Jeg kommenterte i mars måned den alvorlige saken med anestesiforskeren Scott Reuben som hadde forfalsket data i en rekke tunge tidsskrift. Deretter har jeg ikke fulgt så nøye med den konkrete saken, men VG Nett (ved Francis Lundh, som så ofte ellers) kan fortelle om en oppdatering i saken.
For dem som ikke husker saken, og (som de fleste) ikke helt gidder klikke på en ekstern lenke, kan den oppsummeres nokså kort.
Scott Reuben var en kjent forsker innenfor anestesiologi, og har innrømmet datafabrikkering i 21 publikasjoner som nå er trukket tilbake. Mye av det dreier seg om COX-2-hemmere, og mye dreier seg om postoperative smerter. Alle Reubens funn var som tidligere nevnt positive.
Spørsmålet som ble stilt og besvart nokså forskjellig den gang var i hvilken grad man kunne si at Reubens fuskeforskning hadde hatt alvorlige kliniske utfall. Noen mente som Orac at
It’s hard to overstate how serious this revelation of scientific fraud is for the field of anesthesiology and medicine. Dr. Reuben was considered a pioneer in his field, and his work is not only widely cited, but serves as the basis for an amount of anesthesia practice that few academic anesthesiologists can lay claim to.
Andre var mer tilbakeholdne. Siden, som Orac også kommenterte, resultatene på de ulike feltene Reuben var involvert i dels sprikte, dels så ut til å konvergere, var det ikke uten videre åpenbart at viktige kliniske praksiser var blitt tydelig påvirket. Uten at det ville gjøre forskningsfusket mindre alvorlig.
Nå finnes det, som Lundh gjør oss oppmerksomme på, en norsk evaluering.
I Legeforeningens tidsskrift (aka «Tidsskriftet») oppsummerer Johan Ræder det slik:
Hvilke faglige konklusjoner bør vi trekke av dette? For en rekke nye medikamenter (COX-2-hemmere, pregabalin, oksykodon depottabletter) vil bortfall av Reubens arbeider ikke endre hovedkonklusjonene rundt bivirkninger og effekter, men bidra til at de fremstår som noe mindre fordelaktige enn det man har trodd til nå. Konklusjonene i den norske konsensusgjennomgangen av COX-2-hemmere i 2006 endres ikke av Reubens juks (6), selv om diskusjonen rundt kardiovaskulære bivirkninger i dag er mer nyansert ut fra andre, nyere kilder (7).
Enkeltpasienter kan indirekte ha tatt skade av Reubens juks ved at hans positive resultater har satt enkelte legemidler i for positivt lys. Dette kan ha bidratt til at disse medikamentene er blitt ordinert oftere og for lengre tid enn indisert, med påfølgende mulige bivirkninger og skade hos enkelte.
Fra dette perspektivet kan det altså se ut som om medisinens krav til evidens kan ha hindret de aller verste følgene av et ekstremt omfangsrikt og potensielt meget destruktivt fusk. For pasientene, i alle fall.
Forskere må imidlertid forkaste, regne om på og se på nytt i forhold til hva mer og annet vi finner på feltet. Og som Ræder gjør oppmerksom på, er det tydeligvis atskillig med publiseringsprosessen og forskningskontroll som kan og bør gjøres bedre. Forhåpentlig uten å overbyråkratisere systemet, men Ræder har noen gode betraktninger.
Selv om jeg muligens er et lite hakk mindre tillitsfull overfor legemiddelprodusenter.
Og siste ord er bare å applaudere:
en god, gammel regel fremdeles gjelder og bør kunne beskytte oss i noen grad mot liknende saker i fremtiden: Nye forskningsfunn og erkjennelser må bekreftes av flere, uavhengige grupper før det får konsekvenser for daglig behandling av pasienter.
Det er på mange måter en selvfølge for medisinere.
Det burde som tidligere nevnt gjelde for andre behandlere også.