Med døden til følge. Åndebesettelse, eksorsisme og den moderne jakten på barnehekser

Publisert: 04.03.2010 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

I juni 2005 ble to kvinner og en mann funnet skyldige i grov mishandling av ei åtte år gammel jente. Hun var blitt sultet, slått, kuttet opp, sår og øyne blitt gnidd med chilipepper, og til slutt var hun forsøkt druknet. Alt i forsøk på å ”redde” henne fra besettende demoner.

Saken foregikk i Londons Old Bailey. De dømte var fra Angola. Det er bare ett av de (stort sett) afrikanske landene der beskyldninger om besettelse og hekseri og praksiser rundt renselse og eksorsisme i økende grad rettes mot barn. Og som eksempelet viser, kommer både forestillinger og praksiser til både Europa og andre deler av verden med migrasjon. Hvor kommer disse nye idéene og praksisene fra? Hva forårsaker dem?

Sent i fjor høst hadde jeg besøk av antropologi-nestor Jean La Fontaine. Mest fordi vi har hatt en del felles forskningsinteresser tidligere, rettet mot satanisme og forestillingene om satanistiske rituelle overgrep. Hun har imidlertid også hatt et mer omfattende forskningsfokus på mer reelle overgrep mot barn. Det kommer også frem i boken The Devil’s Children. From Spirit Possession to Witchcraft: New Allegations that Affect Children. Siden jeg også har vært mer enn gjennomsnittet interessert i besettelse, eksorsisme og hekserianklager, snakket vi en del om da ennå ikke utgitte boken mens hun var her.

Noen uker senere kom den i posten, og nå er den forlengst lest. Nærmest slukt. Det er nemlig ikke så rent lite engasjerende.

Fokuset i boken er bredere på besettelsestro og religion enn innledningens, blant annet med helt utmerkede kapitler om vodou og wicca hvor ”besettelse” er positive deler av religiøse ritualer. Men det som virkelig engasjerer og dermed sitter best igjen etter å ha lest gjennom er helt klart de delene av boken som handler om det langt mer problematiske: jakten på barnehekser, besettelsestro og ofte ekstremt brutale former for eksorsisme. Ikke helt sjelden knyttet til noen virkelig hjerteskjærende enkeltfortellinger.

De behøver ikke handle om grov mishandling og vold. Selv om volden utvilsomt er der i den historien også, er det for eksempel ikke det som gjør at historien om ei ung, fransk jente som ventet på pappa etset seg fast i hukommelsen.

Hun ventet forgjeves på pappa på tredje uken. I Kinshasa. Pappa var forlengst tilbake i Paris. Da jentas mor døde, giftet han seg på nytt. Hans nye kone anklaget stedatteren for å være heks. Anklagene vedvarte, og hun truet etterhvert med å forlate mannen om han ikke fikk gjort noe med saken. Så pappa tok med datteren til et «hjemland» hun aldri hadde sett, og satte henne igjen hos en menighet. Han skulle formodentlig bare ”et ærend”, for datteren visste ingenting. Der hun satt og ventet.

Så smålig, kynisk og pragmatisk kan hekserianklager brukes. Faktisk er det gjerne sånne smålige hensyn som gjør at de tas i bruk, med langt mer ødeleggende effekt. (Jenta var såvidt tolv. Jeg har en datter på 11 1/2. Det er mulig jeg tar det ryggesløse sviket og den uspiselige utnyttelsen av en religiøs ondskapsforestilling nokså personlig.)

Det er noen grunner til at jenta ble satt igjen i en by som Kinshasa, og at hun ble satt igjen i en bestemt menighet. De er kompliserte, og peker utover det helt enkle når det gjelder holdninger.

Forestillinger om barnehekser og besettelser av barn er nokså uvanlige. Det har de også vært på det afrikanske kontinentet, og de er det utvilsomt i kjerneområdene som er nevnt i denne boken. Hekseri dreier seg ofte (ikke alltid) om forestilt ond handling og ond vilje, sammen med kunnskapen som skal til for å gjennomføre den. Barn blir normalt ikke ansett for å ha nok av noen av delene. Tvertimot har det stort sett vært sånn at barn har vært fritatt for denne typen mistanke. Ikke minst fordi de har vært så høyt verdsatt i seg selv. Når dette har endret seg i mange land, er vi tilbøyelige til å skylde det på større, destabiliserende endringer: store barneflokker hvis foreldre er døde av AIDS, borgerkriger med massive dødsfall og ødelagte institusjoner og lignende som fører til større kulturelle endringer som respons.

Vi ser det for eksempel i enkelte av forestillinger om besettelse og hekseri når tidligere barnesoldater blir anklaget fordi atferdsproblemer gjør dem «vanskelige». Eller når gatebarn og gjenger av dem blir lovløse. Hvilket, i det siste tilfellet, viser hvor komplekse maktrelasjonene kan bli i anklagene: Anklagede barn på vei mot utstøtelse kan bruke antagelser om besettelse og om heksemakt til å skaffe seg mer frihet og makt, og fordi de er for unge til å bli ansett for å ha lært det på egen hånd, kan de bruke påstander om «hekselærere» til å få voksne torturert og/eller drept. Hvilket vi også får eksempler på i boken. For ikke å snakke om hvordan de hekserianklagede og utstøtte sammen med «tidligere» barnesoldater og andre med våpenerfaring danner gjenger som utvilsomt har voldsmakt.

Det kan neppe stikkes under noen stol at Kongo ikke har vært noe paradis på jord de siste årene heller. Eller at også andre deler av Afrika, som Angola, eller Uganda, har hatt mer enn sin andel samfunnsnedbrytende hendelser og fenomen å stri med. Det kan muligens være en sentral årsak til dreiningen i anklager. Urbanisering og derpå følgende problemer for tradisjonell økonomi, familie- og autoritetsstruktur er også viktig. Men det forklarer ikke helt hvorfor noen reiser fra Paris til Kinshasa, eller hvorfor de etterlater barn der. Den omtalte datteren var langt fra alene, og det finnes flere slike steder.

Det forklarer heller ikke hvorfor hekseri ofte også blir satt i sammenheng med demonisk besettelse. Sammenhengen som fremkommer i boken er både enkel og veldig komplisert. Slik også David Frankfurter er opptatt av i Evil Incarnate har den store fremmarsjen for karismatiske kristne menigheter spilt en viktig rolle i fornyelsen av hekseriforestillinger i Afrika. Da idéer om barnehekser spredte seg i deler av Afrika på begynnelsen av 1970-tallet, forsøkte kirkene stort sett å bekjempe både forestillinger og praksis som «overtro». Hekseri ble ikke anerkjent. Men det var for grunnfestet til å rokkes, skriver La Fontaine. Så når karismatisk kristendom spredte seg fra Europa og USA, og de karismatiske bevegelsene vokste frem, gjorde de det blant annet ved at de delte og videreutviklet eksisterende ondskapsforestillinger. I Kongo, forteller Filip de Boeck i sin artikkel, har de karismatiske kirkesamfunnene ikke bare vært viktige i å videreformidle nye hekseriforestillinger og knytte dem til besettelse: de har også vært sentrale i å skape en mer alminnelig, kristendomsbasert idé om at det er mulig å bli kvitt «forbannelsen». Man er ikke dømt til å være heks til evig tid, og barna må ikke bare forlates eller drepes. De kan også «kureres» – med eksorsisme.

Det er på én måte en humanisering av hekseriforestillingen. Prisen er dessverre at man også får som resultat eksorsismepraksis av den typen vi så i innledningen. Sulteforing og grov mishandling går sammen med bønn og mer eller mindre improviserte ritualer som ofte skal «tyne» ånden ut. Det er mer humant enn å sette fyr på folk, men ikke alltid, selv om menighetene de Boeck omtaler må sies å være nokså humane.

En annen pris som må betales av at kristne predikanter, om enn med aldri så gode motiver og handlinger har kastet seg inn i dette, er en bredere legitimering av forestillinger som burde vært bekjempet systematisk. For med anerkjennelsen sprer forestillingene seg også med karismatiske menigheter i utlendighet. Det gjør altså den brutale delen av eksorsismepraksis også, med både grov mishandling og dødsfall til følge.

Det er blant annet denne spredningen som er fokus for kapitlene til La Fontaine og Eleanor Stobart. Sistnevnte har da også skrevet en omfattende rapport om fenomenet i London. Her kommer det også og langt fra uventet frem at predikanter slår seg opp på oppskrifter på diagnose og «helbredelse» av besettelse og hekseri. Siden vi er i den moderne verden, skjer det ikke bare via prekener, men også gjennom slikt som videofilm. Siden det er et fenomen de vet ikke slår spesielt godt an hos myndigheter i Europa har ikke salget vært så åpenlyst her, mens det selges langt mer aktivt i deler av Afrika. Her fremmes «diagnostiske kriterier» («slik vet du at ditt problematiske barn er en demonbesatt heks«), og løfter om behandling mot en pris som ikke utelukkende er rett tro.

La Fontaine kan, i en artikkel som ellers gir en dypere antropologisk og historisk analyse, også fortelle at det virker. En av de fremste predikantene på markedet tjener store penger og har følgere i mange land. Og det formidles også her. Med diagnoser som inkluderer alt fra sengevæting og mareritt til ulydighet, lærevansker og depresjon, og med spredningsveier som inkluderer populærmedia, folkelige fortellinger og med forankring i populært menighetsliv er det ikke helt uventet at selv mindre innvandrermiljøer i Storbritannia har vist seg å ha tilfeller. Og det er grunn til å tro at mye er skjult, blant annet når det gjelder barn som blir borte på «hjemreiser».

Spørsmålene jeg stiller meg under lesningen er ikke bare faglige. For selv om det (morbid som det kan høres ut) er et uhyre fascinerende kompleks av forestillinger i endring sammen med sosiale praksiser og sosiale system, praksiser i møte med ulike system og ulike utfordringer, så fremstår det unektelig også som et virkelig ubehagelig sosialt problem. Så hvor omfattende er det, i hvilken grad finner vi det også her i landet, og uansett: Hva, om noe, kan man gjøre effektivt for å endre på det?

Det er for all del ikke å uttømme denne bokens innhold. Den er tildels langt mer kompleks og analytisk enn jeg berører her. Bare de Boeck og La Fontaines artikler er verdt mye dypere dykk, og førstnevntes virkelig utsøkte, komplekse bidrag er bare ett av mange han har skrevet om temaet. Og det er mange flere artikler og tema. Ikke alt like godt eller dyptpløyende, men selv om prisen er drøy (jeg har som så ofte fått mitt eksemplar) er det verdt pengene. Om ikke du er blakk. Da bør til gjengjeld biblioteket være din venn, om noe av dette fatter din interesse.

Jean S. LaFontaine (red.)
The Devil’s Children. From Spirit Possession to Witchcraft: New Allegations that Affect Children
Ashgate 2009, 204s.