Til en forandring har jeg klart å huske et bloggjubileum: Dette er innlegg nummer ett tusen på bloggen, hvorav noen nok er atskillig mer lesverdige (iblant også lest) enn andre. Likevel har jeg stått for omtrent ni av ti innlegg (932, men så er nok ca. det overskytende gjestebloggere). Jeg skal ikke forsøke å skryte på meg at alt er like gjennomarbeidet. Noe går veldig fort.

Så når jeg nå forsøksvis kladder ned noen (om ikke alt for velvalgte, så dog) ord om kritisk skriving – mye som høyttenkning til studenter – er det ikke ment som noen nøyaktig beskrivelse. Det er mer en liten liste over a propos betraktninger til Jonas Hoksnes sak om «confirmation bias» på Psykologibloggen. Som han skriver er det en versting blant tankefeil, ikke minst fordi vi alle er preget av den. Det er vanskelig å unngå feilen. Men man kan bedrive skadebegrensning ved hjelp av trening. Også når det gjelder skriving.

Akademikere skal alltid lære å begrense skadevirkning fra tilbøyeligheten til «confirmation bias». Det er sånt vi har metodekurs til. Vi skal, ideelt sett, lære å se på all relevant forskning, ta i betraktning alle relevante data, renske vekk egne favorittidéer og gi en balansert vurdering. I noen fag er det enklere å være stringent enn andre, og vi andre kan som regel lære en god del av dem.

For å være eklatant preget av de humaniorastudenter jeg selv har, virker det ofte som om det er spesielt komplisert for humaniora. Det er få som bedriver eksperimenter, vi samler sjelden ordentlig statistikk, men driver med tolkninger av kvalitative data. Og en vanlig innstilling til skriving (og tenking) er, bortsett fra at det gjøres uvillig, at når man har en oppfatning, så er det godt nok: «Det er min tolkning».

Hvilket er en klassisk misforståelse som gir mange stryk og enda flere dårlige karakterer hvert eneste semester, fordi det fanger studenter i slurvete feller av egne «confirmation bias». De tolker oppgaven feil, men legger ikke merke til det fordi de ikke undersøker tolkningen sin. De skriver seg bort i egne oppheng. De argumenterer skjevt og ensidig, og reduserer andres (eller alles) posisjoner til stråmenn.

Så hvordan kan man unngå det?

I alle mulige skrivekurs som ikke er for prosessorienterte vektlegges tolkning og presisering, og når man kommer til argumentasjon, at man skal analysere argumenter på alle sider, og at man skal veie kritisk for og imot ut fra argumentenes tyngde.

Det er her jeg innbiller meg at jeg kanskje har et skrivetips. For det er ekstremt fort gjort, i alle fall i mitt eget undervisningsfag, å finne en posisjon som farger veiingen og gir konklusjoner på forhånd.

Så et eller annet sted underveis i studietiden plukket jeg opp idéen om at jeg skulle argumentere den siden jeg trodde minst på først. Til sentrale påstander man tror på, kan man stille spørsmål som: «Hvordan vet vi det? Hva er det som taler mot?» – og argumentere det kritiske synspunktet først. kan man svare.

Ikke så rent sjelden vil man finne at ting plutselig ikke var så enkelt som det så ut likevel.

En del av det jeg har publisert har endt opp med å snu argumentasjon på viktige punkt fordi prosessen med å først utlegge argumentene mot det jeg holdt for riktig overbeviste meg om at jeg tok feil. (Og det var ekstremt nyttig i hovedoppgaven, som er første gang jeg husker at jeg gjorde det slik.)

For dermed blir man tvunget til å se på informasjon som kanskje ikke passer, og man får som regel fjernet en del virkelig dårlige argument og rettet enkle feil. Teksten blir også ofte mer levende og argumentativ av det, og man får også veid argumenter på en annen måte.

Det betyr ikke at alt skal stå i teksten til slutt. Når man skriver med ordbegrensning, som i vitenskapelige artikler eller eksamensbesvarelser bør det som står igjen være sentralt, godt, riktig og flyte bra som tekst.

Men selv her i denne korte og lite bearbeidede bloggposten har jeg stilt meg selv spørsmål som «stemmer dette» og «hva er unntakene» underveis, fjernet idiotfeil og rensket vekk alt for kompliserende og presiserende setninger og setningsledd.

Det er ikke bare fordi man kan presisere og komme med unntak til det blir uleselig. (Hvert tema man åpner for, gir nye sider som kan nyanseres.) Det er fordi jeg hadde et veldig enkelt budskap i tankene for denne posten. Det handler om å begrense skadene av egen «confirmation bias» ved å

– stille spørsmål som «hva taler mot dette?»
og
-skrive og begrunne den posisjonen først.

Slik får man også plukket vekk en god del egne feil. Og egne feil er, uansett hva en kultur av «min mening, min rett» måtte si, eget ansvar å finne og rette opp.

Nei, jeg skriver ikke alt – og spesielt ikke her – fullt ut på den måten. Det er litt mer komplisert enn som så. Og så grundig er ikke minst bloggingen noe sjeldnere enn annet. Og det ser enda mindre sånn ut her når jeg trykker «publiser». Hvilket det også er mange årsaker til.

Men ganske mange poster så aldri dagens lys fordi de grunnstøtte på uklar forskningssituasjon, at det var for komplisert, eller på at motargumentene syntes bedre. Ellers ville vi nådd tusen bloggposter for lenge siden.