Artikkel

Lingvisters fornemmelse for snø

eskimosnø Har eskimoer et uendelig antall ord for snø? Ikke det? Men hvorfor tror så mange av oss det, og hva sier det noe om? Eskimospråk, oss selv, eller om begge deler og vel så det? Lingvist Eli Anne Eiesland rydder opp i språk, myter og tenkning rundt språk, folk og idéer i denne artikkelen.

Av Eli Anne Eiesland (publisert 02.09.2009)


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen


Vi har alle lest det, hørt det, eller kanskje påstått det selv i en eller annen sammenheng: Det godt kjente faktumet at eskimoene har så mange ord for snø! De har 20! Eller var det 50? Nei, 100, minst! Og hvorfor skulle de ikke det? Det er jo ikke særlig mye annet enn snø der de bor, og noe må de jo ha å snakke om. Det virker i det hele tatt veldig logisk og riktig at eskimoene skal ha mange ord for snø, noe som gjør det ekstra skuffende for mange at det hele bare er en myte.

Etter hvert som myten har blitt gjenfortalt, har antall ord for snø stadig økt, til antallet ikke lenger er det viktigste – det viktigste er at det er snakk om veldig mange ord. Denne artikkelen beskriver hvordan myten oppsto, og hvordan og hvorfor den har spredt seg. På veien skal vi innom språktypologien (en grein av lingvistikken som har som mål å beskrive og forklare de strukturelle likhetene og forskjellene mellom verdens språk), og se på noen grammatiske egenskaper ved eskimoenes språk. Til slutt skal vi innom en mye debattert problemstilling i språkvitenskapen; om språket vi snakker kan påvirke hvordan vi tenker.
 

Snø, sand, kameler, eskimoer, samer og krig

Det er ikke alltid det er eskimoene som sies å ha et enormt snøvokabular – noen ganger er det samene. Og det er ikke alltid snø som er det viktige temaet; noen ganger er det egypternes ord for sand, et eller annet stammefolk i Afrikas mange ord for kamel, eller samenes ord for reinsdyr, og så videre til det absurde.
 
Det er med andre ord egentlig ikke så veldig viktig hvem eller hva det snakkes om, hovedpoenget er at noen mennesker, et eller annet sted (gjerne langt unna), har veldig mange ord for en eller annen ting, et eller annet dyr eller fenomen. I samme åndedrag nevnes noen ganger noe om at det aktuelle folkeslaget ikke har noen ord for krig – de har kanskje nok med å tenke på snø, sand, kameler eller hva det skulle være. Det ligger sterke påstander om disse folkenes natur i uttalelsene om ordforrådene deres, noe vi skal komme tilbake til seinere. Først skal vi fokusere på eskimoer og deres språk, og på hvordan denne spesifikke myten har oppstått og spredt seg.
 

Fra ett fnugg til en hel brøytekant

I 1986 skrev Laura Martin, en antropolog ved Cleveland State University, artikkelen «’Eskimo Words for Snow’: A Case Study in the Genesis and Decay of an Anthropological Example». I artikkelen avkreftet hun myten og sporet hvordan den hadde spredt seg, fra en artikkel opprinnelig publisert i 1911, via akademiske tekster både innen språkvitenskap og antropologi, og derfra inn i populærkulturen og vår felles bevissthet.

References in serious texts are testimony to the example’s widespread acceptance, but they are only the most easily traceable of its manifestations. Casual classroom use is startlingly frequent and much more often accompanied by apocryphal numbers, which usually range from about a dozen to more than one hundred (Martin 1986: 420)

Martin fant ut at myten om eskimoenes mange ord for snø begynte i 1911, da antropologen Franz Boas skrev i The Handbook of North American Indian Languages at eskimospråk har fire forskjellige ord for snø. Derifra gikk stafettpinnen videre til Benjamin Lee Whorf, som opprinnelig var utdannet kjemiingeniør og jobbet som branninspektør. Han hadde imidlertid alltid hatt en brennende interesse for språkvitenskap, og begynte i 1931 å studere lingvistikk og antropologi ved Yale. Whorf publiserte i 1940 artikkelen «Science and linguistics», og der var antallet ord for snø blitt sju.

Det må for øvrig presiseres at begrepet «eskimoer» i denne sammenhengen er noe upresist, da de ikke er ei homogen gruppe, og de snakker ikke ett språk. Eskimoer, eller inuitter som de selv kaller seg, holder hovedsakelig til på Grønland og i Alaska og Canada. De snakker elleve ulike språk, som alle hører til i familien eskimo-aleut. Ti av disse klassifiseres som «eskimo», en underfamilie som deles inn i to undergrupper, yupik og inuit. Yupik deles igjen inn i alaskisk og sibirsk. Inuit-gruppa inneholder fem ulike språk. Språket de snakker på Grønland, hører til denne gruppa. Innen hvert enkelt språk er det i tillegg ofte svært store dialektforskjeller.

Likevel er det jo gjerne slik at det faktum at virkeligheten er mer nyansert enn vandrehistorier, aldri har hindret slike «fakta» i å spre seg, og med Whorfs artikkel hadde snøballen begynt å rulle. Ulike folk i flere land med elleve ulike språk mellom seg hadde blitt til «eskimoer», og antallet ord for snø skulle øke til det ugjenkjennelige. i Martins artikkel kan vi lese at fra Whorfs sju ord for snø i 1940 var antallet vokst til 50 i 1978, i Lanford Wilsons skuespill «The fifth of july». I 1984 opplyste avisen New York Times i en lederartikkel at tallet er 100, og i en værmelding for Cleveland samme år fikk publikum vite at tallet var hele 200.
 
Selv om Martins artikkel både avkrefter myten og forklarer hvordan den har oppstått, ser forestillingen om eskimoenes ord for snø ut til å være seiglivet. Eller i ordene til lingvisten Geoffrey K. Pullum, som har skrevet det etter hvert så kjente essayet «The great eskimo vocabulary hoax»: «People cannot be persuaded to shut up about it […]»
 
Det er ikke tilfelle at eskimoene har så fryktelig mange ord for snø. Men hva er det rette antallet? I og med at det ikke finnes ett «eskimoisk» språk, menelleve forskjellige, kan det nøyaktige tallet variere noe. Ifølge Rolf Theil har de i grønlandsk, som sikkert er det språket mange tenker på som «eskimoisk», «berre to ord for snø – quanik ‘snø som fell’ og aput ‘snø som ligg på jorda’» (Theil 2007: 211). Fløgstad og Vaa trekker fram tre ord for snø i det samme språket – altså ett mer enn Theil: «De tre leksemene med snø°©betyd°©ning i det eskimoiske språket vestgrønlandsk (kalaallisut) [er] verbrøttene api-[1] ’fallende snø som dekker bakken’ og nittaaC[2]- ’snø som faller’, og substantivstammen qanik ’snøflak’» (2009: 15).
 
Grunnene til at dette beskjedne antallet har økt så voldsomt i omfang, kan være flere. Én grunn kan simpelthen være den tendensen vi har til å ville overdrive og smøre tjukt på for hver gang en historie fortelles. En annen grunn skal jeg komme tilbake til, og den har å gjøre med utbredte oppfatninger om forholdet mellom språk og tanke og hvordan språket påvirker tanken, kombinert med en tendens til å se på folkeslag som eskimoer som «eksotiske» og veldig annerledes enn oss. Først skal vi se på årsaken til at myten oppsto i utgangspunktet, noe som har bakgrunn i grammatikken til eskimospråkene. Disse språkene er det vi kaller polysyntetiske. For å se nøyaktig hva dette innebærer, må vi en sving innom den greina av lingvistikken som kalles typologi.
 

Analytiske, syntetiske og polysyntetiske språk

Språktypologi har som formål å studere og klassifisere språk etter grammatiske likheter, uavhengig av genetisk slektskap. Selvsagt er det en sterk tendens til at språk som er beslekta med hverandre, har noenlunde de samme strukturelle trekkene, men språk som er i slekt kan også skille seg fra hverandre på flere punkter. Tilsvarende kan språk som ikke er i slekt, ha felles trekk. Et eksempel på dette siste er norsk og baskisk, som begge har etterhengt bestemt artikkel på substantiver (bil-en i motsetning til engelsk the car, tysk das Auto). Dette til tross for at norsk og baskisk ikke er beslekta med hverandre (baskisk har faktisk ingen kjente nålevende slektninger; det er det vi gjerne kaller etisolert språk).
 
Typologer er opptatt av å utforske den mulige variasjonen mellom verdens språk. Man kan klassifisere språk på mange måter, for eksempel etter hvor mange vokaler de har, om de har etterhengt eller foranstilt bestemt artikkel, om de har mye eller lite bøyning, om adjektivet kommer foran substantivet eller omvendt, rekkefølgen på subjekt, objekt og verbal … Lista er lang. Ikke alle måtene å klassifisere på er like dyptgripende; for eksempel har nettstedet «The World Atlas of Language Structures online» (WALS) et kart der man kan se verdens språk inndelt etter hvilket ord de har for te – om de har tatt det fra ordet cha, som kommer fra mandarin, eller fra ordet te, som kommer fra en variant av kinesisk som blei snakka i Fuijan og Taiwan, eller om de ikke bruker noen av disse, men et helt annet ord.
 
En annen måte å klassifisere språk på er etter rekkefølgen mellom subjekt, verbal og objekt. Det viser seg at av de seks logiske mulighetene, er ikke alle like vanlige. Subjekt–objekt–verbal, eller SOV, som vi finner blant annet i japansk, er den vanligste[3], mens SVO, som norsk bruker, er den nest vanligste. VSO-språk omfatter blant annet arabisk og keltisk. Rekkefølgene VOS, OVS og OSV er alle relativt sjeldne[4].
 
Det viser seg at hvilken ordrekkefølge et språk bruker, ofte henger sammen med andre typologiske trekk – språk er ikke en tilfeldig blanding av strukturer; visse trekk forekommer oftere sammen enn andre. For eksempel er det en tendens til at språk som har verbalet før objektet, noe som gjelder SVO-, VSO- og VOS-språk, har preposisjoner, mens språk som har objektet før verbalet (SOV-, OVS-, og OSV) har postposisjoner. En postposisjon har samme funksjon som en preposisjon (ord som i, på, under), men den står etter det ordet den hører til. På norsk har vi preposisjoner: Vi sier «på bordet»; hvis vi hadde hatt postposisjoner, hadde vi sagt «bordet på». Japansk og finsk er eksempler på språk som benytter seg av postposisjoner.
 
Sånne ting er det altså typologer sysler med. Ordrekkefølgen er et eksempel på et syntaktisk trekk ved språk, men vi kan også fokusere på andre deler av språket når vi undersøker det typologisk. Ett område der språk varierer veldig, er morfologien, som er læren om hvordan ordene i et språk er satt sammen. En måte å klassifisere språk morfologisk på, innebærer å undersøke i hvilken grad de er analytiske eller syntetiske. Dette er ikke et binært trekk; det er ikke sånn at et språk enten er analytisk eller syntetisk – virkeligheten er mer som en skala, der noen språk er ekstremt enten det ene eller det andre, mens de fleste havner mer midt på treet. Det som avgjør hvor analytisk eller syntetisk et språk er, er kort sagt mengden bøyning. Analytiske språk bruker rekkefølgen på ordene (leddstilling) og grammatiske «småord» (funksjonsord) i veldig stor grad. Syntetiske språk bruker bøyning i mye større grad. På en mer hverdagslig måte kan vi si at analytiske språk bruker ett ord for hver betydning, mens syntetiske språk har en større tendens til å «klemme sammen» mange betydninger i hvert enkelt ord.
 
Norsk er verken utpreget analytisk eller syntetisk, men har både analytiske og syntetiske trekk. Et analytisk trekk ved norsk er at det er rekkefølgen på ordene som avgjør «hvem som gjør hva med hvem» i ei setning. «Jenta kysser gutten» og «gutten kysser jenta» betyr to forskjellige ting på norsk. Hvis vi istedenfor hadde satt endelser på «gutten» og «jenta» for å vise hvem som er subjekt og hvem som er objekt (kasusbøyning), slik de gjør det på tysk[5], hadde dette vært et syntetisk trekk ved norsk. Det ville da vært likegyldig hvilken rekkefølge ordene sto i, all informasjon om hvem som gjør hva ville ha ligget i endelsene.
 
Et språk som er utpreget analytisk, er vietnamesisk. Dette språket har veldig lite bøyning, og bruker grammatiske funksjonsord istedenfor bøyning for å markere informasjon om tall, kjønn, tid, og så videre. Disse funksjonsordene er ofte ikke obligatoriske slik bøyning er på norsk – vi kan ikke bruke et verb i ei setning på norsk uten å angi tid (tempus) ved å bøye det i presens, preteritum, osv. Det går fint an på vietnamesisk.
 
Vietnamesisk er altså et ekstremt analytisk språk. I den andre enden av skalaen finner vi de syntetiske språkene, som benytter seg flittig av bøyning. Den oppmerksomme leser husker sikkert at eskimospråkene er det vi kaller polysyntetiske. Poly betyr «mange» – eskimoene bruker med andre ord mye bøyning! Ett ord på et eskimospråk må ofte oversettes med en frase eller ei hel setning på norsk; så mye informasjon presser de inn i et enkelt ord ved hjelp av suffikser. Dermed gir det ikke særlig god mening å gi seg til å telle ord på eskimoisk – det vil være like lite meningsfullt som å telle setninger med ordet «snø» i seg på norsk.
 
Eskimoiske språk har altså mye å by på når det gjelder bøyning, og de har tilsvarende mye avledning. Forskjellen mellom bøyning og avledning er at avledning ofte endrer ordklassen til ordet, mens bøyning ikke gjør det. Når vi på norsk legger suffikset -het til adjektivet skjønn og får substantivet skjønnhet, er det avledning vi bedriver, mens når vi legger -er til substantivet bil, får vi biler, som fremdeles er det samme substantivet, men med den grammatiske betydningen «flertall» lagt til.
 
Noen eksempler på hvor heftig eskimospråk bruker avledning og bøyning, ser vi under, henta fra Fløgstad og Vaa (2009: 16):

aperlaaq (api+rlaaq)
api+noe.som.nettopp.har.hendt
«nysnø»
 
aperlaaqaqaaq (aperlaaqar+qa-aq)
aperlaaqar+å.gjøre.mye-IND.3SG[6]
«det er mye nysnø»
 
aputerujorujussuaq (aput+rujuk+rujuk+(r)suaq)
apu +veldig+veldig+stor
«veldig, veldig dyp snø»

 
Som vi ser, kan man holde på nærmest i det uendelige. Hvis man ikke kjenner til hvordan grammatikken fungerer i eskimospråkene, kan man telle til man blir blå i fjeset, og det vil stadig dukke opp nye «ord for snø». For å kunne si noe om antall betegnelser for snø i eskimospråkene, vil det eneste relevante være hvor mange røtter for snø som finnes, og som vi har sett, er det ikke flere enn tre i grønlandsk (ei rot i lingvistikken er den delen av ordet som ikke kan deles opp i mindre betydningsenheter). Manglende kjennskap til hvordan disse språkene fungerer, har altså gjort at myten har kunnet oppstå. Men det er ikke den eneste grunnen til at myten har blitt så utbredt. Vi skal forlate grammatikkens innfløkte verden og bevege oss over til ideen om at språket vi snakker former måten vi oppfatter verden på.
 

Sapir-Whorf-hypotesen

Det at eskimospråkene er polysyntetiske, har bidratt til misforståelsen om at de har et utall ord for snø. Men myten ville nok ikke spredt seg så grundig hvis ikke det hadde vært noe ved den som virka umiddelbart sannsynlig for folk. Det er en utbredt oppfatning blant mange at språket vi snakker er med på å forme måten vi ser verden på – språket styrer tanken. Et eksempel på en slik oppfatning finner vi hos George Orwell i boka Nineteen Eighty-Four, der myndighetene vil innføre såkalt nytale («Newspeak»). Ved å redefinere hva ord betyr, skal styresmaktene bli i stand til å utøve komplett makt over innbyggerne, fordi talerne ikke vil være i stand til å tenke tanker som språket deres ikke har ord for. George Orwell skriver følgende om Newspeak:

The purpose of Newspeak was not only to provide a medium of expression for the world-view and mental habits proper to the devotees of Ingsoc[7], but to make all other modes of thought impossible. It was intended that when Newspeak had been adopted once and for all and Oldspeak forgotten, a heretical thought—that is, a thought diverging from the principles of Ingsoc—should be literally unthinkable, at least so far as thought is dependent on words.

Dette er et uttrykk for den aller sterkeste versjonen av hypotesen om at språk former tanken, og jeg vil tro at ytterst få er seriøse tilhengere av denne varianten. Legg merke til den siste setninga: «[A]t least so far as thought is dependent on words». Det er nettopp dette som er spørsmålet – er tanken avhengig av språket? De fleste vil være enige om at den ikke er det i så sterk grad at det er mulig å fjerne konsepter og tanker fra folks sinn simpelthen ved å fjerne eller redefinere ord, slik Orwell beskriver her:

The word free still existed in Newspeak, but it could only be used in such statements as ‘This dog is free from lice’ or ‘This field is free from weeds’. It could not be used in its old sense of ‘ politically free’ or ‘intellectually free’ since political and intellectual freedom no longer existed even as concepts, and were therefore of necessity nameless.

Et annet poeng er i hvilken grad det er mulig å styre språket på denne måten. Skriftspråket kan vi styre med reformer, men å forlange at folk skal følge slike pålegg når de snakker, vil være ekstremt vanskelig å håndheve. Det er jo heller ikke slik at et ord ikke lenger finnes hvis det ikke står i ordboka – det er å se på saken bak fram. Et ord som står i ordboka er bare et ord som er så etablert og vanlig at det har fått sin egen oppføring. Å hevde at noe ikke er et ord fordi det ikke står i ordboka er som å hevde at en dyreart ikke finnes fordi den ikke er oppført i en fauna.
 
Ideen om at språk former tanken kalles i språkvitenskapen for lingvistisk determinisme. Denne ideen er også kjent som Sapir-Whorf-hypotesen, etter den tidligere nevnte Benjamin Lee Whorf og hans professor ved Yale, Edward Sapir, selv om oppfatningen av at språket former måten vi tenker på har eksistert lenge før disse to.
Whorf skrev følgende om vår oppfatning av verden og fysiske realiteter:

We dissect nature along lines laid down by our native language. The categories and types that we isolate from the world of phenomena we do not find there because they stare every observer in the face; on the contrary, the world is presented in a kaleidoscope flux of impressions which has to be organized by our minds—and this means largely by the linguistic systems of our minds. (1956: 213)

Ifølge Whorf er verden i seg selv ikke inndelt i kategorier; alle kategorier er 100 % språklige av natur, og kunne dermed like gjerne vært inndelt på uendelig mange andre måter. En enda mer oppsiktsvekkende påstand fra Whorf er følgende:

all observers are not led by the same physical evidence to the same picture of the universe, unless their linguistic backgrounds are similar (…) (1956: 214)

En som er vant til å se på verden med et vitenskapelig blikk, og kreve empirisk grunnlag for påstander, vil ikke umiddelbart være enig i påstanden til Whorf om at man må ha den samme eller lignende språklig bakgrunn for å kunne se verden på samme måte. Slipper vi en ball, faller den nedover uansett hva slags ord vi bruker for å beskrive det – og vann koker ved 100 grader celsius,[8] uansett om vi snakker mandarin eller norsk. Realitetene er altså ikke på linje med verken Whorf eller med George Orwell. Det var nok Shakespeare som best summerte opp hva som er de lingvistiske realitetene med sitt berømte «What’s in a name? That which we call a rose by any other name would smell as sweet.»
 
Hvis språkets kontroll over tanken var absolutt, ville det ikke vært mulig å oversette mellom språk, fordi konseptene som ble uttrykt, ikke ville hatt noe motsvar i språket man oversatte til. Selvsagt er det heller ikke noe én-til-én-forhold mellom ord i forskjellige språk, men oversettelse er mulig. Hvis språket styrte tanken helt og fullt, ville vi heller aldri opplevd å ville uttrykke begreper eller konsepter som vi ikke har noe ord for på norsk (eller hvilket som helst annet språk), og vi ville aldri laget nye ord. Vi vet jo at nye ord kommer inn i språket kontinuerlig, noe som logisk sett ikke skulle vært mulig dersom språket styrte tanken, for da ville vi ikke vært i stand til å oppfatte at det var et begrep der som manglet ord i utgangspunktet.
 

Lingvistisk relativisme

Lingvistisk determinisme er altså ikke en idé som støttes av de som driver med språk. Kan det likevel tenkes at språket påvirker tankene våre på en mer subtil måte? Det er jo forskjell på språk tross alt! En svakere versjon av lingvistisk determinisme kalles lingvistisk relativisme, som ikke sier at språket styrer eller begrenser tanken, men som undersøker hvorvidt det kan være sånn at språket farger oppfatningene våre av verden rundt oss.
 
Dette er et spørsmål som er veldig vanskelig å besvare, fordi det kan være vanskelig å lirke fra hverandre språk og tanke slik at man kan gjøre eksperimenter. Man har imidlertid prøvd, og ett populært tema for slike studier er fargetermer. Det er nemlig ikke alle språk som har like mange ord for farger. Noen språk bruker for eksempel det samme ordet for blå og grønn. Det viser seg imidlertid at talere skiller like godt mellom farger uansett hvor mange fargetermer de har i språket sitt. (Berlin og Kay 1969)
 
Nå er farger kanskje ikke det optimale eksempelet, i og med at vår oppfatning av dem delvis er styrt av fysiske og biologiske faktorer, noe som kan tenkes å være grunnen til de er såpass konstante. Det har også blitt forska på flere andre språklige kategorier og deres påvirkning på oss. Ett eksempel er forsøk på hvorvidt ordenes kjønn har innflytelse på hvordan talere kategoriserer og beskriver dem (Boroditsky, Schmidt og Phillips 2003). Et annet forsøk har sett på verbene i ulike språk ut i fra om de har «innbakt» i seg informasjon om måten en bevegelse utføres på, eller om bevegelsesmåte er uttrykt separat (Slobin 2003). Språk skiller seg fra hverandre på dette punktet, og det kunne være interessert å finne ut om talerne av den ene eller den andre varianten legger mer eller mindre merke til bevegelsesmåter i verden rundt seg. Man har funnet svake tendenser som peker i retning av at de språklige kategoriene vi er vant til å bruke, kan virke inn på måten vi uttrykker oss på. Om dette har noen praktisk betydning overhodet, er et annet spørsmål.
 

Hvis folkeslag X har Y ord for Z …

Hvis man legger til grunn en forestilling om at språket og tanken er tett knytta sammen, gir det umiddelbart god mening at eskimoene har mange ord for snø – de er tross alt et eksotisk folkeslag, og de bor et sted der det er veldig mye snø, så det virker logisk at de skulle ha en mer inngående forståelse av fenomenet enn vi har, og dermed også mange flere ord for det. Det er da også lingvister enige i – det er ikke spesielt overraskende at et folkeslag har særlig mange ord for noe det finnes mye av rundt dem, eller for den saks skyld at en yrkesgruppe har mange ord for det de jobber med. Lingvister har mange ord for biter av ord: rot, stamme, affiks, prefiks, suffiks, sirkumfiks, interfiks, og så bortetter. Det at det er vanlig å ha mange spesifikke begreper for ting man jobber med, eller for noe det er mye av i miljøet en oppholder seg i, er en nærmest banal observasjon – selv om det ikke er en nødvendighet, som Geoffrey K. Pullum påpeker (1991: 166)

And actually, when you come to think of it, Eskimos aren’t really that likely to be interested in snow. Snow in the traditional Eskimo hunter’s life must be a kind of constantly assumed background, like sand on the beach. And even beach bums have only one word for sand. But there you are: the more you think about the Eskimo vocabulary hoax, the more stupid it gets.

Likevel har denne ideen om at ordene vi bruker sier mye om oss, blitt en del av det vi kan kalle vår felles bevissthet, en klisjé om man vil. Man tror at man avslører en fundamental innsikt om folks natur gjennom å si noe om språket deres. Folk har mange ord for ting som er viktige for dem, derfor har eskimoene mange ord for snø, tyskerne har mange ord for byråkrati, russerne har mange ord for å drikke seg full, og så videre. Uansett hva en kultur er kjent for, eller stereotypisk forbundet med av mange, har de i folks generelle oppfatning mange ord for dette fenomenet.
 
Faktisk er det uttrykk som dette som er opphavet til uttrykket snowclone, en betegnelse som ble oppfunnet av Glen Whitman og Geoffrey K. Pullum i 2004[9], og brukes om uttrykk (ofte hentet fra bøker, skuespill, film og annen populærkultur), der det er mulig å bytte ut ett eller flere ord. Eksempler fra engelsk er «in space, no one can hear you X», «to X or not to X», og »«X is the new Y». På norsk kan vi kalle denne typen uttrykk for «fru Blom-konstruksjoner», etter det velkjente «X og X, fru Blom». Pullum og Whitman kalte uttrykkene for snowclones etter den mest hyppige (og for en lingvist, mest enerverende) varianten: «Hvis Eskimoer har N ord for snø, må X ha Y ord for Z». Slike uttrykk dukker opp på de merkeligste steder, blant annet i avisen The Economist, sitert av Geoffrey Pullum: «If Eskimos have dozens of words for snow, Germans have as many for bureaucracy.»
 
Det finnes en nær slektning av «X ord for Y», nemlig det Mark Liberman i Language Log kaller «no words for X» (ingen ord for X). Liberman trekker fram følgende eksempel, fra ei bok av Rolf Potts om å være villmarksturist i Australia, der aboriginerfolket omtales på følgende måte:

Surplus food was used or destroyed, and refusal to share resources with the community (a cautionary motif in many aboriginal dreamtime stories) could result in violent punishment. Life was lived in the mythic moment; aboriginal languages had no words for ’yesterday’ or ’tomorrow.’

I likhet med eskimomyten er heller ikke denne påstanden spesielt plaget med å ha nær befatning med virkeligheten, noe Liberman påpeker i blogginnlegget:

Hale [en grammatiker som har beskrevet flere australske språk] gives examples of the 8 ’tenses’ of Kamilarai and the 15 ’tenses’ of Wiradjuri. […] under any description, they indicate a conceptual life with a clear sense of the passage of time.

Den noe mindre diplomatiske Geoffrey Pullum skriver i sin omtale av den samme konstruksjonen (denne gangen eksemplifisert ved antropologen Jacques Ivanoffs påstand om at moken-folket ikke har noe ord for «når», og følgelig ikke noe begrep om tid slik vi har):

Utter, self-refuting nonsense, of course. If the Moken had no concept of time, how would they have known to flee to higher ground when the tsunami was coming, rather than three hours later? And how would they know that time had passed so it was OK to come back to the beach? How can people believe these things? […] I tell you honestly, I wish English had a word meaning ’lazy journalist eagerly repeating hogwash about natural languages’.

Neste gang du hører noen si noe om at et språk har et visst antall ord for noe, enten dette antallet er 200 eller 0, ta det med en stor klype salt – det er sannsynligvis en myte. Og hvis det ikke er en myte, så er det likevel kanskje ikke verken særlig oppsiktsvekkende eller spesielt interessant.
 
(Eli Anne Eiesland er lingvist og arbeider som vitenskapelig assistent ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo. Hun blogger på lingvisme.blogspot.com.)
 

Litteratur:

 
Boroditsky, Lera, Lauren A. Schmidt og Webb Phillips (2003): «Sex, Syntax, and Semantics». I D. Gentner og S. Goldin-Meadow (red.): Language in Mind: Advances in the study of Language and Cognition. Cambridge, MA: MIT Press.
 
Fløgstad, Guro og Anders Vaa (kommer januar 2010): Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut og andre myter om språk (Kagge forlag). Her kan man kan lese mer om blant annet eskimoenes mange ord for snø, Sapir-Whorf-hypotesen, myten om at noen språk er primitive og at norsk er et «fattig» språk
 
Berlin, Brent og Paul Kay (1969): Basic Color Terms: Their Universality and Evolution. Berkeley: University of California Press.
 
Martin, Laura (1986) «’Eskimo Words for Snow’: A Case Study in the Genesis and Decay of an Anthropological Example». American Anthropologist, New Series, Vol. 88, No. 2. s. 418–423. Artikkelen er tilgjengelig på http://blutch.net/eskimo1.pdf
 
McCawley James D. og Geoffrey K. Pullum (1991): The Great Eskimo Vocabulary Hoax and Other Irreverent Essays on the Study of Language. University of Chicago Press. Tittel-essayet av Geoffrey Pullum kan leses på http://users.utu.fi/freder/Pullum-Eskimo-VocabHoax.pdf
 
Orwell, George (1949): Nineteen eighty-four: a novel. London: Secker & Warburg. Sitatene om Newspeak er hentet fra appendikset, som også er tilgjengelig på nett: http://www.netcharles.com/orwell/books/1984-appendix.htm
 
Slobin, Dan I. (2003): «Language and thought online: Cognitive consequences of linguistic relativity». S. 157–191 i D. Gentner & S. Goldin- Meadow (red.): Language in mind: Advances in the Investigation of Language and Thought. Cambridge, MA: MIT Press.
 
Theil, Rolf (2008): Skyformasjonane på San Fransiscos sørhimmel i grålysninga 30. april 1882 og grunnane til at vi ikkje har sett namn på dei. Samlaget.
 
Whorf, Benjamin Lee og Carroll, John B. (1956): Language, thought, and reality. Selected writings of Benjamin Lee Whorf. New York: The Technology Press of Massachusetts Institute of Technology.
 
Den første omtalen av begrepet «snowclone» finnes på bloggen til Glen Whitman: http://agoraphilia.blogspot.com/2004/01/phrases-for-lazy-writers-in-kit-form.html.
 
Geoffrey Pullum har også skrevet mye om snowclones, en minneverdig bloggpost er her: http://158.130.17.5/~myl/languagelog/archives/000049.html
 
Mark Libermans omtale av «No words for X» kan du finne på: http://itre.cis.upenn.edu/~myl/languagelog/archives/004281.html
 
Geoffrey K. Pullums innlegg om det samme fenomenet finner du på: http://158.130.17.5/~myl/languagelog/archives/002024.html
 
 

Lesetips:

 
Bauer, Laurie og Peter Trudgill (red.) (1999): Language myths. Penguin books. En gjennomgang av vanlige myter om språk. Myter som omtales er blant annet «doble negativer er ulogisk», «fransk er et logisk språk», og «noen språk har ikke grammatikk».
 
Cameron, Deborah (2007): The Myth of Mars and Venus: Do Men and Women Really Speak Different Languages? Oxford University Press. Innen selvhjelpslitteraturen er det et opplest og vedtatt faktum at menn og kvinner har vidt forskjellige måter å kommunisere på – så forskjellige at de nærmest snakker to forskjellige språk. Cameron viser hvordan lingvistisk forskning viser oss at sannheten er mye mer komplisert, og (som alltid) mye mer interessant.
 
Gentner, D. og S. Goldin-Meadow (red.): Language in Mind: Advances in the study of Language and Cognition. Cambridge, MA: MIT Press. Hvis du er interessert i å lese mer om forholdet mellom språk og tanke, kan denne boka anbefales. En samling artikler om forskning på forholdet mellom språk og tanke og eventuell påvirkning mellom dem.
 
Song, Jae Jung (2001): Linguistic Typology. Morphology and Syntax. Harlow: Longman. En grei innføring i språktypologi.
 
 

På nett:

 
Ethnologue er en katalog over alle verdens 6909 kjente språk. (Dette antallet er et anslag – det er nemlig ikke alltid klare skiller mellom språk og dialekter). Lewis, M. Paul (ed.), 2009. Ethnologue: Languages of the World, Sixteenth edition. Dallas, Tex.: SIL International.
 
Bad language er en blogg av lingvist og skeptiker Dr. Karen Stollznow, kjent blant annet fra den australske podcasten The Skeptic Zone.
 
Language Log er en blogg drevet av fonetikeren Mark Liberman, med bidragsytere som blant annet Arnold Zwicky, Geoffrey K. Pullum og Sally Thomason. Et stadig tilbakevendende tema er kritikk av folk som uttaler seg om språk(vitenskap) uten å vite hva de snakker om, og av kvasivitenskapelig bruk av lingvistiske termer.
 
The Snowclones Database er en oversikt over såkalte snowclones, klisjéaktige fraser med røtter i bøker, filmer, musikk og populærkultur generelt, med en eller flere utskiftbare ord.
 
World Atlas of Language Structures Online er en god start for de som synes språktypologi høres spennende ut. WALS er en stor database over strukturelle trekk ved språk. Sida består av 141 kart med tilhørende informasjon om trekk ved språkene, som for eksempel antall vokaler, antall konsonanter, antall kasus med mer. Til sammen 2650 språk er med på kartene.
 
 

Noter

[1] Grunnen til at Theil oppgir ordet som aput mens Fløgstad og Vaa oppgir det som api-, er at aput er bøyd i nominativ (nevneform) mens api- er stammen til ordet, altså den ubøyde formen.

[2] C-en i nittaaC- står for consonant og betyr at ordet ender på forskjellig konsonant avhengig av hvilken endelse som legges til.

[3] «Vanligst» i betydninga «brukes av flest språk». Antall talere av de ulike språkene er mindre relevant.

[4] Rekkefølgene VOS og OVS er begge relativt sjeldne, mens OSV trodde man lenge at ikke forekom i det hele tatt. Ifølge WALS er det bare fire språk som har denne rekkefølgen, blant dem warao, som snakkes i Venzuela, og nadëb, som snakkes i Brasil.

[5] Det må presiseres at dette ikke på noen måte betyr at tysk er «mindre utvikla» enn norsk – vi vet ikke med sikkerhet hvorfor noen grammatiske trekk endrer seg i noen språk mens de er stabile i andre.

[6] IND.3.SG betyr at det her er snakk om et bøyningssuffiks med betydningen indikativ tredje person entall.

[7]«Ingsoc» er ideologien til den totalitære regjeringa til Oceania, landet handlinga I boka utspiller seg i.

[8] (Petimetere kan selv legge til at det varierer med trykk. Jo lavere trykk, desto tidligere kokepunkt. Men det har altså ingenting med språk å gjøre. Smartasses. Red.anm.)

[9] Ikke gitt ut i papirformat, men tilgjengelig bl. a. på bloggen til Whitman, se bibliografien nederst.