Artikkel

Konspirasjonsteorier fordreier og avleder


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Konspirasjonsteorier er uttrykk for en spesifikk historisk-kulturell prosess, skriver Michael Butter, og de bør ses som en spesifikk genre populistisk diskurs. Genren kjennetegnes blant annet av at den fordreier i saksfremstilling, avleder om skyld eller begge deler. Hva betyr det? 

Av Asbjørn Dyrendal

Konspirasjonstenkning er en helt alminnelig menneskelig foreteelse og bygger på helt alminnelige menneskelige egenskaper. Vi er bevisste vesen med intensjoner, er i stand til å anerkjenne at andre er det samme, og vi kan ta det i betraktning når vi tolker andres handlinger.

Vi kan samarbeide, også på måter som går ut over andre. Det er basis både for sammensvergelser og konspirasjonstenkning. Men at konspirasjonstenkning har en universell basis, og at vi finner forestillinger om sammensvergelser over alt og alltid, betyr ikke at konspirasjonstenkning er likt fordelt, eller at forestillingene er like over alt. Fortellingene er formet av historiske, sosiokulturelle forhold. Noen tema gjentas påfallende ofte, men sjelden eller aldri på en identisk måte.

Jeg begynner slik fordi Michael Butter i sin utmerkede avhandling Plots, Designs, and Schemes ikke helt ut ser til å tro at man kan være både universalist (konspirasjonstenkning er universelt) og historisk orientert samtidig.

Men fokuserer man, som også Butter gjør innledningsvis, på allmenne funksjoner og mekanismer, er det klart at det ”universelle” blir det sentrale: konspirasjonsteorier (slik han ser dem) konstruerer et inngruppe-”vi” ved å skape et utgruppe-”dem”; de støtter og de kritiserer idéer om fellesskap; de forenkler virkeligheten ved å fokusere på intensjonelle fellesskap som årsaker; de forklarer fortiden og spår om fremtiden (s.10-13).

Skifte med opplysningstiden

Likevel er det svært god plass til forskjeller i tid og rom.

Butter mener for eksempel, som en god del andre, at opplysningstiden er en viktig bakgrunn for de typer konspirasjonsteorier som nå dominerer i vestlige samfunn. Blant annet lager han et skille mellom en ”før”-situasjon der konspirasjonsteoriene inkluderte overnaturlige vesen med en ”etter”-situasjon der konspirasjonsteoriene er konsentrert rundt menneskelige aktører.

Det er kanskje en tommelfingerregel. Hverken han eller jeg er like sikre på at skillet lar seg opprettholde så lett.

Blant andre forandringer vektlegger han en bevegelse fra få og lokale konspiratører til flere og mer ”globale” aktører. Dertil hører også en bevegelse i retning mer komplekse konspirasjonsteorier som omhandler mer sammensatte, globale tema – til systemkonspirasjonsteorier for å si det med Michael Barkun. Det er først nå vi får konspirasjonsteori – i sekulær versjon – som forklaring av historiens løp.

Vi får for eksempel de omfattende konspirasjonsteoriene om Illuminati i etterkant av den franske revolusjon. Det var ikke bare forsvarere av l’ancien regime som hadde problemer med å orientere seg i den nye verden, men om vi ser på de generelle funksjoner Butter (og de fleste andre) nevner, var nok de fremste teoriene forsvar for idéene om det fellesskap, styresett og identiteter som ble forbundet med det gamle samfunnet. De destruktive årsakene ble per definisjon tillagt et villende fellesskap av konspiratører, men årsaksforklaringene utgjør slik allerede fra begynnelsen av samtidig en fordreining av sakskomplekset og en avledning av skyld, en jakt på syndebukker. (I bibelsk, ikke sportsjournalistisk forstand.)

Disse trekkene blir tydeligere med nye generasjoners Illuminati-teorier, slik man kan se av Øystein Sørensens (2010) historiske gjennomgang.

Populisme, fordreining og avledning

For Butter, som for Mark Fenster (2008), utgjør konspirasjonsteorier en unødvendig versjon av populistisk diskurs. ”Unødvendig” betyr i denne forstand at man godt kan ha populistisk diskurs uten konspirasjonsteorier, men at konspirasjonsgenren (generelt) hører hjemme i denne diskursen og er et uttrykk for den – selv når den brukes av eliter for å fremme elitens interesser.

Vi kan og bør ha betenkeligheter med dette som universaler også, men det er nyttig og tilstrekkelig for mange formål.

Hva kjennetegner ”populistisk diskurs” i denne sammenheng?

Begge benytter Ernesto Laclaus formulering om populisme som en forenkling av det politiske landskapet, der kompleksitet erstattes med enkle, sterke og klare motsetninger. Det som forbindes med den ene part blir frarøvet den andre. Forskjeller blir motsetninger, og motsetningsparene forlenes med absolutte verdier: det som slik blir presentert som den ene parts verdier, vesen og kjennetegn forbindes med det gode, den andres med det onde.

Utgangspunktet er en marxistisk inspirert konfliktteori anvendt på diskurs. Synet er dermed naturlig nok at de konflikter, ”antagonismer”, som oppstår i diskursen står i relasjon til ”basis”, til genuine interessekonflikter med basis i samfunnslivet. Derimot er det ikke en old-school marxisme; det handler ikke bare om økonomi og klasse, men også interessekonflikter mellom og internt i ideologiske grupperinger, etniske konflikter etc.

Det er derfra vi må se synet på både fordreining, avledning og populismens forenkling: Når konspirasjonsteorier i ulike perioder gjør ”katolikker” eller ”frimurere” til konspiratoriske fiender, vil denne typen analyse fortelle at de reelle konfliktlinjene var økonomi (katolske innvandrere som konkurrenter på arbeidsmarkedet, frimurere som korrupt elite) og interne protestantiske splittelser. Forestillingen om onde, konspiratoriske, ytre og indre fiender (syndebukker) konstruerte et ideelt, sterkere, nasjonalt og religiøst fellesskap. Forenklingen og fordreiningen trakk sammen om å gjøre avledningen plausibel nok til at verden virket forståelig og teoriene kunne få effekt.

Det ligger dermed alltid genuine bekymringer og interesse- og meningskonflikter bak konspirasjonsteorier, men de må som regel avkodes og forklares, ofte ved å se på promotørene og deres både spesifikke og mer overordnede, genuine interesser. Som konspirasjonsteoretikerne kan man se på hva de (som gruppe, eller individuelt) kan tjene på å påstå at det de sier er sant.

Epistemisk mot-elite og epistemisk ubemidlede

Butters enkle analytiske begrep kan brukes i mange sammenhenger. Selv om han slutter de empiriske analysene i sin bok med McCarthy-perioden, peker han også utover. Og det kan være grunn til å se litt nærmere på hvordan de trekk han vektlegger også kan anvendes på ”konspiritualiteten”.

Et av hans oppgjør med marxistisk teori at konspirasjonsteorier nok kan artikulere klassekonflikter, men at de også er ”articulations of quite different struggles for hegemony” (s.19). (Det er disse artikuleringene av kamp om hegemoni som ”invariably articulate, that is, misrepresent or recast” (ibid.) sakskomplekset som fordreining og/eller avledning.) Jeg foreslår, som vi skal se inspirert av en yngre kollega, at vi tar på alvor at dette også omhandler kampen om hegemoni på kunnskapsfeltet.

I den korte artikkelen om ”konspirasjonsteorienes tidsalder” så vi at Butter mener konspirasjonstenkning var et uttrykk for, ikke i strid med, gjeldende politisk-epistemiske normer frem til langt inn i forrige århundre. Vi kan knytte dette videre til fremveksten og utbredelsen av spesialisert kunnskapsproduksjon i form av akademisk vitenskap. Fremveksten av samfunnsvitenskapene er én av årsakene til at andre forskere har ment konspirasjonstenkning sluttet å være akseptert forklaringsform (til dels langt) tidligere.

Uansett når man trekker grensen, vil vitenskapelig tenkesett bidra i den prosessen Michael Barkun (2003) vektlegger som betydelig for å forstå moderne konspirasjonstenkning: så lenge de ikke har støtte fra forskning blir tidligere etablerte, folkelige, eller nye, alternative idéer fortrengt og nektet adgang til akseptert kunnskap. Denne portvokterfunksjonen fylles av autoriserte kunnskapsarbeidere, først og fremst kollektivet ”vitenskapen”.

Når portvokterfunksjonen utøves, bidrar det samtidig til at de påstander som blir forvist og de som fremmer dem, blir stigmatisert. Grensedragningene for hva som gjelder som prosedyrer for kunnskapsproduksjon og akseptert genuin kunnskap utøves ved blant annet uttrykk som ”pseudovitenskap” eller ”konspirasjonsteorier”. (”Religion” og ”religiøs” om en påstand angjeldende empiriske forhold fungerer langt på vei som samme type markør (jf. ”myte”).)

David Robertson (2014) har i sin ferske doktorgradsavhandling indirekte tematisert det å bli nektet legitimitet for sine påstander om kunnskap som et kjennetegn på moderne konspiritualitet. Mer eksplisitt tar han for seg hvordan ”metaphysical conspiracy theorists” avskriver folket samtidig som de mener seg å gi makt til endring tilbake til individet – med et iboende problem:

In claiming to address disempowerment, they in fact remove agency from the majority and restrict it for a special class: an epistemic elect. (s.196)

De ”epistemiske utvalgte” er selvfølgelig konspirasjonsteoretikerne selv. De fremhever seg selv som en ”counter-elite” ved hjelp av ”counter-knowledge”, ikke-aksepterte påstander om at noe er kunnskap. De forvalter, skriver Robertson, i egne øyne en overlegen mot-epistemisk strategi og sitter dermed på overlegen kunnskap. Hvilket er sentralt:

Whether aligned with left or right political values, metaphysical conspiracist narratives reframe Marxist critiques in terms of epistemic rather than economic capital. The liberation of the oppressed is re-constructed as being realised through a revolution in knowledge, a seizing not of the means of production, but of the means of cognition. Knowledge is power. (ibid.)

Samtidig utgjør konspirasjonsteoriene han omtaler fortsatt i praksis ”a theodicy of the disposessed”, en ondskapsforklaring for de mindre bemidlede. Ut fra hva vi vet er det ingen ting spesielt i veien med økonomien, utdanningen eller den øvrige statusen til de konspirituelle sammenlignet med gjennomsnittet av befolkningen. Dersom vi heller vektlegger Robertsons utmerkede påpekninger, utgjør feltet en tilflukt for de ”epistemisk ubemidlede”: de anser seg som kunnskapsarbeidere, men de har tilsluttet seg påstander om verden de ikke får støtte for og kjemper dermed motstrøms og uten legitimitet for det som er viktigst for dem.

Beskjeder om at den epistemiske kapital man påberoper seg ikke er gyldig valuta mottas sjelden med videre entusiasme. Man kan påkalle menneskelig svakhet, konspirasjonsteorienes indre logikk, eller deres status som populistisk genre, resultatet er uansett at de som tar til motmæle på vegne av den etablerte kunnskapseliten gjerne blir gjort til del av en sammensvergelse mot sannheten og folket.

Det spiller mindre rolle om begge grupper deler kritisk interesse for og delvis holdning til økonomiske, maktpolitiske eller andre saker. Den genuine uenigheten om fakta og botemidler utgjør en konflikt som er reell nok. Når den oversettes i en populistisk, svart-hvitt diskurs der forskjeller gjøres til uoverstigelige grenser, kan kritikerne i praksis bli den viktigste fienden. De siste er tross alt der, og de utfordrer den viktigste kapital konspirasjonsteoretikerne påberoper seg når de sier at ”the truth shall set you free”.

Ved å insistere på at virkeligheten heller blir fordreid på en uakseptabel måte og/eller målgruppen for kritikk er feil, støtter dynamikken mellom kritikere og konspirasjonsteoretikere heller Terry Pratchetts observasjon: ”the truth shall make ye fret.”

Litteratur
Barkun, Michael. 2003. A Culture of Conspiracy. University of California Press.
Butter, Michael. 2014. Plots, Designs, and Schemes. Walter de Gruyter.
Fenster, Mark. 2008. Conspiracy Theories. University of Minnesota Press.
Robertson, David G. 2014. Metaphysical Conspiracism. University of Edinburgh.
Sørensen, Øystein. 2010. Den store sammensvergelsen. Aschehoug