Men åttitallet var ikke dødt… Umusikalsk skvalder om musikk og politikk

Publisert: 27.06.2010 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

For en liten evighet siden gjorde én av mine NTNU-kolleger meg oppmerksom på forfatteren av denne boken om NWO, musikk, Satan, konspirasjoner og baklengs maskering. Jeg hadde dessverre unngått å se at vaset forlengst var kommet i bokform. Det ser ut til å ha blitt en bokkalkun i klasse med Baklengs. Djevelskap i rock and roll. Med angst for alt fra frimureri og EU til spiritisme, rock, demoner og trosbevegelsen er det åpenbart at vi i god tradisjon stirrer dommedag og ondskapens åndskrefter i hvitøyet. Demoner, hjernevask, tankekontroll og satanisme hører godt hjemme i den mer konspirativt anlagte delen av dommedagsorientert kristendom, så når det promoteres på nytt er det derfor ikke underlig at vi får kortversjoner som oppslaget hos Telemarksavisa forleden.

Der står for eksempel Barack Obama nok en gang i sentrum.

Det er i likhet med det meste andre vrøvlet som presenteres ikke forfatter Sognefests selvstendige åndsprodukt som serveres, men behørig gjenoppvarmet amerikansk nonsens:

Her vises en tale med Obama, først forlengs, så baklengs. De som har laget videoen mener «Yes, we can» blir «Thank you Satan», når det spilles baklengs. … Det passer inn i mønsteret med amerikanske presidenter som gjør satantegnet. Tilfeldig, eller ikke? Jeg vet ikke. Men hvorfor har «Yes, we can» blitt repetert så mange ganger, spør Sognefest.

Nei, hvorfor i all verden gjentas politiske slagord under en valgkamp… Det kan selvfølgelig ikke være merkevarebygging, motivasjon og mobilisering. Det må ligge en djevel bakom, slik det ifølge Sognefest gjør med baklengs maskerte «satan-budskap» hos Led Zeppelin.

Nå er det så djevelsk at selv om det skulle vært et slikt maskert budskap for dem som ikke allerede var kronisk opptatt av å lete etter frykteligheter fra før av, så ville det ikke hatt effekt. Baklengs maskerte budskap finnes inniblant, for all del. Noe gøy skal fans og musikere ha også. Men de kommuniserer ingen verdens ting uten at man setter seg ned og, vel, spiller av baklengs.

Stort sett leter derimot fundamentalister etter djevelbudskap baklengs der det ikke er noen i det som synges (de burde kunne klare å hisse seg nok opp over amoralske, okkulte og djeveldyrkende eksplisitte tekster, men da får de jo ikke gleden av å leke Poirot…). Men når de reverserer lyden, blir de, foreslår Dictionary of Hallucinations rammet av det samme som skjer når de ser Jesus eller jomfru Maria i lefser og oljesøl: pareidolia. Denne gangen er det bare ikke knyttet til syn, men til lyd.

Og det har altså noen interessante sider. For eksempel er det typisk ikke de som liker rock eller er satanistisk anlagt som finner satanistiske budskap i rockemusikk. De som hører djevelens budskap i Stairway to Heaven er heller tydelig ikke-satanistiske, men med en opptatthet av Satan som slår det meste du finner hos satanister. Litt på samme måte som når Read og Vokey i 1985 fant at de som var mest mot hor og pornografi var mest tilbøyelige til å høre akkurat denslags i «baklengsbudskap» – enten de nå var lest fra Bibelen eller fra rockelyrikk.

Du hører det du vil høre. Hvilket jo kan få en til å undres over hvorfor enkelte kristne er så ivrig etter å høre sataniske budskap. Er det andre skap de vil ut av?

For ikke bare hører de djevelske budskap, de ser dem også. Sognefest følger med på ferden der andre leder, også når det gjelder å «se» sataniske budskap i ellers eklatant kristne menneskers gester. TA sier det kort slik:

På samme nettside ligger det en billedsamling, som angivelig skal vise at både Georg W. Bush og Bill Clinton har utført det såkalte satantegnet med fingrene.

Nå er ellers den ikke spesielt populære Bush bedre kjent som konservativ, evangelikal kristen, nærmere bestemt medlem av United Methodist Church og Bill Clinton en noe mindre konservativ baptist enn oppvekst og medlemskap i Southern Baptist Convention gjerne tilsier. Begge var også åpne om at de lot sin kristne livsanskuelse påvirke politikken de førte, uten at det later til å ha gjort mye inntrykk. Men nå var det da også slik under satanismepanikken at det helst var kristne som anklaget andre kristne for satanisme, heller enn at de tok seg bryet med å finne noen som var litt nærmere akkurat den slags livssyn.

Det store «beviset» for kirkegjengernes djeveldyrkelse er at de viser et såkalt «satantegn». Og det er så man minnes salig Margaret Murray, som også så identitet og horn i alt hun syntes lignet. I hennes tilfelle var alt (inkludert ører) som så ut som det stakk over hodet på hvasomhelst, bevis for at en region hadde hatt en «hornet gud» som hun mente var den førkristne guden i Europa. Hele. Og vel så det. Det var også der litt mer komplisert enn som så. I tilfelle med den nær «fundamentalistiske» kristne Bush, er tegnet han stort sett viser University of Texas Hook ’em Horns. Som har veldig mye mer med å være lojal fan av laget deres, «Longhorns», enn med djeveldyrkelse å gjøre. Bill Clintons bruk av en lignende, men ikke identisk håndgest (med tommelen ut istedenfor lukket inn) påstås å være knyttet kun til noe annet enkelt: Det er amerikansk døvespråk for I love you.

Jeg tror fortsatt Clinton også adopterte bruken som «rock’n’roll» i musikksammenheng. Men er du ensporet nok er alt som ligner litt identisk, og selvsagt også satanisk.

For ordens skyld: Det fantes knapt noen eksplisitt satanisme før 1970, og i den tidlige Church of Satan (30.4.1966) hadde man i den grad man hadde noe «hornets tegn» tydeligvis først og fremst Shaka-tegn (tommel og lillefinger). Ikke Dios (RIP) og andres «Cornuto». Men det har man altså nå, uten at noen av delene betyr så mye.

Uten at dette på noen måte er slutten på Sognefests tøv. Når musikken har slik en tydelig ond og destruktiv åndsmakt på den ene siden, må den jo gjerne ha en god side også, i alle fall for én som driver kulturskole. Så han påberoper en sterk positiv side til «god» musikk, med en tydelig Mozarteffekt også:

Han framhever at «riktig» musikk har like stor positiv virkning på kropp og sjel. Og han hevder at lytting til Mozart, øker evnen til å lære.

Nå er det imidlertid forlengst nok forskning på dette til å si at det å høre på Mozart ikke er demonstrert ha noen slik generell effekt, og ingen effekt i det hele tatt som går utover det forbigående. Og selv det bare for dem som liker den slags. De som liker noe annet, får tydeligvis like god effekt av å høre på dét. Selv om det skulle være «satanisk pop» i ørene til dem som ikke liker sånt.

Det finnes anslag til realisme også:

Sognefest innrømmer en viss frykt for å bli stempelet som konspirasjonsteoretiker.

Om du stempler kirkegående presidenter som satanister og mener andre kristne trossamfunn driver aktive kampanjer for demonbesettelse, påstår at plateindustrien sprer djeveldyrkende musikk, at demoner infesterer musikkproduksjonen, og at «musikk benyttes som et manipulerende verktøy for å oppnå global kontroll» så, joda. Det hjelper alltids om man samtidig overtar den mest frådende konspirasjonskulturens tilhørende kampanjer mot frimureri, okkultisme, tankekontroll og annet i en «Konspirasjon mot en ny verdensorden og en ny samfunnsstyring». Da så er det nok en viss fare for å bli kalt konspirasjonsteoretiker. Men hvis man ikke liker det bør man kanskje heller la være å spre konspirasjonsteorier.

Men det var et hyggelig gjensyn med åttitallet. Helt uten «Opus», «Europe», synthversjoner av Stairway to Heaven og annet demonbefengt ræl.