Artikkel

Menn som glaner på geiter

Jon Ronson er en dyktig og morsom skribent. Og «The Men Who Stare at Goats» er på sitt beste smertelig morsom. Det er nesten den perfekte bok å plage medpassasjerer med. Så lenge Ronson kan være lettbent, human og underholdende er han i sitt ess. Problemene begynner når han skal trekke litt større linjer.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Asbjørn Dyrendal


Dunk! Dunk!

Dette er lyden av generalmajor Albert Stubblebine III som smeller hodet i veggen. Året er 1983, og han er leder for den amerikanske hærens etterretningstjeneste. Det er imidlertid ikke derfor han dunker hodet i veggen. I alle fall er det ikke bare derfor. Den umiddelbare årsaken, forklarer han til Jon Ronson snaue to tiår senere, var som følger: Han hadde som god elev av Uri Geller og andre likesinnede innsett at veggen stort sett var tomrom, dersom man bare fokuserte på atomnivå. Og siden han selv, på samme mikronivå, også stort sett bare var tomrom, resonnerte han at han med riktig bevissthet burde kunne gå tvers gjennom uten problem.

Dunket og påfølgende hodepine gjorde ham ikke mindre overbevist. Det fortalte ham bare at han ikke hadde rett bevissthetsnivå. Må ha vært alt papirarbeidet og ansvaret. (Skjønt tyve år senere ergrer han seg fortsatt over at han ikke klarer å levitere.)

Fortellingens neste ”dunk” er ikke Stubblebine, men undertegnede som faller av stolen i det Stubblebine to sider senere finner noen han tror kan skaffe seg rett bevissthet: Special forces command center ved Fort Bragg. Ronson formidler den totale, isnende taushet Stubblebines stadig mer frenetiske oppførsel avføder:

”Psychic healing! … Protect the unit by hands-off and hands-on healing!”
The Special Forces commanders don’t look particularly interested in psychic healing.

På dette tidspunktet i boken (s.4) var jeg redusert til et gispende vrak. Latterkrampen hadde spredt seg fra ansiktsmuskler til ribbein. Flere deler av boken hadde lignende effekt. Blant annet nådde intervjuet med med Uri Geller tilsvarende høyder. Skjønt det er vanskelig å overgå den første beskrivelsen av strategiplanen for ”First Earth Battalion”. Det er noe uvirkelig komisk i tanken om amerikanske invasjonsstyrker som primært(?) er bevæpnet med ønskekvister, ginseng-regulatorer og små ”baby”-lam, styrker som ser på fienden med glitrende, kjærlighetsfylte øyne og gir dem en klem.

Hverken forfatteren av den militære ”manualen” der dette forekom eller general Stubblebine hadde røyket sokkene sine. Hva annet de måtte ha tatt tier Ronson om. Han konsentrerer seg om effekten av Vietnamkrigen, og det han kommer veldig nær å påstå er et skjult, dominerende nettverk av parapsykologisk orienterte krigere i amerikansk etterretning. Det er de som skal stå bakom bokens geiteglanere, mennesker om hvem det blir fortalt at de kan få et dyrs hjerte til å stoppe ved å se på det. Snakk om det onde øye.

Remote viewers

Geiteglanerne skal ha holdt til ved nettopp Fort Bragg. Der skal man ha hatt en hel innhegning fylt med «avbrekede» geiter å stirre på. Og én gang skal altså en av dem ha krepert. Hvilket muligens var nok til å sette igang en kjede av hendelser som gjorde krigene i Irak og Afghanistan til prøvekluter for de nye, «synske krigerne.»

Eller kanskje ikke. Sannsynligheten for at dét scenariet er korrekt, holder undertegnede for svært liten. Ronson dokumenterer lite av den innflytelse han antyder at et nettverk av alternative krigere skulle ha. Han kommer aldri lenger ned i materien enn til dulgte hentydninger og talende episoder.

Til hans forsvar skal det sies to ting: han er klar over at han gjetter, og han forteller leseren at han selv ikke er i stand til å konkludere.

Enkeltepisodene hans er stort sett greie nok. Deler av historien om den meget alternative krigføringen er kjent fra før. Ronson trekker frem noen enkeltepisoder fra en historie som er bedre dekket tidligere av journalistkollegaen Jim Schnabel. I sistnevntes bok ”Remote viewers” får vi en bedre dokumentert og langt mer detaljert historie om CIAs eksperimentering med ”fjernsyn” i etterretning. For de uinnvidde er dette ”fjernsynet” den postulerte evnen å kunne se (og iblant høre) hva som finnes eller skjer på et bestemt sted langt unna uten å ha tilgang på vanlig informasjon.

I 1995 ble det offentliggjort ikke bare at CIA hadde bedrevet forsøk med den typen virksomhet, men mange av de pinlige detaljene, prisen inkludert, kom også offentligheten for øre. Det ble satt ned en gruppe til å undersøke virksomhetens resultater. Jeg var selv tilstede og hørte både den skeptiske (Ray Hyman) og den noe mindre skeptiske (Jessica Utts) granskeren konkludere med at hvor mye de enn var uenige om, så var de enige om at disse forsøkene ikke hadde gitt brukbar informasjon.

Jim Schnabels bilde av virksomheten viser hvorfor. På tross av Schnabels meget sympatiserende innstilling går det klart frem at forsøksprotokoller var så usystematiske at det var plass til et lite planetsystem mellom hullene. Forsøk som gikk totalt av skaftet ble for eksempel ”reddet” ved å påstå at den innbilt synske ikke bare hadde sendt synet avgårde i rom, men også i tid.

Ronson følger opp temaet ved hjelp av kjerneeksempelet på alt som var galt med prosjektet: Ed Dames. Major Ed Dames brukte blant annet måneder av militær tid på å spionere på sjøormen i Loch Ness (som han forøvrig kan fortelle bare er et dinosaurspøkelse). Han har etter den tid anvendt et betydelig antall timer på å fortelle radioverten Art Bells lyttere at dommedag er underveis. Noen av de siste tiders plager vil tydeligvis komme fra gravide Marsboere som lever under ørkenen i Nevada. Eller skulle allerede ha kommet. Det er ikke så greit med tidfestingen i det tredje øyet.

Historien med Ed Dames og Art Bell har en lite humoristisk bismak som Ronson melker for godt og vel alt hva den er verdt. Dames ga nemlig opphav til en del virksomhet hos Art Bell, blant annet den like lite synske Courtney Browns påstander om at det fantes et romskip bak Hale-Bopp. Hvilket var én av motivasjonene bak masseselvmordene i sekten Heaven’s Gate.

Kanskje.

Jeg har arbeidet med episoden, og er ikke så sikker. Problemet er at Ronson ikke helt klarer å synliggjøre dette ”kanskje”. Han er for opptatt av å sannsynliggjøre det, uten å se på motargumenter.

Barney i Irak

Det er også noe av problemet med hans jakt på geiteglanerne i Irak, og med tilknytningen til en langsiktig historie for etterretningstjenesten. Tidlig i boken får Ronson ikke bare høre om den mystiske kampkunstneren som kan drepe med blikket, han får også høre at tankene bak ”First Earth Battalion” praktiseres i dag, i Irak og Afghanistan.

Ronson følger opp de minste hentydninger til at noe slikt praktiseres, i tortur, tankekontroll og praktisk krigføring. Og han finner stadig én og annen episode som kan tolkes i dette lyset, samt én og annen person som antyder at det er slik. Hva skulle ellers ligge bakom fortellingen om de irakiske fangene som i timer, dager og uker måtte høre på blant annet ”I Love you”-sangen fra barneprogrammet om den lilla dinosauren Barney og vennene hans? Ja, si det.

Ronson har to tanker i hodet. I forlengelsen av Vietnamkrigen og andre episoder ble noen opptatt av å finne mindre drepende metoder å føre krig eller kontrollere fiender på. Diskusjonen rundt hvilke metoder som var anvendelige var meget inklusive, og åpnet også dørene for det vitenskapelig sett meget tvilsomme. Bruk av lyd og lys for å knekke fanger var én av de mer praktiske ting som kom utav det, sammen med fotosesjoner av den typen vi ser fra Abu Ghraib, mener Ronson. Handlingene rettes mer mot fiendens tenkning enn mot rent fysisk tortur.

Det er fullt mulig at Ronson har et viktig poeng der. Jeg er langt mer usikker. Jeg blir enda mer tvilende når Ronson setter det hele inn i et bilde der slike episoder bare er den synliggjorte del av nesten paranormal krigføring. Ikke at Ronson tror slikt har effekt, men portrettene av ledende militære skikkelser antyder at de tror på slikt. Det er kanskje en liten klikk, antyder Ronson, men de er ledere, og tankene deres får alvorlige konsekvenser. Altså er amerikansk etterretning og militære styrker gjennomsyret av idioti og pseudovitenskapelig ønsketenkning.

Det kan være. Det er nok av idiotiske og konspirative enkeltepisoder gjennom historien som kunne gjøre det fristende å si at dette nok er sant. Men en slik konklusjon er akkurat så beleilig og behagelig for alle som misliker amerikansk krigføring at den nok burde ha vært adskillig bedre underbygget. Det er så lett å lure seg selv når konklusjonen er så passende. Vi kunne for eksempel være fristet til å tro at den ubrukelige etterretningen rundt Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen skyldtes at man stolte på Ed Dames kolleger. Eller at de mange fjernstyrte drapene (som aldri rammet Saddam) var basert på tilsvarende ”fjernsyn”. En hel masse andre ting kunne også passe inn i en slik fortelling. Men før jeg er villig til å gå så langt vil jeg gjerne ha noe litt mer solid. Og det leverer Jon Ronson etter min oppfatning ganske langt i fra. Det virker som han er meget klar over det selv, samtidig som han allikevel har overbevist seg selv.

Det skal dog sies at han har beholdt sin kritiske og selvkritiske sans i noe større grad enn kollega Jim Schnabel. Schnabel overbeviste seg selv om at ”fjernsyn” var pålitelig, og at han selv hadde evnen. Det siste jeg hørte er at han visstnok holder til på en sydhavsøy, der han bruker evnene til å lete etter gamle sjørøverskatter. Hvis han noengang finner nok til å betale flybilletten kan vi kanskje glede oss over pennen hans igjen senere.

Ronson lykkes ikke helt i å overbevise om at det er noe klart og tydelig mønster som knytter alle hans episoder og individ sammen. Til hans ære holder han også åpent for at det ikke er noe slikt mønster. Boken er uten en virkelig konklusjon. Derimot har han funnet frem til en rekke individ, hendelser og dokument som i seg selv er interessante. De fleste er allikevel mest underholdende. Selv om det åpenbart er tenkt at latteren etterhvert skal sette seg fast i halsen, at alvoret skal avløse humoren, satt latteren løst hos meg gjennom det meste av boken (dvs. de delene som ikke omhandler grove overgrep). Og selv om den er uten konklusjon, er den ikke uten avsluttende anekdote. Den understreker kanskje (eller ikke) temaets alvor: til slutt i boken reiser den fremste av alle geiteglanerne til Irak. Han er bevæpnet med en hamster…

Jon Ronson. The Men Who Stare at Goats. Picador 2004. 278s.