Douglas Adams muligens minst kjente bok, The Meaning of Liff definerer betydningen av «Liff» som «any book the dust jacket of which bears the words, ‘This book will change your life’.»

Assosiasjonen var nærliggende da jeg etter å ha lest boken så baksideteksten til Daniel Kahnemans Thinking, fast and slow, der en eller annen har funnet ut at «Thinking, fast and slow will transform the way you take decisions and experience the world».

I den grad de mangslungne forskningsresultatene boken gjenforteller gir et samlet budskap i boken som seg lar seg redusere til noen få setninger er det vel snarere noe nær det motsatte: De snarveiene vi tar i hverdagens tenkning lar seg ikke fjerne ved en enkelt gjennomlesning av en bok. Kahneman forsøker for all del å hjelpe til med å huske hva man bør ta i betraktning og hvordan man kan gjør det bedre, men han viser også hvilke myriader av påvirkningskilder og biaser som er involvert og påvirker oss, uansett hvor opplyst man ellers måtte være.

Jeg har hatt stor glede av å lese deler av forskningen Kahneman og hans samarbeidspartnere har produsert opp gjennom årene, og jeg har brukt en god del tid på forskningen til deres elever og på enkelte deler av de subdisipliner de har inspirert. Derfor har jeg sett frem til denne boken med glede, men ikke veldig store forventninger: jeg forventet lite nytt, men at det var interessant som samling.

Det er et stykke på vei det jeg har fått. Jeg leser Thinking, fast and slow som en blanding av intellektuell selvbiografi og intellektuelt testament til den vanlige, interesserte leser. Boken er en varm hyllest til Kahnemans avdøde sentrale samarbeidspartner Amos Tversky, som får store deler av æren for mange av de gjennombrudd de to gjorde. Også i forhold til andre samarbeidspartnere er Kahneman raus og rosende. For alt hva jeg vet fortjener de alle mer enn som så, men det er sjelden å se noen så konsistent unngå å gjøre seg selv større på andres vegne.

Ikke dét. Kapitlene om den forskningen som la grunnlaget for atferdsøkonomien og for Nobelprisen er kritiske nok til økonomisk teori, men det er sjelden noe som en gang ligner negativt personfokus i forhold til kritikere. Han har da også en kort betraktning om faglig polemikk som sier eksplisitt at deltagelse i ting som gir mye støy og liten belysning ikke er hans ting.

Det sentrale i boken er likevel hverken venner eller historie, men forskning og forskningsprosesser der venner og historie inngår. Det spenner fra «grunnsteiner» i del 1, der han presenterer kjennetegn ved prosessering i System 1 og 2 og hvordan forskningen kom frem til dem. Derfra går han videre til «heuristics and biases», overdreven selvtillit, «rasjonelle» valg og basis for endring i økonomisk teori før han i femte og siste del tar for seg forholdet mellom «det erfarende» og «det huskende» selv.

Alle kapitlene har oppgaver, alle er illustrert med humane fortellinger, og alle er fortalt så du skal innse at det gjelder oss alle. Alle har også «minnehjelp» til kapittelets sentrale budskap og hvordan du kan bruke det til noe fornuftig i avsluttende avsnitt.

Jeg merker at det siste kan trenges. Selv om alt det andre også hjelper på forståelse og minne, tenkte jeg underveis at dette blir fort mye. På tross av at stoffet i de fleste kapitlene var rimelig godt kjent (så godt innledningsvis at bare historiene bak bar meg gjennom – jeg kjeder meg fort når jeg ikke synes jeg lærer noe nytt), er det samlede budskapet om menneskelig erfaring, tenkning, beslutningstagning etc så sammensatt, mengden påvirkningskilder så mange at du trenger de påminnelser du kan få.

I den grad vi skal se på baksideteksten er vel budskapet at fornuftig beslutningstagning ofte trenger «institusjonalisert» langsom tenkning, gjennomgått systematisk og grundig om det skal gjøre noen forskjell. Og i enkelte situasjoner viser Kahneman at det ikke hjelper noe videre. Snarere er utfallet i enkelte sammenhenger illusjoner om ekspertise som gjør mer vondt enn godt. (Alle som måtte bære på vonde følelser mot finansbransjens rådgivere og systemene som belønner dem vil finne ammunisjon her.)

Et av hjelpemidlene som jeg nok kommer til å ha med meg senere er Kahnemans forklaring av hvordan vi påvirkes av en tilbøyelighet til å bare ta i betraktning det som allerede er på banen, forklart med akronymet «WYSIATI»: «What You See Is All There Is». I det minste under lesningen har jeg hatt stort utbytte av det, og jeg tror det er et godt hjelpemiddel til å huske å stille spørsmål som f.eks. «hva mer trenger vi å vite», «hvilke andre alternativ kan tenkes». (Det skal sies at jeg har tilbragt en god del tid med å tenke på ledelsesmøter i UHR-sektoren når jeg har lest relevante kapittel, og hvordan de kanskje med fordel kunne legges opp for å unngå de fellene jeg ser at vi lett går i. Og vi burde vite bedre, men det hjelper altså i praksis lite hvis ikke kunnskapen settes i system.)

Kapitlene er korte, materien tatt i betraktning lettleste og engasjerende, og boken har passet utmerket på nattbordet som kveldslesning. Et kapittel er passe før innsovning.

Så får man bare håpe det ikke alt er glemt alt for fort, og gjort alt for liten forskjell. Det er kunnskap som skriker om å bli brukt på en fornuftig måte. Dette også.

Å ja. Det er en ekstra bonus: I to appendiks har Kahneman trykket opp to sentrale artikler av ham selv og Tversky: Judgment Under Uncertainty: Heuristics and Biases og Choices, Values, and Frames. Enda mer morsomt å lese på nytt etter å ha lest boken.

Daniel Kahneman
Thinking, fast and slow
Allen Lane 2011, 499s.