Artikkel

Ondt blod. Tradisjonens fillete vampyrer

bloodties.jpgVampyren slik den har fremstått i bøker og på film har lenge vært en velkledd adelsmann med dragning mot bleke ungpikers halser. Men lenge før denne varianten entret scenen, fantes det en annen vampyr der ute: tradisjonens vampyr. Den er en ganske annerledes skapning. Og langt mer skremmende.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Arnfinn Pettersen (publisert 14.11.2008)


 
Vampyren slik vi (først og fremst) kjenner den i dag er en blek, men velkledd adelsmann. Denne skikkelsen kan føres tilbake til John Polidoris fortelling The Vampyre, første gang publisert i 1819. Men forut for dette finner vi i Europa en nesten hundre år gammel vampyrdebatt, der så forskjellige navn som Voltaire, Coleridge, Diderot, Rousseau, Goethe, Guiseppe Davanzati, erkebiskop av Trani i Syd-Italia, og Maria Theresa, tysk-romersk keiserinne, dronning av Böhmen og Ungarn og erkehertuginne av Østerrike, på ulike måter var aktive.[1]
 
Den antagelig viktigste årsaken til denne debatten var en bok utgitt i 1746, ført i pennen av den franske teologen Dom Augustin Calmet (1672-1757). Den bar den klingende tittelen Dissertations sur les Apparitions des Anges et des Esprits, et sur les revenants, et Vampires de Hongrie, de Boheme, de Moravie, et de Silésie, som betyr noe sånn som Avhandling om engler og ånders åpenbaringer, og om gjengangere, og vampyrer i Ungarn, Böhmen, Mähren og Silesia. Benediktineren Calmet var ingen hvem som helst. Han var en av Frankrikes fremste bibelforskere. I perioden fra 1707 til 1716 hadde han gitt ut en bibelkommentar i ikke mindre enn 23 bind. Og han hadde takket nei til et tilbud fra pave Benedict XIII om et bispesete.[2]
 
Calmet fortsatte en debatt som var startet ved tyske universiteter. Men der tyskerne nærmest i utgangspunktet plasserte vampyren i overtroens domene – noe som etterlot dem med kun ett relevant spørsmål: hva får mennesker til å tro på en slik skikkelse? – ønsket Calmet seg en mer «bibelsk og vitenskapelig» tilnærming til studiet av vampyrer, med vekt på de mange samtidige rapportene om vampyraktiviteter fra det østlige Europa. Calmet var imponert over detaljnivået i vitnemålene om østeuropeiske vampyrer og mente det var galt bare å avvise dem. Som teolog så han dessuten en betydelig relevans for diskusjonen om liv etter døden.[3]
           
Boken ble en bestselger. Den kom i tre franske utgaver, i 1746, 1749 og 1751. I 1752 kom den ut på tysk og på engelsk i 1759.[4] Den er en av de mest innflytelsesrike bøker om vampyrer som noen gang er skrevet. Da James Malcolm Rymer nesten hundre år senere skrev den klassiske vampyrføljetongen Varney the Vampyre, var det Calmet han vendte seg til for å få kunnskap om den tradisjonelle vampyren. Sheridan Le Fanu brukte en av fortellingene Calmet gjengir i sin klassiske fortelling Carmilla, der lagt i munnen på en tømmerhugger.[5]
 
Boken var på ingen måte populær blant Calmets teologkolleger. Calmet ble kritisert av med-benediktinere for å spre og bygge opp under overtro og mange mente det arbeid han hadde lagt ned i å samle og diskutere vampyrfortellinger var et tegn på senilitet eller intellektuelt forfall (eller begge deler) hos den aldrende bibelforskeren. Han ble kritisert for ikke å stille seg kritisk til sine kilder. «Det sanne, det tvilsomme og det usanne er blandet sammen, uten noe entydig prinsipp for å skille dem fra hverandre,» skrev en kritiker i 1751.[6]
 
Ikke lenge etter at Calmets bok kom ut, tok universitetet i Sorbonne avstand fra innholdet i vampyrrapportene og særlig fra dem som skadet lik i den tro at likene var vampyrer.[7] For Calmet hadde helt rett i at vitnemålene om østeuropeiske vampyrers herjinger er både detaljerte og mangslungne. Og det var virkelig noen som gravde lik opp av bakken, kappet hodet av dem og slo staker gjennom dem.
 

Fader Gesarims vampyr

 Åttende juli 1839 ble serberne Novak Mikov og Radovan Petrov dømt til syv års fengsel og tredve stokkeslag hver for å ha gravd opp åtte lik. De hadde skåret hjertene ut av likene og kokt dem i vin, for deretter å putte dem tilbake og begrave likene på ny. Et niende lik hadde de frifunnet for mistanker om vampyri og begravet igjen uskadet.[8]
 
Femtende mars 1844 fant distriktsretten i Pozarevac Spasoje Petrinog og tre andre skyldige i å ha gravd opp Spasojes kone og skamfert liket. Spasoje ble idømt førti stokkeslag, en av medhjelperne tjuefem stokkeslag og de to andre tjuefem slag med pisken.[9] Dette er bare to av flere rapporter om oppgraving og skamfering av lik vi kjenner fra Serbia i første halvdel av 1800-tallet.
 
I 1826 fortalte Fader Gesarim til Joakim Vujic, en serbisk forfatter fra det østerriksk-ungarske keiserdømme, at han to måneder tidligere var tilstede da man grov opp en vampyr:
 

«Hvordan den så ut? Da de grov den opp, var den ikke gått i oppløsning, dens øyne stirret og dens tenner var synlige og sammenbitte. […] Hva som skjedde? Den eldre Petko tok hagtornstaken og slo den gjennom brystet hans, blodet strømmet fra munnen hans og det var enden på ham. Så begrov de ham igjen og etter det forlot han aldri sin grav og hverken skremte eller kvalte mennesker i landsbyen.»[10]

 
Fader Gesarims vampyr er på flere måter typisk for vampyren slik vi møter den i folketradisjonen. Men nesten hundre år før hadde et annet lik, av en serbisk bonde som het Arnold Paole, behørig plassert vampyren i det dannede Europas bevissthet, i form av en av de mer gruoppvekkende fortellingene vampyrhistorien har å by på.
 

Arnold Paole faller av en vogn

På bokmessen i Leipzig i 1732 var bestselgeren en vampyrbok. Det dreide seg om en popularisert versjon av en tekst som het Visum et Repertum – som betyr noe i retning av Sett og Oppdaget. Den var ført i pennen av Johannes Flückinger, regimentskirurg i den østerrikske hær.
 
Visum et Repertum er beretningen om hvordan Flückinger og noen av hans menn i desember 1731, i landsbyen Medvegia i Serbia, overvåket oppgravingen av en rekke personer som befolkningen mistenkte for å være vampyrer.[11]
 
Da Flückinger og hans menn ankom Medvegia, hadde Arnold Paole vært død i fem år allerede. Han falt av en høyvogn og brakk nakken i 1727. Paole ble begravet, men hvilte ikke tilstrekkelig i fred. Før én måned var gått rapporterte folk i landsbyen at de var blitt antastet av det som hadde vært Paole. Fire av dem døde.
 
Paole var tidligere soldat og hadde ofte fortalt om hvordan han i sin tjenestetid var blitt plaget av en vampyr. For å fri seg fra dens forfølgelse hadde han tydd til et gammelt kjerringråd: Han hadde spist litt jord fra vampyrens grav og, visstnok, drukket litt av dens blod. (Kildene sier ingenting om hvordan dette siste gikk til.) Konklusjonen var nærliggende: Paole var selv blitt vampyr.
 
Det var bare én ting å gjøre: Paole måtte graves opp. Førti dager etter hans død gikk de til verket. Skal vi tro vitnene var Paole aldeles uforandret. Ingen nedbryting av liket hadde funnet sted. Det var friskt blod i nese og munn, likskjorten og innsiden av kisten var dekket av blod og neglene på hender og føtter hadde vokst. På bakgrunn av dette fastslo lokalbefolkningen at Paole virkelig var en vampyr.
 
En stake ble hamret gjennom Arnold Paoles hjerte. Skal vi tro vitnene satte han ikke pris på det, men gav fra seg et høyt skrik. Dessuten blødde han kraftig. Til slutt brant landsbybefolkningen liket til aske og kastet asken ned i graven. De fire som hadde dødd i Paoles herjinger fikk samme behandling.
 
Dette burde vært nok. I tradisjonsmaterialet er staken helt klart det vanligste hjelpemiddelet for å «avlive» vampyrer, men den eneste metoden som vanligvis er helt sikker er å brenne liket. Derfor burde folkene i Medvegia nå ha vært trygge. Men det var de ikke. Fem år senere tok herjingene til på ny. I løpet av tre måneder døde sytten mennesker, deriblant flere unge og friske som syknet hen og døde i løpet av to til tre dager.
 
Hva kunne grunnen være? Fortsatt hadde man oppgravingen av Paole og hans ofre friskt i minne. Kunne Paole ha noe med saken å gjøre? En forklaring lot seg muligens finne: Paole hadde ikke bare angrepet mennesker, men også kyr. Kunne det være at smitten var blitt ført videre fordi noen hadde spist kjøttet fra disse? Var ikke vampyrenes herjinger over? Tvilen herjet landsbyen. Det samme gjorde døden.
 

Tid for handling

En kveld i slutten av november 1731 la en pike ved navn Stanacka seg til å sove – frisk og sunn. Ved midnatt våknet hun med et skrik, livredd, og klaget over at hun var blitt forsøkt kvalt av en ung mann ved navn Milloe – som hadde vært død i ni uker. Stanacka hadde store smerter i brystet og ble svakere time for time. Tre dager senere døde hun.
 
Folk i Medvegia hadde forholdt seg rolige lenge – plutselig og uforklarlig død var ikke noe ukjent fenomen for dem – men nå kunne det ikke lenger være tvil: Dødsfallene som rammet landsbyen var vampyrers verk. Og noe måtte gjøres. Fort.
 
Oppstusset skapte brudulje langt utover landsbyens grenser. Ryktene nådde helt til keiseren i Wien. Helt siden deler av Serbia og Valakia ble overført til Østerrike ved freden i Passarowitz i 1718, hadde myndighetene merket seg troen på at de døde kunne stige opp av sine graver og angripe de levende. Lignende panikker som den i Medvegia var ikke ukjente – og de utgjorde en trussel mot den offentlige orden.
 
Tolvte desember 1731 beordret keiseren Johannes Flückinger til å dra til Medvegia for å ha overoppsyn med lokalbefolkningens reaksjoner og handlemåte. Femten dager etter at Stanacka i drømme var blitt angrepet av Milloe, satte man spaden i jorden.
 
En rekke lik ble gravd opp – og dissekert og undersøkt av Flückinger. I alt beskriver Visum et Repertum seksten lik. Elleve ble funnet å være vampyrer. Blant dem var Miliza, en seksti år gammel kvinne som lokalbefolkningen mente var den som hadde spist av de vampyrinfiserte dyrene og derfor var opphavet til denne andre epidemien. Hun hadde vært død i omlag nitti dager. Alle som hadde kjent henne var forbløffet over hvor rund hun virket, hun som i live hadde vært så tynn.
 
For de andre «vampyrenes» del hevdes det med noen få unntak at de var uforandret fra da de var i live. Og sammen med tilstedeværelsen av flytende, «friskt» blod, er det dette som dømmer dem. Ettersom likene ikke var brutt ned i henhold til lokalbefolkningens og etterforskernes forventninger, var de å anse som vampyrer. De øvrige døde, de som var gått i oppløsning, ble lagt tilbake i sine graver.[12]
 

Peter Plogojowitz’ herjinger

Vi kjenner lignende panikker også før Paoles tid – fra Istria i 1672, fra Øst-Preussen i 1710 og 1721 og fra Ungarn i perioden 1725-1730.[13] Men ingen av disse er like godt dokumentert som panikken i Medvegia. Ser vi bort fra saken mot Paole, er kanskje den best kjente – og den best dokumenterte – saken mot Peter Plogojowitz. I likhet med saken mot Paole fant også denne sted i Serbia, i landsbyen Kisilova.
 
Peter Plogojowitz døde i september 1728, ett år etter Paole. Innen en uke var ytterligere ni personer døde. Alle avled de innen et døgn fra de ble syke, og før sin død fortalte de – ifølge rapporten – at Plogojowitz hadde kommet til dem i drømme, lagt seg oppå dem og forsøkt å klemme livet ut av dem.
 
Også her ble myndighetene involvert, men kun i form av en lokal tjenestemann. Vi kjenner saken fra en unnskyldende rapport han skrev etterpå. Han beklager at man ikke søkte tillatelse fra sentralt hold før man tok affære, men innbyggerne fryktet at vampyren skulle ta knekken på hele landsbyen og erklærte at de ville rømme alle som én hvis de ikke fikk grave opp Plogojowitz straks. Han håper myndighetene vil ha forståelse for den vanskelige situasjon dette satte ham i og ikke vil bruke saken mot ham…
 
I motsetning til i Medvegia, nøyde man seg her med å gå etter den opprinnelige vampyren. Beskrivelsen av Plogojowitz har mye felles med den av vampyrene i Visum et Repertum og hos Vujic. Han hadde friskt blod i munnen – som han ifølge lokalbefolkningen hadde sugd fra sine ofre. Hår, skjegg og negler hadde tilsynelatende vokst, men ellers var kroppen uforandret – bortsett fra nesen, som var begynt å falle av. Tjenestemannen bemerker også at det ikke var noen ubehagelig lukt fra liket. Da de slo en stake gjennom hjertet på vampyren, blødde den kraftig. Dessuten viste den visse «ville tegn,» som tjenestemannen erklærer seg for blyg til å beskrive. Den fikk med andre ord ereksjon.
 

Den tradisjonelle vampyr

Arnold Paole og Peter Plogojowitz er representanter for den tradisjonelle vampyr. Det er en rekke forskjeller på denne vampyren og på den litterære utgaven. En avgjørende forskjell er det verdt å merke seg med én gang: I motsetning til Polidoris Ruthven og Stokers Dracula har noen faktisk trodd på de tradisjonelle vampyrene. Og vi snakker ikke om en og annen blek særing, men hele samfunn som trodde så sterkt på vampyrer at de gravde dem opp av bakken og hamret staker gjennom dem.
 
Den tradisjonelle vampyr dukker opp i flere ulike typer kilder. Vi møter dem i eventyr, i sagn og, som i tilfellene Paole og Plogojowitz, i offisielle dokumenter. Det er stor forskjell på hva de ulike kildene kan fortelle oss om hva folk faktisk trodde. Eventyr er først og fremst underholdningsfortellinger. Og overnaturlige vesener i eventyr er ikke nødvendigvis trosvesener. Selv om trollene tramper rundt i norsk eventyrverden, betyr ikke det at folk faktisk trodde det levde troll like oppe i lia. Som med eventyrenes verden ellers, var trollene til en gang for lenge, lenge siden, et sted langt, langt her ifra.
 
Eventyr har derfor liten verdi hvis vi skal få grep på den vampyren folk faktisk trodde på. Sagn er bedre. Sagn er fortellinger som fremstår som sanne og som er knyttet til den verden menneskene som forteller dem lever i. At fortellingene fremstår som sanne betyr ikke at de som fortalte dem nødvendigvis trodde på dem, bare at innholdet i fortellingen påstås å være sant. Og skulle det være noe håp om at fortellingene skulle bli trodd, måtte de ha en grad av relevans for menneskene som hørte dem. Derfor gjenspeiler de i større grad ting mennesker faktisk trodde enn det eventyr gjør.
 
En type sagn som fortsatt fortelles er spøkelseshistorier, og de illustrerer poenget:[14] Man må ikke nødvendigvis tro på historien for å fortelle den, men for at den skal ha noen effekt må den for det første bli fortalt som om den var sann og for det andre må de som hører etter være villig til, i hvert fall så lenge fortellingsseansen pågår, å tenke den tanke at den kan være sann.
 
Men best av alt er de offisielle dokumentene, som Visum et Repertum. Dels fordi de i og med sitt offisielle stempel har en større grad av troverdighet enn de fleste andre kilder, men først og fremst fordi de gir klare eksempler på situasjoner hvor mennesker har handlet på bakgrunn av sine trosforestillinger.
 
Og det er først da man kan være helt sikker på at vi faktisk snakker om tro. Det er lett å tro hvis det bare innebærer å si at man tror på noe.[15] Det er først når denne troen har konsekvenser for hvordan man lever livet sitt at vi kan være sikre på at vedkommende faktisk mener det. Sagn presenterer oss for forestillinger som med stor grad av sannsynlighet var vanlige blant menneskene i datidens samfunn, men det er først når vi kan se at de handler på bakgrunn av disse forestillingene at vi kan være helt sikre på at de faktisk trodde på dem.
 
Derfor er det vampyren slik den fremstår i sagn og dokumenter som er den mest interessante i vår sammenheng. Det er her vi møter vampyren slik de som kjente den best – de som faktisk gravde ham opp av bakken – så den for seg. Og det er denne vampyren det dannede Europa skulle kaste sine øyne på og gjøre til en av 1700-tallets mest omdiskuterte overnaturlige kjendiser.
 

Et geografisk spredt spøkelse

Vampyrens kjerneområde strekker seg fra Tyskland, via de østeuropeiske land, til Hellas. I dette området er variasjonene relativt store, men fra hele området kjenner vi forestillinger som det er meningsfullt å putte sammen under kategorien vampyr. Det er dog først og fremst fra Tyskland, Romania, Kroatia, Serbia og andre deler av det tidligere Jugoslavia at vi kjenner vampyren som et vesen man faktisk trodde på – som fortellingen om Arnold Paole er et eksempel på.
 
Hva er det så disse vampyrene har felles? La oss begynne med det aller mest grunnleggende: Den tradisjonelle vampyren er død. Den er lagt i sin grav og vender tilbake fra den for å plage de levende. Den er med andre ord et spøkelse.
 
Den vanligste oppfatningen av spøkelser i vår tid er flagrende åndevesener som på høystemt vis glir gjennom herskapelige hus og forsvinner gjennom dører som ikke er der lenger – og som de uansett ikke trenger å åpne. Dette spøkelset er av ganske ny dato. Det tradisjonelle spøkelset, slik vi på våre breddegrader kjenner det helt tilbake til sagatiden, var ganske enkelt et fysisk lik som forlot sin grav. Ville det gjennom en dør, måtte det åpne den.
 
Vampyrer var en særskilt plagsom, og som oftest farlig, variant av dette spøkelset. Og dette har de til felles med sine litterære slektninger. De er døde som vandrer blant oss og som selv sprer død. Man gjør klokest i å unngå dem.
 
En annen viktig likhet mellom tradisjonelle og litterære vampyrer ligger i måten man tok livet av dem på (selv om man selvfølgelig kan diskutere i det vide og det brede om det går an å drepe noe som allerede er dødt). Riktignok må man i tradisjonen av og til ty til ild for virkelig å få satt en stopper for det hele, men både i tradisjonen og i litteraturen er staken det foretrukne redskapet for å få uskikkelige lik til å holde seg i ro.
 
En viktig forskjell mellom dem ligger i hvem deres ofre er og hvor de finner dem. Den litterære vampyren tilbakelegger ofte store avstander på leting etter det perfekte offer. Bram Stokers Dracula er en reisende fra fjerne himmelstrøk som oppsøker oss. Litterære vampyrer har en forkjærlighet for bleke jomfruhalser, og helst halsene til våre jomfruer.
 
Den tradisjonelle vampyren derimot, holdt seg hjemme. Det var dens egen landsby som fikk merke dens herjinger. Ofrene var slektninger, tidligere naboer og gamle venner. Ikke later den til å ha hatt noen særlige preferanser hva kjønn angår heller.
 

En ikke udelt vakker skikkelse

Den største forskjellen mellom moderne og tradisjonelle vampyrer ligger allikevel i deres utseende. Den moderne vampyren er en tynn og blek, men velkledd adelsmann, gjerne med en forkjærlighet for sort. Vi snakker slengkapper, smoking, flosshatt, blonder eller hva annet som nå kan vekke assosiasjoner til dekadanse og velstand.
 
Den tradisjonelle vampyren er definitivt ikke velkledd. Oftest har den ikke annet på seg enn et fillete hvitt klede – likskjorten den ble begravet i. Og tynn og blek er ingen presis beskrivelse, så langt ifra.
 
Ifølge øyenvitner var vampyrene uforandret når man fant dem i deres grav. Men ser vi nærmere på vitnemålene, blir det klart at øyenvitnene la noe annet i begrepet «uforandret» enn vi ville gjort. Poenget var at likene ikke var brutt ned i henhold til deres forventninger. Utover det var forandringene ofte store. Ikke sjelden var likene langt lubnere enn da de ble puttet i graven. De beskrives gjerne som oppblåste. Dette forklares ofte, som med den tyske Nachtzehrer, med at de har suget i seg så mye blod at de er blitt blåst opp som ballonger. Blodsuging brukes også ofte som forklaring på at vampyrer ikke sjelden har en rødsprengt hudfarve.[16]
 
Andre vanlige «symptomer» på at det dreier seg om en ekte vampyr, er fravær av dødsstivhet og at negler og hår har vokst. Ikke sjelden blir vampyrene dessuten tatt mer eller mindre på fersk gjerning: En vanlig observasjon er nemlig at de har flytende blod i eller rundt munnen, og dette ble tolket som at de nettopp hadde sugd blod.
 
Og likene protesterer altså når de blir «drept». Arnold Paole gav ifølge vitnene fra seg et skrik da man hamret staken i ham.
 

Rykter og overtro?

En rekke kommentatorer, både i samtiden og senere, har avvist vampyrforestillingene som rykter og overtro.[17] Og i en viss forstand har de selvfølgelig rett. At lik steg opp av graven og overfalt venner og slektninger var rykter og overtro.[18] Derimot var ikke beskrivelsene deres av hvordan en vampyr så ut, kun bygget på rykter og overtro. For selv uten de offisielle dokumentene ville vi, utfra beskrivelsene av de påståtte vampyrene, kunnet slutte oss til at mennesker faktisk har gravd personer de mistenkte for å være vampyrer opp av bakken.
 
Alle de overnevnte tegnene som ble sett på som beviser for vampyri er nemlig normale utviklingstrinn i nedbryting av et lik. At hår og negler tilsynelatende har vokst skyldes at huden rundt trekker seg tilbake på grunn av dehydrering. På grunn av mikroorganismers aktivitet i tarmene utvikles det gass, i hovedsak metan. Denne kan blåse liket opp til dobbelt størrelse. Dødsstivheten forsvinner etter en stund, og det viktigste beviset, tilstedeværelsen av flytende blod, skyldes dels at det i nedbrytingsprosessen utvikles væske som tar farve av blod, dels at blod tidvis dekoagulerer.[19]
 
Og Arnold Paoles skrik? Når man hamrer en stake i et oppblåst lik, må gassen inne i liket bevege seg et eller annet sted. Den tvinges ut gjennom ulike kroppsåpninger, gjerne munnen. Resultatet er at det lages lyd som, særlig i en situasjon preget av intens angst og frykt, godt kan tolkes som et skrik. På samme måte må væske som har samlet seg i for eksempel lungene forflytte seg et sted når disse plutselig klemmes sammen. Det forklarer Peter Plogojowitz’ «ville tegn»… Det er verdt å merke seg at ingen av likene Flückinger undersøkte laget noen slik lyd. Det skyldes at han skar i dem med skalpell, ikke hamret en grovt tilhogd stake i dem. Det er forøvrig også verdt å merke seg at Flückinger ikke selv var vitne til oppgravingen av Paole. Alt han har å si om oppgravingen av Paole er basert på andres beskrivelser fem år etter at begivenhetene fant sted.
 

Dødsangst

Vampyrsagnenes skildringer av vampyrens utseende bygger med andre ord på faktiske observasjoner av lik. Og ikke hvilke som helst lik, men lik som hadde ligget en tid i bakken. Av det kan vi slutte at noen faktisk gravde opp lik og at dette skjedde tilstrekkelig ofte til at en forholdsvis presis beskrivelse av hvordan slike lik så ut ble opprettholdt.
 
Men hvorfor gjorde de det? De aktuelle kulturenes forhold til død og de døde var generelt preget av en betydelig grad av angst. Det må derfor ha vært en meget god grunn. Og ser vi nærmere på kildene, blir det klart hva denne grunnen var.
 
I løpet av kort tid etter Paoles død dør fire andre mennesker. I panikken som leder opp til Flückingers inngripen, dør hele sytten personer. Peter Plogojowitz dør og begraves – og rett etterpå dør ni andre. Og blant disse døde er størstedelen unge og friske mennesker, personer som tilsynelatende har livet foran seg, men som sykner hen og dør i løpet av én til tre dager. Vi snakker med andre ord om lokale epidemier.
 
Det er derfor ikke rart folk var redde. Rundt dem døde venner og slektninger som fluer, og de hadde ingen anelse om hvorfor. De ante ikke hvordan smitte faktisk overføres, men hadde bare en idé om at døden kom fra de døde – en primitiv form for smitteforståelse som ledet til et svært anstrengt forhold til de døde, både før og etter at man puttet dem i bakken.
 
De mange dødsfallene trengte en forklaring. Som i mange førvitenskapelige samfunn hadde man en tendens til å forklare negative begivenheter i form av personlige vendettaer. Hvis noen ble syk, var det fordi noen hadde forbannet dem, kastet det onde øyet på dem eller de var blitt utsatt for sterk misunnelse. Alt dette ble oppfattet som fenomener som kunne lede til sykdom og i verste fall død. Sagt på en annen måte: Man forklarte triste ting ved å lete etter syndebukker.
 
Og når tingene ble ekstra ille, som ved en epidemi, trengte man syndebukker som kunne være ansvarlige for så fryktelige ting. Vampyren later til å ha vært en slik syndebukk, en velegnet måte å forklare epidemier på. Og hva var vel da mer naturlig enn å anta at det var den første som døde som hadde ansvaret for de etterfølgende dødsfallene? Den første som døde måtte være vampyr…
 
Vampyrforestillingen var med andre ord en måte å forklare epidemier på. Vi har lett for å oppfatte tidligere tiders mennesker som mer overtroiske enn de kanskje var. Det er ikke sikkert folk til vanlig gikk rundt og var redde for vampyrer. Men nå var døden plutselig uhyggelig tilstedeværende og man trengte en forklaring. Og i sin lokale kunnskap, det vi i dag gjerne kaller tradisjonen, fant man en slik: vampyren. Nå var tiden inne til å tro, det er tross alt ikke lett å være skeptisk når livet står på spill.
 
Den tradisjonelle vampyren var ingen dandy med slott, slengkappe og adelstittel. Den var noe mye, mye verre enn det. Den var døden selv. Det er ikke rart folk var redde.
 

Møte med liket

Det later ikke til at det var lett for et lik å bli frikjent når det først var gravd opp. Den amerikanske antropologen Paul Barber, som har gått grundig inn i øst-europeisk vampyrtradisjon, fant bare to eksempler på at mistenkte vampyrer er blitt frikjent.[20] En årsak til dét er nok at vi først og fremst kjenner vampyren fra sagnmaterialet og at dette, i likhet med dagens tabloidpresse, først og fremst er preget av de «gode historiene». Og et lik som ikke er vampyr er liksom ikke en like god historie som et lik som er vampyr. Men vi kan nok allikevel slutte at når man først gikk til det mildest talt ubehagelige skritt å grave et lik opp av bakken, da var sjansene svært store for at man ville finne en vampyr. Når man gravde opp onkel Pavel, var man i utgangspunktet sikker på hva man ville finne.
 
Man hadde svært begrenset kunnskap om hvordan et lik som hadde ligget en tid i bakken så ut. I den grad man forholdt seg til lik – som i de områdene der man hadde tradisjon for å grave opp liket etter noen år og stelle restene – var man vant til at de var tilnærmet komplett nedbrutt. Det var slik et lik skulle se ut, og det eneste som kunne overbevise folk om at onkel Pavel ikke var en vampyr, var hvis liket var nedbrutt i henhold til disse forventningene. Ethvert avvik ble i disse situasjonene tolket som vampyri.
 
Tiden et lik bruker for å brytes ned varierer sterkt. Temperatur, tilgang på luft, dødsårsak og bakterieflora er blant faktorene som innvirker på prosessen. I de tilfellene vi snakker om her, dreier det seg for det meste om lik som hadde ligget såpass kort tid i bakken at de uansett ikke ville være brutt tilstrekkelig ned til å unndra seg en vampyridiagnose. Og vi må huske at de som grov disse likene opp av bakken ikke akkurat var i et analytisk og kontemplativt sinnelag. De forventet å finne et morderisk lik, og de var omgitt av mennesker med lignende forventninger. Folk var livredde og hadde hisset hverandre opp – det er en grunn til at vi omtaler det som vampyrpanikker. Da er det ikke så merkelig at det var nesten umulig for et lik å bli frikjent.
 
«Hvis kroppen etter en tid forblir unedbrutt, akkurat som da den ble begravet, eller hvis den er blitt oppblåst og sort av farve – hvis dens utseende har gjennomgått fryktelige endringer – da er mistankene om at man står overfor en vampyr bekreftet,» skriver Elwood Trigg i sin analyse av vampyrforestillinger blant sigøynere.[21] Med andre ord: Hvis liket har gjennomgått forandringer, er det en vampyr. Hvis det ikke har gjort det, er det også en vampyr.
 
Og da gjenstod det å «ta livet» av vampyren. Staken gjennom hjertet var den foretrukne metoden. Og det var en metode som var i tråd med den allmenne stemning: Fysisk, dramatisk og, ikke minst, rask. Den kunne utføres uten å ta liket ut av kisten. Men som vi har sett var den ikke alltid tilstrekkelig. Både Plogojowitz og Paole og hans etterkommere ble brent. Dette later til å ha vært den eneste nesten sikre måten å bli kvitt vampyren på. Hvorfor gjorde man det da ikke hver gang?
 
Svaret er like enkelt som det er ubehagelig: Fordi det å brenne et lik under åpen himmel er en langvarig, omstendelig og ressurskrevende prosess. Når man først hadde hisset hverandre opp til å grave opp onkel Pavel, da ville man bli ferdig med saken. Få var særlig begeistret over ideen om å bruke åtte-ti timer på å sørge for at han ble stekt lenge nok til han var brent til aske.[22]
 

Selveste tradisjonen

 
Hva er egentlig tradisjon? Det er ikke mulig å gi et entydig svar på det, men det lar seg muligens gjøre å gi et svar som nærmer seg. Tradisjon er summen av de fortellinger, sanger, forestillinger, skikker og handlingsmønstre som eksisterer blant mennesker. Eller for å være presis: Så lenge disse tingene bare er der og overføres mellom mennesker i tid og rom, er de bare fortellinger, sanger, forestillinger, skikker og handlingsmønstre. Det er først når noen utenfra, en person fra et annet land eller fra et annet sosialt lag, setter seg ned og fester disse tingene på papir at det blir tradisjon. Og når man gjør dette, streber man gjerne etter enhet og konsistens. Utfra et stort materiale velger man noen fortellinger, noen forestillinger og så videre og gir det stempelet «tradisjonen».
 
Dette har en rekke konsekvenser; én av dem er at vi, når vi ser bak forskerens destillat, forventer at det skal være enhet og konsistens også i de faktiske menneskenes måte å forstå verden på. Vi ønsker at de skal passe til våre forventninger om et greit og oversiktlig system, hvor vi kan fastslå at «i gamle dager trodde de at…». Men det lar seg ikke gjøre. Det som ligger til grunn for forskernes destillater, som fortellingene og forestillingene om vampyren, oppfører seg sjelden på denne måten.
 
Det er lite vi kan gjøre med disse tingene, utover å huske på at begrepet tradisjon bærer med seg en rekke assosiasjoner til trygghet, hygge og identitet, men at det slett ikke er sikkert at de tingene vi putter inn under denne paraplyen hadde slike betydninger for menneskene motivene er hentet fra. Mye av det vi omtaler som tradisjon oppfattet ikke de som tradisjon. Vampyrforestillinger illustrerer dette poenget. En viktig del av det vi kaller vampyrtradisjon er former for kunnskap om hva man skulle gjøre for å bekjempe en vampyr. For oss i dag er dette sært og sjarmerende, men i verdensbildet til menneskene vi snakker om var det spørsmål om liv og død.
 
I førvitenskapelige samfunn var den viktigste prøvestenen for ens kunnskap hvorvidt den faktisk fungerte i praksis. I ting som angikk det dagligdagse innebar det at den ofte kunne være overraskende presis. I et tilfelle som vampyren derimot, hadde man svært få anledninger til å teste denne kunnskapen. Utfra materialet later det til at det var de aller færreste, selv i vampyrforestillingenes kjerneområder og i vampyrenes mest aktive perioder, som faktisk var tilstede når en påstått vampyr ble gravet opp av bakken. For det store flertallet var dette med andre ord noe man kun kjente til fra rykter, sagn og eventyr.
 
Det er derfor ikke overraskende at den delen av vampyrforestillingene som ikke bygde på observasjoner – altså alt unntatt vampyrens utseende – spriker i flere retninger. La oss se nærmere på ett eksempel – aktiviteten de fleste forbinder med vampyren: Blodsuging.
 

Blodsugingens gleder

I noen tilfeller, ikke minst hos de tyske vampyrene, er blodsugingen en sentral aktivitet – noe betegnelsen «Blutsauger» vitner om. Også i slavisk tradisjon er bloddrikking utbredt, men hverken i Paole-epidemiene eller i tilfellet Plogojowitz er bloddrikking en sentral anklage forut for oppgravingen. Ofrene beskriver heller en opplevelse av at vampyren kommer til dem om natten, legger seg oppå dem og forsøker å klemme livet ut av dem. Plogojowitz tar seg ikke engang bryet med å komme i sin fysiske skikkelse, skal vi tro rapporten. Den forteller at ofrene har opplevd at deres banemann kom til dem i drømme.
 
Blodsuging var med andre ord en utbredt, men ikke nødvendig aktivitet blant den delen av de tradisjonelle vampyrene mennesker faktisk trodde på. Men det var ikke blodsugingen som gjorde en vampyr til vampyr. En vampyr var først og fremst et veldig farlig spøkelse – et spøkelse som dro slektninger, venner og naboer med seg i graven og som så ut på bestemte måter når man grov det opp igjen.
 
Selv om det er en overvekt av blodsugende mordervampyrer, er materialet fullt av eksempler på vampyrer som ikke drepte mennesker i det hele tatt. I 1943 publiserte den rumenske lingvisten Emil Petrovici fjorten eksempler på vampyrforestillinger samlet inn på 1930-tallet. Seks av disse beskriver vampyrer som angriper mennesker, for det meste slektninger og i de fleste tilfellene ved å suge blod. To vampyrer angriper husdyr, de øvrige vender ganske enkelt tilbake fra graven og er en pest og en plage for folk i sin gamle landsby.[23]
 
Generelt virker det som om vampyrens bloddrikking blir viktigere jo lengre fra trossfæren man beveger seg. Når vampyren opptrer i eventyr, er den derfor langt mer tilbøyelig til å suge blod enn i sagnmaterialet. Og når man kommer ned til virkelige oppgravinger – om enn ikke nødvendigvis av virkelige vampyrer – fremstår blodsugingen først og fremst som en måte å forklare et bestemt fenomen på: tilstedeværelsen av tilsynelatende friskt blod i likets munn og i graven.
 

Vampyriets grenser

Det er ingen offisielle talsmenn for folketradisjonen. Den har nok sine lokale eksperter, men den har ingen offisiell teologi og heller ingen rasjonell metode for å bestemme hva som er rett kunnskap og ikke, slik vitenskapen har. Det betyr at folketradisjonen kan sprike i alle mulige retninger, uten at vi dermed kan si at tradisjonen er gal. Den type orden vi finner i fremstillinger av ulike overnaturlige vesener er oftest bragt inn der av forskere som leter etter «systemet bak kaos» i tradisjonen, heller enn den er del av tradisjonen selv.
 
En av de formene for «kaos» som er vanligst i folketradisjonen er at vesener med tildels svært ulike roller og fremtoninger omtales med samme navn. Som når både de vesener vi oppfatter som huldre og de vi oppfatter som nøkk flere steder i Sverige kalles nøkker. Eller når varulver og vampyrer flere steder omtales med samme begrep i russisk tradisjon.[24] Det motsatte fenomenet finner vi når ett vesen omtales med forskjellige navn. I rumensk tradisjon er det for eksempel veldig vanskelig å se forskjell på en strigoi og en moroi. Begge er hva vi ville kalle vampyrer.[25]
 
Folketradisjonen er med andre ord ikke alltid villig til å oppføre seg slik vi som studerer den vil den skal gjøre. Men skal man få sagt noe meningsfullt om den, må man ikke desto mindre kunne bryte den ned til noenlunde enhetlige fenomener og vi må gjøre det på måter som er egnet for det formålet vi skal bruke det til. Når moderne vampyrologer ser på tradisjonelle vampyrer, er det derfor først og fremst den blodsugende vampyren vi ser etter, dernest varianter av vampyren som faktisk angriper mennesker. Det betyr ikke at disse alltid blir kalt vampyrer – vi har allerede møtt navn somnachtzehrer, blutsauger og vrykolakas. Det betyr heller ikke at alt som er blitt kalt vampyrer er like interessant for oss. Mest interessante er de dokumentene som beskriver faktiske oppgravinger, fordi de er fortalt av folk som beviselig var til stede. Til sammenligning er ingen av Petrovicis fjorten eksempler fortalt av personer som faktisk opplevde begivenhetene de beskriver.
 
At vampyrforestillingene i tradisjonsmaterialet ikke vil oppføre seg slik folklorister og andre interesserte i dag gjerne vil, betyr ikke at disse menneskene var dumme. Det betyr bare at de ikke var opptatt av konsistens. Med ujevne mellomrom – ofte med mange års mellomrom – skjedde det ting som tvang noen til å forholde seg til fenomener som de ikke forstod og ikke hadde muligheter til å forstå – at tilsynelatende friske mennesker rundt dem døde som fluer – at venner og slektninger utfra intet ble syke og døde. De var ikke opptatt av at forestillingene skulle henge sammen eller være rasjonelle. De var opptatt av å redde sine kjæres og sitt eget liv.
 

Dom Calmets dør

I 1757 døde Calmet. Han hadde bragt vampyrdebatten inn i de parisiske salonger, men der møtte han og hans synspunkter for det meste hån og sarkasme. Ledende personligheter som Voltaire og Diderot gjorde, riktignok etter hans død, narr av ham og hans bok. Den eneste som forsvarte ham, var Jean-Jacques Rousseau.[26]
 
I én forstand kunne det ikke være tvil om at vampyrer eksisterte, fastslo Rousseau: I hodene til de offiserer, sivile tjenestemenn og prester som på tro og ære sverget at de hadde sett én eller flere av dem.[27]
 
«Hvis det i denne verden er én type fortelling som er blitt bekreftet, så er det den om vampyrer,» skrev han i sitt åpne Brev til Christophe de Beaumont, erkebiskop av Paris. «Det mangler ingen type bevis,» fastslo han, men «… til tross for alt dette, hvem tror egentlig på vampyrer?».[28]
 
Og ser man nærmere på det Rousseau skrev om vampyrer, blir det klart at selve spørsmålet om vampyrer eksisterte eller ikke, var av mindre betydning for ham. Han var langt mer interessert i hvorfor vampyrer var blitt en så sentral del av folkelig tro i første omgang. Han anså vampyrer – på samme måte som han gjorde med eksempelvis mirakler – som eksempler på det tyranni presteskapet holdt over menneskers sinn. Dessuten så han, akkurat som Karl Marx senere gjorde, vampyren som et særdeles potent symbol for utbytting i samfunnet.
 
Dom Calmets viktigste arv til vampyrologien er eksemplene han samlet, heller enn analysen han gjorde av dem. Men hans bok var kanskje det viktigste av mange bidrag i å bringe vampyrforestillingene til et bredt publikum. Arnold Paole og Peter Plogojowitz var hete navn på mange av 1700-tallets dannede lepper. Fortellingene om deres aktiviteter etter døden plasserte vampyren sentralt i århundrets bevissthet. Og selv om dannede mennesker selvsagt ikke trodde på slikt, festet et bilde av vampyren som blodsuger seg på netthinnen. Det var et bilde det var vanskelig å bli kvitt. Det var bare et spørsmål om tid når noen skulle utnytte det i litterær sammenheng.
 
Den litterære vampyren skulle dog vise seg å bli en ganske annerledes skikkelse enn den tradisjonelle. Den forlater sin østeuropeiske landsby og reiser vestover, den klatrer den lange veien til øverste del av samfunnsstigen og den utvikler en upåklagelig klessmak. Den litterære vampyren er fortsatt død og den er minst like glad i blod som sin tradisjonelle forgjenger, men den har en ganske annen funksjon. Den tradisjonelle vampyren i sin mest ekstreme form er et motiv mennesker i en situasjon preget av intens redsel tydde til for å forklare et fenomen de på ingen måte forstod: epidemier. Den tradisjonelle vampyr er med andre ord døden selv. Den litterære utgaven har lite å stille opp mot dette. Den er fortsatt skremmende, men ikke på langt nær på samme måte. Den er forvist til litteraturens tvetydige redselskammer, på samme tid skrekkinnjagende og fascinerende. Og man trenger ikke lenger hamre en stake gjennom den for å bli kvitt den. Det er nok å legge boken til side. Eller skru av fjernsynsapparatet.
 
 

Litteratur

 
Barber, Paul 1988: Vampires, Burial, and Death. Folklore and Reality. New Haven.
 
Calmet, Dom Augustin 1993: Treatise on Vampires & Revenants. The Phantom World. (Red. Clive Leatherdale) Westcliff-on-Sea.
 
Espeland, Velle 1999: «Spøkelse og spøkelseshistorier – dei daude iblant oss.» I: Grongstad, Hylland og Pettersen (red.): Hinsides. Folkloristiske perspektiver på det overnaturlige. Oslo.
 
Fine Jr., John V. A. 1998: «In Defense of Vampires»: I: Alan Dundes (red.): The Vampire. A Casebook. Madison, Wisconsin.
 
Frayling, Christopher 1991: Vampyres. Lord Byron to Count Dracula. London.
 
Melton, J. Gordon (red.) 1999: The Vampire Book. The Encyclopedia of the Undead. Detroit.
 
Oinas, Felix 1998: «East European Vampires.» I: Alan Dundes (red.): The Vampire. A Casebook. Madison, Wisconsin.
 
Perkowski, Jan L. 1998: «The Romanian Folkloric Vampire.» I: Alan Dundes (red.): The Vampire. A Casebook. Madison, Wisconsin.
 
Pettersen, Arnfinn 2002: «Tro: Lettere sagt enn gjort.» På forskning.no: www.forskning.no/Artikler/2002/april/1017219045.79
 
Pettersen, Arnfinn 2003: Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon. Oslo.
 
Senn, Harry A. 1982: Were-Wolf and Vampire in Romania. New York.
 
Tracy, Robert 1993: «Introduction» og «Explanatory notes». I: Sheridan Le Fanu: In A Glass Darkly. Oxford.
 

Noter

[1] For mer om dette, og en hel del annet av vampyrologisk art, se min bok Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon. Denne artikkelen er en omarbeidet og nedkortet versjon av kapittel seks og syv i boken.

[2] Melton s. 86.

[3] Melton s. 86. For mer om bruken av spøkelser i diskusjonen om livet etter døden, se Pettersen 2001.

[4] I 1850 kom den ut i en ny engelsk utgave med forord av Rev. Henry Christmas. Den sentrale delen av denne foreligger nå i en ny utgave redigert av den engelske vampyrologen og Dracula-eksperten Clive Leatherdale, utgitt på hans forlag Desert Island Books.

[5] Tracy s. 346.

[6] Frayling s. 28-29.

[7] Melton s. 86.

[8] Fine s. 60-61.

[9] Fine s. 61.

[10] Gjengitt i engelsk oversettelse hos Fine, s. 61-63. Her i min oversettelse.

[11] En fullstendig engelsk oversettelse finnes i Barber 1988, s. 16-18. En forkortet utgave finnes på norsk i Haars og Olsen, s. 14-16.

[12] Fremstillingen av begivenhetene i Medvegia er i hovedsak basert på Barber 1988, s. 15-20.

[13] Frayling s. 19.

[14] Her snakker vi om spøkelseshistorier som mennesker forteller til hverandre og som de tilpasser til situasjonen for å få en best mulig effekt, ikke om spøkelseshistorier i bøker. For mer om forholdet mellom spøkelseshistorier og tro, se Espeland 1999, s. 162-164.

[15] For mer om forholdet mellom tro og handling, se min kommentar Tro: Lettere sagt enn gjort, på nettsiden forskning.no: www.forskning.no/Artikler/2002/april/1017219045.79

[16] Når det gjelder lik man faktisk hadde gravd opp av bakken, varierer hudfarven alt etter omstendighetene. Det kom helt an på om liket hadde ligget med ansiktet ned eller opp. I en død kropp er det ikke lenger kroppens funksjoner, men gravitasjonen som bestemmer hvor blodet gjør av seg. Er kroppen lagt med ansiktet ned, vil blodet samle seg på kroppens forside. Men i sagnenes beskrivelse av vampyren har den relativt gjennomgående en rødsprengt ansiktsfarve.

[17] Se for eksempel Melton s. 288.

[18] Legg merke til at når noen med et litt fjernt blikk i øynene fremsetter det utgamle argumentet at det er mer mellom himmel og jord og så videre, så er det svært sjelden for å argumentere for at det faktisk eksisterer lik som stiger opp fra sin grav og suger blod av folk. Merkelig det der.

[19] Barber 1988 s. 114.

[20] Barber 1988 s. 112.

[21] Gjengitt i Barber 1988, s. 112. Min oversettelse.

[22] Hvis noen måtte ha lyst til å sette seg nærmere inn i problemene med å brenne lik på denne måten, se Barber 1988 s. 75-78.

[23] Gjengitt hos Perkowski 1998, s. 36-44.

[24] For mer om forholdet mellom varulv og vampyr se henholdsvis Senn og Oinas. Det er viktig å huske at det er vi som ser to vesener omtalt med samme begrep. For de det gjaldt kan det ha vært andre aspekter enn fremtoningsformen som var det sentrale, slik at det ikke var noe reelt skille mellom dem. Felix Oinas har ikke helt fått med seg dette.

[25] Se Perkowski 1998.

[26] Melton, s. 261.

[27] For mer om Rousseau og vampyrer, se Frayling s. 31-35. Det følgende er basert på ham.

[28] Sitert i Frayling, s. 31. Min oversettelse.