Artikkel

Konspirasjonenes tidsalder?


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Internett har utvilsomt gjort konspirasjonslore enklere tilgjengelig. Som så mye annet. Betyr det at konspirasjonsteoriene dermed er blitt mer utbredt? Svaret er at det er litt mer komplisert.
Av Asbjørn Dyrendal

Mange har, over lengre tid, argumentert for at konspirasjonsteorier fra å være et marginalt fenomen er blitt alminneliggjort. Media har lenge kunnet bringe fortellinger om hvordan vår tid er preget av konspirasjonstenkning.

De lener seg gjerne på tall: meningsmålingsdata om noen kjente hendelseskonspirasjonsteorier viste i 2013 at 61% av amerikanere trodde flere enn Lee Harvey Oswald var involvert i attentatet på JFK, og 38% av britene mente prinsesse Dianas død ikke skyldtes noen ulykke. Varierende størrelser av verdens befolkning har ment at amerikanske myndigheter enten sto bak eller i det minste hadde forhåndskunnskap om og tillot flyangrepene den 11.september 2001.

Media er ikke alene, og selv om det er lett å peke på tallmisbruk (på 70-tallet var de som trodde Oswald drepte Kennedy alene nede i 10%) er antagelsen om at konspirasjonstenkning er blitt mer alminnelig ikke uten dypere begrunnelser.

Avstigmatisering og mainstreaming

Michael Barkuns utmerkede bok Culture of Conspiracy (2003) er én av de bedre akademiske analysene som peker i retning av alminneliggjøring. Her viser Barkun blant annet hvordan enkelte teorier som før tilhørte det ekstreme høyre er blitt omdannet i alternativkulturer og dermed har mistet noe av det stigma som før omhegnet dem. Når teoriene ikke lenger blir assosiert med grupper som er utestengt fra ”det dannede selskap”, blir de ikke lenger så mistenkelige. Ikke bare blir det flere grupper som formidler bestemte tanker, men konspirasjonsteoriene blir mer ”mainstreamet”, uten at det tidligere opphavet har fått tilsvarende aksept.

Til tanken om nye spredningsveier via alternativbevegelser kommer disses rolle i større trender. Sett som helhet er alternativbevegelsen langt på vei blitt en del av bredere, mangfoldig mainstreamkultur, men den lener seg fortsatt tungt på en identitet som opposisjon. Deler av opposisjonsidentiteten kommer fra en eldre strid med organisert, kirkelig religion, deler fra en opposisjon mot mainstream forbrukerkultur og det sosiale systemet som opprettholder den, og deler fra et mylder av ulike alternative verdensbilders kollisjon med mainstream vitenskap. Alle trekker sammen i retning av mistanke mot myndigheter og hvordan disse fortrenger ”alternativ kunnskap” ved hjelp av bevisst undertrykkelse, ”suppressed knowledge”.

Barkun argumenterer videre for at alternative medier også har spilt en vesentlig rolle i formidlingen av konspirasjonsteorier. Før-tilstanden var avhengig av tilgang til trykte papir og distribusjonsnettverk som stort sett leverte til allerede interesserte og på forhånd marginale. Med internett har ikke bare produksjonskostnader falt til bunns, muligheten for privat konsum og bruk for hvermannsen har økt betraktelig.

Dersom man i tillegg anfører økt bruk av konspirasjonsteorier i populærkultur og noen av de funn teamet til Karen Douglas har gjort de siste årene om hvordan det å bli utsatt for konspirasjonsteorier medfører økt tilbøyelighet til å tilkjenne dem sannsynlighet, så kan det lages en god argumentasjonsrekke for at vi lever i konspirasjonsteorienes tid.

Hvilket før?

Men noen av argumentene kan også snus rundt: hvem har sagt at konspirasjonsteorier nødvendigvis være knyttet til marginale politiske grupper eller belastet med stigma? Hva mener vi med ”før”, og hvor er dette før?

Nazi-Tyskland eller Stalins Sovjet, hvis vi bare holder oss til nær og lokal forhistorie, gir grunn til å mistenke at det i det aller minste ikke kan være snakk om noen enkle, lineære prosesser fra lite til mye.

Om vi holder oss til USA er det også en langtstående observasjon, minst siden David Brion Davis The Fear of Conspiracy (1971) at konspirasjonstenkningen ser ut til å ha fulgt republikken fra dens aller første tid og fremover. Og det var ikke på noen måte noe marginalt fenomen.

Den tyske amerikanisten Michael Butter har nylig fulgt dette temaet til sin logiske konklusjon i sin avhandling Plots, Designs, and Schemes. American Conspiracy Theories from the Puritans to the Present (2014). Her argumenterer han for at omfattende konspirasjonstenkning er det historisk normale i amerikansk politikk og samfunnsliv, helt frem til nyere tid.

Butter knytter tilstanden til tre historisk-kulturelle trender som faller sammen: puritansk verdensbilde, en republikkens ideologi og en før-vitenskapelig tanke om direkte samsvar mellom handlingers og prosessers utfall og deres intensjoner.

Konspirasjonstenkning som normal forklaring

Puritanernes verdensbilde er ikke bare ”manikeisk”, altså med et radikalt skille mellom det rene gode på den ene side og like ren ondskap på den annen, det er også preget av en (”optimistisk”) tanke om allmakt som styrer verdensløpet. Det finnes unektelig prøvelser på tross av dette, prøvelser som skyldes Guds straffedom over menneskelige feilsteg. Gud tillater menneskelige sammensvergelser – for alle hendelser skyldes valgte handlinger og noen er utvalgt til fortapelse – som straff. Det at han bryr seg spesifikt om å straffe signaliserer samtidig utvalgtheten hos det fellesskap som straffes.

Konspirasjonsteoriene hos puritanerne er dermed gjerne i form av jeremiader, profetisk tale om hvordan folket har vendt seg vekk fra den rene lære og det rene liv og må vende tilbake til det rette. Men de er optimistiske: det er kanskje handling i siste liten, men det er alltid godt håp om at rett ord vil få de utvalgte tilbake på rett sti. Og der puritanerne først så sine egne fellesskap som det nye Jerusalem, så blir de utvalgte som skal spille en rolle i det kosmiske drama om ondskapen senere hele republikken.

Republikkens fortalere trekker veksler både på denne tanken om utvalgthet i kampen mot det onde og jakten på den rene og gode fortid. Men først og fremst, skriver Butter, drives selve kampen om og for republikken av en politisk diskurs om republikkens unike sårbarhet. Den er en oase av engelsk frihetsideologi, omgitt av fiender, både på utsiden og på innsiden. I utgangspunktet de eneveldige monarkier, senere andre fiender av frihet og menneskelig verdighet. Og på innsiden finnes både potensielle overløpere, fiendtlige agenter og umoralske mennesker som sammensverger seg mot republikkens orden og verdier for egen fortjeneste.

Alt dette er koblet sammen under et epistemologisk paradigme som tilskriver ”a direct relationship between people’s intentions and their actions and denies the possibility of unwarranted and accidental outcomes” (s.27) – altså nøyaktig den type tenkning Karl Popper kritiserte under betegnelsen ”the conspiracy theory of society” i The Open Society and Its Enemies (1945).

Butter gir Popper god grunn til å bruke så mye plass og så hard kritikk på denne typen tenkning: i motsetning til en lang rekke kolleger nekter Butter å gå med på at denne tenkningen forsvant ut i marginene med hverken Opplysningstiden, samfunnsvitenskapenes tidlige fremvekst fra midten til slutten av 1800-tallet, eller frem mot midten av 1900-tallet. Først med masseveksten i høyere utdanning fra 1960-tallet og fremover mener Butter at konspirasjonstenkningen sluttet å være et mainstream-anliggende og tankemønstrene den var basert på en alminnelig anerkjent epistemologi i samfunnet.

Snarere enn naturlig marginalt som er blitt mainstream, blir dermed konspirasjonstenkning heller det gamle mainstream som blir gradvis marginalisert. Vi burde derfor vente å se mindre, heller enn mer av det, om vi ser på lange tidslinjer.

En historisk undersøkelse

Det er vanskelig å gjøre, og dermed vanskelig å vite om man ikke undersøker historisk og grundig. Butters avhandling er historisk og grundig, men den undersøker bare et lite utvalg materiale og med helt andre hovedspørsmål. Derimot stiller Joe Parent og Joe Uscinski spørsmålet om historisk utvikling direkte i kapittel fem av nylig utgitte American Conspiracy Theories (2014). Det er også herfra jeg lånte devisen om medias tilbøyelighet til å utrope ”vår” tid som konspirasjonsteorienes epoke. Det har de da også jevnlig gjort, viser Uscinski og Parent fort, minst siden 1964.

Så de har undersøkt ved hjelp av mediemateriale. Nærmere bestemt har de sett på et utvalg leserbrev til New York Times og Chicago Tribune fra 1890 til 2010. Hovedvekten lå på den første, med Tribune som kontroll. De analyserte i utgangspunktet 1000 leserbrev pr år; til sammen kodet de 104, 823 leserbrev fra en periode på 121 år. Konspirasjonsteoriene som ble fremmet eller diskutert var varierte og kom fra både eliter og vanlige folk, men mindre enn 1000 av leserbrevene var engasjert i ”conspiracy talk”.

Med mindre enn ti leserbrev pr år som uttrykk for trender bør man kanskje være nokså nøktern med hvor effektivt det er som mål på historisk utvikling, men som aggregerte tall over tiår gir det i det minste et inntrykk. Inntrykket er nokså klart: det er lavere andel konspirasjonssnakk i leserbrevspaltene i nyere tid, ikke høyere. Selv da 911-teorier var på sitt mest populære var det knapt en fjerdedel av toppnivået fra 1890-tallet. Kun McCarthy-perioden viser faktisk høyere andel enn det høyeste fra 1890-tallet, med en andel leserbrev på så vidt over 4% på det høyeste. Deretter overstiger kun den tidlige perioden etter drapet på JFK 1%.

Høydepunktet under kommunistfrykten er kun meget kortsiktig, og denne kortsiktige økningen i andel konspirasjonssnakk er typisk for undersøkelsen. Det er ikke stabilt høyere tall, men noen få tydelige topper og ellers en over tid nokså stabil og fallende trend som blir tydeligere i nyere tid.

Hva med internett? Uscinski og Parent ser kort på dette også, via ranking av websider i form av besøk og i form av innholdsanalyser av nettsaker om konspirasjonsteorier. Det høyest rankede konspi-nettstedet var Alex Jones’ på 306.plass, mens truthernes største boltreplass kom under de første 79 000. Og de fleste av de rundt 3000 nettsaker om konspirasjonsteorier de sjekket i løpet av et år var kritiske, med kun 19% klart positive (s.121).

Hvor relevant?

Man skal være forsiktig med å tolke for mye ut av disse dataene. Vi kan vel først og fremst fastslå at leserbrevspaltene til New York Times og Chicago Tribune ikke var hovedarenaen for spredning av konspirasjonsteorier. Sammenholder vi de historiske dataene mot kunnskap om holdninger og oppslutning rundt politiske bevegelser der konspiratoriske forestillinger florerte, blir det svært tydelig. Det var det kanskje ikke noen grunn til å vente heller. Selv om elitene i leserbrevspaltene til Times var ekstra elite, var det ikke akkurat hvermannsen som leste eller skrev til dem ellers heller.

Spørsmålet er om utviklingen avspeiler en utvikling blant leserne eller i redigeringen av leserbrevspalter. Hvis vi går med på at konspirasjonstenkning er blitt mer stigmatisert i kunnskapselitene over tid, kan det lille, oftest relativt utdannede segment som leser de store avisene være mindre tilbøyelige til å skrive slike kommentarer. Det kan også være at de som redigerer dem ble mindre tilbøyelige til å slippe slikt gjennom. Ingen av delene behøver avspeile noen generell trend. (Ser vi på temaene som er diskutert i de ulike periodene blir det også synlig at mange må være kommentarer til aktuelle saker i offentlig debatt og nyhetsdekning. Dermed vil redaksjonelle valg i hva avisene dekker fort også påvirke hva som diskuteres.)

Når det gjelder den nyeste perioden og internettstoffet var det ikke å vente at de sentrale konspi-nettstedene skulle ranke høyt. Alex Jones er kanskje en sentral leverandør for de spesielt interesserte, men det er viktigere om tankene får fotfeste utenfor kjernemiljøene. Det er dermed mer interessant i hvilken grad andre steder bruker og diskuterer konspirasjonsteorier, og derfor et godt poeng at de fleste som dekker konspirasjonsteorier gjør det kritisk. Men det er ikke et historisk poeng.

Det vi eventuelt kan lese ut av utviklingen i leserbrevspaltene, er at det ikke kan dokumenteres noen økning og heller ingen mainstreaming av konspirasjonstenkning. Snarere peker selv argumentene for at kategorien ikke er et godt materiale hen mot at konspirasjonstenkning er blitt epistemisk forvist – når den ikke kommer fra de politiske partiene mot hverandre. Men det er tema for en helt annen del av Uscinski og Parents bok.

Fortsettelse følger …

Sammen med andre indikasjoner virker det som vi foreløpig og med fordel kan avlyse konspirasjonsteorienes tidsalder. Jeg er, som jeg har sagt til noen kull studenter, tilbøyelig til å tro det virker som det er mer av dem fordi de er enklere synlig. De er synligere både fordi vi vet mer om hvordan vi skal gjenkjenne dem, og fordi de er enkelt og enklere tilgjengelig – selv de mest radikale er bare et tastetrykk unna der.

Hvilket ikke betyr at de ikke har virkelige konsekvenser, spesielt når de blir brukt av eliter.

Litteratur

Barkun, Michael. 2003. A Culture of Conspiracy. University of California Press.

Butter, Michael. 2014. Plots, Designs, and Schemes. Walter de Gruyter.

Popper, Karl. 1945. The Open Society and Its Enemies. Routledge.

Uscinski, Joseph & Joseph M. Parent. 2014. American Conspiracy Theories. Oxford University Press.