Paranormale medier

Publisert: 29.05.2011 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Det er slutten på ett semester. Tiden etter undervisningsslutt frem til eksamensbesvarelsene tikker inn er den siste muligheten for refleksjon om neste semester og potensielle pensumendringer. Jeg skulle veldig gjerne gjort dommedager og 2012-profetier med tilhørende sosialt samspill til gjenstand for primærfokus de neste to semestrene, men der er den potensielle pensumdekningen fortsatt tynn. Det er kildemateriale nok, men lite analyser. Så jeg tok en bredere kikk på et av pensumtemaene som ikke blir mindre aktuelt om dagen: massemedienes rolle i de facto promotering av den nye religiøsitetens verdensbilder, deltagelse i den kommersielle sirkelen rundt det, og hvilke sosiale og kulturelle system de deltar i.

Siden få ting kan klare å dekke alt godt, tenkte jeg at Annette Hills Paranormal Media: Audiences, Spirits and Magic in Popular Culture i det minste virket lovende med tanke på et par sider av feltet. Det holdt hardt å opprettholde slik optimisme i møte med følgende innledende refleksjon:

The paranormal is a neglected area of research in media, communication and cultural studies. An absence of dialogue on this subject makes it a challenge to research. For example, how do we study people’s engagement with cultural experiences that they believe go beyond reality?

Ja, uff, tenk om noen hadde villet studere folks interessebaserte atferd rundt «det overnaturlige» tidligere … Det er virkelig en idé. Vi akademikere burde gjort noe sånt. Kanskje vi kunne kalt det «religionsvitenskap» eller noe sånt.

Det innledende fraværet av blikk på faglige nabofelt som tradisjonelt har vært interessert i «paranormale media» og folks ulike atferder relatert til spøkelser (som er etav bokens foki) er ikke tilfeldig. Referanselisten er tom for alt fra religionsvitenskap, har et par referanser til studier fra mediesosiologi som har studert religion, og bittelitt historie av den typen som ligger nær folkloristikk. De siste får til gjengjeld, og forsåvidt velfortjent, dominere de innledende kapitlene i den grad at hvis du har lest dem kan du med fordel hoppe over Hills marginale bidrag. Owen Davies gjør jobben mye bedre, dypere og mer spennende.

Til gjengjeld er det altså ikke der Hills primære bidrag ligger. Spøkelsenes og det overnaturliges (populær)kulturhistorie er bare innledende øvelser for å kle på leseren til det som skal komme, så jeg holdt stand gjennom flere kapitler. Hennes mer selvstendige eget bidrag begynner strengt tatt først i kapittel tre, som omhandler «armchair ghost hunters», nærmere bestemt hvordan folk som ser på fjernsynsprogram om spøkelsesjakt og den slags faktisk bruker programmene, hva de synes og tenker.

Det er knapt noen overraskelse at holdningene varierer kraftig, og at bruksmåtene varierer fra det ærbødige til det ironiske og kritiske. Eller at mange av seerne veksler mellom ulike holdninger, og at det å se i fellesskap gjør at det ofte blir utgangspunkt for samtale om ting man måtte være opptatt av mer generelt. Kort sagt er seerne av program om det paranormale akkurat slik seere og lesere er mer allment – de er ikke passive mottagere men aktive brukere. Noe som vel ikke akkurat blir svekket av å bli studert, uten at akkurat den typen refleksjon er påtagelig i boken. Det er med andre ord en grei påminnelse på og en konkret påvisning av det vi mente å vite var rimelig i forkant. Og det er viktig nok, men tamt var det nok likevel.

Da er det mer tak i spøkelsesturismen hun skriver om i kapittelet etterpå, delvis fordi dette – i alle fall for undertegnede – har vært et nokså ustudert landskap. Det vil si: Vi har hatt masse rapporter om at fenomenet finnes, enkelte journalistiske rapporter fra det, men jeg har ikke helt sett noe i denne bredden og dybden før. Og bare redegjørelsen for mengden firmaer som bedriver spøkelsesjakt og spøkelsesturisme i England, samt den gledelige meldingen om One Stop Paranormal Shop og tilsvarende kolportører av tøysedingser for spøkelsesjegere var mer enn verdt prisen.

(Hvis du skal starte eget, får du alt i «Ghost Hunting Meters and Kits», «Ghost Hunting Software» og mer til der. Eller du kan gå til konkurrenten The Ghost Hunter Store. Begge har et urfestlig vareutvalg. Skal det ikke være en aldri så liten Phantom Vibration Sensor? I motsetning til juksedingser i behandling er det ikke så lett å se skaden, og som sammenligning viser det et vidunderlig kommersielt «dingsefokus» som påkaller refleksjoner om både «science envy» og forholdet til annen, mer åpenbart konvensjonell religion. Noen som kan tenke seg en «Holy Ghost Vibration Sensor»? Hvorfor finnes den ikke? Fascinerende.)

Hill skriver grei redegjørende for bransjen og brukere, med deltagelser og beskrivelser av hva man gjør og hvordan for å lykkes i bransjen. Det er gjenkjennelig opplevelsesturisme av en litt annen art, for et bittelitt annet publikum. Beskrivelsen åpner for en rekke videre perspektiver som gjerne bør følges opp i andre studier og analyser. Hill forfølger lite utover det deskriptive, men i en bok av denne typen er det greit. Hun må velge å gjøre noe, og la annet være. Jeg for min del hadde gladelig lest en hel bok sentrert rundt dette alene. Men Hill skal videre.

Kapittelet om erfaringer prøver å favne litt for vidt og blir ufokusert. Det gjelder tildels også kapittelet om Derren Browns fjernsynsshow – hva skal vi med all denne ufokuserte historikken om så forskjellige fenomen som folkelig «magi» og tryllekunst? – men til gjengjeld er det som kommer om program, innhold og seere nytt og interessant. Det ville vært minst like interessant i direkte flukt med og i sammenligning med «troende» program om det overnaturlige, og det forundrer litt hvorfor ingen av delene er valgt. Spesielt viser Hill indirekte hvordan bruk av konvensjoner fra det éne brukes i det andre, og når hun forklarer hvordan Brown styrer seerne, ville det vært nokså relevant å si mer om det samme med den andre typen program.

Til gjengjeld gjør hun en god jobb for å få frem slike mer allmenne poeng i de to avsluttende kapitlene om «hvordan publikum er showet», der man får nettopp de mer generelle sidene av hvordan produkt, seere og produsenter agerer i forhold til hverandre. Det er interessant nok til å være verdt lesningen (om du ikke er medieviter eller folklorist med lignende interesser), men det holder dessverre ikke helt til å få den til å erstatte en langt mer teoretisk bok på pensum.

Annette Hill
Paranormal Media: Audiences, Spirits and Magic in Popular Culture
Routledge 2011, 210s.