Artikkel

Opprør mot den moderne verden

sedgwick.jpg Tradisjonalismen har kombinert det mystiske med det ekstreme. Den har avfødt både småpussige mystikergrupper og terrorideologi, men blant ideologene finner vi også noen betydelige skikkelser. Mark Sedgwick har gravd frem svært interessante historier og skrevet en spennende og beleven bok om temaet forteller Didrik Søderlind.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Didrik Søderlind (publisert 05.03.2008)


Tradisjonalismen har vært en av de viktigste drivkreftene både for nyfascistiske terrorister og for europeere som konverterer til islam. Mark Sedgwick har skrevet en reiseguide til det filosofiske landskapet der sufi-frimurere og yoga-terrorister møtes.

Tradisjonalismen er en filosofisk retning som kan forvirre de ryddigste. Når tradisjonalismen i tillegg fremstår som en av mange tankeretninger sprunget ut av moderne okkultisme, ja nesten selve skoleeksempelet på et bisarrt og marginalt fenomen, er det fristende å overse hele greia. Men, som Mark Sedgwicks bok Against the Modern World viser, ville det være en bommert.

For tradisjonalismen har, i sine forskjellige utgaver, vært en motiverende kraft bak ting man bør ta på alvor: Nyfascistiske terrorister, europeere som omvender seg til islam og ledende tenkere bak den «rød-brune» alliansen i Russland. I mykere utgaver har tankegodset preget religionsviteren Mircea Eliade, hvis påvirkning på moderne religionsforståelse (særlig hos mennesker som ikke selv er religionsvitere) vanskelig kan overvurderes.

Men hva tradisjonalismen er, og ikke minst hvilke avarter den har antatt, er vanskelig å få grepet om. Det er dette Mark Sedgwicks bok forsøker å gjøre, og langt på vei lykkes han. Det er ingen liten bragd, for tradisjonalismen får forslitte uttrykk som «strange bedfellows» til å virke som underdrivelser.

Okkulte muslimer

Mark Sedgwick er islamekspert, med bakgrunn blant annet fra Universitetet i Bergen, og arbeider ved det amerikanske universitetet i Kairo. Hans interesse for tradisjonalismen oppstod etter at han hadde truffet på vestlige konvertitter til islam – og da særlig til religionens mystiske gren, sufismen. Disse konvertittene nevnte nesten uten unntak det samme navnet: René Guénon. Sedgwicks nysgjerrighet ble vekket, og studiet som skulle bli til Against the Modern World var i gang.

René Guénon (1886-1951) var en av de mange som ble skuffet over det han oppfattet som kristendommens sammenbrudd, og vendte seg til århundreskiftets blomstrende okkultisme. Etter å ha blitt skuffet over okkultismen også, rettet han blikket østover og skrev en bok om hinduismen, Introduction générale à l’étude des doctrines hindoues. Skjønt det kan diskuteres hvorvidt det egentlig var hinduismen han skrev om. Guénon fulgte nemlig i fotsporene til de store orientalistene og brydde seg ikke om å dra til India eller snakke med hinduer før han skrev sin introduksjonsbok. I stedet baserte han seg på studier av hinduenes hellige tekster, og Introduction générale gir vel et bilde av hinduismen som er omtrent like korrekt som en studie av Den norske kirke med Bibelen som eneste kildemateriale. Dessuten hadde nok Guénon beholdt okkultistens hang til skjulte sannheter og sammenhenger.

Tradisjonalismens far

Likevel var det Guénon som skulle utarbeide det rammeverket som ble til tradisjonalismen. Dette er, altfor grovt sett, som følger: Alle religioner har samme rot, men har etter hvert blitt utvannet og antatt forskjellige uttrykk. Men ved å spa seg gjennom kulturens slagg kan man nå frem til den opprinnelige åpenbaringen og få tilgang til de evige verdier – selve Tradisjonen.

Tradisjonalismens eiendommelige historiesyn er også utledet av dette. Siden Tradisjonen er blitt utvannet, er historien en forfallsprosess. Det har bare har gått nedover med oss siden den opprinnelige urtilstanden, gullalderen da mennesket levde i enhet med det guddommelige.

Forfallsmodellen bærer nok et ekko av kristendommens fortelling om syndefallet i Edens hage, men er i enda større grad påvirket av de gamle grekernes og indernes sykliske historiesyn. Og av dette følger at den moderne tid, med sin materialisme og ateisme, er historiens lavmål – jernalderen, Kali Yuga eller, om man vil ta den helt ut – og tradisjonalister gjør gjerne det – Ragnarok, Apokalypsen.

Tradisjonalismen kan virke som en slags parodi på konservatismen. Tradisjonalistene er de som på alvor ville vært enige med Ole Paus’ spøkefulle påstand om at «Alt var mye bedre under Krigen,» vel og merke hvis du med Krigen mener de puniske krigene. Men tradisjonalismen er et ganske annet dyr enn konservatismen. Den er radikal i den forstand at den i mindre grad er opptatt av å ta vare på dagens institusjoner og mer opptatt av å skrelle bort nåtiden for å finne tilbake til Tradisjonen.

Guénon kastet etter hvert sitt blikk på islam, som han studerte med samme kreative tilnærming som han hadde brukt på hinduismen. Han konverterte, og Mark Sedgwick fremholder at Guénon er i dag en av de viktigste grunnene til at europeere konverterer til islam – eller i hvert fall Guénons versjon av islam. En av de som konverterte etter å ha studert Guénons skrifter, var Frithjof Schuon, sannsynligvis historiens første sveitsiske sufi-shaykh. Ordenen Schuon var overhode (shaykh) for opererte i hemmelighet, og medlemmene kunne, for å skjule at de hadde konvertert til islam, ta seg en øl så lenge det skjedde i offentlighet (og ja, det var en del av Schuons disipler som opererte med et noe utvidet offentlighetsbegrep).

Siden alle religioner egentlig er ett, nøyer tradisjonalister seg sjelden med å ri bare én religiøs hest. Schuon svermet også for nordamerikanske indianeres religion og bodde i perioder i USA. Der ble han sentrum for en skandale av den typen som forbausende ofte oppstår rundt karismatiske religiøse ledere omgitt av unge kvinnelige disipler.

Svart terror

René Guénon og Frithjof Schuon fremstår som merkelige figurer både for leg og lærd. Likevel var det en annen som for alvor skulle skaffe tradisjonalismen et PR-problem.

Den italienske baron Julius Evola skrev bøker om yoga, fjellklatring, alkymi og seksualmagi, men det er hans politikk som preger hans ettermæle. Evolas ungdommelige år sammenfalt nemlig med svartskjortenes regime i Italia, og Evola så et visst potensiale for å styre fascistene i tradisjonalistisk retning både gjennom politisk journalistikk og magiske arbeider. Reaksjonene var sjelden særlig positive, og i ettertid minner hans drøm om å påvirke fascismen om den grenseløse naiviteten hos drømmeren Quisling, som for alvor innbilte seg at han kunne bruke Adolf Hitler til sine egne formål.

Tross dårlige odds fant Evola endelig den kanalen han kunne bruke for å påvirke fascismen: Rasespørsmålet. I 1941 publiserte han boken Sintesi di dottrina della razza, som skulle få Mussolinis godkjennelse som fascismens offisielle raselære. Dette ga ham det italienske regimets velsignelse og mulighet til å holde prestisjetunge forelesninger i Berlin. Helt til man oppdaget hva denne eksentriske baronen faktisk sa.

Mark Sedgwick mener at selv om Evolas raselære ved første øyekast ligner påfallende på tidens pseudovitenskapelige tanker om «raser», var de samtidig et radikalt angrep på dem. Rase, mente Evola, hadde med mentalitet og ånd å gjøre, og var ikke nødvendigvis noe som satt i genene. Dette står selvsagt i skarp kontrast til nazismens rasetenkning, som fikk sitt mest groteske utslag i Himmlers ordre om at en jøde, om aldri så konvertert til kristendommen eller assimilert i tysk kultur, like fullt var en jøde og derfor skulle arresteres – med konsekvenser vi alle kjenner.

Evola ble erklært uønsket i Tyskland og fascistregimet konfiskerte like godt passet hans. Evola resignerte og begynte å skrive om buddhisme, men fortsatte å skrive om politikk. Han fikk etter hvert et trofast publikum blant etterkrigstidens nasjonale revolusjonære. Særlig har mursteinen Against the Modern World [Evola-boken Sedgwicks bok har lånt navnet fra, red.anm.] fungert som en slags bibel for italienske nyfascister. Under terrorens syttitall ble det sagt at Evolas bøker ble funnet ved så godt som alle politirazziaer hos fascistiske aktivister og terrorister – og at man nesten var i mer trøbbel hvis politiet fant en Evolas-bok enn hvis de fant sprengstoff.

Moderne tradisjonalister

En av dagens viktigere Evola-disipler er Alexander Dugin (f. 1962), en av de ledende ideologene i den rød-brune strømningen som er et bisarrt, men vitalt, politisk fenomen i dagens Russland. Dugin har gjort tradisjonalismen til en viktig bestanddel i den løse koalisjonen som opponerer mot det moderne, demokratiske Russland.

Selv om Julius Evola har sørget for å forbinde tradisjonalismen med fascismen, er det slett ikke slik at alle tradisjonalister har fascistiske sympatier. Man trenger ikke slike sympatier for å lese Evola heller. Mange av hans lesere kommer fra new age-segmentet og setter pris på hans bøker om magi eller østlig religion. Mye av tradisjonalismens appell ser ut til å ligge nettopp i dens mangetydighet. Guénons visjoner om en mystisk religiøsitet som ikke er bundet av dogmer og strenge leveregler passet perfekt for tidsånden på sekstitallet, og budskapet om at alle religioner egentlig er ett tyder på at den vil ha gode levekår fremover.

Mye av Against the Modern World handler om relativt marginale skikkelser som René Guénon, Julius Evola og Alexander Dugin. Men så dukker selveste Mircea Eliade (1907-86) opp: Forfatter av Det hellige og det profane og en skikkelse som virkelig har vært av enorm betydning for religionsvitenskapen. Sedgwick mener å kunne belegge at Eliade kolporterte en slags «soft» tradisjonalisme, og det er ingen hemmelighet at Eliade hadde sognet til ytterste høyre fløy i Romania, det som senere skulle bli beryktet som Jerngarden og hvis pogromer sjokkerte selv SS.

Sedgwick mener at tradisjonalismen neppe vil forsvinne med det første, og at ideologien har en tendens til å dukke opp som en joker. Særlig regner han med at den vil ha betydning i den muslimske verden.

Rockere og alkymister

Sedgwick har satt seg godt inn i sitt emne. Selv om han er nøye med å understreke at han ikke deler tradisjonalistenes verdensbilde, klarer han å formidle deres tanker på en redelig måte. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at de beste sitatene i boken kommer fra tradisjonalistenes kritiske. Jeg klarer for eksempel ikke la være å gjengi følgende sitat fra Taha Husayn, en ledende egyptisk intellektuell som møtte Guénon og reagerte svært negativt på franskmannens doktriner. Husayn skriver ved en annen anledning følgende: «Det er ikke sant at Vesten er «materialistisk». (…) Dens materielle triumfer er produkter av intellekt og ånd, og selv dets ateister er villige til å dø for det de tror på».

En av få innvendinger mot Against the Modern World er at Sedgwick ikke alltid treffer blink. På den ene siden ser han etter tradisjonalistisk innflytelse der det er tvilsomt at den er. For eksempel påpeker han at Paulo Coelhos (forfatteren av Alkymisten) ideer om alkymi ligner påfallende på Julius Evolas, uten å nevne at Jung er en langt mer opplagt kilde for ideen om alkymi som en prosess som har mer med sjeler enn med metall å gjøre. På den annen side nevner Sedgwick ikke Evolas innflytelse på enkelte ungdomsmiljøer, en innflytelse som blant annet har gitt seg utslag i samleplater der undergrunnsband hyller den store filosof. Dermed gjør Sedgwick sitt emne mer støvete og professoralt enn det egentlig er.

Flisespikkingen til side: Against the Modern World er velskrevet og morsom. Den kan leses både som en slags røverroman i sakprosaform og som en skarp advarsel mot å la sitt kart stå i veien for terrenget når man studerer religioner. Men mest av alt handler den om mytens makt over menneskesinnet.

Mark Sedgwick
Against the Modern World. Traditionalism and the Secret Intellectual History of the Twentieth century. 370s.
Oxford University Press 2004.