oakislandkart1 Få ting bobler mer i blodet enn rykter om en helt fantastisk skatt. Mange har latt seg begeistre av mysteriet på Oak Island utenfor nordøstkysten av Amerika. Det fruktbare og forblåste landskapet nær Nova Scotia gir romantikk og fabuleringer vind i seilene. Vi snakker om intet ringere enn området norrøne oppdagere kalte for Markland, ikke langt unna der Donald Duck fant gullhjelmen som gjorde eieren til keiser av Nord-Amerika.

Av Bjørn Are Davidsen (publisert 04.06.2009)


For de av oss som vokste opp for noen tiår siden, var fortellingen om Oak Island av de som ga størst øyne og mest lyst til å studere historie og teknologi. Den gikk sin seiersgang i Det beste, Vi Menn og resten av bladfeltet, for ikke å si i Hakkespettboken (som Hjemmet forlag ga ut på 70-tallet).

Og fortsetter den dag i dag[1].

Ankeret heises

Fortellingen starter med en det var lett å identifisere seg med, den ivrige 16-åringen Daniel McGinnis. På en tur på øya i 1795 oppdaget han, sies det, en gammel skipstalje som hang fra en avskåret gren. Under taljen var det en sirkelformet grop i bakken.

Daniel fikk det for seg at han hadde funnet stedet der Kaptein Kidd hadde begravet sine skatter hundre år tidligere. Sammen med vennene John Smith og Anthony Vaughn utforsket han fordypningen. Den viste seg å være toppen av en 3-4 meter bred sjakt. Altså var det bare å finne fram spadene.

En halvmeter ned støtte de på et lag av sandstein. Da de gravde videre gjorde de den første store oppdagelsen. Hver tredje meter var det satt opp en eikeplattform. Sjakten viste seg å være systematisk bygget. Enten var det en gammel gruvesjakt, eller noen hadde hatt helt andre motiver.

Guttene var ikke i tvil om hva det kunne dreie seg om. Kaptein Kidd var ingen amatør.

Første seriøse forsøk

Det viste seg dessverre, fortsetter fortellingen, at arbeidet var større og tyngre enn de hadde trodd. Mangelen på ressurser førte til at de måtte oppgi forsettet da de hadde kommet 10 meter under bakken.

I 1803 ble imidlertid sjakten utforsket på nytt, denne gang av en gruppe investorer knyttet til Onslow Company, ledet av Simeon Lynds, en slektning av Vaughn. Gjengen oppdaget at sjakten hadde et merke hver tredje meter. Etter 27 meter fant de en sandstein med mystiske innskrifter.

Disse lot seg ikke umiddelbart lese. En språkprofessor ved et nærliggende college i Halifax fant likevel en tolkning: Det var en skatt ”førti fot under”[2].

Steinen ble senere en del av peisen til John Smith (som hadde kjøpt seg en eiendom på øya) før den havnet i en bokhandel i Halifax, der et annet syndikat ifølge fortellingen brukte den til å skaffe mer penger til gravingen. Steinen forsvant dessverre da butikken ble nedlagt.

Som avslutning av hver dags arbeid, stakk Lynds og hans kompanjonger et kubein ned i bunnen av sjakten for å teste om det var noe hardt under. Drøyt tredve meter under bakken avslørte man at det var enda en plattform noe lenger ned. De tok så en pause til neste dag.

Og det er her fortellingen begynner å ta av.

For da de vendte tilbake, viste det seg at sjakten var blitt fylt med vann. Forsøkene på å tømme den mislykkes, og de måtte gi opp arbeidet. Det hele virket som en avansert felle. Gravde man på feil måte, eller på feil sted, stanset vannet forsøket på å stjele skatten. Kaptein Kidd var tydeligvis ikke veldig interessert i at andre skulle slippe til.

En nyere norsk gjenfortelling understreker tolkningen:

”Men funnene som var gjort og kompleksiteten til sjakten, gjorde at både skattejegere og private selskap var sikre på at det måtte finnes noe verdifullt på bunn. Hvorfor ellers skulle noen ta seg bryet med å lage noe så sinnrikt?”[3]

Dermed var første ledd av legenden etablert. Skatten var bevoktet av sinnrike anordninger som sørget for at vann ble pumpet inn. Og den lå akkurat utenfor rekkevidde. Men har man først gull i blikket gir man ikke opp så lett. Det må være mulig å løse gåten, ved nye forsøk.

Andre runde – 1849

Med utsikten til store gevinster, var det bare å prøve igjen, selv om det denne gangen tok litt tid. De ”opprinnelige leterne”, minus unge McGinnis, skal ha fortsatt jakten. Lynds skal ikke ha kommet tilbake før mot slutten av 1840-tallet, men fortsatt var John Smith og Anthony Vaughn involvert.

Denne gangen fant søkningen ifølge fortellingen sted i regi av Truro-syndikatet med Jotham McCully og James Pitblado i spissen. Disse skal ha funnet både noe ”eldre” treverk og ”tre lenker fra et gullkjede, muligens laget av en epålett”[4]. Under arbeidet laget de flere tilleggssjakter og krysstunneler rundt den opprinnelige sjakten, men alle ble rammet av den samme vanntilstrømningen. Ved flere anledninger ble arbeiderne nesten drept av utblåsninger. De måtte flykte gjentatte ganger når vann brått fosset inn i sjaktene og fylte dem med søle og vrakgods.

Underveis oppdaget de at det var snakk om sjøvann. Som steg og sank i takt med tidevannet. Det måtte være en forbindelse mellom sjøen og sjakten. Etter hvert fant de da også en på strandområdet kalt for Smith’s Cove. Det viste seg å være en kunstig kanal[5].

Men utgraverne ga ikke opp. De bygget en dam for å stanse vannet, bare for å oppdage at hele fem åpninger var konstruert – og det hele laget som en kunstig strand. Bare idéen var genial. Selv i dag ville dette vært en vanskelig operasjon. Avstanden til sjakten var nesten 170 meter. Alt tydet på at det måtte skjule seg helt usedvanlige verdier på øya.

På’n igjen

Dermed var det ingen grunn til å gi opp. Man fikk samlet inn nye penger og var i gang igjen fra 1859. Nå beveger vi oss også ut fra den kildefrie legenden inn i noe som i det minste tildels er kildebelagt. For den bemerkelsesverdige gåten om den skjulte skatten hadde så langt avfødt forbausende lite oppmerksomhet. Legenden og fortellinger om skattejakt ser først ut til å ha vært nevnt i avisen Liverpool Transcript i 1856 og -57. Noe som nok bidro positivt til finansieringen.

En eksplosjon i en dampkjele drepte imidlertid denne gang en av arbeiderne. Det var ikke til å unngå at fortellingen etter hvert lekket ut i avisene. Resultat var flere oppslag i 1861 og 1863.

Med årene ble stadig nye selskaper dannet for å fortsette utgravningene. Blant de angivelige funnene var en mynt fra det noe overraskende året 1317. Men i likhet med steinen forsvant dessverre også denne.

Og slik kan vi fortsette.

Rekken av forsøk på fravriste øye hemmeligheten er like lang som nyttesløs. Etter hvert er det gravd så mange groper, sjakter og tuneller at den opprinnelige sjakten ikke lar seg identifisere. Hvor mange hundre millioner kroner som har vært brukt for å finne skatten er ukjent. Men det har vært mer enn nok til å brødfø atskillige personer i hundre og femti år.

Hiv og hoi

Historien gjorde inntrykk på meg som 12-åring. Men da jeg vendte tilbake til den, kjente jeg den ikke igjen[6]. Der jeg leste om sjakter, eikeplattformer, gullkjeder og koder, er fokuset nå utallige tunneler, for ikke å si Rosslyn Chapel og Shakespeare. Som utallige gode fortellinger med mindre historisk forankring har legenden om Oak Island tatt opp i seg nye interesser for en nyere tid.

Tar man hintet, oppdager man fort at det ikke er lett engang å finne ut hvilke personer som var involvert fra starten, enten vi snakker om hva de het[7] eller hvor gamle de var[8]. Som så mange skattefortellinger har den vokst. Og blitt omformet i nye retninger.

Varianten jeg vokste opp med på 60-70-tallet ligner ikke mye på hva som fortelles i dag. Eller på versjonene som opprinnelig dukket opp i aviser fra 1861 til -63, angivelig direkte fra datidens ekspedisjoner.

Noe av det første som endret seg, var at andre enn Kidd kunne stått bak. Ikke bare fordi han etter alt å dømme aldri seilte fra Karibien og ankret opp i området en natt, men fordi han gikk litt av moten.

Hvilke skatter man har gjettet på, har naturlig nok variert over generasjonene. Og det er ingen mangel på kandidater[9]. En av de første som nevnes i bøker om Oak Island er Giovanni Verrazano, en italiener som ledet en fransk ekspedisjon i 1524. At han ga denne delen av Nord-Amerika navnet Arcadia, er muligens blitt til inspirasjon for alle som har koblet Oak Island-mysteriet til mer esoteriske tanker.

Det fant sted en rekke større ekspedisjoner til området i de neste hundre år, fra Cartier til Champlain. Disse var flere som la grunnen til den franske kolonialiseringen av Kanada. Den første mer ”seriøse” teori om Oak Island er dermed at pengegropen er bygget av franske militære på 16-1700-talet.

Kampene mellom britiske og franske styrker på denne tiden gjorde det også lett for ulike typer sjørøvere å utnytte situasjonen ved å stille seg til rådighet for den ene eller andre siden. De kan dermed både ha hatt ressurser og rikdommer som gjorde dem i stand til å konstruere den angivelige sjakten.

Hvem kan ikke ha vært på Oak Island?

Men det dukket etter hvert også opp hele andre kandidater. Hadde noen gjemt de engelske eller franske kronjuvelene? Var det vikingskatter? Var det andre før-colombianske sjøfarere, som skotten Henry St. Clair, rundt år 1400, hvis familie senere bygget Roslyn-kapellet? Et begravet mayaskip? Inkaer på flukt fra Pizarro?

Francis Drake? Walter Raleigh? Franske hugenotter i eksil? Engelske katolikker? Marie Antoinette? Tempelskattene fra Jerusalem? Eller noe så prosaisk som et verksted for å reparere skip, og der tunnelene ble brukt til å heve og senke vannstanden i et avdemmet område i bukta? Var det et rent naturfenomen?

Eller Shakespeares originalmanuskripter? For ikke å si Francis Bacons, noe som hvis man finner disse tekstene kan bevise at Shakespeare ikke var Shakespeare?

Koblingen mellom sistnevnte teori og Oak Island dukker først opp i kjølvannet av en Dr. Orville Owen som reiste til England i 1911 og deretter ledet en ekspedisjon til Wales basert på spor i Bacons kjente skrifter. Siden en av tekstene inneholdt en oppskrift for å bevare tekster i kvikksølv, og Bacon andre steder hadde skrevet om kunstige vannkilder, var det bare å slå sammen to og to da en av skattejegerne i 1939 kom over spor av kvikksølv på Oak Island.

Alle disse teoriene er i det minste noe mer plausible enn de som bygger på utenomjordiske og tapte sivilisasjoner. Likevel forundrer det ikke at forfatteren William Crooker klarer å binde sammen Påskeøya, Bermuda-trianglet, gamle Egypt og ufo’er og konkluderer med at the Money Pit er bevis for en eldgammel sivilisasjon[10]. Som så mange steder med en aura av mystikk, er Oak Island er blitt en katalysator for stadig mer eksentriske teorier.

Leser man bøker om øya, overrasker det lite at man kommer man over heller kilder som den synske Edgar Cayce og Donellys Atlantis-historier, for ikke å si frimurerhistorie, den moderne ritualmagiens far Eliphas Levi, forfatterne av ”Hellig Blod Hellig Gral”, før-colombianske oppdagere av Amerika, Arthur-legender, Paktens Ark og selvsagt de obligatoriske katarene.

Sjakten raser

Og det dukker stadig opp nye momenter. Nye blader, skudd og grener gror fram. Men som med alle legender og skjulte skatter, raser det hele samme og begraver sporene. En norsk nyhetsartikkel kunne i 2001 fortelle at

”I 1972 ble et undervannskamera senket ned i et borehull ved siden av The Money Pit. Helt nede på bunnen fotograferte kamera det som ser ut til å være tømmerstokker, tre kister, diverse verktøy samt en hodeskalle og en hand.
Like etterpå kollapset hele sjakten.

Og slik står den fortsatt og vekker interesse og nysgjerrighet fra hele verden.”[11]

Ikke overraskende føyer det hele seg inn i det vanlige mønsteret når man hører om skjulte skatter. Det viser seg rett og slett umulig – enten man er arkeolog eller skattejeger – å etterprøve de opprinnelige påstandene.

At ”The Money Pit” ikke lenger finnes, øker ikke sannsynligheten for å komme noe lenger. Selve sjakten var nok rasert allerede i 1850, etter at det ifølge fortellingene var gravd to nye sjakter ved siden av den opprinnelige[12]. Hvis den da noen gang har eksistert.

For det er ett annet poeng som nok er enda mer talende: Det er stadig noen som ber om penger for å fortsette utgravningene.

En ekte pengesjakt

Vi skal ikke lete lenge i historien om Oak Island før vi kommer over søknader om sugerør i statskasser eller private lommer. Det er etter hvert blitt ganske mange som har ankret opp ved øya.

Nevnte nyhetssak fra 2001 fortsetter med å fortelle at:

”Et privat selskap prøver nå å få låne 12 millioner dollar fra den Canadiske stat for å bygge en 55 meters dyp betongsjakt for å hente opp det som eventuelt måtte befinne seg nede på bunn. Men kanskje vil The Money Pit nok en gang vinne over menneskelig nysgjerrighet og griskhet”[13].

Motivet ligger som så ofte ganske opp i dagen. Man trenger ikke grave dypt for å oppdage at navnet ”Money Pit” stemmer. Skal det først deles ut et navn, er nok ”pengesjakt” mest nærliggende.

Investorer trigger fort på prospekter som er hårete og historiske. Særlig hvis man kan peke på noe som får nakkehårene til å reise seg. At jakten er litt vanskelig styrker troverdigheten. Hva er mer fristende enn noe som helt opplagt må være en skatt, enten vi nå snakker om penger eller papirer?

Uansett gjelder det å opprettholde illusjonen. Man må for en hver pris dysse ned alt som taler i mot. I stedet for å granske fortiden, må man holde i live troen på at det stadig gjøres nye funn som bekrefter mysteriet. Og bringer jakten steget nærmere en løsning. Ting må skje, man må treffe på ett eller annet, av og til, ofte nok. Vi aner kort sagt samme mekanisme som skaper spillavhengighet.

Dagens utgave av fortellingen hevder at det finnes en kompleks serie av tunneler, sjakter og feller som strekker seg ut fra The Money Pit. Her skal man ha funnet deler av kjeder og trevirke fra det opprinnelige konstruksjonsarbeidet. Det omfatter et system av kløktig konstruerte tunneler, og en kunstig strand som sørger for å tilføre tunnelene en stadig strøm av sjøvann, og digre steiner som utgjør et gigantisk kors.

Blant de seneste tilleggene er at man nå skal ha funnet tunneler 200 fot under bakken og muligens leder til fastlandet noen hundre meter unna.

Mønsteret er ikke til å komme unna. Hver generasjon av skattejegere har konkludert med at gullet ligger akkurat utenfor rekkevidde. Men det er ikke langt igjen til skatten er funnet. Bare man får litt mer midler til nye forsøk og metoder…

Fiskeskrøne

Men tross forlokkende forslag og eventyrlig entusiasme bommer alle på ett av de mer sentrale områdene. Selve historien om Oak Island er etter alt å dømme rent oppspinn.

Graver vi noen sjakter i fortellingen, oppdager vi at den ikke holder vann. På den ene siden finnes ingen dokumentasjon som strekker seg lenger tilbake enn 1848. Vi har ingen brev, dagbøker, avisartikler, reiseskildringer eller kart. En såpass bemerkelsesverdig historie burde minst endt i et bumerke på et tre.

På den andre siden finner vi et vell av legender om skjulte skatter i hele området, til langt ned i New England, inkludert nærliggende øyer. Og mange handler om sjakter.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at dette var en nærliggende og antagelig uunngåelig tanke da noen først begynte å interessere seg for øya. Men enten man trodde at det var en skatt der, eller det hele var en bløff fra starten, er det ikke mulig å dokumentere de opprinnelige og sentrale elementene i fortellingen.

Ser man etter hos de som har skrevet om historien bak Oak Island, er det fort gjort å konstatere at man nøyer seg med å svelge tidligere fremstillinger. Når man da ikke sper på med nye. Det er uvanlig å møte noen som henviser til egen forskning på – eller gjengir – eldre kilder knyttet til selve skattehistorien på øya. Heller ikke to av de vanlige bøkene som brukes når Oak Island omtales, unngår dette. Dermed kan vi bare konstatere at Steven Soras eldste relevante kilder er to bøker fra 1978[14]. Det hjelper ikke stort at Mark Finnan henviser til en bok fra 1953 og en fra 1958[15].

At det er sjelden å se noen henvise til eldre kilder er bare en side av saken. En annen er at man i liten grad gjør geologiske undersøkelser. Fortellingen om en sinnrikt konstruert sjakt med tilføringskanaler fra en kunstig strand, blir ikke mer sannsynlig av at øya er full av fuger og kalksteinhuler. Graver man seg ned til havnivået, skal det godt gjøres ikke å ende med heller fuktige groper. Og vannet vil nok strømme dess fortere, dess større flate man eksponerer. I stedet for konstruerte vannfeller som slår til når man graver seg nedover, synes det som om vi har å gjøre med naturlige sugerør.

Historien om historien

For å finne noen som bedriver noe i nærheten av normale kildevurderinger må vi talende nok gå til de som er skeptiske til hele fortellingen[16].

Og konklusjonen er enkel om vi er festbremser nok til å etterprøve historien. Ingenting tyder på at den startet i 1795. Det er ikke mulig å følge sporene lenger bakover enn 1840-tallet, hvor det ble gitt tillatelse til å grave etter en skatt. Det skjedde i 1849, muligens inspirert – eller i det minste forsterket – av hysteriet om gullfunnet i California samme år.

Siden Oak Island ikke kunne vise fram en eneste gullklump eller dublon, gjaldt det å dikte opp noe annet for å lokke investorer. For ikke å si å skaffe en god dekkhistorie for hvorfor man likevel ikke fant noe, tross alle ærlige og heroiske forsøk, med livet som innsats.

Etter at det hele dukket opp i avisene på 1860-tallet, fikk fortellingen en egenkraft, enten videre bearbeiding var mest svindel eller godtroenhet. Og hver generasjon la til nye detaljer.

Dagens legende er av samme type som hos svindlere og fantaster av mange slag. Temaet skjulte skatter har da også en lang og – bokstavelig talt – rik tradisjon i nettopp dette området. Den stammer fra en tid der mange levde nærmest som handelsreisende i å fornemme skjulte skatter ved hjelp av magiske synesteiner (”seeing stones”) og ønskekvister. Vi kjenner dette også fra vårt eget land, selv om skatten der stort sett handlet om vannkilder.

Hvor kommer det hele fra? Muligens er navnene på de opprinnelige svindlerne de som sto bak Truro-selskapet på 1840-tallet, Archibald og Pitblado. Ser vi på dokumentasjonen som disse etterlot seg, finner vi i hvert fall så stor mangel på konsistens at det er god grunn til å betvile det meste av ”forhistorien”. Deres uttalelser fra 1890-tallet strider så mye med det som ble skrevet 30 år før, at fortellingen går opp i limingen. De hevdet for eksempel at nesten ikke noe var gjort på stedet før i 1863, mens avisene kunne fortelle i 1861 at det var gjort iherdig arbeid på stedet hver sommer de seneste ti eller 12 år på jakt etter en skatt som ”antagelig stammer fra Kaptein Kidd”.

De angivelige tegnene på steinene er ikke dokumentert før på 1940-tallet, og da i en bok av skattejeger, piratfantast og amatørhistoriker Edward Rowe Snow. Det styrker ikke troverdigheten at selv andre som fremmer alternativhistorie, som Michael Bradley i ”Grail Knights of North America”[17], kan fortelle at

”omstendighetene rundt funnet var at selskapet som den gang hadde lisens til å arbeide med The Money Pit var i ferd med å gå konkurs og var avhengige av investorer for å kunne fortsette. Steinen ble bekvemmelig nok funnet akkurat da man trengte bevis på fremskritt i arbeidet. Jeg antok dermed at den var en bløff, sannsynligvis en enkel symbol-til-bokstav-kode som lett kunne knekkes, og faktisk var ment å kunne knekkes lett”.

Bradley har i det hele tatt ingen problemer med å løse koden (det er bare å utnytte normal engelsk ordfrekvens med e som hyppigste bokstav osv.) og får ikke uventet vite at to millioner pund ligger førti fot under steinen.

Skulle noen først gå til så store anstrengelser for å skjule en skatt som man vil ha det til, er det ikke helt sannsynlig at de ville identifisere stedet med lett tolkbare tegn på en stein. At slike forfalskninger likevel stadig blir ukritisk gjengitt, er nok heller et tegn på at det ikke drives mye etterprøving av påstandene knyttet til Oak Island.

Oak Island-mysteriet er ikke en fjær som er blitt til fem høns. Det minner mer om å koke suppe på en innbilt spiker. Så lenge ingen kikker dypere i gryta eller smaker, er det bare å be om mer penger til å fyre opp ovnen. Og fritt fram for enhver kreativ teori. Uten detaljerte fakta eller funn kan hvem som helst legge sammen to og to løsrevne bruddstykker fra hvilken som helst tidsepoke og få fem. Som i så mange skatterykter setter knapt nok fantasien grenser.

Frimurersporet

Likevel kan fortellingen ha handlet om mer enn å finansiere nye prosjekter. Vi finner så mange frimurermotiver at det blir påtagelig, for ikke å si pinlig. Mark Finnan er ikke av de minst fantasirike forfattere, men han er kanskje tett på ett av sporene når han nevner at mange av de involverte har hatt frimurerbakgrunn[18]. Det betyr ikke at vi snakker om en skjult frimurerskatt, men at øya har fascinert personer med sans for symboler og ritualer.

I gjenfortellingen av historien, har den dermed fått frimurermotiver med på lasset. De Tre Trette Vandrere som kom fra Babylon for å gjenoppbygge Salomos tempel og fant en hemmelig krypt, kjenner vi igjen i de tre som angivelig fant sjakten (med McGinnis som Den Fremste Vandrer) [19].. Når frimurere som følger høygrads-systemet ”Royal Arch” har nedsenkning i tau 3 meter til en fallem som et sentralt element, kjenner vi igjen motivet med en eikeplattform hver tredje meter i The Money Pit.

Likhetene blir ikke mindre av at man i 1803 angivelig skal ha slått på bunnen av sjakten med et kubein (spaden, hakken og kubeinet er arbeidsverktøyet i losjen), noe som nettopp minner om graden der Det hemmelige hvelvet oppdages ved å slå hardt med et kubein[20].

Organisten på skattejakt

Historien om Oak Island ble ikke uventet mer enn et lokalt fenomen. Den har tiltrukket seg skattejegere av svært ulike typer, men i det siste kanskje mest i kretser som er opptatt av hemmelige budskap.

En av de mer kjente norske tilknytningene finner vi i Petter Amundsens ”Organisten”, skrevet i samarbeid med Erlend Loe. Amundsen tar som så mange uten videre forhistorien fra 1795 og utover for god fisk, selv om han heldigvis har gangsyn nok til å ta med et ”slik går i alle fall historien”[21] når han kommer til funnet av taljen.

Ellers utvises ingen spesiell kritisk holdning til mytologien. Heller ikke når han nevner at det etter hvert var blitt laget så mange sjakter at området rundt pengesjakten alt på 1850-tallet ”var så gjennomhullet at det hele forsvant i avgrunnen med et stort drønn”[22]. At ingen dermed kan undersøke noe av den opprinnelige sjakten slår ham ikke som mistenkelig.

I stedet bringer Amundsen til torgs alle disse ”funnene” og ”tegnene” som gjør så mange fascinerte. Uten at man har noe spesielt håndfast å etterprøve. Det hele antar nesten komiske trekk:

”Forut for dette, i 1849, fant en kar ved navn James Pitblado noe som ingen vet hva var. Han tok det med seg for å få det undersøkt, og det sies at han som undersøkte gjenstanden, prompte la inn et bud for å kjøpe hele øya”.

Stilt overfor bevis av typen ”sies det” er det ingen grunn til å si så mye.

Amundsens metoder er interessante, men ikke noe vi trenger å gå inn på her. Det er nok å nevne at de føyer seg inn i en lang tradisjon med bl.a. å søke etter hemmelige koder og mysterier ved å bruke geometri på bøker og landskap, enten vi snakker om Kheopspyramiden eller pentagrammer over Norge.

Amundsen er kort sagt innom det feltet man kan kalle for lenestolsarkeologi med passer og linjal. I de seneste årene har han også fått anledning til feltforsøk. Og det hele ender da fort med at den som leter finner. Dog ikke skatter. Men med et utall av geometriske muligheter som kan tolkes i ønsket retning, finner han ikke uventet på Oak Island noen steiner plassert slik at de utgjør et kors, slik hans egen teori krever.

På samme måter er det ikke uventet at man finner koder i hans egne skildringer:

”Jeg fikk blant annet fatt i en dokumentarfilm om en mann jeg vil si er genial, men misforstått. Han heter Fred Nolan og har en hytte på Oak Island. Han eier et område vest for The Money Pit. Han er landmåler og har holdt på med skatejakt på øya siden 1958. Han har undervist i landmåling og har fått elevene sine til å kartlegge omtrent hver sten på øya. Han har målt og trukket siktelinjer og flyttet på stener og stått på. Han har gjort en gigantisk oppdagelse.

På Oak Island er det nemlig noen stener som skiller seg ut fra andre stener. De er store og veier mellom ti og femten tonn. De er satt på høykant, som egg. Det Nolan oppdaget, var at disse stenene danner et perfekt kors med interessante avstander mellom punktene”[23].

Av en eller annen grunn slår det ikke Amundsen hva det betyr at denne originale eksperten som er så interessert i vinkler, og som bor på øya, har ”flyttet på stener og stått på”. Andre kan imidlertid mistenke at korset som han ”oppdaget” like gjerne kan være konstruert. En arkeolog vil fort mistenke at det ”livets tre” (basert på kabbalistisk symbolikk) som Amundsen mener å oppdage at korset inngår i, kan være konstruert av Nolan selv – eller av fremmelige studenter. Denne type usikkerhet – koblet med en, la oss si det slik, interessant utforskningsmetode – øker ikke tyngden av slike funn.

Vil leve videre

Oak Island inneholder mange av elementene som skaper romantiske drømmer. Siden vi ikke direkte snakker om det varmeste eller vakreste stedet i Nord-Amerika, er det i dag fristende for lokale interesser å utnytte fortellingen til stimulere turismen. I mangel av sjøorm og Jesu slektninger er gigantiske skatter og uutgrunnelige hemmeligheter ikke å kimse av. Saken blir ikke mindre forlokkende av alle som spar fram sine egne, la oss si det slik, mer originale teorier.

Noen får nok også gåsehud av å tenke på om de som står bak det hele fortsatt eksisterer, som organisasjon, familie eller – til nød – alienart. Hvor lenge skal de fortsette å la noen spa og vende på stedet der så viktige ting er skjult? Er det ikke bedre å ødelegge sporene, eller de involverte? Det gjelder med andre ord å skynde seg før det blir for sent.

Eventyret om Oak Island kan kort sagt score vel så høyt som eventyr i Den Europeiske Sangkonkurransen.

Topp ti myter om Pengesjakten[24]

1) Oppdagelsen i 1795 er et historisk faktum.

Slett ikke. Det finnes ingen samtidige – eller nær samtidige kilder. McInnis var ikke engang i tenårene på denne tiden, men over 30 år. Det samme gjaldt den eneste Anthony Vaughn som er kjent fra området. Og begge eide land på øye før de skal ha ”oppdaget” noe.

2) Gropen inneholdt eikeplattformer hver tredje meter nedover

Dette lar seg heller ikke bekrefte i kilder. Historien ser ut til å være en senere påbygging av påstander fra 1860 om at det var noen tømmerplattformer øverst. Siden vi snakker om Oak Island må jo dette ha vært eik. Siden det var frimurere som i stor grad har fortalt historien, må det ha vært en serie plattformer som man kan fire noen ned gjennom. Og slik går dagan.

3) Steinen med innskriftene stemmer, ikke sant. Den er til og med oversatt!

Antagelig er de vanlige piktogrammene funnet på av presten A.T. Kempton. Uansett ble steinen, hvis den i det hele tatt har eksistert, ikke fremstilt før Edward Rowe Snow publiserte tegnene rundt 1948. Den er heller ikke å finne i dag..

4) Oversettelsen er ” Forty Feet Down, Two Million Pounds Are Buried.»

Antagelig er det mer snakk om en konstruert tekst enn en oversettelse. Saken blir ikke bedre av at andre kilder hevder at det betyr «ten feet down, two million pounds.» Skulle steinen likevel gjenoppdages med en ”ekte” innskrift, kan den like gjerne være laget av en av de tidlig involverte. Steiner med symboler er ellers et standardelement i svært mange skattehistorier.

5) De underjordiske tunnelene er blitt kartlagt

Ikke de heller. De har kun vært antatt i generasjoner, men ingen har noen gang avdekket eller sporet dem. På 1960-tallet tok Robert Dunfield seg ned til bunnen av en av sjaktene, men fant ingen tuneller. Vannet som strømmet inn skyldtes kun naturlig tilsig. Troverdigheten av tunnelene øker ikke ved at man har benyttet seg av søkekvister for å påvise dem.

6) Oversvømmelsene lages av en kunstig strand

I beste fall helt usannsynlig. Selv om stranden eksisterer og er interessant nok, ender ”avløpet” som er funnet blindt. At det eksisterer noe slik som en konstruert strand på øya, beviser uansett ikke påstander om merkelige ting andre steder på øya.

7) Man fant to lenker fra en gullkjede og et pergamentstykke

Muligens. De angivelige lenkene har ingen sett på 150 år. Hvis de noen gang har eksistert. Selv om flere kan fortelle at de har hatt noe som lignet på et pergamentstykke i hendene, er dette nå borte. Det lar seg dermed verken bekrefte at dette er en original bit eller at den ikke uansett bare var plantet i sjakten.

8.) Man har funnet mange andre gjenstander i sjakten

Mulig det, men dette kan like gjerne stamme fra andre ekspedisjoner, som noen opprinnelige konstruktører. Området er fullt av sammenraste sjakter, forlatte tunneler (ekspedisjonene har ikke akkurat opptrådt som arkeologer med nitid nedtegning av hvor man har gravd), avfall og etterlatenskaper. Det er dermed godt gjort om man ikke skulle ha funnet noe under graving.

9) En ”avhogd hånd” og hjørne av en kiste ble sett på bunnen av Borehull 10-X

Dette er kun en tolkning av en dårlig video tatt av CBC tidlig på 1970-tallet. Alle bruddstykkene av kalkstein i vannet gjorde ikke saken bedre. Man aner i det hele tatt få detaljer og ingen ser egentlig helt ut som noen hånd eller kiste. De hele smaker mer av forventningsfylte tolkninger enn faglige funn.

10) Utenomjordiske begravde en remolekylisator under øya

Mistenker du noe slik, er det nok på tide å slutte å lese om temaer som dette.

Noter

[1] Et eksempel på hvordan dette fremstilles i norske media er ”Mysteriet med The Money Pitt”, 09.04.2001, http://www.abcnyheter.no/node/41682, republisert 01.06.2007, da med tilleggstittelen ”En av verdens største arkeologiske gåter”, http://home.online.no/~armandks/mysterier/the_money_pit.htm. Den antagelig mest inngående presentasjonen av den uvirkelige historien og hypotesene er Steven Soras ”The Lost Treasure of the Knights Templar – Solving the Oak Island Mystery”, Destiny Books, 1999.

[2] Som gjengitt av Sora, side 7, med referanse til D’Arcy O’Connors ”The Money Pit: The Story of Oak Island and the World’s Greatest Treasure Hunt” (Coward, McCann & Geoghan, 1978), og den oppdaterte utgaven ”The Bid Dig” fra 1988.

[3] http://www.abcnyheter.no/node/41682

[4] ”three links from a gold chain, possibly forced from an epaulette”

[5] Sora, side 9.

[6] Den mest inngående presentasjonen av den antagelig virkelige historien, finnes på http://www.criticalenquiry.org/oakisland/

[7] Vi kan dermed lese om både Daniel McGinnis og McInnis.

[8] Mens noe av Oak Island-litteraturen sier at McGinnis (eller McInnis) var 16 år, sier andre kun at han var i tenårene, mens andre igjen hevder var tidlig i 20-årene som Mark Finnan i ”Oak Island Secrets” (Revised edition, Formac 1997), side 28.

[9] Sora side 17-38 gir nok mer oversikt over dette enn de fleste skulle ønske, Før han så begynner å komme inn på sine egne kandidater og lander som tittelen sier på tempelridderne.

[10] William Crooker ”The Oak Island Quest”, Lancelot 1978. Samme person har skrevet ”Tracking Treasures” (Halifax 1998) som Petter Amundsen har benyttet i ”Organisten”.

[11] http://www.abcnyheter.no/node/41682

[12] Finnan, side 41-45

[13] http://www.abcnyheter.no/node/41682

[14] I ”The Lost Treasure of the Knights Templar”. I tillegg bruker Sora en mer generell bok fra 1954 om skjulte skatter. Vi er fortsatt milevis fra original forskning.

[15] I ”Oak Island Secrets”.

[16] Som ”The Secret of Oak Island” av Joe Nickell i Skeptical Inquirer March/April 2000, http://www.csicop.org/si/2000-03/i-files.html. Når Nickell etterprøver den opprinnelige historien finer han at ”Doubts begin with the reported discovery in 1795 of the treasure shaft itself. While some accounts say that the trio of youths spied an old ship’s pulley hanging from a branch over a depression in the ground (Harris 1958, 6-8), that is «likely an apocryphal detail added to the story later» and based on the assumption that some sort of lowering device would have been necessary in depositing the treasure (O’Connor 1988, 4). Nevertheless some authors are remarkably specific about the features, one noting that the «old tackle block» was attached to «a large forked branch» of an oak «by means of a treenail connecting the fork in a small triangle» (Crooker 1978, 17). Another account (cited in Finnan 1997, 28) further claims there were «strange markings» carved on the tree. On the other hand, perhaps realizing that pirates or other treasure hoarders would have been unlikely to betray their secret work by leaving such an obvious indicator in place, some versions of the tale agree that the limb «had been sawed off» but that «the stump showed evidence of ropes and tackle» (Randle 1995, 75)”. Tilsvarende utviklinger og tillegg finner man på en rekke av de øvrige trekkene i fortellingen.

[17] Hounslow Press, 1998, side 373-74

[18] Finnan, side 145

[19] Side 243 i teksten, http://www.sacred-texts.com/mas/dun/dun08.htm og http://www.sacred-texts.com/mas/dun/dun08.htm#fn_79

[20] Flere eksempler finnes hos Nickell som lister likhetstrekk i avsnitt etter avsnitt, se http://www.csicop.org/si/2000-03/i-files.html.

[21] Loe og Amundsen, side 277

[22] Loe og Amundsen, side 279

[23] Loe og Amundsen, side 284-285

[24] Fritt etter http://www.criticalenquiry.org/oakisland/