Konspirasjonstenkning kan være underholdende. Det har produsenter av spenningsfilm og –litteratur visst lenge. Er det for å motvirke kjedsomhet at noen involverer seg i konspirasjonstenkning?

Konspirasjonstenkning kan være mye forskjellig. De kan også være underholdning, lek og glede. Tro er ikke alltid den vesentlige dimensjonen. Noen ganger er gleden ved å lage nye forbindelser, sjonglere med kulturelle fortellinger og sannhetspostulat, spille andre et puss, eller generelt ved å skape noe, et vel så viktig element i de produktene vi ser.

Noen av dem som selv produserer fortellingene, sammenhengene og sammensvergelsene vil insistere på at produktet er fiksjon. Andre vil la bedømmelsen være opp til mottagerne av ”verket” – både kritikere og ikke fullt så kritiske. Og noen blir forelsket i det Jonathan Vankin har kalt ”the conspiracy rush” og rushets produkt, med tro som resultat.

Det er forståelig når man ser Vankins beskrivelse av opplevelsen som

a zap of adrenalinet hat hits when you apprehend a higher truth; the revelation sensation, I call it. Your mind expands, or so you believe. Everyone now appears slower, plodding through life a little stupider than you thought they were before. (i Fenster 2008: 157)

Det er ikke bare morsomt å leke med å konstruere forbindelser og gi dem narrativ form; det kan være oppslukende, gi sterke, religionslignende opplevelser av sammenheng, og gi en følelse av utvalgthet. Og det er bare én av mange måter det å involvere seg i konspirasjonstenkning kan gi glede på. Diskordianeres (oftest) uhøytidelige lek med konspirasjonsteorier kan ha dypt alvorlige eksistensielle og politiske beveggrunner, med lek som ”ontologisk geriljakrig” mot kulturell skråsikkerhet, politisk og religiøst maktapparat (jf. Dyrendal 2013). Konspirasjonssnakk kan, som vi har vært innom, være så mangt.

Det kan også være en kur for kjedsomhet.

Kjedsomhet og paranoia

Det er mange grunner til å kjede seg. Livet er (heldigvis) ikke alltid like underholdende. Noen steder skjer det lite. Og noen mennesker er mer tilbøyelige enn andre til å kjede seg.

Det er faktisk et nokså stabilt personlighetstrekk, som er koblet til en del (unnskyld) kjedelige ting, slik som følelse av håpløshet, depreson, narsissisme, fremmedgjøring, fiendtlighet og mistillit. Noen av forbindelsene finner vi igjen i personlighetsforskningen på konspirasjonstroende. Selv om personlighet forklarer bare en del av variansen i konspirasjonstro er det selvsagt et interessant spor for psykologer, så Robert Brotherton og Silan Eser har nylig stilt spørsmålet om konspirasjonstro og tilbøyelighet til å kjede seg er forbundet med hverandre (Brotherton & Eser 2015).

Undersøkelsen bør knyttes til en større sammenheng, der en rekke arbeid de seneste årene har begynt å finne grunnlag for å konseptualisere en konspirasjonstilbøyelig personlighetstype (f.eks. Bruder et al. 2013). Noe av det man finner virker å være sosiokulturelt og reprodusere sosiale eller religiøse skillelinjer, men selv utover kollektive tilhørigheter er det nok å gå videre med. Brotherton og Eser nevner blant annet at forskningen så langt tilsier at

conspiracism is associated with openness to certain types of unusual claims. In addition, conspiracist ideation is associated with low self-efficacy, lack of self-esteem, dissatisfaction with life, and anxiety, both as a temporary state, or a stable individual difference. (2015: 1)

I tillegg kommer tilbøyelighet til paranoia. Ikke ”paranoia” som i klinisk, dysfunksjonell forstand, men som et trekk på en skala av tilbøyelighet til å tilskrive omgivelser og hendelser fiendtligsinnet karakter.

Det er her det å kjede seg kommer inn som personlighetstrekk: folk som er tilbøyelige til kjedsomhet scorer også høyere på paranoide idéer. Spørsmålet Brotherton og Eser stilte er om det også betyr at kjedsomhet og konspirasjonstenkning henger sammen.

Det er, som vi var innom over, flere enn én grunn til å tenke seg at det kunne være tilfelle. For dem var spørsmålet knyttet til paranoid tenkning og i hvilken grad det eventuelt skulle forklare en potensiell forbindelse til konspirasjonstenkning.

Svaret var enkelt at kjedsomhet helt klart var relatert til konspirasjonstenkning, men forholdet var ikke direkte: ”boredom proneness is related to belief in conspiracy theories; however, the relationship is mediated by paranoia” (ibid.: 3). Og paranoia var det sentrale: tilbøyelighet til å kjede seg forklarte svært lite konspirasjonstro alene.

Det er, som forfatterne selv understreker, flere måter å lese selv denne enkeltstudien på. Men i den grad vi skal ta funnene alvorlig, er det en slags trøst: De tilsier at du kan trygt både lese og se konspirasjonsunderholdning for å bøte på kjedsomheten. Du kan til og med spinne dine egne, kreative varianter og kose deg med ditt eget ”conspiracy rush” – med mindre du tar konspirasjonsleken alvorlig nok til å bli engstelig og fiendtligsinnet nok til å gå inn i en kjip, selvbekreftende spiral.

 

Litteratur

Brotherton, Robert & Silan Eser. 2015. Bored to Fears: Boredom proneness, paranoia, and conspiracy theories. Personality and Individual Differences 80: 1-5.

Bruder, Martin, Peter Haffke, Nick Neave, Nina Nouripanha, Roland Imhoff. 2013. Measuring Individual Differences in Generic Beliefs in Conspiracy Theories Across Cultures: Conspiracy Mentality Questionnaire. Frontiers in Psychology. doi: 10.3389/fpsyg.2013.00225

Dyrendal, Asbjørn. 2013. Hidden Knowledge, Hidden Powers: Esotericism and Conspiracy Culture. i Egil Asprem & Kenet Granholm (red.): Contemporary Esotericism. Sheffield: Equinox.

Fenster, Mark. 2008. Conspiracy Theories. Secrecy and Power in American Politics. Minneapolis: University of Minnesota Press. (2.rev.utg.)