Noen foreløpige inntrykk fra "2083"

Publisert: 27.07.2011 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Konspirasjonstenkning, fanatisme og ekstremisme har nok en gang krevd menneskeliv. Denne gangen skjedde det her i Norge, men tankegodset er, som andre har påpekt internasjonalt. De har oppsummert dette godt før: det er høyreekstremt, fanatisk og totalitært.

Målet er et stammenes Europa, egentlig en stammenes verden, de naturlige stammene hver for seg, styrt av en utvalgt elite sulliker fra en ekstremists fantasiverden. Visjonen er «anti-nazistisk» bare i den forstand at i denne varianten er Sions vises «jøde» byttet ut med «muslim» som konspirativ fiende og nazistene dermed bekjemper feil fiende. De blir dermed den virkelige fiendens praktiske allierte. «Rase» er byttet ut med «kultur», deri opptatt religion. Og den muslimske fare er selvsagt alliert med lokale ledelser: Ikke minst inneholder «2083» et rasende angrep på alle reelle og innbilte eliter som har bidratt til et noenlunde velfungerende samfunn der ekstremister opplever seg som marginaliserte størrelser.

Det siste gjør de erfaringsmessig alltid. Jeg ble spurt av bl.a. Independent om hva regjeringen hadde gjort for å skape så kraftig hat i en mann. svaret var «ingenting». Det finnes ingen mulige handlingsrom i siviliserte samfunn den slags ville føle var tilstrekkelig. Politiske handlinger i åpne demokrati kunne og burde alltid vært mer radikale for å tilfredsstille den konspiranoid totalitære. Dermed får vi alltid den apokalyptiske tonen som preger konspirasjonsteoretiske fremstillinger av historie og samtid.

2083 inneholder i likhet med de fleste omfattende konspirasjonsfikserte dokument ikke mye nytt. I dette tilfellet er det også fordi store deler av teksten er satt sammen ved klipp-og-lim metoden dårlige studenter har med seg fra videregående. Det er intellektuelt sett verre, fordi kildene som benyttes ofte bare er hakket bedre enn dem som blir brukt av de mest fantasifylte KTerne. Resultatet er uansett en idéhistorie blottet for nyanser, full av representasjonsfeil, hatfylte feillesninger, usammenhengende og ugyldig argumentasjon. Historiefortellingen er likeledes fattigmanns kognitive kart. Komplekse sammenhenger i politisk, økonomisk og sosial historie reduseres til konspirativ planlegging av enkle aktører – akkurat som når det gjelder idé- og kulturhistorie. Alt redaktøren av «kompendiet» (og flere av forfatterne) ser som galt med dagens samfunn blir dermed resultatet av et planlagt svik fra elitene, koblet til en «invasjon» fra en ytre fiende.

Det er patologisk og slett tenkning av samme type vi som regel ser fra apokalyptisk konspirasjonstenkning.

Likevel er det forskjeller. 2083 kolporterer en mer mer «klassisk», ideologisk selektiv konspirasjonstenkning enn den som har interessert meg i det siste. Den er ikke så altetende som det konspirative verdensbildet i miljøer av typen «conspiritual». Det kan medføre at den virker mer rasjonell på enkelte.

En annen forskjell er at det opereres med en lengre tidshorisont før «point of no return» enn vanlig selv i ideologisk grandiost konspirative forestillinger. Det bidrar til en, unnskyld uttrykket, «optimistisk» holdning om at det fortsatt er mulig å gjøre noe. Det er (dessverre) ikke helt den samme halvt resignerte KT-forestillingen om at «de andres» makt og oversikt er så total at man sannsynligvis ikke i praksis kan utrette noe. Slike allmaktsfantasier om den onde fienden har passivisert mange potensielle ekstremister. Dessverre ikke så her.

Hva mener redaktør ABB hans likesinnede kan gjøre? De «kulturkonservative» må inspirere til en revolusjon gjennom anslag som bryter ned stabilitet og fellesskap i den eksisterende orden, fortrinnsvis gjennom strategiske henrettelser av alle som oppebærer denne orden, kulturelt, intellektuelt, politisk og til en viss grad dermed også økonomisk. Hykleriet er påtagelig når det klages over manglende demokrati når tøv som er publisert og publiseres daglig blir omtalt som undertrykket, og når kampanjer for massemord og total, samfunnsnedbrytende virksomhet fremstilles som «konservativt» og kamp mot hatideologier er ironien fullkommen.

Det er en grunn til at jeg ikke har nevnt religion i noen videre grad. Jeg oppfatter ABBs egne bidrag som å ha et tilnærmet rent instrumentelt forhold til feltet. «Kristendom» er for det første tømt for kristelig innhold, for det andre fylt med pragmatisk betydning som markør for «europeisk tradisjon» og dermed noe som i større grad enn f.eks. raseorientert odinisme kan bygge større allianser. Så kommer i tillegg en romantiserende og mystifisert tilbakedatering av hans selvoppfatning til tempelridderne som «supersoldater» i kamp mot islam.

Uten å ha finlest dokumentets sider relatert til innvielser ennå, er jeg dermed nokså overbevist om at kollega Egil Asprems analyse tar det religiøse innholdet så langt man trenger. Den gale mullahen har enkelte ytterligere betraktninger. Det er flere mulige innflytelseskilder her også, med linjer til enkelte sider ved britisk israelisme, enkelte sider ved tradisjonalisme, rasistisk paganisme og mer til som kan være med i blandingsforholdet et sted, men de virker ikke ved første gjennomlesning sentrale. Det viktige er det pragmatiske, «effektiv handling» og hva enn som kan medføre copy cats til «kampen».

Det virker til gjengjeld stadig mindre sannsynlig når man kjemper seg gjennom den kvalmende detaljerte beskrivelsen av planleggingen frem til gjennomføring av udåden. Det har vært kostbart, tatt mye tid, ekstremt mye planlegging og vært særdeles komplisert å gjennomføre. Tusen detaljer kunne gått galt, noen gikk galt, dessverre ingen essensielle ting, og mange flere gikk nesten galt. Den som ønsker å følge oppskriften her vil sannsynligvis mislykkes ettertrykkelig, og mer fatalt desto lenger ut i prosessen man kommer.

Dit er det nok uansett ikke så mange av dem som bifaller de samlede tekstene i de første delene som kommer, og takk for dét. Når man kommer til ABBs mer samlede og selvstendige bidrag blir det både nokså radikalt praktisk og etter hva jeg kan bedømme adskillig snevrere ideologisk enn de mer allment «kulturmarxisme»- og islamhatende, konspirative fremstillingene innledningsvis. Det er, som nettavisenes kommentarer i mange år har vist, mer enn mange nok som nærer intenst hat til alt de kaller «sosialisme», «feminisme», «islam», til myndigheter og eliter. Men det er nok et stykke igjen til de krever et totalitært styresett som skal henrette alle som står for det de misliker.

(Dette får være nok for denne gang. Jeg har hverken tid eller lyst til å lese dette dokumentet nærmere, men jeg er redd jeg det blir en del av høstens arbeidsoppgaver. Sammen med resepsjonen av hendelser i andre konspirasjonsmiljøer.)