Artikkel

Kreasjonistenes argumenter

tunstadyahya.jpgKreasjonister gjør stadig nye fremstøt. Noen ganger i gode gamle varianter, andre ganger i en allerede utdatert forkledning som «Intelligent Design»-teori. Uansett er det et relativt begrenset utvalg av argumenter og påstander som ofte går igjen. Her er noen av påstander du kan møte i en debatt om evolusjon kontra skapelse – og et forslag til hvordan du kan besvare dem.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Erik Tunstad (publisert 30.9.2007)


I en kommentarartikkel på forskning.no utviste jeg for for en tid siden en viss optimisme med hensyn til den norske skoles evne til å avsløre kreasjonistenes stadige angrep som det vås det er.

Samme dag hadde Klassekampen et stort oppslag under tittelen «-Ja, vi er kreasjonister!», der de fortalte at flere norske kristne skoler er skeptiske til innholdet i evolusjonsteorien.

Jeg var kanskje for optimistisk? Uansett – samme dag ble jeg oppfordret til å gi en kortfattet gjennomgang av kreasjonismens argumentasjon.

Jeg satte meg derfor ned for å samle noen tråder. Nedenfor finner du noen av de vanligste argumentene du vil møte i debatt med kreasjonister, samt et forslag til hvordan du kan svare.

Først noen ord om selve debatten

Debatt med en kreasjonist likner sjelden på de faglige debatter du er vant til. Mens en faglig diskusjon ideelt sett går ut på å løse et problem, finne ut av noe man er uenig om, likner en debatt med en kreasjonist mer på et politisk møte: Det handler om å vinne publikum.

Og dermed er mye tillatt.

Et angrep – ikke en debatt

Det første du vil merke er at dette ikke er en debatt i det hele tatt, men et angrep. Strategien går ut på å hamre løs på evolusjonsteorien, gjerne med det du kanskje vil oppfatte som litt feige knep.

* Du kan for eksempel forvente at evolusjonsteorien blir feilaktig framstilt – du vil blant annet få høre at teorien sier at livet utvikler seg ved tilfeldigheter.

Som din motdebattant helt sikkert vet, men unnlater å si – handler evolusjonsteorien om en kombinasjon av tilfeldighet og naturlig styring. Mutasjonene er tilfeldige, og gir variasjon. Det naturlige utvalg luker i variasjonen, og gir utvikling.

* Du kan forvente at folk blir feilsitert eller sitert ute av kontekst.

En av det tjuende århundres fremste evolusjonsbiologer, Theodosius Dobzhansky blir ofte sitert med at «vi kan ikke vente at en ulykke, en vilkårlig forandring i en eller annen sinnrik mekanisme skal forbedre den. Hvis du stikker en pinne inn i … radioen din, vil du neppe få den til å virke bedre.» – uten at vi får høre resten.

Dobzhansky ville ikke vise at evolusjon er umulig fordi mutasjoner er skadelige, han ville få fram viktigheten av det naturlige utvalg, slik jeg skisserte det i avsnittet over.

* Du kan videre forvente løgner og forvrengninger av fakta, som historien om at Darwin skal ha trukket tilbake teorien på dødsleiet.

* Og du kan forvente irrelevante og misvisende metaforer og analogier. Flere av dem følger under.

Det hele dreier seg ikke om intellektuell redelighet, men om hvilket inntrykk tilhørerne sitter igjen med – det dreier seg om å så tvil.

Skjuler eget ståsted

Det du imidlertid sjelden vil oppleve, er at din motdebattant sier noe om sitt eget ståsted. De fleste av dem innser at du ikke fremstår som spesielt troverdig om ditt eneste alternativ til evolusjonslæren er at verden ble skapt – av en Gud ingen kan forklare opphavet til.

De mest moderne kreasjonister skjuler seg derfor bak en vag, vitenskapelig lydende formulering om en «intelligent designer», ID, og unngår deretter å gå inn på detaljer i denne påstått vitenskapelige teorien. De velger altså å tone ned detaljene i beskrivelsene av sitt eget ståsted, samtidig som de vil avkreve deg et vell av detaljer og beviser. En litt dårlig deal, med andre ord.

Hele debatten, slik kreasjonistene ønsker å føre den, legger faktisk opp til en falsk dikotomi: De synes å mene at dersom evolusjonsteorien faller, er det Bibelen som blir stående. En ting kan vi si med rimelig stor sikkerhet: Skulle evolusjonsteorien falle, vil den bli erstattet av en annen vitenskapelig teori, ikke av religion.

Før vi fortsetter med argumentene, skal vi bare påpeke enda et av debattens falske premisser:

Kreasjonistene hamrer løs på evolusjonsteoriens ideer og resultater. Men det er ikke slik at evolusjonen faller, dersom kreasjonisten skulle ha rett i en av sine påstander. Teorien er ikke bygget rundt ett fossil, én logisk slutning eller én metafor. Evolusjonsteori er et stort byggverk, basert på fossiler, geologiske data, genetikk, biologi, økologi, filosofi – titusener av beviser fra en rekke ulike vitenskaper. Du senker ikke et slikt skip ved å si: «Se, vi mangler et fossil her!».

Påstand 1: Fossilene viser ingen forandring

Det er dette argumentet Harun Yahyas «Atlas of creation, vol 1» er bygget rundt, med mer enn 500 sider fotografier av fossiler som likner tilforlatelig på organismer som lever på jorda den dag i dag.

Dette viser at livet ikke har utviklet seg, skriver Yahya.

Til og med om dette hadde vært sant, hadde det ikke vært noe argument mot evolusjonslæren. Det er ikke noe problem å finne arter som har forandret seg lite over et gitt antall millioner år. Se for eksempel på hesteskokrabbene. Og så lenge man unnlater å vise alle de artene som har forandret seg MYE – som dinosaurene, for eksempel – kan man derfor lett skape et forvrengt bilde.

Men Yahya jukser: Likheten mellom fossilene og de levende dyrene og plantene i hans bok er i de fleste tilfelle bare overflatisk, et trenet øye vil lett kunne se at det som oftest dreier seg om ulike arter.

Påstand 2: Fossilene viser ingen mellomformer

Dette er et av de mest brukte argumentene. Det går i korthet ut på at det er så mange arter og så få fossiler. De få fossilene vi har viser aldri en overgang mellom to eksisterende arter. Dette beviser at artene oppstår spontant, skapt av Gud.

Den amerikanske skeptikeren og forfatteren Michael Shermer formulerte det ganske godt: Hver gang paleontologene fyller et tomrom med et nytt fossil, oppstår det to nye tomrom som kreasjonistene kan klage over.

Som jeg har skrevet tidligere, det er nesten så vi skulle tro kreasjonistene vil ha et fossil av hvert eneste individ som har levd på jorda, før de synes de fossile rekkene er fyldige nok.

Men hvor mange fossiler er nok? Hvor mange er det rimelig å forvente? Og finnes det virkelig ikke mellomformer?

Selvfølgelig gjør det det.

Jakten på Det manglende mellomledd – det lukter regnskog og tropehjelm – har fått vitenskapelig mytestatus. Hos folk som ikke bedriver vitenskap, riktignok. Forskerne har lagt bort begrepet for lengst, skapene er fulle av «manglende mellomledd».

Det begynte med Darwin selv, som nok innså at det fossile materialet som eksisterte på hans tid var i snaueste laget til å underbygge hypotesen hans. Men det er snart 150 år siden. Selvsagt finnes det fremdeles store hull i de fossile rekker – men hva annet kan vi vente? Hvor sannsynlig er det at alle arter som har eksistert er blitt fossilert, og videre: Hvor sannsynlig er det at vi har funnet alle de fossiler som eksisterer? Svaret er i begge tilfelle «svært lite».

Men dette er ikke poenget: Det finnes nemlig mange «missing links». Den opprinnelige missing link var en manglende overgang mellom aper og mennesker. I løpet av det tjuende århundre dukket det opp *mange* slike overgangsformer – selv om menneskets stamtre sannsynligvis fremdeles ikke er komplett.

Men kreasjonistenes argument går utover menneskets stamtre. Det finnes heller ikke overgangformer mellom noen dyr eller planter, hevder de.

Før du går i gang med fossilene, kan du jo påpeke hvor vanlig det er med hybridisering i naturen – ulike arter som får avkom – formeringsdyktig avkom, til og med, hvilket må tolkes dithen, at disse artene har skilt lag relativt nylig.

Deretter fossilene: Det finnes et nesten komplett stamtre for elefanten. Forskerne kan, trinn for trinn, følge elefantens utvikling fra den fjerne forfar til dagens utgave – med allverdens avgreninger og «blindveier». Et annet eksempel er norsk; W.C. Brøgger, Norges store geolog, fant i sin tid (sent på 1800-tallet) nydelige lagrekker med fossile trilobitter i Krekling og på Vestfossen. Her kunne han følge trilobittenes utvikling, sa han selv, fra art til art og fra slekt til slekt.

Kreasjonistene har ellers en forkjærlighet for hval. Manglende hval. Hvalens utvikling skal visstnok være spesielt dårlig dokumentert. Antagelig stammer påstanden fra en litt utdatert lærebok i kreasjonisme. Den vitenskapelige referansen skal være en artikkel av en Steven M Stanley, datert 1981.

Det har imidlertid skjedd ett og annet siden 1981. Det burde være nok å sitere den første setningen i Sirpa Nummela, JGM Thewissen, Sunil Bajpal, S. Taseer Hussain og Kishor Kumars artikkel «Eocene evolution of whale hearing» (Nature, 12. august 2004, side 776): «The origin of whales (order Cetacea) is one of the best-documented examples of macroevolutionary change in vertebrates.»

Den nye vitenskapen genomikken, som har oppstått i kjølvannet av den moderne genteknologien og de siste årenes store genomprosjekter har for øvrig gitt forskerne mye større oversikt over alle de genene ulike organismer bærer i seg.

Dermed har også begrepet «fossile gener» oppstått. Forskerne finner igjen gener i ulike, mer eller mindre beslektede arter, og kan lese mye ut av dem om deres evolusjonære fortid.

Utallige fossile gener supplerer den stadig voksende bestanden av klassiske fossiler. De fossile lagrekkene er følgelig langt mer detaljerte enn kreasjonistene vil innnrømme.

Påstand 3: Ingen har sett at noe utvikler seg

Hvis ingen hadde sett evolusjon in action, ville det vært et argument mot evolusjonsteorien? Før du fortsetter, kan du jo tenke etter om du har sett en tanke eller et atom – og se om det får deg til å endre mening om psykologien og kvantefysikken.

Deretter kan du påpeke det litt drøye i å forlange at noen skal ha sett – i sann tid – en prosess som foregår over geologisk tid, og som vanligvis studeres gjennom fossiler og genetikk.

Før du slår argumentet i hjel med å påpeke at forskerne har sett evolusjonen i arbeid mange ganger.

Det mest åpenbare eksempelet er Darwins eget: husdyravl. Tenk bare på hvordan ulven har forandret seg, i løpet av drøyt 10 000 år til å bli alt fra st Bernhard til pekingeser. Andre eksempler er storfe, svin, hvete, mais, jordbær osv. Her er det bare å ramse opp.

Neste argument pleier nå å være at hunderaser bare er overflatisk forskjellige – de er alle medlemmer av samme art. En del kreasjonister anerkjenner nemlig genetisk variasjon. Artene ble skapt med potensial for variasjon, men aldri for overgang fra en art til en annen.

Her kan man først påpeke at arten er en menneskelig konstruksjon, en enhet vi bruker til å sortere liv. Artsbegrepet fungerer rimelig greit på store dyr, men er bortimot ubrukelig på planter, særlig de uten kjønnet formering, på encellede organismer og all verdens annet rusk og rask – altså en uforskammet høy prosentdel av livet på jorda.

Deretter kan du hevde at puddel og ulv neppe ville blitt rubrisert i samme bås, hvis vi hadde funnet dem i naturen.

Neste trekk pleier nå å være å hevde at husdyravl er kunstig – ingen har sett evolusjon i naturen.

Også dette er feil: Lærebøker i biologi refererer ofte eksempelet med bjørkemåleren (en sommerfugl) som skiftet farge, da forurensningen i England ble for stor. Forsøkene på å framstille eksempelet med bjørkemåleren som en vitenskapelig svindel er tilbakevist. Motargumentet om at den lyse og den mørke bjørkemåleren fremdeles er samme art, er en avledning. Dette er potensiell artsdannelse, en prosess under veis.

Som et siste clue i denne delen av debatten, kan du så påpeke, at forskerne observerer evolusjon in action daglig – i sine mikroskoper. Bakterier og andre encellede organismer – med flere generasjoner i døgnet – kan tilbakelegge forbausende evolusjonære strekninger mens du sitter og ser på.

De som ikke tror på dette, kan du jo minne om Hivviruset. Er ikke problemet at viruset stadig utvikler nye former? Faktum er at mennesket, i rollen som naturlig seleksjon, speeder Hivviruset fram mot stadig nye utgaver av seg selv. Hvis det ikke er evolusjon, hva er det da?

Skulle også disse eksemplene prelle av – for eksempel fordi de alle krever (kunstig?) menneskelig inngripen, det være seg i form av avl, forurensning eller medisinsk bekjempelse – kan du avslutte med finkene på Galapagos: Etter en tørke og påfølgende endringer i tilgangen på føde, kunne forskerne i 2003 påvise endringer i nebbet hos flere arter.

Påstand 4: Organismer kan utvikle seg, men bare innen artens grenser.

Noen evolusjonsbiologer finner det nyttig å skille mellom mikroevolusjon og makroevolusjon – altså store og små endringer.

Noen kreasjonister finner at de kan tro på det ene, og avvise det andre. De godtar altså små endringer «innenfor arten», men benekter samtidig at nye arter kan oppstå.

Argumentet er nært beslektet med påstanden over, og baserer seg nok en gang på forestillingen om at artene skal være gitte, konstante enheter i naturen – i motsetning hva evolusjonsteorien sier, nemlig at artene de er fleksible.

Argumentet omfatter også ofte begrepet «hopeful monsters» – forestillingen om at overgangen fra en art til en annen ville kreve så store genetiske endringer at de ville være uoverstigelig ved hjelp av de evolusjonære mekanismene vi kjenner. En overgang fra en art til en annen krever – påstår kreasjonistene – nærmest at det oppstår et helt nytt dyr i løpet av en generasjon, altså et «hopeful monster».

Det de ikke sier eller forstår, er at makroevolusjon er summen av masse mikroevolusjon. «Mange bekker små…», sto det på sparebøssen min da jeg var guttunge. Artsdannelse er ikke avhengig av store genetiske sprang.

Påstand 5: Evolusjonsbiologien motsier termodynamikkens andre lov

Termodynamikkens andre lov: Ingen prosess er mulig, hvis eneste resultat er overføring av energi fra et kaldere til et varmere legeme. Loven kan omformuleres som en påstand om at verden går mot kaos, entropien i universet øker. Hvis du slipper ut en gass av en flaske, vil den øyeblikkelig spre seg i hele rommet – det blir mer uorden.

Evolusjonsteorien strider mot denne grunnleggende loven, lyder argumentet.

Dette er en misforståelse, ettersom en betingelse for at termodynamikkens andre lov skal gjelde, er at vi snakker om et lukket system – som hele universet, eller inne i en flaske.

Livet er derimot ikke et lukket system. Det henter for eksempel sin energi fra sola, som forbruker sin masse til å produsere enorme mengder energi, hvorav en mikroskopisk andel brukes av jordas planter. Et frø utvikler seg til en plante, som opptar sollys og blir en enda større plante, spises av et dyr, som vokser osv, og dette muliggjør evolusjon av ny orden. Livet formerer seg, ordenen øker, takket være energi utenfra, fra sola.

Mot dette, kan kreasjonister argumentere at livet inneholder informasjon – i genene – som gjør at det kan skapes orden. De impliserer at denne orden kommer fra Gud, altså at denne ordenen ikke kan oppstå gjennom det de fremstiller som tilfeldigheter (se påstander under).

Livet står imidlertid ikke i noen særstilling her. Verden er full av ikke-levende systemer med spontan orden – snøfnugg, sanddyner, tornadoer, avsetninger i deltaer og morener, lyn – alt dette er eksempler på at tilførsel av energi kan gi orden fra uorden.

Flere av argumentene under spiller på samme tankesett, for eksempel metaforen med jetflyet, tornadoen og søppedynga, eller den med sjimpansene og skrivemaskinene.

Påstand 6: Evolusjon er usannsynlig

Hvor sannsynlig er det egentlig?

Hvor sannsynlig er det egentlig at et øye kan oppstå som resultat av en lang rekke tilfeldigheter? Hvor sannsynlig er hjernen – som resultat av tilfeldigheter?

Kreasjonister elsker å trekke fram ting som synes himmelstormende usannsynlig, alt for usannsynlig til at det kan ha oppstått på noen annen måte, enn at ved at en gud peker sin finger og sier «Bli til!»

Som jo er veldig sannsynlig.

Sannsynlighetsargumentet baserer seg imidlertid på at mottakeren ikke vet noe om evolusjonsteori. Det fremstiller nemlig evolusjonen som en tilfeldig prosess – noe den slett ikke er.

Evolusjon er en kombinasjon av tilfeldighet og naturlig styring. Evolusjonen foregår ved at det naturlige utvalg luker i den variasjon som alltid finnes blant dyr og planter.

Det er variasjonen som er poenget her. Variasjonen oppstår ved mutasjoner, altså tilfeldige hendelser i arvestoffet, som har oppstått enten spontane eller for eksempel av radioaktiv stråling. De aller fleste mutasjoner vil være nøytrale, altså uten betydning. En god del av dem vil være skadelige. En bitte liten andel av dem vil kunne være nyttige.

Men her stanser tilfeldighetene.

I tillegg til tilfeldig variasjon finnes nemlig det Darwin valgte å kalle Det naturlige utvalg, «natural selection.» Det naturlige utvalg er alt det i organismenes omgivelser – andre individer av samme art, vær og vind, rovdyr, sykdommer, tilgang på mat etc – som bestemmer om et individ overlever eller ikke.

Herfra stammer setningen «Survival of the fittest», som forøvrig ikke er Darwins egen. Motstandere av teorien refraserer den ofte til «Den sterkeste overlever». Det Darwin mente var imidlertid at den best egnede overlever.

Mekanismen er altså som følger: Mutasjoner skaper variasjon. Det naturlige utvalg bestemmer hvilke varianter som overlever. De variantene som overlever, fører sine gener videre, og en utvikling finner sted.

Vi bør også merke oss at kreasjonister forsterker forestillingen om usannsynlighet ved å argumentere ut fra det vi ser i dag – et øye, en vinge eller en eller annen komplisert molekylær reaksjon. Prosessen virker selvsagt mer utrolig, når vi ser resultatet.

Men en ting evolusjonsbiologer er enige om, er at evolusjonen ikke har noe mål, utviklingen skal ikke noe sted, det er ikke bestemt på forhånd hva resultatet skal bli. Det som kan fremstå som et mirakel, er bare resultatet av naturens langsommelige prøving og feiling.

For å se det enkelt: Det er langt mindre utrolig å trekke ut og vise frem fire tilfeldige kort fra en kortstokk, for eksempel spar fire, spar ni, hjerter åtte og ruter dame, enn det er å si «Nå skal jeg trekke ut disse fire kortene i blinde» – og så gjøre det.

Påstand 7: Det er for komplisert… og andre merkelige metaforer…

Herunder følger noen fengende metaforer som kreasjonistene er glade i. De baserer seg på mange av de samme misforståelsene og forvrengningene som er omtalt over, altså at evolusjonen er så himmelstormende usannsynlig, at det er et bedre alternativ å postulere at livet ble designet av en ikke identifiserbar «Intelligent designer» – eller Gud, om du vil.

To av de vanligste går som følger: Hvor sannsynlig er evolusjon? Er det ikke omtrent som å forestille seg en tornado som raser gjennom en søppelfylling – og skaper en fullt ferdig jumbojet? Eller: Er det ikke omtrent som å forestille seg at vi setter en ape foran en skrivemaskin – og ut kommer Shakespears samlede verker?

Alle forstår at sjansen er lik null. Men det er da heller ingen som hevder at evolusjon foregår på denne måten (Se påstanden «Evolusjonen er usannsynlig»).

Tilfeldigheter spiller en viss rolle: Det er mer eller mindre tilfeldig hvem jeg velger å få barn med, og det er mer eller mindre tilfeldig hvilke av mine gener som uttrykkes i mitt avkom. Men: Hvor ble det av det naturlige utvalg? La oss forestille oss apen ved skrivemaskinen:

For at bildet skal være i nærheten av riktig, må vi forestille oss milliarder av skrivende aper i milliarder på milliarder av år. I tillegg må vi ha en mekanisme – «det naturlige utvalg» – som hele tiden selekterer brukbare ord og vendinger – et «og» her og et «er» der – tar vare på dem og putter resten av manus i papirkurven. Den største feilen gjør vi likevel, når vi forventer Shakespeares samlede i slutten av prosessen. Hvorfor ikke en bok på et annet språk, et språk vi ikke kjenner, men som likevel fungerer som språk?

Dette er nemlig den riktige analogien. Hadde et annet molekyl enn DNAs fjerne forfar formert seg raskest, ville livet på jorda vært bygd over en helt annen kjemi enn i dag. Altså: Sett fra et ståsted tre-fire milliarder år tilbake i tiden, er det like absurd å forvente at du – leseren – skal dukke opp, som det er å forvente en bok av Shakespeare fra en ape. Men kravet er urimelig: En nærmest hvilken som helst annen sammensetning av bokstaver ville gjøre samme nytte.

Samme resonnement kan brukes på liknelsen om jetflyet og søppelhaugen.

En annet argument er det vi pleier å kalle Argumentet om det halve øyet (eller, like ofte «Den halve vinge»).

Øyet er en komplisert struktur – og et av kreasjonistenes omkved har vært: Hvilken nytte har et halvt øye? Et dyr har enten syn, eller så har det ikke syn – vi kan ikke tenke oss mellomformer.

Altså: Det finnes ingen evolusjonære fordeler på veien mellom intet øye og fullt øye som øker innehaverens mulighet for å sende sine gener videre. Det finnes altså ingenting det naturlige utvalg kan ta tak i. Og hva er da alternativet? Gud og skapelse!

Dessverre for kreasjonistene er det ikke slik.

For et lite dyr som er avhengig av å unnslippe rovdyr, er det klart at littsyn er mye, mye mer enn ikke noe syn. Det lille krypet som ser – om det så bare er en svak skimring av lys og skygge – har en uendelig fordel framfor de som ikke ser noe i det hele tatt.

Likeledes: den skapning som kan bruke sine fjærkledde for- eller bakbein til å glidefly vekk fra aggressive rovdyr, kan klare seg bedre enn de som må nøye seg med å klatre enda lenger ut på grenen.

Vi kan lett forestille oss synet gradvis utviklet helt fram til det komplette falkeblikk – og det samme kan naturen – som har utviklet øyne en rekke ganger. Datasimulering av øyets utvikling viser at hele strekket fra ikke-syn til fullt syn kan tilbakelegges i løpet av forholdsvis få generasjoner.

Samme argumentasjon kan føres for andre kompliserte strukturer, også Behes bakterieflagell (se under).

Påstand 8: Noen fenomener viser ikke-reduserbar kompleksitet

Argumentet om såkalt ikke-reduserbar kompleksitet sier at det finnes strukturer som er så komplekse at hvis du fjerner én liten detalj, kollapser de. Følgelig kan de ikke ha utviklet seg, de må være skapt.

Dette argumentet vekket stor oppsikt, da biologen og kreasjonisten Michael Behe la det fram i sin bok «Darwin’s Black Box» for noen år siden. Det dreier seg imidlertid bare om en litt mer vitenskapelig lydende variant av metaforene om det halve øyet, den halve vinge – og jetflyet og tornadoen – som vi nevnte over.

Behe arbeier med molekylærbiologi, og mener å ha funnet kjemiske reaksjoner som er både så vitale og kompliserte, at han ikke kan tenke seg at de er utviklet gjennom evolusjon. De kan nemlig ikke fungere uten at alle deler av prosessen er på plass, hevder han. Det eneste alternativet han ser, er dermed at disse prosessene er «designet», slik sjargongen er blant kreasjonister nå for tiden.

Argumentet er imidlertid gammelt som alle hauger, og slett ikke så imponerende som enkelte vil ha det til.
Naturfilosofen William Paley brukte argumentet allerede på 1700-tallet, da han brukte sammenlikningen mellom en blomst og et lommeur for å bevise at Gud skapte verden.

Behe er mer moderne. Hans argument bygges blant annet rundt bakteriecellenes «flageller» og andre cellereaksjoner. Tar du bort et ledd i én av disse mange og lange reaksjonene, og vips er (for eksempel) metabolismen en saga blott, blir det sagt.

Behe trekker for eksempel fram den reaksjonsrekken som produserer c-vitaminer hos pattedyr, men som ikke fungerer hos oss mennesker, fordi vi mangler genet for L-gulono-gamma-laktonoksidase.

Spørsmålet mange kreasjonismekritikere har stilt seg de siste årene er om det virkelig finnes ikke-reduserbare systemer? Og hvis de finnes: Er det utenkelig at de kan ha utviklet seg gjennom darwinistisk evolusjon?

Svaret på begge spørsmålene er «nei».

Selv Behe innrømmer at han er enig i det siste: «Å demonstrere at et system er ikke-reduserbart komplekst beviser ikke at det ikke kan ha utviklet seg gradvis…» skriver han for eksempel på side 94 i Dembskis og Kusiners antologi «Signs of Intelligence: Understanding Intelligent Design» fra 2001, selv om han legger til at han ikke finner det veldig sannsynlig.

Men enda viktigere er spørsmålet om disse systemene virkelig finnes i naturen. De fleste ekte biokjemiske systemer er slett ikke ikke-reduserbare, de inneholder alle mer eller mindre overflødige ledd, og har alle opptil flere overlappende og alternative metabolske veier de kan gå, dersom ett ledd faller ut. Kanskje blir effektiviteten redusert, men organismen fungerer fremdeles.

En metafor som ofte dukker opp når debatten dreier seg inn på Behe og ikke-reduserbar kompleksitet, er den om musefella:

Kan du forestille deg en musefelle som virker, dersom du tar bort en av delene?, spør Behe og hans tilhengere.

Meningen er at du skal svare «Nei». For musefella er «et enkelt system komponert av flere veltilpassede deler som bidrar til dets funksjon, et system som ville slutte å fungere hvis en del blir fjernet», for å sitere Michael Behes bok «Darwin’s Black Box» fra 1996.

Det er derfor vi kan vite at musefella er skapt av et tenkende vesen.

Herfra går tankene til naturen: Kan vi tenke oss noe så vanskelig som for eksempel et øye kan ha utviklet seg? (Se påstanden «Øyet er for komplisert…».)

I boka «God, the Devil and Darwin – A critique of intelligent design theory», skriver fysikeren, astronomen, biologen og filosofen Niall Shanks at siden Det amerikanske patentkontoret ble opprettet i 1838 har det blitt utlyst mer enn 4 400 patenter på musefeller. For tiden dukker det opp cirka 40 nye musefellepatenter årlig. Ti ganger så mange avvises.

For å lette arbeidet med å patentere stadig nye varianter av denne ikke-reduserbart komplekse oppfinnelsen, har patentkontoret opprettet 39 underklasser av musefeller, for eksempel «spiddere», «kvelere», «grillere» og «sprengere».

Og Behes musefelle, den klassiske vi alle tenker på, dukket opp på 1890-tallet, og ble patentert av en John Mast i 1903 (patentnummer 744379). Den er således en teknologisk hybrid hvis historie kan beskrives med modifikasjoner av tidligere løsninger, gjennom en kompleks, historisk evolusjonær prosess.

Går vi med på at Behes musefelleanalogi holder, tvinges vi dermed til å åpne for at naturens designer kanskje også forbedrer sine produkter, for eksempel gjennom evolusjon?

Alt dette, for å vise at musefelleanalogien kanskje ikke er den beste. Vi kan godt tenke oss musefeller i utvikling, akkurat som vi kan forestille oss halve vinger og reduserte øyne.

Påstand 9: Mutasjoner er skadelige/kan ikke gi ny informasjon

Påstandene er besvart i avsnittet «Evolusjon er usannsynlig». Argumentene baserer seg nok en gang på å framstille evolusjonsteorien på en ikke korrekt måte. Ny informasjon kan oppstå gjennom tilfeldige mutasjoner, så lenge det naturlige utvalg tar vare på det som fungerer, og lar alt det andre forsvinne.

Påstand 10: Evolusjonsbiologer har tatt feil

Selvsagt.

Men dette er ikke mer et argument mot evolusjonsbiologien, enn eteren er et argument mot astrofysikken, eller årelatingen mot legevitenskapen. Sunne vitenskaper utvikler seg, nye ideer fortrenger de gamle, dersom disse ikke holder mål.

Ingen vitenskap påstår seg å besitte den endelige sannhet om sitt felt. Vitenskapen er en tilnærming til virkeligheten, en modell som blir stadig mer raffinert, men aldri «sann», i betydningen «nå vet vi det endelige svaret».

Slik sett er det alltid en sjanse for at en teori er feil. Den beste tilnærminen, dersom du er i tvil, er derfor å måle bevisene opp mot hverandre, og se hvordan vekta reagerer.

De eneste som påstår seg å ha Svaret i denne sammenheng, er kreasjonistene.

Påstand 11: Evolusjonsbiologien kan ikke forklare alt

Selvsagt, dette også.

En vitenskap som kan forklare alt, er ikke en vitenskap, den er i beste fall død.

Påstand 12: Evolusjonsbiologene er uenige seg imellom

Kreasjonister gjør et poeng ut av at mange evolusjonsbiologer er uenige med hverandre. Debatter de ofte trekker fram, er diskusjonene mellom Stephen Jay Gould og Richard Dawkins om sosiobiologen, eller den debatten som oppsto på 1970-tallet, da Gould og Niles Eldredge tidlig på 1970-tallet la fram hypotesen om «the punctuated equilibrium» – et håpløst navn på ideen om at evolusjonen av og til skjer sprangvis.

Det at det foregår en faglig debatt er selvsagt heller ikke et holdbart argument. Faglig diskusjon er en naturlig og nødvendig del av enhver levende vitenskap, det er gjennom diskusjon og uenighet vitenskapen utvikler seg. Tenk bare på de uenighetene som finnes innen legevitenskapen. Hvis alle var enige hele tiden, ville vi da fått utviklet nye metoder og medisiner?

Kreasjonistene gjør likevel et poeng ut av det som måtte finnes av faglig uenighet, og fremstiller dem som et symptom på at evolusjonsbiologien er i krise.

Faktum er at biologene er helt enige om én ting, nemlig at evolusjon finner sted. Det de diskuterer er detaljer – hvor fort foregår det, kan seleksjon foregå på gruppenivå, er kultur en del av bildet? Osv.

Dette betyr derfor ikke at evolusjonsteorien kommer itl å falle, men at den er i utvikling, slik alle andre vitenskapelige teorier alltid er det.

Påstand 13: Det er jo bare en teori

Helt riktig, evolusjonsteorien er bare en teori. Akkurat som relativitetsteorien og kvantefysikken.

At evolusjonsteorien «bare» er en teori, betyr ikke at den er tankespinn, på linje med for eksempel min teori om at det sitter en nisse i klesskapet mitt som forbytter sokker mine.

Evolusjonteorien er nemlig en vitenskapelig teori, og det er noe helt annet. Ordet «teori» brukes ulikt i vitenskap enn i dagligtale. En vitenskapelig teori er det sterkeste byggverk du finner i vitenskapen – du får ikke noe sterkere. Evolusjonsteorien har fått status som teori, i motsetning til for eksempel hypotese eller idé, nettopp fordi den er så solid underbygget.

Men det ligger implisitt i vitenskapens vesen og metode at alle teorier, teoretisk sett og i prinsippet kan falle. Det er selve poenget med vitenskap. Det skal hele tiden være mulig å forbedre teorien. Derfor bør vitenskapen unngå ordet «sannhet», og heller formulere seg i retning av at «dette stemmer med det vi vet», «de aller fleste er enige om dette» osv.

«Sannhet» er noe man bør overlate til politikere og prester.

Evolusjonsteorien er i tillegg en langt sterkere teori enn en del andre vitenskapelige sådanne. Den er tverrfaglig, den henter sine data og forklaringer fra en uendelighet av data fra en lang rekke ulike fagfelter – geologi, biologi, genetikk, geografi, psykologi osv – og står følgelig desto stødigere.

I tillegg er den en teori som nyter stor oppslutning. Få vitenskapelige teorier har større konsensus bak seg enn evolusjonsteorien.

Når kreasjonistene angriper evolusjonsteorien som «bare en teori», angriper de altså en av sterkeste og mest robuste intellektuelle byggverk. Hvis de likevel insiterer på å angripe evolusjonen som teori, betyr det at de like gjerne kunne angripe hva som helst annet av det vi mener å vite om verden.

Men hvor ofte hører vi kreasjonister angripe teorien om at jorda er rund?

Påstand 14: Evolusjonsteorien kan ikke falsifiseres

Dette argumentet forsøker å trekke veksler på vitenskapsfilosofen Karl Popper, og hans tese om at ekte vitenskap må kunne falsifiseres – altså, i hvert fall teoretisk sett, motbevises.

Dette kan virke litt rart ved første øyekast. Man skulle da tro at det beste bevis på en ekte vitenskapelig teori skulle være at den kunne bevises – ikke omvendt?

Det Popper og andre har tenkt er imidlertid at hvis det ikke går an å sette opp betingelser der en teori (teoretisk sett) kunne motbevises, da er det ikke vitenskap. Man bør for eksempel kunne gi en forutsigelse, basert på innholdet i teorien, og si: Dersom vi ikke finner dette, da stemmer ikke teorien. En litt annen måte å tenke på det på, er å si at en teori skal kunne testes og motbevises, dersom den er ukorrekt.

Gud er en teori som ikke kan falsifiseres, har det vist seg. Ethvert forsøk på å «bevise» at Gud ikke eksisterer, faller på at han er umulig å måle, og kriteriene for hvem og hva Gud er, endres etter behov. Hvis du anfører et argument mot teorien «Gud» – for eksempel at Gud ikke kan eksistere fordi så mange barn dør av sult i Afrika – kan du lett avvise det med et «Det er ikke slik det fungerer», og komme unna med det fordi ingen jo vet hvordan «det fungerer».

Dermed kan vi konkludere at Gud ikke er vitenskap – men tro. Hvilket ikke betyr at han ikke kan være sann – det viser seg bare at han er vanskelig å behandle med vitenskapens metoder og verktøy. Det er derfor mange vitenskapsfolk og andre mener det er en fordel å holde religion og vitenskap adskilt, som to ulike domener av tilværelsen.

Andre, som Richard Dawkins, er uenige – men dette er en annen skål.

Evolusjonsbiologen JBS Haldane ble en gang spurt om hva som kunne motbevise evolusjonsteorien, og han svarte «Fossile kaniner fra prekambrium».

Noe slikt finner vi neppe, men Haldane satte opp et kriterium, utfra hvilket vi kunne falsifisere evolusjonsteorien. Finner vi fossiler av fullt utviklede, moderne dyr i en tid da flercellet liv i følge teorien knapt var utviklet – da er det noe feil med teorien.

Evolusjonsteorien er følgelig falsifiserbar, og i følge Popper «ekte vitenskap».

Dersom din kreasjonistiske motdebattant ikke lar seg imponere over mangelen på fossile prekambriske kaniner, her er et par andre forutsigelser basert på evolusjonsteorien:

* Fotsporene i Paluxy, Texas. Her er det funnet fossile fotspor av dinosaurer og ved siden av, noe som likner fossile spor av mennesker.

Ved hjelp av evolusjonsteorien kunne man avvise påstanden om at dette beviser at menneskene og dinosaurene levde samtidig. Teorien sier nemlig at de ikke gjorde det.

Senere forskning har gitt forskerne rett: Hvis man følger de menneskeliknende fotsporene et stykke, ser man at de gradvis forandrer seg til å bli klassiske dinofotspor. Det er bare på det strekket som brukes i kreasjonistisk propagandaøyemed at erosjonen har endret fotsporene slik at de overflatisk likner dem fra et menneske.

* Biologen Edward O. Wilson forutsa hvordan maurenes stamform ville se ut når den endelig ble funnet. Man fant at dette stemte da man endelig fant den.

*Biologene bestred Jonathan Sarfatis påstand i boka Refuting Evolution om at «Human lysozyme is closer to chicken lysozyme than to that of any other mammal». En påstand som selvsagt ble grundig tilbakevist i forbindelse med at det menneskelige genom ble kartlagt.

* På bakgrunn av tidligere fossile funn og det han viste om evolusjon, spurte paleontologen Neil Shubin seg selv: Det dyret som utviklet lemmer, det som gjorde overgangen fra finner til bein, hvor kan det finnes og hvordan vil det se ut? Deretter reiste han ut og fant det. Og det så slik ut som han forutså. Funnet ble publisert i 2006.

Påstand 15: Selv Darwin trodde ikke på dette

Hvis Darwin virkelig hadde trukket tilbake sin teori på dødsleiet, hadde den blitt en dårligere teori av det? Nei.

Men Darwin trakk ikke evolusjonsteorien.

Direkte feilsitater og forvrengning av ideer dukker stadig opp i den kreasjonistiske litteraturen. Direkte løgn er om mulig enda grovere – og denne løgnen har sitt opphav hos en riktig gudsfryktig, eldre dame, Lady Elizabeth Hope.

I 1915 dukket Lady Hope opp på et møte hos evangelisten Dwight L. Moody i Massachusetts, og fortalte historien om hvordan hun hadde besøkt Darwin på dødsleiet: «It was one of those glorious autumn afternoons, that we sometimes enjoy in England, when I was asked to go in and sit with the well known professor, Charles Darwin.»

Hun ble overrasket over å finne at han satt i senga og leste i Bibelen, i Brevet til hebreerne. Om evolusjonsteorien sa han så, «Jeg skulle aldri ha formulert teorien min slik jeg gjorde … Jeg var en ung mann med uferdige ideer («a young man with unformed ideas»). Jeg slang ut spørsmål, forslag, lurte på alt, alltid, og til min overraskelse fenget ideene. Folk gjorde religion av dem.»

Deretter ba han henne arrangere slik at den lokale søndagsskolen kunne komme og synge i sommerhuset hans, hvor han også ville tale til menigheten om Jesus Kristus og frelsen.

Moody ble henrykt over historien, og fikk det arrangert slik at den kom på trykk i Bostonavisa Watchman Examiner. Derfra spredte historien seg, og ble servert på trykk så sent som i 1957 i The Monthly Record of the Free Church of Scotland.

Det finnes en del indisier på at Hope i beste fall led av en mindre hukommelsesforskyvning. Darwin døde for eksempel om våren – den 19. april 1882, og ikke på noen «glorious autumn afternoon». I tillegg er det pussig å høre en mann omtale seg selv i en alder av 50 år som «a young man with unformed ideas» – Darwin utga «Artenes opprinnelse» i 1859, nesten 30 års grubling etter ferden med Beagle, altså da han var 50.

Det viktigste beviset for at historien er oppspinn, kommer fra Darwins familie. Den 23. februar 1922 skriver datteren Henrietta i magasinet The Christian: «I was present at his deathbed … Lady Hope was not present during his last illness, or any illness. I believe he never even saw her…», før hun skriver: «Han trakk aldri tilbake noe av sitt vitenskapelige syn, verken da eller tidligere.»

PS: Denne artikkelen kan bedre betraktes som en artikkel under arbeid. Det florerer et utall av mer eller mindre spissfindige argumenter i denne debatten, og nye dukker opp. Skulle du ha ideer til flere argumenter som bør inngå i lista over, så send en epost til undertegnede.

(Erik Tunstad er biolog og fagredaktør i forskning.no)