Selv om det nærmer seg sjøormtid, skal vi vente litt med å kaste oss på de bølgene og heller se nærmere på et stykke kulturgods som stadig omtales.

Vi snakker da om intet ringere enn Vinlandskartet som ble funnet på et antikvariat i 1957. Og dette er ikke om hvilket som helst kart, men et verk som viser deler av Amerika og påstås å være fra 1440. 

Altså før Columbus.

I øst ser vi Europa, Afrika og Østen. I nordvest en øy med navnet Vinlandia Insula. «…et nytt land, ekstremt fruktbart, som til og med har vinstokker». Det er dermed ikke uten grunn at Vinlandskartet ble lansert med et brak av Yale-universitetet, i en markedskampanje av de sjeldne.

Men kan kartet virkelig være ekte?

En av de som har behandlet dette heller inngående er Kirsten A. Seaver. Hun leverer et i ordets rette forstand spennende tverrfaglig arbeid over 480 sider i ”Maps, Myths, and Men: The Story of the Vinland Map” ( Stanford University Press, Stanford, California, 2004).

Boka er rett og slett et skoleeksempel på populærvitenskap. Her møter vi ikke enkle kommentarer krydret med klisjéer, men detaljer og driv like spennende og intrikat som en detektivfortelling

Som Seaver viser, bar Yale-universitetets markedskampanje frukter. Vår egen Thor Heyerdahl er blant mange som har fått mye ut av kartet. Han brukte det i sine siste bøker for å vise koblingen mellom Vinland og den katolske kirken. De første årene etter publikasjonen i 1965 fantes også anerkjente fagfolk som så ut til å godta kartet.

Så begynte man å gå det etter i sømmene. 

Det er et overbevisende materiale (forøvrig norskfødte) historikeren Seaver nå kan fremlegge. Konklusjonen er – ikke helt overraskende – at dette er en moderne forfalskning. Hun lander i beste detektivstil til og med på en mulig gjerningsmann.

Kartet synes laget rundt 1940 av den tyske pateren Josef Fischer (1858-1944), en lidenskapelig kartograf med middelalderkart som spesialområde. Motivet kan ha vært en blanding av politisk og faglig, for ikke å si oppgitt irritasjon. Fischer synes å ha hatt et klart ønske om å forvirre og forstyrre nazistenes syn på den ”arisk norrøne” impulsen i historien.

Kartet synes kort sagt å være laget av en ertekrok som kobler det norrøne som nazistene forgudet, til den katolske kirken som de hatet. Altså egnet stoff til å frembringe kognitiv dissonans med forhåpentligvis tilhørende kvalme.

Ser vi nøyere på kartet oppdager vi at det viser kirkens utbredelse over jordkloden. Det illustrerer en misjonsferd til Mongolia på 1240-tallet, den såkalte ”Tartar-forbindelsen”, koblet til verket som kartet er innbundet med.

Heyerdahl tolket dermed ganske riktig dette som et klart budskap om kirkens rolle. Noen vil dermed si at det er leit at Seaver kom med denne boka først etter hans utgivelser, men for ekte forskere har mye av stoffet vært tilgjengelig lenge.

Til gjengjeld får vi alt hva vi hadde ønsket å vite – og vel så det – om Vinlandkartets verden.

Dette er en bredt anlagt gjennomgang på 373 sider, pluss hundre sider noter og kilder. Boka bør glede alle med sans for detaljer, selv om man gjerne skulle vært uten en del gjentagelser. Dessverre kommer ikke alltid argumentene – eller gjøres ferdig – i kapitlene de hører hjemme i. Likevel er dette en nesten uimotståelig bok, enten man er interessert i vikinger og Vinland, kart og katolikker, eller forfalskninger og forskningsetikk.

Det første av ni kapitler åpner med hva sagaene sier om Vinlandsferdene. Det har vært vanskelig å komme fra at dette inneholder en historisk kjerne, selv før Ingstads funn. Men man har manglet autentiske kart over områdene. Så publiserte Yale University Press Vinlandskartet i 1965, dagen før den amerikanske ”Columbus-dagen” 12. oktober. Sensasjonen var et faktum.

Kartet var funnet på et antikvariat i 1957 og tre forskere hadde jobbet med å vurdere det i hemmelighet, på betalt oppdrag fra Yale. Medieoppstyret var stort. Historien fikk forsidene verden over. Yale mislikte nok verken boksalget eller besøkstallet dette ga. Det hele er en klassisk historie om hvordan grådighet påvirker forskning.

Seaver fortsetter med de seneste funnene og forslagene om hva som egentlig skjedde på Grønland. Og det er spennende å spekulere om hvor det ble av de norrøne. Reiste de tilbake til Norge?  Inngikk de en tidlig portugisisk-engelsk koloni på Labrador?

Vi får uansett et oppgjør med myten om at kirken satt inne med detaljkunnskap om forholdene. I realiteten var man lite interessert i så marginale områder, befolkningsmessig og økonomisk.

I tredje del er vi tilbake til kartet.

For kartografer er dokumenters historie nesten like viktig som selve dokumentet. Vet vi ikke ordentlig når eller hvor det er laget, reduseres kildeverdien.

Når et ”middelalderkart” har vært ukjent frem til 1957 bør det studeres ekstra nøye. Er noe virkelig fra 1400-tallet, bør det i det minste vært omtalt, eller ha påvirket andre kart. Det vekker også mistanke med detaljerte avbildninger av Island og Grønland, og da sistnevnte som en øy, spesielt ikke når ingen den dag i dag har klart å seile rundt. Selv om det føyer seg inn i gresk tradisjon å tegne ukjent land som øyer, ville lokale innbygger visst at det hang sammen med ismasser lenger nord.

Bokas fjerde del setter lyset på bokormer. Og da snakker vi ikke om lesere, men om ekte vare. For kartet er troverdig, hevder noen, siden det er markspist tvers i gjennom manuskriptet som det er bundet sammen med.  Men i realiteten er det umulig å vite når mark har forsynt seg. I tillegg utviser de en uvanlig og vel presis adferd ved å bore seg gjennom på midten, og ikke fra siden. Enten har det skjedd en mutasjon som har frembrakt umåtelig skarpsindige og glupske beist, eller så har det vært andre typer bokormer på ferde.

I femte kapittel går Seaver i detalj på hvordan kartet fikk så stor stjerne. Oppskriften er enkel. Man blandet ”stor hemmeligholdelse” med ”store navn” og ”stor lansering”. Som førte til ”stor debatt”. Mulige dissidenter ble tatt på sengen og behørig satt på plass den første tiden. Noe som til dels gjentok seg da Yale relanserte det hele i 1995.

Sjette kapittel beskriver kartet som unikt, enten vi snakker om bilde- eller blekkbruk, til middelalderkart å være. Selv om en karbondatering i 2002 landet på at pergamentet er fra 1400-tallet, synes det vanskelig å komme fra at blekket ikke er laget før 1923. For nordmenn er det morsomt at Seaver har gjort studier av tilsvarende blekk fra Kronos Titan-fabrikken i hjembyen Fredrikstad. Hun påviser svakhetene i Olins studier av blekket (publisert i 2000), og støtter dermed McCrones analyser fra 1973 og 1995.

Sjuende del er en gjennomgang av myter om middelalderkart. Seaver bruker stor plass på å vise at det greske verdensbilde med en rund klode ikke ble forlatt i middelalderen, men fremstilt mer symbolsk enn i presise geografiske mål. Målet var å fortelle om historie og fremmede kulturer, ikke å gi reisehjelp. Middelalderen kart er altså mer reiseguide enn kartbok.

Men med den økende handelen fra 1100-tallet vokste behovet for kart man kunne navigere etter. Vinlandskartet står dermed i en viss forstand i karttradisjonen fra 1400-tallet, som tegneren altså må være kjent med.

Interessant nok viser Seaver at kartografen som Yale brukte som gissel, R.A. Skelton, glemte den lille detaljen at man i middelalderen så på jorda som en kule. Hun ser ham i tradisjonen fra dansken Brøndbo (d. 1911) som farget av 1800-tallets myter tolket de norrøne til å tro på en flat jord. Dermed overser man Adam av Bremens orbis terrarum, Kongespeilets jardar bollum og Snorres kringla heimsis

Konsekvensen er at man heller ikke ser at Vinland hos disse like naturlig beskrives å ligge øst som vest for Norge. Eller at man ved å sette sammen de to delene Vinlandskartet består av, slik at Atlanterhavet er i midten, får et mer symmetrisk og interessant kart (side 284).

Boka avsluttes med en presentasjon av pater Josef Fischers liv og forskning. Mot slutten av et langt forskerliv ble denne stillfarne mannen hundset av nazistene. Hans kjære Jesuittskole i Feldkirch i Østerrike ble tvangssolgt i 1938. Det lyder ikke… urimelig at han kan ha fått et ønske om å forstyrre nazistene på sin egen hjemmebane.

Og hjemmebanen handler både om kart, om Amerika og norrøne. Fischers lidenskap var å finne spor etter norrøne i Amerika før Columbus. Han var mannen bak oppdagelsen av det første kartet som bruker ordet Amerika, Waldseemüller-kartet fra 1507. Han kan i forbindelse med sin rolle som fagmann for auksjonshus fått tilgang til manuskriptet om Tartarmisjonen rett før krigen og brukt ubeskrevne pergamentsider fra dette.

Mye tyder dermed på at vi rett og slett snakker om en privat protest. Fischer var så rystet over nazistenes bruk av norrøn kultur at han ville stille dem i et dilemma. Man ville straks vurdere å bruke kartet som bevis på at nordisk kultur hadde hevd på Amerika. Men ved å erklære det for ekte ville man samtidig fremme det sterke katolske innslaget. Alternativet var å bruke de katolske elementer som bevis på at kartet var falskt. Men da ville man ikke kunne fremme en tidlig ”arisk” tilstedeværelse i Amerika.

Hva tyskerne tenkte om kartet er dessverre ikke kjent. Det er i hvert fall forståelig at de ikke publiserte noe om det.

Så får vi se om Yale noen gang publiserer noe om Seaver.