Konspirasjonstenkningens postmoderne vending?

Publisert: 19.09.2007 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

I latskapens navn (men fortsatt opplysningens vasne ånd), vender jeg tilbake til konspirasjonstematikk av den sort jeg plager studentene med. Og vi fortsetter med å kommentere og kontekstualisere Michael Barkuns utmerkede A Culture of Conspiracy.

Barkun fremholder det politiske aspektet som sentralt for konspirasjonsteoriene han studerer. Også disse, mener han, har tatt en vending i retning det alternative, slik at vi får en mer improviserende, uferdig fremstilling. De nyere variantene han studerer har færre klare linjer og mer eksperimenterende innhold enn de ideologisk ferdigtømrede variantene som kjennetegnet gammel høyre- og venstrepopulisme eller fundamentalisme.

Vi finner relaterte tanker også hos andre.


Konspirasjonsteoriforskere som jobber med media og litteratur, slik som Peter Knight, mener også at konspirasjonsteorier har tatt en vending i senmoderniteten, en vending påvirket av skjønnlitteratur og populærkulturelle bruksmåter. Der konspirasjonsteorier tidligere var tydelige politiske redskap til å mobilisere grupper i kollektiv handling, til å ordne verden i svart og hvitt, erstatte tilfeldigheter med plan og intensjon, er konspirasjonsteorier nå et mer ambivalent fenomen mener Knight, knyttet til en postmoderne tilstand av tvil, kynisme og ironi:

Conspiracy theories are now less a sign of mental delusion than an ironic stance towards knowledge and the possibility of truth, operating withing the rhetorical terrain of the double negative. … The rhetoric of conspiracy takes itself seriously, but at the same time casts satiric suspicion on everything, even its own pronouncements.”(2000:2)

Dette er gode poeng om bestemte segment av konspirasjonskulturen, men den fanger etter min mening i mindre grad opp den type konspirasjonsteorier som Barkun fokuserer på. Fra Barkuns liste kan vi se enkelte slektskap med måten Milton William Coopers tenkning utvikler seg på, men selv ikke han er videre nær på viktige nøkkelpunkter.

Knights for så vidt utmerkede observasjoner blir muligens generalisert litt vel vidt, eller han kan ha tenkt seg at det slett ikke skulle forsøkes anvendt på konspirasjonskultur blant virkelig «troende».

Hans primærkilder er nemlig først og fremst den litterære intelligensiaen og nyere fjernsynsserier. Hvis vi skal tenke oss at dette materialet skal si noe om konspirasjonskultur generelt – slik det vitterlig i blant kan virke fra Knights tekst – har jeg et par korte kritiske bemerkninger.

1) Både skjønnlitteraturens feterte forfattere og fjernsyns- og filmutdanningens populære regissører er atskillig lengre inne i postmoderne teorier om ”simulakra” enn hva den allmenne seer (for ikke å snakke om politiske aktivister på ytterste høyre fløy) normalt er.

2) Det er også klare genre- og produksjonsføringer på hvorfor fjernsynsserier som X-files utvikler så kompliserte og omkastelige teorier. Det handler ikke bare om et utgangspunkt i «the rhetorical terrain of the double negative». Når man skal fortsette en serie over svært lang tid og vil beholde seere, så kreves det stadig nye utviklinger i intrigen for å utvikle serien og (forhåpentlig) holde på seerinteressen. Det ser vi eksempler på i alt som er utviklet fra såpeoperaenes historie også.

Men som observasjon av både skjønnlitteraturen og av populærkulturen er observasjonene til Knight gode, som analysene hans av spesifikke produkter også er. Jeg kan også se gode grunner til at det Knight påpeker for produkter som bøker og fjernsynsserier skulle nedfelle seg i en tilsvarende, ”sofistikert” leser- og seeratferd i forhold til konspirasjonsteorier som underholdning. Når de blir behandlet lekende, som tema å sjonglere med for å skape en innviklet intrige, er det ikke unaturlig at et stort antall i hovedsak behandler som nettopp dette.

Til hverdags.

Men så skal vi heller ikke skyve under en stol at det er forskjell både på hva slags typer tema som blir behandlet lekende og på ulike publikums resepsjon. Det er forskjell på X-files og en seriedramatisering av Sions vises protokoller. Og de som allerede befinner seg innenfor feltet ”stigmatisert kunnskap” er nok mer potensielle bidragsytere til å bruke populærkulturelt materiale mindre lekende i ”fact-fiction reversal” enn hva allmennpublikum er.

Etter 11.september 2001 har han forøvrig vektlagt den klassiske «konspiranoiaen» mer selv også. I intervjuer blir det fremstilt som en historisk utvikling, slik at han antyder at det har snudd tilbake. Personlig mener jeg han overdrev tendensen i første runde. Det var ikke fullt så mye lek eller fullt så lite eksplisitt politisk demonologi før 911 heller. Det vil ikke si at han ikke har et poeng.

De to kan også virke sammen, fra vag interesse til overbevisning og mobilisering. Jeg skal forhåpentlig ta for meg forskning om det ved en senere anledning.

(Peter Knights stort sett utmerkede bok er: Conspiracy Culture. From Kennedy to the X-files. Routledge 2000. Det er bare ett av hans mange bidrag på feltet.)