En av gledene i en akademisk stilling er at jobben innebærer å lese – bøker, artikler og alt mulig annet. Også har man kolleger som skriver dem (inniblant skal man jo prestere sånt selv også, men det er et påskudd til å lese). Og i motsetning til når man er fattig student eller tilsvarende, så […]
En av gledene i en akademisk stilling er at jobben innebærer å lese – bøker, artikler og alt mulig annet. Også har man kolleger som skriver dem (inniblant skal man jo prestere sånt selv også, men det er et påskudd til å lese). Og i motsetning til når man er fattig student eller tilsvarende, så drysser det milde gaver i form av bøker ned over en: fra forlag, tidsskrift, aviser – og kolleger. Bare to av partene (aviser og tidsskrift) venter seg noe til gjengjeld , som regel en kort tekst. Sånt blir en vane.
Men tilbake til dette med milde gaver, så fikk jeg altså en bok av min gamle lærer og utmerkede kollega Einar Thomassen da jeg var i Bergen sist. Det var en meget fristende, nyutgitt sak, med den klingende tittelen: Kjetterne og kirken. Fra antikken til i dag. Og i likhet med nesten alle av min generasjon (og litt før) som studerte religionshistorie, er det for meg et tema det lukter ungdommelig mystikk av.
Jeg har, når sant skal sies, litt mer enn normal interesse for kjettere, forkjetringsretorikk og -praksis. Ikke helt uvesentlige deler av ting jeg har jobbet med har vært orientert mot den slags. Men det betyr ikke at jeg har hatt noe dypere kjennskap til heresiologiens historie og utvikling. For eksempel hadde jeg før denne boken ikke engang reflektert over hvorfor kjettere heter «heretics» på engelsk. («Kjetter» kommer av «katar» – men det vet jo alle.) Her kommer kollega Thomassens innledende kapittel om kjetteribegrepets opprinnelse til unnsetning, og gir forståelse til annet jeg ikke har tenkt på: Hairesis betyr i utgangspunktet omtrent «tankeretning» (hairéomai betyr «velge»/»anta») og ble brukt om ulike filosofiske og politiske skoler eller posisjoner. Selv så sent som hos Josefus eller i Apostlenes gjerninger er det et nøytralt begrep om en «retning». Men det endrer seg over tid, i retning mot «splittende partidannelse», og når man vektlegger enhet, er det noe i seg selv negativt.
Bakgrunnen i et ord som ofte ble brukt om filosofiske skoler får en annen virkning også, skriver Thomassen: heresier betraktes som læresystemer, som skoler med et opphav, en tradisjon. Det preger forkjetringsretorikken senere.
I løpet av boken blir man kjent med en lang rekke kjetterbevegelser og forkjetringstema. Når man kommer så langt som til Lisbeth Mikaelssons blikk på Constance Cumbey, virker det hele svært så kjent, på en måte man ikke helt kan tenke seg uten det lange bikket på historien. I mellomtiden har man vært innom både heksen som kjetter (Nils Gilje), Luther som kjetter (Tarald Rasmussen) og diverse andre tema. Selvfølgelig er katarene (og Bogomilene!) også med, og det var storartet lesning med flere gode litteraturtips for den interesserte.
Jeg har ikke rukket over alle ennå, men én av bokens styrker er hvordan forkjetring ses i lys av også pågående politiske prosesser, både internt i kirkelivet og i forhold til – når vi befinner oss i antikken, keiserens ønsker og behov. Det er kort og poengtert fortalt, og bidrar til en mer dynamisk forståelse av historien.
Og så må jeg bare nevne at noen av eksemplene er illustrert med anekdoter som er sjarmerende ekle. Hvordan får man fortalt, i sin egen kirkehistorie, at en forhatt teologisk fiende virkelig var en demonbefengt kjetter? Jo man gir ham en virkelig ekkel og uspiselig død, slik Jan-Eric Steppa illustrerer med Arius i sin utmerkede artikkel Kjetterretorikk og definisjonsmakt:
Da de nærmet seg det som kalles Konstantins forum, hvor søylen av porfyr står resit, rammet samvittigheten Arius med frykt, og med frykten fulgte slapphet i magen. Han spurte om det fantes et avtrede i nærheten, og da han fikk vite at det var et på baksiden av Konstantins forum, gikk han dit. Svimmelhet grep ham, og ekskrementene sprengte hans bakdel. Det som legene kaller rektum kom straks ut gjennom bakdelen, en mengde blod fulgte og tynntarmen ble trukket med, sammen med milten og leveren, slik at han døde umiddelbart.
Da vet du at du har skaffet deg en fiende. (I virkeligheten ser det ut til at Arius døde etter at han ble gjenopptatt, som kommandert, «i kirkens fulle fellesskap».)
Det er mye mer, men det bør dere lese selv.
Tomas Hägg (red.)
Kjetterne og kirken. Fra antikken til i dag.
Scandinavian Academic Press 2008, 253s.
ISBN 978-82-304-0036-4