Pasienthistorier fra den andre siden? Ja takk

Publisert: 13.09.2010 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

For omtrent 20 år siden gikk min far til akupunktør. Nokså lenge. Reise et godt stykke måtte han også. Et smilende ansikt kunne fortelle at snart, veldig snart ville han bli helt frisk av de smertene som gradvis hadde kommet i skuldermuskulaturen og gjorde det vanskeligere og vanskeligere å løfte armen.

Det var kanskje lojalitet og stahet som gjorde at han holdt ut så lenge, for tilliten skrumpet for hver gang. Til slutt fikk han overtalt legen (som muligens var den som anbefalte akupunktøren i utgangspunktet) til en bedre undersøkelse. Det var en forkalkning som hadde skapt en skarp, «beinete» utvekst inne i muskulaturen som skar i hver gang han hevet armen. Et kjapt kirurgisk inngrep gjorde slutt på mange års plager.

Pasienthistorier er alternativbehandlernes sentrale reklameform og legitimeringsstrategi. De trekker veksler på menneskets narrative natur, og på det som for dem er en styrke med fortelling: uten en hendelse, er det ikke en fortelling. «Jeg gikk til homøopaten og ble frisk» er en fortelling. Legg et «ikke» inni der, og det er det ikke lenger.

Sånn bør det ikke være. Mennesker vever seg inn i fortellinger og tror de bor i dem. Statistikk når få hjerter. Levende skildringer av menneskelige skjebner involverer leseren på en måte som illustrerer bedre for de fleste. Derfor må vi den kjølige statistikken også følges av pasienthistorier fra den andre siden.

Alle som har vært innom samfunnsfag kjenner til firefeltsmodellen for utfall: Du gikk til behandler og ble bedre, du gikk til behandler og tilstanden endret seg ikke, du gikk ikke til behandler og ble bedre, du gikk ikke til behandler og tilstanden endret seg ikke. Men du kan selvsagt også bli verre.* Og du kan utsette reell diagnose og behandling til det har medført ekstra problemer, eller det rent faktisk er for sent. Og du kan altså blåse tid, krefter, tillit og penger på behandling som ikke gjør deg bedre, og ikke nødvendigvis verre.

Det er helt reelle farer, og det finnes en mengde pasienthistorier av den typen. Men i motsetning til mirakelberetningene blir de ikke fortalt. De trykkes ikke i ukeblader og sjelden i aviser, de fortelles uhyre sjelden på fjernsyn eller i radio, og tar ikke så ofte turen rundt på folkemunne. Fordi de anses som «ikke-hendelser».

Det bør altså snus om på. Vi mennesker trenger gjerne andre menneskers følelser og opplevelser, håp, skuffelser, fortvilelse, glede, tap, sorg i fortellings form for å forstå hva som ligger bak tall. Og for å balansere alle fortellingene fra den ene delen av firefeltsmodellen må vi fylle ut den motsatte rubrikken.

What’s the Harm-sidene er et viktig steg i den retning. Men én kanal og én side treffer ikke så mange, og ikke så godt i Norge. I denne tråden på Skepsisforumet spør en norsk journalist om slike erfaringer:

det er viktig at vi får en motvekt til alle halleluja-reportasjene som narrer folk til å tro at alt kan kureres med sukkerpiller og harmoniske tanker.

Har du opplevd å gå til alternativbehandling og ikke bli frisk, eller kjenner du noen som kunne være aktuelle for et intervju?

Har du noe å fortelle, fra det lettere til det grøvste, er det med andre ord av interesse. Si fra. Og selv om det kan være flaut nok, er det jo lov å være anonym. Både i reportasjer og online som her eller forumet for dem som foretrekker dét.

*Jeg sparker meg selv forsiktig bak for ikke å ha fått undersøkt nyresteinssymptomene i juni da de dukket opp, istedenfor å utsette det til et tidspunkt hvor all informasjon må skaffes mens anfallene pågår…