Artikkel

Lettlurte vitenskapsmenn, skeptisk okkultist

seance2_b.jpgSpiritistiske medier har blitt utsatt for kritiske røster helt siden spiritismens begynnelsen i 1850-årene. Men det har ikke alltid vært like entydig hvilke typer mennesker som ble skeptikere, og hvilke som ble troende. I dette essayet møter vi et spiritistisk medium, en gjeng troende vitenskapsmenn, og en okkultist som var skeptisk til dem alle.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Egil Asprem (publisert 27.06.2007)

«Fra begynnelsen av min etterforskning av såkalt «psykisk forskning» følte jeg meg … sikker på at årsaken til at så mange vitenskapsmenn tilsluttet seg spiritismen måtte være psykologisk.»

Skepsis overfor spiritistiske medier er omtrent like gammel som spiritismen selv. Kritiske røster om svindel og (selv)bedrag har blitt hevet helt siden Fox-søstrene første gang kom i kontakt med «den andre siden» i slutten av 1840-årene. Men det har ikke alltid vært like lett å forutse fra hvilke hold slik skepsis ville komme. Personen som kom med uttalelsen over var for eksempel tydelig frustrert over at så mange vitenskapsmenn lot sin kritiske sans ligge igjen i laboratoriet, og heller lot seg overbevise av mediumene. Historien om Alfred Russell Wallace er velkjent. Darwins medgrunnlegger av evolusjonsteorien lot seg etterhvert konvertere til spiritismen og endret deretter sitt vitenskapelige syn i tråd med den. Men i tillegg hadde kanskje ikke alle og enhver forventet at en kritikk av vitenskapsmenns manglende skepsis overfor spiritistiske medier ville komme fra nettopp det holdet den kom. Betraktningen over ble nemlig gjort av den berømte engelske okkultisten Aleister Crowley (1875-1947).

Crowleys frustrasjon med vitenskapelig anlagte sinns lettlurthet i slike situasjoner ble ytret i sammenheng med etterforskningen av det kjente italienske mediet Eusapia Palladino (1854-1918).

Palladino var opprinnelig en fattigslig analfabet fra et slumstrøk i utkanten av Napoli, men skulle i 1890-årene bli kjent som et av de mest spektakulære spiritistiske mediene i Europa. Fenomenene som etter sigende foregikk under hennes seanser var stort sett det samme som man ellers så. Det ble rapportert om høye bankelyder, leviterende møbler og andre små objekter som bevegde seg omkring i rommet, deltakere som følte seg «berørt» eller «prikket på» av åndene, og musikkinstrumenter som plutselig begynte å spille av seg selv. Dette var standard mediumistisk underholdning, som den viktorianske øvre middelklassen betalte i dyre dommer for å bevitne. Men frøken Palladino hadde noe annet i tillegg, som gjorde henne ekstra populær. Hun hadde en rekke velansette vitenskapsmenn i ryggen, frontet av the Society for Psychical Research (SPR).

The Society for Psychical Research: vitenskap i religionens tjeneste

SPR var på mange måter en bevegelse symptomatisk for det viktorianske Storbritannia. De ble stiftet i 1884 ved Trinity College, Cambridge, med det formål å drive vitenskapelige undersøkelser av paranormale fenomener, slik som telepati, hypnose, mesmerisme og spiritisme. Slik er det lett å se SPR som inkarnasjonen av møtet mellom den typen vitenskapelig naturalisme som vokste opp fra midten av attenhundretallet, og de utallige nyreligiøse reaksjonene, deriblant spiritisme, teosofi og en rekke andre okkulte strømninger.

For det var ikke hovedsakelig en skeptisk agenda SPRs grunnleggere ønsket å føre. Grunnleggerne, menn som Henry Sidgwick (1838-1900), Frederic Myers (1843-1901) og William Barrett (1844-1925), var uten tvil selvuttalte agnostikere, slik moten hadde vært i intellektuelle kretser siden Thomas Henry Huxley lanserte begrepet. Men det hindret dem likevel ikke fra å ha en underliggende religiøs agenda med sin psykiske forskning. Henry Sidgwick, som var medlem av the Metaphysical Society og professor i filosofi ved Trinity College, mente for eksempel at det var umulig å finne et grunnlag for etikk etter den åndelige krisen som mistroen til de tradisjonelle religiøse institusjonene hadde bragt. Han håpet inderlig at et nytt fundament kunne etableres dersom psykisk forskning klarte å bevise sjelens eksistens og udødelighet.

Lignende agendaer var å spore hos de aller fleste SPR-medlemmer. Sidgwick selv var endog blant de mest skeptiske tidlige medlemmene.

Seanser med Palladino

Et av fenomenene Sidgwick var spesielt skeptisk til var såkalte «fysiske medier». Det vil si medier som ikke bare var i kontakt med ånder på et mentalt plan, men også manifesterte en rekke fysiske fenomener, fra banking i bordplaten til flyvende møbler og ektoplasma. Dersom mediet i tillegg var en kvinne fra de lavere sosiale sjikt økte motviljen hans betraktelig.

I 1894 fikk Sidgwick imidlertid en anledning til å utfordre mistroen til begge størrelser, da han ble invitert hjem til Charles Richet (1850-1935), professor i fysiologi ved det medisinske fakultet i Paris og senere nobelbrisvinner i medisin. Sammen med sin frue og to andre fremstredende psykiske forskere, Frederic Myers og Oliver Lodge (1851-1940), var han invitert til å delta i en seanse hos Richet i sør-Frankrike med det nevnte mediet Eusapia Paladino.

Myers var fellow i klassiske språk ved Trinity College, og Sidgwicks medgrunnlegger av SPR, mens Lodge var professor i fysikk ved University College, Liverpool. Sistenvnte var i utgangspunktet en hardbarket naturalist, som meldte seg inn i SPR først etter at han hadde blitt overbevist om realiteten i tankeoverføring i 1880-årene.

Ikke uventet kunne begge Sidgwickene begrense sin entusiasme for opptrinnet som fulgte. Myers og Lodge derimot var begge overbevist om at det de hadde fått se og høre av fysiske manifestasjoner i rommet med Palladino måtte være ekte vare. Dermed var det duket for å invitere Palladino til SPRs hovedkvarter ved Cambridge for mer systematisk testing sommeren 1895.

Seansene som fulgte ved Cambridge fyrte opp under Palladinos voksende popularitet. Rapportene som begynte å komme ut om at en rekke fremstående europeiske vitenskapsmenn, såvel psykologer som fysikere og medisinere, ikke lyktes i å avsløre Palladinos manifestasjoner en gang for alle bidro med sitt til dét. Til tider så selv Sidgwick seg nødt til å innrømme at Palladino var et forbløffende tilfelle til fysisk medium å være.

I den smått frustrerte situasjonen i etterforskningen sendte Sidgwick bud på Richard Hodgson, en heller lite fintfølende australsk jurist som var høyt anerkjent i SPR for sin skarpe observasjonsevne. Etter å ha deltatt i de siste seansene med Palladino kunkluderte Hodgson sikkert med at det eneste talentet mediet virkelig eide var en godt utviklet smidighet; hun hadde evnen til å vri seg ubemerket fri fra håndgrepene de andre deltakerne var instruert til å holde henne på plass med. Med hender og føtter fri kunne hun dermed løfte på bord og dulte borti stoler slik de andre fysiske mediene gjerne gjorde. Med dette konkluderte Sidgwick og ledelsen i SPR at Palladino var avslørt, og saken avsluttet.

Da både Sidgwick og Hodgson døde på starten av 1900-tallet åpnet imidlertid SPR seg opp for en ny generasjon psykiske forskere. Med dette vokste det også opp en ny nysgjerrighet for Palladino, som fremdeles holdt det gående med populære seanser rundt omkring i Europa. I 1908 besluttet SPRs rådsmøte at saken hennes skulle gjenåpnes, og det ble nedsatt en etterforskningskomite til å undersøke de fantastiske fenomenene Palladino i følge vitner stadig frembragte.

De tre mennene som ble utpekt til jobben var Everard Feilding (1867-1936), sønn av jarlen av Denbigh og SPRs sekretær i Stobritannia, Hereward Carrington (1880-1959), en flittig amerikansk skribent innen psykisk forskning, og amatørillusjonisten W.W. Baggally. Alle var godt trente psykiske forskere, i utgangspunktet uten synlige disposisjoner for å verne om spiritistiske medier. Etter en serie seanser med Palladino i Napoli i 1908 skiftet dette dramatisk.

Feildings rapport fra undersøkelsen gikk overveldende langt i retning av å anse fenomenene hun produserte som genuine. Slik bidro SPR nok en gang til å understøtte populariteten hennes. Hun dro straks etter ut på turné i USA, hvor hun, uheldig nok for Feilding og de andre, igjen ble avslørt for juks og bedrag, og det under langt dårligere testforhold enn det SPRs undersøkere hadde hatt fordel av. Feilding selv var imidlertid blitt frelst, og nektet å oppgi sitt synspunkt om at selv om noen av seansene hennes var lureri så var det også en del svært reelle manifestasjoner ute og gikk i hennes nærvær.

Møte med en skeptisk okkultist

Rundt denne tiden kan det se ut til at Feildings søken etter autentiske åndelige fenomener tiltok i styrke. I august 1909 ble han formelt opptatt som aspirant til den allerede kjente okkulitisten Aleister Crowleys magiske orden, A∴A∴. Ordenen hadde gitt seg selv til kjenne først noen måneder i forveien, under mottoet «The Method of Science – The Aim of Religion».

Det er ikke utenkelig at Feilding gjenkjente dette som et nobelt mål i fullstendig overensstemmelse med det han kjente fra SPR. Det er imidlertid også sannsynlig at han ble overrasket over å oppdage at okkultisten Crowley var en person som på ingen måte var villig til å gi umiddelbar støtte til Feildings rapport fra året før.

Crowley kjente formodentlig Palladinos karriere rimelig godt. Han kom selv til Trinity College for å studere høsten 1895, midt under oppstyret rundt SPRs undersøkelser av Palladino. Da han noen tiår senere kom over Feildings rapport var det med stor interesse. I selvbiografien sin (eller selvhagiografien, som Crowley likte å kalle den), The Confessions of Aleister Crowley, beretter han hvordan han ble sittende å lese rapporten om igjen og om igjen. Han fikk også anledning til å diskutere den med Feilding selv, uten at Feilding var villig til å vike en tomme i sine konklusjoner.

Lenge klarte ikke Crowley å se noe galt med rapporten selv heller, selv om han stadig fortsatte å lete etter et hint om hva som egentlig hadde foregått. Én dag kom imidlertid hans hukommelse ham til unnsetning i det han leste Feildings gjenfortelling av den ene seansen. Det han mente å ha oppdaget var langt fra opplagt.

Det var vanlig standard under slike seanser at man trakk et forheng igjennom rommet slik at en del av det ble avseglet. Bak dette forhenget var det man kalte «åndekabinettet». Like på innsiden av dette ville mediet sitte, mens de øvrige deltakerne satt på utsiden av forhenget. To av disse ville gjerne sørge for å holde fast hendene og føttene til mediet så man skulle være sikker på at det ikke hadde mulighet til å bevege seg fritt. Sammen med mediet på innsiden av kabinettet hvor åndene skulle manifestere seg hadde man gjerne et bord, hvor man plasserte diverse musikkinstrumenter som ideelt sett skulle begynne å spille helt av seg selv når åndene for alvor tok til å manifestere seg.

Oppdagelsen Crowley gjorde var at det på et sted i Feildings rapport ble sagt at under en bestemt seanse var bordet utelatt; instrumentene lå formodentlig rundt omkring på gulvet i stedet. Men det bemerkelsesverdige var at under akkurat denne ene seansen maktet ikke Palladino å frembringe noen betydelige åndefenomener. «Aha!» sa Crowley til seg selv, «så når trompetene og tamburinene virkelig er ute av rekkevidde for henne, uavhengig av om hendene og føttene hennes blir holdt fast eller ikke, så klarer hun ikke å frembringe så mye som en lyd fra dem.»

Crowley innrømmet gjerne at denne ene bemerkningen kunne oppleves overflatisk og urettferdig for noen. For hans eget vedkommende var det imidlertid mer enn nok til å slå beina vekk under hele serien av fenomener. I en triumferende tone legger han til at han gjennom sitt eget omfattende magiske arbeid dessuten hadde sett så mange autentiske fenomener at han var blitt litt blasert, og fått en veldig høy terskel i forhold til hva som imponerte eller overbeviste ham på den fronten. Spiritistiske medier hadde uansett aldri gjort det for ham.

Likevel beholdt han åpenbart sin nysgjerrighet. I 1912, etter at Crowley hadde vært opptatt med en serie seksualmagiske eksperimenter med sin elskerinne Mary D’Este i Sveits bestemte de to seg for å stikke innom Napoli for å delta i en seanse med Palladino selv. Crowley forteller at han hadde to hensikter med denne seansen. Først og fremst å fylle ut det inntrykket av mediet og åndene hennes som han allerede hadde samlet fra å lese Feildings rapport. For det andre ønsket han å gå kritisk igjennom og teste ut sin egen hypotese opp mot rapportens påstander: «Feilding og de andre er smarte, vaktsomme, erfarne og kritiske, men likevel – hvordan kan jeg være sikker på at de er troverdige vitner når de beskriver det som skjer?»

Det er nettopp nødvendigheten av en kritisk holdning til det en selv sanser og opplever Crowley forsøker å beskrive gjennom sin egen seanse med henne. Han beskriver hvordan seansen begynte med at Palladino satt med ryggen mot åndekabinettet, med Mary D’Este på hennes høyre side, og ham selv på hennes venstre. Crowley hadde fått ansvaret for å holde Palladinos venstre håndledd, og passe på at hun ikke sparket.

Etter kort tid begynte moroa. Forhenget begynte å bølge og flagre, og falt etterhvert mellom Palladino og de to betalende deltakerne. Crowley holdt fremdeles hennes venstre hånd godt fast med sin høyre. Ved å snu litt på hodet kunne han imidlertid nå skule gjennom forhenget og inn i kabinettet, hvor han raskt fikk øye på en skyggeaktig hånd som krøp omkring.

I et forsøk på å beholde fatningen og den kritiske distansen til hva han så resonerte han som følger: «Armen jeg ser har en venstre hånd, ikke en høyre hånd. Det kan ikke være Palladinos venstre hånd, siden jeg holder hennes venstre håndledd med min høyre hånd…» Før han rakk å fullføre resonementet ble han avbrutt av at skyggehånden han iakttok forsvant brått fra kabinettet. Samme øyeblikk merket han at Palladinos venstre håndledd falt tilbake i hans egen høyre hånd. Han hadde ikke engang merket at den var borte.

Crowleys poeng var igjen at det er så uendelig lett å la seg distrahere i en slik setting. Direkte myntet på Feilding og de andre psykiske forskerne sier han at hvis ikke han selv kan anses som troverdig i å bedømme hvorvidt han holder eller ikke holder en kvinnes håndledd, er det ikke da også mulig å tenke seg at de samme begrensningene gjelder for en erfaren psykisk forsker i omgivelser hvor det ene forbløffende fenomenet etter det andre flimrer foran ens øyne og ører?

For å forsegle saken en gang for alle legger Crowley til at det kanskje er noe betenkelig at SPR ikke så mye som en eneste gang har lyktes med spiritistiske eksperimenter når de har innført netting i kabinettet, til hinder for mediet. Med Crowleys egne ord: «Vi kan vanskelig tenke oss noen type kraft som er i stand til å blåse i trompeter, lage voksavtrykk, osv, men som ville blitt avskåret av et nett – bortsett fra den som er vanlig for menneskeheten.»

Selvbedrag og seksuell avmakt…En hobbypsykologisk forklaring

Til sist var det altså ikke fenomenene psykiske forskere forsket på som forundret Crowley. Det var de psykiske forskerne selv, og deres tendens til å «konvertere til spiritismen» når de møtte kun den minste antydning til «bevis». Etter å ha gitt denne bemerkningen er ikke Crowley snauere enn at han gir sin psykologiserte forklaring på fenomenet også. Løsningen er freudiansk i en umiskjennelig crowleyansk vending: «Det er mistenkelig at deres første tilbøyelighet til spiritisme manifesterer seg når de når en alder hvor seksualkreftene deres begynner å avta.»

Resten av Crowleys forklaring følger deretter. Når den seksuelle energien visner blir vitenskapsmennene trukket mot døden. Den uutdrivelige dødsfrykten krever et åndelig bedøvelsesmiddel. Deres vitenskapelige trening gjør det imidlertid umulig å godta vanlig overtroisk religion. Samtidig har deres moralske integritet «blitt skadet i barndommen av deres kristne oppdragelse», slik at de mangler egenskapen til å godta situasjonenen på et mer filosofisk nivå. Derfor ønsker de heller å søke trøst i en teori om udødelighet som påstår seg å kunne verifiseres ved en vitenskapelig bevisførsel de er blitt vant til å akseptere. Dette utgangspunktet gjør at de nærmer seg sin første seanse med en overflatisk skeptisk holdning, men med en underbevisst og intens «vilje til å tro». Likevel fortsetter de å overbevise seg selv om at det de gjør er vitenskapelig ved å vektlegge alle sine tidligere avsløringer og spille på at de er kritiske og oppmerksomme mennesker. Men i virkeligheten konsentrerer de oppmerksomheten sin på de få og små uforklarte punktene, og lar dem sige inn til de utgjør hele deres innfallsvinkel til fenomenet.

De punktene de velger å fokusere på er gjerne også de som later til å være i minst grad fundamentalt frastøtende fra et vitenskapelig ståsted; de mest beskjedne teoriene som samtidig kan støtte en tese om sjelens udødelighet. Deres yngre kollegers kritiske holdning opphisser dem så til å forsvare disse påstandene med den sterkeste vigør, selv om de i utgangspunktet bare hadde blitt foreslått som beskjedne, tentative hypoteser. Etterhvert som kritikken blir mer og mer destruktiv, forsøker de å pøse på med alt som kan gripes av «bevis», uten å lenger sjekke holdbarheten i den minste grad. Når de har nådd denne fasen er de blitt hjelpeløse brikker som mediene kan overbevise og spille med som de selv vil. Og vips var vitenskapsmennene besatt. Sa okkultisten.

Postscript

Selv om Crowley åpenbart var skeptisk til SPR og deres påstått vitenskapelige motiver var det ikke verre enn at han skulle benytte seg av – eller utnytte? – dem senere i livet. På høsten 1933 holdt han selv et foredrag for SPR i London. Fremlegget bar tittelen «Amrita» og handlet om Ordo Templi Orientis’ (den esoteriske losjen han var overhode for) hemmelige «ungdommeliggjørende eliksir». Foredraget bygget på en rekke av hans egne opplevelser med visse seksualmagiske operasjoner utført i 1916, og som i følge ham selv hadde utløst voldsomme «ungdommelige krefter». De faktiske seksuelle aspektene ved hemmelighetene kunne han naturligvis ikke avsløre – det måtte forbli en forretningshemmelighet.

Imidlertid lot han seg villig vekk selge noen eksemplarer av eliksiren til interesserte parter, for 25 guinea stykket. Hendig nok i en periode hvor arven allerede forlengst var fordampet som dugg for solen…

Litteratur i utvalg og videre lesning:

Crowley, Aleister. The Confessions of Aleister Crowley. London: Arcana Penguin Books, 1989.

Fielding, Everard. Sittings with Eusapia Palladino & Other Studies. New York: University Books, 1963.

Kaczynski, Richard. Perdurabo, The Life of Aleister Crowley. Tempe: New Falcon Publications, 2002.

Oppenheim, Janet. The Other World: Spiritualism and Psychical Research in England, 1850-1914. Cambridge: Cambridge University Press, 1985.

Owen, Alex. The Place of Enchantment, British Occultism and the Culture of the Modern. Chicago & London: University of Chicago Press, 2004.

Sutin, Lawrence. Do What Thou Wilt, A Life of Aleister Crowley. New York: St. Martin’s Press, 2000.

(Egil Asprem studerer religionsvitenskap på forskningsmasteren ved Universitetet i Amsterdam.)