Artikkel

Jehovas vitner, sitatfusk og evolusjon

Forfatteren tar opp hvordan Jehovas Vitner driver sitatfusk i sin retorikk mot evolusjonsteori.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

av Jan Haugland


Den uten tvil mest utbredte, slagkraftige og seiglivete utgaven av arten pseudo-vitenskap er kreasjonismen, det vil si den politisk-religiøse bevegelse som kjemper mot evolusjonslæren, blant annet ved å bruke argumenter som iblant kan forveksles med vitenskap. Darwin’s Artenes opprinnelse er en av de få bøker fra midten av det forrige århundre som fremdeles har evnen til å forarge.

På det hjemlige berg, hvor flertallet av befolkningen betrakter kretsen rundt avisen Dagen som en ekstremistisk kuriositet, en slags siste bastion for den mørke middelalder i et ellers opplyst landskap, kan man knapt si at evolusjonsdebatten har vært særlig heftig i de siste år. Slik er det dessverre ikke i de Forente Stater. I landet hvor presidentens buksesmekk får mer oppmerksomhet enn hans budsjettforslag, har det lyktes for kristne fundamentalister å overbevise store deler av befolkningen om at universet er omkring 6000 år gammelt (såkalt ung-jord kreasjonisme), og også å øve et voldsomt politisk press for at evolusjonen skal bannlyses fra klasseværelser.

Også i Norge synes kreasjonismen i dag å ha en viss fremgang, spesielt i amerikansk- og amerikansk-inspirerte karismatiske bevegelser som nå nyter en eksplosiv vekst på alle kontinenter. Det er også i tradisjonelt amerikanske grupperinger, syvendedags-adventistene og grupper av pinsevennene, vi finner mange av de lokale kreasjonister.

Jehovas vitner (heretter: JV) er en amerikansk sekt, og det er ingen overraskelse at disse særlige amerikanske forhold har fått en fundamental betydning for denne bevegelsens lære og kultur. JV synes ofte å være villig til å krysse gaten bare for å demonstrere at de er uenig med praktisk talt alle, og i lærespørsmål står de omtrent så langt fra hovedstrømmen av kristendom som man kan komme. Interessant nok skiller JV seg ut fra amerikansk fundamentalisme også i synet på kreasjonisme.

Kristnes reaksjoner på evolusjonsteorien

Ettersom kreasjonister er så høylytte, er det lett å få inntrykk av at kristendommen som helhet er i opposisjon til ideen om en evolusjon. Det er ikke tilfelle. Darwins lære møtte riktignok sterk motstand fra mange religiøse, men kristendommen hadde alt tidligere sett seg nødt til å revurdere synet på skapelsen. Det var opprinnelig kristne forskere, spesielt geologer, som mange år tidligere hadde kommet frem til at synet på en ung jord måtte forkastes. Uniformismen, som fremsto mot slutten av 1700-tallet, ble lenge forkastet av kirken, men spesielt etter Lyell’s omfattende arbeider syntes slaget å være tapt for ideen om en ung jord. Mange var derfor mer enn villig til å revurdere en bokstavtro tolkning av Første Mosebok kapittel en.

To typer fortolkninger ble brukt for å oppnå en forening av Bibel og vitenskap. For det første det argument at selve skapelsen av universet og jorden – «i begynnelsen» – fant sted før første skapelsesdag begynte. Dette kalles på engelsk for «the gap theory.» For det annet tolket mange det slik at skapelsesdagene ikke var bokstavelige dager på 24 timer, men at ordet «dag» kunne være en «symbolsk» benevnelse på en lang tidsperiode.

Darwin ga utvilsomt kristne teologer flere kameler å svelge, men er det noe kristendommen har tradisjon for, er det tilpasning. Etter hvert synes ledende teologer både blant romersk-katolikker, anglikanere og lutheranere å akseptere selv menneskelig evolusjon. Jesuitten Pierre Teilhard de Chardin, som var paleontolog, teolog og filosof, ble berømt for en meget sofistikert teologi som ikke bare aksepterte evolusjon, men fremholdt det som et bærende åndelig prinsipp for skaperverket. Evolusjon synes ikke å innebære noe problem for akademiske teologer, men kanskje desto mer for lekfolk og da spesielt de mer fundamentalistiske elementer i kristendommen.

På ethvert punkt i den tilpasningsprosess som kristendommen har gjennomgått i forhold til naturvitenskap – som vi har skissert ovenfor – var det grupperinger som nektet å være med lenger. De nektet å «inngå kompromiss.»

Det finnes grupperinger som holder fast på en flat jord, slik som Bibelen faktisk lærer, og betrakter astronomi som satanisk. Det finnes også dem som aksepterer en rund jord men holder fast på kirkens gamle lære om det geosentriske verdensbilde, og nekter å akseptere at jorden beveger seg («Jorden står fast og rokkes ikke,»[1] som Skriften jo sier).

Endelig er det en gruppe som aksepterer vitnesbyrdene om en gammel jord og et gammelt univers, og kanskje endog at livet på jorden har eksistert i uminnelige tider, men som standhaftig benekter evolusjonen. De fastholder at Bibelens ord om at alle arter ble skapt «hvert etter sitt slag» ekskluderer muligheten for at artene kan være genetisk i slekt, og sier at den viktige kristne doktrine om gjenløsningen får seg et skudd for baugen hvis ikke Adam er alle menneskers felles stamfar. Fundamental er også læren om at syndfloden virkelig var en verdensomfattende vannflom, og at Noahs ark var en virkelig farkost hvor alle verdens landdyr og fugler overlevde katastrofen.

Jehovas vitner tilhører denne gruppen, som gjerne kalles «gammel jord» kreasjonister. Skapelsen av Adam var ifølge JV en bokstavelig begivenhet som Bibelen daterer til å ha funnet sted i 4026 f.Kr. Alle «slag» av dyr og planter ble skapt direkte av Gud, uavhengig av hverandre.

JV kan altså på den ene side fordømme evolusjonslæren, noe som ikke akkurat kan sies å være enestående for kristne sekter, og på den annen side fordømme og latterliggjøre ung-jord kreasjonister. Vakttårnet, JVs viktigste tidsskrift, sier at kreasjonistene kommer med «påstander som er både ubibelske og umulige å tro på.»[2]

Historisk oversikt

Den bevegelsen som senere tok navnet Jehovas vitner oppsto i 1870-årenes USA. Grunnleggeren var Charles Taze Russell. Interessant nok er nesten alle hans ideer senere endret radikalt, men synet på evolusjonen har vært ganske konstant. Russell hadde stor interesse for populærvitenskap, om ikke alltid av det ortodokse slaget, og aksepterte uten problemer geologiske vitnesbyrd om en gammel jord. Hans ide om at de seks skapelsesdager hver var på 7000 år[3] dannet grunnlaget for profetiske spekulasjoner som har ledet bevegelsen til å holde frem utallige årstall for verdens ende og kristi komme, sist i 1975. Kronologien var tross alt hele fundamentet for bevegelsens lære. På den annen side fordømte Russell evolusjonen og Darwin på det kraftigste.

På 20- og 30-tallet begynte også bevegelsen å se seg om etter «vitenskapelige» argumenter for sitt syn på verdens skapelse, og for å argumentere mot evolusjonslæren på dens egen hjemmebane. De fant sitt materiale i bøkene til en viss Isaac Newton Vail, som argumenterte for at jorden etter skapelsen hadde hatt et ringsystem av is, karbohydrater og andre ting, som etter hvert falt ned og kunne forklare både istider, oljeforekomster og selvsagt syndfloden.

På samme tid arbeidet medlemmer av en bevegelse som var i nær slekt med JV, nemlig syvendedagsadventistene, med sine egne argumenter mot evolusjonen. Fremfor alt skrev George McReady Price en rekke bøker som tok sikte på å forklare de geologiske vitnesbyrd om en gammel jord med syndfloden, og han kom også med mange argumenter mot evolusjonen. Hans ideer synes ikke å ha blitt kjent blant JV, og heller ikke blant evangeliske kristne. Det skulle endre seg.

I 1961 utga Henry Morris og John Whitcomb boken The Genesis Flood. I virkeligheten plagierte de mange av ideene fra Price, uten å være særlig opptatt av å oppgi sine kilder. Nå er ikke Syvendedagsadventister særlig populære verken hos JV eller evangelisk kristne fundamentalister som Morris og Whitcomb, på tross av at de førstnevnte er i nær slekt med dem, og at sistnevnte altså har hatt stort utbytte av deres kvasi-vitenskapelige arbeid. Morris startet Institute for Creation Research, og sto i spissen for en voldsom propaganda av ung-jord kreasjonisme, og endeløse rekker med bøker, pamfletter, tidsskrifter og filmer har blitt utgitt for å bekjempe evolusjonismen.

Morris’ argumenter går i korthet ut på at etter skapelsen var jorden dekket av et vannsvøp. Dette var ikke alminnelige regnskyer, men et atmosfærisk lag på mange kilometer som angivelig inneholdt enorme mengder vann i dampform. Disse opprettholdt en sterkere drivhuseffekt, slik at jorden hadde et ensartet varmt klima (Kreasjonister liker å peke på funn av tropiske planter fra arktiske strøk som bevis for dette, men unnlater å nevne eksemplene på det motsatte).

Nøkkelen til å forklare de geologiske strata, som klart viser en utvikling fra (såkalte) primitive til avanserte livsformer over svært lange tidsperioder, er altså Noah. Under syndfloden flyktet dyrene mot høyere områder, og kun de avanserte livsformer nådde til toppen før de ble innhentet av vannmassene. Det er ellers ikke grenser for hvilke ting denne vannflommen gjorde med jordskorpen. Resten av sitt arbeid bruker Morris & co. på å finne feil med evolusjonsbiologi, å finne kvasi-vitenskapelige argumenter for en veldig ung jord, og ikke minst på å fortelle at evolusjonsvitenskap er årsak til kommunisme, nazisme og all annen ondskap på jord.

JV er altså ikke ung-jord kreasjonister. De aksepterer at universets og jordens alder er hva som helst vitenskapen måtte komme frem til, og de kan også akseptere at livsformene ble skapt over lengre tid, om enn ikke millioner av år. Noen på Selskapet Vakttårnets hovedkontor[4] må ha glemt dette fullstendig et øyeblikk. Uansett omfavnet de Morris’ teorier ganske helhjertet. I bøkene Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse?[5] og Er Bibelen virkelig Guds ord?[6] siteres Morris som en «vitenskapelig» støtte for deres nyvunne tro på flomgeologi som bevis for en verdensomfattende vannflom. Ideen om vannsvøpet er på samme måte adoptert og tilpasset Vakttårnets «gammel-jord» kreasjonisme. For en tid synes det å ha gått hus forbi at man ikke trenger å drive den slags vann-akrobatikk med geologien når man ikke tror på en ung jord.

Nå tror jo JV faktisk at mennesket er omkring 6000 år gammelt, og ved å definere skapelsesdagene som 7000 år, har de ikke plassert livets opprinnelse lenger tilbake enn omkring 34,000 år, og ingen dyr er eldre enn 20,000 år. Så lenge de opprettholder disse ideene, trenger de nok noen av ung-jord kreasjonistenes argumenter. Men i 1975 fikk bevegelsen et alvorlig tilbakeslag, og den feilslåtte profetien om verdens ende dette året skyldtes i stor grad forestillingen om at skapelsesdagene var på 7000 år.[7] Siden den tid har påstanden blitt fremsatt stadig sjeldnere. Siste gang var i 1987, og det er uklart om Vakttårnets ledelse egentlig fastholder læren ennå.

Den gjeldende tekst om skapelse og evolusjon fra JV, som fremholder en mer moderert gammel-jord kreasjonisme med mindre vekt på flomgeologi, ble utgitt i 1985. Boken heter Livet – et resultat av utvikling eller skapelse? Den illustrerer ikke bare JVs forhold til vitenskap, men demonstrerer også i hvilken grad lederne i denne sekten er villig til å ty til sitatfusk, løgner og forvrengninger for å nå sine mål.

Kreasjonisme – et resultat av sitatfusk eller bedrag?

På vaskeseddelen hevder Vakttårnet at boken Livet – et resultat av utvikling eller skapelse? (heretter: Skapelse) «inneholder en grundig drøftelse av spørsmålet om hvordan livet har oppstått» og på side 9 sier boken at «for å trekke riktige konklusjoner må vi overveie alle fakta med et åpent sinn.»

Vi får en god indikasjon på i hvilken grad Skapelse tilfredsstiller idealet alt i neste setning, da boken henviser til Darwin som angivelig skrev

«om storheten i den ‘oppfatning at livet med dets forskjellige krefter av skaperen fra begynnelsen av er innblåst i noen få former, kanskje i en enkelt.'» (side 9)[8]

Nå er dette sitatet i beste fall ganske kreativt, for sammenhengen i Darwins bok viser at når Darwin bruker ordet «storheten,» dreier det seg om de lovene som styrer utvikling av arter gjennom naturlig utvalg, og slett ikke den ide at artene hadde sin opprinnelse i en Skaper.

Dette er imidlertid bare en smakebit på den behandlingen som Vakttårnets bok gir sine kilder.

I kapittel to tar Skapelse sikte på å så tvil om at vitenskapen virkelig har etablert evolusjon som et vitenskapelig faktum. Den peker på at det er et «faktum» at jorden har form som en kule, og at jorden går i bane rundt solen.

«Mange forhold som en gang var omdiskuterte teorier, er blitt fastslått ved hjelp av beviser som et faktum, en kjensgjerning, virkelighet, sannhet.

Ville en undersøkelse av det materialet som brukes til støtte for utviklingslæren, være like overbevisende? Det er interessant å merke seg at helt siden Charles Darwins bok Artenes oprindelse ble utgitt på originalspråket i 1859, har det vært betydelige meningsforskjeller til og med blant de fremste evolusjonister om forskjellige sider av teorien.» (sidene 14, 15)

Slik retorikk er hentet bortimot ordrett fra bøkene til velkjente ung-jord kreasjonister. Det kalles jo evolusjonsteorien, ikke sant? Da er det «bare en teori» og ikke et faktum, eller hva?

Stephen Jay Gould kom inn på akkurat denne retorikken, og svarte på denne måten:

«I det amerikanske folkelige språk betyr ‘teori’ ofte et ‘mangelfullt faktum’ – en del av et hierarki av tillit som går nedoverbakke fra faktum til teori til hypotese til gjetning. Derav kommer styrken i kreasjonist-argumentet: evolusjon er ‘bare’ en teori og det pågår nå en intens debatt om mange aspekter av teorien. Hvis evolusjon er verre enn et faktum, og vitenskapsfolk ikke kan bestemme seg om teorien, hvilken tillit kan da vi ha til den? . . .

Vel, evolusjon er en teori. Det er også et faktum. Og fakta og teorier er forskjellige ting, ikke trinn i et hierarki av økende sikkerhet. Fakta er verdens data. Teorier er strukturer av ideer som forklarer og tolker fakta. Einsteins gravitasjonsteori erstattet Newtons i dette århundre, men epler stoppet ikke opp midt i fallet og ventet på utfallet. Og mennesker utviklet seg fra ape-lignende forfedre enten de gjorde det ved Darwins foreslåtte mekanisme eller ved en annen som enda ikke er oppdaget.»[9]

Det er selvsagt ingen tvil om at evolusjonsteorien har blitt og blir stadig gjenstand for debatt. Men det faktum at forskere er uenig om hvordan noe har skjedd, er ikke noe argument for at de er uenig i at det har skjedd. Vi skal se hvordan denne misoppfatningen – som dels skyldes uvitenhet, og dels en bevisst uærlighet – blir utnyttet til fulle i Selskapet Vakttårnets agitasjon. For å få det til å se ut som om vitenskapsfolk faktisk trekker evolusjonen i tvil, anvender vitnene sitater på en måte som iblant er misvisende, men vel så ofte er det snakk om ren svindel.

Det er den samme Gould som vi har sitert ovenfor som er første mål i vitnenes desinformasjonskampanje. Skapelse siterer:

Det vitenskapelige tidsskriftet Discover omtalte situasjonen på denne måten: «Utviklingslæren . . . blir ikke bare angrepet av fundamentalistiske kristne, men den blir også dratt i tvil av aktede vitenskapsmenn. Blant paleontologer, vitenskapsmenn som studerer fossilene, er det en voksende uenighet.» (side 15)

Ellipsene etter ordet «utviklingslæren» forteller at her står det noe i den opprinnelige kilden som er utelatt av plasshensyn. Når man siterer på denne måten, er det et absolutt krav at utelatelsen ikke endrer meningen i teksten. Vi legger også merke til at det settes punktum etter «uenighet» i denne første utgaven av Skapelse. I senere utgave av den samme boken (og utgiverne gjorde aldri den vanlige JV oppmerksom på endringen) måtte de krype til korset og sitere Discover-artikkelen ut setningen: «Ser uenige i det fremherskende darwinistiske syn.»

Ved å sette inn den første ellipsen, får Skapelse det til å virke som det er «utviklingslæren» som blir gjenstand for angrep. Det er selvsagt ikke tilfelle. Den opprinnelige artikkelen sier i sin sammenheng:

«Charles Darwins briljante evolusjonsteori, publisert i 1859, gjorde et overveldende inntrykk på vitenskapelig og religiøs tenkning, og forandret for alltid menneskets oppfatning av seg selv. Nå er den ærverdige teorien under angrep, ikke bare fra fundamentalistiske kristne, men den er også dratt i tvil av anerkjente vitenskapsfolk. Blant paleontologer, forskere som studerer fossilmaterialet, er det en økende uenighet med det rådende darwinistiske syn.

Mesteparten av debatten vil dreie seg om ett nøkkel-spørsmål: Kryper den tre-milliard-årige evolusjonsprosessen i et jevnt tempo, eller er den kjennetegnet av lange perioder av inaktivitet avbrutt av korte utbrudd av hurtige endringer? Er evolusjonen en skilpadde eller en hare? Darwins vidt aksepterte synspunkt – at evolusjon beveger seg jevnt og sakte – favoriserer skilpadden. Men to paleontologer, Niles Eldredge ved American Museum of Natural History og Stephen Jay Gould ved Harvard, satser på haren.»[10]

Sett i sin sammenheng, og spesielt når vi sammenholder omtalen av Gould med hans egne uttalelser ovenfor, ser vi at fremstillingen er grovt misvisende. Ved kreativ bruk av ellipser og punktum på feil sted kan Selskapet Vakttårnet gi inntrykk av at forskere angriper selve «utviklingslæren,» mens dette dreier seg om en teknisk diskusjon om tempo og retning i evolusjonsprosessen.

Det finnes en rekke eksempler i denne boken på at uttalelser fra forskere på denne måten er tatt ut av sin sammenheng. Et spesielt graverende eksempel er denne bruken av David M. Raup:

«Vitenskapsmennene har gravd frem millioner av ben og andre vitnesbyrd om liv i tidligere tider. Disse kalles fossiler. Hvis det var en kjensgjerning at det har funnet sted en utvikling, burde det absolutt ha vært rikelig med beviser for at én livsform har utviklet seg til en annen. Men et tidsskrift som utgis av Chicagos naturhistoriske museum, skrev om dette: ‘Darwins [utviklings]teori har alltid vært nært knyttet til fossilenes vitnesbyrd, og sannsynligvis tror de fleste at fossilene utgjør en svært viktig del av det generelle argument som støtter de darwinistiske tolkninger av livets historie. Beklageligvis er dette strengt tatt ikke riktig.’

Det samme tidsskriftet forklarte at det faktisk er slik at vi i dag, etter at det er blitt samlet fossiler i over 100 år, ‘har færre overgangsformer enn vi hadde på Darwins tid.’ Hvorfor er det slik? Fordi det mer rikholdige materialet som er tilgjengelig i dag, viser at de eksemplene som tidligere ble tatt til støtte for utviklingslæren, ikke støtter den i det hele tatt.» (sidene 19, 20)[11]

Den som leser Raups artikkel i sin sammenheng, vil nesten miste pusten av den uærlighet forfatteren av Skapelse har utvist når han klipper og limer uttalelser løsrevet fra sin sammenheng. Spesielt de redaksjonelle kommentarer vi finner mellom de siterte setningene er så misvisende at det er vanskelig å tro at ren uvitenhet er nok til å forklare det. Ikke nok med dette, men Selskapet Vakttårnet utnytter også det faktum at et bilde kan lyve mer enn tusen ord, da de illustrerer uttalelsene med bilder av kjente overgangsformer som Eohippus, Archaeopteryx og Lungefisk, alle forsynt med et rødt kryss som et tegn på at disse angivelig er strøket fra listen over bevis for evolusjonen, og som billedtekst finner vi følgende sitat fra Raup:

«Noen av de klassiske tilfellene av darwinistiske forandringer i fossilenes vitnesbyrd måtte forkastes eller modifiseres som følge av mer detaljerte opplysninger.» (side 20)

Det vil kreve en hel artikkel å redegjøre for hvert eneste tilfelle av fusk på disse to sidene, men her følger en kort oppsummering:

  1. Påstanden om at det «burde» ha vært «rikelige» fossile beviser for gradvise overganger står fullstendig for Selskapet Vakttårnets egen regning, og ingen som har kjennskap til den ufullkomne prosess som fossilering er vil være enig i en slik påstand. Når Skapelse sier at Raup «skrev om dette» er det blank løgn.
  2. Sitatet setter inn «[utviklings]» i klammer, og det er grovt sitatfusk når den opprinnelige teksten sier «Darwins teori om naturlig utvalg» Bruken av artikkelen setter tydelig likhetstegn mellom evolusjon som prosess, darwinisme som teorisystem og naturlig utvalg som teori. Det er uklart hva som skyldes inkompetanse og hva som er uærlighet.
  3. Skapelse påstår rett ut at fossilene ikke støtter utviklingslæren «i det hele tatt.» Dette er en grov forvrenging av Raups uttalelse, og er selvsagt uten fundament i virkeligheten. Som eksempelet med Discover ovenfor, anvender boken en spesiell uttalelse om hvordan evolusjonen foregikk på en måte som gir leseren inntrykk av at forskerne betviler evolusjonen. Billedteksten avslører egentlig bløffen ved å vise at Raup snakker om eksempler på klassisk darwinisme, ikke hvorvidt evolusjon har foregått eller ikke.
  4. Illustrasjonene av to av de tre overgangsformene later til å være tatt rett ut av løse luften. Raup snakker overhodet ikke om Archaeopteryx og Lungefisk i sin artikkel. Når han i sin artikkel argumenterer for å endre tolkningen av fossile funn av Eohippus i Nord-Amerika, kan dette overhodet ikke tas til inntekt for en påstand om at ingen av fossilene til disse tre artene støtter «utviklingslæren» som helhet.
  5. Det som er gått fullstendig hus forbi for Skapelses forfatter, er at om det skulle være problematisk for klassisk darwinisme at det er «få» slike fossiler, er det jo fullstendig ødeleggende for kreasjonistene at det i det hele tatt finnes ett! Og Raup sier rett ut at slike finnes, om enn ikke så mange som den klassiske darwinismen skulle trenge.

Alt på neste side begår Skapelse ennå et sitatfusk, ved å påstå at Steven Stanley skrev:

«Den del av fossilenes vitnesbyrd som er kjent, er ikke og har aldri vært i samsvar med [en langsom utvikling].» (side 21)[12]

Forfatteren så seg her tjent med å erstatte ordet «gradualism» med «en langsom utvikling,» noe som er grovt misvisende. En uoppmerksom leser vil selvsagt bli villedet til å tro at det fossile vitnesbyrd ikke er i samsvar med evolusjonen, som jo er en «langsom» prosess. Ved å leke med ord, skaper kreasjonister argumenter der de ikke finnes.

Det som er typisk for kreasjonister, og som vi ser tydelig her, er å fremsette et falskt dilemma hvor leseren har valget mellom å godta deres påstand om en direkte skapelse over kort tid, eller Darwins teori akkurat slik den ble fremsatt i 1859. Dette er selvsagt absurd. Evolusjon kan være et faktum selv om alle Darwins teorier skulle ha vist seg å være fullstendig uholdbare (noe som ikke er tilfelle, må vi legge til). Det ville være umulig å forestille seg at denne teorien ikke hadde gjennomgått noen utvikling på mer enn 130 år, med alle de fremskritt biologien har gjort. Det som er overraskende er ikke at evolusjonsteorien har gjennomgått endringer, men at det har vært nødvendig med så få endringer som vi faktisk har sett.

Som vi har sett eksempler på, er det knapt noen debatt i evolusjonsvitenskap som har skapt så mye ammunisjon for skruppelløse kreasjonistiske sitatfuskere som diskusjonen rundt ‘avbrutt likevekt’ (punctuated equilibrium). Tilhengerne av denne teorien snakker jo om «hurtige» endringer, og det er jo det samme kreasjonistene har hevdet hele tiden, ikke sant? Selvsagt ikke. Når evolusjonister snakker om «hurtige endringer,» kan de gjerne snakke om en prosess som tar 500 000 år. Ung-jord kreasjonister krever at skapelsen fant sted på 144 timer, og JV er bare villig til å strekke seg til noen få tusen år – og de hevder alle at artene oppsto plutselig og spontant uten noen som helst overgangsformer! Kreasjonistenes argument kan altså reduseres til ren retorikk, og ganske fantasiløs sådan.

Mer fantasi har Selskapet Vakttårnet når de skal forvrenge sitater. Vi befinner oss fremdeles i samme kapittel, og vi finner også det nærmest «klassiske» eksempelet på kreasjonistenes sitatfusk her. Skapelse argumenter for at det menneskelige øyet umulig kune ha oppstått ved «tilfeldigheter,» og finner følgende autoritet:

«Darwin innrømmet at han så på dette som et problem. Han skrev for eksempel: ‘Å tenke seg [at] øyet skulle være dannet ved [utvikling], det klinger, jeg tilstår det åpent, urimelig i aller høyeste grad.'» (side 18)[13]

Som vanlig når det gjelder kreasjonistisk litteratur, er den frimodige bruk av ellipser og klammer et tydelig faresignal. Det er også tilfellet her. I neste setning i originalen finner vi at Darwin fortsetter på denne måten:

«Når det først ble sagt at solen sto stille og at verden gikk rundt, erklærte menneskehetens sunne fornuft at læren var usann; men det gamle ordtaket Vox populi, vox Dei[14] kan vi ikke, som alle filosofer vet, stole på når det gjelder vitenskap.»

Hele argumentet til Darwin var altså at mens intuisjon vil fortelle oss at en gradvis utvikling av et komplekst organ som øyet er «urimelig,» vil fornuft fortelle oss at det absolutt er mulig. Darwin visste godt at vitenskap på alle punkter er historien om hvordan harde fakta og logikk har tilbakevist det som gjerne kalles «sunn fornuft,» og som ikke er annet enn summen av samfunnets fordommer. Ingen som leser sitatet tatt ut av sin sammenheng i Skapelse får inntrykk av at det er dette Darwin mener. Han så slett ikke på øyet som noe problem for hans teori. Tvert imot forklarer han at mange små utviklingstinn utmerket godt kan frembringe et menneskelig øye.

Alle de eksemplene vi har sett på her finnes altså i de første to kapitlene i denne boken, men slike eksempler på uærlighet og sitatfusk preger hele boken. En anmeldelse i et vitenskapelig tidsskrift er mildt sagt knusende:

«Som bemerket ovenfor finner vi at sitater fra forskere i forskjellige vitenskapelige disipliner rutinemessig dras ut av sin sammenheng. Resultatet er at forskere som Eldredge, Gould, Jastrow, Johanson, Mayr, Ruse, Stanley, og Wald, for å nevne noen få, for den naive leser later til å ha forkastet alle sider av evolusjonsteorien.»[15]

Anmelderen sammenlignet uærligheten i Selskapet Vakttårnets Skapelse med tilsvarende fusk i Henry Morris’ bok Scientific Creationism, en av «klassikerne» innen ung-jord kreasjonisme, og påpeker:

«Selskapet går ett skritt videre. Det er ikke uvanlig at ord eller setninger et utelatt uten at det er brukt ellipser for å indikere slike endringer.»

Det er ingen grense for hvor mye plass vi kunne brukt på å liste opp eksempler på sitatfusk. Noen få eksempler til følger, før vi går videre til andre typer feil i boken.

I kapittelet «Kan livet ha oppstått ved en tilfeldighet?» gis det først en noe karikert fremstilling av hvordan Richard Dawkins’ kjente bok The Selfish Gene beskriver livets opprinnelse, og deretter kommer følgende uttalelse:

«Når en har lest dette, kan en begynne å forstå den bemerkningen Dawkins kommer med i forordet til sin bok: ‘Denne boken bør leses nesten som om den er science fiction.'» (side 39)

Bruken av sitatet virker nesten infantil når vi leser teksten i sin sammenheng. Slik det står, løsrevet av sammenhengen, får vi det inntrykk at Dawkins egentlig ikke tror på det han selv skriver. Alle som har rudimentær kjennskap til Dawkins vil vite at tanken på at han betrakter sin fremstilling som fiksjon er absurd. Uttalelsen gjengis her på originalspråket for ikke å gå glipp av Dawkins’ ordspill:

«This book should be read almost as though it were science fiction. It is designed to appeal to the imagination. But it is not science fiction: it is science. Cliche or not, ‘stranger than fiction’ expresses exactly how I feel about the truth.» [16]

En gjenomgang av Skapelse gir oss en fullstendig oversikt over ethvert uærlig triks man kan forestille seg.

I noen tilfeller ser vi at kreasjonister siterer hverandre, uten å oppgi at original-forfatteren er en meningsfelle, vanligvis også uten vitenskapelig troverdighet. For eksempel er forfatteren Tom Bethells artikkel i Harper’s, som mener at Darwins teori «holder på å bryte sammen,» en ung-jord kreasjonist uten noen vitenskapelig bakgrunn (side 23). «Zoologen Coffin,» som påstår at artene «ble skapt som grunnleggende former» (side 70) er også en kreasjonist, og uttalelsen er endog hentet fra Liberty, et blad utgitt av Syvendedagsadventistene. Den «engelske forfatteren Malcolm Muggeridge,» som på side 98 snakker om «mangelen for beviser» for evolusjon og stiller opp skapelsesberetningen i 1. Mosebok som en kontrast til dette (!), var en dyktig forfatter og kommentator, men uttalelsene forteller nok bare om hans personlige religiøse synspunkter som katolikk, for han har ikke noen som helst utdannelse i naturvitenskap.

Den boken som fremfor noen annen danner hovedkilden til Skapelse, er The Neck of the Giraffe av Francis Hitching.[17] Den siteres i stor utstrekning, men også når den ikke siteres direkte danner materialet i denne boken grunnlaget for Selskapet Vakttårnets fremstilling. Hitching omtales som «evolusjonist,» og hensikten er opplagt å gi inntrykk av at han er forsker på evolusjon.[18] For Skapelses forfatter er Hitching åpenbart en absolutt autoritet på de vitenskapelige spørsmålene som berøres. Ofte er det hans påstander som brukes til å avvise hele vitenskapsgrener.

I virkeligheten har Hitching absolutt ingenting å vise til i vitenskapelig sammenheng. Hans utdannelse er begrenset til «private boys’ school in Warwick, England.» Han er en skribent med erfaring fra bøker og film, og skrev blant annet noe til en BBC serie som het «In Search of…» om psykisk energi og Maya-pyramider. Ifølge en bibliografi[19] har han utgitt følgende titler: Earth Magic, Dowsing: The Psi Connection og Mysterious World: An Atlas of the Unexplained. Hitching tror egentlig på evolusjonen, men han er en slags lamarckist og dermed anti-darwinist. Konklusjonen hans synes å være at en slags kosmiske krefter styrte utviklingen. Som boktitlene antyder er Hitching sterkt involvert i new age, parapsykologi og «forskning» på overnaturlige fenomener. Jehovas vitner er ikke akkurat særlig begeistret for okkultisme. Medlemmene av bevegelsen har ofte et direkte paranoid forhold til bøker og skrifter som de ser på som «demoniske.» Det er derfor vanskelig å tro at forfatteren av Skapelse visste hvem Hitching var.

Ifølge den nevnte biografien er Hitching medlem av Society for Psychical Research, British Society of Dowsers og American Society of Dowsers.[20] Han har sannsynligvis oppgitt organisasjons-tilhørighet selv. Han hevder nemlig også (både i samme kilde og i sin egen bok) å være medlem av Royal Archeological Institute i London, men den samme organisasjonen benekter at han noen gang har vært medlem der. Det er i denne sammenheng interessant å nevne at flere fremtredende forskere, bl.a. Dawkins og Gould, som i etterordet er oppgitt som hjelpere til Neck of the Giraffe, kategorisk benekter dette. Gould har intet kjennskap til mannen overhodet, mens Dawkins i det minste hadde lest boken i ettertid. Dawkins skrev i et privat svar at boken er «en av de dummeste og mest uvitende jeg har lest på flere år.»

En ting er å bruke kilder som ikke har troverdighet utenfor den snevre krets, for eksempel andre kreasjonister, for å underbygge uortodokse påstander. Det er enda mer sofistikert, men også mer uhederlig, å sitere en kilde som selv siterer en kreasjonist, men uten å opplyse at det dreier seg om indirekte sitat. Som kjent er kreasjonistene lite begeistret for at vitenskapsfolk ofte daterer forskjellige funn til en alder som ikke passer inn i deres 6000-årige tvangstrøye. Vitnene har også problemer med dette, spesielt når det dreier seg om menneskelige funn. I en del av en slags argumentasjon mot slike høye aldre, kommer følgende uttalelse:

«Et vitenskapelig tidsskrift omtalte noen undersøkelser som viste at ‘alle de årstall som har vært fastsatt på grunnlag av nedgangen i radioaktiviteten, kan være feilaktige og avvike ikke bare noen få år, men utallige år.’ Tidsskriftet sa også: ‘Det er mulig at mennesket i stedet for å ha vandret på jorden i 3,6 millioner år bare har vært her i noen få tusen år.'» (side 96)[21]

Å kalle Popular Science et «vitenskapelig tidsskrift» tøyer begrepet en god del lenger enn det tåler. Det kan vel heller sammenlignes med det hjemlige Illustrert vitenskap, og da skulle det meste være sagt.

Når vi under-søker den nevnte artikkel ser vi videre at dette slett ikke var bladets redaksjonelle mening eller artikkelforfatterens mening, snarere tvert imot. Artikkelen forteller tvert i mot om hvor pålitelig moderne dateringsmetoder er. Som en raritet omtaler artikkelen deretter en uortodoks fysiker ved navn Robert Gentry, en kjent skikkelse i evolusjonsdebatten.[22] Uttalelsene som i Skapelse er tillagt artikkel-forfatteren selv er i virkeligheten dennes beskrivelse av Gentrys meninger!

Gentry er en syvendedagsadventist og ung-jord kreasjonist. Han er kjent for å bruke visse eien-dom-melige (og mildt sagt omstridte) vitenskapelige funn for å underbygge sin religiøse tro på at jorden ble skapt i sin helhet i løpet av noen få timer, og at dette skjedde for noen få tusen år siden. Funnene har ikke noe med mennesker å gjøre, derimot med selve jorden, slik at hans konklusjon angående menneskets alder er avhengig av at man godtar hans påstand om en ung jord skapt på et øyeblikk. Selskapet Vakttårnet har alltid avvist slike ideer, og omtalte dem som kjent som «umulige å tro på.» Forfatteren av Skapelse kan derfor ikke bruke Gentrys argumenter som støtte for at vi har en gammel jord men en ung menneskehet.

Dette eksempelet er slett ikke unikt i evolusjonsdebatten, det er snarere en del av et mønster. Fra tid til annen omtaler en utenforstående kilde kreasjonistenes aktiviteter eller argumenter, gjerne i en sammenheng hvor de blir kritisert. Da benytter kreasjonistene selv muligheten til å sitere sitatet av seg selv, og holder stolt frem dette sitatet som om påstandene plutselig har fått en større troverdighet enn de opprinnelig hadde.

Et av de verste eksempler på sitatfusk i Skapelse – og som leseren forstår sier det ganske mye – finner vi i denne kategorien. I et kapittel som inneholder det vanlige «by design» skapelsesargumentet, finner vi følgende uttalelse:

«Zoologen Richard Lewontin sier at organismene ‘ser ut til å ha blitt dannet på en omhyggelig og kunstferdig måte.’ Han betrakter dem som ‘det viktigste vitnesbyrd om at det finnes en suveren Formgiver.’ Det kan være nyttig å se litt nærmere på dette vitnesbyrdet.» (side 143)

Faktum er at ingen som leser den opprinnelige artikkelen i Scientific American vil kunne få det inntrykk at Lewontin mener at livsformene vitner om en suveren «Formgiver» eller Skaper. I resymeet som innleder artikkelen sies det at «Det tydelige samsvar mellom organismer og deres miljø er et viktig resultat av evolusjon.»[23] Lewontin begynner artikkelen om «tilpasning» med et sammendrag av de vanlige oppfatningen som hersket i det 19. århundre før Darwin:

«Det var den fantastiske tilpasninger av organismene til miljøet, mye mer enn den store variasjon av former, som var det viktigste vitnesbyrd om en Suveren Formgiver. Darwin forsto at hvis en naturalistisk evolusjonsteori skulle være vellykket, måtte den forklare den tilsynelatende perfeksjon i organismene og ikke bare deres variasjon.» (uthevet av oss)

Vi ser altså at fra denne innledningen, hvor Lewontin gir en oppsummering av foreldede oppfatninger som Darwins ideer erstattet, og som Lewontin selv skal tilbakevise, henter Skapelses forfatter ut noen bruddstykker av setninger som blir tillagt Lewontin som hans egne oppfatninger.

Spesielt i slike tilfeller, hvor det er så stort avvik mellom den opprinnelige tekst og kreasjonistenes sitat, kan man spørre seg hvilken prosess som ligger bak utvelgelsen. Man må forestille seg at det sitter noen svært skruppelløse individer og leser vitenskapelige bøker og tidsskrifter bare i den hensikt å klippe ut uttalelser som fullstendig løsrevet fra sin sammenheng gir støtte til kreasjonistiske ideer. Noe annet kan vanskelig være tilfelle. Men det er ikke hele forklaringen på hvorfor denne boken fra Jehovas vitner inneholder et slikt utrolig antall uærlige sitater. Forfatteren av Skapelse har ikke engang vært særlig original.

Når vi leser Francis Hitchings Neck of the Giraffe, som vi nå vet er den viktigste kilden til materialet i Skapelse, finner vi nemlig det samme sitatfusket på side 84, og da brukt på samme uhederlige måte. Som om ikke det var nok, finner vi en rekke andre eksempler på at nøyaktig samme sitat finnes i Skapelse og Hitchings bok. Et eksempel er sitatene av David Raup, som vi finner på side 10 i Hitching. Men i dette tilfelle ser vi at Hitching ihvertfall ikke tillegger Raup den oppfatning at det fossile vitnesbyrd ikke er i samsvar med evolusjonen. Med andre ord: Jehovas vitners bok stjeler sitater, utvilsomt uten at forfatteren har tatt seg flid med å slå opp originalen, og gjør dem enda mer uærlige enn hos Hitching.

Nå skal heller ingen beskylde Hitching for å være særlig original. Han har nemlig på sin side hentet sitatene rett ut av forskjellige publikasjoner utgitt av ung-jord kreasjonister, noen ganger med henvisninger, og noen ganger uten. Mens kreasjonistiske forfattere ikke direkte har beskyldt Selskapet Vakttårnet for plagiat, rettet enkelte av dem slike beskyldninger mot Hitching, åpenbart med god grunn.

Det grove sitatfusket av Richard Lewontin finner vi opprinnelig i en artikkel av kreasjonisten Gary E. Parker i pamfletten Impact (oktober 1980).[24] Denne utgis av selveste Institute for Creation Research. Som om ikke det var nok, finner vi også i den samme fire siders artikkelen en rekke av de samme tilfeller av sitatfusk som vi alt har omtalt. Vi finner Darwin feilsitert om øyet, Raup feilsiteres om det fossile vitnesbyrd, og vi finner at forskjellige uttalelser av Gould on hvordan evolusjonen har skjedd fremstilles som om han tviler på at den i det hele tatt har skjedd. Det er altså herfra Hitching hentet disse sitatene, og forfatteren av Skapelse skrev dem igjen av fra ham. Så mye for at Jehovas vitners bok «inneholder en grundig drøftelse.»

Ikke bare sitater, men hele artikler er mer eller mindre hentet ut fra forskjellige utgaver av Impact og brukt i Hitching’s Neck of The Giraffe, og deretter kopiert inn i Skapelse med noen få omskrivninger. Et eksempel er de argumentene i kapittelet om abiogenesis, argumenter som utvilsomt har stor gjennomslagskraft blant dem som ikke har bakgrunnskunnskap nok til å gjennomskue bløffen. Skapelse kommer med tilsynelatende overveldende statistiske argumenter mot ideen at et protein, og enda mindre en levende celle, kan oppstå av seg selv i en «ursuppe:»

«Proteinene, som er en del av alt levende, har svært kompliserte molekyler. Hvor stor er sannsynligheten for at et forholdsvis enkelt protein skulle dannes ved en tilfeldighet i en organisk suppe? Evolusjonistene erkjenner at sannsynligheten bare er én til 10113 (et ett-tall etterfulgt av 113 nuller). Men når sannsynligheten for at noe skal skje, er mindre enn én til bare 1050, utelukker matematikerne begivenheten og sier at den aldri kommer til å skje. En idé om dette tallets størrelse får vi når vi vet at 10113 er et høyere tall enn det anslåtte totale antall atomer i hele universet!» (side 44)

Dette er jo tilsynelatende meget overveldende argumenter, hvis det da er sant. Skapelse oppgir ikke noen kilde for disse tallene, og heller ikke de andre påstandene, og det er ikke så merkelig. Tallene og argumentene er hentet direkte fra «panel 8,» sidene 52 og 53 i The Neck of the Giraffe. Hitching siterer i dette panelet store deler av artikkelen til en Dr Jean Sloat Morton i Impact (Desember 1980, nummer 90). Hitching er meget åpen og advarer om at dette er kreasjonistisk agitasjon som bør tas med en stor klype salt, så forfatteren av Skapelse kan umulig ha gått glipp av dette faktum. Så når boken sier at «evolusjonistene erkjenner» er det blank løgn. Det riktige ville være å si at «kreasjonistene påstår,» og det gjør de også uten noen som helst grunnlag i fakta.

I tillegg kan man vanskelig unnlate å legge merke til bokens (og Mortons) påstand om at begivenheter som inntreffer med sannsynlighet under 1 til 1050 er umulige. Forfatteren av Skapelse er svært glad i sannsynlighetsregning, som mange andre kreasjonister, men han vet åpenbart lite om temaet. Som kjent er sannsynligheten for å vinne tolv rette i fotballtipping med én tilfeldig enkeltrekke omkring 1 til 500 000. Men det sier seg selv at den øker for hver ny rekke man tipper, og hvis noen skulle tippe for en halv million, ville sjansen for å vinne tolv rette bli ganske god. Argumentet ovenfor tar altså kun hensyn til sannsynligheten per eksperiment, uten å ta hensyn til at dette eksperimentet ble gjentatt utallige ganger over mange millioner år. Verdenshavene har (i dag) et volum på 1 370 millioner km3. Hvor mange kjemiske reaksjoner som kan finne sted i en slik «ursuppe» av semi-organiske stoffer over millioner av år er neppe lett å beregne, akkurat som det vanskelig lar seg gjøre å vite hvordan den enkleste encellete organisme som kan formere seg ser ut. Der er derfor absurd å prøve å komme frem til noe regnestykke for abiogenesis, slik Skapelse hevder å gjøre her.

Dette er ikke det eneste tilfelle hvor boken kommer med «statistiske» argumenter. Mens boken ellers gir vitenskap det glatte lag, finner vi overraskende nok at kapittelet «Hva sier 1. Mosebok?» setter det meste inn på å bevise at skapelsesberetningen er fullt ut i samsvar med moderne vitenskap. Argumentet er i hovedsak det samme som den britiske statsmannen Gladstones, da han i en langvarig debatt med Thomas Huxley i 1885-1896 argumenterte for at egentlig forteller skapelses-beretningen i 1. Mosebok en historie som er i samsvar med moderne fossile vitnesbyrd, om enn på en poetisk og forenklet måte.[25] Verken Gladstone eller moderne kreasjonister sier seg fornøyd med dette. Gladstone argumenterte for at ikke bare var dette samsvaret et argument for at vitenskapen ikke har tilbakevist 1. Mosebok, men at det i virkeligheten beviser at beretningen har en guddommelig opprinnelse:

«Da, spør jeg, hvordan kunne forfatteren av det første kapittelet av 1. Mosebok vite den rekkefølgen; inneha kunnskap som naturvitenskapen bare i dette århundre for første gang gravde ut fra jordens dyp? Det er virkelig umulig å unngå den konklusjon at, for det første var skribenten enten begavet med evner hinsides all menneskelig erfaring, eller så var hans kunnskap guddommelig.»

Jehovas vitners publikasjon fremmer i hovedsak den samme påstand, men prøver også å bevise med sannsynlighetsregning at Moses (som de mener skrev dette selv) hadde en guddommelig åpenbaring som kilde til skapelsesberetningen.

«Sannsynlighetsregning gir oss et tydelig bevis for at skapelsesberetningen i 1. Mosebok må ha kommet fra en kilde som har hatt kjennskap til begivenhetene. Beretningen nevner ti hovedtrinn i denne rekkefølgen: 1) en begynnelse; 2) en urjord i mørke, innhyllet i tunge gasser og vann; 3) lys; 4) en hvelving eller atmosfære; 5) store områder med fastland; 6) planter på landjorden; 7) solen, månen og stjernene kan skjelnes på himmelhvelvingen, og årstidene begynner; 8) de store sjødyrene og flygende skapninger; 9) ville og tamme dyr, pattedyr; 10) mennesket. Vitenskapen er også av den oppfatning at disse stadiene kom i denne rekkefølgen. Hvilken sannsynlighet er det for at den som skrev 1. Mosebok, skulle kunne gjette seg til denne rekkefølgen? Like stor som sannsynligheten er for at du fra en eske med ti klosser med tallene 1 til 10 skulle ta opp klosser med tall i riktig rekkefølge. Sannsynligheten for at du skulle gjøre dette ved første forsøk, er 1 til 3 628 800!» (sidene 36, 37)

Det er en rekke premisser her som ikke diskuteres i boken. Som støtte for påstanden om at vitenskapen er enig i rekkefølgen, siteres noen vage uttalelser fra «en kjent geolog» ved navn Wallace Pratt. Du kan nok tilgis for å ikke ha hørt om denne personen. Det som Skapelse unnlater å fortelle, er at Pratt var en syvendedags-adventist og ung-jord kreasjonist som jobbet som petroleumsgeolog for Standard Oil. Som om ikke det var nok, er sitatet som gjengis hentet fra en forelesning Pratt holdt i 1928. Det skulle være unødvendig å påpeke hvor enorme fremskritt geologi og paleontologi har gjort siden mellomkrigstiden.

Faktum er nemlig at vitenskapen slett ikke er enig i den rekkefølgen vi finner i 1. Mosebok kapittel 1. Det største problemet er at 1. Mosebok hevder at alle landdyr, inkludert krypdyr, ble skapt etter alle flygende skapninger. Skapelse skjuler det faktum at 1. Mosebok spesielt nevner «kryp,» ikke bare pattedyr, på den sjette dag.[26] Dette er klart i strid med alle vitenskapelige data. Vi finner i 1. Mosebok at all vegetasjon, inkludert gress og trær, oppsto før noen landorganismer, noe som er klart i strid med fossile vitnesbyrd.

I tillegg lister Skapelse opp en rekke begivenheter som strengt tatt er en drøy tolkning av 1. Mosebok, for eksempel at «hvelvingen» er en atmosfære, og at det var «tunge gasser» over urjorden. Hvor i Bibelen finner man dette?

Den som kjenner til hva vitenskapen sier om disse spørsmål, vil vite at man vanskelig kan vite hvordan urjorden var. Og bare noen få sider senere ser vi at Skapelse motsier seg selv på dette punktet:

«Forholdet er det at ethvert forsøk på å fastslå hvordan jordens uratmosfære var, bare kan baseres på gjetninger eller antagelser. Ingen vet helt sikkert hvordan den var.» (side 41)

Ikke bare ser vi at det ikke er samsvar mellom fossile vitnesbyrd og 1. Mosebok, vi ser at det statistiske argumentet er absurd. Forfatteren av Skapelse gir inntrykk av at en forfatter av en gammel skapelseslegende ville kunne sette begivenhetene i en hvilken som helst rekkefølge, akkurat som en kortspiller ikke har noen kontroll over rekkefølgen i kortstokken. Når vi ser at det første punktet over er en begynnelse, forstår vi i hvilken grad dette premisset bryter sammen. Hvem kan forestille seg at en skapelseslegende plasserer «begynnelsen» som f.eks. nummer fire eller syv?

I hvilken grad er vitenskap og rekkefølgen i 1. Mosebok i samsvar med hverandre? Hvis man kan våge seg på å oppsummere slike kompliserte spørsmål i en enkel oversikt, ser vi i hvilken grad påstanden og det etterfølgende statistiske «beviset» er uten noe grunnlag i fakta:

Begivenhet i 1. Mosebok: Vitenskapen er:
1 en begynnelse Enig (kan vanskelig unngås)
2 en urjord i mørke, innhyllet i tunge gasser og vann Uten en bestemt mening
3 Lys Uenig
4 en hvelving eller atmosfære Uenig (i konflikt med 2)
5 store områder med fastland Neppe enig
6 planter på landjorden Uenig
7 solen, månen og stjernene kan skjelnes på himmelhvelvingen, og årstidene begynner Uenig
8 de store sjødyrene og flygende skapninger Uenig
9 ville og tamme dyr, pattedyr Uenig
10 Mennesket Enig

Dette burde ikke være noe nytt. I den nevnte debatten med Gladstone gjorde Huxley sin motstander pinlig oppmerksom på at ikke bare var rekkefølgen i begivenhetene i 1. Mosebok og det fossile vitnesbyrd i konflikt med hverandre, men påstanden om Moses’ forbindelser med Gud blir dermed ytterst tvilsom. Vi kunne lett snu Jehovas vitners «statistiske» argument på hodet, og spørre:

Basert på uoverensstemmelsene i rekkefølgen mellom vitenskapens data og 1. Mosebok, hvor stor er sannsynligheten for at skapelsesberetningens forfatter hadde en guddommelig åpenbaring hvis vi forutsetter at denne åpenbaringen ville fortelle om begivenhetenes rekkefølge? Svar: null.

Vi har sett flere eksempler på at Jehovas vitners innlegg i evolusjonsdebatten er ekstremt uærlig. Forfatteren, som vi har brakt på det rene heter Harry Peloyan, og som fremdeles arbeider ved skriveavdelingen på hovedkvarteret til Jehovas vitner, har gjort seg meget flid med å lete frem sitater, uttalelser og argumenter fra andre kreasjonister. Ikke bare kopierer han ekstremt uhederlige og faglig verdiløse «argumenter» og påstander fra andre, han lar dem også gjennomgå en fordummingsprosess. For alt det negative man kan si om artiklene i Impact eller Hitching’s Neck of the Giraffe, kan man ikke bli annet enn forundret over at Peloyan har lykkes med å skrive en bok som er enda mer uhederlig og uærlig enn disse, gir et enda mer villedende bilde av hva evolusjonsforskere egentlig sysler med, og som er på et så slett faglig nivå at det er tvilsomt at forfatteren har så mye som videregående skole.[27]

Boken er likevel blitt trykt i flere titalls millioner eksemplarer på mange av verdens språk, og Selskapet Vakttårnet reklamerer stadig for den som en «hyggelig, intelligent og nyttig» bok.[28] Nå har det selvsagt ikke manglet på kritikk av verket, men denne kritikken er ukjent for de aller fleste vitner, og om de fikk høre kritikken, ville de fleste neppe la seg påvirke. Hvilket miljø lever JV i? En ofte sitert uttalelse om Jehovas vitner kan kaste lys over deler av problemet:

«Et langvarig bekjentskap med vitnenes litteratur fører en til den konklusjon at de eksisterer i en intellektuell ‘skumringssone.’ Det vil si, de fleste av deres medlemmer, selv deres ledere, er ikke godt utdannet og ikke særlig intelligente. Når som helst når deres litteratur forviller seg inn på felter som filosofi, akademisk teologi, vitenskap eller noen som helst krevende mental disiplin, reflekterer deres ideer i beste fall populære misoppfatninger, i verste fall er de fullstendig tåpelige.»[29]

Dette er imidlertid ikke hele historien. Det er ikke bare ren naivitet, lemfeldig omgang med fakta og arrogant uvitenhet som ligger bak et verk som Skapelse. Det er ingen tvil om at til tider har forfatteren av boken bevisst lagt inn informasjon som han må ha visst var en ren fabrikasjon.

Det finnes nemlig også tilfeller av hjemmelaget fusk i denne boken.

På side 94 finner vi en illustrasjon som angivelig sammenligner kraniene til homoniden australopithecus,[30] en sjimpanse og et moderne menneske. Hensikten er å vise at australopithecus egentlig bare var en slags sjimpanse, og at påstanden om at den viser noe om menneskenes forfedre er feil. For det første er argumentet helt absurd av den grunn at det som var spesielt med Lucy var at hun gikk oppreist på to bein akkurat som det moderne menneske, og i motsetning til alle nålevende aper. Ved å fokusere på kraniet, skjuler Skapelse dette opplagte faktum for sine lesere.

Som om ikke dette var nok, har Selskapet Vakttårnets illustratør fremstilt noe som slett ikke er en sjimpanse. Den eneste betydelige forskjell i kraniet mellom Lucy og en sjimpanse er at den sistnevnte har tenner som mener det alvorlig – i likhet med alle nålevende apearter – mens australopithecus altså hadde et menneskelignende tannsett. Det faktum at det en gang levde en sjimpanselignende skapning som gikk på to med et menneskelig tannsett er selvsagt ikke noe Skapelse vil fortelle leseren. Så de tegner en helt annen skapning i stedet for sjimpansen, uten dennes hjørnetenner. Selvsagt tar tegneren seg visse friheter med australopithecus også, men ikke i samme størrelsesorden.

Hvordan vet vi at dette er en hjemmestrikket svindel? Fordi vi har funnet Skapelses spesielle «sjimpanse.» Nøyaktig de samme illustrasjonene ble nemlig brukt i Vakttårnets gamle bok Er mennesket blitt til ved utvikling eller skapelse? (1967, norsk 1970), side 85. Da het den «utdødd ape,» uten referanser til hvilken art det angivelig var. Når vi sammenligner bildene fra den gamle boken med Skapelse finner vi at tegningen med underteksten «utdødd ape» i den gamle boken er blitt til «sjimpansekranium» i den nye. Tegningen var fornyet og fargelagt i Skapelse, men da vi forstørret den gamle og la de to tegningene oppå hverandre kunne vi tydelig se at omrisset var nøyaktig det samme. Ingen av de som utførte dette arbeidet kunne på noen måte tro at de fremstilte en virkelig sjimpanse.

Jehovas vitners ledelse har tydeligvis ingen skrupler når det gjelder hvilke metoder de bruker for å overbevise sitt publikum. Ingen bør bli forledet til å tro at denne boken er den eneste av Selskapet Vakttårnets publikasjoner som er skruppelløst uærlig. Svindelen har riktignok et uovertruffent omfang, utvilsomt på grunn av det høye antall sitater og henvisninger, men vær oppmerksom på at Skapelse er en av de få publikasjoner derfra som i det hele tatt har kildehenvisninger. Når ledelsen tar seg slike friheter når de kan avsløres helt enkelt ved et besøk på biblioteket – noe «trofaste» JV selvsagt ikke vil gjøre, det ville være illojalt! – kan man bare forestille seg sannhetsgehalten i Vakttårnartiklene som bare sier at «en berømt vitenskapsmann saS» eller «eksperter er enig i atS»

Noen lesere vil kanskje riste oppgitt på hodet over Vakttårnets uhederlighet, men likevel avskrive det som ganske uvesentlig i den store sammenhengen. Kanskje det er riktig. Trossamfunnet har etter egne opptegnelser omkring 15,000 medlemmer i Norge som de mottar statsstøtte for. De er spesielt kjent for å nekte blodoverføring, noe som har kostet mange av dem livet, og den som leser bevegelsens egen agitasjon mot slik medisinsk behandling vil nok kjenne igjen teknikkene beskrevet ovenfor der hvor medisinske autoriteter siteres som støtte for deres synspunkter. Bevegelsens egne representanter hevder at det enkelte medlem foretar et «informert valg» når de f.eks. nekter blod eller avstår fra demokratiske plikter. JV har ikke lov til å lese kritiske artikler eller bøker, og med Vakttårnselskapets spesielle versjon av å «overveie alle fakta med et åpent sinn» bør det være tillatt å sette spørsmålstegn ved grunnlaget for det «informerte» valget.

Likevel, Jehovas vitner er et lite trossamfunn uten politiske ambisjoner. Deres farlige irrasjonalitet får begrensede konsekvenser for mennesker utenom samfunnets egne medlemmer og deres pårørende. Dessverre er JV bare representanter for en større gruppering av fundamentalister, som finnes i et stadig økende omfang innenfor såvel kristendom som Islam.

Mange observatører har sett med bekymring på det amerikanske «Christian right,» og med god grunn. Bevegelsen henger nøye sammen med kreasjonistiske anti-intellektuelle og anti-humanistiske krefter. Som vi har sett, kommer mange av Jehovas vitners mest uærlige argumenter fra nettopp dette holdet. De fleste som er bekymret for fundamentalismens vekst ser nok på bevegelsen mest som en øvelse i militant uvitenhet. Men hva skjer når de religiøse ledere er skruppelløse nok til å ty til bevisst løgn og til å gjennomføre de mest utspekulerte svindelforetagender fordi målet helliger middelet?

Litteratur

Boken Livet – et resultat av utvikling eller skapelse? (1985) distribueres i Norge av Vakttårnet, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk. Det er meget sannsynlig at den lokale menighet av Jehovas vitner vil være behjelpelig med å skaffe denne boken, spesielt om du ikke forteller årsaken til at du vil se den. Formelt sett er den gratis, men JV vil nok forvente et lite bidrag for den.

Du vil også kunne få tak i Bibelen – Guds eller menneskers ord? (1989) på samme måte, mens den eldre publikasjonen Er mennesket blitt til ved utvikling eller skapelse? (1967, norsk 1970) nok er vanskeligere å få tak i.

I tillegg finnes det enorme mengder informasjon, og artikler av meget høy kvalitet, om kreasjonisme/evolusjon kontroversen i FAQ arkivet til diskusjonsgruppen Talk.Origins. Noen artikler om Skapelse finnes også her.

To bøker som jeg gjerne anbefaler til dem som vil lære mer om hvordan kreasjonistene forvrenger fakta, er Philip Ketcher: Abusing Science – The Case Against Creationism (MIT 1982) og Laurie R. Godfrey (red): Scientists Confront Creationism (Norton 1983). I tillegg kan jeg anbefale et interessant religiøst svar på kreasjonismen som finnes i Roland M. Frye (red): Is God a creationist? The Religious Case Against Creation-Science (C. Scribner’s Sons, NY, 1983).

For generell informasjon om Jehovas vitner anbefales sterkt M. James Penton: Apocalypse Delayed – The Story of Jehovah’s Witnesses (Toronto U.P. 1985). Det finnes ikke noe tilsvarende på norsk, men Reidar Hvalvik: Drømmen om det tapte paradis (Credo, Oslo 1992) er absolutt verd en kikk, selv om den i stor grad agiterer mot vitnene i lærespørsmål.

Noter

  1. Salme 93:1
  2. Vakttårnet, 1. april 1986, side 13.
  3. Dette var ikke akkurat noen original lære. Vi finner tilsvarende ideer i kirkefedrenes tekster, og disse skal igjen være basert på eldre jødiske spekulasjoner. Barnabas’ brev og Irenæus’s Mot kjetterskapet er eksempler på tidlige kristne tekster som inneholder denne læren. Interessant nok synes det ikke som om JV er oppmerksom på dette. (Se The Ante-Nicene Fathers, Roberts & Donaldson (ed), amerikansk gjenopptrykk av 1969, bind I, sidene 146 og 557)
  4. Selskapet Vakttårnet, på originalspråket The Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania, Inc, og deres datterselskaper er ansvarlig utgiver for all litteratur som brukes av og spres av trosbevegelsen Jehovas vitner. Både blant vitnene selv og blant utenforstående brukes «Selskapet Vakttårnet» og «Selskapet» som benevnelser på ledelsen av sekten.
  5. Utgitt av Selskapet Vakttårnet i 1967 på engelsk, 1970 på norsk. Bevegelsens blader og bøker har hatt anonyme forfattere helt siden 1940-årene.
  6. Utgitt av Selskapet Vakttårnet i 1969 (engelsk og norsk).
  7. De første 6000 år av menneskets historie utløp ifølge Vakttårnets kronologi i 1975. Teorien var at Gud liker runde tall.
  8. Sitat fra Charles Darwin: The Origin of Species, 1859, sidene 373-374.
  9. Stephen J. Gould: «Evolution as Fact and Theory» i Discover, Mai 1981. Tatt fra Talk.Origins arkivet (se bibliografi). Alle sitater fra engelskspråklig litteratur er oversatt av denne artikkelforfatteren.
  10. James Gorman: «The Tortoise or the Hare?» i Discover, oktober 1980, side 88.
  11. Sitatet er fra David M. Raup: «Conflicts Between Darwin and Paleontology,» Field Museum of Natural History Bulletin, Chicago, januar 1979, sidene 22, 23.
  12. Sitatet er fra Steven Stanley: The New Evolutionary Timetable, 1981, sidene 71, 77.
  13. Sitatet er fra Charles Darwin: The Origin of Species, 1859, side 133.
  14. «folkets røst er Guds røst»
  15. Malcolm P. Levin: «Life – How It Got Here: A Critique of a View from the Jehovah’s Witnesses» i Creation/Evolution (nyhetsbrev), årg. 12, nr. 1, sommeren 1992, utg. National Center for Science Education, Berkeley, California, sidene 30, 33.
  16. Richard Dawkins: The Selfish Gene, side ix, 1976.
  17. Utgitt 1982. Sidehenvisninger er til Meridan paperback utgaven. Mer informasjon om denne boken kan du finne på Talk.Origins arkivets hjemmesider.
  18. I en annen av Selskapet Vakttårnets bøker, Bibelen – Guds eller menneskers ord? (1989), side 106, omtales Hitching direkte som vitenskapsmann. Hvis vi antar at materialet her var hentet fra Skapelse, ser vi at utgiverne selv oppfattet det slik at Hitching var forsker.
  19. Contemporary Authors, årg. 103 side 208, Gale Research, Detroit.
  20. «Dowser» er en som leter med ønskekvist o.l.
  21. Sitatet er fra Robert Gannon: «How old is it?» i Popular Science, nov. 1979, side 81.
  22. Gentry var blant annet vitne i den berømte Arkansas rettssaken i 1982, som endte med at en lov som krevde at kreasjonisme skal læres i skolen ble avvist som grunnlovsstridig. På Talk.Origins arkivets hjemmesider finnes en god del materiale om Gentry. Se bibliografi.
  23. Richard Lewontin: «Adaptation» i Scientific American, sept. 1978, side 213.
  24. Lewontin selv tar kraftig til orde mot Parker og andre uærlige kreasjonister i artikkelen «Misquoted Scientists Respond» i Creation/Evolution, høsten 1981, side 35. Se også Lewontin i forordet til Laurie R. Godfrey (red): Scientists Confront Creationism, W. W. Norton & Company, New York, 1983, side xxiv.
  25. Stephen Jay Gould: «Genesis and Geology: Are you interested in the rock of ages, or the age of rocks?» i Natural History, årg. 97, september 1988, sidene 12-20.
  26. 1. Mosebok 1:24 «Og Gud sa: Jorden skal la levende skapninger gå fram, hver etter sitt slag: Fe og kryp og jordens ville dyr, hvert etter sitt slag. Og det ble slik.» (Norsk Bibel 1988)
  27. På side 121 finner vi for eksempel et bilde av solsystemet med en innfelt fremstilling av et atom, på den klassiske måten som man lærer på barneskolen med elementærpartiklene som en slags biljardkuler. Billedteksten sier «Et atoms orden ligner solsystemets orden» så det er opplagt at forfatteren faktisk betrakter Bohrs atommodell som en nøyaktig avbildning av atomet.
  28. Ifølge en uttalelse gjengitt i en reklame for boken på baksiden av Awake! (originalutgaven av Våkn Opp!) 8. aug 1997.
  29. Alan Rogerson: Millions Now Living Will Never Die: A Study of Jehovah’s Witnesses, Constable, London, 1969, side 116.
  30. Forfatteren av Skapelse synes å være uvitende om at dette er benevnelsen på en hel slekt og ikke bare en art. Av sammenhegnen, som diskuterer Lucy, er det tydelig at meningen er å avbilde A. Afarensis.