Lys fra oven – Om UFO og religion

Publisert: 12.09.2005 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Asbjørn Dyrendal tar her opp de mytiske sidene ved UFOer, og deres plass i religionshistorien.

av Asbjørn Dyrendal


Hva har religionshistorikere med uidentifiserte flyvende objekter å gjøre? Er ikke ufo’er (i beste fall) ting som flyr der oppe i himmelen – ting, gjenstander og dermed religion uvedkommende? Overflatisk sett kunne man tro det, men fra de første observasjoner av «flyvende tallerkener» i 1947 frem til 1996 er det utviklet mange mytiske forestillinger rundt lys på himmelen. Og er det ikke akkurat i den retning religiøs oppmerksomhet i vår kultur er rettet?

Lys på himmelen har gjennom historien vært tolket på mange vis; som engler, demoner og varsler om katastrofer. I nyere tid er de også uidentifiserte flyvende objekter. Forestillingene om uidentifiserte lysfenomener har utviklet seg langt siden 1947. Den gang ble amatørflyveren Kenneth Arnold berømt ganske enkelt ved sin observasjon av ni halvmåneformede lysende objekter som han antok var fly. De fløy merkelig, kommenterte han, de fløy «like a saucer would if you skipped it across water». (Peebles 1994:9) Setningen ble tatt ut av sammenheng, og den flate, runde, flyvende tallerken var skapt.

Spekulasjoner om uidentifiserte lysfenomener var allerede den gang gamle, men den flyvende tallerken ga en form som nærmest tigget om spekulasjon. Det fikk man da også – og fra alle kanter av samfunnet. Også militære kretser spekulerte. Luftforsvaret var ved den kalde krigens fødsel naturlig nok fokusert på mulige trusler fra oven – hvem visste hva russerne kunne drive med? Men ikke minst følte glade amatører fra alle mulige yrker og trosretninger kallet, og la frem de tolkninger som lå dem på hjertet. Tolkningene var legio: Tallerkener var visjoner, de var fremkalt av stress i jordplater, av gasser, av plasma; de var fra innsiden av den hule jord og de var Hitlers hemmelige våpen. (Blomkvist 1994, Løvstrøm 1994) Den viktigste tolkningen er allikevel den som fremdeles er rådende, om enn i ulike former: Flyvende tallerkener er romskip fra fremmede sivilisasjoner et sted der ute i verdensrommet.

Fantasiens gjennomslag?

Tanken om liv og intelligens utenfor jorda, om utenomjordiske sivilisasjoner har en lang forhistorie. Vi finner slike spekulasjoner blant annet hos Epikur og Lucretius, og den har eksistert blant utvalgte teologer og filosofer gjennom historien. Det heliosentriske verdensbildet og teorien om artenes utvikling fra enklere livsformer åpnet i enda større grad for spekulasjoner om at mennesket ikke behøver å være alene. All verdens oppdagelsesreisende, handel og til slutt masseturisme gjorde verden til noe kjent. Og i den teknologiske utviklingsoptimismens navn ble verdensrommet den siste grense, en gjenstand for fantasi og det fremste felt for mulige nye oppdagelser.

Naturlig nok fant fantasien utløp også i litterær spekulasjon. I 1947 hadde science-fiction litteraturen lenge vært fylt av spekulasjoner om utenomjordisk liv og intelligens, og om hvordan mennesket ville takle en kontaktsituasjon. Etter en lang inkubasjonstid fikk feberfantasiene om verdensrommet kulturelt gjennomslag. Bare i perioden fra 1947 frem til 1951/52 ble det gitt mengder av rapporter om flyvende tallerkener over store deler av USA. Rapportene dreide seg ikke lenger kun om merkelige lys, men om landinger, og i det minste i ett tilfelle om en kræsjlandet tallerken. Riktignok benektet myndighetene en rekke av rapportene, men benektelser var man blitt godt vant til under krigen, og den kalde krigens hemmelighold gjorde ikke akkurat tilliten større. Det ble etterhvert stor aksept for at i det minste noen av disse rapportene dreide seg om utenomjordiske vesener, og at myndighetene visste om det, men valgte å ti stille for å hindre panikk. (Peebles:52) Idéen om myndighetenes taushet ble stadig viktigere. De mange troende nektet å akseptere at det ikke var noe å holde hemmelig, og fant stadig tegn til at myndighetene snart ville offentliggjøre en nyhet om de utenomjordiskes eksistens. Man ventet som på Jesu annet komme og så etter tegn i hver minste publikasjon, i hver uttalelse. Men ingen annonserte kontakt, ingen viste tallerkener.

Kultisk miljø

Hurtig viste det seg også at det var vanskelig å enes om hva man så etter. Mengden av mennesker som studerte fenomenet som fra 1951 mer og mer ble kalt «Unidentified Flying Object» vokste stadig. Og ufologene, som de glade amatører etterhvert ble kalt – noen av dem forøvrig svært så profesjonelle og kompetente – plasserte seg hurtig som en subkulturell undergrunn, som en del av et allment «kultisk miljø» der alle former for avvikende idéer og praksis møtes: pseudovitenskaper, fremmede religioner, spiritisme, okkultisme, mystikk, mirakler og subkulturelle varianter av folkemedisin. Kjennetegnet for slike miljøer er de lave grensene, blanding av likt og ulikt i livssyn, og en ideologisert individualisme i tros- og kunnskapsspørsmål – epistemologisk individualisme. (Wallis 1975) Det er fascinasjonen ved spekulasjon og intensitet i opplevelser heller enn stringens og nøkternhet som ofte preger kunnskapsproduksjon i slike miljøer. Det er derfor ikke til å undres over at ulike idéer sameksisterer i større og mindre grad av konflikt og med varierende grad av innflytelse i ulike grupper. For organisere seg gjorde de. Det eneste som oversteg organiseringsevnen var kanskje evnen til splittelse. I løpet av få år fikk man i USA organisasjoner som NICAP (National Investigation Committee for Aerial Phenomena), CUFOS (Center for UFO Studies), MUFON (Mutual UFO Network), 20th Century UFO Bureau, International UFO Bureau, Cosmic Brotherhood Association og mange, mange fler. Alle studerte de ufo, men hva var det de ønsket å studere? Derom var det noe vanskeligere å enes. For én ting var rapporter om flyvende tallerkener og merkelige ting på himmelen, og kanskje én og annen mulig landing der man med stort alvor kunne måle radioaktiviteten i jorda. Noe helt annet var mennesker som påsto at de sto i telepatisk kontakt eller hadde jevnlige (men akk så hemmelige) møter med romvesener. Eller var det nødvendigvis forskjellige ting? I et miljø av individualister, omgitt av en negativt innstilt omverden (om ikke alltid i virkeligheten så i det minste i ideologien) er det ikke lett å enes. På grunn av den epistemologiske individualismen inkluderer mange ufo-grupper allikevel både dem som studerer merkelige lysfenomener kritisk og fornøyde esoterikere som setter den mystiske opplevelsen i høysetet, og som hardnakket bekjemper en hver hentydning om at deres mystiske opplevelse var basert på ruteflyet mellom Oslo og Bergen… (Selberg 1993) Kanskje er det ikke så underlig at striden i et slikt miljø av og til kan preges av et noe uforsonlig språk.. (Brænne 1996, Luukanen 1994:185f.)1

UFO som hermeneutisk prinsipp

Om man skal forsøke å trekke skarpe linjer i ufologenes rekker finner vi i første rekke dem som primært er interessert i «nærkontakt av første grad»; observasjoner av lysfenomener på himmelen som mulige romskip. Disse vil ofte være meget mistenksomme overfor de neste nivåene: andre grad som er møte med et landet romfartøy, og tredje grad som er direkte kontakt med romvesener. Det er primært innenfor de to siste nivåene vi vil finne de religiøse tolkningene av ufo. De religiøse tolkningene av romvesenhypotesen på ufo behøver imidlertid ikke å involvere esoteriske aktiviteter.

Erich von Dänikens populære teorier om utenomjordiske vesener som menneskets skapere og kulturbringere kan for eksempel ses som en sekularisert form for religion. (f.eks. Däniken 1979, 1980) Däniken og hans likesinnede bruker ofte ufo som hermeneutisk prinsipp for bibelske hendelser. Bibelske beretninger blir derigjennom både sekularisert og remytologisert. De sekulariseres fordi den guddommelige sfæren fjernes, og remytologiseres fordi det introduseres en ny, mystisk spekulasjon om vesener utenfor vår kunnskap, vesener som hverken er fullt ut materielle eller åndelige. (Saliba 1995a:33ff.) Her blir religionenes mirakler forklart med romveseners teknologi og oversanselige evner, og hver enkelt overnaturlig hendelse får en potensielt naturlig forklaring. Vi kan til og med finne millenaristisk sektdannelse rundt en slik materialistisk oppfatning av ufo og menneskets opprinnelse og vesen – Claude Vorilhons «Raëlian Movement». Strukturen er dog den samme; krefter fra oven bryter inn i menneskets historie og hjelper kulturen frem.

Teosofiske kontakter fra Venus

Om mange har sett ufo’er som utenomjordiske vesener i teknologisk overlegne maskiner, har andre hørt kallet fra en annen arv. Én av disse var George Adamski. Den 20 november 1952 gjorde han sine første kontakter med utenomjordiske vesener gjennom møtet med Orthon, en høyreist, blond og nobel venusianer. Møtet fikk, ikke overraskende, et litterært utfall. I boken «Flying Saucers Have Landed» kan man lese om tallerkener på sanskrit, tallerkener i Atlantis, tallerkener fra keltisk forhistorie og om den store pyramiden. (Lesley og Adamski 1953) Et lite hint om opphav får man allerede før innledningen, der en rekke teosofiske skrifter takkes.

Adamski var slett ikke den første som hadde kontakter med venusianere. Den ikke mindre teosofisk inspirerte Guy Ballard, stifter av I AM bevegelsen, var allerede rundt 1930 i kontakt med en rekke hjelpsomme vesener fra Venus. Det var også «yoga-mester» George King, stifter av den mest langlivede UFO-religion hittil; Aetherius Society. Adamskis Orthon var i takt med samtidens teosofiske tenkning når han ga uttrykk for den oppfatning at ånden knapt tok skade av litt mellommenneskelig harmoni. Også Aetherius, som Kings velvillige venusianer het, var opptatt harmoni, ikke minst i lys av trusselen om kjernefysisk ødeleggelse.2 Kings gruppe har også utmerket seg ved sine «bønne-batterier» som lades opp fra f.eks. hellige fjell, og som så skal sende sin energi til jordiske områder i desperat behov for åndelig energi. Og noen ganger, sies det, dersom de troende har vært riktig flittige med sine mantra’er, legger de utenomjordiske til sin egen energi. (Stone 1993:62)

Selv om Ballard og King som regel pleide mer åndelig enn fysisk kontakt med de utenomjordiske, har de det til felles med Adamski at deres kontakter ligner svært på Helena Petrovna Blavatskys hierarki av Oppadstegne Mestere. De Oppadstegne Mestere fungerte som et slags gnostisk pantheon, et medierende lag mellom en fjern guddom og menneskene. (Melton 1995:6) Mestrene var menneskenes hjelpere i den åndelige utvikling. Så også de nye Mestere. For en langt fremskreden teknologisk sivilisasjon har de utenomjordiske lite nytt å fortelle. De er til gjengjeld desto mer meddelsomme når det gjelder behovet for å legge av seg materiell streben og søke åndelig vekst. Religionshistoriker Mikael Rothstein oppsummerer konsensus når han sier at: «Den eskatologiske og soteriologiske «contactee»-forkyndelse var og er i praksis teosofi tilført den industrialiserede verdens og science-fiction litteraturens flyvende tallerken». (Rothstein 1994:90)

Erkeengel med blått hår

Fra Venus kom også de første kontakter til Ruth og Ernest Norman, stiftere av en langlivet om enn aldri spesielt stor contactee-gruppe ved navn Unarius. (Tumminia & Kirkpatrick 1995) De hadde begge bakgrunn fra spiritistkretser, hvor de også møttes i 1954. Frem til sin død i 1971 var det Ernest som fungerte som medium. Ruth var (primært) støttespiller og sekretær. I tillegg til kontakten med Venus mottok Ernest budskap fra andre «åndelige planeter» som Mars, Elysium, Hermes – og Unarius. Fra den første perioden var det vanlig å få budskapene fra de kjente planetene, hvorfra også størrelser som Emmanuel Swedenborg hadde fått beskjeder. (Washington 1996) I takt med utforskingen av rommet har mange «contactees» flyttet sine åndelige lærere ut i andre galakser, eller i det minste til fremmede solsystemer. For dem som følger en teosofisk tradisjon der planeter ikke nødvendigvis kun er fysiske størrelser er slike forflytninger ikke fullt så nødvendige: Man kan som vår hjemlige kontakt Jannicke Jarlum henvise til «en annen dimensjon» eller mer tradisjonelt til et annet «vibrasjonsnivå».

Budskapet i Unarius kunne være godt i tråd med tidligere generasjoners spiritister og teosofer i sine hovedpunkter – bl.a. oppgjør med materialisme og en oppfatning av at åndelighet er den sanneste vitenskap. Av mer særegne trekk finner vi en new age-orientert lære om et åndelig vendepunkt og en kollektiv praksis rundt gjenopplevelse av tidligere liv, der medlemmenes skjebner er vevet sammen med ledernes. Læren om et åndelig vendepunkt i år 2001 ble utviklet etter at Ruth i 1973 ble utropt som Uriel, Erkeenglenes Dronning. Tidligere liv har derimot fulgt Unarius fra midten av 60-tallet, da de begynte å etablere seg som fast gruppe. Mønsteret kan man se fra kretsen rundt C.W. Leadbeater i hans glanstid i Teosofisk Samfunn, der en rekke følgere gis en felles og mer eller mindre gloriøs fortid rundt lærerkretsen (Washington 1996). Men mens Leadbeaters generøse utdeling av tidligere liv ga gloriøse historier om dem som innsmigret seg best, gis Unarius-medlemmene en adskillig verre fortid, der de konfronteres med å ha havnet i denne jammerdal som resultat av sine syndige og lite åndelige valg i tidligere eksistenser. Ruth og Ernest gikk gjennom en rekke faser av tidligere liv sammen med tilhengerne. På sitt mer nøkterne hadde de selv vært Jesus og Maria Magdalena. Senere versjoner av tidligere liv befinner seg ofte på et langt mer kosmisk plan, der elevene ved hjelp av regresjon og fellesfortellinger «husker» strid og kamp i andre solsystemer, på lag med onde krefter i kamp mot erkeenglene Uriel og Michiel (en verdighet Ernest måtte vente til etter sin død med å oppnå).

Gode vibrasjoner fra Atlantis

Om deres fortellinger om tidligere liv lignet stadig mer på L.Ron Hubbards science-fiction, er grunntrekkene både mer tradisjonsrike og i tråd med andre ufo-religioner. I følge den tidligste læren er alle ting energi: atomer, høyere kunnskap, våre kropper og erfaringer – alt er energi som vibrerer på ulike frekvenser. Ved å forstå hvordan energien vibrerer vil man kunne komme i kontakt med alle ting: avansert åndelig lære, høyerestående vesener og tidligere liv. Den høytstående student vil stille seg inn på de rette frekvenser og dermed helbrede seg selv for både åndelige og fysiske sykdommer. (Tumminia & Kirkpatrick 1995:88)

De som har problemer med innstillingen på de rette frekvenser kan etterhvert vente hjelp fra «rombrødrene»: Ved vendepunktet vil de utenomjordiske bringe med seg apparater som ikke bare gjør slutt på ørkendannelse, forurensing og sult, men som også vil helbrede den individuelle sjel ved å røntgenfotografere deres «elektroniske legeme» der informasjon om tidligere liv er oppbevart.
Kunnskapen dette gir skal så frigjøre en fra problemet og skaper både indre og ytre perfeksjon3. Romskipenes innvånere tenkes dermed som mennesker som har mestret den lavere side av sin fysiske bevissthet, som en avansert rase uten feil på kroppen – en refleksjon av deres indre utvikling. (ibid.:93) De vil lande på jorda og bringe inn en ny, gyllen tidsalder for menneskeheten – etter først å ha vært i Bermuda triangelet og hentet opp bibliotekene fra Atlantis og Lemuria.

UFO og dommedagsvarsler

Ikke alle religiøse tolkninger av ufo-fenomenet har vært like fortrøstningsfulle. Kristne mennesker som er opptatt av ufo er f.eks. ikke alltid preget av håp om frelse fra krig og materialismens fordervelser. Mange ser på ufo-fenomenet som en satanisk manifestasjon. En av dem er mannen bak 70-tallets bestselger «The Late Great Planet Earth», dommedagsskribenten Hal Lindsey. I «Countdown to Armageddon» (1980) påstår han at ufo’er er demoner som vil forføre massene når de i historiens siste dager lander og utgir seg for å være fra en sivilisasjon i en fremmed galakse. (Rothstein 1994b) Lindsey kobler demoner til et fysisk, materielt plan og forestillingen om flyvende tallerkener med høy teknologi. Han ser dermed ufo som et ualminnelig materielt fenomen der selv demoner er materielle størrelser. Det er alminnelig innenfor fundamentalistiske kretser å se på ufo som materielt, men det finnes også en del som kun ser «tallerkener» som demoniske, ikke-materielle manifestasjoner. Forfatteren Sidney Jansma protesterer for eksempel i boken «Satan and Evolution» også mot akronymet: Det bør ikke hete ufo, mener han, for ufo’er er hverken flyvende eller normale objekter. De er istedet IFA: Identifiserbare som Sataniske paranormale Apparisjoner. (Thompson 1993:186n) En mellomposisjon kan vi kanskje finne hos Gordon Cove, som i 1954 foreslo at flyvende tallerkener var bemannet med fremmede intelligenser, og at disse igjen var besatt av demoner. (Stone 1993:65)

Fundamentalistiske skribenter kobler ofte ufologi og okkultisme. Koblingen er ikke nødvendigvis søkt – gitt deres premisser – da ufo-interesse ofte er lokalisert til en bredere subkulturell undergrunn der okkulte forestillinger er mer alminnelig. Den åpent religiøse streben i ufo-miljøer har lenge vært preget av tanken om én verdensreligion, og faller dermed pent inn i det resterende fiendebildet. Det er nemlig slike tanker Satan vil spre i de siste tider ifølge forventningene. Og på punkt etter punkt faller bitene sammen: Når Adamski og andre forteller om idealiserte, overjordisk vakre mennesker, så var jo Lucifer ifølge tradisjonen «den vakreste av alle englene». Beretninger om forkrøblede dverger, om «de grå» og andre merkelige manifestasjoner passer like godt – disse er selvfølgelig mer laverestående demoner…

Tolkningen av ufo som demonisk gir seg mer eller mindre selv, skriver Mikael Rothstein: For at logikken i bibelsk mytologi skal forbli intakt må slike uforståelige fenomener innpasses i en dualistisk lesning. Innenfor denne rammen er det vanlig å mene at demoner eksisterer og gjør hva som står i deres makt for å ødelegge Gud. Uforståelige fenomener som kan så tvil i den troendes hjerte blir derfor naturlig kategorisert som en manifestasjon av sataniske krefter. (1994b)

Kidnappet av rommenn?

I 1947 ble Kenneth Arnold berømt for å ha sett underlige lys. Senere har det blitt vanskeligere å få oppmerksomhet. I 80-åra var det imidlertid ett fenomen som slo gjennom med betydelig kraft: Et stort antall mennesker sto frem og fortalte at de ikke bare hadde vært i kontakt med utenomjordiske, men at de utenomjordiske hadde kidnappet dem og brukt dem til ulike forsøk. Slike fortellinger hadde vært fremmet flere ganger tidligere, og forbildene for fortellingene kan man finne i mange kulturers folklore. (Bullard 1989). Fortellinger om overnaturlige vesener som tar mennesker med ut av verden og reiser med dem gjennom andre sfærer finnes mange steder, og de er ofte integrert i større religiøse systemer. Likhetene har blitt påpekt også av tilhengere av «utenomjordiske vesener-hypotesen», som gjerne tar slik folklore som bevis på at ufo’er har bedrevet kidnappinger i uminnelige tider. De tidligste påstandene om slike bortførelser av rommenn er nok adskillig yngre. Den første beretningen vi kjenner til er fra høsten 1957 og fant sted i Brasil. Den 23 årige bonden Antonio Villas Boas påsto han ble tatt opp i et eggformet romskip av små, gråkledde menn. Der ble han forført – flere ganger – av en (bokstavelig talt) overjordisk vakker kvinne før han ble tatt med på en rask rundreise i romskipet4.

Denne affæren fikk lite betydning for ufologien i mange år, og ble først gravet frem igjen etter at interessen for ufo-kidnapinger hadde slått rot. Desto større betydning har den andre rapporten om ufo-kidnapping etterhvert fått. Den 19 september 1961 var Barney og Betty Hill på vei hjem fra ferie, da de oppdaget et merkelig lys som syntes å følge etter dem. De fortalte at de kunne verifisere at det var en flyvende tallerken ved hjelp av en kikkert, at de så levende vesener i den, og deretter flyktet. (Peebles 1994:161) De gjorde sitt beste for å riste det av seg, og da de nådde hjem oppdaget de at tiden var løpt fra dem. Ifølge Betty var de to timer senere hjemme enn forventet. (Bullard 1989 cf. Klass 1989)

Tortur og tapte timer

Episoden førte til at den ufo-intersserte Betty skrev et brev til Donald Keyhoe, én av datidens mer innflytelsesrike ufologer. Han viet dem ingen oppmerksomhet, siden han var av den oppfatning at alle slike kontakt-fenomener var enten bløff eller mentalsykdom5. Hverken avvisningen eller forfølgelsen var direkte årsak til at Betty og Barney søkte hjelp hos psykiater, men det er herfra at beretningen utvikler seg videre. Gjennom hypnotisk tilbakeføring fant Betty ut at de to «tapte timer» – tiden mellom de skulle vært hjemme og når de var det – var blitt tilbragt ombord i et romskip. De hadde blitt stoppet av korte, grå vesener med store hoder og øyne. Disse tok dem inn i et romskip og gjorde grufulle medisinske forsøk på dem. Betty fortalte også at lederen kommuniserte med henne ved hjelp av telepati og at de ble kontrollert gjennom en form for hypnose som frarøvet dem kontroll over egen kropp. Psykologen tvilte. Han mente at hele fortellingen var basert på en drøm og var hennes måte å uttrykke angst på. (Klass 1989)

Kanskje kunne det hele stoppet der, hadde ikke journalisten John Fuller kommet inn i bildet. Han publiserte Hill-parets beretninger, og etterhvert ble det også laget en dramatisering for fjernsyn. Etter visningen på NBC i oktober 1975 tok det av. I løpet av kort tid kom flere rapporter om andre som hadde vært utsatt for det samme, og interessen vokste med antall fortellinger. Noen forsøkte bevisst å slå mynt på slik interesse. Dette regnes som motivet for tømmerhoggeren Travis Walton, det neste store «kidnappingsoffer» som sto frem bare noen uker etter visningen av filmen om Hill-paret. Han var håpløst på etterskudd med en hogstkontrakt, og i gjeld til oppover ørene. Ved hjelp av et velvillig pressekorps og noen mer enn alminnelig slurvete ufologer klarte han i det minste å skrumpe gjelden med 5000 dollar – National Enquirers pris for årets mest ekstraordinære møte med en ufo. (Peebles 1994)

Institusjonalisering av regresjon

Om de økonomiske insentivene kunne være store nok for noen, er dette på langt nær tilstrekkelig for å forstå den videre utvikling. Den økte interessen for kidnappinger kunne dels fores opp på nye beretninger og nye skriverier og dels på filmer som Steven Spielbergs «Nærkontakt av tredje grad». Herfra fikk kanskje også noen beretninger sterkere form, slik andre elementer av møter med romvesener kunne bli definert av science-fiction litteratur og s-f serien Star Trek. Beretningene kunne imidlertid ikke bare fores opp på sensasjonslyst, fantasi-rikdom og grådighet. Langt viktigere for økningen av rapporter var nok institusjonaliseringen av hypnotisk regresjon, den typen behandling som hadde gjort Betty så sikker på at hun faktisk var blitt kidnappet. Og etterhvert ble tilbakeføringene foretatt av hobby-ufologer ikke av kritiske terapeuter. De har ofte hatt lite formell trening i terapi og hypnose og enda mindre innsikt i hypnosens begrensninger.

Den som la grunnlaget var imidlertid meget godt kvalifisert. Psykologen Leo Sprinkle begynte med tilbakeføring av påståtte kidnappingsofre allerede i 1967. Etter å ha hatt tre mennesker til behandling i 1967-68 var det laber interesse frem til etter visningen av Hill-filmen. I årene deretter kom det til tre i 1976 og 77, og i 1978 hadde han ti – etter Spielbergs suksessfilm. Og økningen fortsatte: Litteraturen viser at det frem til 1976 kun fantes 50 rapporter om ufo-kidnappinger, mens det innen 1980 var over 200. (Peebles 1994:235) Heretter endret de også karakter. I startfasen ble det lagt vekt på at abductees hadde forhåndsminner om å ha sett en ufo, og at de hadde en erfaring av «tapt tid». Først under regresjon ville de huske kidnappingen, noe man tolket som et resultat av romvesenenes «hjernevask» av sine ofre. Den nye «stjernen» på kidnappingshimmelen endret dette. Kunstneren Budd Hopkins hadde lenge interessert seg for ufologi, og gjennom bekjentskaper kom han også i kontakt med hypnose og regresjonsterapi. Han bidro med to nyvinninger til «abductee»-fenomenet: For det første fant han kidnappingsminner også hos mennesker som ikke hadde bevisste minner om noensinne å ha sett en ufo, og for det andre endret kidnappingen karakter til noe mørkere. Heretter kunne hvem som helst ha vært kidnappet av ufo bare de hadde vage forhåndssymptomer. Symptomer som kan tyde på at man har vært kidnappet i romskip inkluderer ifølge Hopkins uro, gjentagende drømmer, eller en følelse av at det kanskje kan ha skjedd. Og gjennom regresjon «husket» de det, nesten alle.

Nå var ikke regresjon noe nytt i det kultiske miljø. Man hadde blant annet lenge benyttet regresjon for å komme i kontakt med «tidligere liv». Hypnotisk regresjon var også en del av ulike marginalterapier allerede før første verdenskrig, og har blitt jevnlig resirkulert som mirakelmedisin siden. (Wallis 1975)6

Skrekk fra Mars

Med Hopkins og den nye generasjonen ble altså kidnappingsfortellingene verre: Den medisinske undersøkelsen flere hadde fortalt om tidligere ble beskrevet som (stadig mer) traumatisk, og de fremmede som kjølige og kontrollerende. De hypnotiserende terapeuter understreket mangelen på forbilder for disse fortellingene. Spesielt Budd Hopkins, som anser ufo-kidnappinger som et historisk nytt fenomen og setter strenge grenser mot gammel folklore, blir avhengig av en postulert mangel på kulturelle forbilder. Mange fortalte om arr fra operasjoner, og om at de utenomjordiske opererte inn apparater for å kontrollere dem (oftest i nesen). Både kvinner og menn forteller om en fokusert interesse på kjønnsorganer og reproduksjon, der kvinner også forteller om graviditeter som aldri blir bragt til ende fordi de utenomjordiske stjeler fosteret. Plottet kan sies å følge omtrent disse linjene: Et menneske mister bevisstheten, blir kidnappet og tuklet med slik at det også får falske minner om hva som virkelig skjedde i denne perioden. Vedkommende kan bli gjort om til de utenomjordiskes uvitende samarbeidspartner. Deler av opplevelsen kommer frem i drømmer. Dramaet som utfolder seg er, minus de utenomjordiske, også plottet fra filmen «the Manchurian Candidate» fra 1962. Innopererte kontrollinstrumenter finner vi i filmen «Invaders from Mars» (1953), og abductees med arr som bekrefter fortellingen i «Killers from Space» (1954). En kilde fra 1930 som også gir grunnstrukturen i kidnappingen er «Buck Rogers in the 25th Century»- en s-f tegneserie… (Peebles 1994:238) Denne serien gir også det eneste originale elementet fra det første «offeret» for Budd Hopkins regresjon7.

Men om vi aldri så mye kan finne forbilder for fortellingene i skrekkfilmer om marsboere og gammel folklore legger ikke dette med nødvendighet bånd på tolkning og funksjon. Det er imidlertid et begrenset repertoar av tolkninger og funksjoner for slike fenomen. I all hovedsak kan vi polarisere de ikke-kritiske tolkningene i to leire, som imidlertid holder felles front mot kritikere8. På den ene side finner vi dem som ser kidnappinger som et i siste instans positivt fenomen som bidrar til menneskehetens vekst, og på den andre dem som ser de fremmede som manipulerende vesener uten respekt eller forståelse for mennesket. De siste ser gjerne mørkt på utenomjordiskes hensikter, med forbilder fra militaristisk science-fiction.

Åpenbaring og profeti

Begge leire har det til felles at de kidnappete får status som kilder til skjult kunnskap. Selv om deres egne tolkninger av de ofte negative følelser som kommer opp i forbindelse med forteller-prosessen er sterkt ambivalente, så er det mange som setter det inn i en ramme der endepunktet allikevel er positivt. Ett eksempel er vår hjemlige «abductee», Gry Jannicke Jarlum, som på sitt noe språkløse vis gir uttrykk for at traumatiske opplevelser i siste instans fører til åndelig vekst og oppvåkning. (Jarlum 1994) Dette har hun til felles med pasientene til en av de siste store nykommerne, Harvard-professor John Mack. Ubehagelige erfaringer er ikke nødvendigvis negativt på lang sikt, men fører til åndelig oppvåkning, argumenterer Mack gjennom sine case-studies. (Mack 1994) Slike beretninger integrerer «erfaringen» av å bli kidnappet i et mer helhetlig ideologisk system, og dermed forståelig på en måte som gir en mulighet for statusendring. Mack mener at de fleste blir mer økologisk bevisste, mens Jannicke hamrer ut ulike påbud og forbud for atferd. Spesielt hos Jannicke finner man integrert mye tradisjonelt tankegods fra contactee-perioden, formodentlig formidlet både via det kultiske miljø generelt og fra hennes «fødselshjelper» Rauni-Leena Luukanen mer spesielt.

Det er spesielt i disse beretningene man finner reprodusert strukturene fra apokalyptiske beretninger: Uthentingen fra verden, møte med overnaturlige vesener, åpenbaring av skjult kunnskap om mennesket, kosmos og historie, budskapet til menneskeheten – og ikke minst kravet på profetens rolle i etterkant. Den slags perspektiver har gjort at velvillige religionsforskere ser likhetene med prosessen å bli sjaman. Sjamanistisk innvielse inkluderer ofte også den slags stadier, inkludert de negative erfaringer og en form for tortur før de blir ført tilbake med helbredende evner og ny kunnskap. (Whitmore 1995) Apokalyptikken kaster også lys over contactee-perioden, som sammen med abductees av typen Jannicke føyer seg til en tradisjonell sosiologisk observasjon om profet-kallet: Den sosialt «marginale» person krever å få en mer sentral rolle i samfunnet (på vegne av sitt budskap), og griper til overjordisk legitimitet. Men kampen om slik verdighet er hard. Hos oss slåss de med både tidligere liv, automatskrift, kanalisering, helbredende evner og guddommelig opphav, men bare sjelden med at deres budskap er en eksklusiv vei til frelse – den slags vil ikke det kultiske miljø vite av.

På den mørke siden

På den andre siden av tolkningsskillet er ufonautene igang med et program for å avle hybrider, kanskje for å overta jorda, i det minste for å kunne gjenfolke sitt eget. For denne siden kunne man tro at det å nå ut til folket med kunnskapen om kidnappingene ble enda viktigere, siden det her gis et imperativ for handling: Dersom andre arbeidet for å ta over jorda burde man jo kjempe imot, eller? Press utenfra har etterhvert medført slike reaksjoner, selv om ikke alle har vært like innstilt på offentlighet. (Klass 1989) De ulike tolkningene har fått hver sin krets å fungere i innenfor ufo-kretser. Blant de etablerte organisasjonene (i USA spesielt siden det er her de fleste sakene forekommer) har man en forhistorie med kamp om tolkning av ufo-fenomenet med contactees. Kanskje av den grunn er mange selv blant dem som aksepterer kidnappinger som en mulighet forsiktige med å akseptere de mest åpent åndelige budskap. New age orienterte ufologer hilser derimot fortellingene velkommen. De mørkere, ambivalente fortellingene uten de kosmiske tolkningslagene er mer attraktive for andre igjen, ettersom det forlanger mindre og etterlater større tvetydighet og spenning.

De færreste av dem finner noen særlig attraktivt i de mest ekstreme tolkningene. Alminnelige fundamentalister er nemlig ikke de eneste som ser virkelig mørkt på lysfenomener. Et konsekvent negativt syn på ufo-fenomenet finner vi utarbeidet hos «Dark-Side» bevegelsen. (Nilsen 1996) Ifølge talsmenn for denne bevegelsen finnes det en hemmelig verdensregjering som samarbeider med utenomjordiske. Ikke bare dem forøvrig, denne hemmelige sammensvergelsen samarbeider med diverse kriminelle også, og står bak AIDS-epidemien og global narkotikahandel. Med slike samarbeidspartnere i sitt jordiske prosjekt blir det lite godt å vente utenfra også. Romvesener står ifølge talsmann Milton William Cooper bak en rekke kidnappinger av jordboere. Kidnappingsofrene skal deretter ofte bli lemlestet og fortært. Noen slipper tydeligvis unna og kan fortelle om det hele. Kidnappingen og den antropofagiske handling skjer vel muligens på deres underjordiske ørkenbaser i USA (hemmelige må vite), eller kanskje på Mars, der de skal ha delt baser med den skulte verdensregjering siden 60-tallet. Og den endelige plan står ikke tilbake for dette i ondskap: I hemmelighet har de avlet frem en hybridrase av menneske og dyreorganer som «i nær fremtid vil sende den jevne mann og kvinne i konsentrasjonsleir». (ibid.)

Påvirkningen finner vi også her spor av i konkrete utsagn: Påstander om Antikrists maktovertagelse, 3.verdenskrig (i 1999 selvfølgelig) og Kristi tilbakekomst i 2011. Sammenhengen med tradisjonell apokalyptikk er klar. I Geir Levi Nilsens korte behandling trer både strukturelle og mer direkte likheter frem. Påfallende er for eksempel Henoksbokens beretning om de falne englers avl av hybrider med «menneskedøtrene», hvor det halvt demoniske avkommet truer menneskehetens eksistens. Og som i andre endetidsberetninger står vi midt i kaos, foran katastrofen, der mennesker er maktesløse brikker i overjordiske veseners spill. (ibid.)

Tolkningene og forståelsen av ufo har økt med mengden av fenomener som blir skjøvet inn under termen. Man har forholdt seg til det med nyskapende tolkninger og med midler fra tradisjonell religion. Ufo’er blir mytiske objekter som tillater de samme gamle spørsmål: hvem er vi, hvor kommer vi fra og hvor går vi hen? Symbolene hentes fra teknologi og språket fra ulike tekniske vokabular, legitimeringen er pseudo-vitenskapelig, men strukturene og spørsmålene er langt på vei de gamle. Undringen og varselsropene skifter i innhold, håp og angst er fremdeles om frelse og undergang. Og fenomenet er fortsatt del av religionsvitenskapens domene.

Noter

  1. Den norske debatten kan virke krass med sine beskyldninger om overvåking og hemmelige agenter, paranoia og løgnaktighet, men sammenlignet med den amerikanske når vi nok ikke helt opp. Her et lite utdrag fra ufo-sladderblekka «Saucersmear» om ufologiens situasjon etter J.Allen Hyneks død: «a lackluster bunch of ‘experts’, dilettante ragmen, blowhards, demi-gods, publicity seekers, fortune hunters, anal retentives, practical jokers, wishful thinkers, hard-boiled new agers, deluded soulmongers, dimwits, wide-eyed psychos, religious fanatics and various other assorted monkeys.» En annen ufologisk interssert kaller feltet for en «playground for the bungled and the botched». (ref. i Thompson 1993:201f)
  2. I takt med tiden er budskapene fra de utenomjordiske nå oppdatert til å gjelde også naturvern.
  3. Lignende forestillinger om at kunnskap om traumer fra tidligere livfrigjør fra nåværende problemer finner vi i scientologien og dens forløper dianetikken. Dianetikk var også populært i det kultiske miljøet rundt perioden da Norman-paret startet opp.
  4. En del av disse elementene går igjen hos andre latin-amerikanske menn som rapporterer ufo-kidnappinger: gjentatt seksuell omgang med ekstremt vakker, storbrystet kvinne…
  5. En annen potensiell årsak er at deler av Betty Hills fortelling ligner mistenkelig på episoder fra Keyhoes bok «The Flying Saucer Conspiracy», en av de mange ufo-bøkene i hennes samling. (Thompson 1993:65)
  6. Som tilsynelatende objektiv bekreftelse av egen virkelighetsoppfatning kan slik regresjon være svært effektivt. Gjennom hypnosen skapes en situasjon der fantasien kan få spillerom, slik at små fragmenter av minne og fantasi kan settes sammen til en helhetlig fortelling. Senere vil den fantaserte fortellingen kunne bli integrert som et minne på linje med andre hendelser. Forventninger og forhåndskunnskap fra miljøet bidrar til å effektivisere prosessen: Forhåndskunnskapen gir et utgangspunkt og en retning for fantasiene å ta, mens forventningene fra et miljø med signifikante andre bidrar til at man lettere velger å gi fantasiene status som objektiv virkelighet. (Heap 1990, Dyrendal 1996) Alt for mye forhåndskunnskap behøver man heller ikke ha. Under ett forsøk hypnotiserte man en rekke personer uten interesse for ufo, og ga dem omrisset av en kidnapping, hvorpå de i stor detalj kunne gi fortellinger som lignet svært på dem som ble fortalt av «ekte abductees». Hopkins og co. hadde imidlertid forklaringen parat: Det var selvfølgelig fordi én av dem virkelig hadde vært kidnappet uten å vite om det.
  7. Dersom vi skal holde oss til grunnstrukturer med overnaturlige vesener som kidnapper mennesker kan vi imidlertid nøye oss med å gå til norske sagn om hulder eller underjordiske som bergtar. (Espeland 1996)
  8. Når da ikke personlige motsetninger blir for store – som i forholdet mellom Hopkins og Whitley Strieber

Litteratur

  • Blomkvist, Håkan, «Flyvende tallerkener og nynazisme», i Skepsis 4. 1994
  • Brænne, Ole Johnny, Rauni-Leena Luukanen – en bløffmaker av dimensjoner. i UFO 2. 1996
  • Bullard, Thomas E., «UFO Abduction Reports», i Journal of American Folklore 102. 1989
  • Dyrendal, Asbjørn, «Kidnappet av rommenn?», i Skepsis 6. 1996
  • Däniken, Erich von,
    • Tilbake til stjernene. Oslo: Ernst G. Mortensens Forlag 1979,
    • Bevis. Oslo: Ernst G. Mortensens Forlag 1980
  • Espeland, Velle, «Ufonauten – vår tids hulder», i >Skepsis 6. 1996
  • Heap, Michael, «Memory, Fantasy and Past Lives», i The Skeptic vol. 4 no. 6 1990.
  • Jarlum, Gry Jannicke, Du er jeg. Oslo:Grøndahl Dreyer 1994
  • Klass, Philip E., UFO Abductions: A Dangerous Game. New York:Prometheus Books 1989
  • Lewis, James R. (red.), The Gods Have Landed. New York:SUNY Press 1995
  • Leslie, Desmond og Adamski, George, Flygende tallerkener er landet. Bergen:John Griegs Forlag 1954
  • Luukanen, Rauni-Leena, Hvem er jeg? Oslo:Grøndahl Dreyer 1994
  • Løvstrøm, Rolf, «Med fantaster og nynazister til jordens indre», i Skepsis 5, 1994
  • Mack, John E., Abductions. London:Simon & Schuster 1995
  • Melton, J.Gordon, The Contactees: A Survey, i Lewis 1995. 1995
  • Nilsen, Geir Levi, «Dommedag fra verdensrommet», i Skepsis 6. 1996
  • Peebles, Curtis, Watch the Skies! Washington: Smithsonian Institute 1994
  • Rothstein, Mikael,
    • 1994a: «Nogle træk av UFO-mytens oprindelse og udvikling», i CHAOS 22 1994.
    • 1994b: Some Christian Aspects of Contemporary Ufology. Utvidet versjon av konferanse-bidrag RENNORD-konferanse København 1994.
  • Saliba, John A.
    • 1995a: «Religious Dimensions of UFO Phenomena», i Lewis 1995.
    • 1995b: «UFO Contactee Phenomena from a Sociopsychological Perspective», i Lewis 1995
  • Selberg, Torunn, «UFO 339 på vei fra Oslo», i Tradisjon 23 1993
  • Stone, Reuben, Encyclopaedia of the Unexplained. Leicester: Blitz Editions 1993
  • Tumminia, Diana & Kirkpatrick, R.George, «Unarius: Emergent Aspects of an American Flying Saucer Group», i Lewis 1995.
  • Thompson, Keith, Angels and Aliens. New York:Fawcett Columbine 1993
  • Wallis, Roy A., The Road to Total Freedom. New York: Columbia University Press 1975
  • Washington, Peter, Madame Blavatsky’s Baboon. New York:Schocken 1996
  • Whitmore, John, «Religious Dimensions of the UFO Abductee Phenomena», i Lewis 1995