Konspirasjonsteori og realpolitikk

Publisert: 11.09.2013 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Sammensvergelser er en helt normal menneskelig foreteelse. Konspirasjonsteori er en stigmatiserende betegnelse vi bør forbeholde noe annet og mer.

En vanlig innsikt i forskningslitteraturen er at man bør skille mellom det vi stigmatiserer med begrepet ”konspirasjonsteori” og menneskets helt alminnelige, sosiale tilbøyelighet til å planlegge ting sammen i hemmelighet. Vi finner skillet (med kriterier) minst fra filosofen Karl Popper og fremover.

Den innsikten kommer neppe noen gang til å dominere i offentlig debatt. Der kan enhver deltager som vil beskylde en motstander som tror hun ser skjult planlegging for å fantasere skjulte komplott. Slike beskyldninger forekommer da også nokså jevnlig. Beskyldninger om konspirasjonsteorier sitter løst, og evne eller vilje til å finne mer nyanserte begrep er begrenset.

En av dem som gjerne ville gjort noe med det, er historiker/statsviter Jeffrey Bale. I en artikkel jeg fant for en tid tilbake (fra [i]Political Prejudice[/i] 41, nr.1 2007) forsøker han å lage et konstruktivt skille mellom ”politisk paranoia og politisk realisme”, ut fra innsikten om at konspiratorisk politikk er helt normalt.

Han slår inn en rekke særdeles åpne porter underveis. Som han selv noterer (men underkommuniserer), har innsikten vært til stede i så godt som all forskning på konspirasjonstenkning. Men han gir en del enkle og klare forsøk på å tydeliggjøre noen kjennetegn på konspirasjonsteori som skiller det fra virkelighetens verden. De er heller ikke nye, men de er verdt å gjengi.

Han noterer først at konspirasjonstenkning har en del sosiologiske og psykologiske funksjoner:

For det første gir konspirasjonsteorier i den betydning han er ute etter en overdrevent forenklet( og dermed mer forståelig) forklaring på hvordan ting skjer i menneskenes verden. Det gir mening. Meningen gir for det andre forklaring på urettferdighet, lidelse og kriser i samtiden (”teodisé). For det tredje [i]personifiseres[/i] årsaken, og dermed gis det indirekte også en mulighet for at [i]andre[/i] personer (”vi”) kan rette opp det som har gått galt og kontrollere fremtidig historie.

Her kunne man kommentert en mengde ting. For en så tydelig kritiker av postmodernismen som Bale, er det kanskje litt kjedelig at Fredric Jameson gjorde mer og bedre ut av det første poenget. Men jevnt over er de to første begge særdeles kjent terreng fra en rekke skoler.

Det siste poenget er mest originalt og skarpt i formuleringen: frykten for at det finnes personifiserte krefter som fratar andre evnen til å agere fritt, er samtidig en bekreftelse av at det finnes muligheter for personifiserte krefter til å agere fritt. Jeg skulle ønske jeg hadde lest artikkelen [i]før[/i] en artikkel jeg skrev for et par år siden (hvor jeg gjør omtrent samme poeng).

Men hva er det da som gjelder som ”konspirasjonsteori” hos Bale? Hva er det som skiller det mer presist fra noe som er litt mer realitetsorientert? Her skiller Bale seg lite fra Richard Hofstadter, annet enn i pedagogisk fokus.

For det første presenteres sammensvergelsen som den gale siden i et dualistisk skille mellom godt og ondt. Sammensvergelsen er ondskapen inkarnert, anti-menneskelige og anti-moralske. Alt de gjør er ondskap for ondskapens skyld. (Jeg har dekket dette [url=http://skepsis.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=24]her[/url].)

For det andre presenteres sammensvergelsen som monolittisk og totalt retningsorientert i sine bestrebelser etter det destruktive målet. Det er ingen interne motsetninger. Organiseringen er sentralstyrt og uten dissens. (Her overser han en vesentlig tendens i postmoderne konspirasjonskultur, som ikke alltid har videre problemer med fantasere konflikter mellom så vel fantaserte som reelle konspiratører.)

For det tredje tilskrives konspirasjonen en slags ”omnipresens” innenfor den sfære den er tenkt å operere: de er alltid der, og ser alt. Man kan knytte det til den ”semiotiske opphisselse” vi observerer i konspirasjonskulturen: alt negativt som kan knyttes til sammensvergelsen på noe vis, blir kjapt knyttet til den som påstand om at sammensvergelsen er årsak.

Til det nær allestedsnærværende står for det fjerde en nær allmektighet: sammensvergelsen blir presentert som den virkelige kraft bak alle viktige fenomen og hendelser i menneskelig (og delvis naturens) sfære. De har ødelagt alt godt i historien, og de holder på å gjøre det samme for fremtiden, ved at de er nær ved å ta kontroll over alle hjørner av kultur og samfunn. På (nesten) hemmelig og avskyelig vis, selvsagt.

For det femte, og nesten umulig og skille fra forrige poeng kjennetegnes konspirasjonsteorien av den overdrevne forestilling at ”conspiracies are not simply a regular feature of politics whose importance varies in different historical contexts, but rather the motive force of all historical change and development” (s.52).

Uten at han gjør noe selvstendig poeng ut av det, kunne det han så går videre til å nevne uten tvil vært et sjette poeng: sammensvergelsen blir ansett for å ha hemmelige metoder som gjør den spesielt effektiv. Det er samtidig slikt som gjør den fortrøstningsfylt interessant for en esoterisk konspirasjonskultur, noe jeg har vært innom her før. Den gode nyheten er at det finnes hemmelige og effektive teknikker som gjør personlig handling effektivt i verden; den dårlige er at det er de slemme som kan den og bruker den.

Det er ikke så mye genuint nytt, og det er definitivt ikke all konspirasjonsteori Bales skiller virker like godt for, men det gir noen enkle pekepinner på noen av de trekk som er blitt brukt i forskningslitteraturen for å skille det vi bør kalle konspirasjonsteori fra helt alminnelig konspiratorisk, politisk aktivitet.

Jeffrey Bale
Political paranoia v. Political realism: on distinguishing between bogus conspiracy theories and genuine conspiratorial politcs.
[i]Patterns of Prejudice [/i]Vol.41, No.7 ss. 45-60.