Skeptikere forplikter seg til ikke bare å kritisere det fantastiske og urimelige. Når ting taler for det, skal man kunne ta opp hva som helst til revisjon. Det gjelder også våre egne teorier og de synspunkt vi holder for mest sannsynlig, har forpliktet oss på, og stått opp for. Det kalles intellektuell redelighet. Skeptikere kan […]
Skeptikere forplikter seg til ikke bare å kritisere det fantastiske og urimelige. Når ting taler for det, skal man kunne ta opp hva som helst til revisjon. Det gjelder også våre egne teorier og de synspunkt vi holder for mest sannsynlig, har forpliktet oss på, og stått opp for.
Det kalles intellektuell redelighet.
Skeptikere kan – i likhet med andre som er forpliktet på slike normer – være tilbøyelige til å moralisere sterkt når noen bryter med idealene. Men når slike idéelle fordringer ikke alltid blir etterlevd, er det ikke nødvendigvis på grunn av noen bevisst uredelighet. Det å skulle se kritisk og selvkritisk på egne standpunkt og handlinger er å svømme motstrøms, mot selvbedragets og selvovertalelsens tunge krefter.
Få behandler det så enkelt, underholdende og skremmende som Carol Tavris og Elliot Aronson i boken med den klingende tittelen: Mistakes Were Made (but not by me). Why We Justify Foolish Beliefs, Bad Decisions and Hurtful Acts.
I åtte ekstremt leselige kapitler får vi underholdende og skremmende anekdoter fra hverdagsliv, forskning, rettspleie og etterforskning satt inn i enkelt belysende sosialpsykologisk teori.
Forfatterne behandler i gjennomført stil hvordan vi mennesker overtaler oss selv, i små, enkle skritt, til å tro det utrolige og gjøre det usmakelige. Jeg lar meg som vanlig mest engasjere av kapitlene som beveger seg inn på ”recovered memory therapy”, men det er nok av andre tema som engasjerer. Det gjelder kanskje spesielt behandlingen av etterforskning og justismord.
Tavris og Aronson viser hvorfor vi trenger den institusjonaliserte skepsis og de idealer som er nedlagt i vitenskapelige forskningsmetoder: for å unngå et selvbedrag som nok kan bidra til å redusere ubehag, men som alt for ofte blir destruktivt.
Jeg har både gapskrattet, humret og knurret meg gjennom boken. Og det er ikke dårlig når man faktisk kjenner både teoriene og det meste av empirien fra før. En eller annen gang må jeg få laget en ordentlig anmeldelse, en som yter boken rettferdighet.