Min (og Arnfinns) gamle venninne og medstudent Audhild Skoglund var hovedforfatter på den tidligere nevnte sektrapporten, og hun er mildt sagt ikke overveldet av begeistring over sluttresultatet. Tatt i betraktning de mange frustrasjonene underveis er ikke det så merkelig, og intervjuer i Klassekampen og Fri tanke gir et lite innblikk. Til Klassekampen sier hun f.eks. […]

Min (og Arnfinns) gamle venninne og medstudent Audhild Skoglund var hovedforfatter på den tidligere nevnte sektrapporten, og hun er mildt sagt ikke overveldet av begeistring over sluttresultatet.
Tatt i betraktning de mange frustrasjonene underveis er ikke det så merkelig, og intervjuer i Klassekampen og Fri tanke gir et lite innblikk. Til Klassekampen sier hun f.eks. at «rapporten er utilstrekkelig og tendensiøs». Om et sett materiale man har overtatt, sier hun:

– I praksis finnes det ikke noe forskningsmateriale i Redd Barna. De har ikke systematisert sitt materiale, og bruker de verste eksemplene som de sauser sammen med amerikanske grupper når det norske ikke er dramatisk nok.

Det er en kjent retorisk strategi når man skal fremme et sosialt problem: bruk de verste eksemplene og ikke vær så nøye med å oppklare hvor atypiske de er. Det blir av og til effektiv politisk retorikk av sånt, men sjelden noen imponerende forskning.
Det atypiske ved skrekkeksemplene er ellers et av problemene ved rapporten vi nok kommer tilbake til senere. Til Fri tanke sier hun om det norske landskapet at:

En av mine første bekymringer var at det ikke var noe forskning å bygge disse konklusjonene på. Kartet stemte dårlig med terrenget. Religiøsiteten i Norge er egentlig ganske kjedelig, med bare små avvik rundt vanlig kristen teologi.

Det er nok i hovedsak riktig, og både fraværet av grundig forskning på norske miljløer og hovedtendensen i landskapet er med på å forklare hvorfor man er så opptatt av gamle amerikanske skrekkeksempler i rapporten.
Av øvrig kritikk kan det nevnes at hun «har inntrykk av at konklusjonene var gitt på forhånd», og at den oppnevnte samarbeidspartneren «Institutt for sjelesorg, virket mer interessert i å «advare mot sekter» enn å forske på feltet med vitenskapelige metoder».
Hvilket altså ikke vil si at folk ikke opplever problemer ved brudd med og/eller overgrep i religiøse miljøer, også de som avviker fra statskirkenormen. Begge deler skjer i stort nok monn til at det ikke skulle være nødvendig å overdrive. Spørsmålet er imidlertid om de som får problemer i denne sammenheng trenger samme type hjelp, eller om de først og fremst skal ha hjelp på linje med andre som trenger det – og om de som bedriver undersøkelser på denne måten er de rette til å foreslå tiltak.