… og en av dem var en and

Publisert: 06.12.2009 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

satanquack Innimellom spenstige tema som «kvalifikasjonsrammeverk» og abstrakte beskrivelser av «læringsutbytte» sitter jeg som vanlig med et lite dusin bøker. En av dem er Paul McHughs lett selvbiografiske tilbakeblikk på 1980- og 1990-tallets «memory wars» og MPD-epidemi, i en bok som heter Try to Remember. Psychiatry’s Clash over Meaning, Memory, and Mind. Jeg kommer nok tilbake til den senere.

Men akkurat nå var den mest interessant fordi den igjen minnet meg om én av de fortellingene som ofte kommer opp når dissosiasjonsterapiens verste eksesser beskrives: Saken om Nadean Cool og hennes terapeut Kenneth Olson, som regel beskrevet fra materiale som kom opp i Cools senere søksmål mot Olson. Det er spesiell lesning.

McHugh deler de verste proponentene av MPD inn i to typer: de inkompetente og dem han kaller «Manneristic Freudians». Første gruppe, som ellers besto av alle mulige halvstuderte eller ustuderte røvere, illustreres altså av den psykiatriutdannede Kenneth Olson.

Da Olson kom til Appleton, Wisconsin arbeidet Cool som pleieassistent ved psykiatrisk på sykehuset Olson begynte ved. Hun hadde en historie med problemer som inkluderte spiseforstyrrelser og alkoholmisbruk, og opplevde problemer i privatlivet som skapte stress. Da hun konsulterte den nye psykiateren i byen om hjelp, ble imidlertid fokuset snudd hurtig vekk fra de problemene hun opplevde i hverdagen. Olson mente hun hadde en form for post-traumatisk lidelse. Siden hun ikke hadde noe tilfredsstillende traume å stille opp med, satte han henne igang med «katharsis»-orientert terapi for å både grave opp glemte traumer og agere ut følelsene for å «løse opp i» traumeproblemene.

I god 80-tallsstil var det greit nok å først handle, tenke og føle «som om» man hadde opplevd ulike problem, og så uttrykke så sterkt man bare kunne de «undertrykte» følelsene slike erfaringer burde medføre. I følge terapeutens forståelse av verden.

Cool ble (ikke overraskende) imidlertid langt fra bedre av behandlingen. I løpet av en måned var Olson overbevist om at hun led av multippel personlighetsforstyrrelse. Som resultat av virkelig fæle traumer. Og ifølge dogmet i MPD-bevegelsen ville slike traumer ligge ekstra godt begravet, så Olson grep til hypnose som virkemiddel til å bringe dem frem.

Uten noe sideblikk til at hypnose, delvis på grunn av de tunge kulturelle forventningene til det, er et tungt virkemiddel for å fremme pasientens suggestivitet.

Nok en gang var det imidlertid minimalt som tydet på bedring. Cools tilstand ble verre og verre. Hun sank stadig dypere ned i depresjon og mismot og måtte legges inn. Behandlingen ble trappet opp. Hun hadde maratonsesjoner som kunne vare opptil femten timer. Hun ble reimet i timer. Hun ble medisinert. Og hun ble fortsatt oppmuntret til å leve ut alle følelser terapeuten mente måtte være der fra alle fryktelige ting de grov frem.

Med tildels daglige hypnosesesjoner ble snart de ulike personlighetene tydelige. Og de varte iblant så lenge fordi hver eneste «personlighet» skulle frem og «katharsis» fremkalles. Etterhvert som behandlingen skred frem ble «personlighetene» stadig flere. Akkurat som traumatiske opplevelser hun kunne «huske». For å ta en kort oppsummering fra 15 dagers vitnemål i rettssaken:

Among the repressed memories that Cool said Olson suggested to her were remembrances of belonging to a satanic cult, eating babies, having sex with animals and being drenched in blood from human sacrifice.

I løpet av de årene og de mange innleggelsene behandlingen strakk seg over, ble det til slutt «kartlagt» 126 distinkte personligheter. Eller «alters» – alternative personligheter – som det het i datidens terminologi. De fleste av dem var i tråd med ideologien «barn», frosne i tid fra traumet. Andre var voksne. Og i tråd med hvor vi befinner oss i verden: noen av dem var engler.

Og en av dem var en and.

Den delen av historien har jeg aldri fått noen forklaring på. Men én av personlighetene var altså en and. Hvilket virket greit nok for terapeuten, det også.

Det som ikke var fullt så greit var at pasienten fortsatte å bli verre, og nå var seriøst suicidal. Hvilket fikk unge Olson til å tenke seg at dette sataniske kunne ha mer seriøse konsekvenser: Pasienten kunne være besatt!

Det var med andre ord store muligheter for at det var demoner fra den sataniske sekten som motarbeidet terapien, og som sørget for at alle hans anstrengelser var fånyttes. Løsningen ga seg selv: Eksorsisme.

Den løsningen var imidlertid ikke fullt så enkel å selge til det lokale katolske hierarkiet, som så med mindre troende øyne på alle mulige påstander om besettelse. Så Olson bestemte seg, godt i tråd med tanker om det alminnelige presteskap, at han jo kunne gjøre det selv.

Tre år inn i behandlingen sørget han for å få låne en kirurgisal for å drive sine egne eksorsismer. Nå skulle depresjons- og satandjevlene ut, så terapien endelig kunne virke. For sikkerhets skyld tok han med seg et brannslokningsapparat. Pasienten kunne jo antenne når demonene forlot henne.

Det virket ikke det heller.

Men det virket at Olson flyttet fra staten to år senere. Cool fikk ny terapeut som ikke var interessert i multiple personligheter. Og med manglende terapi for den slags forsvant, som i så mange andre tilfeller, alt som lignet «alters». Anden også. (*insert pun w/»quack» here*)

Tilsvarende skjedde for en rekke av hennes medpasienter. Hvorav flere også saksøkte Olson. Og i likhet med Cool (som fikk 2.4 millioner dollar) fikk de erstatning. Som regel ved forlik. Det ble ikke innrømmet noen skyld.

Og Olson? Han praktiserer fortsatt og har aldri mistet lisensen. Derimot tok han noe lærdom av erfaringene: Han «oppdaget» et nytt syndrom – «Malpractice Stress Syndrome» (i Psychiatric Times, April 2000). Det må ha vært traumatisk. Men ikke nok til at han har måttet fortrenge så mye annet enn selvkritikk og skyldfølelse.