Les denne boken!

Publisert: 15.10.2015 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

cohen cannotVi går mot mørkere tider. Jeg har hørt noen mumle om at «vinteren kommer». Vær litt retro. Ta en bok. Ta to! Og for all del: les boken som sier at du ikke kan!

 

 

Prinsipiell og polemisk

 

Polemikk bør være engasjerende og kan være morsomt. Det kan også være opplysende. Nick Cohen er unektelig engasjert, men satser mest på det siste. I You Can’t Read This Book er temaet våre holdninger og handlinger relatert til ytringsfrihet og dens betingelser.

 

Første del av boken er en fortsettelse av tematikken fra What’s Left, med kritiske blikk på (”venstre”-)intellektuelles unnfallende, inkonsekvente og/eller illiberale holdninger – denne gang til ytringsfrihet og universelle rettigheter i kjølvannet av Sataniske vers og Muhammed-karikaturene. Dernest går han imidlertid løs på andre sider ved ytringsfrihetens betingelser. Et av temaene er hvordan arbeidsgivere både i teori og i praksis kan redusere muligheten for kritisk offentlighet, også rundt viktig virksomhet. Eksempelmaterialet er ikke minst knyttet til finanskrisen. Dernest viser han de ulike mulighetene eliter har og har hatt til å kneble kritikk, ikke minst gjennom britisk injurielovgivning.

 

Cohen reiser prinsipielle spørsmål, gjør sitt for å belyse dem med empiriske eksempler som ofte, men ikke alltid, slår nokså hardt, og på tross av en polemisk stil forsøker han å nyansere diskusjonen. Du gjør veldig mye dummere ting med tiden enn å lese You Can’t Read This Book – som vant prisen ”Polemic of the Year” ved Political Book Awards i 2013.

 

 

Nick Cohen

You Can’t Read This Book. Censorship in an Age of Freedom.

Fourth estate 2012.

 

 

Makt og paranoia

 

Makt korrumperer, men korrumperer absolutt makt absolutt?

 

Hvis du skal tro forsøkene i første artikkel i Power, Politics, and Paranoia, er makt definitivt korrumperende på de fleste måter du tror, men rundt det tidspunkt der folk får total kontroll over andres betingelser skjer det en viktig forandring. Jeg tror ikke på det siste, men så er jeg også desto mer tilbøyelig til å tro det som beskrives fra før. Men en ting er hvorfor og hvordan makt får mange (ikke riktig alle) til å øke egosentrert atferd – ”fordi jeg fortjener det” – en annen ting er hvorfor og hvordan vi gir makt til dem som ikke burde hatt det, og hvordan vi så omgir dem med en ”rosy halo” når de fortsetter å vise atferd av den typen som ga opphav til ordspråket over.

 

Power, Politics, and Paranoia tar for seg alt dette og langt mer til. Jeg kjøpte den for å se mer på undersøkelsene av konspirasjonstenkning i grenselandet statsvitenskap og sosialpsykologi (bokens del 3), men fikk langt mer å glede meg over for pengene. Et definitivt lite funn, men min utgave var veldig mye billigere enn den åndssvake prisingen jeg ser nå.

 

Jan-Willem van Prooijen, og Paul A.M. van Lange (red.)

Power, Politics, and Paranoia. Why People Are Suspicious of Their Leaders.

Cambridge University Press 2014.

 

 

 

Den usynlige fiende

En ting er den type fare du kan beregne og den fiende du kan se. En helt annen ting er det uberegnelige og usynlige. Hva gjør myndigheter i jakten på nær usynlige fiender som står for en ukjent fare, i blant med uklare midler?

 

Michael Barkun er kjent for studier av ekstremisme, dommedagstro og konspirasjonstenkning. I Chasing Phantoms vender statsviteren blikket på maktapparatet heller enn på marginale grupper. Han tar med seg innsikter og debatter fra studier av konspirasjonskultur og dommedag, men åpner dem opp mot større teoretiske landskap i en analyse av en aspekter ved amerikansk ”homeland security” etter 11.september. En kompakt, alltid interessant liten bok.

 

 

Michael Barkun

Chasing Phantoms. Reality, Imagination, and Homeland Security Since 9/11.

University of North Carolina Press 2011.

 

 

”Bare en journalist”

 

Jeg traff Jesse Walker på konferanse tidligere i år. Han var utvilsomt invitert på grunn av denne boken, men jeg har først nylig fått lest den.

 

På konferansen unnskyldte Walker seg for å være ”bare en journalist”. Jeg tok til motmæle: det var virkelig ingen ting å unnskylde seg for. Det beste av journalistikken er bedre enn svært mye som passerer som humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning på tilliggende felt og vanskelig å skille fra mye av resten. Den er mer ujålete, helst bedre formidlet, og kanskje litt mindre fokusert.

 

Det viste seg å være en nokså nøyaktig beskrivelse av Walkers The United States of Paranoia, som dekker amerikansk konspirasjonskultur fra kolonitiden og fremover. Det verste man kan si er at den ikke har en sentral, samlende tese, og at den derfor er litt sprikende og hopper en del. Det er virkelig minimalt å bry seg med. Boken går utenpå alt journalistisk arbeid jeg har sett i feltet, og den står ikke tilbake for utmerkede faglige bidrag. Det skyldes ikke minst at libertarianeren Walker har gode, pedagogiske modeller han strukturer materialet etter, og et skarpt blikk for konspirasjonsteorier fra oven og nedover gjennom historien.

 

Jada, det er ting å henge seg opp i, og jeg finner feil, mangler, elementer av ideologisk styring og alt det der her også. Men ikke mer enn hos fagfeller. Storartet lesning.

 

Jesse Walker

The United States of Paranoia. A Conspiracy Theory

Harper Perennial 2014.

 

 

Etterretning og postmodernisme

 

Tim Melley er mannen bak begrepet ”agency panic”. Det har med rette vært anvendt på konspirasjonskulturen, men Melley har alltid plassert fenomenet på en skala og med solide røtter i mainstream. Populærkultur og elitekultur flyter over i hverandre, og de fortellinger og forestillinger som slår an, er sjelden knyttet rent til det ”folkelige”.

 

Tilsvarende handler The Covert Sphere både om populærkultur, kunnskapens betingelser, amerikansk politikk og litteraturkritikk. Argumentet, for å forenkle det hele grovt, er at litteraturen og populærkulturen tar konsekvensen av hva politikk med skjulte midler – etterretningsvirksomhet, overvåkning, propaganda – medfører av betingelser for kunnskap om hvordan verden henger sammen. Til dette bildet hører selvfølgelig også den bevisste politiske bruken av populærkultur, journalistikk osv i propaganda og kulturell påvirkning.

 

Melley starter med enkelte episoder i amerikansk innen- og utenrikspolitisk virksomhet der hemmelige tjenester har vært tungt involvert, og arbeider seg inn i hvordan både enkelt episoder og spesifikke hendelser er blitt behandlet. Han viser hvordan hemmelige tjenesters virke og politikk med skjulte midler skaper grobunn for både den politiske konspirasjonskulturen og en gjennomsyrende pessimisme når det gjelder muligheten for å skaffe pålitelig kunnskap om hva som egentlig foregår. ”Postmodernismens” epistemiske nihilisme (eventuelt ”epistemisk nagende tvil og endeløse selvopptatthet”) har dermed hemmelige tjenesters virke i kald krig og global politikk som et av sine utgangspunkt.

 

I følge Melley. Det er elegant skrevet, besnærende lesning, og du (jeg) leser sjelden litteraturanalyse som engasjerer såpass om større spørsmål. Dessuten får du en liten dose amerikansk politisk (etterretnings-)historie på kjøpet.

 

Timothy Melley

The Covert Sphere. Secrecey, Fiction, and the National Security State.

Cornell University Press 2012