Litt i forlengelsen av gårsdagens mediale hyl om fare, tenkte jeg å si noe (gjenta) kort om slike medieberetninger og hvorfor opplysning sjelden hjelper så lenge.
Ikke så mye om motivasjon. Alle, og da mener jeg (nesten) alle, har forlengst skjønt at fare selger aviser. Og nyheter. Hvilket også betyr, selvsagt, at de som lager historiene som skal selges, er vidåpne for vinklinger som kan trekke i den retning. Jeg skal la det ligge nå.
Det jeg har tenkt til å si noe kort om, er to ulike typer dekning av «satanisme» som tema i nordisk og forsåvidt internasjonal presse. Det er min utmerkede unge kollega Jesper Petersen som satte fingeren på det i noe vi akkurat har sendt fra oss. Vi har kalt det to forskjellige mediediskurser om satanisme, i den forstand at de helst opptrer separat: «Satanisme som avvik/kriminalitet» og «Satanisme som livsstil/livsfilosofi».
Det er den siste biten vi som religionshistorikere delvis forsøker å si noe om, nemlig hvordan folk som oppfatter seg selv som satanister integrerer dette i sin egen selvoppfatning og livsfilosofi. Som mediegenre dukker den primært opp i forlengelse av offentlig tilstedeværelse av stort sett laveyanske satanister.
I slike beretninger fremstilles satanister slik de kjedelig nok er. Det kommer frem at de er skuffende alminnelige mennesker, som hverken tror det folk flest innbiller seg at de tror, eller gjør noe spesielt som er oppsiktsvekkende.
Dette er stort sett «feature»-stoff. Det er sjeldent, fordi det ikke er noe spesielt oppsiktsvekkende å rapportere om og fordi det er avhengig av noen som står frem, som er aktive og at det er en interesse for å rapportere om det alminnelige.
Dette stoffet får liten betydning for den andre måten å bruke «satanisme» på i mediefortellinger.
Her er «satanisme» ikke egentlig noe livssyn, eller en religion, men en nokså banal (og gjerne uvitende) konvensjon for på kort vis å si noe om (ungdoms)kriminalitet. Det er nyhetsstoff, det dekkes ofte på kort plass, skal være fengende, poengtert – og fortellerne er nesten aldri de samme redaksjoner eller mennesker som dekker det andre stoffet. Dermed er informasjonsflyten mellom typene fortellinger også nokså minimal.
Dette virker å være et generelt fenomen i internasjonale media, men Torstein Grude gjorde i dokumentarfilmen Satan rir media godt rede for hvordan «satanisme» ble brukt pragmatisk først og deretter befestet seg som en kortform for alt som rørte på seg i den mer aktivistisk og destruktive delen av svartmetall-miljøet. Det var en tidlig beslutning for en enkelt sak, og deretter formet den ordbruk i resten av dekningen.
Siden har det holdt seg slik. Her spiller det ingen rolle lenger om det engang er en selverklært satanisk overbevisning hos personene, om en slik overbevisning har noen verdens ting med handlingene å gjøre, og definitivt ikke om det har noe som helst med det vi ellers kaller satanisme å gjøre.
I slike fortellinger fungerer merkelappen «satanisme» bare som en peker på et antatt avvik, og en projisert motivasjon bak handlinger. Gjerne helt uten å bry seg om å spørre de involverte når de er kjent.
På grunn av den nordiske historien blir denne bruksmåten aktivert når det er snakk om handlinger som ligner på dem som ble emblematisk for «satanisme»: Snakker man om kirkebrennere eller om miljøer som muligens kan bedrive sånt, blir det oversatt til «satanisme» nokså umiddelbart i en stereotyp fortellingsmåte.
Det handler ikke nødvendigvis om at journalister er vrangvillige, men om at betegnelsen har satt seg så dypt at journalisten sparer tid og plass, og kommuniserer enkelt til leseren hvilken stereotyp man aktiverer. Det er en kortform.
Med på lasset følger imidlertid også andre konsekvenser: En formodet ideologi som motivasjon for handlinger (der handlingene ofte har helt andre motiver – kjedsomhet/rastløshet, gruppedynamikk etc.), et formodet ideologisk miljø og diverse annet, når forholdene ligger til rette for det.
Det interessante er at når forholdene ikke ligger til rette for å utløse en bredere frykt, så spiller «satanisme-som-avvik»-fortellingene nokså liten rolle for fortellingene om «satanisme-som-livsfilosofi/livsstil», annet enn å fungere som en anledning for dem. Diskursenes relative adskilthet går med andre ord begge veier. Avviksdiskursen er avhengig av hendelser, og kan i sin tid igjen bli hendelsen som gjør at fraværet av noe avvik å snakke om blir bedømt som relevant nok til å skrive om og lage saker på det.
Men siden nyhetsstoff veier tyngst og slående fortellinger om fare fester seg bedre i minnet enn fortellinger om alminnelige mennesker som stort sett gjør
alminnelige ting, er opplysning om satanisme – som det meste annet som er kontroversielt, men alminnelig ved undersøkelse – ikke et helt enkelt prosjekt.
Når det lykkes for det konkrete prosjektet med satanisme, ser det ut til at det blir mest vellykket i den form at man ikke lenger forbinder dem som er blitt representanter for «satanisme-som-livsstil» med de sakene som fortsatt dukker opp som «satanisme-som avvik». Diskursene lever sine egne liv, formet av hendelser, tolknings- og brukshistorier.
(Dette er en mye lengre og mer komplisert historie, men det får kanskje være tilstrekkelig her og nå?)
Oppdatering
En utmerket og lett humoristisk illustrasjon av hvordan «satanisme-som-avvik» kommer i nyhetssaker og bruker betegnelsen «satanisme» som en kortform for å vekke (gale) stereotype assosiasjoner finnes i en ingress i dagens Vårt Land. Under tittelen «Satanistfrykt i Våler» får vi følgende saksopplysning:
«Satanistkledde personer observert før Våler kirke brant ned.»
Selv om satiriske bemerkninger står i kø, fungerer teksten. Alle skjønner hva som blir ment.
Og dermed forkludres både forståelse av handlingers motiv, funksjon og egen kollektiv handling.