Kausale scenarier og intensjonalitet i konspirasjonstenkning

Publisert: 23.07.2015 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

 

Konspirasjonsteorier forsøker å forklare noe om verden, ikke minst hva som er årsaker til hendelser. I så henseende blir de påvirket i forutsigbare retninger av gruppekognisjon og kjente bias. Tilbøyeligheten til å se intensjon bak hendelser står sentralt.

Det finnes et utall ulike akademiske definisjoner av konspirasjonsteori. Noen skiller mellom ulike typer og grader av omfang, noen vil understreke tilbøyeligheten til feiltenkning, andre forsøker å ha en enkelt definisjon som skal favne alt mennesker tenker om sammensvergelser. De aller fleste definisjoner vektlegger en sammensvergelse med ”ond vilje”: den har skapt de effekter som skal forklares ved hjelp av planlagt handling.

De aller fleste – ikke alle.

System, ikke intensjon?

Noen få avstår fra å se på det å tilskrive menneskelig intensjon som et nødvendig trekk ved konspirasjonstenkning. Blant dem finner vi først og fremst en kulturanalytisk retning representert ved Peter Knight. Knight, forfatter av blant annet Conspiracy Culture (2000) og redaktør av Conspiracy Theories in American History (2bd., 2005), argumenterer for at det er snakk om en historisk utvikling der konspirasjonsteoriene utvikler seg vekk fra intensjonsforklaringer til å bli systemorienterte.[1] Nyere konspirasjonsteorier har i følge Knight utviklet mistanken primært mot skjulte maktdynamikker som har samme funksjon som om det var snakk om intensjonale system. Han påpeker blant annet betydelige, strukturelle likhetstrekk mellom ulike former for moderne systemkritikk og klassisk konspirasjonsretorikk. I begge typer finner vi en ”skjult hånd” som i praksis styrer alt av betydning, frarøver individer deres mulighetsrom som aktører, og som tjener de privilegerte (Knight 2000).

Analysen gir overraskende innsikter. Likevel mener jeg det er en tabbe å fjerne intensjon fra konspirasjonsteori, heller enn å nøye seg med å påpeke interessante familielikheter og tilknytningspunkt som gjør overtagelse enklere.

Det er ikke primært fordi det har en åpenbar politisk funksjon når overgripende systemkritikk blir definert som ”konspirasjonsteori”, selv om kolleger som Jack Bratich, Matt Dentith og Lee Basham ville vektlegge dette aspektet.[2] Min primære begrunnelse er at det å bortse fra ”intensjon” innebærer tap av fler- og tverrfaglige innsikter. Og siden vi som holder på med ”kultur” ofte syter litt over at andre fag ikke har fått med seg over 20 år gamle innsikter fra våre felt, selv her, hvor ”feltet” ble skapt av en historiker, bør vi også selv ta inn over oss hva andre finner.

 

Intensjon bedømmes som årsak

Det å ha oversikt over forskningen er etter hvert mer enn komplisert nok. (Hvis man nøyer seg med overfladisk lesning er det mer enn nok av funn som ikke bare spriker, men som tilsynelatende er direkte selvmotsigende.) Men når mye av det som er gjort er basert på en definisjon av konspirasjonsteori som inkluderer konspirativ intensjon, bør man i det minste se om det er noe man mister av syne om man dropper det. Så hva kan vi lære av å se på ”intensjon” i forskningen?

Noe av den psykologiske forskningen vi har er fokusert på konspirasjonstenkning, hvordan man bruker ”sammensvergelse” i tenkning rundt hendelser og sosiale prosesser. Her er tanker om intensjonalitet alt annet enn uvesentlige. Når vi konstruerer et kausalt scenario er vi for eksempel mer tilbøyelige til å tenke på noe som å være en årsak hvis vi samtidig oppfatter det som intensjonell atferd. Det kan faktisk virke som om det er en ”automatisk” respons (se ref. i Klein et al. 2015: 166; cf. Brotherton og French 2015: 2) vi må avlære eller overstyre.

Det gir mening. Forestillinger om intensjon er viktig for oss som sosiale vesen. Vi er nødt til å gjenkjenne andres evner til å planlegge og kommunisere, at de har ønsker og begjær de vil tilfredsstille. Når vi så vil gi dem ansvar for destruktive handlinger, kan vi lage oss et scenario med symmetriske intensjoner, der onde gjerninger skyldes ond vilje.

Sosial kategorisering spiller inn, både på individnivå og gruppenivå. Hvis intensjon skal bedømmes som en viktig årsak, hjelper det at det er konsistent med hvordan personen eller gruppen ellers tenkes å være:

”antecedents of behaviors performed by one or more members of a group are more likely to be selected for inclusion in a causal explanation when these antecedents are (stereo-)typically associated with this group. As a result, they will generally be perceived as consequences of internal dispositions shared by members of this group. … intentions can link up the disposition with the behavior”. (Klein et al. 2015:167)

Vi kan dermed lenke opp intensjon som årsaksforklaring til en viktig funksjon ved konspirasjonsteorier: det å finne en syndebukk i en utgruppe.

Motivert sosialkognisjon

Konspirasjonsteorier fordeler stort sett skyld til personer og grupper man allerede mislikte. ”Man” er her stort sett et ”man” på gruppenivå. Péter Krekó (2015:64) sier det så enkelt som at ”[c]onspiracy theories emerge in groups and are deeply rooted in the social identity of the group”. Man kan også snu litt på det, og si at konspirasjonsteorier er én av måtene grupper konstitueres på ved hjelp av sosialt snakk om ”oss” og de andre”. De forklarer hendelser på måter som er konsistente med gruppeverdier og –interesser: ”they are self-assuring, self-serving, and self-justifying in a collective sense” (ibid.). Slik finner Krekó en sentral og speilende intensjonalitet i den kollektivt motiverte kognisjon teoriene er: konspirasjonsteorier bidrar til å skape sosiale identiteter ved å trekke grenser, nærmere bestemt som fiendebilder.

Fiendebildene trekker veksler på mekanismer som gjør det enkelt å konstruere ”onde intensjoner” som typiske for en gruppe man vil gi skylden for onde gjerninger: vi grupperer oss selv og andre etter grupper og bruker prototyper til å representere typiske gruppetrekk – hvordan man tenker, føler, kler seg og ter seg. Medlemmer av utgrupper representeres som likere hverandre enn internt i en inngruppe, og prototypene følger gjerne ”the meta-contrast principle – that is, they minimize differences within the group while maximizing the differences between groups” (Haller og Hogg 2014:135).

Meta-kontrastprinsippet øker følelsen av at ”de andre” utgjør en enhet, deres ”entitativity” og bidrar til essensialisme – fellestrekkene i stereotypen ses som kjernen i identiteten. Det gjelder både når man lager et oss og et dem: økt ”entitativitet” er knyttet til konspirasjonstenkning (Grzesiak-Feldman og Suszek 2008). Her hører også intensjon med.

På individnivå er vi tilbøyelige til å være overdrevent personalistiske i tolkninger av møter med utgrupper. Det gjelder spesielt for den som allerede på forhånd er engstelig. Utgruppen tolkes gjerne som mer fiendtlig og mer koordinert og styrt av felles, negative intensjoner. Interaksjon med, og spesielt konflikt med, utgruppen rekonstrueres gjerne som et mønster av (negativ) handling og (legitim) motreaksjon, der utgangspunktet alltid er den andres tillitsbrudd (Kramer & Schaffer 2014: 208f.). Slik blir inngruppens ”reaksjoner” gjort legitime.

Entitativitet betyr personalisering i omvendt og komplementær retning: utgruppen blir representert ved det som er ”typifisert” og behandlet som en enhetlig gestalt – et vesen som kan ha intensjoner. Det bidrar til ”the tendency to overperceive causal connections among the actions of individual out-group members” (ibid.:209).

 

Intensjon, feiltenkning og utdanning

Kramer og Schaffer setter poengene jeg har gjenfortalt over inn i et system av kjente feilbedømmelser og slutningsfeil Andre vektlegger også slutningsfeil og kjente bias som former hverdagstenkning (cf. Brotherton og French 2015: 1). Slike bias er relevante for å se bredere på hvordan intensjon spiller en rolle både i konspirasjonstenkning og forskningen rundt det.

Det er for eksempel ofte (Oliver og Wood 2014; Uscinski og Parent 2014:86f.), men ikke alltid (Goertzel 1994; Imhoff og Bruder 2013) slik at grad av utdanning spiller en viktig rolle i tilbøyeligheten til å tro på konspirasjonsteorier. Det er en del seleksjonseffekter ute og går her, både i hva ellers som samvarierer med tilbøyelighet til utdanning og med hva som er tilbøyelig til å bli kalt konspirasjonsteori i undersøkelser. Hva man kan og hvor godt kan spille en rolle i hvor man befinner seg i samfunnet og bidra til hva slags og hvilke konkrete konspirasjonsteorier man tror på, men det betyr ikke nødvendigvis at man er mer eller mindre tilbøyelig til konspirasjonstenkning.

Likevel er det ikke bare en tilbøyelighet til sammenheng med utdanning som man kunne tenke seg påvirket andre variabler (sosial posisjon, dermed tillit). Det ser også ut til at trening i analytisk tenkning, eller bare bremsing av automatiske tenkeprosesser der man blir bedt om å bruke litt mer tid til å reflektere over en konkret konspirasjonsteori, bidrar til at man blir mer kritisk (Swami et al. 2014).

En spesifikk form for avlæring kan muligens være en forklaring på den generelle effekten av utdanning der den finnes, og denne er også knyttet til intensjon: det å tilskrive intensjonalitet der den ikke finnes, for eksempel fra gjenstander, har lenge vært mistenkt å være en faktor i konspirasjonstenkning. Imhoff og Bruder (2013) fant for eksempel en korrelasjon mellom slik antropomorfisme og konspirasjonstenkning. Det gjør også Brotherton og French (2015), og i en kommende artikkel av teamet til Karen Douglas (Douglas et al., under utgivelse) finner de delvis det samme. De undersøker den mer generelle mistanken om relasjonen konspirasjonstenkning og ”hyper-sensitive agency detection” og finner en klar sammenheng.

Denne sammenhengen mellom en hyperaktiv tilbøyelighet til å se intensjonalitet og konspirasjonstenkning ”accounted for the link between education level and belief in conspiracy theories”. Det betyr at utdanning, i noen sammenhenger og under visse betingelser, kan undergrave “the reasoning processes and assumptions that are reflected in conspiracy belief” (ibid.).

 

Avsluttende betraktninger  

Vi er altså mer tilbøyelige til å se noe som årsak om intensjon inngår, og vi er også (langt) mer tilbøyelige til å fordele skyld hvis en handling er villet. Et sentralt bruksfelt for konspirasjonsteorier er i å konstruere syndebukker. En syndebukk som blir ansett for å ville det onde som skjer, er dermed nokså nærliggende hvis man skal gripe til enkle menneskelige tilbøyeligheter: ”Intensjon” er så enkelt å tenke om årsaker med at det kan bidra med kandidat til vår bias for (alltid misvisende) enfaktorsforklaringer.[3]

Syndebukkfunksjonen er helt grunnleggende for omfattende konspirasjonsteorier, blant dem de vanligste politiske konspirasjonsteoriene, hvor hele etniske grupper kan tilskrives en enkelt vilje. Fokuset på at verden er viljestyrt speiler også konspirasjonskulturens ”agency panic” (Melley 2000). Frykten for tap av evne til å kunne gjøre en forskjell, ha kontroll over egne handlinger og skape villede konsekvenser ved hjelp av handling, er utbredt og grundig tematisert i populærkulturen. Den er et enda større tema i konspirasjonskulturen, hvor konspirasjonstroende er mer tilbøyelige til å være og føle seg marginalisert, med liten mulighet til å ha effekt på verden. Syndebukken speiler behovet for og begjæret etter å kunne være en effektiv aktør: konspirasjonsteorien forteller at det finnes effektive metoder for grupper og individ å handle etter. Problemet er at det er feil gruppe som har tatt kontroll over dem. Intensjonaliteten gir årsak og fordeler ansvar, og den skaper symmetri og proporsjonalitet mellom årsak og effekt.

Konspirasjonsteorier forstås folkelig som å omhandle teorier om noens destruktive og intensjonelle atferd. Det brukes også normalt slik i forskningen. De undersøkelsene vi har, viser at de som tror på det vi normalt kaller konspirasjonsteorier er mer tilbøyelige til å se hendelser i verden som intensjonsstyrt. Forsøk på å utvide begrepet til å dekke også teorier som primært omfatter funksjoner av system, kan avsløre ting vi også ellers ser, nemlig at konspirasjonsteorier hører hjemme på et kontinuum av normal mistillit til hvordan systemer fungerer. Men dropper vi intensjon fra forståelsen av ”konspirasjonsteori” mister vi nyanser i forståelsen av hvordan troslandskapet ser ut, hva som driver det, og hva man kan gjøre.

 

Litteratur

Brotherton Robert og Chris French. 2015. Intention Seekers: Conspiracist Ideation and Biased Attributions of Intentionality. PLoS ONE 10(5): e0124125. doi:10.1371/journal.pone.0124125

Douglas, Karen, Robbie M. Sutton, Mitch J. Callan, Rael J. Dawtry og Annelie J. Harvey. (Under utgivelse, 2016). Someone is pulling the strings: Hypersensitive agency detection and belief in conspiracy theories. Thinking and Reasoning. (Abstract: https://kar.kent.ac.uk/48402/)

Goertzel, Ted. 1994. Belief in Conspiracy Theories. Political Psychology. Vol. 15, No. 4: 731-742

Grzesiak-Feldman, Monika og Hubert Suszek. 2008. Conspiracy stereotyping and perceptions of group entitativity of Jews, Germans, Arabs and homosexuals by Polish students. Psychological Reports, 102: 755-758.

Haller, John J. og Michael A. Hogg. 2014. All Power to Our Great Leader: Political Leadership under Uncertainty. i van Prooijen, Jan-Willem og Paul A.M. van Lange (red.) power, Politics, and Paranoia. Why People Are Suspicious of Their Leaders. Cambridge University Press.

Imhoff, Roland, og Martin Bruder. 2013. Speaking (Un-)Truth to Power: Conspiracy Mentality as a Generalised Political Attitude. European Journal of Personality 28: 25-43

Klein, Olivier, Nicolas van der Linden, Myrto Pantazi og Mikhail Kissine. 2015. Behind the Screen Conspirators. Paranoid Social Cognition in an Online Age. i Michael Bilewicz, Aleksandra Cichovska og Wiktor Soral (red.). The Psychology of Conspiracy. Routledge.

Kramer, Roderick M. og Jennifer Schaffer. 2014. Misconnecting the Dots: Origins and Dynamics of Out-Group Paranoia. i van Prooijen, Jan-Willem og Paul A.M. van Lange (red.) power, Politics, and Paranoia. Why People Are Suspicious of Their Leaders. Cambridge University Press.

Krekó, Péter. 2015. Conspiracy Theory as Collective Motivated Cognition. i Michael Bilewicz, Aleksandra Cichovska og Wiktor Soral (red.). The Psychology of Conspiracy. Routledge.

Melley, Timothy. 2000. Empire of Conspiracy. Cornell University Press.

Oliver, J. Eric og Thomas J. Wood. 2014. Conspiracy Theories and the Paranoid Style(s) of Mass Opinion. American Journal of Political Science 58:4, 952-966.

Swami, Viren, Martin Voracek, Stefan Stieger, Ulrich S. Tran og Adrian Furnham. 2014. Analytic Thinking Reduces Conspiracy Beliefs. Cognition 133:572-585.

Uscinski, Joseph og Joseph M. Parent. 2014. American Conspiracy Theories. Oxford University Press.

 

Noter

[1] Blant annet i Conspiracy Culture, men her hentet fra personlig diskusjon.

[2] Diskusjoner, delvis over lunch, middag, eller i plenum fra samme konferanse som over (”Conspiracy Theory Conference”, Miami, mars 2015).

[3] I parentes bemerket: jeg mener det er omtrent her en rekke kolleger går seg vill når de argumenterer for at Jameson tok feil i sin kritikk av konspirasjonsteori som ”fattigmanns kognitive kart”. Argumentet er at konspirasjonsteoriene, i alle fall dem de selv er interessert i, jo ofte blir mer kompliserte enn en forskningsbasert forklaring. Det er etter mitt skjønn en misforståelse: konspirasjonsteoriens verden reduserer – med noen unntak – til enkle forklaringer. Selv en årsaksforklaring som reduserer til intensjon (makt, penger) som enestående faktor kan fort se komplisert ut på grunn av det store behovet for utvikler ad hoc-forklaringer på det som må bortforklares.