, kan få et av de siste eksemplarene av herfra.)

ANVENDT LITTERATUR:

Alm, Ellen Janette. Statens rolle i trolldomsprosessene i Danmark og Norge på 1500- og 1600-tallet, Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø, 2000.

Bang, Vilhelm. Hexevæsen og Hexeforfølgelser især i Danmark, Kjøbenhavn 1896.

Barroll, Leeds. Anna of Denmark, Queen of England. A Cultural Biography, Philadelphia 2001

Bevan, Bryan. King James VI of Scotland & I of England, London 1996

Clark, Stuart. «King James’s Daemonologie: Witchcraft and Kingship» i S.Anglo (ed.):The Damned Art, London 1977.
Clark, Stuart. Thinking with Demons.The Idea of Witchcraft in Early Modern Europe, Oxford 1997

Documenter til en Trolddomssag under Christian III.(1543-1544). Medd. Efter Originalerne af professor R.M.Petersen,

Danske Magazin, Tredie Række, Første Bind, Kiøbenhavn 1843:52-67.

Ewan, Elizabeth and Meikle, Maureen M (ed.): Women in Scotland c.1100-c.1750, East Linton 1999

Fraser, Antonia. King James, London 1974.

Gibson, Marion. Reading Witchcraft. Stories of early English witches, London 1999.

Giessing, Christopher. Nye samling af Danske, Norske og Islandske Jubel-Lærere, Bind 3, 1.Del, (1786), København 1979.

Golden, Richard M. «American Perspectives on the European Witch Hunt» i The History Teacher, Number 4/1997.

Goodare, Julian. «Woman and the witch-hunt in Scotland», Social History, Vol.23, No.3, October 1998.

Goodare, Julian and Lynch, Michael (eds.): The Reign of James VI, East Linton 2000.

Hagen, Rune. «Heksemakt mot kongemakt. En stormfull historie om Kjærlighet, uvær, nautisk trolldom og kongebryllup i Oslo 1589», Historie. Populærhistorisk magasin, Nr. 2 – 1998:40-50.

Hagen, Rune. «Kongen, katten og presten. Christian IVs møte med Samisk trolldomskyndighet», Historie.Populærhistorisk Magasin nr.2-1999:12-23.

Jacobsen, J.C. Danske domme i trolddomssager i øverste instans: Indledning og kommentar, Københan 1966.

James VI. Daemonologie, Edinburgh 1597. Trykt i J.Craigie (ed): Minor Prose Works of King James VI and I, Edinburgh 1982 Og i fulltekst på nettstedet: http://www.jesus-is-lord.com/kjdaemon.htm (01.08.01).

Johansen, Jens Christian V. Da Djævelen var ude…Trolddom i det 17. århundredes Danmark, Odense 1991.

Korneruo, J. Roskilde i gamle dage, Kjøbenhavn 1892 .

Kraggerud, Egil (red.) Kongehyllest: skrifter av J.J.Wolf og H.Gunnarssøn. Oversatt av Hilde Sejerstad. Kari Skard og Egil Kraggerud, Oslo 1991.

Larner, Christina. Enemies of God. The Witch-hunt in Scotland, London 1981.

Liisberg, H.C.Bering. Christian IV. Danmark og Norges konge, Kjøbenhavn 1890-91.

Liisberg, H.C.Bering. Vesten for sø og Østen for hav: Trolddom i København og i Edinburgh 1590 – et bidrag til hekseprocessernes historie, København 1909.

Lind, Hans Daniel. Kong Kristian den fjerde og hans Mænd paa Bremerholm, København (1889) 1974.

Maxwell-Stuart, P.G. «The fear of the King is death: James VI and the Witches of East Lothian» i William G. Naphy and Penny Roberts (ed.) Fear in early modern society, Manchester 1997.

Maxwell-Stuart, P.G. Witchcraft in Europe and the New World, 1400-1800, New York 2001.

Maxwell-Stuart, P.G. Satan’s conspiracy. Magic and witchcraft in Sixteenth-century Scotland, East Linton 2001a.

Meikle, Maureen M. «A Meddlesome Princess: Anna of Demnark and Scottish Court Politics,1589-1603» i J.Goodare and M.Lynch (eds.), East Linton 2000:127-140.

Monter, E.William. «Scandinavian Witchcraft in Anglo-American Perspective» i B.Ankarloo and G. Henningsen(ed): Early Modern European Witchcraft, Oxford 1993.

Munch, P.A.(red.). «Beretning om Prindsesse Annas Giftermaal. Jacobi VI Englands og Skottlands Konnings med Frøken Anna af Danmark» i Norske Samlinger, Første bind, Christiania 1852.

Normand, Lawrence & Roberts, Gareth (eds.): Witchcraft in Early Modern Scotland. James VI’s Demonology and the North Berwick Witches, Exeter 2000.

Norske Rigs-registranter (NNR), bind 3, 1588-1602, Christiania 1865.

Pedersen, Nina Østby. Skotsk innvandring til Norge i tidlig moderne Tid, Hovedoppgave i historie, Oslo 2000.

Probst, Niels M. Christian 4.s flåde 1588-1600, København 1996.

Rian, Øystein. Den aristokratiske fyrstestaten, 1536-1648, Oslo og København 1997.

Riis, Thomas. «Should Auld Acquaintance Be Forgot..»Scottish-Danish Relations c.1450-1707, I, Odense 1988.

Rosen, Barbara (ed.) Witchcraft in England, 1558-1618 (Kildesamling) London 1991.

Rørdam, Holger Fr. Kjøbenhavns Universitets Historie, Tredie Del, Kjøbenhavn 1877.

Rørdam, Holger Fr. «Peder Christensens Almanakoptegnelser 1584-95» i Kirkehistoriske Samlinger, Tredie Række, andet Bind, Kjøbenhavn 1877-80.

Sharpe, James. Instruments of Darkness. Witchcraft in England 1550- 1750, London 1996.

Sharpe, James. The Bewitching of Anne Gunter, New York 2000.

Smidt, Anne. «Bryllup i en avkrok» i St.Hallvard, Heftenr. 4/1989.

Sprauten, Knut. Oslo bys historie, bind 2. Byen ved festningen. Fra 1536 til 1814, Oslo 1992.

Stevenson, David. Scotland’s last Royal Wedding: the marriage of James VI and Anne of Denmark; with a Danish account of the marriage (translated by Peter Graves), Edinburgh 1997.

Thompson, Edward H. Bothwell and the North Berwick Witches: A Chronology – På nettstedet (oppdatert 19/1-2001): http://www.personal.dundee.ac.uk/~ehthomps/NBerwick.htm.

Willis, Deborah. Malevolent Nuture. Witch-hunting and Maternal Power in Early Modern England, London 1995.

Wormald, Jenny. «‘Tis True I am a Cradle King’: the View from the Throne» i J.Goodare and M.Lynch(ed.) East Linton 2000.

Wormald, Jenny. «The Witches, the Devil and the King» i Freedom and Authority, Scotland c.1050-c.1650 edited by Terry Brotherstone and David Ditchburn, East Linton 2000a.

Young, Michael B. King James and the History of Homosexuality, New York 2000.

Øverland, O.A. Illustreret Norges historie, Sjette bind, (1570-1648), Kristiania 1892.

Noter

[1] Wormald 2000:249

[2] Sharpe 2000:16

[3] Gibson 1999:183

[4] Sharpe 1996:50

[5] Oversatt fra Normand & Roberts 2000:32

[6] Johansen 1991:34 og Documenter…1843:52-67

[7] Maxwell-Stuart 2001:48

[8] Normand & Roberts 2000:32

[9] Stevenson 1997:32, se også Willis 1995:142-147

[10] Normand & Roberts 2000:95

[11] Alle tall er fra Larner 1981:60-63

[12] Liisberg 1909:95

[13] 1981:198

[14] 1997 og 2001a:143

[15] 2000a

[16] 2000a:177