Artikkel

Nordisk pseudoarkeologi del3

Kensingtonstein.jpgHva kjennetegner pseudovitenskap? Hvilke kjennetegn har pseudoarkeologi? I denne delen av hovedoppgaven om nordisk pseudoarkeologi tar Jarle Stavik i kortform for seg en rekke forskere og deres svar på disse spørsmålene.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Jarle Stavik (publisert 11.1.2007)

4. Teoretisk tilnærming

Hva som er god og dårlig arkeologi vil ofte være avhengig av det teoretiske ståsted man har. Her skal jeg ikke gå i dybden i denne problematikken. I stedet tar jeg for gitt at det eksisterer noe som man kan kalle pseudoarkeologi, og at jeg kan finne gode kjennetegn på hva som særtegner den ved å se hva andre som har tatt opp problematikken fra et lignende ståsted tidligere har kommet fram til. Det er flere grunner til at jeg ikke vil ta videre opp den filosofiske siden av saken:

1. Den teoretiske diskusjonen er så komplisert og omfattende at å gå grundig inn i den diskusjonen ville ta uforholdsmessig mye plass og tid.

2. Den teoretiske diskusjonen er ikke målet for oppgaven, derfor er det rimelig å ikke la den ta for dominerende plass. Noe av målet med oppgaven er å danne et brukbart analyseredskap som er praktisk å anvende for å finne ut om vi har eksempler på nordisk pseudoarkeologi. Dette tror jeg er vanskelig å få plass til hvis jeg prøver å danne mine egne kriterier ut fra en vitenskapsfilosofisk diskusjon.

4.1 Generell pseudovitenskap

Selv om de fleste som har skrevet om emnet er enige om hva ordet pseudovitenskap betyr, er det langt fra komplett enighet om hva som er det egentlige skillet mellom normalvitenskap og pseudovitenskap. De fleste som tar for seg emnet kommer med flere kriterier på hva som kjennetegner pseudovitenskap.

Hva er så pseudovitenskap? Hvordan kan man gjenkjenne den? Mange har forsøkt å finne fram til en klar definisjon av hva som kjennetegner pseudovitenskap. Rent generelt bruker man å si at den benytter seg av metode og språk som ligner på ”ekte” vitenskap, men som ikke holder mål ved nærmere granskning. Dette kan nok også gjelde dårlige avhandlinger av ”godkjente” vitenskapsmenn/-kvinner, så ytterligere kjennetegn er nødvendig. (I resten av oppgaven vil jeg bruke ordet ”han” og andre hankjønnsord som et generelt begrep som kan betegne både mannlige og kvinnelige pseudovitere. Dette er ikke en preferanse, men gjort utelukkende av praktiske årsaker. ”Han”, ”vitenskapsmann/menn”, ”pseudovitenskapsmann” etc. er derfor brukt som en generell betegnelse gjennom hele oppgaven for å unngå en stor mengde ”han/hun” og ”vitenskapsmann/kvinne” uttrykk.)

Blant de som har tatt for seg det pseudovitenskapelige fenomenet kan man se to hovedtyper av kjennetegn de mener er karakteristiske for pseudovitenskap: Psykologiske trekk og trekk der den vitenskapelige metoden og mangel på sådan er vektlagt. Jeg vil prøve å klargjøre under hver enkelt hvordan denne stiller seg til psykologiske eller metodiske trekk og sortere deres kriterier deretter.

Gardner

De psykologiske trekkene er de sentrale i Martin Gardners Fads and Fallacies (1957). Denne boken var som nevnt i forskningshistorien en av de første kritiske bøkene i moderne debunking. De aller fleste som har skrevet etter ham har brukt noen av hans kriterier eller referert til ham.

Gardners bok starter med å klargjøre hva han mener er typisk for en ”crank scientist”. Deretter går han igjennom flere forskjellige pseudovitenskapelige teorier, inklusivt scientologi, akupunktur og andre teorier som var aktuelle på 50- tallet. Gardner (1957: 12-14) mente at det var fem trekk som kjennetegnet ”crank scientists”.

En tendens til paranoia som gjør at ”the crank” betrakter seg selv som et geni og kollegene som uredelige ignoranter med urettferdige fordommer som forfølger ham for sine meninger. Han har ingen fruktbar kontakt med sine kolleger, og han er ofte heller ikke utdannet innen temaet. At han ikke samarbeider med sine forskerkolleger er det etablertes feil, i følge ”the crank scientist”. Det er fordi de har fordommer mot hans arbeid. Lik de store vitenskapsmennene Coppernicus og Galileo er han forut for sin tid og urettmessig forfulgt.

Dette slår ut i Gardners andre punkt: Hvis de ignorer hans argumenter betyr det for ”the crank” at hans motstandere ikke har gode motargumenter, hvis de svarer er det tegn på forfølgelse, spesielt siden han ofte går i mot de mest etablerte teoriene og forskerne.

Hansson

Den svenske filosofen og skeptikeren Sven Ove Hansson tar for seg Gardners punkter og er på mange måter uenig. Han sammenligner pseudovitenskapelige teorier med bilreparasjoner: man vil gjerne at den som reparer ens bil får reparasjonen til å holde en stund, i stedet for at den allerede er gått i stykker i det den forlater verkstedet. Hvis sannhet er like viktig som biler, må man derfor sørge for å ta rede på om den teorien en er i ferd med å inkorporere i sitt verdensbilde også er godt håndverk. ”Att skilja mellan falskt och äkta i kunskapens hantverk är en uppgift som något påminner om att skilja mellan fuskverk och äkta hantverk i mera praktiska yrken” (Hansson, 1983: 33-34).

Hansson nevner sju kjennetegn på pseudovitenskap. Virkelig pseudovitenskap inneholder ett eller flere av dem. Han nevner også kriterier han mener ikke holder når man skal finne ut av pseudovitenskap eller ikke:

Han avviser for eksempel at en som arbeider isolert fra sine kolleger og ikke har vitenskapelig utdanning i faget automatisk er en pseudoviter. Å avfeie en teori fordi dens opphavsmann står utenfor det etablerte er det samme som ”att fördöma en möbelstoppning därfor att den utförts av någon som inte är medlem av Sveriges Tapetseraremästares Centralförening. I båda fallen måste man faktisk se till hur arbetet är utfört” (Hansson, 1983: 35).

At man legger fram teorier som strider mot allment aksepterte teorier er heller ikke et godt kjennetegn, man må grunngi svaret på en bedre måte ved å spesifisere hvorfor det ikke stemmer i stedet for bare å referere til teorien. Å avfeie en teori fordi den strider mot sunn fornuft er også feil, da sunn fornuft ikke er noe gitt (Hansson 1983: 36). Jeg vil si meg enig i Hansson i dette tilfellet.

Hansson legger hovedsakelig vekt på både metodiske og psykologiske kjennetegn (Hansson 1983: 36-58). Hans psykologiske kjennetegn er at man har blind autoritetstro, slik at oppfinneren av en teori eller hans disipler ikke kan ha feil og at man hevder å ha rett selv om fakta strider i mot. Metodisk mener Hansson at pseudovitenskapsmenn gjør en mengde elementære feil: Man har eksperimenter som ikke kan gjentas, bruker håndplukkede eksempler i stedet for tilfeldig utvalg og er uvillige til å teste teoriene. Man lager innebygde utveier slik at teorien aldri kan bli avkreftet bare bekreftet og oppgir gode forklaringer som ikke passer inn i teorien uten å erstatte dem med noe bedre.

Kitcher

En annen som har tatt et strikt vitenskapsteoretisk standpunkt er Philip Kitcher. Han er spesielt interessant i sammenheng med denne oppgaven, fordi han går inn for å bevise at en bestemt teoretisk gren innen pseudovitenskap, kreasjonismen, er pseudovitenskap.

Dette gjør han på to måter. Han viser for det første at argumentene kreasjonistene bruker for sin egen ”vitenskap” og mot evolusjonsteorien er feilaktige, og for det andre viser han hvorfor evolusjosteorien er en god, vitenskapelig teori. For å få til dette setter han først opp kriterier for hva som utgjør ekte vitenskap: Teorien må være falsifiserbar[3] og teoriene må involvere kun et lite sett med problemløsende strategier som kan brukes i mange tilfeller. Hvis teorien ikke er i stand til å forklare noen av problemstillingene uten å bruke ikke-testbare tilleggshypoteser, er den nær ved å feile (Kitcher 1982: 47).

En suksessfull teori slik som evolusjonsteorien må, i følge Kitcher, være uavhengig testbar, ha få problemløsende strategier som kan brukes i mange tilfeller, og åpne for nye retninger for vitenskapelige undersøkelser. En dårlig teori på den andre siden er stadig nødt til å immunisere sine grunnproblemstillinger mot testing, lage stadig nye tilleggshypoteser for å berge teorien, slik at den til slutt blir et sammensurium av ubeslektede metoder, og er ikke i stand til å besvare spørsmålene den skal besvare (Kitcher 1982: 48-49).

Shermer

I ”Why people believe weird things” (1997) tar Michael Shermer utgangspunkt i hva som er feil i pseudovitenskapelig argumentasjon. Boken handler hovedsakelig om forskjellige pseudovitenskapelige teorier og overtro, men starter med å redegjøre for pseudovitenskap og deretter spekulere i hva som gjør at man tror på slike teorier. I stedet for å redegjøre for hva som kjennetegner pseudovitenskap nevner han heller hva som er feil med den pseudovitenskapelige tenkemåten psykologisk og logisk:

Man bruker anekdoter som bevis, regner rykter og vandrehistorier som sannhet, tror på påstander uten bevis og mener at tilfeldigheter ikke er tilfeldigheter, men i stedet tegn på noe overnaturlig.

Hvis vitenskapen ikke kan forklare noe blir det regnet som uforklarlig og må derfor forklares med fenomener som ikke kan bevises.

Man tror at hvis normalvitenskapen ikke kan motbevise eller ikke vil motbevise deres teorier er teoriene korrekte.

I tillegg har man en tendens til å bruke vitenskapelig språk, og å sammenligne seg selv med vitenskapelige pionerer. Dette gjør de i en slik forbindelse at siden Galileo var misforstått, men fikk rett til slutt, gjelder dette også for dem.

Logisk sett peker Shermer også på flere feil ved pseudovitenskapelig tankegang: Man bruker følelsesladde ord og retorikk i stedet for beviser, regner med at negative utsagn om personer betyr at teoriene er feilaktige og nullifiserer argumenter mot sine egne teorier ved å hevde at motstanderne gjør den samme feilen selv. Dette betyr selvfølgelig ikke at man selv har rett, men argumentet blir brukt slik av pseudovitenskapsmenn.

Motsatt hevder han at positive utsagn som høy IQ eller status ofte blir lagt til grunn for at en teori er rett, selv om personen som uttaler seg ikke nødvendigvis har mer peiling på temaet en andre. Andre logiske feil er at man regner med at enten har en selv rett eller motstanderen, selv om begge logisk sett kan ha feil. Man bruker sirkelslutninger og -argumenter for at hvis svaret er feil er spørsmålet det også.

Derksen

En annen måte å se på pseudovitenskap på blir presentert av A.A. Derksen (1993, s. 19). Han mener det er viktig å ha klart for seg at grunnen til at det kan være et problem å skille mellom pseudovitenskap og ekte vitenskap, er at pseudovitenskapsmenn prøver å være vitenskapelige. I de fleste tilfeller prøver de å tilfredsstille de kriterier som skal til for å være vitenskapelige.

Derksen har sju punkter han kaller ”the seven sins of pseudo-science” (Derksen 1993: 20-37) hvor han mener pseudovitenskapsmenn gjør feil. Alle punktene må være til stede for at det skal være snakk om ekte pseudovitenskap. Felles for disse sju syndene er at man ikke har gode beviser og ikke tar hensyn til menneskets feilbarhet. Punktene er for en stor del basert på metodiske kriterier, men har en understrøm av psykologisk trekk også:

Man hevder å ha troverdige beviser fra gode metoder uten å ha det. Man aksepterer bare enkelte tolkninger, bare innvidde forstår teorien slik at kritikere ikke har noe grunnlag for å uttale seg og har en metode som alltid finner svar på alt, teorien blir dermed immunisert.

I likhet med Shermer mener Derksen at en typisk feil i pseudovitenskapelig tankegang er at man ikke tror på tilfeldigheter. Derksen mener det avgjørende punktet er at pseudovitere har en overdreven ukritisk tro på sin og sin teoris betydning tross bevisenes stilling. Enten som en ydmyk løfter av sløret av den store hemmeligheten eller som den store pioneren som fant løsningen på den største gåten.

4.2 Pseudoarkeologi

Der man går bort fra å spesifikt ta opp generell vitenskap, medisin eller forskjellige naturvitenskaper og konsentrerer seg om tolkninger av fortiden, begynner pseudoarkeologi og pseudohistorie.

Den pseudoarkeologiske litteraturen prøver i likhet med den normalarkeologiske å beskrive fortidige forhold blant menneskene. Innen den pseudovitenskapelige diskusjonen har pseudoarkeologien oftest blitt behandlet som en undergren av pseudovitenskapen, akkurat som man betrakter arkeologi som en undergren av vitenskapen. Det er derfor rimelig å anta at pseudoarkeologien er en del av det større fenomenet pseudovitenskap, akkurat som man kan finne pseudoastronomi, pseudohistorie etc. Det er da også mulig at de kriterier en setter for pseudovitenskap kan brukes på pseudoarkeologi.

Arkeologer som har tatt opp temaet omkring pseudovitenskap har stort sett enten lagt både psykologiske og metodiske trekk til grunn, og dermed basert seg på den generelle pseudovitenskapelige diskusjonen, eller tatt utgangspunkt spesielt i faget arkeologi og stilt opp kriterier basert på hva som utgjør arkeologisk metode og tolkning.

Stiebing

Et eksempel på bruk av både psykologiske og metodiske kjennetegn er William H. Stiebing (1995: 2). Han baserer seg mye på Gardner og snevrer ned dennes definisjoner til tre punkter spesielt beregnet for pseudoarkeologi:

1) En uvitenskapelig metode der man ignorer dateringer og andre beviser mot deres hypoteser, og bruker beviser fra forskjellige fagfelter.

2) En tendens til å gi klare kompakte svar på komplekse spørsmål satt i motsetning til hva normalvitenskapen gjør som ofte bare stiller spørsmål.

3) Til sist mener han i likhet med Gardner og Shermer at det er et typisk trekk ved pseudovitenskap at man regner seg selv som revolusjonær, mens det etablerte er forstokket.

Deres teorier er ikke bare, i følge dem, nye og revolusjonære, de er også misforstått og trakassert av den etablerte vitenskap som man mener ikke tillater seg å ha tverrfaglige forbindelser og gi slipp på gamle teorier fordi de er satt fast i gamle dogmer. Samtidig er det viktig for dem å referere all støtte de måtte få fra det etablerte. Det hersker en holdning der det er pseudoarkeologen alene mot et flertall av trangsynte og forstokkede forskere.

Stiebing mener det ofte er tilfelle at pseudoarkeologen har en vitenskapelig utdannelse, men som regel ikke innen det feltet de presenterer sine teorier.

Feder

Mens Stiebing stort sett legger vekt på det psykologiske holder Kenneth Feder seg hovedsaklig til den metodiske linjen. I følge Feder (1999: 20-22) er det visse spilleregler man må følge hvis man vil drive med ekte vitenskap. Det er når en bryter disse at en går over i fantasiens og pseudovitenskapens rekker: Det eksisterer et virkelig univers med konstante lover som er forståelige hvis man bare forsker på dem.

Feder nevner også et annet verktøy som kan bli brukt for å komme fram til andre forklaringer enn de mange fantastiske som dukker opp i pseudovitenskap: Occam’s Razor. Denne regelen sier at blant et antall hypoteser er det oftest den enkleste som er best. Mange pseudovitenskapsmenn har en tendens til å gå nokså lange veier for å forklare noe (Feder 1999: 30).

En ulempe med Feders definisjoner av ekte vitenskap er at de er spesielt tilpasset naturvitenskap og slik blir vanskeligere å anvende direkte på arkeologisk tolkning. Dette er en del av den generelle problematikken omkring naturvitenskapelige og humanistiske fag. Selve de arkeologiske metodene kan kanskje testes, men det er mange mer abstrakte hypoteser som er vanskeligere å teste. I den grad punktene kan anvendes er det naturlig å se dem i sammenheng med alternative søkemetoder, ønskekvist, synske etc. da dette tilfredsstiller bedre kravene om observasjon, eksperimentering og kontrollerbare resultater.

Feder mener også det er andre ting man må være observant i forhold til. Hvis det er troverdige kilder fra godkjente vitenskapsmenn innen faget, som har konsultert andre eksperter, og som presenterer nok informasjon til at man ikke står tilbake med like mange spørsmål som da man begynte å lese teorien, er det troverdig. Hvis ikke må man være på vakt.

Fagan

Garrett Fagan (2002a, 2002b) nevner enda flere trekk ved pseudoarkeologi. Han gjør seg også noen tanker omkring hvorfor arkeologi er sårbar overfor ”alternative” arkeologiske teorier:

“…the interpretive nature of archaeology leaves it open to charges of not being “fact” but “mere conjecture”. This is a very common indictment among pseudoarcaeologists and their supporters” (Fagan 2002 a: 10).

Fagan forklarer videre at dette gjør at debatten mellom pseudoarkeologi og arkeologi blir en diskusjon om meningsforskjeller der begge parter kan ha rett. For Fagan spiller relativismen rett i fanget på pseudoarkeologene i det man kan hevde at deres teorier er bare enda en tolkning av fortiden.

Forskjellen, slik han ser det, mellom arkeologer og pseudoarkeologer er metoden. Arkeologer har en rasjonell metode der man respekterer beviser og kommer fram til resultater ved grundige analyser, mens pseudoarkeologi ikke har noen slike krav (Fagan 2002 a: 10). Pseudoarkeologi kan velge hva den vil presentere av tilgjengelig materiale uten å ta hensyn til logiske sammenhenger.

Spørsmålet blir da hvordan skille en god hypotese fra en dårlig. Slik han ser det er tradisjonell arkeologi bundet av to faktorer. Den ene er at de må ta hensyn til hele materialet, ikke bare en del av det. Det andre er rasjonell analyse.

Slik følger arkeologi en vitenskapelig metode i det at den først formulerer hypoteser for så å prøve dem mot alt bevismaterialet. Konklusjoner blir stadig revidert i lys av nytt forskningsmateriale eller bedre tolkningsmodeller.

Arkeologiens natur er at det er store hull som ikke blir forklart på grunn av manglende spor. Dette gjør at veien blir åpnet for pseudoarkeologer (2002 a: 12). Fagan mener det beste tegnet på at pseudoarkeologi gir dårlige forklaringsmodeller, er at den ikke har avansert noe i å finne beviser for sine teorier. Vitenskapene forbedrer stadig sine hypoteser og forkaster gamle som er falsifisert. Hvor moderne arkeologi for eksempel har gått bort fra en diffusjonistisk forklaringsmodell på grunn av C14-dateringer, holder pseudoarkeologene fremdeles på sine diffusjonistiske teorier.

Slik kommer Fagan fram til at følgende er karakteristisk for pseudoarkeologi: Man har ikke beviser, dette forklarer de med teorier fra andre fagfelter, eller at slike beviser før eller senere vil dukke opp. Bevisene man har er tatt ut av kontekst (Fagan 2002b). Til sist er selve argumentasjonen et trekk: Man prøver ikke å finne ut hva som virkelig har skjedd, men vil i stedet forsvare sin teori på en best mulig måte ved å begrense ødeleggende beviser eller minske deres betydning og bruke retoriske triks for å øke sin egen troverdighet og minske motstanderens. (2002 a: 12).

Wienberg

Fra nordisk side legger Jes Wienberg (2001) til enda noen punkter. Wienberg stiller spørsmål ved om det er mulig, eller til og med ønskelig, å skille mellom pseudoarkeologi og normalarkeologi.

Wienberg fokuserer mer på konkrete eksempler av pseudoarkeologi i stedet for å diskutere teorien. Fokus for hans artikkel er å motbevise teoriene av Haagensen (1993, 2000) om en hellig geometri mellom kirkene på Bornholm. Wienberg hevder en slik teori ikke stemmer da den er usannsynlig, misbruker eller feiltolker statistikk, bortforklarer avvik med at det en gang har stått noe der eller skulle ha gjort det og slik gjør teorien ufalsifiserbar (Wienberg 2001: 22).

Han kommer fram til at det kan være vanskelig å se noen klare forskjeller mellom arkeologi og pseudoarkeologi, spesielt siden det finnes grenseområder der det er ekstra vanskelig å si om noe faller utenfor eller innenfor. Ut fra det lille han sier kan man likevel finne noe han anser for å være særegent pseudoarkeologisk: Forskeren har akkurat kommet over hemmelig kunnskap som framstilles som uomtvistelige fakta. Teorien er ufalsifiserbar, blir forsvart med konspirasjonsteorier og bruker en for lengst utdatert (falsifisert) metode eller teori (Wienberg 2001: 27).

4.3 Oppsummering av argumentene

De forskjellige kjennetegnene, både de som behandler pseudovitenskapelig generelt og pseudoarkeologi spesielt kan som sagt deles inn i to hovedgrupper: psykologiske og metodiske. Jeg vil i denne oppsummeringen derfor benytte meg av dette skillet for å sortere argumentene.

Metodiske kjennetegn

Logiske brister (Shermer, Derksen): Man tar ikke tilfeldigheter for tilfeldigheter, bruker sirkelslutninger, regner med at ”vitenskapelig språk” er det samme som å være vitenskapelig, bruker retorikk i stedet for beviser og ”du gjør den samme feilen selv-” eller ”enten-har-en selv-eller-motstanderen-rett” argumenter”.

Metodiske brister (Fagan, Kitcher, Hansson, Stiebing, Derksen, Wienberg): Man tar ikke hensyn til kontekst, man har ikke beviser, man ignorer beviser eller at teorien er motbevist, teorien er ikke falsifiserbar, den er for vid til å besvare noe som helst, teorien er tilbakevist, uvilje til testing eller metoden kan ikke testes, bruk av håndplukkede eksempler og bruk av foreldede teorier.

Andre (Gardner, Feder, Wienberg): Man er ikke utdannet i faget, teorien er usannsynlig.

Psykologiske kjennetegn

– Overdreven tro på sin egen eller andres ferdigheter (Shermer, Hansson, Gardner, Wienberg): Autoritetstro, høy status eller IQ gjør at man selv eller andre er ufeilbarlig, man er vokter eller forvalter av en hemmelig viten og ”man må være innvidd for å forstå teorien fullt ut”.

– Forfølgelsesvanvidd og konspirasjoner(Gardner, Stiebing, Shermer): En ser seg selv som forut for sin tid, forfulgt for sine meninger, det etablerte er dogmatisk, forstokket og konspirerer for å hindre skjult kunnskap i å komme fram siden den ville ødelagt teoriene deres.

Oppsummering

Som sagt tidligere er jeg enig med Hansson i at man ikke kan bruke om man er utdannet innen faget eller ikke som kriterium.

Mens de fleste pseudoarkeologer ikke er utdannede arkeologer betyr ikke det at amatørarkeologer er ute av stand til å gjøre et godt arkeologisk arbeid. Naturligvis har man en fordel som utdannet, men andre kan også tilegne seg kunnskap om rett metode for arkeologisk tolkning. Man kan også tenke seg pseudoarkeologer som er utdannet innen faget, men hvor metoden rett og slett har gått dem hus forbi.

De forskjellige logiske bristene i den pseudoarkeologiske argumentasjonen kan ofte, slik jeg ser det sammenfattes som retoriske triks, blant annet det å spille på følelser i stedet for bevisføring. At man har tendenser til å føle seg trakassert eller kritiserer det etablerte er ikke i seg selv utslagsgivende for om man er pseudoarkeolog heller. Men så ofte som man finner dette hos pseudoarkeologer, er det tross alt en god indikator. Det er også veldig vanlig retorikk. Man er en tapper forsvarer av sannheten, en underdog som vil seire til sist. Dette er effektive måter å involvere leseren på.

Enklest i forhold til et arkeologisk materiale er det kanskje å se direkte på metoden. Fagans kriterier om bruk av kontekst er et godt eksempel på dette. På den andre siden er falsifiserbarhet som kriterium mer problematisk. Dette fordi teorien om falsifikasjon (som diskutert avslutningsvis i oppgaven) er problematisk anvendt på humanvitenskaper.

En annen side av saken er når en teori er falsifisert eller motbevist, men likevel blir brukt. Dette er langt enklere å se etter hos pseudoarkeologer. Når alt kommer til alt er det først og fremst de kriteriene som gjør arkeologi til arkeologi som kanskje likevel er mest definerende for om noe er pseudoarkeologi eller arkeologi. Arkeologien har noe som pseudoarkeologien ikke har og omvendt. Dette er som Fagan (2002a: 10) sier en metode som må ta hensyn til beviser i analysen.