Artikkel

Nordisk pseudoarkeologi del2

Kensingtonstein.jpgI denne installasjonen av hovedoppgaven om nordisk pseudoarkeologi tar Jarle Stavik for seg utviklingen av moderne pseudoarkeologi, fra den moderne pseudoarkeologiens røtter til noen av de viktigste samtidige innslagene. Spørsmålet arkeologene har stilt seg er hvordan man skal behandle slike påstander.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Jarle Stavik (publisert 4.1.2007)

3.2 Den moderne pseudovitenskapens røtter

I 1580 og 1610 skrev jesuittene Acosta og Garcia om noen av de fantastiske teoriene som eksisterte på den tiden. Tema var hvordan Amerika ble befolket (Williams 1995: 124). Acosta kritiserte og forkastet løsninger vi i dag vil regne for fantastiske, blant annet Atlantis som opprinnelsen til Amerikas urbefolkning. Garcia mente alle teorier hadde lik vekt som mulige forklaringer, også forklaringer som at indianerne kom fra Atlantis eller at de var etterkommere av Israels tapte stammer.

Etter at paven hadde erklært indianerne som mennesker ble det viktig å sette disse inn i et bibelsk perspektiv. Siden de måtte være etterkommere av Adam og Eva, måtte de ha kommet til Amerika fra et sted. Var de overlevende etter syndfloden, eller kom de til Amerika etterpå? Atlantis og Israels tapte stammer var bare noen av teoriene. Innvandrede kanaanitter, andre bibelske folkeslag, fønikere, assyrere, egyptere, trojanere, romere, etruskere, hellenere, skytere, tartarer, kinesiske buddhister, hinduer, forskjellige afrikanske folkeslag, folk fra Madagaskar, irer, walisere, nordboere, baskere, portugisere, franskmenn, spanjoler og hunere var blant de mange andre (Wauchope 1962: 3). Felles for mange av teoriene var at de var skrevet på religiøs basis. Blant de mindre fantasifulle løsningene nevnte allerede Acosta muligheten for en innvandring fra Asia.

Med oppdagelsen av ”Moundbuilder”-kulturen kom det enda flere teorier. Da man måtte innrømme at indianerne i Nord-Amerika hadde en framskreden kultur hvis man tilla dem byggingen av haugene, ble det igjen søkt til teorier om europeisk innvandring. Vikinger, israelitter og fønikere er blant teorier som fremdeles er godtatt utenfor det etablerte vitenskapelige miljøet i USA. Ved å tillegge haugene et europeisk opphav, legitimerte man sin fremferd mot indianerne: I det man kunne hevde at de ikke hadde vært der stort lengre enn dem selv og at de hvites indirekte forfedre hadde vært der før indianerne igjen (Trigger 1996: 84).

I 1865 utga John Lubbock boken “Pre-historic Times, as illustrated by American remains and the Manners and Customs of Modern Savages”. Selv om den på sin tid var godtatt arkeologisk teori, ga dens darwinistiske teorier grunnlaget for teorier som toppet seg i den nasjonalistiske arkeologien før og under andre verdenskrig (Trigger 1996: 90-94). Når slike teorier fremdeles blir lagt fram i dag er det nok et eksempel på hvordan gamle teorier som er blitt forkastet blir brukt i pseudovitenskap.

Teorier basert på Lubbock erklærte indianerne for mindreverdige, og selv om man fant indianske artefakter i haugene til moundbuilderkulturene, er diskusjonen om deres påståtte europeiske opphav langt fra stilnet. Lignende hyperdiffusjonistiske teorier – teorier om at alle kulturprodukt som ligner hverandre må skyldes kulturspredning – som hadde eksistert siden oppdagelsen av Amerika, ble brukt aktivt som følge av nasjonalismen i Europa.

Selv om det rasemessige og nasjonalistiske ved teoriene er tonet ned, er hyperdiffusjonismen levende i beste velgående blant pseudoarkeologien. Tildels har man til og med hyper-hyperdiffusjonisme hvor man ikke bare innvandrer fra andre kontinenter men fra andre planeter.
John Taylor forfattet The Great pyramid: Why was it built? And who built it? i 1859. Det ble starten for en enorm mengde litteratur om pyramidenes skjulte budskaper, deres antagelige alder og annet.

Pyramidene hadde vært sentrale i okkulte miljøer fra renessansen av, men Taylor ble den som satte i gang den trenden som har fortsatt fram til i dag der det blir dokumentert de mange fantastiske fakta med pyramidene deres form og funksjon. Han fant mange matematiske hemmeligheter i pyramidene når han benyttet seg av den bibelske måleenheten cubit. Han mente en cubit var omtrent 25 tommer lang og at måleenheten var basert på lengden av jordaksen. Hvis man deler jordaksen på 400 000 får man akkurat den lengden Taylor så for seg var en cubit.

Ved å se enda grundigere på alle mål i Kheopspyramiden fant han en rekke tall som han mente ikke kunne være tilfeldigheter. Charles Piazzi Smyth fortsatte dette arbeidet og utgav i 1864 en bok kalt Our inheritance in the Great Pyramid. Det er hans verk som er mest kjent og referert til av senere pyramidologer.

Smyth og Taylor baserte sine teorier blant annet på at dekkhellene på pyramiden var akkurat en cubit i lengde. Målet kom fra den første dekkhellen av sitt slag som ble funnet. I ettertid er det vist at dekkheller har mange forskjellige lengder, men da var allerede opphavet til lengden på en cubit for lengst etablert og glemt akkurat som opphavet til lemuriamyten ikke lenge før (Gardner 1957: 173-185).

Ignatius Donnelly publiserte i 1882 (Feder, 1999: 170) Atlantis: the Antediluvian World (ny utgave 1970) som mange senere har brukt som basis for videre tanker omkring det sunkne kontinentet. Han mente at Atlantis var roten til all sivilisasjon og bruker mye retorikk for å forsvare at Platon mente eksistensen av Atlantis bokstavelig.

Teorien var langt fra ny. Platon nevnte den først, og som nevnt ble den brukt som forklaringsmodell på 1500 –tallet. Myten var kjent og akseptert som fakta i middelalderen. Det er likevel Donelly som må tillegges æren av å ha popularisert emnet. Mange av de bøker som blir skrevet om Atlantis bruker hans argumenter som basis. Diskusjonen er langt fra død og det har vært en rekke forsøk på å finne det sunkne kontinentet, selv om alle geologiske fakta strider mot at et helt kontinent kan synke.

Som nevnt tidligere oppsto også på denne tiden teoriene om det tapte kontinentet Lemuria. James Curchward bidro med å gjøre kjent teorien om ytterligere et kontinent: det tapte Mu (The Lost Continent of Mu, 1926), som han mente var det samme kontinentet som Lemuria, men at det i stedet skal ha ligget i Stillehavet. Dette siste kontinentet skal ha vært opphavet til mayaenes sivilisasjon. Som med Donelly og Atlantis, lånte han fra flere andre som hadde kommet med teorien før ham (De Camp, 1970: 47).

3.3 ”Moderne” pseudovitenskap

Pseudoarkeologi som et fenomen og pseudovitenskap antok nye former etter andre verdenskrig.

Den kalde krigen, våpenkappløp og en stadig mer avansert teknologi gjorde at flere og flere vendte seg til vitenskap for å få svar på spørsmål. Etableringen av kontinentaldriftteorien gjorde at man måtte lage nye teorier om sunkne kontinenter. Ufoer oppsto som fenomen. Den gamle spiritismen ble forandret til former som virket mer vitenskapelige for tilhengerne.

I krysningspunktet mellom alle de nye fenomenene oppsto nye former for pseudoarkeologi. Samtidig ble gamle teorier stadig brukt om igjen i ny innpakning for å besvare de samme spørsmålene de ble brukt til å besvare på 1500-tallet. Det er flere temaer som har vært populære innen pseudoarkeologien i etterkrigstiden. Av plasshensyn presenterer jeg bare noen få av disse i denne overfladiske gjenomgangen: Før-colombisk innvandring til Amerika, tapte sivilisasjoner, og at jorden har vært kolonisert av romvesener i fortiden.

3.3.1 Innvandringen til Amerika

Den som er regnet for pioneren blant teorier om innvandring og kolonisering av Nord-Amerika før Columbus, men etter indianerne, er Harold Gladwin.

I 1947 gav han ut Men out of Asia med teorier rundt innvandringen til Nord-Amerika. Den inneholdt sterk kritikk av det etablerte, som han mente var fordomsfullt og fullt av gamle dogmer. Hans teori var at Amerika var blitt befolket i bølger av forskjellige raser. Den første rasen så han for seg var australoide og vandret inn i Amerika samtidig med at deres slektninger vandret inn i Australia. Deretter kom folsomkulturen som han mente var negroide, fulgt av algonquin-folket, eskimoer, mongoler, polynesiere og arawaker. Han mente at bare den mongolske innvandringen blandet seg med de andre kulturene som allerede var der fra før.

Gladwins teorier om sivilisasjonens oppkomst i Amerika, som til dels er gangbar i pseudoarkeologiske miljøer den dag i dag, gikk ut på at folk hadde kommet til Amerika ved å seile over stillehavet. Utgangspunktet for teorien var oppspringet av kulturer paret med legendene om hvite guder med skjegg. Gladwin så, i likhet med folk før ham, mange likhetstrekk med den gamle verden. Han forbandt videre innvandringen av mongoler delvis med uroligheter forårsaket av Alexander den Stores erobringer. Den samme Alexander var også opphavet til en flåte som skulle utforske vesthavet. Denne flåten reiste til nye land og kom til slutt til vestkysten av Amerika for å unngå opptøyene etter Alexanders død. På veien til Amerika plukket de opp innfødte som tok med seg sine forskjellige kulturtrekk og etterlot andre igjen. Slik ble nye kulturtrekk spredt fra India til Amerika. Polynesia ble befolket med utgangspunkt i Alexanders flåte på veien dit av folk som hadde slått følge med Alexanders skip.

Noen tiår etter gav Barry Fell ut sin America BC der han mente at Amerika var kolonisert før Columbus av en rekke folkeslag, nordboere (fra bronsealderen og vikingtiden), egyptere, irer, fønikere og andre europeiske folkeslag.

Ideene var, som nevnt, langt fra nye.

Mange av hans sentrale beviser var gjenstander og ruiner som helt fra 1800-tallet hadde blitt tillagt en europeisk før-colombisk tilknytning. Slik kan man se en ubrutt fortsettelse av de aller tidligste teoriene omkring indianernes innvandring, som ikke har vært forandret siden 1500-tallet. Det er også påfallende at mange av bevisene for tidlig kontakt er hentet fra kart og beretninger fra nettopp denne tiden.

Det vesentlig nye med Fell var organisasjonen. I tillegg til å utgi flere bøker som solgte enormt bra dannet han en forening som har fått mange tusen medlemmer både i og utenfor Amerika – The Epigraphic Society. Foreningens mål er å utbre viten om gamle skriftspråk på steder som Polynesia og i Amerika og fremme ideen om tidlige koloniseringer og innvandringer av folkeslag fra den gamle verden før Columbus, men etter indianerne.

3.3.2 Ble jorden kolonisert av romvesener i fortiden?

På 1970 tallet ble debatten omkring kontakt i fortiden mellom mennesker og romvesener aktuell i det Erich von Dänikens første bok om temaet ble utgitt. Chariots of the Gods skjøt opp på toppen av bestselgerlistene verden over. Bred mediedekning omkring hans teorier og kritikk av det etablerte arkeologiske miljøet førte til at man også fra arkeologenes side ble nødt til å ta del i debatten. Kontroverset ble tatt opp ikke bare i tidsskrifter, men også i talkshows og populærvitenskapelige programmer.

Dänikens teorier tjente på UFO-hysteriet som startet i USA etter andre verdenskrig, og som raskt spredte seg til Vest-Europa.

Hovedtesen bak teorien var at aliens hadde kommet til jorden i en fjern fortid. Der hadde de blandet sitt DNA med menneskets for å skape mennesket med dets rasjonelle evne slik vi finner den i dag (Cole 1981: 10). Disse romvesenene var opphavet til de forskjellige folkeslags myter om guder som fløy over himmelhvelvingen og andre mystiske fenomener i myteverdenen til folkeslag over hele jorden.

Bevisene for en slik hendelse er hentet fra myter fra forskjellige hold og såkalte out of place artifacts – gjenstander som blir tolket som fortidige batterier eller andre gjenstander som tyder på en avansert teknologi i fortiden. I tillegg blir stiliserte hulemalerier, skulpturer og relieffer tolket som bilder av aliens med antenner, guder i sine romskip og lignende.

I følge Feder (1999: 184-185) er det tre hypoteser som understøtter teorien (som alle kan bli tilbakevist):

1. Prehistoriske bilder, skulpturer, skrifter og myter forteller alle historier som mest sannsynlig kan forklares som beskrivelser av romvesener som besøkte jorden. Dette er hva Feder kaller ”the Inkblot Hypothesis” (Feder 1999: 185), akkurat som i blekkflekkene brukt i psykologiske undersøkelser ser man det man vil se. Slik blir horn på menneskefigurer til romvesener med antenner fordi man ikke har innblikk i den kulturelle konteksten de er hentet fra.

2. Menneskets biologiske evolusjon kan ikke forklares med mindre en godtar tanken om genmanipulering fra en avansert utenomjordisk rase. Hva Feder har kalt ”the Amorous Astronaut Hypothesis” (Feder 1999: 193) da utenomjordiske skal ha blandet sitt DNA med tidlige mennesker for å oppnå dette.

3. En del gamle artefakter og oppfinnelser er for avanserte til at det forhistoriske mennesket kunne ha funnet dem opp selv. Derfor er de introdusert av aliens. Med det ignorerer han de arkeologiske bevisene som viser at det faktisk ikke er tilfelle. Fortidens sivilisasjoner oppsto som følge av en utvikling som man faktisk kan følge i det arkeologiske materialet. Däniken tar utgangspunkt i at mennesket ikke var smart nok til å komme på nye ting selv, hva Feder kaller ”Our Ancestors the Dummies” (Feder 1999: 195).

Det er blant annet grunnlagt en forening for å fremme ideen om utenomjordiske besøk i fortiden – Ancient Astronaut Society (AAS) [senere omdøpt til Archaeology, Astronautics and SETI Research Association (AAS RA) red.anm.].

Andre utenom Däniken har også lansert lignede ideer, for eksempel Zecharia Sitchin som var med på å grunnlegge AAS sammen med Däniken.

Sitchins teori er stort sett basert på myter og innskrifter. Han hevder å være den eneste som er i stand til å tolke kileskrift og andre gamle skrifter riktig, og han leser fra disse om koloniseringen av jorden i fjerne tider av en rase som kom fra en planet som har en bane som går i motsatt retning av de andre planetene i solsystemet utenfor Pluto. Disse koloniserte jorden for ca 450 000 år siden, og de forsvant ikke helt før et stykke ut i historien til de eldste sivilisasjonene som de var med på å grunnlegge.

I likhet med Däniken mener han at mennesket ble skapt av genetiske eksperimenter ved å blande gener fra dem selv og tidlige mennesketyper som homo erectus.

3.3.3 Det sunkne kontinentet i moderne pseudoarkeologi

Etter Ignatius Donelly har aldri myten om sunkne kontinenter helt forsvunnet.

Opprinnelsen til myten, eller den tidligste kilden om en vil, var som sagt Platon. Han nevnte Atlantis i dialogene Timaios og Kritias (De Camp 1970: 3). Et land bortenfor Herkules Søyler som var hjem for en avansert og krigersk kultur og var favorisert av gudene. Deres stolthet ble rikets fall. De kjempet mot det Athenske imperiet, et annet rike som kom til å bli forfedrene til Athenerne. Et jordskjelv og en flodbølge ødela gamle Athen og sank Atlantis.

Historien skal ha kommet til Platon via Sokrates som fikk høre om den i samtale med Kritias. Han hadde fått den fortalt av sin far som hadde fått den fra sin bestefar, bror til Solon. Det var Solon som hadde fått høre historien opprinnelig fra egyptiske prester mellom 593 f.kr og 583 f.kr. Historien blir brukt av Platon for å beskrive hans ide av en idealstat. Det var ikke Atlantis men det gamle Athen som var hjem for denne idealstaten. Ingen av dialogene som omtaler Atlantis ble gjort ferdig.

I moderne versjoner er Atlantis ofte hjem for en avansert teknologisk kultur som skal ha gått til grunne på grunn av atomkrig, forurensing eller lignende. New Age-kilder tror iblant at en lignende katastrofe kan være på vei. De mener derfor at det er sannsynlig at mange av de sjelene som en gang gikk til grunne i Atlantis er gjenfødt nå i vannmannens tidsalder. Dette for å oppleve den nye tidsalderen, der det ikke går så galt som det gikk for Atlantis.

De færreste av new-age kildene, som for det meste hevder å være kanalisert av overjordiske vesener, har en vitenskapelig front. De fleste som tar for seg temaet om sunkne kontinenter i et vitenskapelig lys har et mer moderat standpunkt og setter sivilisasjonene på et mer teknologisk primitivt stadium på linje med andre høykulturer i Egypt og Latin-Amerika, gjerne som forgjengeren til disse.

Den fremste forkjemperen for sunkne sivilisasjoner i dag er Graham Hancock. Han mener at det er sannsynlig at det under siste istid fantes sivilisasjoner på de områdene som da var tørre, men som ble oversvømt som følge av issmeltingen. Dette skal ha foregått med en katastrofemessig hastighet slik at mesteparten av sporene forsvant. Mytene om Atlantis, Noas ark og andre flodmyter mener han er levninger etter denne tiden (F. eks Hancock 2002).

Mesteparten av argumentasjonen baserer seg på myter, artefakter tatt ut av kontekst og muligheten for at noe slikt er tilfelle. I tillegg peker Hancock på flere steder der han mener det er undersjøiske ruiner. De aller fleste er avkreftet som geologiske fenomener som kan bli funnet andre steder.

I tillegg blir det brukt gamle kart som viser øyer og kontinenter som ikke eksisterer med bakgrunn i at de representerer enda eldre kart, levninger av minner fra en oversvømt istidssivilisasjon. Begrunnelsen av denne type bevismateriale baserer seg stort sett på en slags ”juridisk” retorikk: Grunnen til at man ikke tar med materiale som kan undergrave teorien, er at akkurat som for en advokat er det ikke tjenlig for ham å sette sin klient i et dårlig lys.

3.4 ”Debunking” – arkeologenes svar?

Med oppblomstringen av pseudovitenskap generelt og pseudoarkeologi spesielt på 1900-tallet kom det også kritiske svar fra normalvitenskapen. Martin Gardner (1957), Wauchope (1962) og De Camp (1970) skrev alle kritiske bøker like etter andre verdenskrig. Deres tema konsentrerte seg naturlig nok om teorier før 1945. Et tilbakevendende tema, spesielt hos Wauchope og De Camp var hvordan man baserte seg på teorier som var hevdet for lenge siden uten å tilføre noe essensielt nytt til saken.

Kritisk litteratur spesielt siktet mot pseudoarkeologi har etter dette enten grovt sett beskrevet et utvalg teorier og hvorfor de ikke har rett (f. eks Williams (1991), Harold & Eve (1995), Feder 1999) og/eller tatt for seg fenomenet på en generell basis. En tilbakevendende diskusjon har vært hvordan kritikken av pseudoarkeologien skulle arte seg.

Den normale holdningen blant arkeologer har vært å ikke ta opp temaet til offentlig diskusjon, enten fordi man med det mente man ville gi pseudoarkeologene den oppmerksomheten de var ute etter, eller fordi man mente det var et fenomen som snart ville gå over (Williams 1995: 127).

Mye ny litteratur mener at dette ikke lengre er svaret (Wienberg 2001: 19). I stedet har man på linje med pseudovitenskap i andre disipliner prøvd på det man kaller ”debunking” – å tilbakevise teoriene ved å vise hvor og hvorfor de ikke holder stikk. Tilhengerne av denne linjen mener at med mindre man prøver å tilbakevise slike teorier vil de få for godt fotfeste hos publikum. Målet er ikke å overbevise motstanderne om at de har feil, men heller et slags forebyggende arbeide:

”As Isaac Asimov has recently stated so well: «We must therefore present the view of reason, not out of hope of reconstructing the deserts of ruined minds that has been rusted shut, which is all but impossible – but to educate and train new and fertile minds» (Asimov 1986). We have a cause and we must go forward» (Williams 1995: 127).

De fleste i denne leiren mener også at “debunking” ikke vil stoppe folk fra å komme med nye teorier, men at det er en form for arbeid som aldri vil ta slutt.

Wienberg (2001: 19) tar et mer forsiktig standpunkt. Han mener at alle må få lov til å komme med de teorier de vil, men at det også stadig skal komme kritikk fra det etablerte som han mener kan oppfattes som en del av universitetets såkalt tredje oppgave: Å opplyse – i dette tilfellet om noe er dårlig vitenskap. Han mener at spranget mellom faglitteratur og folk flest lett kan bli for stort og at dette kan gi grobunn for pseudovitenskap. Dette skal man forebygge gjennom formidling i populariserte former som TV.

I Mellan Thomsen och Däniken (Anderson og Welinder 2004) tar flere av artikkelforfatterne til orde for enda et annet syn på pseudoarkeologi. Svaret er ikke debunking, men heller gjøre sin egen vitenskap mer tilgjengelig, stille opp de forskjellige alternativene og la publikum selv velge hvilken versjon man vil tro på.

Wienberg er en representant for det lille som har vært skrevet om pseudoarkeologi i Norden. Temaet har ikke vært spesielt tatt opp i arkeologiske publikasjoner før i senere tid. Hvis man snevrer inn til Norge har det blitt utgitt enda mindre. Man har nevnt pseudoarkeologi i undervisningen ved enkelte universiteter og snakket om det seg i mellom, men ikke aktivt skrevet om teamet.

De siste årene har dette, som nevnt i innledningen, begynt å forandre seg. Heyerdahl og Lillieströms Odin-prosjekt ble tatt opp i diskusjoner under beste sendetid i radio og fjernsyn, i aviser og tidsskrifter. En omfattende debatt ble ført frem og tilbake mellom partene i avisene.

I løpet av denne debatten kom også innlegg som viste at Heyerdahl/Lillieström ikke var alene om å ha tatt opp tema. Deres bøker var bare de siste av flere som baserte seg på bokstavtro tolkning av forskjellig sagalitteratur ikke alle med samme resultat tross lignende metoder. Varierende teorier om for eksempel minoiske kolonier på norskekysten, Odysseus[2] som seiler langs norskkysten (Dahl 2001), et stort pentagram mellom tidlige norske kirker som strekker seg fra Trøndelag til lengst i sør på tvers av fjell og fjorder (Boehlke 2001), og andre fantasifulle teorier har blitt utgitt de siste årene. I 2004 kom Mellan Thomsen och Däniken: Oenig diskusion kring alternativ arkeologi (Andersson og Welinder), en samling artikler av arkeologer som tar forskjellige standpunkter til pseudoarkeologien, noen kritiske, andre åpne.