Pasienthistorier – eller: «Jeg har fått et nytt liv etter at jeg var hos homøopaten…»

Publisert: 10.09.2005 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Fortellinger om mirakuløse helbredelser er en genre som skaper meningsfylt forskjell mellom det alternative og det etablerte, der pasientenes erfaringer veves inn i terapiens teori og legitimerer behandlingen. Denne genren drøftes her av Grethe Sogn Heggland.

av Grethe Sogn Heggland


Thorbjørn Jagland har vært hos homøopat og sett lyset. Det er han ikke alene om. Fortellinger om mirakuløse helbredelser er en genre som skaper meningsfylt forskjell mellom det alternative og det etablerte, der pasientenes erfaringer veves inn i terapiens teori og legitimerer behandlingen.

De fleste av oss har møtt folk som enten selv har blitt helbredet eller som kjenner noen som har blitt helbredet av en eller annen form for alternativ behandling, et kjerringråd eller et helsekostprodukt. Jeg kaller dette fenomenet for pasienthistorier eller sykdomshistorier, men de kan også betegnes som vitnesbyrd eller konversjonsopplevelser. Mange pasienthistorier formidler et møte med den alternative medisinen, som har fått en dyptgripende betydning for pasientens liv. Pasienthistoriene er bærende i den alternative medisinens argumentasjon og fremstilling av hvordan terapien virker. Og for mange er historiene bevis nok på at medisinen har en effekt.

Livshistorier

I en fortelling om sykdom, er det ikke alltid at det er selve sykdommens historie vi får servert. Good har påpekt at de fleste sykdomshistorier egentlig er mer å regne som livshistorier som er organisert og strukturert rundt viktige begivenheter i tilknytting til individer og familier. Fortellingens struktur ga rom for at sykdommen ble fortolket og organisert i lys av ens livshistorie, og sykdomshistorienes form er relatert til den enkeltes livshistorie. De sier oss derfor noe om kunnskap og verdier i tilknytning til sykdom. Og de sier noe om betydningen av sykdom i folks liv. Antropologer som Kleinmann (1988) og Good (1995) har forsket på sykdomhistorier i forskjellige kulturer. De påpeker begge at sykdomserfaringer blir formet av kulturelle verdier og sosiale forhold. Lidelsen blir plassert innenfor en moralsk verden, organiseres i en fortellende form og får dermed mening for den syke.

Sykdomshistorier – en genre

Sykdomshistorier er en «genre» i den vestlige kultur. Vi finner fortellinger om sykdomserfaringer både innenfor den etablerte og den alternative medisin. Men for den alternative medisinen tjener pasienthistoriene i høyere grad til å legitimere den tradisjon det gjelder. De er ikke bare illustrerende eksempler. De formidler også et budskap om mening og verdier som har betydning for vår oppfattelse og gjenfortelling av sykdomserfaringer. De fleste bøker og samtaler om alternativ medisin, er krydret med beretninger om hvordan folk som etter dystre påstander fra leger og andre autoriteter om at det ikke finnes noen utvei, nesten motvillig har gått med på å prøve et produkt eller en kur, og tross alle påstander blir pasienten frisk. Og ikke nok med det, personen har aldri hatt det bedre.

De pasienthistoriene som har størst tyngde, er de som omhandler legers erfaringer med alternativ medisin. Her har homøopatene en tradisjon som går tilbake til stifteren Hahnemanns dager. Pasienthistoriene er en del av den alternative medisinens narrative tradisjon. Her finner vi fortellinger som er knyttet til systemets historiske utvikling og selvforståelse. Mange pasienthistorier er knyttet til kjente personer. Innenfor homøopatien er dette særlig Hahnemann, Kent og Vithoulkas. Vi finner fortellinger om formidling av bevegelsens lære og egenart i det historiske forløp. Historier om homøopatiens gylne fortid; da homøopatien var mer utbredt og anerkjent.

Konstituerende motsetninger

Forfølgelse av homøopatien er også et gjennomgående tema. Men selv om den medisinske verden har misforstått homøopatien tror homøopatene, her representert ved Vithoulkas (1991) «at denne mannen [Hahnemann] med tiden vil regnes blant de største genier, på linje med Einstein, Newton og Hippokrates. Hans innsikt har på samme måte som deres endret våre forestillinger radikalt, ikke bare om sunnhet og sykdom, men om selve eksistensens natur.» Etterhvert skal denne innsikten vinne frem, mener man, men i mellomtiden er motsetningene klare. Good (1995) har påpekt at sykdomsfortellingene er organisert i relasjon til motsetninger som er strukturert i samfunnet, her til motsetningen mellom den aksepterte vitenskapens reduktive hardhet og den marginaliserte alternativterapiens inkluderende «mykhet».

Slike motsetninger er i høy grad det som konstituerer den alternative medisinens fortellinger, som er basert på en misnøye med den etablerte medisinen og en tilslutning til den alternative terapi. I fortellingene legges det vekt på pasienter som har gått fra lege til lege, fra den ene spesialisten til den andre, uten andre resultater enn foreløpig symptomdemping eller andre bivirkninger. Noen har også blitt gitt opp av legene. Slik fremheves og styrkes kontrastene mellom den etablerte og den alternative medisinen gjennom å presentere tilfeller som den etablerte medisinen har måttet gi opp, men som de alternative har klart å helbrede.

Fast struktur

Pasienthistoriene har en fast struktur; det er alltid den samme håpløsheten som er utgangspunktet, man har prøvd alt, man tror ikke at den alternative terapi kan virke, man går nesten motvillig med på å prøve. Man får en pille, og raskt og effektivt, uten smerte, blir man frisk! Etterpå har pasienten aldri følt seg bedre, smerten kommer nesten aldri tilbake og pasienten får et langt liv. I henhold til teorien bør det også være slik: Homøopatene har en forestilling om at den etablerte medisinen bare kan dempe, lindre eller undertrykke symptomene, og at dette er av foreløpig karakter, uten varig verdi. Pasienten blir ikke kurert fordi det ikke gjøres noe med årsaken til lidelsen. Selv om symptomene forsvinner er ikke pasienten helbredet. Symptomene tenkes å komme tilbake og vil da ofte være dypere og sterkere, og har gjerne «forflyttet seg til mer vitale organer».

Det som den etablerte medisinen viser frem med stolthet, at symptomer forsvinner, oppfattes som negativt innenfor den alternative medisinen. Pr definisjon kan aldri den etablerte medisinen med sine teorier og metoder bidra til en virkelig «sann» helbredelse. Det er det bare de alternative selv som kan. Med Hahnemanns egne ord står det i § 53 i Organon: «Den rene homøopatiske helbredelsesmetode er den eneste riktige, den eneste mulige for menneskets evner; det er den mest direkte, like så sikkert, som at det kun er én rett linje mellem to gitte punkter.»

Legitimering og sosialisering

Pasienthistoriene har flere funksjoner innenfor det alternative medisinske felt. Først og fremst tjener de som bevis på at terapien virker, men de illustrerer også hvordan terapien virker. Dermed blir de også viktige i sosialiseringen av nye terapeuter. I undervisningen er pasienthistoriene bærende elementer, de blir ikke kritisk evaluert, men servert som levende illustrasjoner. I pasienthistoriene smelter teori og metode sammen og bekrefter hverandre gjensidig. Forsamlingen nikker gjenkjennende til sine prinsippers virkning og retning i den menneskelige organisme. Pasienthistoriene blir et redskap i studentenes og terapeutenes tilnærming til faget og forplanter seg snart til studentmassen. Læreren illustrerer teori og metode gjennom pasienthistorier, og på dette vis sosialiseres studentene inn i en fortellerform som preger den alternative medisinske virkelighet og hverdag. Det er gjennom pasienthistoriene at elevene får faget formidlet og at de lærer seg å håndtere kunnskapen.

Teori og tolkning

Innenfor den alternative medisinen har det oppstått fortellertradisjoner, som klart trer frem i for eksempel homøopatiens litteratur, dens fremleggelse i den offentlige debatt og ikke minst innenfor det terapeutiske rom. I det terapeutiske rom møtes terapeut og pasient, her formidles en diagnose, prognose og ikke minst forklaringer på hvorfor pasienten er syk.

Disse fortellingene kan bidra til å forme pasientenes opplevelser. Jeg har selv hatt kunder når jeg har jobbet i helsekostforretning, som har gjenfortalt sine lidelser etter mønster fra grunnbøkene i homøopatien. Lover og prinsipper blir aktualisert gjennom pasientfortellinger. De bidrar til å bekrefte teorien. Pasienthistoriene kan også formidle et budskap om at det er håp, mange har vært gitt opp av legene fordi de faller utenfor systemet; noen mangler diagnose andre mangler en tilfredsstillende behandling. Men når en stadig hører om folk som har blitt helbredet, så vil en kunne håpe på at dette også kan hjelpe en selv. Pasienthistoriene bidrar til å skape mening, orden og forståelse hos pasienten.

Meningsgivende fortellinger

Disse pasienthistoriene fungerer også som åpne fortellinger som mennesker i dag kan tolke seg inn i. De har på mange måter kommet inn som vår kulturs grunnfortelling, og kan få en betydning i den enkeltes identitetsoppbygning, ved at de bidrar til å konstruere den enkeltes liv rundt noen utvalgte temaer. De gir den syke mulighet til å fortolke sitt liv og kan bidra til å forme pasientens liv og erfaringer. Gjennom terapisituasjonen kommer nye elementer inn i pasientens livshistorie, pasienthistorien begynner å ta form. Pasienten prøver å få frem elementer fra den personlige sykdomshistorie. Etterhvert som pasienten kommer frem med tidligere symptomer og sykdommer vil terapeuten få frem den kontekst hvor disse symptomene dukket opp i pasientens liv. Terapeutens utspørring bidrar til å forme pasientens konstruksjon av sin personlige fortelling. Terapeuten vil (i de fleste tilfeller) spørre om det var noe spesielt som skjedde på det tidspunkt som symptomet opptrådde for første gang. Årsaker og hendelser veves sammen med pasientens sykdomsbilde og tolkes. Det letes etter sammenhenger mellom pasientens indre og ytre liv. Mellom symptomer og konkrete hendelser. Det letes etter en sammenheng mellom lidelsens art og karakter. Det letes etter en mening, en grunn til at pasienten er slik som han eller hun er. På dette vis vil terapeutens forståelse av pasienten være en hermeneutisk prosess, hvor pasientens fortelling smelter sammen med terapeutens teori og metode, og ender i en diagnose og prognose. Resultatet er et råstoff, som delvis er formulert i en ny fortelling når pasienten går ut av døren.

Erfaring og omvendelse

Den alternative medisinen har blitt en «erfaringsarena» for det moderne mennesket. Her åpnes mulighetene for at det finnes mirakler, skjulte krefter eller en meningsfull og ordnet verden. I møte med sykdom, lidelse og død blir mennesket stilt nærmere eksistensielle spørsmål og erkjennelser. Dette kan åpne opp for nye perspektiver og forklaringsmodeller, åpne for tro på noe mer enn det materielle. Det åpnes også opp for at noen mennesker har tilgang til og kan anvende en kunnskap som ikke er tilgjengelig for alle. De kjenner til en annen virkelighet enn den skolemedisinske. Og her gjelder andre lover og regler. Ofte får pasienten et nytt syn på livet; livet får en ny mening og retning. I noen tilfeller «konverterer» pasienten helt, og starter enten å studere alternativ medisin, eller prioriterer den terapiformen, og anbefaler det videre til slekt og venner. Det er ikke noe spesielt med Thorbjørn Jaglands historie. Han er del av tradisjonen.

Litteratur

  • Good, Byron J. Medicine, rationality and experience, Storbritania 1995
  • Hahnemann, Samuel Organon. Helbredelses kunstens verktøj, Kolding 1990
  • Kent, James Tylor Lectures on Homøopathic Philosophy, Sittingbourne 1990
  • Kleinmann, Arthur, The Illness Narratives, USA 1988
  • Ullmann, Dana Discovering Homeopathy, California 1988
  • Vithoulkas, George Fremtidens medisin, Oslo 1991