Artikkel

Nordisk pseudoarkeologi del1

Kensingtonstein.jpgStudiet av fantastiske fortidskonstruksjoner og pseudoarkeologiske metoder har stort sett vært et amerikansk fenomen. Men Norden spiller også en rolle i pseudoarkeologien. Spørsmålet Jarle Stavik stiller i denne hovedoppgaven, er om det også finnes en nordisk pseudoarkeologi? Oppgaven presenteres her i 5 deler, der del 1 tar for seg noen grunnleggende spørsmål og litt forhistorie.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Jarle Stavik (publisert 28.12.2006)


Mellom fakta og fiksjon. Pseudoarkeologi i nordisk perspektiv

Hovedfagsoppgave i Arkeologi,
Institutt for arkeologi og religionsvitenskap
Seksjon for Arkeologi og Kulturhistorie, NTNU,
Våren 2005

Innhold

Forord

1. Introduksjon

2. Problemstilling

3. Forskningshistorie

3.1 Gode teorier blir pseudoteorier

Litteraturliste

[Del 2-5 har følgende innhold:

Del 2:
3.2 Den moderne Pseudovitenskapens røtter.

3.3 ”Moderne” pseudovitenskap.

3.3.1 Innvandringen til Amerika.

3.3.2 Ble jorden kolonisert av romvesener i fortiden?.

3.3.3 Det sunkne kontinentet i moderne pseudoarkeologi

3.4 ”Debunking” – arkeologenes svar?.

Del 3:

4. Teoretisk tilnærming til pseudoarkeologi

4.1 Generell pseudovitenskap.

4.2 Pseudoarkeologi

4.3 Oppsummering av argumentene.

Del 4:
5. Analyseverktøyet

5.1 De pseudoarkeologiske kjennetegnene.

5.2 Metodiske svakheter.

6. En Nordisk pseudoarkeologi? – Analyse av noen utvalgte forfattere.

6.1 Skrift og Språk.

6.1.1 Barry Fell

6.1.2 Jon Galster.

6.1.3 Aasmund Sandland.

6.1.4 Kjell Aartun.

Del 5:
6.2 Nasjonal Historie.

6.2.1 Heyerdahl/Lillieström.

6.2.2 Einar Madsen.

6.2.3 Per Linge.

7. Nordisk Pseudoarkeologi?.

7.1 Oppsummering av forfatterne.

7.2 Alternative teoretiske innfallsvinkler.

7.3 Hvorfor tror man på pseudovitenskap og hvorfor driver man med den?.

7.4 Konklusjon.

8. Litteraturliste. ]

Forord

På barneskolen visste jeg at jeg skulle bli arkeolog, de gravde nemlig fram dinosaurer. Etter hvert som denne villfarelsen ble oppklart ble dinomania erstattet med en interesse for den menneskelige fortid. Grimbergs verdenshistorie og Thor Heyerdahls bøker ble grundig lest. En tid abonnerte jeg på Spor som en snill onkel hadde gitt meg et gaveabonnement på. Etter hvert som tiden kom til at jeg måtte betale bladet selv endte det opp med at Spor sluttet å komme i postkassen, antagelig grunnet manglende betaling for de siste sesongene. Noe jeg med tilbakeblikk angrer på i dag. Mitt første møte med pseudoarkeologi var en stabel bøker av Erich von Däniken jeg tok med meg fra den lokale biblioteksfilialen. Hans påstander stred så mye mot det jeg hadde lest i andre kilder som f. eks Spor og også for så vidt Thor Heyerdahl, at jeg fort la fra meg bøkene etter bare noen få sider. Tross dette startet jeg med et åpent sinn på oppgaven.

Mange har hjulpet meg med komme så langt med oppgaven som jeg har i dag. Jeg må naturligvis spesielt takke min veileder Kalle Sognnes som har opplevd diskusjonen på nært hold i USA og derfor var til uvurderlig hjelp. Takk til Anne Stalsberg for raske tilbakemeldinger og engasjement omkring problemstillingen. Hennes enorme mengde papirer omkring Heyerdahl og Lillieströms Odin-prosjekt var svært opplysende og til dels underholdende lesning. Takk også til Ruth for hennes korekturlesning og til Terje Brattli for hans teoretiske innspill. Videre må jeg takke alle medstudenter som både på lesesalen og i mindre edruelige selskaper har kommet med mange innspill, tips og kommentarer. Ellers også takk til alle andre som har bidratt på en eller annen måte.

Min mor fryktet når jeg startet med denne oppgaven at jeg ville være alt for slem og kritisk mot Heyerdahl. Det var for så vidt opplysende for det norske folks syn på Thor Heyerdahl. Jeg tror ikke at jeg har vært mer kritisk mot noen av de jeg har analysert enn deres litteratur fortjente.

Trondheim, våren 2005

Jarle Stavik

1. Introduksjon

”Men jeg har aldri vært redd for å utfordre den minoriteten av vitenskapsmenn som aldri yter noe selv. De som i dekning av en villedende professortittel, eller krav på ekspertise, bare lever trygt av å forsvare dogmene…” (Heyerdahl og Lillieström 2001:244).

“All the lights in the house of the high priests of American Anthropology are out, all the doors and windows are shut and securely fastened (they do not sleep with their windows open for fear a new idea might fly in); we have rung the bell of Reason, we have banged on the door with Logic, we have thrown the gravel of Evidence against their windows. But the only sign of life in the house is an occasional snore of Dogma” (Gladwin 1947: 361).

”In discussing extremes of unorthodoxy in science I consider it a waste of time to give rational arguments. Those who are in agreement do not need to be educated about such trivial matters, and trying to enlighten those who disagree is like trying to write on water” (Gardner 1981: XV).

Tilsynelatende synes det å herske en enighet mellom de tre forskjellige forfatterne som er sitert over. Motparten er dogmatisk og ute av stand til å argumentere skikkelig for sin side av saken. Motparten blir beskyldt for å bruke de samme argumentene om igjen til kjedsommelighet og for å komme med personlige beskyldinger eller beskyldninger om trakassering av ens egen person, når diskusjonen ikke går slik man vil.

Tross likheten mellom sitatene er de to første sitatene skrevet av forfattere som er beskyldt for å være pseudovitenskapelige mens det tredje er skrevet av en av grunnleggerne av skeptikerorganisasjonen CSICOP – en organisasjon som har som mål å ta for seg ekstraordinære påstander og undersøke på dem på en objektiv måte, i den grad det er mulig (http://www.csicop.org/si/9803/gardner.html). Med disse sitatene i tankene fra begge sider av ”skyttergraven”, kan det virke risikabelt å kaste seg inn i en diskusjon om hva som er og ikke er arkeologi. Samtidig kan det virke som at det er nødvendig at en undersøker diskusjonen nærmere for å finne ut hva som ligger bak denne opphetede debatten.

“Pseudoarcheology (GE) A broad spectrum of largely unconnected topics and approaches which misapply, misinterpret and misrepresent archaeological material in a non-scientific and often speculative way. Such topics include the search of lost continents such as ‘Atlantis’, the idea that astronauts from other worlds visited earth in the past, and the existence of connections between sites that are represented as force fields or ‘ley lines’.” (Darvil 2003: 342).

Slik er fenomenet pseudoarkeologi beskrevet i The Concise Oxford Dictionary of Archaeology. En kjent pseudoarkeolog som Erich von Däniken hadde i 2001 bak seg et samlet opplag på 50 millioner bøker på 28 språk fordelt over 20 bøker. Ingen forfatter normalarkeologiske bøker har solgt tilnærmelsesmessig så mye. Det er trolig at mange av de som har lest Dänikens bøker tror på at romvesener er opphavet til menneskets intelligens og sivilisasjon.

Fra et arkeologisk synspunkt er det likevel en annen påstand man finner hyppig hos pseudoarkeologer som kan være mer urovekkende: Påstandene om at arkeologi er dogmatisk, forstokket og gammeldags eller rett ut feil – påstander som ikke bare Däniken, men mange andre, som har fått merkelappen ”pseudoarkeolog”, hevder i sine bøker.

Så langt har ikke dette fenomenet vært særlig omtalt i Norge. Norske arkeologer har for det meste puslet med sitt og bare tatt opp de siste ville påstandene om fortidens gåtefulle mysterier som underholdende anekdoter i lunsjpausen. Spesielt i USA har fenomenet hatt en langt større utbredelse og er derfor blitt viet mer oppmerksomhet av profesjonelle arkeologer enn på vår side av Atlanteren. Som følge av dette er det blitt utgitt flere bøker om emnet sett fra et arkeologisk ståsted. Noen brukes til og med som lærebøker i kurs spesielt rettet mot å lære arkeologistudenter forskjellene mellom pseudoarkeologi og ekte arkeologi (f.eks. Feder 1999).

Selv om det er i USA det mest har blitt behandlet i vitenskapelige fora kan det se ut som om pseudoarkeologi ikke er et utelukkende amerikansk fenomen. Mange norske arkeologer har historier om folk som har konfrontert dem på utgraving, eller, når man fant ut at de var arkeologer, med merkelige teorier og spørsmål. Kommentarer som at ”man ikke må utelukke ufoenes betydning” og spørsmål om ”hvor lenge etter Adam og Eva folk kom til Norge?” viser at det ikke bare er det etablerte arkeologiske miljøets arkeologi som engasjerer.

Det kan også virke som arkeologi på TV, derav også pseudoarkeologi, er tema med økende aktualitet (Fagan 2003: 47). Et annet medium som har bidratt til at den pseudoarkeologiske debatten har stadig økt aktualitet er internett (Romey 2003: 51, Wienberg 2001: 5). Wienberg fant i 2001 hele 129.000 sider som omhandlet ”ley-lines” (Wienberg 2001: 5). Det er naturlig å vente seg at andre pseudoarkeologiske temaer, inklusivt ordet ”pseudoarkeologi” og dets synonymer er minst like godt representert.

Arkeologi for hvem og av hvem er tilbakevendende spørsmål i arkeologi. Enhver kan vel i prinsippet drive med arkeologi, så lenge man benytter seg av god arkeologisk metode. Det er helst i metoden og ikke i formell utdannelse i arkeologi eller ikke, man finner forskjellene på god og dårlig arkeologi.

2. Problemstilling

I Norden, spesielt i Norge, har man altså ikke hatt det samme fokuset man finner i USA omkring fenomenet pseudoarkeologi. I de senere årene har dette begynt å forandre seg. Utgivelsen av flere bøker som de fleste arkeologer mener mangler god arkeologisk tolkning, spesielt Heyerdahl og Lillieströms Odin-prosjekt (Heyerdahl og Lillieström 1999; 2001) førte til store medieoppslag og debatter i forskjellige medier mellom fagpersonell og forfatterne.

Selv om Heyerdahl/Lillieström er de som er mest kjent i Norge er de langt fra alene om å ha kommet med kontroversielle teorier. Er dette pseudoarkeologiske teorier? Jeg kommer da fram til denne hovedproblemstillingen: Finnes fenomenet pseudoarkeologi i Norden? Hvis så er tilfelle: Hvor stort omfang har denne pseudoarkeologien? Er den mer populær enn normalarkeologi, i så fall hvorfor er den det, og hvorfor tror folk på slike teorier som har så lite grunnlag i god vitenskap?

Særlig omfanget av slike teorier er det ikke anledning til å ta for seg i en slik oppgave. Det ville blitt en hel oppgave i seg selv og dermed fjernet fokus fra hovedproblemstillingen. Når det gjelder hvorfor folk tror på pseudoarkeologi og hvorfor folk kommer med slike teorier vil jeg ta opp dette kort avslutningsvis i oppgaven.

For å finne svaret på hovedproblemstillingen må jeg først avgjøre følgende: Hva er det som gjør at en teori er pseudoarkeologisk?

Først i oppgaven vil jeg derfor gå igjennom hvilke kriterier forskjellige kritikere av pseudovitenskap har satt for hva pseudovitenskap er. Det er naturlig å starte med å ta for seg fenomenet pseudovitenskap generelt, før en snevrer inn på pseudoarkeologi. For å oppnå dette vil jeg gjennomgå kritisk litteratur på leting etter svar på følgende:

Kjennetegn: Er det spesielle trekk som kjennetegner pseudoarkeologisk litteratur? Hvordan skiller man mellom pseudoarkeologi og arkeologi? Hvordan argumenterer pseudoarkeologer, og hvordan skiller deres argumentasjon seg fra den måten normalarkeologien argumenterer? Hvilket forhold har pseudoarkeologien til normalarkeologisk diskurs, historisk litteratur og kildemateriale?

Resultat: Hvilke resultater kommer de fram til? Hvordan er disse forskjellige fra de man finner i normalarkeologien?

Svarene på spørsmålene jeg stiller til den kritiske litteraturen kan hjelpe meg med å danne et eget analyseverktøy for å avgjøre om noe er pseudoarkeologi eller ikke. Jeg vil velge ut kriterier for pseudoarkeologi jeg synes er mest hensiktsmessig og mest anvendelige fra de forskjellige kritikerne, og adoptere disse til min egen bruk. Jeg vil da sitte igjen med kriterier for å se forskjell på pseudoarkeologi og normalarkeologi. Dette blir da mitt analyseverktøy for å besvare hovedproblemstillingen. Om dette er et rett teoretisk grep eller ikke vil jeg se nærmere på i avsluttningdelen av oppgaven.

Jeg vil så ta for meg bøker med nordisk relaterte temaer jeg mistenker for å være pseudoarkeologiske og bruke analyseverktøyet til å avgjøre om hver enkelt bok er pseudoarkeologisk eller ikke.

Det er som sagt ikke hovedfokus for oppgaven å ta for seg flest mulig pseudoarkeologiske teorier eller finne det nøyaktige omfanget av fenomenet. I stedet velger jeg å ta mer nøye for meg et snevert utvalg forfattere innen to tema som kan virke sentralt innen pseudoarkeologien: språk/skrift og nasjonal historie. Det finnes andre temaer som også har stor utbredelse, men jeg velger å begrense meg til disse to temaene for at oppgaven ikke skal bli for omfattende.

Det jeg hovedsakelig vil finne ut av med å undersøke denne debatten nærmere er altså i hvor stor grad man kan snakke om nordisk pseudoarkeologi. Siden fenomenet hittil har vært forholdsvis lite omtalt i Norden, men har vært aktuelt i USA i lengre tid har det meste som har vært skrevet omkring emnet både om pseudovitenskap generelt og pseudoarkeologi spesielt blitt utgitt i Amerika. Kanskje kan man med denne oppgaven rette litt på dette forholdet og også utrede mer om et tema som stadig dukker opp, men som mange arkeologer kanskje vet lite konkret om.

3. Forskningshistorie

Pseudovitenskap og pseudoarkeologi har mange synonymer og spesielle begreper. Siden man ofte ikke har vært enige om hva som er kriteriene for at noe skal være pseudoarkeologi eller ikke, har man definert begrepet ulikt og brukt ulike ord for omtrent det samme fenomenet. Det er derfor på sin plass med en liste med ordforklaringer:

”Pseudo”: (Feder 1999, Fagan 2002 a og 2002 b, Wienberg 2001 etc.) Et av de mest brukte ordene om vitenskap som ikke tilfredsstiller de krav man stiller til ekte vitenskap. Det er et begrep som blir brukt for å betegne noe som etterligner noe men som ikke er ekte vare, en dårlig erstatning. Noe som gir seg ut for å være noe det ikke er. Pseudovitenskap er da noe som utgir seg for å være vitenskap, som ligner, men som ikke er det

”Alternativ arkeologi”: (Williams 1991: 348, Andersson og Welinder 2004) Brukt om uvanlige arkeologiske metoder, men også om pseudoarkeologi, da spesielt av tilhengere. Ordet har mer positivt fortegn en de fleste av de andre ordene som er brukt om pseudoarkeologi. Det betegner en annen, men ikke nødvendigvis dårligere, måte å gjøre ting på.

”Crank”: (Gardner 1957: 12) Et ord som blir brukt i engelskspråklig litteratur. Man snakker om ”crank scientists”, folk som er utdannede vitenskapsmenn eller har vitenskapelig profil, men som har sære meninger og teorier som strider i mot det de andre mener om emnet.

”Fantastisk arkeologi”: (Williams 1991: 7) Dette ordet blir brukt av enkelte for å omtale pseudoarkeologi. Skillet mellom arkeologi og pseudoarkeologi er vanskelig å definere og man unngår slik delvis denne problematikken. Begrepet betegner noe som er basert mye på fantasi og i mindre grad på fakta. Williams bruker begrepet på samme måte som fringe (se nedenfor). Det er også mindre fordømmende en ”crank”, ”kult” og ”pseudovitenskap”.

”Fringe”: (Wienberg 2001: 4, Trædal 2004: 55) Et ord som blir brukt for å beskrive fenomenet pseudovitenskap. (Eks: ”fringe archaeology”). Altså noe som befinner seg i utkanten av noe, i dette tilfellet i utkanten av det vitenskapelige feltet. Det godtatte i midten og de løsere teoriene lengre ut. Slike teorier kan komme til å komme nærmere sentrum av hva som er gjengs arkeologi eller fortsette å være i ytterkantene. Problematisk med dette begrepet er å sette en grense for hvor noe er inne i den vitenskapelige varmen eller ute i den ikke-vitenskapelige kulden. Ordet blir slik lite konkretiserende.

”Kvasivitenskap/ kvasiarkeologi”: Synonym for pseudovitenskap/ pseudoarkeologi, men også for teorier og måter å gjøre ting på som ligner på vitenskap, men som ikke nødvendigvis hevder å være det.

”Kult”: (Francis og Eve 1995, Cole 1981: 4) Som i kultarkeologi. Ordet er ofte brukt, spesielt innenfor arkeologiske kretser. Dette på grunn av et av trekkene ved pseudovitenskap, kultdannelse omkring spesielle teorier og deres opphavsmenn. Et eksempel er Flat Earth Society og kreasjonistene som henholdsvis har pseudovitenskapelige argumenter for at jorden er flat, og at jorden ble skapt av Gud på sju dager for noen tusen år siden. Begrepet er mer brukt i USA enn i Europa.

Hvilket uttrykk en forsker foretrekker kommer mye an på hva en forsøker å formidle. ”Pseudo”, ”crank” og ”kult” er oftest brukt med et mer negativt fortegn en ”fringe” og ”fantastisk”.

En kan diskutere om det er snakk om noen kultarkeologi i Norden. En basis i dette begrepet ville innebåret at jeg måtte se etter kultdannelse omkring temaene. ”Fringe”, ”fantastisk” og alternativ arkeologi er løse begreper. Fordi det er det mest konkrete begrepet og mest brukt, vil jeg i det følgende bruke ordet ”pseudo” om dette fenomenet.[1] Den nøyaktige definisjonen slik jeg bruker begrepet i denne oppgaven vil være knyttet til hvilke kriterier jeg stiller for hva som er pseudoarkeologi senere i oppgaven (Kap 5.1). Det kan oppstå problemer med hva som er ”pseudo” og ikke, men dette problemet vil man antagelig støte på uansett hvilket av begrepene en bruker.

3.1 Gode teorier blir pseudoteorier

Til forskjellige tider har terskelen for hva som ble regnet for god vitenskap vært forskjellig. Mange teorier som for 100 år siden var gode, er nå avlegs og ikke lengre i bruk i arkeologiske forklaringsmodeller. Dette er felles for det meste av humaniora og enda mer fremtredende innen de naturvitenskapelige fagene. Nye teorier som forklarer alle de eksisterende fakta på en bedre måte enn de forrige erstatter de gamle.

Det betyr ikke at den eldre teorien var ubrukbar, den førte tross alt til en bedre forklaringsmodell. Enkelte ganger blir slike teorier gjenopplivet eller aldri helt forkastet av noen få grupper tilhengere lenge etter at den er blitt avleggs og ubrukbar som vitenskapelig teori. Slik blir gode teorier til ”pseudoteorier”.

Et av de mest kjente eksemplene på hva som en gang startet med god vitenskap er teoriene om det sunkne kontinentet Lemuria. På 1800-tallet var biologene forundret over at det fantes like arter i Madagaskar og i India. De samme artene fantes ikke på det afrikanske kontinentet eller noen steder langs den lange landveien til India. En av disse artene var lemurapene. Ernst Jaekel framsatte en teori som skulle løse dette problemet (Wauchope 1962: 38). Han mente at for lenge siden hadde det eksistert et kontinent mellom Madagaskar og India. Dette hadde så senere sunket i havet. Kontinentet fikk navnet Lemuria etter lemurapen. På den tiden var dette en vitenskapelig hypotese.

Okkultister omfavnet teorien og snart skulle gamle dokumenter, åndeseanser og andre okkulte måter å se fortiden på ha avslørt at det sunkne Lemuria var hjem for en nå utdødd rase. Teosofene, grunnlagt av Madam Blavatsky, mente dette var den tredje rotrasen (Gardner 1957: 168). Teosofene mente at det kom til å eksistere sju rotraser på jorden. Den nåværende var den femte rotrasen, folket i Atlantis var den fjerde og altså at ”lemurene” var den tredje.

Kunnskapen om at en lemur var en ape forsvant i skillet mellom vitenskapelig teori og mystiske visjoner som bygde videre på ideen om atter et sunket kontinent. Det er okkultistenes bidrag som er best kjent i dag. Fra vitenskapelig hold ble teorien forkastet når man godtok teorien om kontinentalforskyvning, siden det ikke er plass til et sunket kontinent mellom India og Afrika når en setter sammen puslespillet som kontinentalplatene består av. Uanfektet av at teorien er tilbakevist, lever den fortsatt blant new-age tilhengere, okkultister og andre. De fleste vet ikke om opphavet til myten lengre.

Et annet eksempel på avlegse teorier som blir tatt i bruk som om det var god vitenskap er den bokstavelige tolkningen av middelaldersk historielitteratur. I middelalderens historielitteratur var det for eksempel vanlig å blande inn guder og mytiske skikkelser:

”Ut fra skriftene konstruerte de fantasifulle stamtavler hvor bibelske skikkelser eller kjente personer fra andre historiske beretninger fremsto som grunnleggere av europeiske nasjoner eller som tidlige konger der[…]Hedenske guder ble ofte ansett for guddommeliggjorte dødelige som kunne identifiseres med bipersoner fra bibelen eller deres etterkommere ” (Trigger 1996: 33).

Slik ble for eksempel både romerne og ynglingeætten etterkommere etter trojanerne. Typisk innen denne felles europeiske historietradisjonen er Snorre som tillegger de norrøne gudene et mytisk opphav ved Svartehavet, der de er etterkommere etter trojanerne. Senere kom så Odin til Norden og ble der betraktet som en gud. Alt dette var normal metode på Snorres tid. Det var vanlig å forbinde kongehusene med mytiske guder og konger for å gi et skinn av legitimitet og kontinuitet.

Når en så skal starte med en redegjørelse for pseudovitenskapens historie er det derfor viktig å se teorier i lys av den tiden de ble framsatt. Det finnes eksempler på teorier som på den tiden det ble framsatt kunne regnes som pseudovitenskap, men som senere ble godtatte teorier. Martin Gardner (1957: 320) sier det slik:”[…]it is good to have off-trail work constantly going on because there is always the possibility that the eccentric scientist, however incompetent, may stumble upon something worthwhile”. Han nevner også at for hver pseudovitenskapelig teori som kommer inn i varmen er det mange tusen som aldri gjør det og går i glemmeboken.

Noter

[1] Trædal (2004: 54) mener derimot at pseudo er svært problematisk begrep. Slik jeg bruker begrepet opp mot mine egne kriterier minsker derimot denne problematikken.

Litteraturliste

Aartun, Kjell. 1994. Runer i kulturhistorisk sammenheng: En fruktbarhetskultisk tradisjon. Pax Forlag, Oslo.

Andersson, Pia og Welinder, Stig Ed. 2004 Mellan Thomsen och Däniken: Oenig discussion kring alternativ arkeologi. Bricoleur Press, Lindome.

Arnold, Bettina 1990 The past as propaganda: totalitarian archaeology in Nazi Germany, Antiquity 64: 464-478.

Baigent, Michael; Leigh, Richard; Lincoln, Henry. 2004 Hellig Blod, Hellig Gral. Bazar, Kolbotn.

Bock, Frank G. 1992 Prehistoric Rock Art in the Americas: Who left it? I: Goldsmith, Sean A; Garvie, Sandra; Selin, David;Smith, Jeanette, Eds. Ancient Images, Ancient Thought: The Archaeology of Ideology: Proceedings of the Twenty-Third Annual Conference of Archaeological Association of the University of Calgary: 437-445, University of Calgary, Archaeological Association.

Boehlke, Harald S. 2000 Det Norske Pentagram – Kristningen av Norge, fra 935 til 1152. Eutopia Forlag, Tvedestrand.

Bokmålsordboka: Definisjons – og rettskrivningsordbok. 1990 Universitetsforlaget.

Brown, Dan. 2004 Da Vinci-koden. Bazar, Kolbotn.

Bæksted, Anders. 1943 Runerne: deres historie og brug. Nyt Nordisk Forlag – Arnold Busck, København.

Chalmers, A.F. 1999 What is this thing called science? Open University Press, Buckingham.

Christensen, Arne Emil jr. 1966 Frå vikingskip til motorsnekke. Det Norske Samlaget, Oslo

Churchward, James. 1926 The Lost Continent of Mu. 7th edition 1976. London: Neville Spearman

Cole, John R. 1981 Cult archaeology and Unscientific Method and Theory. I: Schiffer, Michel B. Ed. Advances in archaeological Method and Theory, Selections For students from volumes 1 through 4: 1-33, Academic Press, INC

Collins, Roger. 1999 Early Medieval Europe 300-1000. Basingstoke, Palgrave.

Dahl, Erik. 2001 Odysseus’ Pilgrimage to the Far North; Drømsmia, Trondheim.

Darvill, Timothy. 2003 The concise Oxford dictionary of Archaeology, Oxford University Press, Oxford.

Davidson, H. R. Ellis. 1967 Pagan Scandinavia, Thames and Hudson, London.

Däniken, Erich von. 1971 Chariots of the Gods? World Books, London.

— 2001 Gudene var Astronauter! Orion Forlag AS, Oslo.

De Camp, L. Sprague. 1970 Lost Continents: The Atlantis Theme in History, Science, and Literature. Rev Ed. Dover, New York.

Derksen, A.A. 1993 The Seven Sins of Pseudoscience. Journal for general philosophy of science vol 24: 17-42.

Donnelly, Ignatius. 1970 Atlantis the Antediluvian World. Sidgwick & Jackson, London.

Eco, Umberto. 1988 Foucaults Pendel. Tiden, Oslo.

Fagan, Garrett G. 2002a Alternative Archaeology; I: Shermer, Michael ed. The Sceptic Encyclopedia of Pseudoscience vol one: 10-16.

—. 2003 Far-Out Television, Archaeology, May/June: 47-50.

Feder, Keneth L 1999. Frauds Myths and mysteries – science and pseudoscience in Archaeology. Mayfield, London.

Fell, Barry. 1989 America BC: Ancient Settlers in the New World, Pocket Books, New York, NY.

— 1980. Saga America. Times Books, New York.

— 1982 Bronce Age America, Ruggles De Latour INC. New York.

Foucault, M. 1972 History, Discourse and Discontinuity. Salmagundi, bd. 20, sommar/haust: 225-248

— 1989. The Archaeology of Knowledge. Oversatt etter Foucault 1969 (L’Archéologie et savoir. Paris) London

Frost, Frank J. 1993. Voyages of the Imagination. Archaeology, March/April: 44-51.

Galster, John. 1987. Helleristningernes tale…I Norden og I Amerika: bronsealderens skriftsprog tydet av Barry Fell, USA, Sproget der fremgår av indskrifter ikke alene i Norden, men også i Canada er dansk! Dansk Historisk Forlag, København.

Gardner, Martin. 1957. Fads and fallacies in the name of science. Dover, New York.

— 1981 Science – Good, bad and bogus, Prometheus Books, Buffalo N.Y

Gladwin, Harrold 1947. Men out of Asia. McGraw-Hill, New York

Goldsmith, Sean A; Garvie, Sandra; Selin, David; Smith, Jaenette Eds. 1992 Ancient Images, Ancient Thought: The Archaeology of Ideology: Proceedings of the Twenty-Third Annual Conference of Archaeological Association of the University of Calgary, The University of Calgary Arcaeological Association, Calgary.

Graham-Campbell, James. 1980. The Viking World, Frances Lincoln Publishers Limited, London.

Haagensen, E. 1993. Bornholms Mysterium. På sporet av Tempelherrernes hemmelighed og den glemte videnskab. Bogan, København.

— 2000. Tempelherrernes Skat. Bogan, København.

Hancock, Graham. 2002. Underworld: Flooded kingdoms of the Ice Age. Michael Joseph, London

Hanson, Barry J. 2002 Kensington Runestone – a defense of Olof Ohman the Accused Forger. Vol 1 og 2, Kearney, Neb, Morris.

Hansson, Sven Ove. 1983 Vetenskap och Ovetenskap: om kunskapens hantverk och fuskverk. Tiden Förlag, Stockholm.

Hansson, Sven Ove & Sandin, Per (red.) 2000. Högskolans Lågvattenmärken. Natur och Kultur, Stockholm.

Harrold, Francis B. and Eve, Raymond ed. 1995. Cult Archaeology & Creationism –

—. Understanding Pseudoscientific Beliefs About the past. University of Iowa Press, Iowa City.

Harrold Francis B, Eve, Raymond and de Goede Geertruida C. 1995. Cult Archaeology and Pseudoscience into the 1990’s and Beyond. I: Harrold, Francis B. and Eve, Raymond Cult Archaeology & Creationism – understanding pseudoscientific about the past: 152-175, University of Iowa Press, Iowa City.

Heyerdahl, Thor. 1978. Early Man and the Ocean. George Allen & Unwin LTD, London.

— 2001. Ra. Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo.

— 2002. Tigris – På leting etter begynnelsen. Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo.

Heyerdahl, Thor og Lilliestrøm, Per. 2001. Jakten på Odin. På sporet av vår fortid, J. M Stenersens forlag AS, Oslo .

— 1999 Ingen Grenser. J.M Stenersens Forlag A/S, Oslo.

Hodder, Ian. 1999. The Archaeological Process, An Introduction, Blackwell, Oxford.

Hovdhaugen, Even;Keller, Christian; Mandal, Else, Stalsberg Anne; Steinsland, Gro. 2001. Bokomtale: Thor H. og Per L: Jakten på Odin, På sporet av vår fortid, Olso: J.M. Stenersens Forlag, 2001, Mål og Minne 1: 98-109

Jarving, Stein. 2001. Volvehekser og Valkyrjer – Legenden om prinsen fra Troja og Vanaheims Døtre. Eutopia Forlag, 2. reviderte utgave, Tvedestrand.

Johansen, Øystein Kock. 2003. Thor Heyerdahl vitenskapsmannen, eventyreren og mennesket. J.W Cappelens Forlag AS, Oslo.

Johnstone, Paul. 1980. The Sea-craft of Prehistory. Routledge & Kegan Paul Ltd, London.

Jones, Prudence og Pennick, Nigel. 1995. A History of Pagan Europe. Routledge, London.

Joussaume, Roger. 1988. Dolmens for the dead – Megalith-Building throughout the world. Cornell University Press, Ithaca, New York.

Kahane, Howard/ Cavender, Nancy. 2002. Logic and Contemporary Rhetoric: The Use of Reason in Everyday Life. Ninth Edition, Wadsworth, Belmont, California.

Kitcher, Philip. 1982. Abusing Science: The Case Against Creationism. The MIT Press, Cambridge, Massachusetts.

Kohl, Philip L. 1993. Limits to a post-processual archaeology (or, The dangers of a new scholasticism). I: Yoffee, Norman and Sherratt, Andrew Eds: Archaeological Theory: who sets the agenda?: 13-19. Cambridge University Press, Cambridge.

Kuhn, T. 1970. The Structure of Scientific Revolution. University of Chicago Press, Chicago.

Kuznar, Lawrence A. 1997. Reclaiming a Scientific Archaeology, Alta Mira Press, Walnut Creek.

Newsweek 2001. In Search of the Gods, I: Newsweek august 20, 2001: 38-39.

Linge, Per. 1986. Fra Ragnarok til Svolder, Guder og vikinger ved Svinesund. Ida Bokverksted og Forlag, Oslo.

Lubock, John. 1865. Pre-historic Times, as Illustrated by Ancient Remains, and the Manners of Modern Savages. Longmans, Green, London

Madsen, Einar. 2002. Norges arv Fra Fortiden: Folkeheltene som drog mot nord. Einar Madsen, eget forlag.

O Hehir, Brendan. 1990. Barry Fell’s Vest Virginia Fraud. Upublisert.

Olsen, Bjørnar. 1997. Fra ting til tekst, Teoretiske perspektiv i arkeologisk forskning, Universitetsforlaget, Oslo.

Popper, K.R. 1972. The Logic of Scientific Discovery, Hutchinson, London.

Powel, T.G.E. 1963. The Celts, Thames and Hudson, London

Rabow, Hampus. 2000. Kartan och den arkeologiska verkligheten. I: Hansson, Sven O. og Sandin Per ed.: Högskolans Lågvattenmärken: 109-141; Natur och Kultur, Stockholm.

Radner, Daise og Radner, Michael. 1982. Science and Unreason, Wadsworth Publishing Company , Belmont, California.

Roesdahl, Else. 1998. Vikingernes Verden. Gyldendal, København.

Romey, Kristin M. 2003. Pseudoscience in Cyberspace, Archaeology, May/June: 51-52.

Roslund, Kurt; Lindström, Jonathan; Andersson, Pia. 1999. Alignments in Profusion and Confusion: The Growing Pains of Archaeoastronomy; Lund Archaeological Review:105-115

Sandland, Aasmund. 1997. Helleristninger et budskap fra fortiden. Aa.Sandland, Tønsberg.

— 2001. Hyperborea: hvordan var egentlig forhistorisk tid i Norden? Færder Forlag, Tønsberg.

Sayer, Andrew. 1992. Method in Social Science – a realist approach. Routledge, London.

Schiffer, Michael B. Ed. 1982. Advances in archaeological Method and Theory, Selections For students from volumes 1 through 4, Academic Press, New York.

— 1985. Advances of Archaeological Method and Theory, vol. 8, Academic press, New York.

Shermer, Michael ed. 2002. The Skeptic Encylopedia of Pseudoscience vol. one; ABC –CLIO, Santa Barbara, California.

Shermer, Michael. 1997. Why People Believe Weird Things – Pseudoscience, Superstition and other Confusions of Our Time; W. H. Freeman and Company, New York.

Skolmen, Roar. 2000. I Skyggen av Kon-Tiki, Damm, Oslo.

Smyth, Piazzi. 1864. Our Inheritance in the Great Pyramid. Reviced edition 1890, Isbister, London.

Sognnes, Kalle. 1999. Det levende berget, Tapir Forlag, Trondheim.

—. 2001. Prehistoric Imagery an Landscapes: Rock art in Stjørdal, Norway, Bar International Series 998, Archaeopress, Oxford.

Spurkland, Terje. 2001. I begynnelsen var ”futhark”- Norske runer og runeinnskrifter, Cappelen Akademisk Forlag/Landslaget for norskundervisning, Oslo.

Stenvik, Lars F. 1990. Jernvinna i Midt-Norge, Heimen, nr 4-1990, Landslaget for Lokalhistorie, Trondheim.

Stiebing, William H. Jr. 1995. The Nature and Dangers of Cult Archaeology, I: Raymond, Francis B and Eve, Raymond ed.: Cult Archaeology & Creationism – Understanding Pseudoscientific Beliefs About the past: 1-10; University of Iowa Press, Iowa City.

Svestad, Asgeir. 1995. Oldsakenes Orden: om tilkomsten av arkeologi. Universitetsforlaget, Oslo.

Tangri, Daniel. 1989. !Science, hypothesis testing and prehistoric pictures, Rock Art Research, volume 6, nr. 2: 83-93.

Taylor, John. 1859 The Great pyramid: Why was it built? And who built it?

Terrell, John Edward. 1998. The Prehistoric Pacific, Archaeology, November/December: 56-63.

Trigger, Bruce G. 1996. Arkeologiens idéhistorie, Pax Forlag, Oslo.

Trædal, Vidar. 2004. Arkeologi i yttersta cirkeln? I: Andersson, Pia og Welinder, Stig eds. Mellan Thomsen och Däniken: Oenig Diskusion Kring Alternativ Arkeologi. Bricoleur Press, Lindome.

Wauchope, Robert. 1962 Lost tribes and sunken continents: Myth and Method in the study of American Indians; University of Chicago Press, Chicago.

Whitley, David S. 1998. New approaches to old problems, I: Whitley, David S. Ed: Reader in Archaeological Theory – Post- Processual and cognitive Approaches:1-28. Routledge, London

Wienberg, Jes. 2001. Mellem viden og vrøvl – Bornholms mystiske kirker. Meta nr 4, 3 juli: 3-31.

Williams Stephen. 1991 Fantastic Archaeology – The Wild Side of North American prehistory. University of Pennsylvania Press, Philadelphia.

—. 1995. Fantastic Archaeology: What should we do about it? I: Harrold, Francis and Eve, Raymond A. Eds: Cult Archaeology & Creationism: Understanding Pseudoscientific Beliefs About the Past: 124-133, ed. University of Iowa Press, Iowa City.

Williams, William F. (red.) 2000. Encyclopedia of Pseudoscience – From alien abductions to Zone Therapy. Facts On File, New York.

Yoffee, Norman and Sherratt, Andrew Eds. 1993. Archaeological theory: who sets the agenda, Cambridge University Press, Cambridge.

Kilder fra Internett:

Ekeberg, Liv. 2003. Potent funn: 3.500 år gamle erotiske dikt. Nettavisen (27.1.2003) : http://pub.tv2.no/dyn-nettavisen/innenriks/?archiveSection=2&archiveItem=251849

Fagan, Gareth G. 2002b. Three Basic Principles of Archaeological Research; http://www.thehallofmaat.com/modules.php?name=Articles&file=article&sid=5

Heyerdahl, Thor. 2000. Med Snorre i asenes verden, Aftenposten, http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d177917.htm

Hovdhaugen, Even; Mundal, Else og Stalsberg, Anne. 2000. Snorres og Heyerdahls tidløse fantasier, Aftenposten http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d180454.htm

In praise of Barry Fell, http://www.equinox-project.com/drfell.htm

Jackson, Tatjana N. 2001. Kan Odins Åsgard Finnes? Aftenposten, http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d203419.htm

Jarving, Stein. 2002. Jakten på Odin, (bokomtale) http://www.eutopia.no/Odinjakt.html.

Letnes, Odd. 1994. -Runologer slakter ny bok, Forskning nr 6. 1994, http://www.forskningsradet.no/bibliotek/forskning/199406/1994060601.html

Lillieström, Per. 2001. Vinlandkartet og Kensingtonsteinen er ikke forfalskninger, Aftenposten 2001, http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d198823.htm

Lund, Ingrid K. 2002. Gamle grekere på Kongsberg for 3000 år siden Aftenposten (13.01.02) http://www.aftenposten.no/kul_und/article257199.ece.

Olsen, Kjartan Wang. 2002. Dei merkelege teikna som Kåre og Inger Eik oppdaga i berget ikkje så langt frå Fonnabu i 1999, er eit kultisk-erotisk dikt på 42 vers. Innskriftene er semittiske skriftteikn… Kvinheringen (18.10.2002) http://www.kvinnheringen.no/artikkel.asp?id=1683

O’Connor J.J. and Robertson E.F. 1999. Erastosthenes, http://www.groups.dcs.st-and.ac.uk/~history/Mathematicians/Erastosthenes.html

Seaver, Kirsten A. 2001. Geografi og forkjærlighet: Søkelys på Per Lillieström, Aftenposten, http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d194545.htm

Steinsland, Gro. 2000. Heyerdahls og Odins ”narrespill, Aftenposten http://tux1.aftenposten.no/meninger/kronikker/d176403.htm