Dette ble mer «den store lesehelgen» (dessverre, heller enn jakthelgen). Lørdag fikk f.eks. jeg lest den norsk sektrapporten som er omtalt i Aftenposten i dag, men som først blir offentlig senere i uken. Den slags har internasjonalt sett vært en blandet fornøyelse for oss som sysler med forskning på samtidsreligion. Noen har vært paniske og […]
Dette ble mer «den store lesehelgen» (dessverre, heller enn jakthelgen). Lørdag fikk f.eks. jeg lest den norsk sektrapporten som er omtalt i Aftenposten i dag, men som først blir offentlig senere i uken. Den slags har internasjonalt sett vært en blandet fornøyelse for oss som sysler med forskning på samtidsreligion. Noen har vært paniske og gått i de fleste tenkelige feller, mens andre har vært nok så solide saker.
For eget vedkommende har det jo også vært interessant at NKVTS står bak rapporten.
Nå innbiller jeg meg tross alt at det er godt kompetente folk som arbeider der, og at rapporten jeg ble interessert i ikke var helt representativ. Men siden jeg også kjenner litt til forhistorien (og har supplert med litt litteraturtips og sånt) var jeg litt spent på hva som skjulte seg i den norske.
Det ser ut til å være ganske blandet drops. Noe av det er godt og poengtert fremstilt, og det er bred dekning av tidligere forskning (selv om den er kort og ikke alltid like presis gjengitt). Det er overfladisk sett en slags balanse i fremstillingen, men det overdøves av en tendens til å fokusere på det angivelig problematiske og gi det en mer sentral plass i resonnement og konklusjoner enn hva materialet og forskningen annet steds fra ser ut til å begrunne.
Metodedelen er ikke overbevisende presentert, og det er gjennomgående mangelvare at det tas konsekvenser av hva material og metode kan si og ikke si. Strukturen i rapporten er av en art som gjør sammenfattende diskusjoner med blikk for samlede forskningsfunn vanskelig, og det er da også knapt med vilje til å gjøre slikt. (En mer kritisk lesning ville være at det er skrudd sammen på en måte som gjør det enkelt å unngå diskusjoner som ville gitt en del annerledes resultat.)
Rapporten har også et snodig fokus på gamle amerikanske grupper, mens det norske landskapet det skal sies noe om får en for lettvint behandling. Når man har et så tynt materiale som det fremgår at de har, og det spriker så mye som det heldigvis fremkommer for den langsomme lesning at det gjør, er det også litt underlig at 1) tidligere norsk forskning, spesielt hovedoppgaver fra ulike fag, utelates, og 2) at det trekkes såvidt klare konklusjoner om et spesielt hjelpebehov.
Det overbeviste ikke undertegnede, som ellers ikke har så mye mot et fokus også på maktmisbruk i grupper og negative effekter av religiøs deltagelse – eller rettere sagt frafallsopplevelsen. Man kunne bli fristet til å tenke (obs! spekulasjon, for de langsomme) at materialet strekkes bevisst langt for å legitimere utvidelse av en eller annen virksomhet, eller at det handler om personlige overbevisninger om at det finnes et virkelig behov utover noen få individuelle, selv om man ikke helt klarte å avdekke det i denne runde.
Og det er fullt mulig. Det fremstår likevel ikke som helt rimelig å trekke de konklusjoner på grunnlag av det som fremkom i undersøkelsene.
Det er andre sider ved rapporten som også fortjener oppmerksomhet, og det er ting som fortjener å ses på mer i dybden. Så det er mulig vi får komme tilbake til den når den er offentlig, og man kan se hva departementet planlegger i den anledning.
Men i mellomtiden kan man jo se hvilken kritikk hovedforfatteren rettet mot rapporten og prosessen på et tidlig stadium. Det er interessant lesning.