Den oppmerksomme leser (yeah, right! det viser seg å være minst tre…) vil huske at denne serien begynte her, og at den fortsatte her og her. Og for ikke å skuffe Hastur, skal jeg i det minste avslutte. Det er kanskje den biten jeg har tygd minst på, og er mest usikker på. Nuvel. La […]

Den oppmerksomme leser (yeah, right! det viser seg å være minst tre…) vil huske at denne serien begynte her, og at den fortsatte her og her.
Og for ikke å skuffe Hastur, skal jeg i det minste avslutte. Det er kanskje den biten jeg har tygd minst på, og er mest usikker på.
Nuvel. La oss få det overstått.

«Satanisten» som ondskapsikon: monsteret vs. helten
Noen av de elementer som gjør «satanisme» interessant som tolkningsnøkkel for kriminell handling er at det er en kategori basert på negasjon: gal religion, gal gud, negative handlinger. Det svært lave antall satanister og den enkle tilgjengeligheten for negative modeller gjør at dette er spredt. Fortellingene er relevante, og elementene lette å bearbeide i flere retninger.
To komplementære element til det ovenstående er at «satanisten» for det første, og i lys av sine påståtte eller dokumenterte handlinger, kan fremstå som isolert monster (cf. Tithecott 1997). For det andre kan fremstillingen av «satanisten» trekke veksler på en påstått ideologi og gruppetilhørighet og se individet som representant for en mer omfattende ondskap (cf. Aho 1994: 24ff.). Det konkret individualiserte og det ideologisk kollektive kan tilsynelatende stå mot hverandre. I virkeligheten fungerer de oftere utfyllende. Bruken av merkelappen «satanist» på ulike mennesker og ulike (kriminelle) handlinger gjør at den individualiserte monsterkarakterisering gjennom «atrocity tales» får funksjon av typifisering for det som gjennom «labeling» blir reifisert til enhetlig gruppe.
Det individuelle monster tilbyr noe vesentlig til beretter og publikum; et levende eksempel. Gjennom den dekontekstualiserte beretning fokuseres som nevnt aktøren, og lokus for forklaring blir plassert i aktøren. Den sosiale omverden renses for skyld; motiv og årsak lokaliseres utenfor, i et individ, hans livshistorie eller hans ideologi. Vi beskytter idéen om egen normalitet gjennom «forklaringen» av destruktive handlinger: De tilhører spesielle individ og grupper som kan tilegnes essensiell ondskap. Desto mer så når de (tilsynelatende) dyrker ondskapen. Dermed er handlingen både forklart og unndratt forklaring, både rasjonelt betonet og irrasjonelt «ond», men den ansvarlige er fullt ut ansvarlig:

The construction of the sane and evil monster is the latest sign of our current desire to seek a language of condemnation which brings closure, of the desire for the distinction of our «selves» from our «others» to be complete and lasting. Sane beings motivated by evil can be imprisoned or capitally punished and estranged from the rest of us (Tithecott 1997:21).

«Satanisten» innskriver seg i denne diskursen. Ved å velge invertert annerledeshet blir alle forskjeller tydelige som tegn på monstrositet.
«Monsteret» er ansvarlig for sine handlinger, men hva slags handlinger bør monsterets eksistens avføde i oss? Hva tilbyr bildet av «satanisten» av handlinger for andre? Sosiologen James Aho svarer at slike ondskapsbilder tilbyr andre rollen som helten som bekjemper ondskapen. Mennesker trenger, sier Aho, «to know themselves as heroes», for gjennom denne rollen får livet mening, man blir rettferdiggjort, «somehow significant in the cosmos» (1994:23). Tilbudet er arbeid og en identitet som aktør i englehæren på det godes side. De vestlige frelseslærer, om de er sekulære eller religiøse, ser verden som problematisk, fallen, og i behov for forvandling, sier Aho.

But no reform movement can make the world over all at once in its entirety. Therefore, each focuses it indignation and redemptive energy on a «fetish» of evil – a despicable act, a heretical belief, an alien people, a criminal person – that is to be fettered, expulsed or exterminated (ibid.:24f.).

«Satanisten» og «satanismen» i de beretninger vi har som utgangspunkt kan fylles i flere av gruppene, og løsningene på problemet følger Ahos forslag: fengsle, utstøte, utrydde. «Satanisten» blir representant for et større, mer overgripende onde, «satanismen», som igjen kan settes i forbindelse med andre onder som årsak og konsekvens: drap, musikkformer, selvmord, narkotikamisbruk, pornografi osv. «Satanisme» kan stå som den undergravende ideologi konspiratoriske og destruktive grupper forlener seg med, i bevisst, «rasjonell» ondskap. Individuelle handlinger og kulturelle trender blir slik tilbakeført på bevisst, ideologisk ondskap.
Undertegnede finner som man vil ha blitt oppmerksom på et visst ubehag i disse tendensene. På det kollektive nivå har fantasien om den ondskapsfulle sammensvergelse en ubehagelige forhistorie både fjernt og nært (cf. Oplinger 1990). Den avføder i tillegg en sosial paranoia som angriper såvel kollektiv som individ.
I moralske korstog, skriver sosialpsykologen Jeffrey Victor, er det alltid «social pressure to publicly dramatize the evil and to make symbolic examples of particular cases» (Victor 1993:209). Dermed ser man lettere bort fra enkelthetene i hver sak. Stemninger piskes opp. Når stemninger tas til følge minsker rettssikkerheten. Når de ikke gjør det, angripes rettsfølelsen hos dem som er fanget opp.
Verre er kanskje effekten av essensialisert, individfokusert ondskapsforståelse på praktisk sosialfilosofi: «Ondskapen» blir «a parasitical disease afflicting our social body» (Tithecott 1997:37). Målet blir utslettelsen av alt det ondskapsikonet representerer, sier Tithecott. Og når en slik stemning går hånd i hånd med et syn på samfunnet som bestående kun av individuelle kropper, kan vi fort få et avslappet forhold till det å velge ut individuelle «karakteristika» eller «livsstiler» som mål for utslettelse» (ibid.).
Når ondskapen er indre essens blir «medisinen» fort isolasjon og utryddelse. Når den ytterligere er lokalisert til identifiserbare grupper blir middelet sosial renselse. Det medfører sjelden mye godt.
**
Det var vel i grunnen det. Selv om jeg føler et visst behov for å gjøre mer med i det minste de to siste delene for en annen sammenheng, der jeg har mer plass og tid. Nå får jeg konsentrere meg om å forberede demoner til dette arrangementet.
Joda, jeg har en litteraturliste også. Hvis noen skulle lure på hva en referanse peker på, skal jeg alltids hoste opp det.