Piller og dråper for sjelen. En religionsvitenskapelig analyse av alternativ medisin med vekt på homeopati og Bach blomstermedisin

Dette er en hovedoppgave i religionshistorie som analyserer homøopati og Bach blomstermedisin i lys av religionsvitenskapelig teori.

Av Grethe Sogn Heggland

Hovedoppgave i religionshistorie
Institutt for Kulturstudier, Universitetet i Oslo, 2000 .

Forord

Jeg er en avhopper! Ikke fra KGB eller CIA, men som tidligere student og tilhenger av alternativ medisin. Jeg har solgt helsekostprodukter for mangfoldige tusen kroner og reklamert med at naturmidler kan gjøre livet bedre og bidra til å få balanse og orden i kroppen. I 11 år var jeg vegetarianer og jeg sov faktisk ute på verandaen i fire år, sommer som vinter. Min “grønne revolusjon” kulminerte med glupende appetitt på kjøtt under et svangerskap, men før den tid hadde jeg forlatt den alternative arenaen og inntatt en kritisk stillingtagen til den alternative medisinen med basis i min voksende kritiske innstilling til innholdet i homeopatien og blomstermedisinen. Jeg hadde problemer med å forstå at det “filosofiske” grunnlaget til disse to retningene kunne ha bunn i en empirisk observerbar virkelighet. Når jeg holdt et glass med homeopatiske piller eller en flaske med blomstermedisin i hånden, ristet jeg på hodet og tenkte, “nei det er ikke mulig at disse midlene kan ha noen effekt!” Jeg begynte å analysere og reflektere rundt det jeg hadde sett og lært i mitt møte med den alternative medisinen og begynte å se konturene av noe som lignet på religion. Etter hvert bestemte jeg meg for å se nærmere på de to ovenfor nevnte alternative medisinske retningene og undersøke om jeg kunne finne vitenskapelig belegg for at disse to retningene lignet på religion og at de var en del av en ny type religiøsitet.

Det har tatt sin tid å få avhandlingen ferdig. Midtveis i arbeidet med avhandlingen forelsket jeg meg i en studiekamerat som fikk sin første jobb som lektor i Vadsø. Jeg lot meg friste til et Finnmarks-eventyr som har resultert i fulltidsarbeid som lærer i grunnskolen, ekteskap og to barn. Den noe avvikende studieprogresjonen har altså hatt sine naturlige årsaker.
En stor takk går til tre menn som aldri har gitt opp håpet om at jeg skulle bli ferdig. Jeg ønsker å takke mine veiledere Otto Krogseth og Asbjørn Dyrendal for faglige innspill og oppmuntring underveis. Min mann, Håkon Heggland, fortjener en takk for praktiske råd og vink og nyttige diskusjoner. Han fortjener en ærespris i utholdenhet for sin gode støtte og oppmuntring i arbeid med avhandlingen, og ikke minst for sin innsats med husarbeid og bleievask!

Del 1

Kapittel 1. Innledning

I denne innledningen vil jeg først presentere temaet for avhandlingen, så vil jeg se nærmere på religionsbegrepet før jeg kommer nærmere inn på sentrale begreper som fortellinger, myter, symboler, ritualer, troslære og dogmatikk. Deretter vil jeg presentere sentrale deler av den forskningen om nyreligiøsitet, New Age og alternativ medisin som jeg har forholdt meg til. Tilslutt vil jeg presentere mine kilder og problemstillingen for denne avhandlingen.

Den alternative medisinens forestillinger og produkter har blitt en naturlig del av hverdagen til mange mennesker. I samtale med kjente og ukjente, på TV, i radio, aviser og blader møter vi stadig fortellinger, myter, symboler og informasjon om alternativ medisin. Det å legge handleturen innom helsekostbutikken har for mange blitt like vanlig som å gå innom apoteket og bakeriet. De fleste kjøpesentrene har sitt eget “grønne hjørne” med helsekostforretning, “naturkosmetikk” og alternative terapeuter. Når folk er slitne eller føler seg syke, er det mange som velger å kontakte en alternativ terapeut i stedet for, eller som et supplement til, det offisielle helsetilbudet. De fleste ukeblader med respekt for leseren har en fast alternativ terapeut som svarer på leserbrev og som kommer med terapeutiske råd og advarsler. Det er særlig homeopatene som har fått spalteplass i flere norske ukeblader og magasiner. Her finner vi faste spalter med leserinnlegg og små notiser om homeopati, bruk av urter og helsekost.[1] Representanter for den alternative medisinen er aktivt til stede i samfunnsdebatten for å forsvare virksomheten og den alternative medisinens plass i fremtidens samfunn.[2] Alt dette indikerer økt innflytelse og forankring i folks bevissthet.[3] Den som kommer i kontakt med den alternative medisinen, vil fort oppdage at det dreier seg om mer enn ett av flere tilgjengelige medisinske behandlingstilbud. Både språkbruk, symboler og krav til bevisførsel indikerer at vi har med en medisinsk retning å gjøre som er vesensforskjellig fra skolemedisinen og som på mange områder synes å likne mer på religion.

Denne avhandlingen er en religionshistorisk analyse av den alternative medisinen med vekt på homeopati og Bachs blomstermedisin. Med en religionshistorisk analyse mener jeg her en analyse som legger vekt på tolkningen av de skriftlige kildene og religionens innholdsside med vekt på mytologi, symbolikk, dogmatikk og ritualer. I min analyse er jeg imidlertid også interessert i å undersøke den sosiale funksjonen og organiseringen av den alternative medisinen. I denne forbindelse er sosiologi og antropologi sentrale disipliner. Begge fagene har tradisjon for å beskjeftige seg med religiøse og medisinske temaer.

Som et religionshistorisk fenomen, er det vanlig å plassere alternativ medisin innenfor nyreligiøsiteten. Alternativ medisin ses på som et karaktertrekk ved New Age og den alternative medisinen er i seg selv sterkt påvirket av det tankegodset som preger New Age.[4] Gilhus og Mikaelsson påpeker i boken Kulturens refortrylling at New Age og uorganisert nyreligiøsitet har blitt en integrert del av vestlig kultur ved at forestillinger og praksis hentet fradette feltet har glidd umerkelig inn i kulturen og bidratt til å forandre det religiøse bildet i vestlige land. Nyreligiøsitet er ikke bare praksis for noen få, de fleste kommer på en eller annen måte i berøring med den fordi den gjennomsyrer kulturen. De betegner den pågående utviklingen som et kulturskifte.[5] Som jeg viste innledningsvis, har alternativ medisin blitt en del av hverdagskulturen.

I min analyse av homeopati og Bachs blomstermedisin har jeg lagt vekt på den alternative medisinens teori og metode slik det kommer til uttrykk i “bevegelsenes skriftlige materiale”.[6] Med dette sikter jeg til bøker, artikler og brosjyrer som er skrevet av grunnleggerne, utøvere og tilhengere av homeopatien og blomstermedisinen. Dette skriftlige materialet gir i stor grad en innføring eller fordypning i den medisinske teori, budskap og lære.

Det er vanlig å si at den alternative medisinen omfatter alle de metoder som ikke faller inn under den offisielle medisinens virksomhetsområde. Det vil si metoder som ikke er anerkjente av det offisielle medisinske fellesskap, og derved faller utenfor.[7] Betegnelsen alternativ medisin rommer et mangfold av ulike behandlingstilbud som har en del fellestrekk i teori og metode som gjør det naturlig å se på dette mangfoldet som del av det samme feltet. Jeg velger å betegne dette mangfoldet som et alternativ medisinsk felt. Innenfor dette feltet finner vi ulike skoler og retninger som utgjør selvstendige medisinske systemer. Homeopati og blomstermedisin er to retninger innenfor dette alternative medisinske feltet. Begge skolene er grunnlagt av leger. Homeopatien ble grunnlagt av tyskeren Christian Friedrich Samuel Hahnemann (heretter Hahnemann) som levde fra 1755 til 1843. Han ble født i Tyskland, men flyttet rundt i Europa og endte sine dager i Paris. Blomstermedisinen ble grunnlagt av engelskmannen Edward Bach (heretter Bach). Han levde fra 1868 til 1936 i England.

Både i Norge og i store deler av den vestlige verden er homeopati den største og viktigste av de alternative medisinske terapier.[8] Det finnes også en del leger som utøver homeopati.[9] Bachs blomstermedisin er en behandlingsform som benyttes av mange forskjellige terapeuter som homeopater, biopater, kinesiologer o.l.[10] Homeopater som utdanner seg på Norsk Akademi for Naturmedisin (NAN), får undervisning i blomstermedisin. Også mange av de andre alternativ medisinske skolene tilbyr undervisning i denne terapeutiske tradisjonen.

Religionsbegrepet

Spørsmålet om hva som faller inn under religionsbegrepet og hvordan en kan definere religion, er et av de grunnleggende spørsmål innenfor religionsvitenskapen som mange har prøvd å finne svar på, blant annet ved å systematisere og klassifisere en del kjente definisjoner på religion.[11] Det finnes to hovedtyper av religionsdefinisjoner, substansielle og funksjonelle. Som vi skal se nedenfor. Begge typene har sine fordeler og svakheter. Ikke alle religionsdefinisjoner klarer å fange opp de uttrykk for religiøsitet som manifesterer seg innenfor den alternative medisinen.

En fordel med de klassiske substansielle definisjonene er at de prøver å påpeke hvilke kriterier som må oppfylles for at et fenomen skal kunne klassifiseres som religion. Med utgangspunkt i en slik definisjon vil det derfor være mulig å si om fenomenet alternativ medisin kan klassifiseres som religion eller ikke. Troen på det transcendente vil her gjerne være et viktig kriterium, men dette vil ekskludere en rekke religiøse fenomener eller religioner, klassiske eksempler her er buddhisme og konfusianisme.[12] Når det gjelder den alternative medisinen som en del av New Age, kan en religionsdefinisjon som stiller strenge krav til en transcendent guddom, ekskludere den alternative medisinen, selv om det er andre sider ved denne som tydelig viser til religiøse aspekter. Dermed kan en oppfatte denne typen definisjoner som for smale.[13] Men som vi skal se nedenfor, med utgangspunkt i en religionsdefinisjon av Armin W. Geertz, så kan en finne rom for å tolke det transcendente på en slik måte at de nye religionene ikke ekskluderes. Armin Geertz definerer religion som følgende:

“Religion er et kulturelt system og en sosial mekanisme (eller en institusjon), som styrer og fremmer idealfortolkningen av tilværelsen og idealpraksis ved henvisning til én eller flere transempiriske makter.”[14]

Som vi ser, stiller definisjonen krav til hva som anses som spesifikt religiøst – henvisning til transempiriske makter. Religionen er et system som bidrar til å fortolke livet og bidrar til å definere den ideelle handling innenfor det kulturelle og sosiale systemet som religionen utgjør. I de nye religionene spiller ofte guder og overnaturlige vesener en underordnet rolle og i følge Gilhus og Mikaelsson, er det ofte mennesket selv som er religionens ytterste referansepunkt. Fenomenet med at mennesket blir religionens ytterste referansepunkt er synlig tilstede i de alternative terapeutiske systemene og deres vekt på selvutvikling. I følge Gilhus og Mikaelsson betegner Paul Heelas dette fenomenet som “selvreligion”. Gilhus og Mikalesson hevder på grunnlag av de nye religionenes fokus på mennesket som et ytterste referansepunkt at dette medfører at mennesket selv fungerer som en transempirisk makt og at dette gjør at en substansiell religionsdefinisjon, som en ved første øyekast ville ha forkastet pga. kravet om betydningen av transempiriske makter, fremdeles kan anvendes. Gilhus og Mikaelsson mener at Armin W. Geertzs religionsdefinisjon er fruktbar i forhold til de nye religionene på bakgrunn av de ovenfornevnte kriterier.[15]

En svakhet ved substansielle definisjoner er at de kan ha problemer med å fange opp forandringer i samfunnet og i det religiøse liv. I et samfunn som er sterkt preget av sekularisering, kan en lett se på dette som en utvikling bort fra religion. Men som Peter Berger har påpekt i sin teori om sekularisering, så er det primære ved sekularisering at religionen forsvinner fra den offentlige og samfunnsmessige arenaen og over til privatsfæren. Et kjennetegn på “religion” er at religionen uttrykker seg forskjellig fra samfunn til samfunn og forandrer seg over tid. Dette vil også måtte få betydning for hva vi mener faller inn under religionsbegrepet. [16] Siden den alternative medisinen må anses som en del av en “ny form” for religiøsitet, den regnes per i dag ikke som en etablert religion, kan den også komme på siden av religionsbegrepet. Ovenfor så vi at Gilhus og Mikaelssons tolkning av Armin W. Geertz religionsdefinisjon “løser” dette problemet.

En funksjonell religion definisjon sier noe om hva religionen gjør for individet eller den sosiale gruppen. Religionen defineres etter den sosiale funksjon den fyller. F. eks. kan religion gi trygghet og gi svar på eksistensielle spørsmål. Den kan også ha betydning for forandringer i samfunnet, riter og institusjoner.[17] I forhold til den alternative medisinen kan en tenke seg at dens funksjon som religion blant annet kan være at den bidrar til å fortolke symptomer og begivenheter i livet, og dessuten bidrar til utvikling av ritualer, myter og symboler.

De funksjonelle religionsdefinisjonene kan være vide og dermed inkludere mange fenomener som ikke ellers ville ha blitt forstått som spesifikt religiøse. Slik kan skillet mellom religion og “alt annet” bli utydelig.[18] Et annet problem med funksjonelle definisjoner er at mennesker og fenomener som ikke selv definerer seg som religiøse, likevel kan falle inn under definisjonen. I denne sammenheng vil mange bevegelser i dette århundret, f. eks. mosjonsbevegelser, bli sett på som en ritualisering av et ideologisk innhold og således ha religionslike trekk.[19] Dette kan også gjelde den alternative medisinen, og mange av dens tilhengere vil nok mene at den ikke har noe med religion å gjøre, de ser på medisinen utelukkende som et “vitenskapelig” alternativ til den etablerte medisinen. Funksjonelle religionsdefinisjoner vil generelt bidra til at forskningsfeltet for religion blir bredt. Utfordringen blir å kunne trekke grenser for det som kan være “ritualisering av et ideologisk innhold” og som derfor kan ses på som religion.

Når en skal sammenligne kulturer og studere historiske prosesser, vil funksjonelle definisjoner på religion kunne være fruktbare.[20] Siden den alternative medisinen må ses på som en del av en “ny” religion og som en religion som er del av en historisk og samtidig prosess, vil en funksjonell religionsdefinisjon lettere kunne fange opp den alternative medisinens funksjon som religion.[21]

Clifford Geertzs religionsdefinisjon er et eksempel på en funksjonell religionsdefinisjon. Han definerte religion som:

“(1) et symbolsystem som bevirker at det (2) skapes mektige, gjennomtrengende og langvarige sinnsstemninger og motiveringer hos mennesker gjennom (3) å formulere forestillinger om en generell eksistensorden og (4) ikle disse forestillinger en slik aura av sannsynlighet at (5) sinnsstemningene og motiveringene synes helt realistiske”.[22]

I følge Geertz fortolker mennesker begivenheter og erfaringer som meningsfulle ved å forbinde dem til “a larger sense of order”. Fra et religiøst perspektiv blir denne “ordenen” sett på som virkelig, ofte mer virkelig enn verdslige begivenheter og erfaringer. McGuire påpeker at denne distinksjonen empirisk sett betyr at innholdet i den religiøse tro og praksis ikke betyr så mye så lenge den symboliserer “some transcendent order to believers”.[23]

Som tidligere nevnt, rettes det ofte kritikk mot de funksjonelle religionsdefinisjonene for at de er for vide og inkluderer fenomener som ikke anses som religiøse. I denne forbindelse trekker McGuire frem eksempelet om at Geertzs religionsdefinisjon vil inkludere golf: “- not merely if a person played it with a passion, but rather if golf were seen as symbolic of some transcendent order”.[24]

Når det gjelder homeopatien, så skal vi senere se at “likhetsprinsippet” kan ses på som et symbol på en “transcendent order”. Hvis vi relaterer Geertz definisjon ovenfor til homeopatien og blomstermedisinen, så skal vi i denne avhandlingen se at disse systemene tilfredsstiller kravene som definisjonen stiller.

Det er altså et kjent problem med religionsdefinisjonene at de enten blir for generelle og vide slik at de omfatter det meste av menneskelig aktivitet, eller at de blir for spesifikke og smale slik at de ikke inkluderer alle religioner eller religiøse fenomener. Begrepet religion kan altså være “stort” eller “smalt”. Per Bilde beskriver dette nærmere:

“Når begrebet religion er ‘stort’, som f.eks. i jødedommen i hellenistisk og romersk tid, så omfatter det ikke blot møde med og oplevelsen af det, der tydes som det ‘overnaturlige’ og den deraf afledte kult, men også etik, politik, etnicitet, nationalisme og filosofi, ja, hele den datidige jødiske kultur. Når begrebet religion derimod er ‘smalt’, således som det i hovedsagen er tilfældet i Danmark i dag, ja, så er den en så tynd kop te, at den ligner det rene vand, fordi så store og væsentlige områder af vor tilværelse via sækulariseringen er adskilt fra religionen og i dag lever deres autonome liv. Begrebet religion er således vævet sammen med de beslægtede begreber og kan og bør ikke sagligt adskæres derfra.”[25]

Per Bilde mener at religion er beslektet med livssyn, ideologi, filosofi, kultur og tradisjon og at en ikke kan skille skarpt mellom disse fordi de har mye av den samme funksjonen for mennesket. Også nasjonalisme, etnisitet og sportskult kan på samme måte som religion bidra til å gi menneskets tilværelse mening, verdier, formål og orienteringspunkter.[26]

Gilhus og Mikaelsson skriver i boken “Kulturens refortrylling” at et kjennetegn ved religion i dag er at den er “smurt tynt utover” på en slik måte at det fører til trivialisering av tradisjonelle religiøse elementer og helliggjøring av nye områder.[27] En konsekvens av dette er at det ikke alltid er lett å gjenkjenne de religiøse elementene i vår vestlige kultur, mange elementer fremstår som pynt og dekor i en stadig mer fargerik tilværelse med impulser hentet fra alle verdenshjørner og historiske epoker. Denne religiøse utsmykningen av dagliglivet bidrar til å gi den enkelte en individuell, men samtidig sosiokulturell identitet. Det er ikke likegyldig om det er et kors, Tors hammer eller yin og yang-symbolet som henger rundt halsen.

Den alternative medisinens ideer kan en absolutt se på som “smurt tynt utover” i dagens samfunn. Vi finner elementer av alternative medisinske ideer i markedsføringen av en rekke produkter fra helsekostprodukter, naturkosmetikk, konvensjonell kosmetikk, matvarer, terapitilbud og terapeutiske kurs, litteratur, ukeblader og kjendiser som stadig står frem og taler varmt for alternative medisinske ideer og produkter. Den alternative medisinen har funnet sin plass i dagens populærkultur og fremtrer ofte som et fargerikt innslag med underholdningsverdi og bidrar til å gi enkelte personer et litt spennende og mystisk skjær.

Det er tydelig å se at en del av disse elementene som knytter seg til alternativ medisin i dagens samfunn har trekk av religioners kjennetegn. En kan selvfølgelig stille spørsmål om dette kun er pynt og dekor, eller om det religiøse aspektet stikker dypere inn under overflaten for brukerne.

Denne avhandlingen er et forsøk på å trekke såkalte forbindelseslinjer mellom religion og alternativ medisin, og se nærmere på eventuelle likheter. I denne sammenheng er blant annet begreper som symboler, myter og ritualer sentrale. Funn av myter, symboler og ritualer kan vise at den alternative medisinen har spesifikke trekk som gjør det naturlig at den alternative medisinen faller inn under religionsbegrepet. Men disse sidene ved den alternative medisinen kan også ha karakter av å fungere på samme måten som tilsvarende bregreper innenfor religon, men uten å vise til noe spesifiktreligiøst.[28] Som det fremgår av dette, vil denne avhandlingen orientere seg mot den alternative medisinen som en funksjonell “erstatning” for religion, men som vi skal komme nærmere inn på i avhandlingen, kan vi også se at det er spesifikke religiøse kjennetegn i den alternative medisinens teori og metode. Begge definisjonene kan altså være fruktbare i en analyse av den alternative medisinen.

Fortellinger og myter

I denne avhandlingen vil jeg bruke mytebegrepet om en rekke fortellinger. Som tidligere nevnt, er det de alternative medisinske tekstene som står sentralt i denne analysen. I en religionshistorisk analyse er mytebegrepet et sentralt begrep. Som for de fleste begreper innenfor faget, er det mange definisjoner og teorier som prøver å fange inn hva som ligger bak betegnelsen. Jeg skal nedenfor prøve å klargjøre min forståelse av begrepet og gjøre rede for hvilke teoretiske perspektiver som ligger til grunn for min analyse og tolkning. Men først et par innledende perspektiver knyttet til mytebegrepet.

I dagliglivets språkbruk, brukes betegnelsen “myte” ofte om en “ukorekt forståelse av virkeligheten”. Det kan derfor oppfattes som negativt av de som er gjenstand for forskningen å bli konfrontert med at deres fortellinger blir sett på som myter. Når jeg bruker betegnelsen myter om disse fortellingene, er det ikke for å redusere de historiske fakta eller den enkeltes opplevelser og erfaringer som det fortelles om i mytene. Jeg ønsker å sette fortellingene inn i en analytisk sammenheng som kan bidra til å belyse denne typen fortellinger som vi finner innenfor den alternative medisinske tradisjonen og som gjør seg gjeldende innenfor hele dette feltet som betegnes som New Age.[29]

Religionshistorikeren O’Flaherty legger vekt på at myter er fortellinger. Og på grunnlag av hennes mytedefinisjon har Lisbeth Mikaelsson satt opp de fem følgende kriterier for hva som kjennetegner myten. 1) mytens form er at det er en historie, 2) historiens status er at den er gammel, hellig og fundamental for en bestemt gruppe mennesker, 3) innholdet i historien handler om begivenheter som har funnet sted eller som skal finne sted, 4) historien har en funksjon siden den huskes, 5) historien inngår i en gruppe av historier.[30] Når det gjelder homeopatien og blomstermedisinen, er det interessant å se på fortellingene om grunnleggerne, tilhengerne og bevegelsens historiske utvikling, middelbeskrivelser og pasienthistorier som myter. Disse fortellingene, som jeg også betegner som myter, har form som historier og de anses for å være viktige for tilhengerne, noen av historiene er “gamle” og helt grunnleggende viktige som f. eks fortellingene om hvordan grunnleggerne kom frem til sine medisinske oppdagelser. Historiene forteller om begivenheter som tilhengerne mener har funnet sted. De ovenfornevnte historiene har forskjellige funksjoner, noe som jeg vil komme nærmere inn på senere i avhandlingen. Disse historiene inngår også i en større sammenheng, for eksempel som en del av grunnleggernes hagiografier eller som en del av bevegelsenes historie og som en del av “læren”.

Det foregår i dag en aktiv mytologisering innenfor de alternative medisinske retningene, ved at dette historiske og samtidsmessige materialet, etableres og fungerer som myter. Hexham og Poewe påpeker at mytene spiller en viktig rolle innenfor de nye religionene og at de bidrar til en aktiv konstruering av mytologiske fragmenter fra historiske religiøse tradisjoner. Vi skal se at dette er et viktig aspekt ved flere av de alternative medisinske mytene. Disse nye mytene eksisterer innenfor rammen av etablerte myter, Hexam og Poewe kaller dette for “box myths”.[31] Sitatet nedenfor beskriver dette nærmere:

“The operating system of new religions is mythmaking, the fascination of people with what in German is called Schachtelsage, or “box myth”. A box myth is a myth within a myth. And the particular box-myth-making that attracts contemporary new religionists is that of creating a personal myth within a cosmic myth”[32]

I kapittelet om grunnleggerne skal vi se at mytene spiller en viktig rolle i systemenes selvforståelse og at mytene kan ses på som “box myths”. Senere i avhandlingen skal vi også se at pasienthistoriene, som kan ses på som personlige myter, konstrueres innenfor rammene av en mytologisk tradisjon som går tilbake til grunnleggerne.[33] Disse mytene har i sin tur en referanse til en “cosmic myth”.[34] Med dette sikter jeg til myten om likhetsprinsippet som innen homeopatien oppfattes som et universielt prinsipp som har gyldighet på de fleste områder i livet og blomstermedisinens myte om at sykdom er tegn på at mennesket ikke lever som det bør i følge Guds plan og at blomstermidlene kan bidra til å gjenopprette den tapte balansen i gudsforholdet som har karakter av en “cosmic-myth”.

Myten oppfattes ofte som en hellig historie. Lisbeth Mikaelsson mener at dette er fordi myten ofte er knyttet til en rite. Men hun påpeker at mytens funksjon er noe mer enn å være “dramatekst” for riten eller det å skulle bidra til en sosial legitimering. Et viktig aspekt ved myten er dens funksjon som en meningshorisont og betydningen for språk og kultur, noe som blant annet kommer til syne gjennom de store fortellingene som bidrar til at mange foreteelser tillegges et mytisk innhold. Dette kan manifestere seg i ulike symboler og metaforer som får betydning for gruppen.[35]

Som en del av New Age fenoment, blir den alternative medisinen ofte sett på som en del av et nettverk. I dette nettverket er fortellingene viktige, de er en del av fellesskapet og bidrar til å knytte de forskjellige aktørene sammen.[36] Den alternative medisinens fortellinger, eller myter, blir tolket og aktualisert gjennom den alternative medisinens undervisning og forkynnelse. Fortellingene er bærende elementer i formidlingen av den alternative medisinske teori, metode og budskap. Fortellingstradisjonen til den alternative medisinen tjener flere funksjoner.[37] Jeg mener at de i stor grad brukes for å legitimere den virksomheten som de alternative terapeutene bedriver i dag og som grunnleggerne og andre utøvere har bedrevet i tidligere tider. Fortellingene har som hensikt å formidle bevegelsens selvoppfattelse og å formidle læren. Noen av mytene brukes for eksempel for å forklare hvorfor og hvordan mennesket utvikler symptomer. De forteller om symptomenes opprinnelse. Det finnes også en rekke myter som viser at det er religiøse, transcendente eller metafysiske forklaringer som ligger til grunn for budskapet som formidles i mytens form.[38]

“Personlig myte”

Religionshistorikeren Lisbeth Mikaelsson bruker betegnelsen “personlig myte” om selvbiografiske tekster og tolkninger av eget liv og levned. I en “personlig myte” er det individet som gir sin tolkning av sitt liv og sin identitet i form av en fortelling.[39] Dette fenomenet er tydelig tilstede i den alternative medisinen og kommer blant annet til uttrykk i pasienthistoriene og i deler av det biografiske og hagiografiske materialet.

Sentrale aspekter ved den alternative medisinens mytologisering er de fortellinger som knytter seg til grunnleggernes personlighet og erfaringer med den etablerte og “alternative medisinen”, flere av de som har etterfulgt dem har også blitt tatt opp i mytologien. Bevegelsene identifiserer seg med disse mytene, og de bidrar til å forene tilhengerne i en historisk og mytologisk tradisjon. De alternative medisinske retningene er grunnlagt av historiske personer og disse personene tjener som historiske og mytologiske forankringspunkter. Når homeopater og blomstermedisinere skal forklare sine systemer og legitimere sine alternative medisinske begreper, tar de som regel utgangspunkt i det biografiske materialet om grunnleggernes liv, personlighet, studier og yrkesliv og forteller hvordan grunnleggerne var misfornøyde med den etablerte medisinen og hvordan de kom frem til sine medisinske oppdagelser. Det biografiske materialet brukes som en kilde til legitimering og rettferdiggjøring av systemenes lære. Gjennom dette materialet konstrueres mytene om grunnleggerne som dyktige leger innenfor den etablerte medisinen, og som sannhetssøkende vitenskapsmenn som kom frem til nye medisinske oppdagelser ad empirisk vei. Det “hagiografiske” materialet bidrar til å konstruere grunnleggernes liv som meningsfulle i en større sammenheng: det var ikke tilfeldig at de levde, eller hvordan de levde. Det var en “mening” med deres liv. Det er en tendens til at det som i mange situasjoner kunne ha vært nederlag for grunnleggerne i deres tradisjonelle medisinske praksis, blir viktig i veien frem mot den alternative medisinens konsolidering. Jeg vil komme tilbake til dette senere i avhandlingen.

Det er med utgangspunkt i den etablerte medisinen at grunnleggerne gjør de oppdagelser som danner utgangspunkt for deres system. Derfor fremheves grunnleggernes negative erfaringer med den etablerte medisinen, en kritikk som opprettholdes til denne dag og som de ønsker at folk skal slutte seg til. Den alternative medisinen tilbyr med andre ord en åpen historie som folk kan fortolke sine erfaringer inn i. Her vil pasienthistoriene som en egen fortellingssjanger, kunne tjene som et godt eksempel. Dette er fortellinger som handler om pasienters direkte erfaringer med alternativ medisin. Vi finner historiske pasienthistorier, knyttet til bestemte personer, f.eks. til grunnleggerne eller kjente homeopater, og vi finner pasienthistorier fra samtiden.[40]

Det er interessant at personene tolkes inn i den tilgrunnliggende kulturelle fortelling og forståelse. I denne sammenheng er den bibelske fortelling og den kristne helgen- og martyrtradisjonen en leverandør av materiale i form av “åpne fortellinger”, symboler og strukturer som grunnleggerne og etterfølgerne tolker sine liv inn i. Som vi har sett, kan dette også betegnes som “box myths”.

I fortellinger som handler om bevegelsens historiske og kontekstuelle oppfattelse, finner vi temaer som retningens gyldne fortid med henvisninger til fremskritt, utbredelse og anerkjennelse, men også fortellinger som formidler bevegelsens kamp for å overleve. Vi finner også mytiske elementer som henspeiler på en forhistorisk tid og en ny fremtid med plass for alternativ medisin.

Symbolsystemer

Vi kan se på homeopatien og blomstermedisinen som symbolsystemer. Det teoretiske grunnlaget for systemene får mening gjennom symbolenes meningsinnhold. Symbolene bidrar til å konstituere systemene og gir rom for den erkjennelsesmessige siden av virksomheten. Jeg hevder i denne avhandlingen at mange av de alternative medisinske systemene i stor grad er konstituert i forhold til den etablerte medisinen. I denne forbindelse vil jeg hevde at det hovedsakelig er kritikken av den etablerte medisinen som gir mening til den alternative medisinens symboler. Som vi skal se senere i avhandlingen, kan en se på homeopatien og den etablerte medisinen som to polariserende eller diametrale systemer. De står mot hverandre som to kontrasterende symbolsystemer. Jeg mener at det er denne polariteten som bidrar til å kaste lys over meningsinnholdet i symbolene og forestillingene i blant annet homeopatien. Denne polariteten kan også ses på som et uttrykk for at den alternative medisinen, med homeopatien i spissen, “snur den etablerte medisinens symboler og forestillinger på hodet” og påstår det motsatte. Ved dette oppnås to ting; en får rettet en kritikk mot det dominerende systemet, som en er misfornøyd med, og en får markedsført noe nytt som tar avstand fra den gamle tenkemåten og som tilbyr noe nytt og “lovende”.

Ritualer

Med rituale forstår jeg i denne avhandlingen handlinger som baserer seg på den alternative medisinens teorier og som bidrar til å utrykke (kommunisere) teorien i praksis. I denne forbindelse ser jeg på fremstillingsprosessen av de terapeutiske midler, helbredelsesritualet og på bruken av de terapeutiske midler som ritualer.

Som jeg har vært inne på tidligere, så er det mange myter som er knyttet til riter. Dette er også et viktig aspekt ved de alternative medisinske ritene. I homeopatien er myten om Hahnemanns oppdagelse av likhetsprinsippet og hans etterfølgende utprøvelser det fundament som fremstillingen av de homeopatiske midlene baserer seg på den dag i dag. Likeledes er mytene om Bachs oppdagelse av blomstermidlene og hans fremstillingsmetode fremdeles fundamentet for fremstillingen av blomstermidler. I kapittelet om pasienthistorier skal vi se at disse mytene på forskjellig vis er nær forbundet med helbredelsesritualet.

Det er i ritualene at religionen for alvor utfolder seg og det er gjennom ritualene at religionene viser seg i verden og får en plass i den sosiale og kulturelle virkelighet. Gjennom ritualene uttrykkes gruppens felles verdier. Ritualene virker bekreftende på gruppens mål, og ved deltagelse gis hvert enkelt medlem muligheten til å uttrykke sitt engasjement. Ritualene bidrar til å skape rammen om den solidaritets- og fellesskapsfølelse som er karakteristisk for religiøse grupper, ikke minst når det er tale om minoritetsreligioner. Viktor Turners begrep communitas kan på mange måter betegne denne følelsen. Om man retter fokus mot den alternative medisinen vil f. eks de som har gjennomgått et homeopatisk eller blomstermedisinsk helbredelsesrituale ha bidratt til å aktualisere teori og metode innenfor den alternative medisinske retning, og dette kan ses på som en bekreftelse på gruppens mål og viser et engasjement.

Jeg vil altså se nærmere på flere typer ritualer. Når det gjelder det terapeutiske helbredelsesritualet, vil jeg analysere dette i lys av Arnold van Genneps modell for overgangsriter. I min analyse og tolkning av fremstillingsritualet og bruken av de terapeutiske midlene, vil jeg legge vekt på en funksjonalistisk fortolkning av tabuene, med utgangspunkt i Radcliffe-Browns definisjon av tabuene som rituelle forbud og som “… a rule of behaviour which is associated with a belief that an infraction will result in an undesirable change in the ritual status of the person who fails to keep the rule.” Tabuene signaliserer som regel det som må unngås, og Radcliffe-Brown tillegger dem de rituell verdi. De rituelle verdiene har også en sosial verdi. Nøkkelen for å forstå tabuene ligger i forholdet mellom objekter som har rituell verdi av positiv eller negativ art og objekter som har sosial verdi. Et mål med studie av tabuer er å avdekke den sosiale funksjonen til de rituelle forbudene. Tabuene kan assosieres med det hellige eller det profane og urene.[41]

Metafysiske perspektiver

Alle religioner og medisinske systemer har det til felles at de har et særegent erkjennelses- og kunnskapsaspekt som bidrar til å forme hva tilhengerne vet om verden. Denne kunnskapen organiserer individets oppfatning av verden og tjener som handlingsgrunnlag. Sosiologen McGuire påpeker at alternative medisinske tanker, i likhet med religiøst trosinnhold, vil få betydning for individet når det skal ta avgjørelser, fortolke begivenheter og planlegge handlinger.[42] På dette vis får den alternative medisinen betydning for livsførsel og etikk.

I Vesten har det vært en tendens til å se på religiøse tanker som en motsetning til empirisk kunnskap. I denne sammenheng er det viktig å påpeke at både den empiriske og den religiøse kunnskapen har betydning som sann kunnskap for den som forfekter tankene. Som vi skal se ved flere anledninger i denne avhandlingen, legger tilhengerne stor vekt på at systemene er basert på “naturlover” og at de representerer de eneste “sanne” måtene å behandle mennesket på. Vi kan belyse og sammenligne den alternative medisinens teoretiske grunnlag med religiøse trossystemer. Det er trekk ved den alternative medisinske filosofi og forklaringsmodeller som forutsetter en metafysisk og/eller en religiøs side ved tilværelsen og det er likhetstrekk mellom religiøse læresetninger og den alternative medisinens prinsipper. Den alternative medisinens syn på mennesket, sykdom og helbredelse er forankret i en virkelighetsforståelse som har trekk av religion. Vi skal se at vi kan finne trekk som er spesifikke religiøse, men vi kan også se at den alternativ medisinske filosofi og forklaringsmodeller kan fungere på lik linje som tilsvarende fenomener innen religioner.

Metode

Avhandlingen baserer seg i hovedsak på et skriftlig materiale. Men jeg har også, som nevnt i forordet, vært innenfor det miljøet og den kulturen som er tema for oppgaven.

De fleste undersøkelser av den alternative medisinen har konsentrert seg om det terapeutiske rom og sett nærmere på brukerne av alternativ medisin og deres erfaringer med behandlingen. Det har vært lagt størst vekt på den praktiske siden, og teori har kommet inn for å underbygge det som har funnet sted. Gjennom disse undersøkelsene har en også fått belyst pasientenes erfaringer med den offisielle medisinen.[43]

Jeg har valgt å fokusere på det teoretiske aspektet ved alternativ medisin. På mange måter kan det teoretiske perspektivet bidra til å belyse den alternative medisinske praksis, og hva utøvere og brukere tror på innenfor systemene og hva de prøver å realisere gjennom terapien. I denne avhandlingen har jeg basert meg på å studere og tolke den alternative medisinens egne tekster, det være seg bøker, tidsskrifter, brosjyrer, leserinnlegg eller lignende. Disse kildene gir den emiske-dimensjon for alternativ medisin.[44]

I min avhandling retter jeg fokus mot den alternative medisinens innholdsside, slik som religionshistorikere tradisjonelt har tilnærmet seg religioner. På dette vis blir det de klassiske karaktertrekkene ved religion som jeg søker å belyse. Eksempler her er mytologi, symbolikk, dogmatikk og ritualer. I følge Gilhus, Mikaelsson og Hanegraaff er det få analyser som går i dybden av innholdssiden ( eks. verdenssyn og teologi) til de alternative bevegelsene. [45] Denne avhandlingen er et forsøk på å bidra med nettopp en slik analyse. De sosiale aspektene ved den alternative medisinen er også viktig. Med dette sikter jeg til den alternative medisinens funksjoner og organisering.

Jeg har tatt utgangspunkt i en del av pensumlitteraturen ved NAN og supplert med relevant kildemateriale i bøker, tidsskrifter, aviser, brosjyrer og lignende. Jeg har ikke foretatt noe feltarbeid i egentlig forstand, men jeg vil påpeke at jeg kan se på deler av min erfaringsbakgrunn som et slags “passivt feltarbeid”. Dette utdyper jeg i behandlingen av mine kilder.

Jeg har lest, analysert og tolket det skriftlige materialet og sortert funnene i tematiske kapitler. Funn fra disse kildene er brukt for å dokumentere og eksemplifisere den alternative medisinen. Begreper og teorier fra religionsvitenskapen blir trukket inn i analysen og tolkningen av de religionsrelevante funnene. Min presentasjon og tolkning av den alternative medisinen er som annen religionsforskning, i følge Hanegraaff, det en kan kalle “etic”. Han forklarer dette nærmere i sitatet nedenfor.

“This means that it may involve types of language, distinctions, theories, and interpretive models which are considered appropriate by scholars on their own terms. Scholars may introduce their own terminology and make theoretical distinctons which are different from those of the believers themselves.”[46]

Hanegraaff påpeker at forskeren ikke nødvendigvis vil bruke de samme begreper, teorier og modeller for å forstå og forklare det fenomenet som de forsker på, som de troende selv vil bruke om dem selv.

Jeg er klar over at utøverne og brukerne av alternativ medisin kan oppfatte min innfallsvinkel og den kontekst som jeg jobber innenfor som en form for redusering – eller nedvurdering av den alternative medisinen som et medisinsk alternativ. Enkelte kan reagere på at den alternative medisinen relateres til New Age-bevegelsen, eller at den forstås som noe mer enn en erstatning for vanlig medisinsk behandling. Men som jeg har påpekt ovenfor, så må en skille mellom “de troendes forståelse” og de begreper og teorier som forskningen bruker for å omtale objektet for forskningen. Det er også viktig å være klar over at den alternative medisinen rommer et mangfold av ulike terapiretninger og at de enkelte retningene har sine forskjellige tradisjoner. Men siden jeg baserer hovedvekten av mine kilder på litteratur som er anbefalt på NAN og som selges gjennom HomeopatiBokhandelen, så må de ses på som representative for det store spekteret av disse tradisjonene og den formen som disse alternative medisinske retningene har i Norge og vesten i dag. De kan ikke uten videre “avfeies” selv om den enkelte utøver eller tilhenger ikke kan si seg enig i alt kildene uttrykker.

Forskning på New Age og alternativ medisin

Ved at den alternative medisinen generelt ses på som en del av nyreligiøsiteten og New Age, vil forskning på disse områdene være av spesiell interesse for meg. En kan skille mellom forskning på den alternative medisinen som har som mål å vurdere effekten av alternativ behandling og forskning som ser på alternativ medisin som et “sosiologisk og religionshistorisk fenomen” og studerer utøvere, brukere og systemet. Min avhandling hører hjemme i denne siste kategorien.

Det finnes flere eksempler på forskere som har sett nærmere på alternativ medisin som en del av nyreligiøsisteten eller New Age. Men denne forskningen har ikke fordypet seg i den alternative medisinens innholdsside, og fremstilt retningene som “helhetlige” systemer. Forskningen bærer preg av at den kun berører den alternative medisinen på “overflaten”, eventuelt med enkelte “dykk” ned i fragmenter av teori og praksis som settes inn i en mer generell ramme innenfor nyreligiøsiteten eller New Age. Denne avhandlingen skiller seg fra denne tradisjonen ved å gå mer i dybden i hva som kjennetegner homeopatien og blomstermedisinen, og ved å legge vekt på en mer helhetlig presentasjon og tolkning av to retninger som kan fremstå som ekvivalente til religiøse tradisjoner.

Jeg vil nedenfor gi en presentasjon av noe av forskningen på nyreligiøsiteten (nye religioner, New Age og uorganisert religion)[47] og alternativ medisin. Utvalget vil være preget av de forskerne som er av særlig interesse i forhold til avgrensningen av min problemstilling.

Gilhus og Mikaelsson deler forskningen på nyreligiøsitet inn i to forskningfelter. Det eldste forskningsfeltet har sine røtter fra sekstiårene da en begynte å studere de nye organiserte religionene i lys av den tidligere forskningen på sekter og kulter. På nittitallet begynte forskere å utforske New Age og uorganisert nyreligiøsitet.[48]

Forskning på nye religioner har i stor grad vært preget av sosiologiske og sosialpsykologiske teorier. Temaer som har vært behandlet har vært bevegelsenes historie, organisasjon og ideologi. Forskere har utviklet teorier om omvendelse og frafall og modeller for å klassifisere de nye religiøse bevegelsene.[49] Gilhus og Mikaelsson påpeker at parallelt med den samfunnsvitenskapelige forskningen har også teologer forsket på nyreligiøsitet. Denne forskningen er sterkt preget av det teologiske grunnsynet som forskningen har sitt utgangspunkt i. Noe av forskningen er preget av samfunnsvitenskapelige teorier, men motivet om å bekjempe de nye religionene fordi de strider mot kristendommen, kan ses på som den røde tråden i mye av denne forskningen.[50] Denne “forskningen” har også vært rettet mot den alternative medisinen.[51]

Representanter for legevitenskapen har sin parallell til teologenes forskning på alternativ medisin. Et kjennetegn ved denne forskningen er at den vil advare mot de alternative medisinske retningene og vise til den manglende vitenskapelighet og søke å synliggjøre at den alternative medisinen er spekulasjoner preget av overtro og “magi”. Den alternative medisinens virkning ses på som et resultat av placeboeffekten.[52]

Gilhus og Mikaelsson påpeker at forskningen på New Age og uorganisert nyreligiøsitet er mer preget av humanistisk forskning enn den forskningen som hovedsakelig har vært rettet mot de organiserte nye religionene.[53] For eksempel nevner de at forskningen på nyreligiøsiteten i Skandinavia, har vært preget av en religionsfenomenologisk tilnærming, helt siden 1980-tallet. De fremhever i denne sammenheng Mikael Rothstein som i sine bøker har lagt vekt på å studere de nye religioner som uttrykk for tradisjonelle religiøse temaer og strukturer.[54]

Religionshistorikerne Ingvild Gilhus og Lisbeth Mikaelsson har jobbet med flere temaer og prosjekter innenfor det nyreligiøse feltet. De påpeker at siden temaet for det nye forskningsfeltet for fullt har kommet inn i kulturen, er det også lett tilgjengelig for forskerne og at den store produksjonen av religiøse tekster i seg selv inviterer til utforskning og tolkning.[55] I boken Kulturens refortrylling. Nyreligiøsitet i moderne samfunn gir de et innblikk i hva som karakteriserer nyreligiøsiteten med utgangspunkt i begreper og teorier og viser at den har utviklet seg og blitt en del av vår kulturelle virkelighet.

De to ovenfornevnte religionshistorikerne har sammen med folkloristene Bente Alver og Torunn Selberg samarbeidet om et prosjekt med tittelen “Myte, magi og mirakel i møte med det moderne”. Også i denne boken behandles forskjellige temaer knyttet til den folkelige- og alternative medisinen. I dette prosjektet har de konsentrert seg om den uorganiserte nyreligiøsiteten.[56] Tidligere har Alver og Selberg utgitt boken “Det er mer mellom himmel og jord” med undertittelen “Folks forståelse av virkeligheten ut fra sykdom og behandling”. Denne boken baserer seg på en rekke intervjuer med brukere og utøvere av folkemedisin og alternativ medisin.

Religionshistorikeren Wouter J. Hanegraaff har skrevet et omfattende verk om ideer innenfor New Age og den historiske bakgrunnen til bevegelsen.[57] Han legger vekt på at New Age-bevegelsen, som helhet, indirekte kan ses på som basert på en kritikk av den dominerende kuturen. Denne kritikken har sin spesifikke tradisjon –den vestlige esoteriske tradisjonen.[58] Jeg har også i stor grad, uavhengig av Hanegraaff, sett på den alternative medisinens kritikk av den etablerte medisinen som et av de bærende prinsippene for tilhengerne.

Religionsfenomenologen Catherine L. Albanese har blant annet skrevet om homeopati og blomstermedisin i sin forskning på New Age, men hun har ikke gitt noen helhetlig presentasjon av disse retningenes innholdsside. I sin artikkel The magical staff: Quantum healing in the New Age i Perspectives on the New Age (ed. Lewis og Melton) ser Albanese på New Age som en ny helbredende religion.[59] Albanese trekker forbindelsen mellom alternative og motkulturelle bevegelser i Amerika på 1800-tallet og dagens New Age. Sentrale grupper var inspirert av fysikeren Franz Anton Mesmer (1734-1815), Emanuel Swedenborg (1688-1772), amerikansk sjamanisme og teosofi. Albanese viser denne innflytelsen i retninger som homeopati og blomstermedisin og hos enkeltpersoner som Deepak Chopra, Marilyn Ferguson og Shakti Gawain. Hun viser at “helbredelse” er en viktigmetafor for fysisk helbredelse, spirituell vekst, gjenoppretting av en økologisk balanse og oppnåelse av en verdensforsoning. I boken Nature Religion in America viser Albanese at naturen og en form for fysisk religion spilte en stor rolle i den religiøse utviklingen som fant sted i Amerika på slutten av 1800-tallet. Sentralt i denne utviklingen var det faktum at “medisin” ble et fokus for den åndelige utviklingen. De som lovet helbredelse fikk religiøse funksjoner og uttalte seg om religiøse forhold. Albanese mener at flere av de medisinske sektene, blant dem homeopatene, tok i bruk et religiøst språk.

Meredith B. McGuire har skrevet om alternativ medisin i flere bøker. I Religion, the Social Context legger McGuire særlig vekt på betydningen av det meningsperspektivet som den alternative medisinen tilbyr sine pasienter. Hun trekker dette frem som en forklarende faktor i den alternative medisinens vekst og innflytelse i den vestlige verden. I boken Health, Illness and the Social Body, som kan klassifiseres som en innføring i medisinsk sosiologi, blir den alternative medisinen presentert innenfor den etablerte medisinens rammer. McGuire viser til forskning på alternative medisinske brukere og prøver å vise årsaker og bakgrunnen for at folk søker alternativ medisin og hvilke erfaringer folk har med den alternative medisinen. I boken Ritual Healing in Suburban America har McGuire undersøkt brukerne av alternativ medisin og sett nærmere på hvilken betydning alternative terapier har for dem og hvem som søker alternativ behandling. Hun studerte fem grupper nærmere og kom blant annet inn på gruppenes syn på helse, sykdom, diagnose og helbredende krefter.[60]

Teologen Irving Hexham og hans kone Karla Poewe har skrevet to bøker om New Age hvor de også skriver om alternativ medisin: Understanding Cults and New Religions og New Religions as Global Cultures. Den siste boken er særlig interessant når det gjelder perspektivet på hvordan myter skapes innenfor de nye religionene. [61]

Sykdomshistorier er en viktig fortellingssjanger i mange kulturer. Forskning på hvordan folk forteller sykdomshistorier eller om erfaringer tilknyttet sykdommer, er interessant i forhold til den alternative medisinen. Her betegner jeg denne typen fortellinger som pasienthistorier. Det er særlig folklorister og antropologer som har bidratt til å belyse dette feltet. Noen undersøkelser er rettet mot den alternative eller folkelige medisinen, andre er rettet mot den etablerte medisinen. Jeg har benyttet antropolog og psykiater Arthur Kleinmanns bøker Patients and Healers in the Context of Culture og The Illness Narratives. Kleinmann har også bidratt med en modell for helsesystemet som er mye anvendt av de forskerne som jeg har benyttet i denne avhandlingen. Kleinmann viser også til pasientens erfaringer med symptomer og sykdommer og den betydningen som dette får i livene til pasientene. Han legger vekt på meningsperspektivet knyttet til sykdomserfaringer og den kulturelle innflytelsen som gjør seg gjeldende innenfor de medisinske systemene.

Det finnes eksempler på forskning på alternativ medisin som klart har tatt positiv stilling til denne behandlingsformen. Legen Vilhelm Schjelderup har i sine to bøker Legekunsten på nye veier og Nytt lys på medisinen forsøkt å gi en moderne “vitenskapelig” begrunnelse for den alternative medisinens prinsipper.[62] Sentrale begreper for Schjelderup blir i denne sammenheng ideen om “et holografisk prinsipp” som kommer til uttrykk i “den nye biologiske disiplinen” som betegnes som ECIWO-biologien.[63] Disse teoriene og begrepene er ikke anerkjent av den etablerte vitenskapen. Men Schjelderup er en interessant kilde til homeopatiens historie, prinsipper og forsøk på å vitenskapeliggjøre dette.

Den danske sosiologen Laila Lunsø, som forsvarte Danmarks første doktoravhandling om alternativ medisin i 1996, hører også hjemme blant disse. Avhandlingen utkom i bokform under tittelen Det alternative behandlingsområde. Launsø har også forfattet flere bøker og artikler om alternativ medisin. Hun har levert bidrag til bøkene Livskraft og mennesker og Studies in Alternative Therapy 1 og 2.

Stortinget ga regjeringen i oppdrag å utrede den alternative medisinens plass helsesystemet i Norge. Aarbakke-utvalget leverte sin utredning i NOU 1998:21. I dette dokumentet kan en lese om den alternative medisinens stilling i dagens Norge på bakgrunn av undersøkelser som er foretatt og systematisert av utvalget. En rekke terapiformer blir også gjennomgått. Utvalget drøfter også den alternative medisinens fremtid i Norge og kommer med sine anbefalinger.

Kilder

Utgangspunktet for valg av tema og vektlegging av homeopati og Bachs blomstermedisin, er min bakgrunn som student ved Norsk Akademi for Naturmedisin (NAN). Jeg begynte på et femårig deltidsstudium, men “hoppet” av etter ett år.[64] Jeg har også arbeidet i to helsekostforretninger i tidsrommet 1990-96. Jeg har altså vært innenfor det feltet som er tema for denne avhandlingen. Fra å være student og aktiv som “selger” av alternative midler og ideer, har jeg senere plassert meg på sidelinjen og observert og analysert en del av dette feltet som uttrykk for en del av nyreligiøsiteten.

Arbeidet i helsekostforretningene og studiet ved NAN har gitt meg et bakgrunnsmateriale og et slags “passivt feltarbeid”. Jeg observerte og registrerte holdninger til og erfaringer med den offisielle medisinen, den alternative medisinen og folkemedisinen da jeg jobbet i helsekostforretningen, studerte vedNAN, leste aviser og snakket med folk. Jeg har hatt en god del kontakt med selgere og konsulenter innenfor helsekostbransjen. Etter hvert som jeg begynte å arbeide med min hovedfagsoppgave, har jeg befunnet meg i en tilstand av konstant åpenhet mot det som kunne være relevant for min oppgave.

Jeg har benyttet meg av forelesningsnotater fra NAN. Disse notatene er skrevet før jeg begynte på min hovedfagsoppgave, så de er ikke farget av dens problemstilling. Forelesningene i homeopatisk filosofi på NAN var i stor grad basert på Hahnemanns Organon, Kents Lectures og Vithoulkas bøker.[65] Lill Granrud holdt én forelesning i Bach-blomstermedisin.[66] Selv om forelseningsnotatene er skrevet ned i en annen hensikt enn det jeg harbrukt dem til i denne avhandlingen, representerer de tross alt en students nedtegnelser og foreberedelser til eksamen ved en alternativ medisinsk skole ogrepresenterer innholdet i undervisningen.

Selv om jeg altså har lagt vekt på et skriftlig materiale, har jeg gjennom mine erfaringer en annen referanseramme i bakhånd. Som student har jeg også vært innenfor det terapeutiske rom og har sett hva som kan foregå der, blant annet deltok jeg på klinikkundervisning og kollokviegrupper, hvor vi jobbet både med medstudenter som pasienter og med pasienter “utenfra”. Også forelesningene åpnet døren inn til det terapeutiske rom gjennom flittig bruk av pasienthistorier. Disse fortellingene er viktige i den alternative medisinens retorikk, didaktikk og selvforståelse. Fortellingene brukes for å legitimere at og hvordan den alternative medisinen virker.[67]

Jeg har, som sagt, lagt hovedvekten på skriftlige kilder. Hovedvekten av bøkene som jeg har benyttet meg av om homeopati og en del av bøkene om blomstermedisin, er pensumbøker og anbefalt litteratur fra NAN. Dette innebærer at de fleste homeopater og utøvere av blomstermedisin har en del av sitt teoretiske grunnlag fra de kildene som jeg legger til grunn for denne avhandlingen. Det skriftlige materialet som ligger til grunn for den alternative medisinen er stort sett bøker skrevet av grunnleggerne, utøvere og tilhengere av alternativ medisin. Bøkene gir i stor grad en innføring i teori, metode og eksempler hentet fra praktisk bruk.

Mine hovedkilder til homeopatien og blomstermedisinen er de skriftlige kildene som “de troende” eller “utøverne” selv har forfattet. Jeg ser på dette som primærkilder til å forstå homeopatien og blomstermedisinens innholdsside. Disse kildene presenterer og representerer homeopatien og blomstermedisinen innenfra. Med sekundærlitteraturen forstår jeg kilder som ser homeopatien og blomstermedisinen utenfra. For eksempel leksikon og bøker skrevet av folk som “står utenfor det alternativ medisinske felt”.

Blant mangfoldet av bøker finner vi en rekke “klassiske” skrifter som er autoriteter. Her står bøker skrevet av grunnleggerne av forskjellige medisinske skoler i en særstilling, men det har også kommet til andre autoriteter senere. Hahnemann og Bach skrev selv ned sine medisinske oppdagelser og teorier og utga disse i bokform og artikler mens de levde. Disse skriftene har i dag normativ status og ligger til grunn for den praksis som vi finner innenfor deres skoler. I disse skriftene møter vi ikke bare de medisinske teorier, men vi får også et innblikk i grunnleggernes selvforståelse og deres syn på systemene som de utviklet.

Medarbeidere og etterfølgere har skrevet ned medisinske teorier og biografisk materiale om grunnleggerne og systemets utvikling. Vi kan se på mange av disse bøkene som kommentarlitteratur og formidling av den alternative medisinske metode, lære og budskap. Den medisinske teori og lære er sterkt knyttet til grunnleggernes livshistorier som har karakter av å være en del av en mytologisk tradisjon. Generelt inneholder de fleste bøker om homeopati og blomstermedisin noe biografisk materiale om grunnleggerne. I tillegg er det skrevet biografier om Hahnemann og Bach. Mange av bøkene gir også en innføring i historie, teori, metode og praksis innen ulike alternative retninger. De prøver å vise retningenes sannhet og vitenskapelighet. De fleste skrifter jeg har lagt til grunn for min avhandling er myntet på et publikum som har en åpen innstilling overfor den alternative medisinen.

Det biografiske materialet om grunnleggerne har karakter av å være hagiografisk (hellig biografi). Med dette sikter jeg til at tekstene ofte er mer verdifulle som kilde til å legitimere og forklare grunnleggernes liv som meningsfulle i forhold til de medisinske systemene som de grunnla, enn som historiske biografier. Et kjennetegn på hagiografier er at tilfeldige begivenheter tillegges mening på en slik måte at de forklarer unike hendelser og personens liv konstrueres om et mål.[68]

En del bøker om alternativ medisin kan klassifiseres som populærlitteratur. Et kjennetegn på disse bøkene er at de ofte har en del “selvhjelps-stoff” og at de er beregnet på “lekfolket” i den medisinske verden, den gruppen som tradisjonelt har benyttet det som betegnes som folkemedisin.[69]

Skriftlige kilder til homeopatien

Jeg vil nedenfor kommentere noen av de viktigste kildene som jeg har brukt i studiet av homeopatiens innholdsside. En god del av den homeopatiske litteraturen kan betegnes som “fagbøker” beregnet på de som praktiserer homeopati. HomeopatiBokhandelen bruker betegnelsen Den allmennpraktiserende homeopat om disse fagpersonene.[70]

I homeopatien finner vi tre store homeopater som står i en særstilling, det er Hahnemann, Kent og Vithoulkas. Jeg vil presentere noen av deres skrifter nedenfor sammen med den mest sentrale litteraturen som jeg har benyttet som kilder til min avhandling.

Hahnemann la grunnlaget for homeopatien som et medisinsk alternativ med sin bok The Organon of Practical Medicine (heretter Organon). Denne boken regnes som Hahnemanns hovedverk og er utgangspunktet for homeopatien. Boken ble utgitt første gang i 1810 i Tyskland.[71] Organon er delt opp i paragrafer i tre hoveddeler og inneholder en rekke “prinsipper” og “naturlover” for homeopatien. Disse anses som “sanne” av dens tilhengere. Disse naturlovene er grunnlaget for homeopatien og er de forutsetningene som retningens tilhengere bruker for å fortolke sykdomsforløp, stille diagnose, bestemme hvordan midlene skal fremstilles og hvordan en skal finne frem til det rette middel.

Hahnemann hadde en omfattende skriftlig produksjon og i perioder livnærte han seg som forsker og oversetter. Ved siden av Organon er Materia Medica Pura og Chronic Diseases de viktigste skriftene for homeopatien. Det har utviklet seg ulike fortolkningstradisjoner i tilknytning til Hahnemanns skrifter. På den ene siden ses de på som basert på naturlover og uttrykk for evige sannheter, på den annen side må de tillempes til vår tid. Senere representanter for homeopatene har fortolket og utdypet Hahnemanns skrifter. Og disse har igjen fått en tilnærmet autoritativ status. Vi kan snakke om kommentarlitteratur, eller autorative fortolkninger.

Den amerikanske legen og homeopaten James Tylor Kent (heretter Kent) kom til å få en avgjørende innflytelse på homeopatiens utvikling. Hans forelesninger over Organon er samlet i boken Lectures on Homœopathic Philosophy (forkortes Lectures). Denne boken ses på som en utfylling og fortolkning av Organon og anses for å være en obligatorisk basisbok og en “nøkkel” til å forstå filosofien og metodologien i klassisk homeopati.[72] Kent ga også ut en Materia Medica og et repertorium som begge har en viktig plass i homeopatien. Disse tre bøkene av Kent brukes flittig den dag i dag. Og både Materia Medica og repertoriet benyttes flittig under den diagnostiske prosessen.[73]

Georges Vithoulkas, en nålevende gresk homeopat, har skrevet flere bøker som har autoritativ status. Han regnes for å være en av verdens ledende homeopater.[74] Her er Homeopati – Fremtidens medisin, Homeopati – en vetenskap? og En ny modell for helse og sykdom de mest kjente.[75] Han holder på å gi ut en omfattende Materia Medica i 12 bind, som tilhengerne mener “… kommer til å bli stående som et av homeopatiens viktigste oppslagsverk. All informasjon er 100% pålitelig…[SIC!].”[76] Hans bøker regnes for å være verdifulle som innsikt i homeopatiens filosofi og Materia Medica, og han har utviklet modeller for å forstå hvordan homeopatien virker. Den amerikanske legen og homeopaten Linda Johnston mener at Vithoulkas “har vist vei for en helt ny generasjon homeopater” og at han har satt en standard som hun alltid vil strebe etter.[77]

Da jeg studerte på NAN, fikk vi utlevert et kompendium om homeopatisk filosofi, med tittelen “Referater fra forelesninger i homøopatisk filosofi” som var forfattet av homeopat, rektor og foreleser på NAN, Olav Røssberg. Han var med på å grunnlegge skolen i 1975 sammen med lege og homeopat Jens Lunden. Kompendiet skulle være til hjelp i studentenes studier av de homeopatiske prinsipper før eksamen. Det kan ses på som en kommentarskrift til Organon og en innføring til homeopatien. Denne stensilen må ses på som representativ for den tilnærmingen til homeopatien som norske homeopater “bekjenner” seg til.

Alternativt Nettverk er et viktig tidsskrift for den alternative bevegelsen i Norge. Flere homeopater har skrevet artikler om homeopati der, bl.a. Andreas Bjørndal,[78] Sandra Bartfai-Bjørndal, Eric Mørenskog og Angela Behning. Flere av disse annonserer også for sine terapitilbud og kurs.[79] Særlig Bjørndal og Bartfai-Bjørndal representerer homeopater som fortolker og legitimerer synet på mennesket, sykdommer og homeopatien med henvisninger til esoteriske, religiøse og kulturelle tradisjoner. Som tidligere nevnt, har flere andre norske homeopater markert seg i den kulørte ukepressen som faste skribenter og spaltister.

Det finnes en rekke innføringsbøker i homeopatisk filosofi og metode.[80] Mange av disse bøkene har også mindre repertorier og materia medicaer.[81] Gerhard Koheler gir en grundig innføring i teori og metode i sin bok The Handbook of Homeopathy. Its Principles and Practice. Den amerikanske legen Linda Johnston har skrevet boken Din hverdags medisin. Hva er homeopati? Denne boken bærer preg av en personlig konvertering til homeopatien og en populærvitenskapelig appell til leseren om at homeopatien er løsningen.[82]

Elizabeth Danzingers gir i sin bok Homeopathy From Alchemy To Medicine en fremstilling av de historiske forutsetninger for Hahnemanns oppdagelser. Dana Ullmans bok Discovering Homeopathic Medicine for the 21st Century, gir en innføring i homeopatiens historie og tankegods. Et forsøk på å vise homeopatiens vitenskapelige røtter finner vi i Keith A. Scott og Linda A. McCourt bok Homeopati. Den potente kraften i minimumsdosen.

Jeg har benyttet meg av brosjyrer fra skoler som underviser i alternativ medisin, alternative terapeuter, helsekostprodukter og katalogen til HomeopatiBokhandelen.[83] Innsamlingen her har vært “tilfeldig”, men de eksempler som presenteres er like fullt nyttige for å illustrere deler av feltet.

Jeg har også benyttet meg av leserinnlegg, kronikker og artikler i aviser fra den offentlige debatt om alternativ medisin.

Skriftlige kilder til blomstermedisinen

Nedenfor vil jeg kommentere den viktigste litteraturen som jeg har benyttet om blomstermedisinen. Bachs blomstermedisin anses for å være enkel i teorien, i motsetning til homeopatien. Grunnlaget for hele virksomheten er Bachs skrifter som har autoritativ status. Dette er små hefter som formidler Bachs teorier og budskap og gir en innføring i blomstermidlenes fremstilling og terapeutiske bruk. Bach fant de første blomstermidlene i 1928 og det første blomstermedisinske skriftet Heal Thyself kom ut i 1931. Bach skal ha offentliggjort resultater av sine undersøkelser i forskjellige magasiner. Petersen betegner disse skriftene som Bach-skriftene.[84] I denne gruppen finner vi: Free Thyself, Ye Suffer From Yourselves, Heal Thyself, The Twelve Healers and Other Remedies.[85]

Originalene til Bachskriftene finnes på Mount Vernon (Bachsenteret), Bachs hjem de siste årene han levde. Skriftene utgis i enkle hefter og i samlede utgaver som også omfatter brev som Bach skrev og mottok.[86] Bach ønsket ikke at tidligere utgaver av hans skrifter skulle komme ut igjen, dette symboliserte han ved å brenne sine tidligere utgaver. Nora Weeks skrev i biografien om Bach:

“He made a large bonfire of all pamphlets and papers he had written of his former work, and smashed his syringes and vaccine bottles, throwing their contents down the laboratory sink.”[87]

Det er flere autoriteter innenfor blomstermedisinen. Nora Weeks og Victor Bullens nedtegnelser står i en særstilling. De var Bachs nære medarbeidere og de ble overlatt ansvaret for den videre driften av Mount Vernon da Bach døde. Nora Weeks skrev biografien, eller nærmere bestemt hagiografien, The Medical Discoveries of Edward Bach Physican. Dette er den nærmeste kilden til hans liv og lære. Weeks prøver å formidle det særegne og spesielle ved Bach, det som gjorde det mulig for Bach å komme frem til blomstermedisinen. Her legges det vekt på hans forhold til naturen og Gud, hans spesielle evner og følsomhet. Alt gis en intensjon og tolkes utfra det systemet som han utviklet.

Weeks og Bullen utga en bok om fremstillingsmetoden av Bach-midlene, The Bach Flower Remedies. Illustrations and Preparations. I en periode trakk forfatterne boken tilbake fra markedet fordi det var noen som begynte å fremstille Bachmidler i konflikt med Bachs lære.[88]

En del av litteraturen har karakter av å være kommentarlitteratur til Bachskriftene. Det finnes en del innføringsbøker om blomstermedisin som presenterer midlene, teoriene og personen Bach. De fleste bøkene er beregnet både på terapeuter og lekfolk. Dette er i tråd med Bachs lære. Philip M. Chancellor bok Illustrated Handbook of The Bach Flower Remedies gir en grundig innføring i hvordan en kan foreskrive midlene og en fyldig presentasjon av de 38 midlene sammen med en rekke “pasienthistorier” som skal fungere som illustrasjoner.

Julian og Martine Barnards bok Healing Herbs of Edward Bach er en gjennomillustrert bok med fargefotografier av blomstermidlene. Hver blomst er presentert med affirmasjoner og bilder sammen med en beskrivende tekst, både av de mer botaniske data, men også hovedopplysninger om hvem som “trenger” det enkelte middel.

Den danske blomstermedisineren Jens-Erik Risom Petersen, har skrevet om Bach blomstermedisin og oversatt noen av Bach-skriftene til dansk i boken Nyt liv med dr. Bachs blomstermedicin .

Det finnes en del biografisk stoff i den generelle litteraturen. Mye av dette bygger på Weeks biografi, men det kommer også frem nye sider ved Bach og hans medarbeidere.[89] Judy Howard har skrevet The Story of Mount Vernon Home of the Bach Flower Remedies. Bachs liv og arbeid på Mount Vernon blir presentert og vi får innblikk i stedets utvikling frem til slutten av 80-tallet. Her blir personene som har vært tilknyttet Mount Vernon presentert sammen med tidens utfordringer.

I Norge er det gitt ut flere bøker om blomstermedisin. Lill Granrud er nok den fremste representanten i Norge. Hun har skrevet boken Bachs blomstermedisin, underviser på NAN og har vært aktiv som skribent og hatt egen spalte i Allers om alternativ medisin. Her har hun svart på spørsmål og skrevet om ulike urter. Hun har også skrevet og oversatt en rekke urtebøker.[90]

I de senere årene har det stadig kommet flere nye retninger som praktiserer blomstermedisin etter inspirasjon av Bach og antallet blomstermidler har økt med flere hundre. Fra 1960- og 1970-årene skjedde det en revitalisering av blomstermedisinen. En av de første til å komme med nye blomstermidler var Richard Katz fra California. Flere fulgte hans spor, og nye blomstermidler fra alle verdenshjørner kom på markedet.[91] Flower Essence Repertory av Kaminski og Katz og The Encyclopedia of Flower Remedies av Harvey og Cochrane er to bøker som begge gir en grundig innføring i teori og metode og som presenterer en rekke psykologiske portretter av midler og har fyldige repertorier over symptomer. Katz grunnla Flower Essence Society (FES) i 1979. Det er en organisasjon som skal fremme forskning og utvikling av blomstermidler.[92]

Ian White, en naturopat fra Australia, har gjennom meditasjon og kanalisering kommet frem til 61 blomsteressenser og 10 ferdigblandede kombinasjoner. Han skriver om disse midlene i boken Australian Bush Flower Essences.[93]

Boken Flower Essences and Vibrational Healing av Gurudas er en bok som er skrevet i dialogform på bakgrunn av kanalisering gjennom Kevin Ryerson og Jon Fox. Ryerson skal ha hatt god kontakt med apostelen Johannes, som skal ha hatt tilgang til “all informasjon og visdom” fra Atlantis og Lehmur. Fox blir guidet av Hilarion.

I Norge har vi minst to bidrag til denne kulturen: Den norske legen Bjørn Øverbye har skrevet Den helbredende Blomster-Energi, en norsk leges erfaringer med blomstermedisin. Han er inspirert av Bach, men han kommer med nye midler og nye fortolkninger. I denne boken fremstilles blomstermedisinen innenfor rammene av selverkjennelse og nyreligiøse tanker.

På Alternativmessen i Oslo høsten 1995 kom jeg over et hefte som het Universets blomsteressenser. Dette heftet er et norsk bidrag til nye blomstermidler inspirert av Bachs blomstermedisin. Dette heftet er et resultat av “kanalisert viten” fra en “Guddommelig energi” fra universet. Maya Norheim og Anne Britt Ellingsen “har kanalisert ned den spirituelle informasjonen om hver essens”. Ina Ringstad og Bengt Helgesen har hjulpet til med det praktiske arbeidet.[94]

Problemstilling

Det er vanlig å betrakte den alternative medisinen som en del av nyreligiøsiteten og som et viktig karaktertrekk ved New Age.[95] Gilhus, Mikaelsson og Hanegraaff påpeker imidlertid at det er gjort få dybdestudier av nyreligiøsitetens innholdsside. Hovedmålet med denne avhandlingen er å foreta en grundig religionsvitenskapelig analyse og tolkning av homeopatiens og blomstermedisinens innholdsside og å sammenholde de funnene som avdekkes med den mer generelle oppfatningen av den alternative medisinen som et fenomen innenfor det nyreligiøse feltet.

Min hypotese er at jeg gjennom å studere den alternative medisinens egne skrifter vil finne religionslike trekk knyttet til lære og selvforståelse, og at dette vil komme til uttrykk i symboler, myter, dogmer og riter. De religionslike trekkene kan være funksjonelle likheter (familielikhet) og paralleller til tilsvarende trekk innenfor tradisjonell religion. Jeg vil undersøke om homeopatien og blomstermedisinen kan plasseres innenfor tre organisatoriske modeller for nyreligiøsiteten.

Avhandlingen er delt inn i tre deler. Del 1 består av dette innledningskapittelet og et kapittel hvor jeg har avgrenset den alternative medisinen i forhold til den etablerte medisinen og folkemedisinen. I denne delen presenterer jeg også det alternative medisinske felt. Del 2 er avhandlingens hoveddel. Den er delt inn i tematiske kapitler: grunnleggerne, skrifter og prinsipper, menneskesyn, sykdomssyn og helbredelse, homeopatiske piller og dråper med blomstermedisin, helbredelsesritualet og pasienthistorier. Religionslike trekk presenteres og drøftes i hvert kapittel. I del 3 oppsummerer jeg funnene og sammenholder dem med problemstillingen. Videre drøfter jeg ulike religionsvitenskapelige modeller for å klassifisere homeopatien og blomstermedisinen.

Kapittel 2. Det medisinske landskap

I dette kapittelet vil jeg definere og avgrense hovedformene i det medisinske landskap og se nærmere på begreper som betegner de medisinske retningene. Disse begrepene kan si oss noe om kjennetegnene og identiteten til de forskjellige retningene, og dette er grunnen til at jeg har valgt å vie dette emnet oppmerksomhet. Jeg vil også se nærmere på “det alternative medisinske felt” og se hva som kjennetegner dette feltet og illustrere noe av mangfoldet som vi finner her. Dette kan også være viktig som et generelt bakteppe av kunnskap for videre lesning.

Det finnes mange medisinske tradisjoner i verden i dag. Siden temaet for denne avhandlingen er den alternative medisin i vesten, vil en operasjonell avgrensning være å trekke grensene mellom de tre hovedtradisjonene som vi finner parallelt i vesten i dag. De vanligste betegnelsene på disse er folkemedisin, alternativmedisin og skolemedisin. Denne inndelingen benyttes også av Kleinmann i hans analyse av det vestlige helsesystemet og i Aarbakke-utvalgets utredning om alternativ medisin.[96] Avgrensningen har som hensikt å være grovt skisserende og funksjonell i forhold til mitt materiale. Det er ikke nødvendigvis skarpe skiller mellom disse gruppene, men de kan skilles fra hverandre gjennom en del kjennetegn vi skal komme nærmere inn på. Hver av disse betegnelsene omfatter flere retninger og medisinske systemer. Vi finner også representanter for grupper som prøver å kombinere disse.

Skolemedisinen

I litteraturen brukes også andre betegnelser på denne medisinske sektoren. F eks. den offisielle-, vitenskapelige-, bio-, konvensjonelle-, primære-, etablerte-, syntetiske-, ortodokse- eller reduksjonistiske medisinen og allopati.[97] Jeg kommer til å bruke en del av begrepene om hverandre, men foretrekker begrepene den offisielle, den etablerte, den profesjonelle- og skolemedisin. Kleinmann bruker betegnelsen den profesjonelle sektor og vektlegger at den utøves av spesialistene og at denne sektoren kjennetegnes ved at den er beskyttet og har privilegier. I denne sektoren finner vi alle behandlere som har en offisiell autorisasjon og legitimert rett til å behandle andre. Denne sektoren vil variere fra ulike kulturer, men i vesten vil som regel denne sektoren bestå av leger, tannleger, fysioterapeuter, sykepleiere og kiropraktikere.[98]

Folkemedisinen

Folkemedisinen har en lokal tilhørighet, den er avgrenset etnisk eller nasjonalt. Aarbakke-utvalget bruker også betegnelsen etnomedisin. Andre betegnelser er urtemedisin og forfedremedisin. Kleinmann bruker betegnelsen den folkelige sektor.[99] Jeg bruker betegnelsen folkemedisin. Denne betegnelsen er den mest brukte og den fanger opp det essensielle med denne medisinske tradisjonen, at det er “folket” som er de sentrale aktørene. I denne gruppen finner vi behandlere som ikke har noen formell utdannelse eller offisiell status som behandler. Dette er den mest utbredte medisinske sektor i verden; dette er lekfolkets arena. Folk behandler seg selv og andre med blant annet urter, kjerringråd, reseptfrie produkter fra apoteket og massasje.[100]

Utøverne av folkemedisin er som regel den syke selv, dennes familie, eller bekjente eller en person med spesielle evner og anlegg, en såkalt “klok kone/mann” eller en healer. En healer betegnes som en person med åndelige eller naturlige evner til å helbrede. Hos noen skal dette være medfødte egenskaper, andre skal ha lært det av andre. Noen mener å kunne helbrede folk ved håndspåleggelse, bønn eller andre metoder. En healer kan legitimere sin gjerning som en del av en etablert religiøs tradisjon. Her er det nærliggende å tenke på Jesus som et forbilde som, i følge evangeliene, skal ha hatt evnen til å helbrede. Det finnes flere eksempler på representanter for kristne og andre religiøse tradisjoner som mener at de har en tilsvarende evne. Dette kan også systematiseres slik Christian Science er et eksempel på.[101]

Det er vanlig å snakke om folkemedisin i motsetning til den offisielle medisin. Mens folkemedisin blir sett på som basert på tro og overtro, blir den offisielle medisinen sett på som vitenskapelig. Folkemedisinen anses som subjektiv erfaringsmedisin, mens den offisielle er objektiv og dokumentert. I folkemedisinen har ofte kvinnene hatt stor innflytelse, også ved at dette er dagliglivets hjemmemedisin.[102]

Folkemedisinen har ofte blitt sett på som primitiv og mange har forventet at den ville bli skjøvet bort av skolemedisinen, men det har ikke skjedd. Vi finner fremdeles folkemedisinen i de vestlige moderne samfunn. Dette har tidligere blitt tolket som en rest av den gamle bondekulturen, eller som et utslag av at folk med lav eller ingen utdannelse ikke hadde råd til skolemedisinsk behandling. Flere undersøkelser har imidlertid vist at bruken av folkemedisin er relativt omfattende blant folk med høyere utdanning og “fully acculturated, and economicically secure persons”. Det er interessant at det er en tendens til at forskjellige subkulturer også bruker forskjellige former for medisin. [103]

I følge sosiologen Launsø skal det i litteraturen være enighet om at det som skiller en “klok kone” fra en alternativ behandler er at den “kloke kone” ikke har gjennomgått noen formell utdannelse, mens dette er tilfelle med den alternative behandler. Den alternative behandler kan ha den “kloke kones” ferdigheter.[104]

Alternativ medisin

Alternativ medisin er en av flere betegnelser eller klassifikasjoner på et fenomen eller en mengde fenomener innenfor det medisinske landskap. Den alternative medisinen kan ses på som en mellomting mellom den folkelige og profesjonelle medisinen. Jeg velger å bruke betegnelsen alternativ medisin,selv om det ikke er en uproblematisk betegnelse.[105] Andre betegnelser som også brukes er naturmedisin, urtemedisin, komplementær medisin, den andre medisinen, integrert medisin, holistisk medisin eller helhetsmedisin. Begrepene gir forskjellige konnotasjoner. Som tidligere nevnt, blir noen av disse betegnelsene også brukt om folkemedisinen. Dette kan bidra til at skillet mellom disse kan bli uklart i folks oppfattelse.

Det er i dag vanlig at alternative terapeuter bruker flere behandlingsformer, de markedsfører seg med en tittel og ramser opp en rekke terapiformer som de kan tilby sine pasienter. De knytter ofte sin identitet som terapeut til en bestemt behandlingsform. Dette kan ha sammenheng med at de fleste alternative medisinske skoler underviser i flere alternative metoder, men legger vekten på én.[106] Noen titler er generelle som naturmedisiner, naturterapeut, helhetsterapeut, alternativ behandler/terapeut, andre betegnelser er mer spesifikke som soneterapeut (her finner vi også enda mer spesifikke betegnelser som fotsoneterapeut), biopat, kinesiolog, akupunktør, aromaterapeut, massør og homeopat.

De ulike terapeutiske titler gir oss ikke alltid et korrekt bilde av terapeutens kvalifikasjoner. I dag kan de som praktiserer kalle seg hva de vil, uten å dokumentere at de har kvalifisert seg.[107] For å fremme egeninteressen har enkelte forbund og skoler prøvd å beskytte sine medlemmer. I Norge er organisasjonen NHL et godt eksempel. Dette er en interesseorganisasjon for homeopater som har gått på NAN, SIKH eller Arcanum. De fleste homeopater i Norge er medlem av NHL.[108] En rekke terapeutiske grupperinger har sluttet seg sammen i en paraplyorganisasjon, Norske Naturterapeuters Hovedorganisasjon (NNH). Denne organisasjonen utgir et medlemsblad, Kimbladet. I denne organisasjonen var det 240 fullverdige medlemmer og 436 studentmedlemer per 1.7.97.[109]

I den alternativ medisinske gruppen finner vi et mangfold av ulike behandlere som anerkjennes av deler av befolkningen, men som i de fleste tilfeller ikke er tildelt noen offisiell autorisasjon eller legitimert rett til å behandle.[110] Det finnes visse former for statlig godkjenning i flere land i Europa.[111] I England og Tyskland finnes det også sykehus som kombinerer alternative og etablerte behandlingsformer. I noen land, som f. eks Sveits og Nederland, er det formelt forbudt å praktisere som alternative terapeuter, men i praksis blir ikke dette fulgt.[112]

De fleste land i Vesten har en lovgivning som regulerer den alternative medisinske virksomhet. Den alternative medisinens status henger sammen med spørsmålet om hvem som skal få lov til å behandle syke, det vil si om dette skal være forbeholdt de som har en formell utdannelse, eller om også lekfolk kan slippe til. Det finnes ulike praksiser fra land til land. Hovedtrekkene er at lekfolk har lov til å ta syke i kur, men at det er visse restriksjoner på hva de har lov til å behandle. I Norge er det Kvakksalverloven av 1936 som definerer hvem som har lov til å ta syke i kur. Denne loven begrenser hvem som får lov til å kalle seg lege. Tittelen er forbeholdt de som har en offisiell medisinsk utdannelse. Det vil si at det er lovstridig å benevne seg som f. eks naturlege. Loven regulerer også hvilke sykdommer som kun leger får lov til å behandle.[113] I Norge, Sverige og Danmark er lovverket noenlunde sammenfallende på dette området.[114] I England finnes det ingen lovgivning som hindrer lekfolket i å ta syke i pleie og kur. Men de er likevel underlagt visse restriksjoner.[115]

En studie av leger som benytter alternative metoder, viste at deres personlige erfaringer hadde avgjørende betydning:

«… their personal web of experiences, including religion and spirituality or their own illness or pain experiences, led them to integrate alternative approaches with mainstream medical practises.»[116]

Vi har etter hvert fått flere klinikker i Norge som tilbyr tjenester både fra den offisielle og den alternative behandlingsfloraen. Det finnes utøvere som kombinerer disse to behandlingsformene og det er leger som samarbeider med alternative terapeuter. Det finnes flere “kursteder” i de nordiske land hvor en finner behandlingstilbud fra både den alternative og etablerte medisinen.

Mens det ikke er noen begrensninger for leger i Norge når det gjelder å ta alternative behandlingsmetoder i bruk, så kan svenske leger miste lisensen for slik praksis. Danske leger kan ha en medhjelper som praktiserer alternativ medisin, men legen har da ansvaret for undersøkelsen, diagnosen og behandlingen.[117]

Definisjoner på alternativ medisin

Antropologen Richard Grossinger beskriver alternativ medisinen som et system som er i opposisjon til den “universelle teknologiske medisinen”:

“Alternative medicine describes the general and continuous emergence of systems of treatment in opposition to a universal technological medicine. It includes various ancient and folk medicines that reassert themselves from era to era, as well as idiosyncratic medicines that may derive, at least in part, from aspects of the scientific model. When I speak of the ‘new medicine,’ I mean particularly the present constellation of alternative practises that emerged during the last half of the twentieth century in the United States. Although many of these practices were quite old and originate from divergent sources, they share a fresh political and ideological thrust as well as often unstated social and economic alliances. I use ‘holistic medicine’ to suggest the significant similarity between ‘the new’ and traditional medicine as it was practised in prehistoric and ancient times.”[118]

Laila Launsø påpeker at det ikke finnes noen offisiell definisjon på hva som menes med den alternative medisinen, verken innenfor det politisk-administrative system, i befolkningen eller det vitenskapelige samfunn.[119] Noe som bidrar til ytterligere forvirring er at alternativ medisin er en av flere betegnelser som brukes på den behandling som gis av personer uten autorisasjon og av enkelte leger med autorisasjon.

Det er særlig to ting som trekker opp skillene mellom alternativ medisin og skolemedisin. Dette er henholdsvis hvem som utøver medisinen, om det er en lege eller ikke, og om medisinen er en del av det offentlige behandlingssystem.[120] Disse synspunktene kommer frem i avgrensningene som er gjort i sitatene nedenfor av henholdsvis Odd Jarle Kvamme og den svenske komiteen for alternativ medisin:

«Ulike metoder for å diagnostisere og forebygge sykdom og/eller behandle og rehabilitere sykdom eller skade. Det undervises ikke i metodene ved de ordinære læresteder. Utdannelse i metodene gir ikke autorisasjon som helsepersonell.»[121]

«En mulig definisjon af alternativ behandling kunne være, at der her bliver arbejdet med sygdomsforståelser og -behandlinger, der ikke officielt undervises i ved autoriserede uddannelsessteder.»[122]

Siden definisjonene trekker skillet mellom den offentlige medisinen på den ene siden, og folkemedisin og såkalt alternativ medisin på den andre siden på grunnlag av utdanning og autorisasjon, påpeker Launsø at denne type definisjoner er problematiske fordi det ved enkelte læresteder undervises i alternative behandlingsteknikker og sykdomsforståelser. Definisjonene blir ytterligere problematiske når vi ser på det økte antall behandlere innenfor det etablerte helsevesen som benytter seg av alternative metoder. Her finner vi leger, tannleger, sykepleiere og fysioterapeuter.[123]

Betegnelsen alternativ medisin sier noe om behandlingsformens status og anvendelse i dag. Det er ikke den primære medisinske behandling som inngår i dens tilbud. For mange mennesker er den et alternativ til det offisielle medisinske tilbud. Den brukes enten i kombinasjon med eller som et eget alternativ, enten som et første valg, eller som et siste forsøk etter at den offisielle medisinen har måttet melde pass. McGuire påpeker at det nå er en tendens til at flere velger alternativ behandling som første valg.[124]

Begrepet alternativ behandler eller -behandling brukes i Danmark om de behandlere og de behandlinger som ikke får økonomisk tilskudd og som utføres av ikke-autoriserte behandlere. Men dette skillet er ikke alltid like operativt, ved at mange av de samme behandlinger gis av autoriserte behandlere.[125]

Som tidligere nevnt, er det en vanlig oppfatning at det som blant annet skiller folkemedisin fra alternativ medisin er at utøverne av alternativ medisinen har tatt del i en utdannelse og har fått en viss form for sertifisering. Dette er en formell forskjell mellom disse to medisinske tradisjonene. Øivind Larsen skriver om alternativ medisin:

«Som oftest er det en behandlingsmåte vi tenker på, men det kan også dreie seg om diagnostikk, bestemmelse av hva slags sykdom det dreier seg om hos en person som er syk, basert på et syn på sykdomsårsaker og sykdomsmekanismer som er annerledes enn det som er vanlig.»[126]

I dette legges det vekt på at behandlingsmåte og diagnostikk er annerledes enn det som er “vanlig”. Spørsmålet er hva som forstås som “vanlig”. En slik forståelse av begrepet “alternativ” kommer til uttrykk hos Palle Gad i det han sier hva han mener faller inn under sunnhetssektoren:

“… både den ortodokse del, dvs. den som rummer de statsanerkendte uddannelser og autorisationerne, og alt det øvrige, som med et ufikst og utilstrækkeligt ord kaldes “den alternative”.”[127]

Også denne definisjonen lar være å skille mellom folkemedisin og alternativ medisin. Et kjennetegn ved de alternative behandlinger er at de som oftest er introdusert som alternative i de land hvor den skolemedisinske modell har vært dominerende innenfor det etablerte behandlingssystem.[128]

Begrepet alternativ behandler kan også ta sitt utgangspunkt i den oppfattelse som utøverne har av seg selv og deres behandling og den plassering som de ser på seg selv i forhold til legene og den etablerte behandling.[129]

Når en skal definere den alternative medisinen er det viktig at en klarer å fange inn det essensielle – det “alternative” med den alternative medisinen. Et viktig poeng er at de må kunne defineres som noe “annerledes”. Launsø påpeker dette synet i sitatet nedenfor:

«Det afgørende i de forskellige samfundsgruppers definitioner af alternativ eller ikke-alternativ behandling/behandler har været, at disse definitioner ikke har et afsæt i en reflektion over og definition af, hvilke ‘indre’ træk der konstituerer alternativ behandling som noget alternativt til såkaldte etablerede behandlinger, der baserer sig på en biomedicinsk modell.»[130]

Det andre skillet mellom alternativ medisin og skolemedisin går på selve behandlingsformen. En operasjonell definisjon av alternativ behandling må si noe spesifikt om hva den alternative medisin “går ut på”. Det er ikke nok å si at den ikke er offentlig godkjent.[131] Den alternative medisinen må defineres i forhold til den teori og metode som tilbys i behandlingen, samt ta hensyn til den utdannelse og organisering som utøverne har.

Betegnelser på alternativ medisin

Noe av det som kjennetegner begrepene som prøver å fange inn den alternative medisinen er at de i positiv eller negativ forstand prøver å utsi noe om den alternative medisinens innhold; den medisinske teori og/eller behandlingsmetode. Herunder finner vi betegnelser som naturmedisin, holistisk medisin eller helhetsmedisin, urtemedisinen, ikke-vitenskapelig medisin eller endog folkemedisin.

Betegnelsene integrert medisin, komplementær medisin og supplerende medisin har fått ny aktualitet i forbindelse med utarbeidelsen av et nytt lovverk for den alternative medisinen. Disse betegnelsen har også økt sin popularitet i forkant av de politiske beslutningene. Dette har vært bevisst språkbruk. Betegnelsene brukes også (som retoriske elementer) for å understreke høyere status enn de ovenfor nevnte begreper indikerer i forhold til den etablerte medisinen. Disse betegnelsene har en mer positiv klang, og tar ikke nødvendigvis sitt utgangspunkt i den offisielle medisinen som det primære. Den alternative medisinen fremstår heller ikke som opposisjonell i forhold til skolemedisinen, men som et tillegg. Men vi får fremdeles inntrykk av at det er “de andre” som kompletterer, og dermed supplerer legene, og ikke omvendt.[132] På engelsk brukes betegnelsen “supplementary medicine”. Dette begrepet anvendes av fagpolitiske grunner; for at den alternative medisinen overhodet skal kunne legitimeres, må den kunne defineres som et supplement til den etablerte behandlingen.[133]

En del av betegnelsene på den alternative medisinen tar sitt utgangspunkt i den etablerte medisinen og definerer den alternative medisinen som “alternativ” og bruker betegnelser som den andre medisinen, uortodoks medisin (unorthodox), marginal, perifer, kvakksalvere, ikke-autoriserte behandlere, illegale behandlere, “skidt folk”, supplerende medisin, ikke-konvensjonell medisin. Den etablerte medisinen er den primære medisinske behandlingen, den alternative blir et alternativ. Dette medfører at den alternative medisinens identitet og eksistens forutsetter skolemedisinens forankring. Dette kan oppfattes som reduksjonistisk av dens tilhengere. Jeg mener at den alternative medisinen til en viss grad faktisk lever i et “symbolforhold” til den etablerte medisinen.

I følge Laila Launsø skal betegnelsen erfaringsmedisin være brukt en del i Tyskland.[134] Betegnelsene ikke-konvensjonell medisin og ukonvensjonell medisin er også brukt i en del sammenhenger. Betegnelsen parallell medisin[135] skaper inntrykk av at det finnes flere behandlingssystemer som eksisterer i likeverdig forhold til hverandre.[136]

Helle Johannessen påpeker at den alternative medisinen ikke ses på som et “alternativ” til folkemedisinen, det er alltid “skolemedisinen” det refereres til i denne sammenheng.[137] Den alternative medisinen ses mer som en videreføring og systematisering av den folkemedisinske arven. Men det er viktig å ha i mente forbindelsen til den etablerte medisinen og den nytenkning som faktisk finner sted innenfor den alternative medisinen.

Nedenfor skal vi se litt nærmere på noen karaktertrekk ved den alternative medisinen. Som vi skal se, så spiller symboler knyttet til natur en viktig rolle for den alternative medisinen. De ulike betegnelsene på den alternative og den etablerte medisinen kan ses på som symboler, mange av betegnelsene kan ses på som dikotome eller kontrasterende ved at de står i et motsetningsforhold til hverandre. Det som den ene er, er ikke den andre. Eksempel er naturmedisin kontra syntetisk medisin. På den ene siden er de positive betegnelser, på den andre siden er de negative. Vi kan snakke om den alternative medisinen som et symbolsystem. Symbolene knyttes opp til myter som for eksempel “myten om den alternative medisinen som naturlig og holistisk”. Symbolene som vi finner innenfor den alternative medisinen, er meningsbærende størrelser og de peker utover seg selv. En mye brukt betegnelse på alternativ medisin er naturmedisin:

«Naturmedicin inkluderer i DIKEs undersøgelse alle former for medicinske substanser, der ikke er klassificerede som lægemidler. Det vil sige, at såvel urteteer og urtetinkturer som homøopatiske mediciner og andre potenserede mediciner er grupperet under denne kategori.»[138]

I denne definisjonen omfatter naturmedisin det som ikke er klassifisert som legemidler. Denne betegnelsen sier ikke noe om hva de medisinske substanser skal være laget av, bare at de ikke er klassifisert som legemidler. Denne betegnelsen gjør at gruppen av naturmedisin blir stor, og at det ikke stilles noe krav til “naturlighet”. Det er ingen kvalitativ betegnelse i seg selv, bare i forhold til de godkjente legemidler. Men spørsmålet er om betegnelsen alltid er den riktige merkelapp å sette på medikamentene.[139] Et annet problem med denne betegnelsen, er at den er lite operasjonell; det erikke alle alternative terapeuter som gir “legemidler”, mange gir annen behandling som f. eks. soneterapi.

En annen forståelse av begrepet naturmedisin går ikke bare på om de midler som foreskrives er naturlige, men om selve behandlingen er naturlig. Den alternative medisinen skal i følge denne betegnelsen “stemme overens” med menneskets natur. Den hjelper kroppen i dens selvhelbredende prosesser. Dette uttrykkes ofte ved at den jobber med og ikke mot naturen. Denne betegnelsen refererer til de kvalitative aspekter ved behandlingen samtidig som den polemisk utsier noe om skolemedisinen.[140]

Betegnelsen urtemedisin ligger nær betegnelsen naturmedisin, men her fokuseres det på urten. Holistisk medisin (betegnes også som helhetsmedisin) henspeiler både på diagnosen og behandlingen. Her refereres det til et helhetsorientert menneskesyn som ligger bak mange av disse behandlinger. Helle Johannessen påpeker at denne betegnelsen refererer til “vitensdimensjonen” og det refereres indirekte til den reduksjonistiske oppfattelsen av kropp og sykdommer som har kjennetegnet skolemedisinen i mange år. [141]

Hvor ny er den alternative medisinen?

Det at den alternative medisinen har økt sin innflytelse de senere årene kan bidra til at mange oppfatter fenomenet som “nytt”. Men flere av de alternative medisinske retningene har tradisjoner som går flere generasjoner bakover i tid.[142]

Det er en tendens innenfor den alternative medisinen til å se på systemene som representanter for en lang medisinsk tradisjon som har blitt glemt og forfalsket. Som så mange andre fenomener som bryter ut av det etablerte, ser de på seg selv som den opprinnelige form for medisinske behandling. (Jf. sekter og kulter innenfor religionens rammer.) De representerer den «sanne» lære. Homeopatene og representanter for blomstermedisinen ser sine røtter langt tilbake i tid. I middelalderen er Paracelsus deres representant, i antikken ser de Hippokrates som deres talsmann og i mytisk tid har de myter som forteller om helbredelse ved likhet og blomsterdugg. Til og med myter om Atlantis og Lemuria blir trukket frem som representative for disse alternative terapier. Nå er riktignok ikke dette de sterkeste historiske bevis, men de er en del av den alternative medisinske historiske selvforståelse.[143]

Spørsmålet er om det finnes en uavbrutt tradisjon som er forløper for dagens alternative medisinske praksis, eller om vi har fått en ny tradisjon. Vi skal nedenfor se hvordan en homeopat og to blomstermedisinere ser på sine respektive terapiers historisitet. Andreas N. Bjørndal skriver om homeopatiens historie:

«Det homeopatiske prinsipp er nevnt i gamle indiske, kinesiske og jødiske skrifter. Hippokrates (460-377f. Kr.) postulerte at ‘sykdommen elimineres gjennom midler som kan fremkalle liknende symptom’. Paracelsus (1493-1541) hevdet også at ‘det samme må helbredes med det samme’: Similia similibus curentur. Paracelsus gikk sterkt imot enkelte metoder i datidens medisin og blir av mange kalt medisinens Luther. Dette fordi han ved sin avgang som professor slo opp sine synspunkter på universitetsdøren og verken skrev eller foreleste på latin, men på tysk.»[144]

Andreas N. Bjørndal skriver videre at det var Hahnemann som satte homeopatien i system. I følge blomstermedisinerne Harwey og Cochrane har blomster vært en del av den naturlige medisinen som aboriginerne i Australia har brukt i minst 40 000 år og også i andre deler av verden hvor folkemedisinen fremdeles er i bruk, er tradisjonen med å nyttegjøre seg blomstene og deres essenser holdt i hevd til i dag.[145]

Noe som bidrar til å skape forvirring om den alternative medisinens alder, er at det brukes flere betegnelser om hverandre som folkemedisin, naturmedisin og forfedremedisin. Jeg har valgt å bruke betegnelsen alternativ medisin, med dette sier jeg noe om mitt fenomens status i forhold til en annen medisinsk form. Hadde jeg valgt betegnelsen naturmedisin eller urtemedisin ville dette ha fått konsekvenser for perspektivet og materialet i oppgaven. Ved å velge alternativ medisin som betegnelse, betoner jeg implisitt det alternative ved mitt fenomen. I følge professor i medisinsk historie Øivind Larsen er den alternative medisinen et fenomen som oppstod på 1800-tallet. Hans begrunnelse for dette er at det først var da den moderne medisinen ble en enhetlig størrelse og at pasientene begynte å velge medisinsk behandlingsform.[146] Øyvind Larsens syn kommer til uttrykk i sitatet nedenfor:

«I medisinen var det således hele tiden alternativer, men vi snakker ikke om alternativ medisin av den grunn, blant annet fordi alternativene, valget av synsmåter, ikke var pasientens. Alternativ medisin kan man først snakke om på det trinnet i utviklingen da den moderne medisin samler seg om en felles retning, felles arbeidsmetoder og felles synspunkter på sykdomsårsaker, behandling og forebygging. Det er historisk sett forholdsvis nytt. Det er alternativene til denne omforente medisinsk-faglige tenkningen som blir det vi kaller alternativmedisin. Derfor slår da også den tyske medisinhistorieprofessor Robert Jütte fast i sin store bok om alternativ medisinens historie, at det først er på 1800-tallet fenomenet alternativ medisin egentlig oppstår.»[147]

Sosiologen Laila Launsø trekker linjer tilbake til potensialer som lå i folkemedisinen. Folkemedisinen anses å ha eksistert så lenge menneskene har eksistert. Launsø mener at forskjellen på den etablerte og alternative behandling er at de har utviklet forskjellige sykdomsforståelser og behandlinger som har hatt betydning for organisering av behandlingspraksiser.[148]

I løpet av det 19. århundret utviklet det seg en del alternative bevegelser med rot i religiøse og filosofiske strømninger. Med teosofien og antroposofien i spissen kom det en rekke alternative retninger på livssynsmarkedet. Metafysiske tilbud om helse og frelse ble tilbudt om hverandre i et okkult og naturromantisk ordelag. Religionshistorikeren Albanese skriver om en del av disse bevegelsene i sin bok Nature religion i Amerika. Disse retningene fikk betydning for utviklingen av den alternative medisinen. De klassiske økonomiske begrepene “tilbud og etterspørsel” har også gyldighet for å forklare hvorfor terapitilbudet skjøt fart inn i det 20. århundret.

Den alternative medisinens status har blitt påvirket av politiske beslutninger. Et viktig historisk veiskille for den alternative medisinen var da legene fikk befestet sin makt og sine privilegier på slutten av 1800-tallet. Dette var noe som fikk betydning for både folkemedisinen og alternative medisinske teorier.[149] Vi skal senere se at dette fikk stor betydning for utviklingen av homeopatien i USA:

En del alternative terapier ble utviklet i vesten etter at “den nye alternative bevegelsen” slo rot på 60-tallet. Mye av utviklingen var preget av import fra Østen, ofte kombinert med hjemlige alternative tradisjoner.

Når den alternative medisinen har økt sin innflytelse de senere årene, kan dette ha sammenheng med flere faktorer. Både utøvere og brukere har nok forandret seg i takt med samfunnsendringene. Det utdannes også stadig flere alternative terapeuter, og dette bidrar til at stadig flere kommer i kontakt med en alternativ terapeut i lokalmiljøet, noe som igjen kan bidra til å forsterke interessen for alternativ medisin.

Et kjennetegn ved alternativ medisin er at den er åpen for tanker som kommer fra andre medisinske tradisjoner. Den tar opp i seg elementer som den “foredler” inn i den vestlige tradisjonen. Noe importeres direkte, annet importeres via USA fra Østen. Det som skjer i dag er en sammensmeltning av de ulike tradisjoner innenfor det alternative medisinske felt. I den alternative medisinens konstruksjon tar man opp i seg ulike elementer og forestillinger sammen med det konkrete materiale (jeg tenker her på urter og teknikker som soneterapi og massasje). Innenfor den offisielle medisinen skjer dette mer på vitenskapens premisser, dvs. de ulike kulturer kun leverer råstoff til den offisielle medisinen.

Det alternative medisinske felt

Med betegnelsen det alternative medisinske felt ønsker jeg å etablere et overordnet begrep som kan romme mangfoldet av ulike terapiretninger og medisinske systemer som befinner seg på siden av det offisielle helsetilbudet og som vi normalt klassifiserer som alternativ medisin. (Jf. omtale av betegnelser i dette kapittelet.) Launsø bruker betegnelsen behandlingsområde for å fange opp dette mangfoldet.[150] I Sverige skal det være registrert om lag 200 ulike former for alternativ medisin.[151] Det er vanlig å snakke om den alternative medisinen som en avgrenset størrelse, den betegnes som en. Den er en i forhold til den offisielle medisinen, men den består av mange ulike grupper. Det er vanskelig å få den fulle oversikten over alle de forskjellige terapeutiske tilbudene på det norske og internasjonale markedet. Dette er noe av bakgrunnen for at Stortinget ga regjeringen i oppdrag å utrede den alternative medisinens stilling i Norge. Det ligger til grunn et ønske om å skille mellom seriøse og useriøse alternative behandlere. Er det mulig å trekke grenser i dette landskapet? Det er ikke lett å skille mellom de ulike terapiretningene. Selv om de betegner seg med ulike titler, f. eks. homeopat, fotsoneterapeut eller kinesiolog så bruker de mange av de samme diagnostiske og terapeutiske metoder. De har felles historie og henter inspirasjon fra mange av de samme kildene. De søker legitimering og forklaring innenfor det samme språk og innenfor det samme vitenskapelige paradigme. Teorigrunnlaget er på mange måter overlappende.

Launsø ser på området, eller “feltet for den alternative medisinen”, som et møtested for behandlere som arbeider med andre måter å forstå sykdommer enn de vi finner innen for det etablerte behandlingsvesen.[152] Innenfor det alternative medisinske felt finner vi små og store retninger som i forskjellig grad er satt i system. Noen har lange tradisjoner for teori, metode og utdanning, andre er nesten like ferske som trykksverten på siste nummer av tidsskriftet Alternativt Nettverk. De alternative medisinske retningene fremstår som mer eller mindre selvstendige medisinske systemer og tilbyr egne teorier om mennesket, sykdom, helse, helbredelse og metode for behandling.

Litteraturutvalget, som er et produkt av retningene, fungerer også som et råstoff som de ulike retningene bearbeider og formidler videre, gjennom sine kurs og terapitilbud. Vi finner interesse for og bruk av teorier, kunnskap og forståelse hentet fra områder som vitenskap, religion og filosofi og medisinske tradisjoner. Vi finner mange elementer fra det feltet som vi klassifiserer som New Age.[153]

Helsekostforretningene (omtales ofte som helsekosten i denne avhandlingen) fungerer også som møtesteder og markedsplass for den alternative medisinen. Helsekostens varetilbud er en samlende faktor for den alternative medisinen. Her finnes mange av de midler og produkter som foreskrives av den alternative terapeut. Her er også det største kundegrunnlaget for den alternative medisinen. Dette kommer til uttrykk på flere områder. En er at det er vanlig at lokale terapeuter kommer for å henge opp et oppslag, legge brosjyrer eller visittkort på disken. Det er en del alternative terapeuter som jobber innen helsekostbransjen, enten på grossistsiden eller i butikkene.[154]

Utbredelse og status til de alternative terapier

Den alternative medisinen har økt sin innflytelse i dagens samfunn. Gjennom økt oppmerksomhet, interesse og bruk har den alternative medisinen satt seg selv på dagsordenen i den offentlige og private debatt.

«Det er liten tvil om at den alternative medisinen er omfattet med interesse blant befolkningen i de fleste land, og Norge er intet unntak. Signaler bl a fra Stortinget viser dette, og særlig det faktum at kiropraktikerne ble autorisert, til tross for betydelig motstand fra allerede etablerte grupperinger. I den grad massemedia kan tas til inntekt for interesse for AM [alternativ medisin], er det klart at vi her står overfor et udekket behov for informasjon hos medisinske grupperinger om hva AM egentlig går utpå.”[155]

Aarbakke-utvalget slutter ut fra det “foreliggende tallmaterialet” at bruken av den alternative medisinen har økt de siste ti årene. Homeopati, akupunktur og soneterapi er de mest brukte terapiformene.[156] Den alternative medisinen har vært i en marginal posisjon i samfunnet, men har i løpet av de siste årene blitt invitert til å komme inn i debatten om fremtidens helsetilbud. På mange måter kan vi si at fenomenet alternativ medisin er i ferd med å gjennomgå en statusforandring.[157] Et viktig innspill i den politiske debatten om alternativ medisin har kommet fra Thorbjørn Jagland. Som Arbeiderpartiets leder oppfordret han samfunnet til å ta den alternative medisinen på alvor på Landsmøtet i Arbeiderpartiet 1995 og han har uttalt seg positivt til media ved flere anledninger. Det er særlig homeopatien og akupunkturen som blir trukket frem av Jagland, og disse uttalelsene om alternativ medisin har gitt opphav til flere debattrunder i avisene.[158]

Den alternative medisinen er en sterktvoksende industri som spenner over alt fra helsekostprodukter, bøker om emnet, ukepressens og dagsavisene stadige temasondering, skoler med alternativ medisin på tilbudslisten og de enkelte terapeutiske behandlingstilbud. Homeopater og representanter for blomstermedisinen er aktive her.[159]

Vi må se på den alternative medisinens voksende innflytelse i samfunnet som en del av en generell tendens i politikken. Det er økende bruk av lobbyvirksomhet som bidrar til å sette ulike pressgruppers fanesaker på dagsorden. Den alternative medisinen har begynt å følge de politiske spillereglene. Homeopatene har drevet lobbyvirksomhet rettet mot myndighetene her hjemme og mot EU.[160] Homeopatenes økte innflytelse i samfunnet må også ses i lys av at det stadig blir flere praktiserende terapeuter og dette er enkeltindivider med sosiale kontaktflater som kan strekke seg inn i politikkens sfære. Den økte pasientstrømmen vil også i en viss grad forsterke seg selv ved at stadig flere kjenner folk som bruker alternativ medisin og som de får anbefalt av venner og kjente.

Per i dag har vi ingen offentlig registrering av alternative terapeuter, så det er vanskelig å gi noen presis oversikt over antallet. Men det er gjort forsøk på å komme frem til hvor mange som livnærer seg som alternative terapeuter. En beregning går ut på at styrkeforholdet mellom leger og utøvere av alternativ medisin er 5:1. Dette gir ca. 2600 utøvere. I disse tallene får vi ikke med hvor mange som er heltids- eller deltidsbeskjeftiget.[161] Aarbakke-utvalget har positivt klart å registrere medlemmer i 25 organisasjoner for alternative utøvere. Per 1.7.97 var det 2604 vanlige medlemmer, medregnet studenter var medlemstallet oppe i 3546.[162]

Forskning på alternativ medisin i Norge

Fra 1992 bevilget Sosialdepartementet 1Ω millioner kroner per år i en fireårs periode til forskning på alternativ medisin.[163] For tiden settes det av ca. 2 millioner kroner per år.[164] Det er satt i gang flere prosjekter. Det ble satt i gang et forskningsprosjekt for å finne ut om homeopatiske midler kan hjelpe mot smerter, hevelser og andre plager etter kirurgiske inngrep, studien ble publisert i British Medical Journal og konklusjonen var at homeopatisk medisin ikke hadde vist seg å ha noen effekt.[165] Siri Aabel holder på med en doktorgrad om homeopatisk behandling av pollenallergi.[166] Doktorgradsstipendiat Barbara Baumgarten ved Institutt for allmennmedisin og samfunnsmedisinske fag på Medisin holder på med et forskningsprosjekt som undersøker effekten av homeopatisk medisin ved akutt halsbetennelse.[167]

Hvem bruker og hvem utøver

Undersøkelser har tilbakevist antagelsen om at brukergruppen av alternativ medisin hadde lav sosial status. Det har tvert i mot kommet frem at det er i middelklassen at vi finner den beste grobunnen for alternative terapier. Det er faktisk en overvekt av folk med høy utdannelse som søker alternativ behandling og kvinner er overrepresentert. Mange oppsøker alternative terapeuter for lidelser som de har hatt i lang tid.[168]

Det er også gjort studier av den sosiale bakgrunnen til utøverne av alternativ medisin, uten at det er avdekket overvekt av bestemte sosiale grupper. I følge de undersøkelser som Launsø har gjort, blir de alternative behandlere rekruttert fra alle sosiale lag. Men det er en klar tendens til at de som velger å utdanne seg til alternative terapeuter har vært misfornøyde med den etablerte medisinen og har hatt positive erfaringer med den alternativemedisinen:[169]

«For langt de fleste etablerede og alternative behandlere, jeg har interviewet i Danmark, USA og England, der vælger at uddanne sig til at arbejde med alternative behandlinger eller arbejde som alternativ behandler, gælder det, at de selv og/eller deres pårørende har været syge. De er blevet behandlet inden den etablerede behandlingsvæsen med metoder, der ikke har virket, og de har så modtaget alternative behandlinger, som har hjulpet dem og medvirket til helbredelse.»[170]

I mitt materiale er det en rekke fortellinger som forteller om erfaringer med den etablerte og alternative medisinen og som bygger opp under Launsøs erfaringer. Jeg vil påpeke at dette er en tradisjon som har sine røtter fra Hahnemann og Bach.[171]

Oppsummering

Vi kan si at den alternative medisinen er i ferd med å gjennomgå en statusforandring. Den har kommet på den politiske dagsorden og blir ikke lenger sett på som marginal, som et motkulturelt trekk blant feminister og radikale, men har på mange måter vunnet større aksept i deler av befolkningen. I denne forbindelse møter vi stadig påstander om den alternative medisinen, ofte representert ved homeopatien, som enten tar utgangspunkt i dens påståtte fortreffelighet eller dens manglende vitenskapelighet. Debattrunder i avisene er levende eksempler på dette.[172]

Denne avhandlingen skal i prinsippet holde seg utenfor denne debatten, jeg har ikke som formål verken å bevise eller motbevise virkningen eller gyldigheten av homeopatien eller blomstermedisinen. Men jeg ønsker å belyse, analysere og fortolke mitt materiale utfra et religionsvitenskapelig begrepsapparat for å undersøke religionslike trekk i det skriftlige materialet som jeg har lagt til grunn for denne avhandlingen og vise forbindelseslinjer til New Age. Som vi har sett i dette kapittelet, forholder jeg meg til tre medisinske systemer i dagens samfunn: den etablerte medisinen, folkemedisinen og alternativ medisin. Jeg har også hevdet at kritikken av den etablerte medisinen er et konstituerende trekk ved den alternative medisinen. Dette skal vi se nærmere på i de tematiske kapittelene.

Del 2

Kapittel 3. Grunnleggernes livshistorier

I dette kapittelet skal vi se nærmere på hvordan grunnleggerne av homeopatien og blomstermedisinen fremstilles innenfor tradisjonene. I denne forbindelse kommer jeg også inn på bevegelsenes selvforståelse og selvmytologiserte historie. Jeg har tidligere vært inne på at grunnleggernes livshistorier kan ses på som hagiografier. Det er interessant at grunnleggernes liv konstrueres rundt noen utvalgte hendelser som flettes sammen i en meningsfylt sammenheng slik at deres medisinske system fremtrer som noe unikt og som noe som nærmest måtte avdekkes som historiske nødvendigheter. Livshistoriene bidrar til å legitimere de medisinske systemene ved at det legges vekt på sammenhengen mellom grunnleggernes unike egenskaper, hendelser i deres liv og deres utrettelige kamp for å finne frem til sannheten. Det er viktig å understreke at grunnleggernes liv fremstår som meningsfulle og orientert rundt en nærmest guddommelig plan. Det er også et karaktertrekk ved de hagiografiske fortellingene at personene tillegges enten overnaturlige krefter eller ufalsifiserbar kunnskap.[173]

Jeg vil starte med å gi en kronologisk gjennomgang av hovedtrekkene i grunnleggernes liv og virke slik den fremstilles innenfor de respektive retningene. Jeg behandler Hahnemann og Bach side om side og prøver å vise fellestrekk og forskjeller. Fremstillingen nedenfor er hovedsakelig deskriptiv, men jeg kommer også inn på flere mytologiske temaer som jeg tolker som inspirert av den tilgrunnliggende kulturen. I dette kapittelet vil jeg også vise flere paralleller mellom Hahnemann og Bach og religiøse profeter. Mytene om profetene i GT og den kristne helgentradisjonen kan ses på som et mytologisk rammeverk som bidrar til formingen av nye myter innenfor den alternative medisinen, såkalt “box-myths”.[174] På dette vis kan vi se at den kulturelle og religiøse grunnfortelling i et samfunn, kan inspirere og bidra til å gi mening til utvikling av nye systemer som homeopatien og blomstermedisinen.

Barndom, familieforhold og studier

Et viktig kjennetegn på hagiografier er at det særlig legges vekt på hendelser i barndommen som blir tolket som forvarsler for hendelser senere i livet. Dette kan for eksempel være visjoner eller åpenbaringer.[175] Som vi skal se i dette kapittelet, er dette fremtredene trekk hos Hahnemann og Bach. Familiebakgrunnen til Hahnemann og Bach er sammenfallende på en rekke punkter. Begge vokste opp i trange kår og begge hadde fedre som arbeidet itilknytting til industrien; Hahnemanns far var porselensmaler i en porselensfabrikk i Meissen, mens Bachs far eide en messingfabrikk i Birmingham. Ingen av dem kom fra familier hvor det i utgangspunktet ble forventet at de skulle ta en medisinsk utdannelse.

Grunnleggernes liv rekonstrueres rundt myten om vidunderbarnet, – geniet som hadde et kall, eller en oppgave, til å hjelpe de lidende. Allerede fra barndommen av har de blitt utvalgt til sine spesielle liv. Sentralt i den hagiografiske fremstillingen står barndommens interesser som går som en rød tråd gjennom grunnleggernes personlighet og livsverk. Det var språkkunnskapene som ble Hahnemanns inngangsbillett til medisinyrket og hans medisinske oppdagelser, mens Bach var inspirert av naturen og sin indre følsomhet og medlidenhet. Selv om de økonomiske rammene var trange, så klarte de å nå sine mål takket være personlige egenskaper og hendelser som tillegges verdi i det hagiografiske livsforløp.

Hahnemann kunne takke rektoren ved gymnaset i Meissen for at han fikk sin skolegang. Rektoren som forstod at hadde “usedvanlige evner”, klarte å skaffe ham stipendier og skal ha oppmuntret ham til selvstudier. I tolvårsalderen lot han Hahnemann få undervise andre elever i gresk.[176] Han skal ha behersket åtte språk og han finansierte senere sine studier ved å undervise sine medstudenter i språk og oversette bøker fra engelsk til tysk. [177] Det var også gjennom sitt oversettelsesarbeid at Hahnemann kom i kontakt med stoffet kinin og fant frem til det homeopatiske prinsippet.[178]

Bach var altså sønn av en fabrikkeier, med det var naturen som var Bachs store interesse fra han var liten. Han var det ensomme barnet som foretrakk å være ute alene. Etter hvert utviklet han en dyp lidenskap og kjærlighet til naturen. Denne siden ved Bach formidles ofte på en slik måte at en kan skimte den mytologiske Frans av Asissis vennskap med naturen. Om Bach sies det at han var “… happy in the company of his friends the birds and trees and wild flowers, for his love of nature showed itself at a very early age.”[179]

Ønsket om å bli lege utviklet seg tidlig i barndommen. Bach skal ha følt medlidenhet med alle som led, både dyr og mennesker. Han skal ha opplevd å ha hatt et kall til å hjelpe de lidende. I følge Øverbye drømte Bach om å bli en stor lege, “slik som Jesus” slik at han kunne helbrede med guddommelig kraft.[180] Foreldrene fikk ikke vite om hans kall og egentlige ønske om å studere medisin. 16 år gammel sluttet han skolen og begynte å jobbe i farens fabrikk. Han ville ikke be sine foreldre om penger til utdannelsen, så han sparte de kronene han kunne. Da faren fikk kjennskap til sønnens innerste drømmer, ble han så glad at han tilbød seg å betale hele utdannelsen til sønnen.[181]

Erfaringer i legeyrket

Christensen påpeker at hagiografier er brukstekster som har en bestemt intensjon. De bidrar til å legitimere en tradisjon ved å påberope seg stifternes genuine kvaliteter som menneske, filosof og/eller formidler av en guddommelig eller spirituell dimensjon. For Scientologiens stifter legges det vekt på grunnleggernes egenskaper som vitenskapsmann, dette er også en side som vi skal se særlig gjør seg gjeldende i fremstillingen av Hahnemann, men som også er en del av Bachs hagiografi.[182] Her er imidlertid også den guddommelige og spirituelle dimensjonen viktig. Denne tematikken gjør seg også gjeldende i hvordan tilhengerne forholder seg til Hahnemanns og Bachs erfaringer i legeyrket. Begge to skal utfra datidens legepraksis ha oppnådd gode resultater. Men de skal likevel ikke ha vært fornøyde. De kunne ikke hjelpe alle, og den medisin som de brukte ga ofte uheldige bivirkninger.[183] Fortellingene om grunnleggernes erfaringer i legeyrket strukturerer seg også rundt en kritikk og misnøye med den profesjonelle medisinen. Dette førte til en krise på det personlige plan. Disse krisene førte i sin tur til at grunnleggerne kom frem til nye oppdagelser. Oppdagelsene ble møtt med kritikk og harde angrep, noe som førte til et brudd med den etablerte medisinen.

Hahnemann begynte å jobbe som lege i 1779, men han fortsatte også med forskning i kjemi og farmakologi. Fra 1782 til 1796 la han ned sin legepraksis fordi han ikke var fornøyd med hva han kunne utrette utfra datidens metode.[184] I denne perioden forsørget han seg selv og sin store familie ved å oversette bøker og skrive om kjemisk forskning. I perioden 1785-89 skal han ha utgitt 2200 sider med oversettelser og originale arbeider.[185] I sine arbeider kritiserte Hahnemann samtidens medisin, hygieniske forhold, behandlingen av sinnslidende, pleie av syke og oppdragelse av barn. Generelt anbefalte han renslighet, frisk luft, fysiske øvelser og fornuftig kosthold. Alt dette førte til at han fikk mange motstandere. Schjelderup mener at denne siden ved Hahnemann, som viser at han var en foregangsmann, nok har kommet i bakgrunnen på grunn av kontroversen forårsaket av homeopatien. For homeopatene er dette en side ved Hahnemann som viser at han var forut for sin tid når han fremhevet hygiene og forebyggende helsearbeid. Bjørndal hevder i denne forbindelse at Hahnemann ble betraktet som en av Tysklands fremste leger på sin tid.[186]

Men selv om Hahnemann var produktiv, så var det en vanskelig tid for familien. De flyttet tretten ganger i tidsrommet 1792-1804 og barna var ofte syke. Wood beskriver Hahnemanns situasjon nærmere:[187]

“Reaching thus a sense of helplessness and disgrace, Hahnemann was reduced to the thought that God, in his Providence, could not have intended little children to be subject to such suffering and death, without offering some sort of therapeutic comfort. It was some time after this that Hahnemann made the recognition that there was a single, universal principle — “divine” he would later call it — by which healing could be reintroduced into the organism.”[188]

Som vi ser, var dette en vanskelig tid for Hahnemann. Han følte seg hjelpeløs med det medisinske tilbudet han kunne gi sine barn. I denne situasjonen stilles han ovenfor det klassiske teodiceproblemet. Vi ser at Hahnemanns følelse av medisinsk utilstrekkelighet relateres til teologiske spørsmål og at hans senere oppdagelse av likhetsprinsippet, som han hevdet var et universelt prinsipp, blir oppfattet som guddommelig. Jeg vil ikke akkurat hevde at Hahnemann har funnet løsningen på teodiceproblemet, men det er interessant at han så på likhetsprinsippet som et universelt prinsipp og som en naturlov og at han også relaterer dette til Gud.

Etter at Bach var ferdig med studiene, fikk han arbeid ved universitetssykehuset der han hadde studert. Men han måtte gi opp arbeidet etter noen måneder, helsen brøt sammen fordi arbeidspresset ble for stort. Etter at han var blitt frisk igjen, åpnet han praksis i Harley Street i London. Han fikk mange pasienter, men på tross av at han skal ha oppnådde gode resultater som lege, var han likevel ikke fornøyd. Han så ikke de forventede resultater hos pasientene og han mente at legevitenskapen var for opptatt av den fysiske kroppen og neglisjerte pasientens psykiske side.[189]

Etter en tid vendte Bach tilbake til University College Hospital hvor han jobbet som forsker og bakteriolog. Han hadde begynt å interessere seg for immunitet. Gjennom sin forskning skal han ha oppdaget at noen tarmbakterier hadde betydning for årsaken til enkelte kroniske lidelser. Han begynte å fremstille vaksiner av disse bakteriene. Weeks påstår at disse vaksinene ble brukt i behandlingen av kroniske sykdommer med så bra resultat at metoden ble tatt i bruk av den medisinske profesjonen. Under første verdenskrig skal han, i følge hagiografiene, ha fremstilt en influensavaksine som reddet mange liv. Weeks skriver:[190]

“During the influenza epidemic of 1918, Edward Bach was allowed unofficially to inoculate the troops in certain home camps with his vaccines, thereby saving many thousands lives; and he longed to be able to extend his work, for in other camps the death-rate was appalling. He knew he could have prevented untold suffering had he but had the opportunity.”[191]

Til tross for denne suksessen var han likevel ikke tilfreds. Han ønsket å finne frem til en bedre metode som var “renere og enklere”.[192] Etter et kollaps på grunn av arbeidsmengden og omorganiseringer på arbeidsplassen, skal Bach ha fått jobb som forsker på et homeopatisk sykehus. Øverbye mener at årsaken til at Bach søkte jobb på London Homeopatiske Hospital, var at han var frustrert av kritikk og mangel på suksess med sineforsøk.[193]

Personlige kriser og nye oppfinnelser

Som vi har sett ovenfor, opplevde både Hahnemann og Bach personlige kriser innenfor den etablerte medisinen, noe som førte til at de søkte nye veier. Krisene gav dem en erkjennelse av at medisinen var mer skadelig enn gagnlig. Krisene førte til at både Hahnemann og Bach innledet en periode med annet arbeide, noe som bidro til å åpne opp for nye oppdagelser. For Hahnemann var det oversettelsen av Cullens Materia Medica og hans erfaringer med stoffet kinin som førte inn på denne veien. For Bach var det hans nye arbeide på London Homeopatiske Hospital som førte til at han fikk nye impulser i sitt arbeide. I møtet med disse nye erfaringene tolket Hahnemann og Bach sine tidligere erfaringer og søkte en videre forståelse; de ønsket å finne ut av hva som lå bak de oppdagelser og erfaringer som de hadde gjort. Dette er et motiv og en egen mytologisk sjanger i den alternative medisinen som vi også finner igjen hos andre talsmenn for homeopatien og blomstermedisinen. Vi kan se på mange av disse mytene som parallelle myter. I kapittelet om pasienthistorier vil jeg komme nærmere inn på dette.

Hahnemann skal altså ha kommet frem til det homeopatiske prinsipp i 1790 da han holdt på å oversette Cullens Materia Medica fra engelsk til tysk.[194] I dette arbeidet kom han over Cullens forklaring på hvorfor kinin skulle ha en medisinsk effekt ved malaria. Cullens forklaring tilfredsstilte ikke Hahnemann. I sin bok sa Cullen at kinabarken var det spesifikke middel mot malaria pga. den bitre smaken og virkningen på magesekken. Samtidig sa han at samme middel gitt til en frisk person ville fremkalle symptomer på malaria. Hahnemann prøvde en dose kinin på seg selv, selv om han ikke hadde malaria. I følge Wood var det i denne forbindelse at homeopatien ble født:[195]

Som en prøve tok jeg 4 drachmer (ca.3,5 gram) god kinabark i flere dager to ganger daglig. Mine føtter, fingertupper ble først kalde. Jeg ble matt og søvnig, hjertet begynte å banke kraftig, pulsen ble hård og hastig. Jeg fikk en ubehagelig angst, samt skjelvinger og svakhet i alle lemmer. Siden banking i hodet, blodstigning til kinnene, tørste og i korthet alle de vanlige symptomene ved feber, men uten febril stivhet, men også de karakteristiske symptomene som følger, slik som matthet, en slags stivhet i alle ledd og en ubehagelig dovenhetsfornemmelse som synes lokalisert i den hinne som dekker knoklene. Anfallene varte to-tre timer hver gang og kom tilbake når jeg gjentok dosen, ellers ikke. (…) Kininet som er et effektivt febermiddel, fremkalte ved forgiftning alle feberens symptomer. (…) Hahnemann stoppet imidlertid ikke her – forsøk fulgte forsøk – og først etter seks års arbeide kunne han presentere sine resultater.[196]

Med utgangspunkt i denne erfaringen begynte Hahnemann å prøve ut andre substanser på seg selv, sin familie, venner, kolleger og etter hvert også på sine studenter. Han samlet sammen de symptomene som kom frem under disse utprøvningene og systematiserte dem.[197] I begynnelsen prøvde han ut stoffene i materielle doser, etter datidens bruk av medisiner. Stoffene skal ha hatt en virkning både på friske og syke mennesker, men de skal ikke ha vært fri for bivirkninger. Derfor begynte han å gi stadig lavere doser. Dette ga fortsatt effekt og bivirkningene var mindre. Men han var likevel ikke tilfreds. Det var en nedre grense for hvor liten dose som kunne gi en virkning. Etter hvert begynte han å tynne ut stoffene enda mer og i tillegg begynte han å riste dem, en teknikk som han kalte for potensering. I følge kildene skal potenseringen ha økt legemiddelets effekt. Hahnemann mente at effekten ble sterkere og sterkere jo mer han tynnet ut og jo mer han ristet den opprinnelige substansen.[198] Han observerte at pasientene reagerte forskjellig på de medisinske substansene. Noen var mer følsomme overfor enkelte stoffer enn andre. Det at pasientene reagerte forskjellig på stoffene, fikk Hahnemann til å hevde at personer med samme sykdom ikke nødvendigvis hadde bruk for den samme medisinen og at stoffene som ble utprøvd på friske mennesker fremkalte forskjellige symptomer. Ut fra disse erfaringene begynte de homeopatiske ideene om legemidler å ta form. Hahnemann offentliggjorde resultatene av sine undersøkelser i tidsskrifter og, som tidligere nevnt, ga han ut flere bøker.[199]

Vi kan se på denne beretningen som en myte, nærmere bestemt som en opprinnelsesmyte. Myten får stor betydning for de “troende”. Rothstein påpeker at det som myten forteller er konstituerende for den historiske nåtid ved at begivenheter forklares og begrunnes ved henvisning til de mytiske begivenheter.[200] Denne myten danner grunnlaget for hele det homeopatiske systemet. I myten forklares det hvordan Hahnemann avdekket den lovmessighet som styrer sykdom og helbredelse. Sett som en del av en hagiografisk tradisjon, er det viktig å påpeke hvordan denne “tilfeldigheten” som gjorde at likhetsprinsippet ble oppdaget, passer inn i den meningsfulle konteksten i Hahnemanns liv. Oversettelsesarbeidet har sin rot i barndommen og sammen med Hahnemanns personlighet som vitenskapsmann, blir likhetsprinsippet avdekket og utforsket og den homeopatiske læren tar form. Denne myten setter også det hellige i forhold til tilværelsen, ved at likhetsprinsippet — som Hahnemann mener ligger til grunn for hans erfaringer med kinin — tolkes som en universell guddommelig lov.[201]

Hahnemann skal i følge kildene ha oppnådd gode resultater med sin nye medisin som han fremstilte selv. Dette skal ha ført til at apotekerne, som hadde monopol på salg av legemidler, oppfattet Hahnemann som en trussel mot deres privilegier. De gikk til rettssak mot Hahnemann i 1820 og retten ga dem medhold.[202] Jeg vil komme nærmere inn på forfølgelsestematikken senere i dette kapittelet.

Hahnemann var gift to ganger. Hans første kone døde i 1830. Fire år senere kom det en ny ung kvinne inn i hans liv. De giftet seg etter tre måneder, og flyttet til Paris hvor de jobbet sammen som homeopater.[203] Vi skal nedenfor se nærmere på hvordan Bach kom frem til sitt medisinske system.

Bach måtte altså skifte arbeid etter at han ble alvorlig syk og såvidt overlevde.[204] Også i den hagiografiske fremstillingen av Bach legges det vekt på hans personlighet og egenskaper som vitenskapsmann. Dette gjør at tilsynelatende tilfeldigheter og erfaringer flettes sammen på en måte som peker frem mot Bachs livsverk. På mange måter var det tilfeldig at han fikk arbeid på London Homeopatiske Hospital. I utgangspunktet skal han ha vært skeptisk til homeopatien, men siden han skulle jobbe på et homeopatisk sykehus, måtte han sette seg inn i homeopatien likevel. I følge tradisjonen skal Bach ha blitt imponert over hva Hahnemann hadde kommet frem til etter å ha lest et par sider i Organon. Bach gjenkjente sine tanker og teorier i Hahnemanns verk.[205] Begge to hadde kommet frem til at det var pasienten man skulle behandle, og ikke sykdommen. De var også enige i at pasientene skulle behandles individuelt.[206] I møtet med homeopatien fikk Bach inspirasjon til å fremstille sine vaksiner som homeopatiske midler. Disse midlene kalles for nosoder[207] på grunn av at de er fremstilt av “sykdomsprodukter”. Bach begynte å utarbeide mentale portretter (slike beskrivelser som vi finner i de homeopatiske materia medicaene) for de syv nosodene. Bach påstås å ha oppnådd gode resultater med nosodene, men han ble etter hvert skeptisk til å bruke medisiner som var fremstilt av bakterier. Han likte ikke å bruke sykdomsprodukter eller andre sterke stoffer, selv når de var fremstilt som homeopatiske midler.[208] Bach mente at det måtte være mulig å finne frem til medisiner som var “renere, enklere og mer naturlige”. Etter hvert begynte han å søke etter urter som han kunne bruke for å erstatte nosodene. Nora Weeks skriver:

“It had ever been his wish to replace the products of disease (the intestinal bacteria used as vaccines) by purer remedies, and he determined that his future researches should be to that end. He set himself to discover the new remedies amongst the plants and herbs of Nature, and he found certain plants which resembled in their effects the groups of bacteria.”[209]

Bach ønsket å finne frem til en naturlig helbredelsesmetode og et nytt medisinsk system. Han mente at han ville finne det han søkte i naturen, blant trærne og plantene og at disse midlene allerede var “prepared for man by Nature Herself, and were only waiting to be discovered”.[210] I 1928 fant Bach de tre første blomstermidlene, og året etter brukte han bare disse. Han prøvde ut mange forskjellige planter og sammenlignet resultatene med sine erfaringer med nosodene. I begynnelsen fremstilte han blomstermidlene som homeopatiske midler og han foreskrev midlene i forhold til pasientens personlighet. I følge Weeks skal han ha oppnådd gode resultater med dem, midlene skal ha hatt en øyeblikkelig virkning. Selv om han var overbevist om at “the true healing agents” var å finne i naturen var han likevel ikke helt fornøyd med resultatene.[211] Derfor begynte han å studere forskjellige årsaker og virkninger som sykdommer har på kropp og sinn. I dette arbeidet var det ikke vitenskapelige undersøkelser som var i fokus. Weeks påpeker at Bach hadde kommet frem til at hans intuisjon alltid førte han på rett vei, der vitenskapen ikke kunne gi ham tilfredsstillende svar.[212]

Det var også en tilfeldighet som åpnet for Bachs neste viktige erkjennelse i utviklingen av sitt medisinske system. På en bankett i London begynte han å observere menneskene rundt seg, og fant da ut at hele menneskeheten kunne deles inn i syv grupper etter typer. Han mente at individene i hver gruppe ikke ville lide av den samme sykdommen, men at alle i gruppen ville reagere omtrent likt på en hver lidelse. Han sammenlignet disse syv gruppene med sine syv nosoder.[213]

Våren 1930, i en alder av 43 år, forlot Bach London for å starte helt på nytt med sitt arbeide; han ville søke etter flere blomstermidler og søke etter sin egen medisinske metode.[214] Etter to år kom Bach frem til sin egen metode, den såkalte sol- og kokemetoden. I arbeidet med å finne frem til de blomstene som kunne erstatte nosodene mente Bach at han etter hvert ble styrt av en indre kraft eller følsomhet som beskrives som guddommelig intuisjon, inspirasjon eller som “den sanne kunnskap”. Han utviklet en følsomhet som gjorde det mulig for ham å kjenne plantenes helbredende egenskaper bare ved å ta et kronblad på tungen eller i håndbaken. Petersen ser på denne følsomheten som et fintfølende instrument som kunne registrere energiutstrålinger fra planter, dyr og mennesker.[215] Bachs intuisjon beskrives nærmere i sitatet nedenfor:

“Det var altid hans intuition, der vejledte ham, når et nyt remedie skulle findes og han derfor vandrede søgende omkring i det engelske sommerlandskabs marker og skove. I forbindelsen med opdagelsen af en række af remedierne led han selv kraftigt af deres korresponderende sindstilstand og af og til også af alvorlige fysiske symptomer. På et tidspunkt var hele hans krop således dækket af store væskende sår, der imidlertid forsvandt, da han først havde fundet og efterprøvet det rette remedie.”[216] .

Som vi ser, måtte Bach leve seg inn i den tilstanden som han ønsket å finne et helbredende middel mot, og dette kunne være en smertefull erfaring.[217] Legen Øverbye mener at Bach lot seg lede av en indre stemme gjennom meditasjon, han bruker også betegnelsen “åpenbart” om denne kunnskapen.[218] Ian White, mannen bak Bush Flower Essences, hevder at Bach var et instrument for Gud. White viser også til Douglas Bakers bok Esoteric Healing der det fremkommer at Bach skal ha blitt guidet av poeten, mediet og mystikeren Robert Browning som skal ha vært fra “the Other Side”.[219]

De siste årene av sitt liv bodde Bach på Mount Vernon, der han også fant blomstene til sitt medisinske system.

Den alternative medisinens selvmytologisering

Jeg har ovenfor gitt en oversikt over livshistoriene til Hahnemann og Bach. I resten av dette kapittelet skal vi se nærmere på hvordan den alternative medisinens selvmytologisering har skapt et bilde av grunnleggerne og senere representanter som misforståtte og forfulgte genier. Denne analysen og tolkningen plasserer grunnleggerne i en historisk og mytologisk tradisjon som jeg knytter til noen utvalgte mytologiske temaer og begreper knyttet til religiøse ledere. Dette biografiske materialet støtter også opp under forståelsen av grunnleggernes livshistorier som hagiografier. Det vesentlige i fremstillingen er ikke de historiske fakta, men hvordan tilhengerne forholder seg til disse fragmentene som fremstilles som viktige. Vi skal nedenfor se hvordan den alternative medisinen ser på sin plass i historien og hvordan de ser på sitt forhold til samfunnet. En viktig del av den alternative medisinens selvmytologisering er at de ser tilbake på en historisk glanstid, men også på forfølgelser. Jeg vil konsentrere meg om homeopatien i denne fremstillingen.

Homeopatene ser tilbake på en fortid hvor de hadde større innflytelse og betydning ved de medisinske lærestedene enn de har i dag. I denne forbindelse trekkes det ofte frem at det har vært professorer i homeopati[220] og at det skal ha vært egne homeopatiske apotek i Tyskland på Hahnemanns tid.[221] Homeopatien fikk sin storhetstid etter at Constantine Hering, elev av Hahnemann, brakte den til USA. Han opprettet Philadelphia The Hahnemann Medical College i 1848.[222] Ved århundreskiftet var en av fem leger i USA homeopater og det fantes omkring hundre sykehus som tilbød pasientene homeopatisk behandling og det var 22 skoler som underviste i homeopati. Men etter at Flexner-rapporten ble offentliggjort i 1910, ble det vedtatt nye retningslinjer for den medisinske utdannelsen i USA. De nye retningslinjene var så strenge at kun 20% av de medisinske høyskolene tilfredsstilte de nye kravene. Dette medførte, som Schjelderup skriver, at homeopatien ble “tvunget” ut av den amerikanske medisinen. I USA foregikk det en kamp mellom homeopater og leger i de fleste byer og på de fleste sykehus. Legene etablerte the American Medical Association i 1846 og tok opp kampen mot homeopatene. Kampen førte til at homeopatene systematisk mistet sin makt og innflytelse.[223]

Nedenfor skal vi se at et tema i den alternative medisinens historie er at de har blitt misforstått og forfulgt og har blitt ekskludert fra det etablerte fellesskap. Denne siden ved tradisjonens selvforståelse kan vi tolke i lys av at den bibelske fortelling. Sammen med andre fortellinger og myter fra kirkehistorien, kan den bibelske fortelling komme inn som leverandør av materiale i form av identifikasjonsmotiver; roller og symboler. Disse fortellingene er åpne og tilhengerne fortolker seg inn i disse, på samme måten som f. eks bibelfortellingene åpner for at tilhørerne kan knytte sin egen livssituasjon til dem. Fortellingene handler om erfaringer som vi kan dele ved at homeopatien, på lik linje med bibelfortellingene, appellerer til tilhørerens livssituasjon.[224] Religionshistorikeren Catherine L. Albanese påpeker at siden homeopatene har blitt forfulgt av den etablerte medisinen, kan de tolke dette som en parallell til jødenes forfølgelse av Jesus og de første kristne og dermed identifisere seg med den “frelsende” Messias.[225]

Tradisjonens mytologisering av grunnleggerne som “forfulgte”, og tilhengernes tilsvarende selvforståelse bekrefter denne identifikasjonen. Vi skal nedenfor se nærmere på flere eksempler. I 1905 skrev Hjalmar Helleday i forordet til den svenske oversettelsen av boken “Femtio skäl att vara homöopat” av den kjente lege og homeopat dr. J. C. Burnett om hvordan homeopatene har blitt forfulgt fra sine første dager og at situasjonen i Sverige fremdeles er preget av dette.[226] Scott og McCourt skriver at homeopatien helt fra begynnelsen har vært “skyteskive for ondartede utbrudd av sinne, hysteri og forfølgelse, og legene har vært de verste”. Hahnemann ble dømt i retten og fikk ikke lov til å praktisere homeopati. Han ble beskyldt for at hans behandling av Prins Karl Schwarzenberg av Østerrike medførte til at denne fikk slag og døde. Homeopatene i Europa ble landsforvist, ilagt bøter, fengslet og aktivt forfulgt. I følge Røssberg har det skjedd en langsom holdningsendring siden den gang, ved at det i dag er sjeldnere med direkte fiendtlige holdninger. Men det kjempes fortsatt for en mer tolerant holdning hos helsemyndighetene innen skolemedisinen.[227]

Flere leserinnlegg i aviser og blader bekrefter denne følelsen av å være forfulgte og misforståtte også i dag.[228] Et eksempel er lege og studierektor ved NAN Jens Lundens karakteristikk av professor Tor Waalers kritikk av den alternative medisinen som “enda en trosbekjennelse mot alternativ medisin”. Sitatet nedenfor gir uttrykk for Lundens frustrasjon over stadig vekk å måtte forsvare homeopatiens vitenskapelighet, når kritikken, slik han leser den, er uvitenskapelig.

“Hvor lenge skal vi la oss besnære av denne fanatiske tro på en vitenskapelighet som forlanger å representere den ene sannhet om virkeligheten? Ser vi ikke at det produseres vitenskapelige undersøkelser som bekrefter de mest hårreisende teorier, og at mennesker går til grunne helsemessig og økonomisk fordi pengesterke multinasjonale firmaer utnytter vår overtro på slike vitenskapelige undersøkelser? Hvor lenge skal vi blindt følge en vitenskapelighet som fører til den ene katastrofen etter den andre for menneskeheten?”[229]

Noen homeopater mener at deres medisinske system kan oppfattes som “en trussel” mot medisinen; filosofisk, klinisk og økonomisk.[230] I en selvmytologiserende strategi kan dette få karakter av konspirasjonsteorier hvor den etablerte medisinens metoder kan sammenlignes med “den italienske mafiaen”. Dette synet kommer til uttrykk i HomeopatiBokhandelens omtale av G. Lanctots bok Medisinens Mafia:

“Den kanadiske legen beskriver de forskjellige interesser og maktstrukturer innen deler av helsesektoren og i samfunnet forøvrig, samt statenes og organisasjoners maktapparater- og især de internasjonale kapitalinteresser. Gjennom sitt arbeide i 25 år som lege i Canada, Frankrike og USA har dr. Lanctot fått erfare at strukturen innen helsevesenet alle steder er den samme og i uhyggelig grad kan sammenliknes med den italienske mafias”.[231]

I HomeopatiBokhandelens katalog fra 1998 kan vi også lese at den kjente homeopaten Vithoulkas har blitt utsatt for svindelforsøk i USA, noe som har resultert i forsinkelser i utgivelsen av hans 12 binds Materia Medica Viva.[232]

Enkelte innen kirken oppfatter homeopatien som en trussel basert på okkultisme og New Age-baserte tanker, andre er positive.[233] I katalogen til HomeopatiBokhandelen kan vi lese omtalen av boken Kristent livssyn og homeopati av Kari Lunden Larssen:

“Argumenter mot homeopati fra kristne kretser bunner som regel i gal informasjon og misforståelser. Dette heftet beskriver hvilke argumenter du møter og hvordan du skal imøtekomme dem.”[234]

På NAN lærte vi faktisk å forsvare oss mot angrep fra folk som “ikke hadde forstått” homeopatien.[235]

Jeg vil avslutte denne analysen av homeopatenes følelse av å være forfulgte ved å vise at også Kent, som brakte den guddommelige lov frem for menneskene, fremstilles som forfulgt. Sitatet nedenfor er hentet fra et “hyldingsskriv”.

“Like the Seer of Cothen, Kent of America reverently and understandingly pondered God’s open Book of Nature and Revelation. To God they gave praise for all that he enabled them to do by the Divine Law, ‘Similia Similibus Curantur’. Both overcame crushing trials and difficulties in the battle of truth.”[236]

Vi ser av disse eksemplene at homeopatene har en bevissthet om at de kjemper for sannheten, og at de opp gjennom historien har blitt forfulgt og at de stadig forfølges. Som vi skal se nedenfor, mener tilhengerne at homeopatene og blomstermedisinerne at grunnleggerne fortjener en plass blant historiens fremste menn og at systemene fortjener en plass i fremtidens medisinske behandlingstilbud.

Grunnleggernes plass i historien

Homeopatien som medisinsk system, både dens lære og utbredelse, må ses i forhold til den samtidsmessige kontekst. På mange måter kan nok de kildene som uttaler seg om homeopatien og blomstermedisinen, og som ikke er en del av den alternativ medisinske tradisjonen, ses på som mer historisk korrekte enn de som representerer de alternative tradisjonene. Kildene i de alternative tradisjonene får lett preg av å være hagiografier. En og samme episode kan tolkes forskjellig fra ulike synsvinkler, noe som kommer til syne og som illustreres i sitatene nedenfor. Tilhengerne av homeopatien pleier å vise til homeopatiens suksess i behandlingen av “plettyfus-epidemien” i 1812 og kolera-epidemien i 1830-31. Det ligger implisitt i deres syn at homeopatien der beviste sin effekt og derved sin plass i helsevesenet. Skeptikere gir riktignok honnør til homeopatenes behandling, men de mener ikke at homeopatien i seg selv hadde effekt, men at det på mange måter kunne være en fordel for pasienten å unnslippe den ordinære behandlingen på den tid. Først homeopatiens egen forståelse:

“Det er også værd at nævne, at homøopatien for alvor blev kendt, da Hahnemann i 1830-31, 75 år gammel, nåede forbløffende resultater i forhold til den øvrige lægestand ved en choleraepidemi, som hærgede Europa på det tidspunkt.”[237]

I en bok om medisinens historie, kan vi også lese at Hahnemanns homeopatiske behandling

“…angiveligt var mere effektive end de ortodokse metoder mod plettyfus-epidemien, som hærgede efter Napoleons tilbagetog fra Moskva i 1812. Interessen for homøopati spredtes nu hurtigt. I 1825 nåede behandlingsformen til USA, og i 1833 etableredes det første homøopatiske akademi i Pennsylvania.” [238]

Omvendt mener skeptikerne at homeopatiens suksesser riktignok skyldtes medisinen, men argumentet nedenfor legger ikke skjul på at medisinens effekt er dens manglende virkning på den menneskelige organisme:

“Grunnlaget for homøopatien synes tvilsomt, men det må innrømmes at den på sin tid betød en betydelig forbedring av terapien. Bortsett fra den suggestive effekt var de homøopatiske legemidler stort sett uten noen som helst virkning på organismen. Men bare dette var en stor fordel fremfor den gamle medisinens hestekurer med bloduttømminger, brekninger og radikale avføringskurer. Intet under at den nye lære vant tilhengere overalt i Europa og USA.”[239]

Den tilslutning som grunnleggerne fikk blant folk

Hahnemann fremstilles som en suksessfull person som opplevde å bli både velstående og gammel. Denne suksessen kaster glans over homeopatien:

“By ones and twos, then by dozens, then by hundreds, physicians in Europe gave up the practice of allopathy to follow Hahnemann´s teachings. They and their patients were delighted by the results, and their accumulated experience made it possible to refine and perfect the art of homeopathic therapeutics. When Hahnemann died in 1843 at the age of eighty-eight, he was successful and wealthy, and the medical heresy he had launched seemed destined to establish itself throughout the Western world”.[240]

Som jeg har vært inne på tidligere, er det mange paralleller mellom den mytologiske fremstillingen av livene til Frans av Assisi og Bach. Begge døde unge og fremstilles som materielt fattige menn som begge var villige til å gi bort alt de eide til folk som trengte det.[241]

Bach hadde støtte blant flere homeopater. Flere av disse, blant annet homeopat Wheeler, var villig til å oppgi alt han hadde lært for å følge den nye læren. Bachs nære medarbeidere, Nora Weeks og Victor Bullen, dedikerte sine liv til blomstermedisinen.

Tilhengere av homeopatien og blomstermedisinen har utropt Hahnemann og Bach til genier, og de mener at motstanderne en gang kommer til å innse at det er homeopatene (eventuelt blomstermedisinerne) som har den sanne læren. Dette kommer til uttrykk i hvordan homeopatene ser på Hahnemann og hvordan de plasserer ham blant historiens “fremste menn”:

“Jeg er overbevist om at denne mannen [Hahnemann] med tiden vil regnes blant de største genier, på linje med Einstein, Newton og Hippokrates. Hans innsikt har på samme måte som deres endret våre forestillinger radikalt, ikke bare om sunnhet og sykdom, men om selve eksistensens natur.”[242]

Homeopatene ser altså på Hahnemann som et geni, han fremstilles også som et vidunderbarn og som en som utviklet et medisinsk system uten sidestykke i historien. Men problemet med ham, som med andre genier, er at han ble misforstått i sin samtid, men de ser det slik at historien beviser sannheten i deres system. Bjørndal skriver at “flere av hans oppfatninger var på mange måter langt forut for sin tid” og mange deler av boken (Organon) kunne ha vært skrevet i dag.[243] Det er ikke bare de medisinske oppdagelser Hahnemann kom frem til som var eksemplariske, men også hans vitenskapelige virksomhet var forut for sin tid: I følge Bjørndal skal Hahnemann muligens ha vært den første som tok i bruk dobbel blindundersøkelse som metode innenfor medisinsk forskning.[244] Weil påpeker at Hahnemann var den første som tok i bruk eksperimentell farmakologi og at farmasøyter i dag har mye å lære ved å lese hans skrifter.[245]

Blant Hahnemanns innflytelsesrike beundrere var blant annet keiser Napoleons livlege, Corvisart. Men selv om Hahnemann hadde mange beundrere og en del leger skal ha gått over til hans metoder, så ble homeopatien aldri tatt helt på alvor av den etablerte medisinen. Noen år etter Hahnemanns død startet det medisinske akademiet i Frankrike en kampanje mot ham, men minister Guizot skal ha fremsagt følgende, som homeopatene ofte siterer:[246]

“Dersom homøopatien er et hjernespinn og en verdiløs metode, vil den forsvinne av seg selv. Betyr den imidlertid et fremskritt, så vil den bre seg på tross av våre forsøk på å forby den, og Akademiet burde da stå i spissen for dem som hilser den velkommen. For det er Deres oppgave å fremme vitenskapens fremskritt og anspore til nye oppdagelser.”[247]

Homeopatene tar dette sitatet til inntekt for at homeopatien har bevist sin eksistensberettigelse, siden den fremdeles eksisterer. Den engelske kongefamilien har hatt flere leger som har benyttet homeopati og blomstermedisin.[248] Flere norske samfunnstopper, med tidligere statsminister Jagland som ett eksempel, har også uttalt seg positivt i media. Eksempler som dette er med og bygger opp de alternative terapeutenes selvbilde og til å rettferdiggjøre deres plass i helsesystemet.[249]

Forståelsen av Hahnemann som et misforstått geni som måtte stå alene, finner vi også uttrykt i den ensomme helten som mytisk skikkelse. Vi får også et inntrykk av hvordan han så på seg selv i forhold til den etablerte medisinen og hvordan han kom frem til homeopatien:

“Gennem disse undersøgelser fandt jeg vejen til sandheden; en vej, jeg måtte gå alene, langt fra de lægelige dogmers almene hærvej. Jo længere jeg skred frem fra sandhed til sandhed, desto mere fjernede min lære sig fra den gamle bygning, som, sammensat af teorier, kun holdes oppe af teorier. Ingen af mine læresetninger blev til uden overbevisende erfaringer.”[250]

Hahnemann betegnes som geni og mester i sitatet nedenfor og Kents betydning for homeopatien, blir å “føre dette til nye høyder”.

He gave himself unstintingly to the arduous task of acquiring that deep knowledge by which he scaled the heights of the Homœopathic Law of Cure. Here he unclouded vision beheld the genius of Samuel Hahnemann. He grasped the Master’s thought, he wielded the healing power, he reached greater heights.[251]

I litteraturen har jeg funnet en rekke hyldingsdikt og lovord om homeopater. Det er særlig Kent som hedres gjennom dikt og vitnesbyrder. I forordet til den femte utgaven av Kents Lectures står det: “Kents still lives! His influence still shines a burning torch to reveal truth!”[252] Og hyldesten til Kent fortsetter som følgende:

“From the far corners of the earth, Pakistan, India, South America, Mexico, everywhere comes proof of that prophecy … the coming generation is demanding the messages of the master, the master who scaled the heights of the Homoæopathic Law of Cure.”[253]

Bach blir også regnet for å være et medisinsk geni. I Gregory Vlamis bok Rescue Remedy kan vi lese om mange leger som vitner om Bachmidlenes uunnværlighet i den medisinske praksis. Legen Aubrey Westlake, som har brukt Bachmidlene i mer enn tredve år, skriver at Dr. Bach ga et stort bidrag til verden og at han var et medisinsk geni. Han ser også på blomstermedisinen som en nøkkel til fremtidens medisin. Psykiater J. Herbert Fill, som har brukt Bachmidlene i mer enn ti år, ønsker at kolleger og medisinerstudenter skal bli oppmerksomme på Bachs geniale oppdagelser og retter spesiell oppmerksomhet mot nødhjelpsmiddel (Rescue Remedy).[254]

Ovenfor så vi at Hahnemann ble fremstilt som en som måtte kjempe for sannheten alene. Denne mytiske helten finner vi også i Nora Weeks karakteristikk av Bach:

… a character of a great genius; though, as is usual with genius, he was destined to stand alone, for few could follow and understand the determination of one who knew his life’s work from the start, and would allow nothing to interfere with that great aim.[255]

Hahnemann, Kent og Bach har alle tre blitt hyllet som genier, forbilder og mestere. Deres betydning for homeopatien og blomstermedisinen er stor, men som vi har sett ovenfor og som vi skal komme nærmere inn på nedenfor, så blir de også sett på som blant de fremste i hele menneskehetens historie og deres betydning for menneskeheten går langt utover den rent medisinske forkynnelsen.

Homeopatene betrakter Kent som “one of the greatest masters in medicine the world has ever known”.[256] Når tilhengerne bruker betegnelsen mester om Hahnemann, Kent og Bach er det nærliggende å se på dette som et uttrykk for en identifisering av dem som en del av mestertradisjonen innenfor den esoteriske og okkulte tradisjon. Alle tre, og flere med dem, var medlemmer av frimurerlosjer og hadde en tilknytting til Swedenborgs kirke.[257]

Tilhengere av homeopatien og blomstermedisinen ser på grunnleggerne og enkelte senere representanter for systemene (særlig Kent innenfor homeopatien) som en del av en tradisjon som går tilbake til Hippokrates og Paracelsus. Vi finner dette som en tendens ved grunnleggernes selvforståelse, og dette kommer også frem i tilhengernes beskrivelser av grunnleggerne. Grunnleggerne knytter an til en autorisert tradisjon som kan gi dem den nødvendige patina for å forankre læren. Hahnemann mente at likhetsprinsippet hadde vært kjent i tidligere kulturer, og knytter denne tradisjonen til Hippokrates og Paracelsus. Han konstruerte en forbindelse bakover i tid, og så på sitt arbeide som en fortsettelse av deres. Hahnemanns rolle og selvforståelse har en likhet med den selvforståelse som profeter ofte har. De ser på sitt budskap som en del av en (esoterisk)tradisjon, som er i ferd med å bli glemt. De mener budskapet har blitt forfalsket eller forvansket og at de kommer for å ivareta den rene læren. I denne rekken som Hahnemann etablerte, plasserte også Kent seg.

Profetene i det gamle testamentet har det til felles at de kommer for å minne jødene om loven. De kommer i en tid hvor jødene er på vei til å bli assimilert av det omkringliggende samfunns kultur og religion.[258] I denne forbindelse er det også nærliggende å se på Kent innenfor homeopatien. Kent sier i sitt forord til Lectures:

“Homœopathy is now extensively disseminated over the world, but, strange to say, by none are its doctrines so distorted as by many of its pretended devotees.”[259]

Grunnleggerne og Kent betegnes som “the forerunners of wisdom” eller som “the posessors of humility”. Det legges vekt på deres visjoner. Ved å betegne Hahnemann og Kent som “the forerunners of wisdom”, er det nærliggende å se på dem ikke bare som vitenskapsmenn, men også som personer som overskrider vitenskapsmannens “jordiske arbeid”. Som tidligere nevnt, er det nærliggende å knytte Hahnemann og Kent opp til profetskikkelsen. Budskapet som fremmes går ut over det medisinske nivå og får konsekvenser for forståelsen av virkeligheten og meningen med livet. Dette kommer klart frem i sitatet nedenfor. Her står det at Hahnemann og Kent hadde visse kvaliteter til felles som ikke er noe som gis til andre enn “the possessor of humility (the forerunner of wisdom)”. De kjempet begge for sannheten, noe som i denne sammenheng betyr at de utfordret en materialistisk forståelse av verden.

“Such vision as his [Kent] is not given except to the possessor of humility (the forerunner of wisdom); and this quality he had in common with his great teacher Hahnemann, although in both it was disguised to many a robust and aggressive championship of the truth. The vision of both these great thinkers was clarified by a spiritual tendency of thought, which impelled them boldly to challenge a materialistic age (with an authority not of human self-intelligence) reasserting the doctrine of a dual universe – a world of spirit, of causes, of living forces, within the visible world of effects, of dead forces and matters. Without such a position – without an internal active and an external passive or reactive – there could be no science of Homoœopathy.”[260]

Innenfor homeopatien og blomstermedisinen finner vi flere eksempler på at det legges vekt på det spirituelle og visjonære hos grunnleggerne og senere representanter. De ses på som visjonære leger.[261]

Ser vi på de store homeopatene, de som selv har blitt autoriteter, så kommer det til syne at homeopatien er noe mer enn et medisinsk system. Homeopatien sprenger med andre ord de medisinske grenser og uttaler seg om selve eksistensens natur. Dette har jeg allerede vært inne på i Vithoulkas sitat om Hahnemann som kommer til å bli regnet som et av de største genier. Dette kommer også til uttrykk i følgende sitat, men her er det ikke bare Hahnemann som tillegges honnør:

“Doctor Kent’s work, Hahnemann’s work, Swedenborg’s work, is not done; it is just in its beginning. Ages hence, when the race shall have been delivered from the incubus of its ills, spiritual, mental and physical, their contributions to the happy outcome will be given a recognition beyond our power to formulate now.”[262]

I sitatet nedenfor, skal vi se at Hahnemanns oppgave er å helbrede nasjonen. Det er en medisinerstudent fra Illinois som forkynner:

In the hands of true follower of the immortal Hahnemann, he declared, Homoeopathy is destined to become the only system for healing the nations.[263]

Bach så på Hahnemann som en forløper, en som begynte på et arbeid som Bach fortsatte. I følge Bach skal hans arbeide ha vært vist til Hahnemann og Hahnemann skal ha kartlagt de store fundamentale naturlovene som er grunnlaget. Om Hahnemann sier han at de “første tegninger var blevet afsløret for ham”. Bach mener selv at han fullførte dette. Bach knytter seg opp til den tradisjonen som Hahnemann mener å være en del av og den tradisjonen som Hahnemann skapte.

Bach mente at Hahnemann ville gått i samme retning som han, hvis han hadde fått fortsette sitt arbeid. Bach uttalte om sitt arbeide: “Vi går blot videre med hans [Hahnemann] arbejde, og bærer det frem til det næste naturlige niveau.” Slik Bach så det, var fundamentet i Hahnemanns arbeid at sykdommen ble sett på som et resultat av en ubalanse mellom den mentale natur og ens spirituelle jeg.[264]

Bach mente at Hahnemanns lære var ufullstendig. Dette skyldtes at han “kun hadde et liv her på jorden”. Men Bach mente selv å ha fullført sitt arbeide, og det i en alder av 50 år. Hans arbeide var komplett, i følge ham selv, og det var ikke nødvendig med flere blomstermidler enn de han hadde kommet frem til; de fanget opp alle menneskelige sider som kan forårsake sykdom og lidelse. På dette vis blir han “profetenes segl” innenfor homeopatien og blomstermedisinen.[265] Bach setter en stopper for seg selv og mener at læren ikke skal forandres, men ivaretas. De som kommer etter ham har fått det de trenger for å føre læren videre. De har hans skrifter og blomstermidler å forholde seg til, og det er alt de trenger. Før han dør advarer han sine medarbeidere og etterfølgere mot at læren vil bli forsøkt forvansket, de må være på vakt og de må love å holde læren ren. Bach kommer med profetier om hvordan blomstermedisinen vil utvikle seg:

“Before he left this world, he told Nora and Victor that this system of healing would be the medicine for the future and be spread through the world. He said that many would want to change and complicate the method but asked that it be kept in its entirety, pure and simple. Throughout their lives they adhered steadfastly to their promise of protecting the quality of his gentle method of healing.”[266]

Bach fikk rett i sine forutsigelser når det gjaldt blomstermidlene. Flere personer har forsøkt å forandre hans lære, og de har utviklet nye blomstermidler. Men hans etterfølgere på Mount Vernon har holdt sine ord. De har gjort mye for å beskytte “den rene læren” og Bachmidlenes “unike” kvalitet. Antropolog og forfatter av boken Planet Medicine, Richard Grossinger, bruker betegnelsen purists om de som beskytter Bachs blomstermedisin mot forandring.[267]

Bach så altså på seg selv som en del av den tradisjonen som Hahnemann mente å representere. Tilhengerne er ikke enige i spørsmålet om Bach oppdaget eller gjenoppdaget blomstermedisinen.[268] Bach så på blomstermidlene som en utvikling av den homeopatiske tradisjon, og han trodde at homeopatene ville gå over til å bruke hans metode. Bach henvendte seg til homeopatene og ga uttrykk for at de kunne komme til å vinne en stor seier over sykdommene i fremtiden.[269] Bach kom med et budskap til menneskeheten. På et møte i Masonic Hall henvendte han seg til tilhengerne med følgende ord:

“I come to you tonight with a great message…. THAT DISEASE IS CURABLE. By the means of the Herbs of which I am speaking tonight, there is no ordinary disease known in this country which has not been cured. Hundreds of thousands of people who had ailments, who had complaints which they had expected would remain with them the rest of their lives, have been (made) well.”[270]

Bach uttalte seg med sikkerhet og autoritet da han fremmet sitt budskap. Han talte med en myndighet som vi kjenner igjen fra Det nye testamentet, hvor Jesus griper inn i begivenheter. Eksempler på historier som forteller om Jesu helbredelser er fortellingen om hvordan Jesus vekker Jairus datter fra døden ved å si: “Pike, jeg sier deg.: Stå opp!” (Mark 5,22-24, 35-43.) Historien om Lasarus som ble vekket til live fire dager etter sin død er også et illustrerende eksempel på hvordan Jesus taler med autoritet. “Han sier: Ta steinen bort! … Og da han hadde sagt dette ropte han med høy røst: Lasarus, kom ut! Da kom den døde ut….” (Joh 11,39-44.). Det er nærliggende å tro at dette budskapet har inspirert ham. Myten om Bach som helbreder, ligger tett opp til den fremstillingen som en finner av Jesus i Det nye testamentet. Sitatet nedenfor er en pasienthistorie som knytter seg til Bach. Denne personlige myten kan ses på som en “box-myth”.

“He saw a man digging a large deep hole in a field nearby where a pony was standing. When Dr. Bach asked what the hole was for, the man replied: “For the pony. She is dying.” “Fill up the hole”, Dr. Bach said, “the pony will live.” He then treated the animal with ROCK ROSE, and within a few days the pony was fit and well again.”[271]

I følge Øverbye dro homeopat Jens Holmsen til England på jakt etter den “ukjente Bach”. Han kom i kontakt med flere som kjente Bach og som arbeidet med blomstermidlene. Han kunne avfeie all tvil om Bachs evner og fortalte følgende:[272]

“ Bach kjente til en skjult kunnskap man bare kan finne gjennom telepatiske evner. Jeg er ikke i tvil om at stemmene han hørte inni seg kom fra Himmelens verden, og ikke bare fra hans egen kunnskap han hadde ervervet gjennom bøker og studier hos andre. Bach var en ekte klarsynt, som forstod den åndelige verdens kunnskaper.”[273]

Med andre ord kan vi si at Bach, i følge tradisjonen, hadde kontakt med høyere makter. Denne siden ved Bachs liv får også betydning for hvordan tilhengerne forklarer hans “tidlige død”, for Bach dør ung, bare 50 år gammel. Dette kunne ha vært nederlaget til hans medisinske system. Det hadde vært nærliggende å spørre seg hvorfor han ikke klarte å helbrede seg selv. Tilhengerne kunne lett ha mistet “troen” på at midlene kunne helbrede alle lidelser, slik Bach hadde lovet i sine skrifter og taler. Hans død forklares med at han hadde fullført sin oppgave her på jorden. Bach forberedte sine medarbeidere, han visste at hans liv gikk mot slutten.[274] Han forklarte sin bortgang med at han hadde gjort det han skulle gjøre på jorden og at han derfor snart kom til å forlate den. Det er ikke “taperen”, han som ikke lyktes med sitt prosjekt som forlater livet, men en mann som har fullført sin oppgave. Han forberedte sine etterkommere på hvordan de skulle “ta vare på hans rene lære”. Sitatet nedenfor illustrerer dette:

“He knew that the purpose of his life in this world had come to an end. He had achieved what he was intended to do and he knew in his heart that it would soon be time to leave his earthly existence behind.”[275]

Igjen kan vi trekke en parallell mellom Bach og Jesu liv med tanke på hvordan han forberedte sine disipler på hva som kom til å hende ham i Jerusalem.[276] Den bibelske fortelling kan ses på som leverandør av det materialet som har bidratt til å forme denne “myten” eller fortellingen om Bach liv og død. På samme måten som Jesu død kunne ha vært nederlaget og slutten på hans lære, kunne Bach død ha fått denne konsekvensen. Men medarbeiderne og tilhengerne klarte å holde fast ved Bach ord og lære. Selv om Bach hadde avsluttet sin jordiske eksistens, så var ikke Bach borte for alltid. I følge tilhengerne skal Bach leve videre et annet sted. Nora Weeks skriver om Bachs jordiske liv og død:

“The years of his life had been short, but during those fifty years he had worked without ceasing and with but one aim in view: to find a pure and simple way of healing the sick. Then, having accomplished all that was possible for him to do on earth, he gladly laid down his physical body to continue his work in another sphere, content that those who had been with him would be unceasing in their efforts to spread the knowledge of the healing herbs.”[277]

Flere hevder å ha vært i kontakt med den avdøde Bach. Denne kontakten brukes for å legitimere ny viten og nye blomstermidler. Ian White, forfatteren av boken Bush Flowers Essences, skriver om kommunikasjon med Bach:

“Anna Flora, one of the first people to be involved in the making of flower essences after Bach’s death, is one of many people who have had communication with Dr Bach, to express his support and to let it be known that he is guiding and inspiring people today to develop new essences. On numerous occasions I have received similar messages of great encouragement from Spirit through a variety of accurate and authentic sources.”[278]

Det finnes altså tilhengere av blomstermedisinen som tror at Bach lever videre et annet sted og at de kan kommunisere med han. Disse forestillingene understreker at det var en mening med hans liv, og at han ikke bare var et vanlig menneske. Som jeg har vært inne på tidligere, hevder White at Bach var et instrument for Gud.[279] Han hadde en oppgave på jorden, og selv om denne oppgaven er avsluttet så kan han gripe inn, selv etter sin død. Weeks understreker at Bach var et menneske, men at han hadde en spesiell oppgave i livet. I sitatet nedenfor ser vi også at Bach fremstilles som en person som ikke ønsket å bli fremhevet, det var arbeidet hans som var viktig og andre personers helse og lykke.

“… he was a human as the rest of us, despite his special purpose in life. He was the most humble man, and knew that he was only a channel through which the healing flowers of Nature could be found. He did not want to be idolised or revered – he felt it was the work that was of importance, not he – he was concerned only with health and happiness of his fellow brothers and sisters.”[280]

Bach kom med visjoner om hvordan fremtiden ville bli for blomstermedisinen og “fremtidens hospital”. Fremtidens hospital er en utopi om fremtidens leger, legeutdannelsen og blomstermedisinens plass i dette fredfulle og kjærlighetsfulle univers. Tilhengerne av blomstermedisinen er ikke i tvil om at dette er fremtidens medisin. Lege og tilhenger av blomstermedisin, Bjørn J. Øverbye skriver at:

“En gang var Bach forut for sin tid, i dag er fremtiden her og Bachs ideer og oppdagelser er nettopp det vi trenger i dag.” [281]

Harvey og Cochrane mener at “gjenoppdagelsen” av blomstermedisinen kommer på en tid hvor behovet er som aller størst for fremtiden på denne planeten.[282] Blomstermidlene som de har utviklet og beskrevet i sin bok, er en respons til tidens utfordringer ved å hjelpe den individuelle sjel til å finne den rette forbindelsen til verdenssjelen.[283]

Også homeopatene ser på sitt terapeutiske prosjekt som “fremtidens medisin”, medisinen for den nye tidsalder. Dette kommer til uttrykk i boktitler som Discovering Homeopathy: Medicine for the 21st Century, En ny modell for helse og sykdom, og Homeopati: Fremtidens medisin.[284]

Blomster utvalgt av Gud

Bach så på seg selv som utvalgt av Gud, og han plasserte seg selv og blomstene inn i et religiøst landskap. I Weeks hagiografi over Bach kan vi lese at han skal ha visst om sitt livsverk fra starten av. Som ung skal han ha drømt om at han skulle finne frem til en enkel form for helbredelse som kunne helbrede alle sykdommer, og at han trodde han hadde evnen til å helbrede med hendene. Men dette var i følge Weeks ikke bare forestillinger, men “the inner knowledge of what was to come to pass”.[285]

De blomstene Bach kom frem til, skal, i følge hans egne ord, være spesielt utvalgt av Gud. Det var Gud som åpenbarte blomstene for ham etter at han hadde følt smerten og lidelsen på sin egen kropp; hans kropp ble som et fintfølende instrument. Det er interessant å se en parallell mellom Jesu og Bachs lidelser. Begge led for å vise hva som er frelsesveien. Vi kan se på Bach som en frelsesskikkelse som levde sitt liv for menneskeheten. Frelsesmiddelet ble “brakt” oss av Bach; det er blomstermidlene. Han kom med et budskap og en lære som er enkel å tilegne seg, den er rettet direkte mot menneskeheten og den går i mot den etablerte medisinske lære og profesjon. På mange måter taler han de “rettslærde” eller “skriftlærde” i mot på samme måten som Jesus kritiserte de rettslærde eller skriftlærde i sin tid. I likhet med Jesus som ga sitt liv på korset, så ga Bach sitt liv for menneskeheten i arbeidet med å finne frem til blomstermidlene:

“Let us always remember the gentle man who gave his life to the healing of mankind. Let us always respect the Divine gifts of Nature which he brought us and let us never doubt the simple method he thought us. Let us accept his wisdom with humble gratitude and not seek to change it or think that we might know better.”[286]

Vi ser igjen at det understrekes at det som Bach har brakt menneskeheten, skal ikke forandres, det fordres en fullstendig tillit til Bach. Mens Israel var Guds utvalgte folk, de som mottok åpenbaringene og som fødte frelseren, er det England som spiller rollen som det utvalgte land i blomstermedisinen. I følge Bach og hans etterfølgere på Mount Vernon, kan Bachmidlene kun fremstilles av disse spesifikke blomstene som har vokst på engelsk jord. Blomstene vil ikke ha de samme terapeutiske egenskapene hvis de har vokst opp under andre forhold. Blomstermedisinen i tradisjonen etter Bach formidler en idé om et utvalgt folk som har nøkkelen til helbredelsen. Parallellen til Israels folk og deres tro på frelse er igjen interessant.

Nora Weeks har tatt til orde for å forsvare den rene læren slik den ble formidlet av Bach.

“We ask those living abroad not to prepare the Essences even if the flowers have the same Latin name for, due to the difference in soil and climate, they will not give the desired effect. For those who live abroad where the English wild flowers do not grow, the book is only of interest in showing what the Bach flowers are like.”[287]

I 1964 ga Nora Weeks og Victor Bullen ut boken The Bach Flower Remedies, Illustrations and Preparations. Her presenteres de ulike blomstene med alle nødvendige opplysninger for å kunne fremstille blomstermidler til eget bruk. Men boken ble trukket tilbake av Nora Weeks i 1977 med følgende begrunnelse:

“We have decided not to send any more of the Illustrated Books to America, for many people are preparing them from the wrong flowers and preparing them in the wrong way, and selling them as Bach Remedies… and this we cannot have.”[288]

Denne boken ble sluppet ut på markedet igjen i 1990. I forordet til boken legges det vekt på at boken er beregnet på dem som vil fremstille midler til eget bruk. Hvis man derimot ønsker å selge midler som er fremstilt etter Bachs egen metode, må man søke om lisens. Det medfølger ingen garantert effekt. Det legges vekt på at det vil ta lang tid, kanskje flere år, å få fremstilt alle midlene, pga. at værforhold og plantenes og trærnes blomstringstid skal være perfekte. Det kan være vanskelig å finne den rette planten fordi det er mange arter innen den samme slekten.[289] Følgende sitat kan illustrere dette synet på Bachmidlene:

”It is, as you se, vitally important to be sure you have right flower and to prepare it in the right weather conditions. No cultivated or garden flowers must be used, but the wild flowers growing in the soil they choose themselves.”[290]

Som tidligere nevnt, så advarte Bach sine medarbeidere mot at folk kunne komme til å forfalske blomstermedisinen. Tilhengerene får beskjed om å være på vakt. De falske blomstermidlene gis en nærmest religiøs betydning, sitatet nedenfor er Bachs egne ord fra 1936:

“It is proof of the value of our work when material agencies arise to distort it…The contortion must be raised for people to be able to choose between the gold and the dross.”[291]

Gregory Vlamis skriver at mennesket skal ha muligheten til å velge – mellom det gode og det onde og han ser dette i forhold til de ekte Bachmidlene i motsetning til de “uekte”.[292] Bach senteret er opptatt av at det finnes forfalskninger av Bach midlene på markedet. I bøkene fra Bachsenteret står det at en skal se opp for forfalskninger og at “de originale Bach midlene” markedsføres under en bestemt etikett.[293]

“The Bach Flower Remedies and Rescue Remedy are prepared at only one location in the world, the Bach Centre in England, where to this day the same wildflower locations originally discovered by Dr. Bach are still used. Similar products prepared anywhere in the world that claim to be the Bach Flower Remedies or Rescue Remedy are not, nor are they proven to be, Bach remedy ‘equivalents’. Some of these newly released products are not made from real flowers at all, but are prepared by radionic methods or other devices said to duplicate or enhance the ‘vibration’ of real flowers. Some of these other products are made from real flowers, but not from the species used for the actual Bach Flower Remedies. In addition, there are products on the market that are actually unauthorized dilutions of the authentic Bach remedies and Rescue Remedy. Unfortunately, some of the literature and occasionally, the labelling of these products make reference to Dr. Bach’s name. This tend to create the false impression that they are genuine Bach remedies or Rescue Remedy. They are not.”[294]

Oppsummering

I dette kapittelet har vi sett at grunnleggernes livserfaringer blir strukturert og mytologisert til kulturbærende og meningsfulle fortellinger som tilhengerne kan tolke sine liv inn i. Grunnleggernes liv blir gitt verdi som eksempler til etterfølgelse gjennom tradisjonens bruk av og syn på grunnleggerne. Vi ser her et likhetspunkt mellom religiøse myter og fortellinger og den alternative medisinens myter og fortellinger.[295] Fortellingene om deres liv og lære har en viktig funksjon i legitimeringen og formidling av bevegelsenes teori og praksis.

Jeg har også vist at grunnleggernes livshistorier fremstilles innefor en hagiografisk tradisjon som bidrar til å fremstille Bach som en mann som hadde overnaturlige evner, og at Hahnemann kom frem til en ufalsifiserbar medisinsk lære.

Det er mulig å tolke Hahnemann, Kent og Bach som profeter som kommer for å minne folk om “den sanne lære”. På samme måten som profetene tar utgangspunkt i eksisterende åpenbaringer og anvender dette på den aktuelle situasjonen og minner folk på deres feil og kaller dem til å gjenopprette forholdet til Gud, mente både Hahnemann og Bach at de formidlet “den sanne lære” om veien til helse og at de er en del av en esoterisk tradisjon. I homeopatien må den syke gjenopprette den tapte balansen og i blomstermedisinen korrigere sine tanker og handlinger og leve i forhold til den Guddommelige plan.[296] Veien til helse blir dermed også veien til frelse.

Vi har også sett at Bach fremstilles som en mann som ble sendt til jorden for å fullføre det arbeidet som Hahnemann hadde begynt med. Dette kan ses som en parallell til Jesu oppgave på jorden. Forfølgelsestematikken er et annet likhetstrekk mellom homeopatien og kristendommen. I denne forbindelse kan en se at kirkehistorien og bibelhistorien har bidratt til å forme homeopatiens myter.

Kapittel 4. Skrifter og prinsipper i homeopatien

I dette kapittelet vil jeg se nærmere på det teoretiske fundamentet som danner utgangspunkt for behandlingen med homeopati og blomstermedisin. Homeopatien får størst oppmerksomhet i dette kapittelet der jeg legger vekt på hva som kjennetegner filosofien. I neste kapittel vil jeg ta for meg menneskesynet, sykdomssynet og syn på helbredelsen i homeopatien. Deretter vil jeg gi en lignende presentasjon av Bachs blomstermedisin.

Dagens homeopater og utøvere av blomstermedisin bruker grunnleggernes skrifter aktivt i studiet og utøvelsen av sitt “medisinske håndverk”. De skriftlige kildene som ligger til grunn for homeopatien og blomstermedisinen, kan ses på som ekvivalente til hellige skrifter innenfor religionene. I de nye religionene er det mer vanlig at grunnleggerne skriver ned sine åpenbaringer eller religiøse lære, enn i de tradisjonelle religionene. Både Hahnemann og Bach skrev selv ned de teoretiske fundamentene for systemenes lære og en del av de fortellingene som kom til å danne utgangspunkt for mytologien om grunnleggerne og systemenes lære. Som tidligere nevnt, har det kommet til andre autoriteter som også har bidratt til å formidle nye teorier og nye myter og som selv har blitt tatt opp i mytologien. I kapittelet om pasienthistoriene vil jeg vise at det fortsatt foregår en aktiv mytedannelse innenfor den alternative medisinen.

Homeopatiens skrifter og prinsipper

Vi har tidligere sett at den homeopatiske filosofi bygger på Hahnemanns skrifter, med Organon og Chronic Diseases som de viktigste. Ved siden av Hahnemanns bøker står altså Kents og Vithoulkas bøker i en særstilling. Disse skriftene er normerende for den homeopatiske filosofi og praksis. Organon betegnes ofte som homeopatiens bibel. Gjennom sammenligningen med Bibelen og andre hellige tekster, kan de tolkes både som substansielle og funksjonelle ekvivalenter til hellige skrifter. Vi skal komme nærmere inn på dette i slutten av dette kapittelet.

Homeopatene ser på praktiseringen av homeopatien som en vanskelig kunst og vitenskap. Det kreves særlig grundige studier av Organon. Dette verket er skrevet på et tungt og gammelmodig språk. Selv om det har blitt oversatt til “alle store språk” og skal ha nådd alle jordens hjørner, påpekes det at en ikke kommer utenom originalen.[297] Det kreves også grundige studier av den homeopatiske filosofi og metode, Materia Medica og repertorier før en kan stille en korrekt diagnose og ordinere rett medisin. I følge homeopat Jens Holmsen så er homeopati “verdens beste medisin”, men det er et problem “at metoden er så vanskelig at det nesten ikke finnes en eneste en som kan benytte den.”[298]

Til grunn for den homeopatiske virksomheten ligger det et teoretisk fundament (den homeopatiske filosofi) som består av en rekke læresetninger, dogmer eller prinsipper. Disse betegnes av homeopatene som grunnlover, naturlover, grunnprinsipper og grunnpilarer. Vithoulkas ser på homeopatien som en “en systematisk metode” som “bygger på noen få enkle, men dypt innsiktsfulle prinsipper i naturen.”. (Min kursivering.)[299] I katalogen til HomeopatiBokhandelen kan vi lese at Organon er en

“…klassiker fra homøopatien grunnlegger som beskriver lovene som ligger til grunn for de homeopatiske prinsippene og med aktuelle eksempler. Flere av Hahnemanns læresetninger er så dagsaktuelle at de kunne vært sitert uendret i medisinske tidsskrifter!”[300]

Som vi ser av sitatet ovenfor, så har Hahnemann skrevet ned de lovene som ligger til grunn for de homeopatiske prinsippene. Disse prinsippene har ikke gått ut på dato selv om de fleste medisinske teorier for to hundre år gamle er byttet ut med samtidsmessige ferske teorier som stadig er under revidering. De står fremdeles i et dagsaktuelt lys og gjør krav på sannheten. Dette har sammenheng med at innholdet i Organon anses å være basert på Hahnemanns egne erfaringer og studier. Hahnemanns avdekning av likhetsprinsippet blir oppfattet som hvilende på en uomtvistelig sannhet fordi det anses å være en naturlov som Hahnemann kom frem til gjennom nøye og systematiske utprøvelser. Homeopatene anser at Hahnemanns erfaringsbasertehomeopatiske prinsipper dermed er vitenskapelig befestet. Men selv om homeopater i dag prøver å forklare homeopatien vitenskapelig, så var ikke Hahnemann interessert i å gi noen vitenskapelig forklaring på hvordan prinsippene skal virke. I Organon § 28 står det:

“Da denne helbredelsens naturlov er dokumenteret i alle objektive forsøg og ægte erfaringer i verden, er den en etablert kendsgerning. Videnskabelig forklaringer på hvordan denne virker er kun af lille betydning, og jeg kan ikke se nogen stor værdi i at forsøge at give en.”[301]

Den alternative medisinens krav på vitenskapelighet går ikke ut på å sette prinsippene eller dogmene på prøve, men å gjenta de homeopatiske legemiddelforsøkene om og om igjen. Fordi de stadig prøver ut nye substanser, ser de på denne virksomheten med systematisk utprøvning som homeopatisk forskning. For homeopatene er homeopatien en vitenskap som har gyldighet og som de mener blir bekreftet av folks erfaringer både med homeopati og skolemedisin.

For tilhengerne av homeopatien og blomstermedisinen er systemene sanne, de representerer en virkelighetsforståelse og et menneskesyn som ikke settes under tvil, og de forfekter en rekke standpunkter som i stor grad baserer seg på læresetninger eller dogmer som er formulert i skriftlige autoriteter, som f eks Organon og Bachskriftene og ulike utgaver av Materia Medica.[302] I følge homeopatene finnes det kun én måte å behandle syke mennesker på, i §24 i Organon kan vi lese at det kun er den homeopatiske metoden å anvende legemidler på som kan gi håp om helbredelse.[303] Jeg vil komme nærmere inn på homeopatiens syn på sykdom og helbredelse i neste kapittel. I kapittelet om homeopatiske piller og dråper med blomstermedisin skal jeg komme nærmere inn på noen forklaringsmodeller for hvordan medisinen skal virke.

Kommentarlitteratur og tradisjoner som fortolker skriftene

Det har oppstått flere homeopatiske skoler og retninger som er inspirert av homeopatien og som tar utgangspunkt i Hahnemanns skrifter. Med utgangspunkt i skriften har det oppstått uenighet om den rette form for homeopatisk praksis, om skriftens status og valg av Materia Medica. De ovenfornevnte forskjellene har sin rot i fortolkningen av skriftene og tradisjonen, og de forskjellige skolene mener alle at de praktiserer den rette form for homeopati.[304] Tilhengerne av homeopatien kommer opp i samme problematikk som tilhengere av skriftlige religioner når det gjelder gyldigheten av det skrevne ord. Homeopatene “strides” om Organon skal brukes mer eller mindre som den står, eller om den må tillempes vår tid. Koehler tilhører den siste kategorien:

“As far as his theoretical views are concerned, much has to be critically assessed today, for these belonged to another age. Yet there is also much which may be perceived to be the work of a man of vision, though we cannot yet penetrate it with the intellect.”[305]

Sitatet ovenfor påpeker at ikke alle av Hahnemanns teorier passer inn i dagens samfunn og at vi kan ha problemer med å forstå hans lære intellektuelt sett. Koehler mener at det er opp til de som lever i dag å gjøre teoriene aktuelle. Her ser vi en parallell til hvordan de religiøse tradisjonene stadig prøver å aktualisere budskapet i takt med samfunnsutviklingen.

Homeopatiens prinsipper

Homeopatien bygger på fire grunnleggende prinsipper som også betegnes som grunnpilarer og grunnlover. Prinsippene formuleres ofte i latinsk språkdrakt: Similia similibus curentur (Likt helbreder likt), Experimenta in homine sano (Legemiddelforsøk på friske mennesker), Doses minimae (Den minste dose som virker er den beste) og Unitas remedii (Kun ett middel skal benyttes). [306]

Likhetsprinsippet er det viktigste. Disse tre andre prinsippene får også stor symbolverdi i forholdet til den etablerte medisinen. Det er utfra disse lovene og prinsippene at homeopatene tolker pasientens symptomer og stiller en diagnose og fortolker sykdommens forløp. Det er formulert lover for sykdomsutvikling og helbredelsesveier. Disse betegner forskjellige måter som symptomene kan bevege seg på i den menneskelige organisme. Utviklingen av sykdom og helse beveger seg motsatt vei. Behandling med allopati og homeopati “beveger seg” også i motsatte retninger. I dette kapittelet legger jeg vekt på likhetsprinsippet og prinsippet om at legemiddelforsøk skal utføres på friske mennesker. De andre to prinsippene vil bli analysert og fortolket i kapittelet om terapeutiske midler.

Similia similibus curentur[307]

Jeg har tidligere gått inn på hvordan Hahnemann kom frem til likhetsprinsippet og hvordan han begynte å utvikle et eget medisinsk system som han kalte for homeopati. I dette kapittelet vil jeg analysere likhetsprinsippet blant annet som et hovedsymbol innenfor det homeopatiske system. Ordet homeopati er satt sammen av de to greske ordene homoios som betyr lik eller liknende og pathos som betyr sykdom eller lidelse. Bjørndal oversetter ordet homeopati med “liknende-sykdommen”.[308] Ordet homeopati peker utover seg selv og rommer en hel ideologi, et helt læresystem. Det omfatter hele det homeopatiske system som tar sitt utgangspunkt i et prinsipp om likhet, og som fra dette avleder andre prinsipper og praksis.

Når homeopatene prøver å legitimere virksomheten historisk, er det selve likhetsprinsippet som de prøver å forankre. Jeg har tidligere påpekt at kunnskapen blir sett på som gjenoppdaget. Med dette siktes det til at folk tidligere skal ha kjent til det homeopatiske prinsipp, men at medisinen har blitt forvansket eller forfalsket gjennom tidene. Det homeopatiske prinsipp blir forsøkt forankret og etablert som den opprinnelige form for medisinsk behandling. Prinsippet får symbolverdi i forsøket på historisk legitimering.[309]

Homeopatiens likhetsprinsipp er også et symbol utad, noe som skiller den fra allopatien, Hahnemanns betegnelse på medisinen i sin samtid og det som nå benyttes som den offisielle medisinen i vesten. Allopati kommer av gresk og er satt sammen av ordene allo(s) som betyr forskjellig eller andre, og pathos som betyr sykdom eller lidelse. I følge Hahnemann og senere homeopater, bekjemper skolemedisinen sykdommer med midler som motvirker symptomene i egenskap av å ha motsatte egenskaper av sykdommen.[310] Homeopatene og mange andre alternative terapeuter betegner den etablerte medisinen for allopati. Ordet er meget verdiladet, og definerer de andre utfra homeopatien.[311] Allopatien blir et symbol på hvordan en ikke skal behandle mennesker, det blir symbolet på feil behandling, mens homeopatien blir symbolet på den rette behandlingen, idealet. Allopatien betegner “de andre” i motsetning til gruppen tilsluttet homeopatene.

Likhetsprinsippet får mening som en realisering av den etablerte medisinens motsetning. Det er den etablerte medisinens virksomhet som bidrar til å kaste lys over homeopatiens prinsipper. Hahnemann så på sin lære som en motsetning til den etablerte medisinen, som natt og dag.[312] Scott og McCourt bekrefter også at dette synet er vanlig blant dagens homeopater.[313] Likhetsprinsippet handler like mye om å behandle pasienten på en annen måte enn den etablerte medisinen som å behandle etter selve prinsippet.

Det homeopatiske prinsipp kan ses på som en identitetsskaper i forhold til den etablerte medisinen. Og den symbolske betydningen kan virke samlende på dens tilhengere ved å skape et fellesskap av “troende”. Symbolet er materialisert i logoene til skoler, forbund og organisasjoner og ringer og nåler bæres og brukes i markedsføringen.

Samtidig som homeopatiens ritualer og symboler bidrar til å bekrefte identiteten og enheten til den sosiale gruppen, bidrar dette også til å befeste synet på samfunnet utenfor gruppen. Vi får en vi-dem dikotomi som både er et strukturelt og erkjennelsesmessig rammeverk som inkluderer hvordan folk tenker om seg selv og andre. Det erkjennelsesmessige rammeverket er basert på at “vi” har delt sentrale erfaringer som “de andre” ikke har. Det kognitive rammeverket kan også inneholde oppfatninger av andre som fiender eller personer som er mindreverdige i forhold til gruppensmedlemmer.[314]

Fellesskapet omfatter en rekke felles forestillinger og erfaringer. Tilhengerne har en felles fortolkningsramme eller prosedyre som gjør at de vil kunne tolke sine liv og erfaringer annerledes enn det utenforstående har mulighet til. For eksempel kan symptomer på egen kropp, forandringer i sykdomsforløpet eller personlighet bli fortolket i lys av de homeopatiske prinsipper og Materia Medica.[315] Den enkelte vil også kunne fortolke opplevelser i lys av erfaringer tilknyttet en homeopatisk kur. Det kan være prosesser som er satt i gang av et homeopatisk middel. En forbedring eller forverring av symptomer kan tolkes som en reaksjon på middelet.[316] I denne sammenheng kan fortellinger være viktige. Her finnes tradisjoner som den enkelte kan tilslutte seg. Som vi har sett, kan homeopatiens historiske bevissthet, som i stor grad er knyttet opp til noen utvalgte emner, fungere som en åpen fortelling som tilhengerne kan slutte seg til. I fortellingstradisjonen er også pasienthistoriene en viktig kategori. De fyller flere funksjoner. Dette vil jeg komme tilbake til senere i avhandlingen.

Den homeopatiske filosofi er preget av vektleggingen av at prinsipper som likhetsprinsippet er naturlover og at de derved styrer tilværelsen etter en lovmessighet.[317] I § 53 i Organon kan vi lese at den homeopatiske måten å behandle sykdom på er basert på en eviggyldig og ufeilbarlig naturlov.[318] Det er et ordnet univers som styres av denne evige og ufeilbarlige lov som er basert på likhetsprinsippet. Når denne loven får virke, har vi nomos. Men denne tilstanden kan trues, og må da gjenopprettes ved å følge de homeopatiske prinsippene. En slik forståelse av tilværelsen kan lett få et normativt preg. Hvis en ønsker å opprettholde helsen, unngå sykdom og lidelse, så må en følge naturlovene som også ses på som guddommelige lover. I homeopatiens tilfelle er det likhetsprinsippet som må følges.

“Således er homøopatien en ganske enkel helbredelseskunst, som til stadighed har gyldighed både med hensyn til grundregler og fremgangsmåde. Som læren, den hviler på, fremstår den, når den er fuldtud forstået, som en fuldstendig sluttet enhed, og hjælper alene derved. Lige renhed — i læren som i udførelsen — burde være en selvfølgelighed, og man burde omgående holde op med at lade sig forvilde tilbage til den gamle skoles ødelæggende slendrian (som er homøopatiens modsetning, som nat er over for dag), og med samtidig at bryste sig med det æreværdige navn — homøopati.”[319]

Likhetsprinsippet kan anses for å være hellig fordi det er et grunnprinsipp i tilværelsen som ikke kan, eller må, forklares empirisk. Homeopatenes selvforståelse om at homeopatien er “sannheten”, må forstås som et metafysisk eller religiøst utsagn av dogmatisk karakter. Homeopatien har prøvd å løsrive seg fra en religiøs tilknytning, men i Organon og Kents filosofi er det religiøse med på å legitimere homeopatien. Ingenting anses å være tilfeldig i tilværelsen. I §52 i Organon bruker Hahnemann betegnelsen “den guddommelige homeopati”.[320]

På bakgrunn av likhetsprinsippets status som naturlov, utvikler homeopatien en egen metafysikk, en spesiell homeopatisk virkelighetsforståelse. Likhetsprinsippet brukes for å fortolke flere sider ved tilværelsen, og homeopatene gjenfinner prinsippet i østlig kampsport, psykoterapi, pedagogikk og ordspråk. De viser til disse områdene for å befeste prinsippets gyldighet som en universell naturlov.[321]

Experimenta in homine sano[322]

Som jeg har vært inne på tidligere, foregår de homeopatiske legemiddelforsøkene på friske mennesker og målet med forsøkene er å få skrevet ned, så nøyaktig så mulig, de symptomene som legemiddelet frembringer. Legemiddelforsøkene er grunnlaget for den informasjonen som fremstilles i Materia Medica. Prinsippet om at legemiddelforsøk skal utføres på friske mennesker, er også et prinsipp som vender den etablerte medisinske praksis på hodet. Mens en innenfor den etablerte medisinen tester ut medikamentene med blindforsøk og objektive kriterier, har det i homeopatien vært mer vanlig å basere legemiddelforsøkene på de subjektive nedskrivelser av symptomene som pasienten registrerer i løpet av testingen. I dag foretas det også legemiddelforsøk hvor noen pasienter får placebo. Men det er fremdeles de subjektive nedtegnelsene som er grunnlaget for den informasjonen som samles sammen og som bidrar til å gi kunnskap om legemiddelets effekt.

Hvis vi ser homeopatiske legemiddelforsøk i forhold til en homeopatisk kur, så er det visse fellestrekk. Begge er marginale situasjoner. De er preget av det rituelle, hvor det som skjer er initiert av de homeopatiske midlene og hvor det åpnes for at det kan inntreffe forandringer i den menneskelige organisme og livsopplevelse. Det som skjer er på en måte ukontrollert, en kan ikke kontrollere forandringene som kan inntreffe og en må tolke personens egne opplevelser og fornemmelser. Det er interessant at substanser som en til daglig kan innta store mengder av, uten at det frembringes symptomer, kan frembringe en rekke symptomer som anses å være initiert av legemiddelet i homeopatisk potensert form. Vi kan tolke dette som at den rituelle konteksten bidrar til å strukturere følelser og symptomer på en måte som tolkes som meningsfull.

Legemiddelforsøket kan ses på som et rituale, det vil si en handling som følger en fast struktur og som gjør at mennesket får kontakt med og innsikt i sider ved tilværelsen som hittil har vært skjult. Legemiddelforsøket blir en kommunikasjon mellom naturens orden og mennesket. Likhetsprinsippet som symbol viser også til en annen virkelighet, hvor det gjelder andre lover enn i den etablerte medisinens univers. Vi kan snakke om en skjult side ved stoffene i tilværelsen som kan komme til syne eller “åpenbares” ved homeopatiske legemiddelforsøk. Substansens sanne natur blir vist for mennesket. Det kan åpne opp for et opplevelsesaspekt som kan bety transcenderende erfaringer. Tolkningen skjer med utgangspunkt i et dogme, det homeopatiske prinsipp. Erfaringene tolkes som meningsfulle og symptomene tolkes som stoffenes kommunikasjon med den menneskelige organisme. Dette er en unik, individuell erfaring som følger naturens lovmessighet.

Homeopatene mener at likhetsprinsippet gjenspeiler den synlige verden siden det er basert på en naturlov. Likhetsprinsippet blir symbolet på denne naturloven og naturens orden. Homeopat Kastebrink mener, med utgangspunkt i likhetsprinsippet at de fleste sykdomstilstander – sannsynligvis alle – har et speilbilde et eller annet sted i naturen.[323] I følge Eliade kan symboler sies å åpenbare dimensjoner ved virkeligheten som ellers ville vært skjult for oss.[324] Gjennom legemiddelforsøkene får homeopatene altså kjennskap til stoffenes iboende egenskaper, en side ved tilværelsen som til vanlig er skjult. Ved at homeopatene får kjennskap til stoffenes egenskaper, vil de etter hvert kunne “kontrollere” naturen som omgir dem. Kunnskapen blir med andre ord en maktfaktor som bidrar til å “kontrollere” den omkringliggende verden. Dette verdenssynet er preget av en form for magisk tankegang. Det magiske elementet i denne sammenheng er at det skal være en sammenheng mellom stoffenes iboende egenskaper og menneskets reaksjon på disse stoffene og at dette skal følge universelle lover og at det over tid skal kunne være mulig å komme frem til midler som skal kunne “speile” alle symptombilder som menneskene kan bære. Det er den potenserte homeopatiske medisinen, som anses for å virke på et ikke-materielt nivå og som i seg selv ikke inneholder kjemiske virksomme substanser, men “signaler” som kan kommunisere med kroppens symptomer som er magiske. Symptomene vil forsvinne dersom legemiddelets symptomer og kroppens symptomer like. Dette er en form for likhetsmagi. Den jungianske psykologen Whitemont skriver:

“Thus we may well assume that for every possibility or human afflictions, there exists a healing substance “out there”. We confront the amazing fact that psychobiological response patterns representing aspects of the human life-drama are duplicated in the structural and life activity of the earth’s substances.”[325]

Gjennom å “teknifisere” forholdet til stoffene som vi omgir oss med, prøver homeopatien å vitenskapeliggjøre fundamentet for læren. De mener selv at virksomheten er systematisk og empirisk. Men det som styrer denne virksomheten, de homeopatiske prinsippene, antas å være gyldige og udiskutable. De anses for å være gyldige i forhold til alle stoffer. Og alle stoffer anses å virke etter det ene og samme prinsipp.

Den skjulte siden ved tilværelsen åpenbares gjennom homeopatiens realisering og aktualiseres gjennom terapien. Ved at likhetsprinsippet gjenspeiler “evige strukturer” i alle ting, så vil det faktisk være en forbindelse mellom ånd og materie. Det skjer en påvirkning fra ånd til materie. Det er denne påvirkningen som er til stede i en homeopatisk kur. Den homeopatiske medisinen kan beskrives som ikke-materiell (“åndelig”).

Legemiddelforsøkene blir en type ritual som reaktualiserer og virkeliggjør de homeopatiske prinsippene. De tjener til å opprettholde systemet ved at de holder tradisjonen ved like og at de innvier folk i denne tradisjonen. Durkheim hevdet at religiøse ritualer og symboler representerer den sosiale gruppen. Gjennom disse kollektive representasjonene uttrykker gruppen det som er viktig. Ved å delta i gruppens ritualer fornyer medlemmene deres forbindelse til gruppen og de lærer og bekrefter på nytt de felles oppfatningene. I følge Durkheim bidrar ritene til å fornye og gjenopprette gruppens bevissthet om seg selv.[326]

Legemiddelforsøkene kan også ses på som en initiasjonsrite, hvor deltagerne innvies i homeopatiens metafysiske verden; homeopatiens prinsipper og lover blir gjort kjent gjennom erfaringer som tolkes og bekreftes. Det er vanlig at studenter er med på slike forsøk. Det kan være mange grunner til dette, men kunnskap om disse er jo en viktig del av sosialiseringen for å bli homeopat. Forsøkene kan også aktualisere og konkretisere teorien.

Vi har altså sett at Homeopatene baserer sitt medisinske system på fire prinsipper som de anses for å være naturlover og at disse lovene anses som uomtvistelige sanne og dermed ikke er gjenstand for vitenskapelig etterprøving.

Skrifter og prinsipper i blomstermedisinen

Grunnlaget for blomstermedisinen er de skriftene som Bach skrev og det han formidlet til sine nære medarbeidere på Mount Vernon. Her står de 38 blomstermidlene sentralt. Fremstillingen av blomstermidlene skjer fremdeles på samme måten som på Bachs tid. Senteret er opptatt av å holde arven ved like og å holde læren “ren”. Fra senteret har det fra tidlige dager blitt utgitt en rekke skrifter som har hatt som formål å formidle læren videre. Disse skriftene har oppnådd en viss status innenfor miljøet, men de har også bidratt til å inspirere folk til å forandre læren og dermed, i følge Bachsenteret – forfalske den.

På verdensbasis har det kommet ut mangfoldige bøker om blomstermedisin. Mange formidler Bachs lære videre i tråd med hans tanker, men det finnes mange eksempler på bøker som har latt seg inspirere av Bachskriftene og hans metoder og som har gått sine egne nye veier. Det som kjennetegner disse bøkene er at de kommer med nye blomstermidler og utvikler systemet med nye tanker og metoder. De fleste bøkene står som “gode” representanter for New Age; de viser en “salig” blanding av elementer som kanalisert viten, guddommelig inspirasjon og gammel viten fra urbefolkninger.[327]

Jeg har tidligere i dette kapittelet hevdet at vi kan sammenligne homeopatien med skriftlige religioner og at vi kan bruke betegnelsen skriftlige medisinske systemer. Jeg har også karakterisert homeopatien som dogmatisk. Skriftene spiller også en stor rolle i blomstermedisinen og Bachs ord siteres og påberopes som nærmest profetiske uttalelser. Bach formulerte ikke lover og regler på samme måten som Hahnemann, men hans uttalelser og teorier får den samme normerende rollen som homeopatiens lover og regler. I blomstermedisinen finner vi også betegnelser som naturlover og prinsipper. Bach snakker om “tilværelsens fundamentale prinsipper”.[328] Bach kom frem til to måter å fremstille blomstermidler på. Disse blir fulgt dogmatisk på samme måten som ved fremstillingen av homeopatiske midler. Bachs etterfølgere på Mount Vernon har holdt seg helt til hans ord og lære og prøvd å ivareta lærens enkelhet, enhet, renhet og helhet. Vi må kunne karakterisere disse som ortodokse eller purister.[329]

Som medisinsk og filosofisk system, må blomstermedisinen karakteriseres som enkelt og oversiktlig i motsetning til homeopatien. Lill Granrud skriver i forordet til sin bok om Bachs blomstermedisin at systemet kan synes å være banalt enkelt, men at det har vist seg å være effektivt.[330] Bach kom altså frem til 38 enkle midler og ett sammensatt middel. Han mente at dette var alt som trengtes og at læren var en sluttet enhet.

Bachs medisinske system kan ses på som en kritikk av skolemedisinen på samme måte som homeopatien. Men mens homeopatien står i en aktiv og direkte motsetning til skolemedisinen, så er ikke dette like viktig i blomstermedisinen. Her legges det mer vekt på læren i seg selv; hva den står for og kan bidra med. Blomstermedisinen tar avstand fra skolemedisinen og dens syn på mennesket, sykdom og vitenskap, men den går ikke inn i en aktiv dialog med den. Den lever mer sitt eget rolige liv. Dette har nok påvirket utformingen av blomstermedisinen. Blomstermedisinen fremstår som et lite og “snilt” medisinsk alternativ, med stor vekt på det psykologiske aspektet ved sykdom.[331]

Homeopatien fremstår som en ny medisinsk profesjon, mens blomstermedisinen er ment som selvhjelpsmidler. Bach ønsket at alle mennesker skulle ha tilgang til kunnskap om hvordan de kunne behandle seg selv. Schmidt fremholder nettopp dette aspektet som noe av det positive: de er enkle selvhjelpsmidler som virker på en enkel og effektiv måte og som ikke krever noen spesiell kunnskap eller talent.[332] Vi finner riktignok “profesjonelle” utøvere av blomstermedisin; terapeuter som diagnostiserer og behandler med blomstermidler, men alle bøker om emnet legger vekt på å introdusere blomstermidlene som selvhjelpsmidler.

Homeopatien legger vekt på at grunnlaget for det medisinske systemet er erfaring, og at systemet er vitenskapelig. I blomstermedisinen er ikke disse aspektene fremtredende; her legges det imidlertid vekt på at Bach hadde spesielle evner og anlegg som bidro til å utvikle systemet. Bach tillegges intuitive evner og selv om erfaringer vektlegges, så kobles ikke disse til en vitenskapelig forståelse av blomstermedisinen. I stedet for å forklare læren vitenskapelig, så åpnes det mer for mystikk, indre erkjennelser og erfaringer. Damian påpeker at Bach baserte seg på intuisjon, og ikke på vitenskapelige eksperimenter da han fant frem til og fremstilte blomstermidlene. Han skriver at Bach “was attuned to the archetypal order that dictates natural laws and does govern natural processes.”[333]

Bach kan ses på som en profet som mottok åpenbaringer fra en guddommelig kilde. Ramsell mener at kvaliteten på Bachs oppdagelser kan beskrives som “Divine”, men at han som person var “quite a character and most certainly very human”.[334] Bachs åpenbaringer kan ses i kontrast til en vitenskapelig medisin, blomstermedisinen blir en åpenbaringsmedisin med et budskap som inneholder moralske normer og krav. Blomstermedisinen tilbyr meningsfulle forklaringer, idealer, myter og ritualer. I følge homeopat Granrud var ikke Bach i tvil om at hans budskap kunne hjelpe menneskeheten.[335]

Religioner kan bidra til å strukturere livene til de troende og bidra med idealer og normer som kan få innflytelse på livet til den troende. Blomstermedisinen har også dette aspektet ved seg. En blomstermedisinsk diagnose kan bidra til at den lidende forandrer livskurs. En lidende eller søkende som fordyper seg i den blomstermedisinske litteraturen, kan få inspirasjon til hvordan livet kan tolkes og bør leves. Blomstenes symbolske betydning innenfor systemet kan illustreres ved et sitat av Albert Steffen:

“When you no longer know how to go further, let the plants tell you, the plants that you let spring up, grow, blossom, and fruit within you. Learn the language of the flowers. All earth-dwellers are able to understand the language of the flowers, for their teacher is the Sun-Spirit who speaks to every human heart. The plants point the way from grave to resurrection through whatever clefts and abysses, over whatever pastures and to whatever heights the path may lead: elderberry, wild rose, chrysanthemum, aster – they are stairsteps of transformation, of purification, and of healings from the wrongs and woes of the world.”[336]

Innholdet i Bachskriftene og annen litteratur om blomstermedisin har klare religiøse aspekter. Både innholdsmessig og språklig sett er skriftene preget av et religiøst budskap, religiøse og bibelske forestillinger, metaforer og henvisninger. Som vi skal se i neste kapittel, legitimerte Bach virksomheten ved å vise til religiøse profeter som Buddha, Jesus, Muhammed og Krishna da han forkastet likhetsprinsippet. Hos Bach var de religiøse aspektene ved mennesket, naturen og blomstene viktige og dette medførte at hans menneske- og sykdomssyn har en moralsk og religiøs side.[337]

Natur og religion er viktige inspirasjonskilder til blomstermedisinens symboler og forestillinger. Vi finner natursymboler kontrastert til vitenskap. Natur settes opp mot kultur og modernitet. Naturen ses på som god, ren, vis og hel. Bach skrev ofte Naturen med stor “N”. Naturen får sin betydning i relasjon til det guddommelige. Bachs meningsfulle univers er preget av en romantisk forståelse av naturen relatert til en guddommelig kraft. Naturen beskrives som en religiøs kategori og får religiøs betydning. Schmidt skriver at Bachs religiøse syn var i samsvar med hans overbevisning om at Naturen hadde sørget for at det fantes et remedie for en hver lidelse – fysisk såvel som emosjonell – som menneskene kjente til.[338] I sitatet nedenfor ser vi eksempler på naturmytologiske og religiøse termer. Hele naturen fremtrer som besjelet og som et uttrykk for den guddommelige Natura eller Gaia. Naturen presenteres som en kilde til helbredelse og inspirasjon.

“…our gratitude is given to the flowers themselves, for they are the precious soul expressions of She who is called Natura or Gaia. We acknowledge the many hierarchies of Creation who guard and guide the goodness of the Earth, and especially the Christos, that Sun-Spirit who has united His inmost essence with the being the Earth. May the human heart and mind ever seek to be aware of the soul-spiritual identity of Natura, and may Her healing essence always renew and inspire us.”[339]

Petersen karakteriserer fundamentet i Bachs liv og filosofiske overveielser som en dyp nestekjærlighet, en vilje til å lære seg selv å kjenne på godt og ondt, samt en forståelse av universet som et levende vesen.[340] Disse tankene blir flittig artikulert i den New Age-inspirerte blomstermedisinske litteraturen. Her kommer forestillinger om Gaia inn og aktualiserer den blomstermedisinske filosofi. Blomstermedisineren Wildwood skriver:

“We need to envision a future where such qualities of compassion, intuition and nurturing – qualities which are part and parcel of the philosophy of the truly holistic healer and the Green movement in general – have become integral to human consciousness as a whole. In so doing, we will once again begin to honour the Earth, as did the ancient healers, farmers and mystics, realizing that we and Gaia move together in the one Dance of Life.”[341]

Når det gjelder blomstermedisinen, vil en også her finne ulike retninger, som går fra de konservative til de liberale og radikale. Det som skiller de ulike utøverne er synet på Bach-systemet og Bach-skriftene og bruken av blomstermidlene. Med Mount Vernon i spissen har vi en rekke konservative utøvere. De holder på at Bachmidlene er komplette og at det ikke trengs flere midler. Andre tilbereder nye blomstermidler etter å ha meditert eller vært i kontakt med den avdøde Bach eller andre ånder og vesener. Vekten på det religiøse innholdet i blomstermedisinen kan skape noen skiller blant tilhengerne. Noen kombinerer astrologi og blomstermedisin, noen velger middel på bakgrunn av kinesiologi (muskeltesting), og det finnes også de som kombinerer akupunktur og blomstermedisin.

Oppsummering

På bakgrunn av det skriftlige materialet, som har status som autoriteter, kan vi betegne systemene som skriftlige medisinske systemer. Det er en rekke strukturelle fellestrekk mellom disse medisinske systemene og skriftlige religioner eller bokreligioner. Det er fellestrekk i forhold til profetene, de hellige skrifter og den tolkningstradisjonen som følger skriftene innenfor jødedommen, kristendommen og islam. Vi kan se på disse skriftene som ekvivalente til religiøse skrifter. Skriftene til grunnleggerne og senere autoriteter får normativ karakter for hvordan terapeutene skal behandle sine pasienter. De blir idealbilder på hvordan en behandler og viser veien som tilhengerne skal gå. De viser nøkkelen som kan føre til helse.

De medisinske teoriene som Hahnemann og Bach kom frem til, er i dag med på å strukturere livene til et stort antall tilhengere. Terapeutene tolker sine pasienter etter deres ord og lover når de stiller diagnose og behandler sine pasienter. Slik får de en meget spesiell rolle, ikke bare som grunnleggere av medisinske systemer, men også som praktiske eksempler til etterfølgelse. Folk siterer deres ord som eviggyldige sannheter. Dette henger blant annet sammen med homeopatiens forståelse av likhetsprinsippet som en naturlov og hvordan helbredelse følger bestemte lover.

Det er ikke enighet blant tilhengerne om retningene har en forankring i det religiøse eller er rene vitenskapelige prosjekter. Homeopatien har nok større vitenskapelige ambisjoner enn blomstermedisinen. Men det er klare tendenser til at religion spiller en vesentlig rolle i det alternative medisinske univers. Vi har sett at det er flere som er åpne for at grunnleggerne har hatt guddommelig inspirasjon, både innen homeopatien og blomstermedisinen. Vi kan også se at disse religiøse elementene delvis ivaretas av etterkommerne. Litteraturen viser til flere personer som ser på seg selv som mottakere av guddommelig viten og mener de skal ivareta den sanne læren.

Kapittel 5. Homeopatiens syn på mennesket, sykdom og helbredelse

Som vi har sett tidligere i denne avhandlingen, fremstilles grunnleggerne av homeopatien og blomstermedisinen som “genier” som kan spille en avgjørende rolle for menneskenes fremtid. Den alternative medisinske filosofi uttaler seg også om forhold som får konsekvenser for virkelighetsoppfatningen og menneskesynet. Filosofien “går ut over” det medisinske og tilbyr en helhetlig livsoppfatning som nærmer seg religionens sentrale område. I følge Wood betraktet ikke Kent homeopatien kun som en medisinsk skole, men som et system som var grunnlagt på en åndelig sannhet.[342]

Et sentralt utgangspunkt for alle medisinske systemer er forestillinger og modeller av hva mennesket er, synet på kroppen og eventuelle antagelser om at mennesket har en sjel og eventuelle flere åndelige dimensjoner. Innenfor New Age finner vi et mangfold av ulike forestillinger som knytter seg til mennesket, sykdom og helbredelse. Fenomenet New Age i seg selv innebærer troen på en ny tidsalder. Denne ideen innebærer en forandring for mennesket fra en tilstand til en annen. Som et religiøst ideal, kan en betegne denne tilstanden som frelse. I dette kapittelet vil jeg vise at synet på helse og helbredelse kan sammenlignes med frelsesbegrepet og at sykdomsbegrepet kan relateres til syndsbegrepet.[343] Jeg vil først se nærmere på homeopatiens syn på mennesket, sykdom og helbredelse før jeg tar for meg de samme kategoriene i blomstermedisinen.

Homeopatiens menneskesyn

Når det gjelder den alternative medisinens menneske- og sykdomssyn, er det ofte kritikken av den etablerte medisinen som er utgangspunktet og som bidrar til å gjøre den alternative medisinens konstruksjoner meningsfulle og som skal overbevise folk om at dens syn på mennesket og sykdom er berettiget.[344] Nedenfor vil jeg se nærmere på en del av disse aspektene ved menneske- og sykdomssynet.

Innenfor den alternative medisinen er det en vanlig oppfattelse at den etablerte medisinen mangler et menneskesyn. Med dette mener de at den etablerte medisinen har et feilaktig menneskesyn i betydningen at det er reduksjonistisk.[345] Det vil si at mennesket blir sett på som oppsplittet i ulike deler eller som en samling enkeltdeler, og ikke som en helhet. I denne kritikken ligger det en implisitt kritikk av skolemedisinens spesialisering som medfører at mennesket deles opp i ulike organer og “systemer”. Det er dette “fragmentariske” eller oppsplittede menneskesynet de kritiserer. Som en motpol til et “reduksjonistisk” menneskesyn, fremmer den alternative medisinen noe de kaller et holistisk menneskesyn. Det holistiske menneskesynet omfatter både grunnlaget for å stille diagnosen og selve behandlingen. En holistisk behandling vil i følge teorien virke på “hele mennesket”, mens en behandling innenfor den etablerte medisinens paradigme anses for å virke på bestemte områder (organer eller funksjoner), og vil derved ha bivirkninger. Den alternative medisinske diagnosen tar med flere sider av mennesket enn det som kan observeres og kvantifiseres, og dette ses på som en forutsetning for å kunne kurere sykdom. For den alternative terapeut er “den skolemedisinske kropp” bare en side av virkeligheten, og mennesket er noe mer enn summen av sine kroppsdeler og ulike organsystemer. Mennesket har sjel og ånd og består av flere plan som er hierarkisk ordnet, og dette får betydning for behandlingen. I homeopatien kan dette komme til uttrykk i forskjellige modeller. For eksempel ser Vithoulkas på organismen som bestående av tre eksistensnivåer eller energinivåer; det fysiske, det emosjonelle og det mentale. Han fremstiller denne modellen grafisk som en kjegle, og han legger vekt på forbindelsen mellom disse tre nivåene. Det som forbinder disse er vitalkraften, også kalt dynamis. Disse tre eksistensnivåene betegnes også som menneskets helhetsfunksjoner og kobles sammen med vitalkraften (mental), motstandskraften (emosjonell) og forsvarskraften (fysisk).[346]

Homeopatiens forståelse av mennesket som bestående av tre nivåer, kan også belyse at de legger vekt på andre nivåer enn den etablerte medisinen som “kun” operere på ett nivå – det fysiske. Dette kan også tolkes som at sykdom eller problemer i samfunnet flyttes til andre nivåer ved at det medisinske fokuseringspunkt forskyves, og andre faktorer kommer inn og leverer premisser for den medisinske forståelsen. F. eks er det ikke bare fysiske årsaker til sykdom eller problemer i samfunnet. Dette medfører også at kroppen kan tjene som en viktig metafor eller et symbol på den medisinske behandlingen i homeopatien i motsetning til den etablerte medisinen.

Homeopatenes holistiske syn på mennesket kommer også til uttrykk i prinsippet om at pasienten kun skal behandles med ett legemiddel om gangen og at dette middelet skal kunne dekke alle pasientens symptomer. Pasientens ulike symptomer ses i forhold til hverandre og utgjør én lidelse og ikke flere uavhengige sykdommer som skal behandles hver for seg. Dette prinsippet, som vi tidligere har sett at kan betraktes som en av grunnpilarene, settes opp mot den praksis som den etablerte medisinen har. Det påpekes ofte at skolemedisinen skriver ut en resept for hver plage, mens homeopatien gir en pille som dekker alle symptomene. Den alternative medisinen fremmer ofte en kritikk om at legemiddelfirmaene legger premisser for behandlingen av pasientene innenfor det offisielle systemet. Det fokuseres på skadevirkningene og kostbarheten av den medisinske behandlingen både for den enkelte og for samfunnet.[347]

Sentralt i den holistiske forståelsen av mennesket ligger det også en kritikk av den offisielle medisinens påståtte dualisme, med et skille mellom kropp og sjel.[348] Her er det ofte Descartes som “får skylden”. En konsekvens av den kartesianske dualismen er at den menneskelige organisme ses på som en maskin. Innenfor denne modellen legges det størst vekt på den fysiske kroppen som kan repareres ved å skifte ut deler, tilføres stoffer som mangler eller fjerne det som er overflødig. Den kartesianske modell legger altså vekten på det fysiske, mens en innenfor en holistisk modell vil nedtone den fysiske kroppens betydning og vektlegge det mentale, emosjonelle og åndelige. Dette synet er en konsekvens av menneskesynet. Homeopatene ser først og fremst på mennesket som essensielt åndelig. Dette “åndelige prinsippet”, som også ses på som kroppens selvhelbredende evne, kalles dynamis, vitalkraft eller livsenergi.[349] I følge Vithoulkas er alt levende besjelet av en vitalkraft. Mennesket kan blir sykt hvis denne kraften forstyrres, men så lenge den får virke fritt, er helsen god.[350] Homeopatene mener at den selvhelbredende evnen blir stimulert av den homeopatiske medisinen. [351]

En videreføring av denne tanken om kroppens selvhelbredende evne er forestillingen om at et friskt menneske er balansert og et sykt er ubalansert. Dette er en vanlig tankegang innenfor holistiske modeller, og den alternative medisinen ser det som sin oppgave å gjenopprette den tapte balansen. Som jeg har vært inne på tidligere, så består mennesket av flere nivåer og når mennesket er sykt, kommer det først i ubalanse på et av de høyere eksistensnivåene; det er det åndelige og emosjonelle som påvirker den fysiske kroppen. I en homeopatisk diagnose registreres symptomene på alle nivåene. Homeopatene mener at det er på disse høyere nivåer en må påvirke mennesket for å oppnå helse igjen. Dette er også en av årsakene til at medisinen som gis ikke er materiell, men “åndelig” (potensert).

Innenfor en holistisk modell av mennesket, hvor hver del henger sammen og gjenspeiler helheten, betraktes mennesket som en integrert del av naturen, som én organisme som virker som en helhet i seg selv, men også i forhold til sine omgivelser. Mennesket oppfattes også som et unikt individ.[352] I følge Vithoulkas vil en fravikelse av dette synet øve vold på fundamentale naturlover:

«Enhver sunnhets- eller sykdomstilstand må betraktes i denne sammenheng. I den grad vi beveger oss bort fra denne betraktningsmåten vil vi oppleve sykdom og disharmoni. Omvendt vil vi kunne glede oss over en tilstand av harmoni og vitalitet jo bedre vi etterlever dette prinsippet.»[353]

Homeopat John Samuelsen mener at homeopatiens oppfattelse av mennesket som en helhet svarer til vår tids voksende bevissthet om at også vi må se på jorden som én jord og begynne å ta hensyn til helheten for å kunne overleve som art.[354] Både Vithoulkas og Samuelsens tanker bærer preg av tanker som vi finner innenfor New Age og som ofte er knyttet til “Gaia-begrepet”. En videreføring av disse ideene kommer til uttrykk når homeopatene betegner individets forhold til omgivelsene som en utveksling, hvor det skjer en tilpasning. Sandra Bartfai-Bjørndal illustrerer dette med en turist som reiser til en fremmed kultur. Turisten kan ses på som en inntrenger i en menneskegruppe. Turisten må tilpasse seg sine nye omgivelser, «klimatiseres», og denne tilvenningen vil måtte skje på alle nivåer. Hun mener at dette møtet medfører en utveksling mellom turisten og den fremmede kulturen.[355]

Mennesket i sentrum av behandlingen er et “slagord” innen den alternative medisinen. Med dette ønsker den å rette oppmerksomheten mot pasientens opplevelse av lidelsen i kontrast til en forestilling om at den etablerte medisinen er mest opptatt av laboratorieprøver, røntgen og andre tekniske målinger. De vil med andre ord rette oppmerksomheten bort fra den fysiske kropps patologiske anatomi og fysiologi og legge vekt på mennesket slik detfremtrer i det terapeutiske rom, levende, og som uttrykk for den kontekst, den virkelighet, som det eksisterer innenfor. Det vesentlige for homeopatene erikke om en sykdom kan diagnostiseres gjennom målbare prøver, men å rette oppmerksomheten mot og å prøve å forstå pasientens opplevelse av lidelsen. Det pasienten søker behandling for er det som står sentralt når terapeuten prøver å stille en diagnose. Ursula Sharma påpeker at pasientens erfaringer oversettes til “det homeopatiske språk” i denne prosessen.[356] Hun legger vekt på at homeopatene forholder seg til et bilde av kroppen som vektlegger kroppens eksistens i tid såvel som i rom. Gjennom pasientintervjuet relateres “kroppen” til fortiden såvel som nåtiden. Sharma påpeker at denetablerte medisinen forholder seg til den kroppen som eksisterer “in the time of the clinic”, mens homeopatene forholder seg til kroppen som eksisterer i “sin egen tid”.[357]

Helle Johannessen påpeker at vi må skille mellom to perspektiver på “helbredsproblemet”, pasientens og behandlerens. Begrepene illness og disease brukes for å karakterisere forskjellen på disse to perspektivene.[358] Med lidelse sikter en til pasientens opplevelse av problemet. Sykdom sikter til behandlerens forståelse av problemet, og vil innebære en fortolkning av pasientens problem utfra det ståsted som behandleren har.[359] Hvis vi ser på de alternative pasientene, så vil mange ha det felles at de oppsøker alternativ behandling for lidelser som ikke faller inn under den etablerte medisinens modeller. De fleste alternative pasienter har først oppsøkt lege for det samme problemet.[360] Det er en vanlig oppfattelse at den alternative medisinen er flinkere enn den offisielle medisinen til å behandle lidelse, men at den offisielle medisinen er flinkest til å behandle sykdommer.

Homeopatene kritiserer skolemedisinen for å forholde seg til et “generelt” menneskebilde som klassifiserer pasientene etter passende sykdomskategorier. De mener at siden hvert enkelt individ må anses som unikt, skal det behandles utfra seg selv og ikke som en del av en sykdomskategori. Med utgangspunkt i Hahnemanns ord i Organon om at det ikke finnes noen sykdommer, bare syke mennesker,[361] har homeopatene utviklet en forestilling om at de “behandler mennesker og ikke sykdommer.”[362] Når Hahnemann sier at det ikke finnes noen sykdommer, bare syke mennesker, siktes det til at sykdommer ikke eksisterer i seg selv, men at det er individer som merkes av sykdommer. Siden sykdommer ikke eksisterer i seg selv, ses de på som et resultat av hvordan individet reagerer på sin helt spesielle måte for å forsøke å kunne opprettholde balansen. Det er blant annet med utgangspunkt i dette at homeopatene sier at mennesket må i sentrum av behandlingen.[363]

Siden homeopatene ikke ser på sykdommer som noe som eksisterer i seg selv, prøver de å unngå å bruke sykdomsbetegnelsen. De foretrekker å bruke betegnelsen symptombilder. Med dette sikter de til “helheten av pasientens symptomer” slik de kommer frem under pasientintervjuet. I den prosessen som leder frem til en diagnose, blir symptombildet oversatt eller transformert til et legemiddelbilde. [364]

Som vi har sett ovenfor, legger homeopatene vekt på at det individet som merkes av symptomer reagerer på sin individuelle måte. Dette kan betegnes som pasientens konstitusjon, eller den enkeltes grunnkarakter og anlegg for sykdom (predisposisjoner, også kalt for miasmer i homeopatien).[365]

Symptomer

Homeopatene tolker symptomene som meningsfulle “ytringer” fra kroppen. Som vi har sett, er det tendenser til å polarisere den etablerte medisinens begreper og forestillinger innenfor homeopatiens teoretiske univers. Metaforer og symboler bytter på mange måter fortegn og ting snus på hodet, homeopatene påstår det motsatte av den etablerte medisinen. Dette er tendenser som tydelig gjør seg gjeldende i homeopatenes syn på symptomer og hvordan disse tolkes. De har en forestilling om at den etablerte medisinen motarbeider symptomene, ved at dens mål er å fjerne eller dempe dem. Homeopatene mener at symptomene ikke skal fjernes eller dempes, men skal tolkes som kroppens egen måte å reagere på og dermed “forsterkes” i kroppens egen selvhelbredende prosess som går ut på å gjenopprette en likevekt på de tre plan (mentale, emosjonelle, fysiske). Symptomene tolkes som tegn på en ubalanse og forstås som kroppens måte å kommunisere[366] med oss og si at noe er galt. Symptomene er en del av kroppens egen forsvarsmekanisme, og symptomene kan forsterkes ved å gi et homeopatisk preparat som “etterligner” de samme symptomene.[367] Sitatet nedenfor av Vithoulkas kan illustrere denne tankegangen nærmere:

“Symptomer må derfor sees på som både nyttige og nødvendige, og bør av den grunn ikke undertrykkes, men gis anledning til å uttrykke seg fritt.”[368]

Det brukes altså verdiladde begreper for å betegne den etablerte medisinens forhold til og håndtering av symptomer. Disse betegnelsene kan ses på som metaforer eller symboler. Disse metaforene kan gjenspeile idealer og verdier for den medisinske retningen og bli tillagt symbolsk verdi. Som jeg også har vært inne på, er det en tendens til å polarisere den etablerte og den alternative medisinen. Jeg mener at det er en tendens til at den alternative medisinens metaforer følger idealer i det moderne samfunnet, det som kjennetegner disse er at de tar avstand fra den etablerte medisinens metaforer, og tilbyr mer “feminine” metaforer som gjenspeiler positive verdier i samfunnet. Mange av metaforene passer inn i det moderne informasjonssamfunnet hvor det legges vekt på kommunikasjon, respekt og ytringsfrihet. Som vi har sett ovenfor, så brukes begreper som kommunisere, lytte til, respektere o.l. i motsetning til fjerne, dempe og undertrykke. Det har vært påpekt av flere forskere innenfor medisinsk sosiologi og antropologi at metaforene som betegner sykdomsprosesser o.l. innenfor den etablerte medisinen, er preget av et “maskulint” språk og krigsmetaforer. [369]

Sitatet nedenfor av Vithoulkas illustrerer den ovenfornevnte metaforbruken. Symptomene i homeopatien betraktes i følge ham som organismens forsøk

«på å lege eller melde fra om lidelser, og de blir respektert som sådanne i markant kontrast til skolemedisinen der symptomer blir ansett som uttrykk for forstyrrelser som må undertrykkes.» (Min kursivering)[370]

Metaforer og symboler som omtaler menneskets fysiologi kan også tolkes utfra samfunnsstrukturen. Som vi har sett ovenfor, så brukes ofte metaforen undertrykkelse når homeopater skal forklare virkningen eller konsekvenser av den offisielle medisinens behandling. Hahnemann snakket om grader av sykdomsundertrykkelse. Ursula Sharma skriver om dette fenomenet at:

«The notion of ‘suppression’ could be understood in a literal concrete sense (the disease is driven inside the body by the administration of strong allopathic drugs, ointments and other ministrations).»[371]

Homeopatene mener at den “allopatiske medisin” undertrykker symptomene i den menneskelige organisme og at de kan hindre de homeopatiske midlene i å virke. I forbindelse med at “allopatisk medisin” kan undertrykke symptomene i kroppen, brukes også formuleringen at sykdommen kan trenge innover i kroppen. Homeopatene mener “den allopatiske medisinen” kan trenge innover i kroppen og angripe vitale organer. Vi kan også se det som om at allopatien generelt, med legemiddelfirmaene i spissen, trenger inn i samfunnet og påvirker det. Allopatien som system er med på å undertrykke homeopatien. Ved å se på metaforene i et større perspektiv kan vi lettere få øye på den underliggende meningen som knytter seg til sykdommen og behandlingen.[372] For eksempel kan homeopatiens forestilling om at den etablerte medisinen undertrykker symptomene i den menneskelige organisme og som en konsekvens av dette bidrar til å undertrykke menneskeheten, bidra til å fremstille homeopatien som noe som kan være frigjørende. Den offisielle behandlingen derimot kan føre til avhengighet og sterke bivirkninger og dermed bidra til knytte menneskene til “det medisinske systemet” som «slaver». Homeopatene vil gi menneskene tilbake kontrollen over eget liv, og fri mennesket fra dets avhengighet. Jeg tolker dette dit hen at homeopatene mener at når menneskets natur får bestemme, så vil mennesket bli frigjort og alle lidelser vil forsvinne. På dette vis blir homeopatien veien, ikke bare til helse, men også til den ultimate frelse. Vi skal senere i dette kapittelet se at helsebegrepet i homeopatien knytter seg opp til frelsesbegrepet i vår vestlige kultur.

Forskjellige kulturer bidrar til å presentere organiserte symbolsystemer som kan være ressurser for å forstå den religiøse meningen til sykdom og helbredelse. Det religiøse verdensbildet blir et teoretisk fundament for medisinen og fysiologiske likheter systematiserer “the arrangement of forces that constitute life and well-being”.[373] I denne forbindelse skal vi se nærmere på hvordan homeopaten Bartfai-Bjørndal sammenligner mennesket med et stort land:

«Munnen og nesen kan vi se på som havner, hvor ting fra den store omverdenen kommer inn. De er inngangene og portene hvor virus og bakterier kommer inn. Epidemier reiser gjennom disse portene. Man kan også sammenligne et land med en kropp – det har også en munn hvor det mottar mat (forsyninger, handel) og kommuniserer med omverdenen gjennom dets havner og flyplasser. Dette er også stedene hvor virusene kommer inn.»[374]

I sitatet ovenfor så vi på den ene siden hvordan sykdomskreftene i kroppen ble relatert til samfunnsstrukturer og prosesser, men kroppsmetaforen ble også brukt på “landet”, i denne betydningen kan vi vel si “nasjonen” og det er nesten nærliggende å påpeke den nærmest nasjonalistiske tonen som preger sitatet. Vi skal senere i dette kapittelet se hvordan homeopaten Bartfai-Bjørndal tolker akutte sykdommer i lys av de homeopatiske teoriene og her kommer også noen av de samme tankene til syne.

Helbredelse

Forestillingen om at den skolemedisinske behandlingen undertrykker symptomene, innebærer at symptomene kan dukke opp på nytt senere, og da ofte i en annen og mer alvorlig form. For eksempel kan symptomene forflytte seg til en annen del av kroppen. Homeopatene mener at en skolemedisinsk behandling bare er av foreløpig karakter, som for eksempel en midlertidig lindring av symptomene, mens sykdommens virkelige årsak forblir uendret. De kaller dette for en “falsk helbredelse”. I følge homeopatene er det bare innenfor homeopatien at det er mulig med en “sann” eller “ekte” helbredelse som vil ha varig karakter.[375] Dette synet kommer frem nedenfor. Først vil jeg illustrere dette med henvisning til Hahnemann, deretter vil jeg se nærmere på homeopatiens helbredelseslover og trekke fram Røssbergs og Bjørndals kommentarer til disse. Hahnemann sier om den rene homeopatiske metode at den er den eneste riktige og mulige for menneskets evner. Metoden er «den mest direkte, lige så sikker, som at der kun er én lige linie mellem to givne punkter.»[376] Sitatet nedenfor er hentet fra Organon og illustrerer dette nærmere:

«Dette er i overensstemmelse med homøopatiens naturlov, som til alle tider har været grundlaget for al ægte helbredelse; en lov, der gennem af og til har været anet, men indtil nu ikke erkendt: I den levende organisme udslettes en svagere dynamisk påvirkning permanent af en stærkere, som ligner den meget i udtryksform selv om den er af en anden natur.»[377]

Et viktig poeng når det gjelder helbredelseslovene, er at de følger naturlovene og at de kontrasteres mot den skolemedisinske behandlingen som antas å stride mot naturen, og som kan føre til at det motsatte av helbredelse finner sted. Homeopatene mener at ekte helbredelse må skje i overensstemmelse med Herings helbredelseslover[378] Disse lovene brukes også i tolkningen av et sykdomsforløp; om det er en forbedring eller forverring som finner sted. Disse lovene går grovt sett ut på at symptomene kan bevege seg i fire retninger og at en helbredelse kjennetegnes ved at:

1) Sykdommen skifter fokus fra det psykiske til det fysiske. Bjørndal gir følgende eksempel: «… depresjon som etterfølges av f eks migrene er et tegn på tilfriskning».

2) Plagene forsvinner først i øvre del av kroppen, siden i de nedre. Det er vanlig å si at sykdommen forsvinner ovenfra og ned. Bjørndal mener at dette er lett å observere ved hudlidelser og leddplager.[379]

3) Plagene forsvinner innenfra og ut. Bjørndal illustrerer denne ‘loven’ med astmatikeren som under homeopatisk behandling først får høysnue og så får eksem når astmaen bedres.

4) Plagene forsvinner i omvendt rekkefølge av den de oppstod i. Bjørndal gir følgende eksempel:

«Det er ikke uvanlig at astmatikere domineres av eksem i barneårene, og at hvis denne undertrykkes (i henhold til homeopatisk forståelse) så frembringer man høysnue, som hvis den undertrykkes er med på å utvikle astma. Ved tilfriskning snur prosessen, fra astma til høysnue til eksem.»[380]

Herings helbredelseslover kan oppsummeres med at symptomene skal bevege seg nedover eller utover, bort fra kroppens sentrum og mot det materielle og jordiske. Og som vi skal se nedenfor, mener homeopatene at det kun er de homeopatiske midlene som kan sette denne “bevegelsen” i gang. I sitatet nedenfor gir Bjørndal inntrykk av at homeopatene er strengt lovlydige, ja nærmest dogmatiske, når de vurderer effekten av den homeopatiske behandlingen. Herings lov er helt sentral:

«Bare når det totale symptombildet (symptomer fra sykdom + individuelle symptomer) utvikler seg i henhold til Herings lov anses behandlingen for riktig.» (Min kursivering)[381]

Det er også med utgangspunkt i denne loven at homeopatene ser med kritisk blikk på den etablerte medisinens behandlinger. Andreas Bjørndal uttrykker det slik:

«Dette gjør at enkelte av de tilsynelatende vellykkete resultatene i allmennpraksis vurderes kritisk av homeopater. Når pasienten føler seg uopplagt, nedstemt, irritabel eller har fått mer alvorlige lidelser, vurderer homeopaten dette som undertrykkende behandling, selv om dette skjer en god stund etter behandlingen.» (Min kursivering)[382]

Helsebegrepet

Homeopatene har en forestilling om at deres lære er orientert mot helse, mens den etablerte medisinen skal være orientert mot sykdom i et analytiske prosjekt hvor kroppen deles opp i ulike organsystemer.[383] Schjelderup ser på homeopatien som en vitenskap om helse og helbredelse.[384] Denne forestillingen bidrar også til å bygge opp under homeopatenes forståelse av helsebegrepet som et “helhetlig” begrep. Vithoulkas definerer helse som «frihet fra begrensninger på det mentale, emosjonelle og fysiske nivå.»[385] I følge Bjørndal skal helbredelse gi oss tilbake «naturlig kreativitet, utfoldelse, overskudd, evnen til å si vår mening, le, gråte og føle oss naturlige i samvær med andre mennesker.»[386] Helsebegrepet blir her en normativ kategori som sier noe om hva menneskelivet faktisk bør eller skal innebære. Begrepet er sterkt verdiladet og sier noe om det som anses for å være verdifullt og naturlig for mennesker. Homeopatiens helsebegrep er påvirket av vestens idealer og forutsetter verdier i vår vestlige kultur.

Akutte og kroniske sykdommer

Helt fra Hahnemanns dager har homeopatene delt sykdommene inn i kategoriene akutt eller kronisk.[387] Den homeopatiske diagnostisering og behandlingen tar sitt utgangspunkt i denne klassifiseringen.[388] Som vi skal se nedenfor, er det knyttet forskjellig meningsperspektiv til de akutte og kroniske sykdommene. Mens de akutte sykdommene henter metaforer og symboler fra samfunn og miljø, “noe som kommer utenfra”, så relateres de kroniske sykdommene til indre kvaliteter og svakheter. Jeg vil først se nærmere på de akutte sykdommene før jeg går nærmere inn på de kroniske sykdommene.

En akutt sykdom opptrer ofte hurtig og som regel går den over av seg selv i løpet av kort tid. Homeopatene mener at den akutte sykdommen som regel kommer utenfra, som smitte. Sykdommer oppstår ofte ved kriser, det miljøet som skulle virke støttende er ikke til stede. Kroppens reaksjonsmåte sammenlignes med en utrenskningsprosess eller renselsesprosess hvor “kroppen vil ha ting ut og bort”. Kroppens selvhelbredende evne, dynamis, vil som regel klare å helbrede de akutte sykdommene uten hjelp utenfra.[389]

Homeopat Bartfai-Bjørndal illustrerer en slik utrenskningsprosess med akutte sykdommer som ofte rammer turister i fremmede kulturer. Turister får ofte akutte sykdommer som påvirke lunger eller innvoller. Dette tolker hun som en reaksjon på det fremmede som ikke passer inn i turistens levesett.[390] Bartfai-Bjørndal knytter dette til kinesisk medisin og ser på sykdommene som et resultat av «en forbindelse med det nye landet eller den nye gruppen, og separasjon fra hjemland eller egen gruppe».[391] Sykdom blir også et spørsmål om den enkeltes identitet: «En sykdom er på en måte en kamp mellom to identiteter – deg selv og det som ikke er deg – din ‘livskraft’ og sykdommens.»[392]

Bjørndal påpeker at akutte sykdommer også kan være et oppbluss av noe som den enkelte bærer kronisk i seg. Røssberg påpeker at de akutte sykdommene kan være livskraftens forsøk på å helbrede en bakenforliggende sykdom. Han mener at livskraften kan drive den akutte sykdommen til kroppens overflate i form av utslett, eksem, byller etc. Homeopatene ser på dette som et positivt tegn, selv om det kan være plagsomt for pasienten. Under alle omstendigheter er det bedre «enn at sykdommen skal angripe mer vitale, livsviktige organer.»[393]

Homeopatene setter barnesykdommene inn i en meningsfull fortolkningsramme når de tolker dem som en viktig del av en utviklingsprosess der barna lærer å takle sykdommer. Homeopatene er motstandere av vaksiner fordi barna trenger sykdomserfaringene. Barnesykdommene gis mening og intensjon; det er ikke for ingenting man har barnesykdommer, naturen vil lære oss noe gjennom dem. Ved å fokusere på barnesykdommer får også homeopatien rettet en kritikk mot skolemedisinen og dens vaksinasjoner mot barnesykdommer. Barnesykdommer har en positiv funksjon og bør derfor ikke fjernes. Utslettene som er vanlige i forbindelse med barnesykdommer, tolkes som tegn på at noe beveger seg innenfra og ut og at sykdommen er på vei til å forlate kroppen.[394] Utslettene bør derfor ikke undertrykkes med kremer og salver, dette kan få sykdommen til å trenge innover i kroppen. Den akutte sykdom kan i følge Hahnemann endres til en kronisk sykdom; dette vil særlig skje hvis en behandler hver del av kroppen for seg, slik den etablerte medisinen gjør.[395]

Jeg vil bruke influensa som eksempel på en akutt sykdom. Jeg tar utgangspunkt i en artikkel av Bartfai-Bjørndal i Alternativt Nettverk.[396] Influensa er en akutt virusinfeksjon som angriper luftveiene og anses for å være en epidemisk sykdom. Årsaker til at en blir smittet av influensaviruset, vil, i følge homeopatien, ha sammenheng med den enkeltes dynamis, eller mottakelighet for smitte. Ved å rette oppmerksomheten mot hvordan de fortolker influensa vil jeg vise hvordan homeopatene trekker inn flere forklaringsmodeller. I denne forbindelse er det ofte ordenes etymologi som peker mot en forklaring, sammen med fremmede kulturers tradisjonsrikdom. Her kommer denne bevegelsens eklektiske prosjekt til syne, gjennom foreningen av østlig og vestlig tankegods med “god” teosofisk forankring. Bartfai-Bjørndal knytter seg til denne tradisjonen. Hun løser opp begrepet epidemiologi og tar sitt utgangspunkt her. Hun knytter dette til kinesisk medisin. Hun konkluderer med at epidemiologi er “læren om det som er over eller blant folk”.[397] Hun skiller mellom individuelle og kollektive sykdommer, influensa er av den siste kategorien.

Når det gjelder selve ordet influensa, så er det også med utgangspunkt i etymologien at den karakteriseres: “Ordet influensa, fra latin, betyr påvirke, flytende, noe som flyter inn. Historisk ble influensa sett på av astrologer som stjernenes innflytelse.”[398]

I følge Bartfai-Bjørndal er det ikke nok å være individuelt frisk og helhetlig. Det er også viktig at samfunnet, som den enkelte er en del av, utstråler disse kvalitetene. Mennesket er en del av samfunnet, så hvis samfunnet er sykt så vil det åpne for epidemier som influensa, kreft eller aids, men også øke frykten, fremmedgjøringen og meningsløsheten.[399] I følge Bartfai-Bjørndal har influensa rot i frykt og bekymringer, noe som skal gjøre det vanskelig for mennesker å puste fritt.[400]

Bartfai-Bjørndal henter inspirasjon i sin forståelse av influensa hos den heterodokse teosofen Alice A. Baileys forståelse av smittsomme sykdommer. I følge denne “teorien” er smittsomme sykdommer forårsaket av kontinuerlige konflikter som menneskeheten, både den enkelte og gruppen, strever med. Så lenge disse konfliktene ikke blir forstått og brukt som et middel til triumf og fremgang, vil de føre til kraftløshet og liten motstandsdyktighet mot sykdom.[401] Det skal være denne energien som forårsaker epidemier og som i en hovedform viser seg som influensa.[402]

Hun påpeker at epidemiske sykdommer ofte kommer fra Østen, og setter dette i sammenheng med flere faktorer som manglende hygiene, at folk lever tett innpå dyr, og det at det er jordens gang at ting begynner i øst og går mot vest, noe som skal ha sammenheng med jordens rotasjoner, som fører virus og bakterier med vindene. Dette utdypes med at det er en sirkulasjonsstrøm på jorden. Denne beskrives som en eterisk strøm eller energistrøm.[403]

Hun vektlegger at influensa har en årlig syklus; “den kommer om vinteren, en mørk tid med mangel på vitalitet”. Det bemerkes at dette er ved juletider og det legges vekt på at julen symboliserer en gjenfødelse: “Frøene til en ny begynnelse for menneskeheten sås allerede omkring denne tiden.” I denne forbindelse spør hun om det å få influensa kan “representere at tiden er inne for en ny begynnelse for oss selv”. Videre stilles spørsmålet om “hvilken lekse trenger vi å lære slik at vi kan bli født på ny?”[404] Jeg tolker Bartfai-Bjørndal dithen at vi kan se på influensa som en årtidsrite eller kalenderrite, hvor sykdom plasseres inn i et meningsfullt og rituelt univers som opprettholdes ved den stadige reaktualisering av ritens meningsinnhold som er knyttet til en ny tid, en ny begynnelse og en ny fødsel. Det er gjenfødelseaspekter knyttet til forståelsen av influensa. Homeopatien knyttes i denne forbindelse til kjente mytologiske motiver.

Både Bjørndal og Bartfai-Bjørndal representerer homeopater som fortolker og legitimerer mennesket, sykdommer og homeopatien med henvisninger til esoteriske, religiøse og kulturelle tradisjoner. Homeopatien blir i denne sammenheng en fortolkningsnøkkel til flere sider av tilværelsen. Det homeopatiske prinsipp bidrar til å kaste mening over forskjellige sykdommer og fenomener i vår tid.

Kroniske sykdommer

Hahnemann mente at kroniske sykdommer oppstår “på grund af en dynamisk smitte af en kronisk miasme”.[405] Miasmer ses på som sykdomsanlegg og i følge homeopatene nedarves anlegg til sykdom gjennom generasjoner. De mener også at nesten alle mennesker skal være miasmatisk belastet, bære på sykdomsanlegg, som kan utløses av ytre belastninger, som miljøforurensning, tilsetningsstoffer i maten, bakterier, virus eller stress.[406] Bjørndal påpeker at kronisk sykdom kan være et resultat av noe som har kommet utenfra og trengt inn i organismen. Han mener at “kronisk” betyr at kroppen “holder på noe”.[407] Som vi skal se nedenfor, har homeopatene tre klassiske forklaringer på hvordan sykdommer kan bli kroniske. Disse betegnes som psora, sycosis og syfilis.

Psorisk miasme, ordet “psora” kommer av hebraisk og betyr forskittent, urent. Kjennetegnet er hudsykdommer; tørt og kløende utslett som blir undertrykt. Sykdommen er preget av “mangel”, pasienten føler seg svak og har ikke nok fuktighet. Derfor er utslettet tørt.

Sycosos miasme, “sycosis” betegnes som “fikenvortesykdommen” og kjennetegnes ved utvekster som polypper, vorter og katarer. Slimhinnene er angrepet. Hahnemann mente at denne miasmen kom fra gonoré. Herunder regnes reumatisme og leddgikt. Denne tilstanden er preget av “overskudd”, noe som fører til for mye slim, katarrer, utvekster og hovne ledd.

Syfilis miasme, kjennetegnes ved “destruksjon” av vevet. Dette fører til at musklene blir mindre og destrueres.

Det er interessant å se hvordan disse tre miasmene betegnes og hvordan de bidrar til å klassifisere og tolke sykdommer. Mangel, overskudd og destruksjon utgjør tre hovedkategorier som kan klassifisere kroppens ulike funksjoner og organer, men som også kan illustreres gjennom psykologiske portretter i Materia Medica.

Når homeopatene ser på “alle” mennesker som miasmatisk belastet, er det nærliggende å sammenligne dette med tanken om den kristne “arvesynden”. Begge begrepene rommer en slags “forstyrrelse” som er gitt ved det å være menneske. Mens arvesynden betegner den tilbøyelighet til å synde som skal ligge nedarvet i mennesket, så er den miasmatiske belastningen et resultat av at mennesket ikke har levd i overensstemmelse med sitt innerste vesen. Vi kan se på forestillingene om miasmer som opprinnelsesmyter om hvordan sykdommen kom inn i verden. Menneskets opprinnelige tilstand er preget av balanse, harmoni og helhet. Når sykdom defineres som en ubalanse, kan helbredelse ses på som en gjenopprettelse av en balanse som har gått tapt. Målet med den alternative behandlingen er helbredelse. Helse kan betegnes som en idealtilstand, før ubalansen oppstår. Ubalansen kan betegnes som et fall. Mennesket har ikke fulgt sin sanne natur. Det har ikke levd i helhetlig harmoni i takt med naturlovene. Sykdom er meningsfull.

I sitatet nedenfor skal vi se at en homeopatisk kur kan rense kroppen for sykdomsanlegg og at dette relateres til en selvutviklingsprosess som er typisk for det terapeutiske prosjektet innenfor New Age.

«En homeopatisk kur kan hjelpe til å rense kroppen for sykdomsanlegg. I og med at homeopati virker på hele mennesket, kan det på en naturlig måte også bidra til selvutviklingsprosessen.»[408]

Sykdommenes meningsfulle univers

Det er altså ikke tilfeldig hvem som rammes av sykdom og hva slags sykdom de rammes av. Homeopatene understreker at det ikke er nok med en ytre påvirkning, det må også være en indre mottakelighet for sykdom til stede. De ser med andre ord ikke på virus, mikrober og bakterier som årsak til sykdom, men som en følge av sykdom. Vithoulkas mener at en av våre største illusjoner om sykdommer er overbevisningen om at sykdom forårsakes av bakterier. Behandlingen dreier seg derfor heller ikke om å utrydde bakterier, men om å bringe hele den menneskelige organisme opp på et nivå der det er umulig for bakterier å påvirke den, -eller med andre ord å redusere pasientens mottakelighet.[409] Som vi har sett, er det den enkeltes dynamis, om den er sterk eller svak, som har betydning for om en blir syk. En person med sterk dynamis blir altså ikke så lett angrepet av sykdom.

Når det gjelder de kroniske sykdommene, relateres de til arvelige disposisjoner og disse anleggene kan utløses ved at noe trenger inn i organismen, f.eks. ved at en akutt sykdom blir undertrykt av en skolemedisinsk behandling. De akutte sykdommene kan enten ses på som et oppbluss av en kronisk miasme, eller som et resultat av smitte som kommer utenfra.

Sykdom kan ha mange årsaker og i homeopatien er det vanlig å dele årsakene inn i kategorier som åndelige, psykiske, fysiske, arvelige eller sosiale årsaker. Innenfor disse kategoriene kommer det elementer som kan påvirke på de ulike plan.[410]

Oppsummering

Homeopatiens menneskesyn er forankret i en forståelse av mennesket som bestående av flere nivåer som virker sammen som en integrert helhet. Dette holistiske menneskesynet er et viktig karaktertrekk ved de fleste alternative terapier og livssyn innenfor New Age. Homeopatiens menneskesyn blir ofte fremstilt som den etablerte medisinens motsetning.

Sykdomserfaringer kan få folk til å tenke over eksistensielle spørsmål. Det å gjøre sykdommen meningsfull blir altså viktig her. Ønsket er å gjenopprette en tilstand som er fri for sykdom. I denne sammenheng er det vanlig å stille spørsmål om hvorfor jeg ble syk og om det er en mening med sykdommen. I homeopatien ser en på sykdom som resultat av en ubalanse. Den homeopatiske behandlingen skal kunne gjenopprette denne tapte balansen og som vi har sett, kan en homeopatisk kur også bidra positivt til den enkeltes selvutviklingsprosess. Jeg har også vist at den homeopatiske teorien om de kroniske sykdommene kan tolkes som en parallell til syndefallet innenfor kristendommen. Vi skal også se at denne tematikken er en viktig del av blomstermedisinen.

Kapittel 6. Blomstermedisinens syn på mennesket, sykdom og helbredelse

Vi skal nedenfor se nærmere på blomstermedisinens syn på mennesket, sykdom og helbredelse. Vi har sett at homeopatiens menneskesyn på mange måter stod i et motsetningsforhold til den etablerte medisinen, og at homeopatenes kritikk av den etablerte medisinen kan ses på som konstituerende for en del av de medisinske forestillingene som preger den homeopatiske læren. Blomstermedisinens menneske- og sykdomssyn, har mange fellestrekk med homeopatiens, men vi skal også se at Bach tok avstand fra enkelte sider ved homeopatien og at det er andre aspekter som bidrar til å konstituere blomstermedisinen som meningsfull. I denne sammenheng kommer blomstermedisinens tilknytting til religiøse forestillinger klart frem og bidrar til at skillet mellom religion og medisin sklir ut i et felles utviklingsprosjekt hvor sykdom og lidelser blir viktige budbringere på veien mot det Guddommelige mål.

Menneskesyn

Også i blomstermedisinen står det holistiske menneskesynet sentralt. Både Hahnemann og Bach mente at det var hele pasienten som skulle behandles og ikke symptomene eller sykdommene alene. De var også enige i at pasientene måtte behandles individuelt på bakgrunn av personlighet og temperament.[411] I blomstermedisinen finner en forestillinger som knytter seg opp til en holistisk forståelse av tilværelsen. Mennesket er en del av en enhet eller helhet. Hvis mennesket skilles fra denne kontakten, oppstår lidelser som kan manifestere seg i en av de lidelsene som de syv gruppene av mennesketyper illustrerer.[412] Damian skriver at

“With love we can correct the defects, that Bach called our ‘primary error’, the self-ishness, the acting against Unity. (…) Life is only limited and circumscribed by our mistaken notions or feelings of separateness from the whole. We are all the sons and daughters of God; one in quality with our Creator who is the everlasting source of love and power in the universe. The All That Is provides us the power for life, and the love to share with both fellow creatures and humanity, in an understanding that ‘one man´s loss is no man´s gain.”[413]
Sentralt i Bachs medisinske lære var hans forestilling om at alle mennesker er unike vesener, at de er av guddommelig opphav og at det inni hver enkelt er noe som kan veilede personen til sitt eget beste. Men menneskene har lett for å glemme dette. Bach forklarte dette med at mennesket består av to motstridende krefter som kommer til uttrykk i den enkeltes karakter. På den ene siden dominerer glemsomheten og på den andre siden minnet om det guddommelige opphav. Å glemme det guddommelige opphav gir grobunn for egoisme, utilfredshet, mangel på tålmodighet, mottakelighet for ytre innflytelse og tristhet. Bach kalte dette for “negative states of mind”. Minnet om det guddommelige opphav så han manifestert i tålmodighet, forståelse, tilfredshet og kjærlighet.[414] Menneskets opprinnelige tilstand er, i følge ham, kjennetegnet ved at det er perfekt, lykkelig, tilfreds og sunt. Bach forestilling om at mennesket er av guddommelig opphav og at dets eksistens er preget av to motstridende krefter, har likhetspunkter med gnostisk religion. Som vi skal se, er det mulig for mennesket å oppnå “den blomstermedisinske frelse” gjennom kunnskap og erkjennelse (gnosis) av ens guddommelige opphav.

I blomstermedisinen blir altså sykdommer tolket som et resultat av en konflikt mellom den enkeltes spirituelle og jordiske jeg. Er det harmoni mellom disse to sidene av mennesket, så er mennesket friskt og sunt. Hvis det er konflikt mellom disse to sidene, så vil sykdom oppstå.[415] Dette gjelder alle sykdommer. Bach uttrykker dette i klare ord:

“… that no matter from what disease you may suffer, it is because there is disharmony between yourself and the Divinity within you, and that you are committing some fault, some error, which your Higher Self is attempting to correct.”[416]

Mennesket ses på som et åndelig vesen som består av flere plan. På samme måten som i homeopatien, betones det åndelige og emosjonelle aspektet ved mennesket som hevet over det materielle. Sykdom oppstår over det fysiske plan, nærmere det mentale.[417] Det er ikke mulig å oppnå helbredelse før det eksisterer en perfekt harmoni mellom sjel, sinn og kropp.[418]

Bach la vekt på at alle mennesker arbeider for sin egen frelse, og at meningen med livet for den enkelte er å fullkommengjøre sin sjel. Med dette mente han at meningen med menneskelivet var å utvikle sin guddommelighet og at den enkeltes liv var del av en guddommelig plan.[419] Prosessen som skal føre frem til fullkommengjørelsen, er en læringsprosess hvor en kan utvikle seg. I denne forbindelse er det at sykdommene kommer inn for å rettlede eller korrigere den enkeltes liv. Sykdommene er meningsbærere som skal rettlede individet i streben etter fullkommengjørelse. Blomstermedisinen legger altså vekt på den enkeltes selvutvikling i forhold til en guddommelig plan. Gjennom selvinnsikt skal mennesket lære å leve slik Gud vil. En blomstermedisinsk diagnose vil kunne belyse problemet for den enkelte, og en behandling med blomstermidler vil kunne støtte den enkelte i dennes personlige utvikling. Jeg har tidligere vært inne på at en homeopatisk kur kan bidra til “selvutviklingsprossessen”, og som vi ser, er det visse likhetstrekk mellom disse to retningene ved at den medisinske terapi anses som en del av en utviklingsprosess. I blomstermedisinen er dette knyttet opp mot en Guddommelig plan og menneskets natur anses som guddommelig, mens det i homeopatien er den menneskelige selvrealisering som er i fokus. Vi har tidligere sett at religionssosiologen Paul Heelas ser på fenomenet med kontinuerlig selvutvikling som en form for selvreligion. Fokusering på selvutvikling og selvrealisering er viktige aspekter ved New Age og inngår som en integrert del i de fleste alternative terapier.

I homeopatien og blomstermedisinen opererer en ikke med sykdomskategorier i tradisjonell forstand, de har en forestilling om at det ikke eksisterer sykdommer som en kan klassifisere pasienten etter, men at individene reagerer på sine spesielle måter og at det er dette som er “det individuelle utgangspunktet” for behandlingen. Som vi har sett, prøver homeopatene å klassifisere pasientene etter det homeopatiske middelet som “matcher” pasientens symptomer.[420] Noe av det samme gjøres innenfor Bachs blomstermedisin, men her er antall midler begrenset til 38 og klassifiseringen tar sitt utgangspunkt i syv kategorier som hver av dem representerer et “følelsesmessig problem”. Bach mente at alle mennesker og alle følelsesmessige problemer kan deles inn i disse syv gruppene. Gruppene er som følger: frykt, usikkerhet og ubesluttsomhet, liten interesse for omgivelsene, ensomhet, overfølsomhet, fortvilelse eller håpløshet, og overdreven bekymring for andres velvære. Disse syv kategoriene ble senere utvidet til 12 og hver av disse kategoriene korresponderte med hvert sitt middel som ble kalt for “the twelve healers”. Den utvidede kategorilisten omfatter: frykt, panikk, bekymringer, ubesluttsomhet, likegyldighet eller kjedsomhet, tvil eller motløshet, overbekymring på andres vegne, ettergivenhet, manglende selvtillit, utålmodighet, overbegeistring, og stolthet eller reserverthet.[421]

Bach mente altså at alle individer passer inn i en av disse gruppene. Det er særlig ved sykdom at de forskjellige typene eller karaktertrekkene trer frem og gjør det mulig å klassifisere pasientene på bakgrunn av atferd eller oppførsel, innstilling eller holdning og måte å uttrykke seg på. Forskjellige personlighetstyper har anlegg for å utvikle forskjellige sykdommer. Han mente at mennesker reagerte forskjellig på sykdommer alt etter personlighet og temperament, og at den enkeltes personlighetstype hadde betydning for hvilke sykdommer som lettest utviklet seg. Bach skal ha kommet frem til dette gjennom å observere mennesker. I denne sammenheng var observasjoner på en bankett i London svært sentrale.[422] Denne begivenheten, som kunne ha vært tilfeldig, tillegges verdi som en del av en større plan eller mening med Bachs liv, den blir en viktig del av hans hagiografi. Blomstermedisineren og astrologen Damian mener at Bachs inndeling av menneskeheten i syv og tolv kategorier ikke kan være tilfeldig. Han påpeker at disse tallene opp gjennom historien har blitt tillagt egenskaper og symbolsk verdi. Damian ser på tallene 7 og 12 som “sacred to Nature” og han mener at Bach så på disse tallene som en naturlig orden som både kunne huse og illustrere hans personlige arketypiske inspirasjoner og oppdagelser. Damian påpeker at dette ikke vil overraske dem som vet at Bach var frimurer. Damian skriver:[423]

“I assess that his division of humanity into twelve types was neither an arbitrary nor a coincidental classification in the colloquial sense. Rather, it was coincidental in the archetypical understanding of the word, highlighting to the occult or astrologically-minded reader the significant emergence of the numbers twelve and seven in all of Bach’s classifications.”[424]

Sykdomssyn

Blomstermedisinerne har altså en forestilling om at sykdom er et resultat av negative tanker og følelser. Sykdommen blir diagnostisert gjennom et pasientintervju og det som vektlegges er personens psykologiske portrett slik det avdekkes under intervjuet. Antropologen Grossinger påpeker at sykdommen kun blir diagnostisert og behandlet på det emosjonelle nivå, selv om det dreier seg om en infeksjon eller en svulst.[425] Bach påstod at negative holdninger påvirker kroppen og skaper en ubalanse som etter hvert kan føre til alvorlig sykdom, og at dette kan føre til at kroppennedbrytes.[426] Vi ser her at det også innenfor blomstermedisinen finnes en idé om balanse og ubalanse i forhold til om en person er frisk eller syk.

Både innenfor homeopatien og blomstermedisinen ser en på sykdom som resultat av en indre mottakelighet og ikke noe som rammer tilfeldig. Personen selv har på mange måter en del av ansvaret ved at den ikke har lyttet til kroppen og levd i harmoni. Bach så på sykdommer utelukkende som et middel som Gud kan bruke for å korrigere menneskenes handlinger og liv på når de ikke lever etter den guddommelige plan. Sykdom er med andre ord et resultat av at mennesket har tenkt og handlet feil i forhold til Guds plan. Sykdommen er altså meningsfull, den har et budskap om at mennesket må justere sine tanker og handlinger i overensstemmelse med den guddommelige plan. Først da vil sykdommen forsvinne. Av denne tankegangen følger det at hvis en lever i overensstemmelse med den guddommelige plan, så vil en ikke bli syk. Bach så altså på sykdom utelukkende som et korrektiv og ikke som en straff eller som noe ondt. Han mente at sykdom skal ses på som noe som er til vårt eget beste, for det er på den måten at sjelen kan vise den enkelte hva som må forandres. Et sitat av Petersen kan illustrere dette:

“Herved kan sygdom miste sit preg af ‘tilfældighed’ og ‘ond skæbne’ og tværtimod blive en udviklingsmulighed, en kilde til indsigt og selverkendelse.”[427]

Sykdom oppfattes vanligvis som noe negativt, og tradisjonelt har man innenfor en rekke religioner tolket sykdom som en form for straff, men i blomstermedisinen fremstilles altså sykdom som noe som kan bidra til en positiv utvikling ved at individet lærer seg selv bedre å kjenne og kan utvikle seg i samsvar med Guds plan. I denne forbindelse er det at blomstermidlene kan hjelpe menneskeheten. De tjener som redskaper og midler fra Gud for å hjelpe den lidende tilbake på den guddommelige vei.[428] Sykdommen skal lære oss noe, erkjennelsen av årsaken til sykdommen blir en del av en læringsprosess i en frelsesplan som ses i forhold til meningen med menneskelivet – at mennesket skal guddommeliggjøres. Blomstermedisinen formidler et budskap om at det er en mening med livet, en guddommelig plan, og at den enkelte har en livsoppgave. Sykdom kan bidra til at den enkelte lærer hva som kan skje hvis en handler feil og hvor skadelig tanken kan være. Vi kan tolke dette som en form for magisk tankegang. Du kan bli rammet av dine egne tanker. Den som tenker riktig vil oppnå målet, de som tenker feil vil rammes av sykdom. Dette er også tanker som vi finner innenfor New Age i “tenk deg rik- og frisk-filosofien”. Her er bruken av affirmasjoner sentral, og, som vi skal se senere i avhandlingen, er dette også et trekk som har influert blomstermedisinen.

Jeg tolker forestillingen om sykdom som et korrektiv dithen at sykdommer bør sees på som meningsfulle ytringer om hvordan den enkelte kan prøve å gjenopprette “det tapte gudsforholdet”. På mange måter knytter denne tematikken seg til begreper som synd og nåde. Det enkelte individs lidelser tolkes i blomstermedisinen i forhold til et gudsforhold. Sykdomssynet er med andre ord relatert til en religiøs mening.

Et viktig aspekt ved Bachs sykdomslære er at sykdom også kan være et resultat av at en lar andre mennesker blande seg inn i ens liv og at dette kan medføre at tvil, frykt og likegyldighet påvirker ens tanker og handlinger. Bach mente at det enkelte individ hadde en ukrenkelig frihet og derfor ikke burde la andre mennesker få innflytelse på dets liv. Det er kun den guddommelige lov som skal få innflytelse der. Sykdom kan med andre ord ses på som et resultat av en innblanding når en hører mer på andre enn den indre guddommelighet.[429] Bach understreker at det bare er ovenfor Gud at den enkeltes tanker og handlinger kan bli stilt til ansvar. Den som lytter til andre mennesker, det være seg ektefelle, foreldre eller venner likestilles med avgudsdyrkere som “tjener Mammon og ikke Gud”. Bach mente at det for mange mennesker var vanskelig å ikke “tilbe” et annet menneske, men at det er “en tragedie at et menneske midt i sin guddommelige utvikling skal spørre en annen medreisende om lov.” [430] Andre mennesker eller ytre forhold skal med andre ord ikke påvirke ens liv, det er det bare den indre guddommelighet som skal. I denne sammenheng er det viktig at den enkelte praktiserer “ekte mildhet” og aldri i ord, tanke eller handling sårer en annen. [431] Som vi har vært inne på ved flere anledninger, så er livet en del av en guddommelig utviklingsplan. Bach mener at de som “lider under et annet menneske” skal fatte mot, for de skal ha “nådd et utviklingstrinn hvor de skal lære å vinne deres frihet”. Det er, i følge Bach, ved å erkjenne lidelsens budskap at den enkelte kan lære å rette sine feil, og derved oppnå helbredelse. I denne forbindelse er det interessant at Bach faktisk forlot sin familie med kone og to barn i London for å søke etter blomstermidlene. Men dette er en side som knapt nevnes i det biografiske materialet. Det fremtrer med andre ord ikke som en viktig del av hagiografien om Bach.[432]

Bach mente at det var en direkte forbindelse mellom menneskets handlinger og kroppslige sykdommer. Han mente at mennesker som blander seg inn i livene til hverandre og dermed begrenser andre menneskers utfoldelse, kan få merke “stivheten på egen kropp”. Bach var også talsmann for at sykdomsangrep på ulike kroppsdeler kan tolkes direkte. Jeg siterer Bach i Pettersens oversettelse:

“Hvis du lider af stivhed i leddene eller i lemmerne, kan du på samme måde være sikker på, at der er noget stift i dit sind: at du stramt holder fast på en idé, et princip, måske en konvention, som du ikke burde have.”[433]

Bach mente altså at den del av kroppen som er syk, antyder hvilken feil personen har gjort. Følgende eksempler kan illustrere dette nærmere: Smerte som angriper hånden kan tolkes som at en har handlet feil. Smerter i foten kan komme av manglende støtte til andre. Sykdommer som angriper hjernen skyldes manglende kontroll. Hjerteproblemer kan skyldes mangel, overdrivelse eller gal bruk av kjærlighetens forskjellige aspekter. De som har problemer med øynene kan ha problemer med å se fremover og forstå sannheten, selv når den er rett foran dem. Han mente at man ved å analysere smerten på denne måten, kan komme frem til enhver skavanks årsak og natur, og dermed også få viktig informasjon om veien til helbredelse.[434]

Bach mente at det ikke fantes noen sykdom, uansett hvor alvorlig den kunne være, som ikke kunne bli nødvendig for å kontrollere våre handlinger og forandre vår måte å være på.[435] I poetisk ordelag beskrev Bach at vårt eneste mål var å få øye på våre feil og strebe etter å utvikle den motsatte kvalitet slik at feilen forsvant fra oss som sne smeltet i solskinn.[436]

Hos Bach finner vi tanker om at menneskets opprinnelige tilstand som “Guds barn” er preget av sunnhet og fullkommenhet. Sunnhet beskrives som en fullkommen forening av sjel, sinn og kropp.[437] Petersen foreslår en definisjon på sunnhet som en oppgave, som evnen til dynamisk og kreativt å bearbeide de kriser av personlig og sosial art, som synes som en uunngåelig del av menneskenes tilværelse.[438] Sykdom kan ikke trives der hvor helse er tilstede. Damian ser på “sann helse” som noe mer enn fravær av sykdom og smerte, “it is a radiant condition of vibrancy”.[439] Damian beskriver i poetiske ordelag hvordan blomstermidlene kan skape helse:

“The outflowing power of health, like the rays of the sun, does not allow the entrance of darkness or disease. The flower remedies uplift both spirit and mind, raising the level of Life energy within us, helping us create a condition of true health.”[440]

Bach legitimerte sitt medisinske system ved å vise til profetiske uttalelser. Dette kommer særlig til uttrykk i hans syn på likhetsprinsippet i homeopatien. Etter hvert utviklet Bach en skepsis til homeopatien og det var selve likhetsprinsippet han var skeptisk til som behandlingsmetode. Bach mente at siden sykdommen var et resultat av gale aktiviteter og siden sykdommen skal lære personen å rette på sine feil, så var det sykdommen selv som var “likt helbreder likt”.[441] Han mente at Hahnemann egentlig hadde ment det samme som han.[442] Sitatet nedenfor illustrerer nærmere hvordan Bach legitimerte sitt syn på likhetsprinsippet ved å henvise til religiøse profeter:

“… in the true healing sense like cannot cure like. If you listen to the teachings of Krishna, Budha or Christ, you will find always the teachings of good overcoming evil. Christ taught us not to resist evil, to love our enemies, to bless those who persecute us – there is no like curing like in this. And so in true healing, and so in spiritual advancement, we must always seek good to drive out evil, love to conquer hate, and light to dispel darkness. Thus must we avoid all poisons, all harmful things, and use only the beneficent and beautiful.”[443]

Likhetsprinsippet ble altså tolket på en symbolsk måte og han tilla det en moralsk og religiøs betydning: Han mente at mennesket måtte huske på det påbud som Kristus hadde gitt sine disipler om at de ikke skulle kjempe mot det onde. Man skulle ikke behandle likt med likt, men med ulikt. Sykdom og urett kan ikke overvinnes ved å sloss mot dem direkte, men ved å erstatte dem med det gode.[444] Bach uttrykte dette slik:

“Hahnemann had realised the truth of ‘like curing like’, which is in reality disease curing wrong action: that true healing is one stage higher than this: love and all its attributes driving out wrong.”[445]

Bach forstod likhetsprinsippet slik at sykdommen skulle helbrede en gal handling. Sann helbredelse oppnås dermed ikke med å erstatte likt med likt (homeopati), men med å erstatte det gale med det rette, det onde med det gode, det mørke med det lyse. Han mente også at helbredelse måtte komme innenfra, ved å anerkjenne og korrigere feilene og harmonisere det med den guddommelige plan. Sykdommens prognose vil dermed ikke avhenge av fysiske tegn og symptomer, men av pasientens evne til å korrigere sine feil og harmonisere seg selv med det åndelige liv.[446] Både Hahnemann og Bach påpekte at all helbredelse som ikke kommer innenfra, vil være skadelig. Bach understreket at en annen behandling enn blomstermedisin kan skade “vår høyere natur”.[447]

“En tilsyneladende helbredelse af kroppen, opnået gennem materielle midler og tilvejebragt af andre, uden man selv har hjulpet med, kan give fysisk lindring, men vil skade vores højere natur, for det som skulle forstås er ikke forstået og fejlen er stadig intakt.[448]
Oppsummering

I behandlingen av menneske- og sykdomssyn innenfor homeopatien og blomstermedisinen har vi sett hvordan terapeuten prøver å gå bak symptomene og tolke disse som tegn på en ubalanse eller forstyrrelse. I blomstermedisinen blir symptomene tolket som meningsfulle, noe som pasienten skal lære av i en utviklingsprosess. Det er i denne forbindelse at den alternative medisinen beveger seg utover det medisinske domene og tilbyr forklaringer som beveger seg over på områder som tradisjonelt har vært forbeholdt religion og livssyn. Pasienten tolkes inn i et meningsfylt univers, hvor symptomene tolkes som budbærere fra menneskets egentlige jeg. Blomstermedisinen blir Guds verktøy for å hjelpe oss å korrigere livskursen i samsvar med hans overordnede plan. Symptomene fortolkes i lys av pasientens livshistorie og flettes sammen med den terapeutiske teori og metode.

Kapittel 7. Homeopatiske piller og dråper med blomstermedisin

Mens jeg i forrige kapittel la vekt på det teoretiske fundamentet til homeopatien og blomstermedisinen, vil jeg i dette kapittelet se nærmere på ritualene som knytter seg til fremstilling og bruk av de terapeutiske midlene.[449] Som vi skal se, kan religionshistoriske begreper som myter, symboler, tabuer, frelsesmidler og kultiske handlinger og -objekter bidra til å kaste lys over disse ritualene. Jeg vil først analysere begreper og forestillinger knyttet til midlene i lys av at de ofte betegnes som naturmidler. Så vil jeg se nærmere på hvordan midlene fremstilles, hvordan de bør håndteres og hvilke restriksjoner som bør følges når midlene inngår i terapien. Jeg vil også vise at det er knyttet myter til midlene og jeg vil se nærmere på forskjellige teorier som prøver å forklare midlenes effekt.

Natursymbolikk i alternativ medisin

Vi har tidligere sett at det er vanlig å kalle den alternative medisinen for naturmedisin og at de terapeutiske midler ofte kalles for naturmidler. Catherine L. Albanese har i sin bok Nature Religion in America fokusert på “popular religious and healing movements” som setter naturen i sentrum for den symbolske verden. [450] Jeg har tidligere vært inne på at naturen spiller en viktig rolle som et sentralt symbol for den alternative medisinen. Natursymboler og holistiske modeller, som er fokus for den alternative medisinen, settes ofte opp mot den etablerte medisinens syntetiske midler og mekaniske modeller. Med andre ord kan vi også her se at den alternative medisinen settes opp mot den etablerte medisinen, noe som bidrar til å konstituere mening.

Den alternative medisinen formidler symboler, forestillinger og myter om naturen som virker tiltrekkende på mange mennesker i dagens samfunn. Coward påpeker at dette ikke bare er fordi folk er misfornøyde med den etablerte medisinen, men også fordi den alternative medisinen tilbyr en mytologi om natur og helse. Natur, som et dominant symbol i den alternative medisinen, virker tiltrekkende på pasientene og symbolet får stor betydning i dagens samfunn ved at det assosieres med alternative verdier. Naturen oppfattes som sikker, skånsom og tillegges iboende egenskaper som vil gavne individene.[451]

Begrepet naturmedisin vekker positive assosiasjoner til mytisk tid og tidligere historiske og andre samtidsmessige kulturer og oppfattes som en kontrast til det moderne vestlige samfunnet. Derfor har begrepet og forestillinger knyttet til “naturmedisin” stor symbolverdi for den alternative medisinen. Betegnelsen har flere røtter, men først og fremst er den rettet mot de midler som den alternative medisinen opererer med. Disse kalles ofte for naturmidler. Det legges vekt på at råvarene skal være naturlige og rene, og de fleste midlene fremstilles av urter som er ville eller er dyrket uten bruk av kunstige sprøytemidler. Det som sikrer råvarenes renhet, er nærhet til natur og utvalgte kulturfaktorer. Bak de ulike produsentene “skjuler” det seg ulike livssyn av filosofisk eller religiøs natur, f. eks antroposofer og makrobiotikere. Dette har betydning for dyrknings- og fremstillingsmetode og terapeutisk bruk. Et kjennetegn ved “alle” disse metodene er at de lett vil få et ritualisert preg og at fremstillings- og dyrkningsprosessen er omgitt med en rekke tabuer.[452]

I følge Coward er det flere som har påpekt at den alternative medisinen bruker “natur”-symbolet selektivt, slik at det brukes om retningens egne preparater som anses å være naturlige fordi de er fremstilt av urter i motsetning til den etablerte medisinens syntetiske medisiner som er fremstilt kunstig. I denne argumentasjonen tas det ikke hensyn til at mange urter er giftige og at mange kjemikalier er fremstilt av naturlige substanser.[453]

Jeg har tidligere påpekt at den alternative medisinen har hentet inspirasjon fra flere kilder og at det er en tendens til at kildene er påvirket av “tegn i tiden”, eller kulturmøter. Dette gjelder også synet på urtenes kvalitet og kultivering. Det er en tendens som går fra de ville lokale vekster som de foretrukne i kvalitet og renhet, til mer spesialiserte dyrkningsmetoder og urter fra fjerne himmelstrøk – langt bort fra Vestens forurensing av natur og kultur. Håkon Strømme skriver om Bush Flower, som er en ny retning innenfor blomstermedisinen, at i disse forurensede tider er det et poeng at Bush Flower hentes fra villmarken i Australia og at de er bortimot 100 prosent fri for miljøgifter.[454]

I betegnelsen naturmedisin ligger det også en forestilling og idé om at disse midlene hjelper kroppen i dens selvhelbredende arbeid ved at midlene jobber med og ikke mot naturen. Av dette følger at den alternative medisinen ser med skepsis på den etablerte medisinens medisiner som anses for å arbeide mot kroppens egne prosesser.[455]

Den alternative medisinen ser på seg selv som holistisk. Som vi har vært inne på tidligere, så kommer dette synet til uttrykk i både menneske- og sykdomssyn, mennesket er en del av naturens helhet. Terapeutiske midler som er fremstilt av planter blir sett på som naturlige legemidler, fordi en benytter hele planten og ikke bare trekker ut aktive virkestoffer, – summen av disse komponentene bidrar til at midlene ikke skal ha noen bivirkninger. “Teorien” går ut på at dersom en benytter hele planten, unngår man en ensidig påvirkning. Og alle stoffene i plantene anses for å være en del av en helhet og ha en funksjon i forhold til hverandre. Naturen oppfattes som god, ren og ufarlig i sin “helhet”.[456]

Både Hahnemann og Bach fremstilte sine midler selv. For Hahnemann ble dette en kilde til konflikt med apotekerne som følte at deres monopol ble truet. En av grunnene til at Hahnemann selv samlet inn urter og fremstilte sine egne midler, var at han ville sikre råvarenes renhet og kvalitet og forsikre seg om at midlene ble fremstilt på riktig vis.[457] I dag kjøper de fleste homeopater midlene ferdige. De rene homeopatiske midler selges i Norge bare på apotek.[458] Men i noen tilfeller får homeopater laget midler av pasientenes eget vev, skolemedisinske preparater eller narkotiske stoffer.[459]

Blomstermidler selges i helsekostforretninger og kan kjøpes enkeltvis eller som komplette sett.[460] Noen tilbereder Bach-midler eller nye blomstermidler selv etter inspirasjon av Bachs teorier og metoder. Denne aktiviteten kan være motivert ut fra et opplevelsesaspekt som vil ha en transcendent karakter. Fremstillingsprosessen blir et mål i seg selv ved at den bidrar til å åpne opp for kommunikasjon med overnaturlige krefter, opplevelser og erkjennelser. Jeg vil komme tilbake til dette senere i dette kapittelet.

Fremstillingsprosessen

Vi kan se på fremstillingsprosessen av homeopatiske og blomstermedisinske midler som et ritual. Utgangspunktet for fremstillingen av midlene er Hahnemanns og Bachs fremgangsmåte slik den beskrives i myten om hvordan de kom frem til sine medisinske oppdagelser. (Jf. kapittelet om grunnleggerne.) Disse mytene er forbildet for hvordan midlene skal fremstilles. De bidrar også til å forklare hva som skjer under fremstillingsprosessen og hvorfor det skjer. Fremstillingen av homeopatiske midler i laboratorier kan virke industrialisert i forhold til fremstillingen av Bachs blomstermedisin som foregår på de samme enger som Bach fremstilte sine midler fra.
De homeopatiske legemiddelene

Homeopatene reklamerer med at homeopati er en helhetlig og naturlig behandlingsform.[461] Som tidligere nevnt, blir de homeopatiske legemidlene fremstilt av stoffer som hovedsakelig kommer fra naturen. Hvert enkelt homeopatisk legemiddel er kun fremstilt av ett stoff, og som regel av hele planten.[462]

Hahnemann kom frem til sin egen metode for å nyttegjøre seg av stoffenes helbredende egenskaper. Like etter at Hahnemann hadde kommet frem til likhetsprinsippet, fremstilte han midlene i materielle doser slik som det var vanlig innenfor den tradisjonelle medisinen, men vi har tidligere sett at han begynte å gi mindre og mindre doser for å unngå bivirkninger. Etter hvert begynte han også å tynne ut og riste blandingene. Han kom dermed frem til en ny fremstillingsmetode som han kalte potensering etter det greske ordet potentia som betyr kraft, kapasitet og tilgjengelighet.[463] Etter Hahnemanns terminologi og forståelse var det gjennom denne ristingen at legemidlene fikk sin helbredende kraft frigjort. I følge Bjørndal kalles disse løsningene potenser “fordi deres effekt har vist seg å øke ved økende uttynning”.[464] Den frigjorte kraften i legemiddelet skal i følge homeopatene øke sin styrke jo mer legemiddelet er fortynnet og ristet. Jo mindre det er av det opprinnelige stoffet, jo større potens (styrke) har legemiddelet!

Fremstillingsrituale for homeopatiske midler

Fremstillingsprosessen for homeopatiske midler følger nøye fastlagte og trinnvise prosedyrer. Først blir råmaterialene til de homeopatiske midlene behandlet og bearbeidet til essenser, tinkturer, uttrekk eller de blir knust. Dette produktet kalles modertinktur. Denne modertinkturen blir så blandet med en oppløsningsveske (f eks vann, alkohol eller lactose). Det finnes flere blandingsforhold for homeopatiske midler: Som oftest blandes én del modertinktur med enten ni eller med 99 deler oppløsningsvæske.[465] Denne “[b]landingen ristes kraftig ved å dunke kolben mot et ikke for hardt underlag”.[466] Så tar en én del av denne blandingen og blander med enten ni eller 99 deler væske. Denne prosessen gjentas til en har oppnådd ønsket styrke (potens).[467]

Vi har tidligere sett at homeopaten anser den lavest mulig dose for den beste. Størrelsen på potensen, dvs hvor liten mengde som trengs av et stoff for å helbrede er et av de klassiske stridsspørsmål innen homeopatien, helt fra Hahnemanns tid til i dag. Striden står mellom de som praktiserer høye potenser og de som praktiserer lave potenser. Men legemiddelets styrke har også sammenheng med hvor godt det stemmer overens med det symptombildet som det skal helbrede. Det er ikke kvantiteten, men kvaliteten på middelet som teller.[468] Homeopatene ser på de homeopatiske midlene som meget virkningsfulle. Det anses ofte for tilstrekkelig med én pille for å sette i gang en helbredelsesprosess. Og jo mindre det skal være av det opprinnelige materielle stoffet, jo mer virkningsfull skal altså den homeopatiske medisinen være.[469]

Homeopatene mener at ulike potenser virker på forskjellige nivåer i den menneskelige organismen. Lavere potenser skal virke direkte på organer og bindevev. Middels potenser skal virke på funksjonelle ubalanser og høyere potenser skal virke dypere, ved at de skal virke allment konstitusjonelt og understøtte en normaliserende og helbredende prosess for hele mennesket. Disse konstitusjonsmidlene virker altså ikke direkte på en sykdomsprosess eller en sykdom, – men på det totale mennesket.[470]

Blomstermidlene

Vi har sett at Bach forsket på bakterier og fremstilte vaksiner av disse som så ble ordinert innenfor den etablerte medisinens paradigme. Senere fremstilte han disse vaksinene som homeopatiske midler (nosoder). Etter hvert ble han skeptisk til sin egen fremstillingsmetode. Han ønsket å finne frem til en renere og skånsommere fremstillingsmetode. derfor prøvde han å erstatte nosodene med urter som han fremstilte som te, uttrekk, saft og homeopatiske midler. Etter hvert utviklet han sine egne metoder, disse metodene er kjent som sol- og kokemetoden.[471] Metodene som Bach kom frem til har i nyere tid blitt brukt til å fremstille terapeutiske midler laget av steiner og “farger” (chromotherapy).[472] Jeg vil nedenfor gi en trinnvis beskrivelse av ritualet og de nødvendige forutsetninger for fremstillingen av Bach-midlene etter sol- og kokemetoden. Fremstillingsmetodene for blomstermidler er sterkt ritualisert og omgitt med en rekke rituelle tabuer som skal sikre medisinens renhet og kvalitet.

For det første må blomstermidlene fremstilles av ville blomster som vokser i England for at midlene skal være ekte Bach-midler og dermed ha noen terapeutisk effekt. I følge Bachs lære er det viktig at blomstene selv har valgt sin vokseplass på Det britiske kontinent og at de er på et bestemt stadium i livsprosessen.[473]

Bach mente at de blomstene som han fant frem til var av en høyere orden. Han mente også at Gud med viten og vilje hadde sørget for blomstenes eksistens og at de er beriket med guddommelig kraft:

“And as the creator, in His mercy, has placed certain Divinely enriched herbs to assist us to our victory, let us seek out these and use them to the best of our ability, to help us climb the mountain of our evolution, until the day when we shall reach the summit of perfection.”[474]

Blomstermidlene må fremstilles på en perfekt dag, hvor ingenting, verken skyer, naturlige vekster eller mennesker kan skygge for blomstene mens de berikes med den Guddommelige helbredende energi. Når en skal plukke blomstene som midlene skal fremstilles av, er det for begge metodene viktig at plantedelene ikke ødelegges eller berøres mer enn høyst nødvendig. Ja, man skal helst ikke ta på planten! Helst skal man samle inn blomster fra så mange planter som mulig. Det er også viktig at vannet som brukes er rent; det må enten være kildevann eller kokt. Vannet må heller ikke berøres med fingrene.[475]

Etter at en har samlet inn blomstene som en skal fremstille middelet av, skal det deretter enten fremstilles etter sol- eller kokemetoden. Metoden for å fremstille blomstermidler etter solmetoden er “enkel” så lenge en tar hensyn til de rituelle anvisningene. En glassbolle av tynt klart glass fylles med rent kildevann og vannflaten dekkes forsiktig med blomstene fra den gjeldende planten. Glassbollen skal helst plasseres på samme sted som planten har vokst og glassbollen skal stå i solen i noen timer, til all energi fra planten har blitt overført til vannet.[476]

Kokemetoden er beregnet for de plantene som vokser på en tid da solen ikke gir nok lys og varme til å kunne trekke ut plantenes energi. Disse midlene er laget av knopper, blomster, blomsterstilker og eventuelt små, unge blad. Plantedelene sankes på en skånsom måte, kokes en halv time i kildevann, siles og avkjøles.

For begge metodene gjelder det at essensene som fremstilles helles over i flasker som er fylt halvveis opp med alkohol for å sikre holdbarheten. Holdbarheten for modertinkturene skal være ubegrenset, og, i følge John Ramsell, er de midlene som Bach i sin tid lagde og som er bevart på Mount Vernon, fremdeles potente.[477] Jeg tolker midlenes ubegrensede holdbarhet som en konsekvens av, og som et symbol på, at midlene oppfattes som guddommelige og at det guddommelige nødvendigvis ikke kan ha begrenset holdbarhet. Rituelle tabuer i fremstillingen av blomstermidlene handler om å ivareta og beskytte naturens renhet og perfekthet. Mennesket kan forstyrre og ødelegge de guddommelige midlene ved å berøre dem. Mennesket kan gjøre naturen uren. Begrepene renhet og urenhet kan analytisk sett bidra til å kaste lys over de rituelle tabuene i fremstillingen av blomstermidlene. Som to diametrale kategorier, bidrar de til å klassifisere naturen og blomstene som rene og guddommelige, noe som må beskyttes mot urenhet, her symbolisert med mennesket. Den menneskelige skygge og berøring kan svekke den terapeutiske effekten av midlene.

Opplevelsesaspektet ved fremstillingen av blomstermidlene

I litteraturen som omhandler blomstermedisin, kommer det klart til uttrykk at fremstillingen av blomstermidler kan få en nærmest kultisk funksjon hvor mennesket søker transcendente opplevelser alene eller i en gruppe. Bachs lidelse og søken etter blomstermidler blir et forbilde for dagens “blomstervenner”. Opplevelsene får karakter av mystikernes erfaringer.

Jeg vil ta utgangspunkt i skildringen av en opplevelse som Julian og Martine Barnard hadde da de fremstilte et blomstermiddel av røsslyng (Heather ) på en åstopp i Wales.[478] I boken The Healing Herbs of Edward Bach kan vi lese om hvilke erfaringer og erkjennelser de kom til mens de holdt på å fremstille dette blomstermiddelet. Forfatterne av boken er av den oppfatning at mennesker som fremstiller blomstermidler kan “discover something directly from the experience of making a flower essence”.[479] Det er ikke uvanlig at folk som fremstiller blomstermidler kan begynne å se livet på en annen måte. Blomstermidlene beskrives som “the agents of change”, og de kan hjelpe den enkelte til å innse hvem og hva vi egentlig er.[480]

Også under tilberedelsen fortolkes naturopplevelsene med utgangspunkt i den blomsten som de holder på å fremstille et middel av. Det skal særlig være ensomme mennesker som har behov for røsslyngmiddelet. Ensomhetsfølelsen kan, i følge Julian og Matine Barnard, ses på som et uttrykk for en stor sjelelig ensomhet; at en ikke vet hvor en hører til i livet. Mens de sitter der og venter på at middelet skal bli ferdig, stiller de seg spørsmålet om hvorfor denne planten skal kunne avhjelpe denne tilstanden? Veien mot erkjennelse innledes med sterke følelser som leder til refleksjon:

“The quiet joy of being there was so strong. Although it is hard to put into words, I felt that this is the remedy for unification. I felt a presence that is behind all individuals … like the spirit that is behind each species. (…) Many of us, I suppose, know this experience the joy that we can have in such a place. But at the same time I saw that while the plants, the insects and the birds were each connected to their own spirit and knew their nature – I saw that human beings so often were not. It seemed that some people failed to contact this spirit themselves and that was why they felt lost and confused. That was the message of the Heather. The negative state of the Heather remedy was this feeling of isolation, of loneliness, of being unable to endure the wild and open space of the soul, alone.”(Min kursivering)[481]
Vi ser at dyr og mennesker settes opp mot hverandre. Dyrene følger sin natur og lever riktig, mens mennesket ikke har kontakt med seg selv og ikke vet hvor det hører hjemme. I sitatet ser vi at dette beskrives som “the message of Heather”. Som tidligere nevnt, mente Bach at Gud hadde utvalgt de 37 blomstene og beriket dem med helbredende egenskaper. Blomstene kan på mange måter karakteriseres som Guds budbringere. Gud åpenbarer seg gjennom naturen og blomstene og de menneskene som fremstiller blomstermidler tolker opplevelsene og erfaringene. Disse tolkningene beskrives som grunnleggende erfaringer som har stor likhet med hvordan mystikere og “nyfrelste” beskriver sine omvendelser, troserfaringer og erkjennelser:

“Then I saw that there really is a ‘universal mind substance’ that each of us can reach into and be a part of. That is the spirit that lies behind or rather within human beings.”[482]

Budskapet er eksistensen av denne enheten som alle kan være en del av. I religiøst språk beskrives denne enheten som å være ett med alt liv, atskilt, men en del av en enhetlig skapelse. Man er ikke lenger alene, men er inkludert i et fellesskap som beskrives som “ å komme hjem, som å møte familien og vite at du ikke er alene fordi du er elsket”. Tidsperspektivet viskes ut og følelsene beskriver en erkjennelse av at man er ett med alt:

“Sitting up there with the Heather that morning I felt that I was not longer a stranger in the land, no longer apart and isolated but one with it all. I didnt´t want to leave. I sat there for three hours while the remedy was making and they were like minutes, warm, rich and beautiful.”[483]

Bruk av blomstermidler

Hele Bach-systemet består av 38 enkle midler og et kombinasjonsmiddel Rescue Remedy. Man kan bruke et enkelt middel om gangen, eller en kombinasjon av opptil seks midler.[484] Midlene brukes uttynnet, slik at en tar to dråper fra hvert middel i en flaske som rommer 30 ml og fyller trekvart opp med vann og en del alkohol eller eplecidereddik. Flasken må være steril og laget av mørkt glass. Vannet må være rent, helst kildevann, men en kan også bruke kokt vann. Når en så skal bruke midlene, tar en fire dråper fra den omtalte flasken. Disse dråpene inntas fire ganger om dagen på tom mage. De kan også tas direkte på tungen, men dråpene skal virke best når de er fortynnet. De skal holdes litt i munnen før de svelges.[485]

Bach blomstermidler skal kunne brukes som selvhjelpsmidler, dvs du skal kunne stille din egen diagnose og selv komme frem til de rette blomstermidler. En kan gå frem på flere måter. Enten kan en prøve å finne ut hvilken situasjon en er i og hvordan en føler seg. Ens egen symptomstatus sammenlignes så med repertoriet og så velger en det middelet som passer best.[486] Noen bruker også pendel eller kinesiologi for å finne frem til riktig diagnose. Det er også mulig å lese om alle midlene og plutselig, som i en “aha-opplevelse”, komme frem til det rette middelet! Sitatet nedenfor beskriver dette nærmere:

“As a general rule, you can discover “your” flower by carefully reading the detailed descriptions of all 38 essences. You will suddenly find – in what could be described as an “Ah-ha!” experience – that you recognize yourself in a description and this identifies the flower to suit you.”[487]

Materia Medica og repertorium

Mens Materia Medica, som tidligere nevnt, inneholder en fortegnelse over legemidlene i homeopatien og blomstermedisinen, inneholder repertoriet en systematisk oversikt over symptomer. Det homeopatiske repertoriet er først og fremst basert på symptomer som har kommet frem under homeopatiske legemiddelforsøk. I blomstermedisinen er repertoriet basert på kliniske erfaringer. Både homeopatien og blomstermedisinen har en rekke utgaver av Materia Medica og repertorier. Disse bøkene kan ses på som rituelle objekter. De er viktige elementer i helbredelsesritualet, ved at terapeuten bruker dem for å stille en legemiddeldiagnose. De bidrar også til å symbolisere den homeopatiske tradisjonen med legemiddelforsøk, som de ser på som forskning og som et bevis på at homeopatien er vitenskapelig.

Materia Medica kan ses på som et klassifikasjonssystem for legemidler. Bruken av Materia Medica kan bidra til å skape en struktur rundt pasientens lidelser, ved at symptomer systematiseres og ses i sammenheng. På mange måter tolkes pasientens symptomer i lys av det psykologiske portrettet som er presentert i Materia Medica. På dette vis kan den diagnostiske prosessen bidra til å sette ord på lidelsen og bidra med et meningsperspektiv. Lidelsen kantolkes som meningsfull.

Den homeopatiske Materia Medica[488]

De homeopatiske midlene får latinske navn etter det stoffet de er fremstilt av, eks. Pulsatilla og Ledum. De latinske navnene er ordnet alfabetisk i Materia Medica. Homeopater refererer til de latinske navnene for å betegne det aktuelle middelet eller for å karakterisere en mennesketype eller personlighet.[489] Ursula Sharma påpeker at de homeopatiske midlene ofte behandles “as a kind of personality in its own right”.[490] Hun viser til et eksempel på det homeopatiske legemiddel sulphur hos homeopaten Coulter:

“As sulphur grows older he begins to collect things; rocks, shells, stamps etc. … sulphur’s aptitude for business is another manifestation of his innate feel for the practical and the material”.[491]

I den homeopatiske litteraturen finner vi skildringer av personer som er ment å skulle illustrere middelets personlighet, karakter og helbredende egenskaper. Legemiddelene kan også illustreres ved hjelp av personer fra historien, teater, film og litteratur. Vi får en egen narrativ sjanger. Fortellinger av denne typen brukes aktivt i litteraturen og i undervisningen. Disse fremstillingene kan fungere som myter ved at de bidrar til å illustrere og legitimere de homeopatiske midlene.[492] På mange måter kan vi si at fortellingene og typebeskrivelsene bidrar til å klassifisere pasientene etter personlighet og at denne klassifiseringen får betydning for tolkningen av pasientens symptomer. Vi skal komme nærmere inn på flere eksempler i dette kapittelet.

Det er interessant av vi både i homeopatien og i blomstermedisinen ser tendensen til å fortolke utseendet på den planten eller det dyret som legemiddelet er fremstilt av i forhold til menneskelige egenskaper og karaktertrekk. Dette kommer frem i eksempelet med Pulsatilla nedenfor. På mange måter kan en si at en homeopatisk diagnose går ut på å gripe personligheten, og tolke personen i lys av typebeskrivelsene i Materia Medica. Homeopatene ser personenes ytre trekk som psykens fysiske manifestasjoner som også sier noe om hvordan symptomer og lidelser manifesterer seg hos den enkelte.

Homeopatene sammenligner de psykologiske karaktertrekkene til legemidlene med historiske personer og “rollefigurer” som Miss Piggy[493] og “hattemakeren”[494] Dr. Dorothy Shepherd hevder i boken A Physician’s Posy at Hitler var en Drosera-pasient. Hun påpeker at han dessverre ikke fikk homeopatisk behandling, men Shepherd har stor tro på homeopatiens mange virkninger på historien:[495]

“… and if he had been given Drosera, maybe the world would never have had to put up with the last war, and the history of Europe, nay, of the whole globe, would have been different.”[496]

Nedenfor vil jeg gi et eksempel på et homeopatisk middel som det ble forelest over på NAN. Jeg gjengir også en sang om Pulsatilla som vi fikk utlevert på NAN. Legg merke til hvordan personen tolkes i lys av plantens utseende og hvordan personligheten beskrives i forhold til symptomene.

I homeopatien er det et middel som heter Pulsatilla, på norsk kalles den “nikkende kubjelle”. Det er en liten blå plante med svak stengel som gir etter for vinden. Navnet og planten sier mye om personen som trenger middelet. De er ettergivende, de gir etter for alt, nikker, smiler og er blide. Selv det minste vindpust påvirker henne.

Pulsatilla er et typisk kvinnemiddel, i følge Vithoulkas er 75% av de som trenger middelet kvinner. De fleste som trenger middelet er lyse; lyst hår, blå øyne og blek hud. Som unge er de slanke, men de blir mer og mer lubbene etter hvert. De er søte og de elsker søtsaker. De trøstespiser.

De er som aprilværet; alt forandrer seg til stadighet, fra time til time. Det kan være vanskelig å få et inntrykk av pasienten, fordi symptomene forandrer seg i løpet av konsultasjonen. De fysiske symptomene flytter seg rundt omkring i kroppen og forandrer karakter.

De har en eneste trang her i livet og det er å gjøre alle til lags. De gir deg de svar de tror du vil ha. Det kan være vanskelig å omgås dem, fordi du sjeldent får en klar mening. De kan sammenlignes med en elv eller bekk som forandrer løp etter landskapet. Ikke noe stryk eller noen foss som former landskapet. De formes av omgivelsene.

Hun gråter veldig lett og vil nødig snakke om seg selv. De kan gråte når de snakker om seg selv. Generelt sett er de veldig sarte og tåler ikke kritikk. Det er ofte vanskelig å forstå hvorfor de gråter, det som ofte er en oppmerksomhet kan oppfattes som en kritikk, alt oppfattes i den verste mening. De blir rørt av alt, bemerkninger, poesi, romaner, film og aviser. Typen gråt er også viktig, Pulsatilla gråter sårt, de hikster i motsetning til Ignatia som gis mer til hysteriske kvinner som gråter.

Alt flytter seg, er foranderlig som nikking. Bevegelse kan være et stikkord, de blir lett beveget, alt beveger seg hos Pulsatilla. Det er ingen andre midler som er så lett bevegelige som Pulsatilla.

Pulsatilla er et stort middel for overanstrengte kvinner som får fibromyalagi. Smertene flytter seg hele tiden. Dette middelet er også bra for leddgiktpasienter som har symptomene på at smertene flytter seg hele tiden. Spesielt gjelder dette smerter og forkalkninger i kneleddet. 80-90% skal bli symptomfrie hvis de behandles med Pulsatilla.[497]

Mel. “Vi har ei tulle” (Pulsatilla)

Vi har en tulle med øyne blå
så søt og mild og så blid og snill,
og glad i kaker, ei fete saker
da vondt hun får.

Om morgenen våkner hun frisk og glad
men mensen uteblir nå og da,
hun gråter alltid når hun må snakke
om plagen sin.

Hun fryser ofte men likevel
hun burde gå seg en tur hver kveld,
og smerten “danser”, i kneet stanser
og blæren svir.[498]

Blomstermedisinens Materia Medica

De aller fleste bøker om blomstermedisin inneholder en Materia Medica. De mest brukte navnene på blomstermidler er de engelske. Behandlerens oppgave blir å finne frem til det, eller de, rette midler. Middelbeskrivelsene er ikke så omfattende som i den homeopatiske Materia Medica. Sentralt står Bachs uttalelser om de enkelte midler, slik han formidlet det gjennom skriftet The Twelve Healers and Other Remedies. Mens den homeopatiske Materia Medica er basert på homeopatiske legemiddelforsøk, er den blomstermedisinske basert på Bachs skrifter og senere terapeuters tolkninger av de psykologiske portrettene som Bach utarbeidet. Bach delte midlene inn i syv kategorier som “gir et generelt bilde av en psykisk tilstand”.[499] Jeg vil gi et eksempel på hvordan et blomstermiddel blir fremstilt i Materia Medica. Først et sitat som gjengir Bachs beskrivelse av middelet Mimulus:

“Redsel for konkrete ting, sykdom, smerte, ulykker, fattigdom, mørket, uhell, for å være alene. Dagliglivets redsler. Disse menneskene går og bærer på redselen sin, de liker ikke å snakke åpent om den.”[500]

I sin bok og på en forelesning over blomstermidlene utdyper og konkretiserer Lill Granrud de enkelte midlenes psykologiske portretter ved å beskrive nærmere de personlighetene som trenger middelene. Sitatet nedenfor kan illustrere dette:

“Disse personene er redde for å bli syke, for å få kreft, for å dø, for at de har en uhelbredelig sykdom. Eller de er redde i store menneskemengder, for ulykker, smerte, dyr, insekter, tordenvær, mørket, fattigdom, fremmede, for å være alene, for å miste en person de er glad i.”[501]

Granrud sammenligner midlene med hverandre. Det finnes flere “angstmidler”. Mimulus kjennetegnes ved at årsaken til frykt og angst er kjent, mens det som kjennetegner angsten som er knyttet til Aspen er at “de ikke kan sette ord på den”. Rock Roses kjennetegnes ved at redselen er mer panikkartet.[502]

Hvordan forklares virkningen av de terapeutiske midlene?

Jeg vil nedenfor se litt nærmere på noen av de “forklaringsmodellene” som ofte trekkes frem av de alternative terapeutene. Som tidligere nevnt, er det ikke mitt siktemål i denne oppgaven å motbevise eller bevise homeopatiens eller blomstermedisinens sannhet, men å tolke disse systemene som en del av det nyreligiøse terapeutiske feltet. I denne sammenheng er det imidlertid interessant å se på hvordan tilhengerne forklarer den terapeutiske effekten av remediene. Særlig homeopatene ser på sin medisinske retning som en vitenskap og i forsøkene på å vitenskapeliggjøre homeopatien er det særlig skolemedisinen som er “motstanderen” sammen med fysikere, men, som vi skal komme inn på nedenfor, prøver også homeopatene å legitimere læren med henvisning til blant annet fysikken.

Homeopatien og blomstermedisinen har presentert en rekke forklaringer på hvorfor og hvordan medisinen skal virke. Først og fremst legger de vekt på menneskers erfaringer med medisinen. Alle “vitnesbyrdene” kan ikke overses, mener de. (I kapittelet om pasienthistorier vil jeg utdype dette.) Homeopatene vil tilbakevise enhver påstand om at homeopatien kun virker som et resultat av placeboeffekten. De mener at det finnes nok av klinisk erfaring til å møte denne påstanden og de mener at barn og dyr også reagerer godt på homeopatisk behandling og at dette velter motstandernes argumenter.[503]

Det er interessant å se at homeopatien legger sine forklaringsmodeller tett opp til viktige symboler og metaforer i vårt moderne samfunn. Homeopatene prøver å legge vekten på det vitenskapelige og ta brodden av religiøse forklaringsmodeller. I denne sammenheng er det interessant at homeopatene prøver å tilpasse en av Hahnemanns forklaringer til et moderne og vitenskapelig uttrykk. Mens Hahnemann brukte betegnelsen stoffets ånd for å forklare virkningen av de homeopatiske midler med at det skulle være en slags åndelig gjenpart eller et avtrykk av det opprinnelige tilstedeværende fysiske stoffet, har dagens homeopater stort sett erstattet dette “åndelige” begrepet og forklaringen med et vitenskapelig begrepsapparat knyttet opp mot moderne naturvitenskapelige forklaringsmodeller med informasjonsteknologien og fysikken som viktige inspirasjonskilder. I følge Røssberg så er uttrykket stoffets ånd ofte blitt latterliggjort av homeopatiens motstandere som mener at homeopatien er basert på ren overtro. Røssberg trekker frem dr. Vilhelm Schjelderups bok, Legekunsten på nye veier.[504] Schjelderup mener at stoffets ånd kan forklares utfra moderne naturfilosofi og fysikk. Schjelderup erstatter dette uttrykket med stoffets komplementære skygge. Komplementaritetsbegrepet er lånt fra den danske fysikeren Niels Bohr og viser til at den fysiske virkeligheten på atomnivå består av både partikler og bølger, avhengig av undersøkelsesmetode. Niels Bohr hevdet at partikkel- og bølgenaturen er to sider ved samme virkelighet. Røssberg mener at moderne fysisk teori og forskning ser ut til å skape en åpning for en nærmere forståelse av de homeopatiske prinsippene.[505]

Homeopatene prøver å møte legevitenskapen på hjemmebane, både i dens suksess og i dens nederlag. Virkningen av penicillin, vaksiner og allergier brukes for å forklare at små doser av et stoff kan ha effekt på den menneskelige organisme. De mener også at moderne informasjonsteori kan bidra til å forklare virkningen av homeopatiske remedier ved at de små dosene i de homeopatiske midlene kan virke som signal eller informasjonsmidler til den syke kroppen, slik at kroppen selv kan ta opp kampen mot sykdommen.[506] Begreper og teorier fra moderne fysikk og kjemi blir viktige støttepilarer i homeopatenes dialog med legevitenskapen og andre argumentative motstandere.

Det “bildet” eller den “skyggen” som homeopaten mener at vannet bærer med seg, er et mysterium for homeopatene. De vet ikke hva den er, eller hvordan den ser ut. De vet heller ikke om “bildet” eller “skyggen” eksisterer som vibrasjoner, frekvenser eller utstrålinger, eller om legemiddelets struktur endres ved potenseringen. Men homeopatene mener en vil kunne påvise dette med spektralanalyse. Røssberg viser til to tyske forskere, Brunsen og Kirchoff, som skal ha påvist at melkesukker-molekyler i forskjellige homeopatiske midler har fått endret sitt spektrum i fremstillingsprosessen. Homeopatene er ikke i tvil om at fremtidens forskere vil kunne finne ut hvordan homeopatien virker.[507]

Remediene som brukes i homeopatien og blomstermedisinen har visse fellestrekk. Begge typene brukes sterkt fortynnet og virkningen er ikke basert på kjemiske stoffer, men på en form for “energi”. Remediene skal ikke virke direkte på det fysiske legeme, men på det mentale og emosjonelle plan. Energibegrepet kan ses på som et forsøk på å forklare “den skjulte kraften” med et moderne språk som setter medisinen i forbindelse med moderne vitenskap.[508] I blomstermedisinen er det mange som påpeker at det er en “guddommelig kraft” i midlene, men det er ikke vanlig å betegne den homeopatiske kraften som “guddommelig”. Den iboende kraften ses på som naturlig og den frigjøres gjennom fremstillingsprosessen. Denne kraften er potensielt til stede i alle substanser, på mange måter kan den ses på som en parallell til en panteistisk kraft.

Hahnemann forklarte virkningen av de homeopatiske midlene med at de ville fremkalle en kunstig sykdom som lignet den naturlige sykdommen. Han mente at den kunstige sykdommen ville bidra til å bekjempe den naturlige ved at den naturlige sykdomsprosessen ble forsterket. Det rette legemiddel skal, som tidligere nevnt, ha evnen til å fremkalle de typiske sykdomssymptomene hos et. Det er det som ligger i å forsterke den naturlige sykdommen.

Homeopatene prøver også å forklare virkningen av det homeopatiske prinsipp ved å vise til at “likhetsloven” har blitt praktisert “til alle tider og i alle kulturer”. De viser til Hippokrates og Paracelsus. De prøver å vise til at vi daglig erfarer at likhetsloven gjelder og henter gjerne eksempler fra dagliglivet , som når en skreller og skjærer løk og får rennende og sviende øyne og nese. Dette er symptomer som vi alle kjenner igjen fra forkjølelse. Homeopatene mener rødløk i potensert form (Allium cepa) kan være et legemiddel ved forkjølelse.[509]

Den virksomme kraft i blomstermidlene

Blomstermedisinerne har ikke deltatt i debatten mellom skolemedisin og alternativ medisin i samme grad som homeopatene. Tilhengerne av blomstermedisin er heller ikke så opptatt av å vise den vitenskapelige siden ved midlene, men er mer åpne for forklaringer av religiøs art. Men vi finner også her forsøk på å forklare virkningen ved hjelp av moderne naturvitenskapelige teorier.

Det er ingen som gjør krav på sikker viten om hvordan blomstermidlene virker. Vitenskaplige arbeider som omhandler blomstermedisinen har ikke klart å påvise at det finnes noen aktive stoffer i blomstermidlene, men det mangler ikke vitnesbyrd om den påståtte effektivitet og tilhengerne har flere teorier som de mener kan forklare virkningen av midlene.[510]

Bach mente at remediene helbredet sykdom ved å heve den enkeltes vibrasjonsnivå og åpne veien til ens spirituelle selv. På dette vis skulle de negative tankene som skadet individet bli skyllet bort av de positive egenskapene, og en skulle komme nærmere ens egen sjel. Midlene helbreder ikke sykdommen ved å angripe den direkte, men ved at vibrasjonene berikes med positive egenskaper og på dette poetiske vis skal sykdommens nærvær “smelte bort som sne i solskinn”. Midlene skal også bidra til å endre pasientens holdning til sykdom og sunnhet.[511] Sitatet nedenfor illustrerer dette med Bach egne ord i Petersens oversettelse:

“…de fine remedier, som det guddommelige har beriget med helbredende kvaliteter, vil blive givet for at åbne kanalerne, hvorigennem sjælens lys kan strømme, så patienten kan blive gennemstrømmet med helbredende kraft.”[512]

I en vitenskapelig språkdrakt forklares dette med at plantene, som alt annet levende, inneholder et frekvensmønster. Dette frekvensmønsteret overføres fra blomstene til vannet når dette utsettes for sollys eller varme. Når en inntar dette vannet, vil disse helbredende vibrasjonene bringes videre til kroppen. På lik linje med homeopatien blir energi et viktig begrep når de usynlige virksomme kreftene i blomstermedisinen skal forklares. Som jeg har vært inne på tidligere, kan disse kreftene betegnes som guddommelige i blomstermedisinen.

Forbindelse mellom kropp og sjel er viktige prinsipper i blomstermedisinens forklaringsmodeller. Vi finner forestillingen om at mennesket er et multidimensjonalt energisystem, en idé som delvis stammer fra Einstein og kvantefysikken. Det forsøkes skapt en syntese av vitenskap og åndelighet.

“The new field of vibrationel medicine is actually a fusion of science and spirituality which has defined the energy networks linking the physical body and its energetic substrates to the more rarefied world of spirit.”

Tilhengerne av blomstermedisin mener at det er vitenskapelig bevist at det eksisterer et “fint energi-system” i kroppen og mener at det er et nytt trekk at moderne teknologi har begynt å anerkjenne gammel visdom.[513] En forutsetning som ligger til grunn for å forstå energiterapier som homeopati og blomstermedisin er forståelsen av mennesket som et multidimensjonalt vesen.

Noen hevder at blomsteressensene virker ved å influere energistrukturer som gir livsenergi til kropp og sjel. Blomstermidlene skal modifisere energistrømmene gjennom akupunkturmeridianerne, chakraene og det finere legeme, dette resulterer i en forandring av det energimønster som influerer bevisstheten.

Som vi har vært inne på ovenfor, så er det ikke bevist at det finnes noen aktive substanser i blomstermidlene. Så det er kanskje ikke så rart at en kan oppnå samme terapeutiske effekt ved å meditere over et bilde i en bok om blomstermedisin![514] Og som en avslutning på dette kapittelet, skal vi se at blomstenes terapeutiske effekt ikke bare begrenser seg til “de utvalgte blomstermidlene”:

“Have you ever felt happier for surrounding yourself with fresh flowers, been especially attracted to certain kind of blooms or found solace strolling among fields or gardens filled with flowering plants? (…) Many of us instinctively turn to flowers to lift our spirits and make us feel better.”

Oppsummering

Jeg har presentert og fortolket flere ritualer i tilknytting til den alternative medisinen. Vi så at fremstillingen av midlene var preget av en rekke rituelle tabuer og at ritualet fulgte grunnleggernes fremgangsmåte og hadde sin legitimitet knyttet til disse opprinnelsesmytene. Fremgangsmåten for fremstillingen av de terapeutiske midler er helt sentral for at midlene skal ha noen effekt. I neste kapittel skal vi også blant annet se at midlene må oppbevares på en bestemt måte for ikke å miste den terapeutiske effekten. Det som skjer under fremstillingsritualet kan ikke utelukkende beskrives objektivt. Tilhengerne må gripe til teorier av metafysisk karakter for å forklare hvordan midlene utvikler den terapeutiske effekt som de mener at midlene skal ha. Konvensjonelle fysiske og kjemiske teorier kan ikke forklare dette.

Religiøse ritualer kan virke meningsløse på utenforstående tilskuere, men for den troende er de meningsfulle. F. eks kan det virke meningsløst å foreta alle de trinnvise uttynningene og ristingene som skal til for å fremstille de homeopatiske midlene, men for homeopatene må fremstillingen av de homeopatiske midlene skje på denne måten for å ha noen effekt.

Tilsvarende må blomstermidlene, hvis en følger Bachs lære slik som etterfølgerne på Mount Vernon har gjort, bli fremstilt av de utvalgte ville blomster som har vokst på britisk jord og de må fremstilles etter Bachs retningslinjer.

Det er gjennom disse handlingene at det skjer en omvandling av de naturlige stoffene til legemidler. Fremstillingsprosessen er en transformasjonsprosess, hvor de naturlige stoffene forvandles til legemidler og de får evne til å helbrede. Det skjer en forvandlingsprosess hvor de helbredende stoffene aktiveres eller frigjøres. Det som er skjult og iboende i stoffet formidles gjennom legemiddelforsøkene, på mange måter kan dette ses på som en åpenbaring av stoffenes iboende egenskaper. Disse åpenbaringene tolkes, formidles og systematiseres i Materia Medica og Repertoriet.

Kapittel 8. Helbredelsesritualet

I denne avhandlingen tolker jeg diagnostiseringen og behandlingen av pasienten som et helbredelsesritual i lys av modellen for overgangsritualer. Arnold van Gennep definerte overgangsritualet (rites de passage) som en rite som følger enhver forandring av sted, tilstand, sosial posisjon og alder.[515] van Gennep delte den rituelle prosessen i tre faser: separasjons- eller utskillelsesfasen, hvor ritualets objekt skilles ut fra sin vanlige sammenheng, den liminale fasen, hvor selve overgangen finner sted og inkorporasjonsfasen, hvor ritualets objekt inngår i den nye sammenhengen.[516]

Victor Turner har bidratt til å fokusere på betydningen av communitas som en viktig del av liminalfasen. Dette fellesskapet kan vi generelt sammenlikne med den alternative medisinens tilhengere og utøvere i opposisjon til den etablerte medisinen. Men vi kan også spesifikt se at den kommer til uttrykk i terapisituasjonen.

Jeg vil konsentrere min analyse om det homeopatiske helbredelsesrituale og strukturere meg omkring de tre fasene som kjennetegner overgangsritualet. I behandlingen av de tre fasene vil jeg presentere og analysere terapeuten, pasienten, det terapeutiske rom, diagnosesettingen og terapien. I denne forbindelse trekker jeg frem enkelte symboler og rituelle tabuer. Målet med den alternative terapi er helbredelse av den enkeltes lidelser. Helbredelsesritualet markerer en overgang fra en sosialt og kulturelt definert status som “syk”, til en ny status som diagnostisert og behandlet, enten “helbredet” eller under behandling.

Den alternative medisinens helbredelsesrituale har mye til felles med helbredelse hos skolemedisinen. Men det er visse særtrekk ved det alternative helbredelsesritualet som bidrar til å aktualisere ritualet som en del av et større religions- og livssynsprosjekt. Som vi skal se, øker den rituelle kontrollen etter hvert som ritualet skrider frem. Terapeutiske restriksjoner bidrar til å strukturere pasientens hverdag og rette fokus mot sammenhengen mellom de helbredende midlene og pasientens livsførsel. Ved å forholde seg til de restriksjonene som omgir de terapeutiske midlene, bidrar en også til å utvise en viss form for ærbødighet overfor midlene ved at de må håndteres på en spesiell måte for ikke å miste sin terapeutisk effekt. Det er også mer vanlig at pasienter innenfor den alternative medisinen må forholde seg til kostholdsrestriksjoner. I den terapeutiske prosessen tolkes også pasientens symptomer i forhold til de alternative medisinske teoriene, og, som vi skal se i dette og neste kapittel, er pasienthistoriene viktige i denne sammenheng ved at pasientens opplevelse av sin helsesituasjon blir tolket som meningsfull.

Separasjons- og utskillelsfasen

“Pasienten” befinner seg i den profane sfæren. I denne fasen blir “pasienten”, eller den terapisøkende, klar over en lidelse eller et problem som ønskes behandlet og søker hjelp for sin lidelse. Denne fasen er preget av at pasienten begynner å sette ord på og definere lidelsen. Det oppstår på mange måter en “mangelsituasjon” hos pasienten som terapien skal tilfredsstille ved å stille en diagnose og foreskrive en behandling. Mange av pasientene forbereder seg ved å fylle ut et spørreskjema som de har fått av terapeuten. De noterer ned sine symptomer og tenker nøye gjennom hvorfor de søker hjelp. Pasienten velger behandlingsform og terapeutisk utøver.

Liminalfasen

I denne fasen trer pasienten inn i det terapeutiske rom. Det terapeutiske rom er rammen rundt konsultasjonen og er avgrenset fra dagliglivets sfære gjennom den symbolske utsmykningen av rommet og realiseringen av det terapeutiske ritualet hvor pasienten skrider over en grense fra dagliglivet, den profane sfæren, til terapisituasjonen.[517] Et kjennetegn på liminalfasen er at den rituelle kontrollen øker.[518]

På mange måter kan det terapeutiske rom ses som en funksjonell ekvivalent til det hellige rom i religionene. Det terapeutiske rom setter rammen omkring den terapeutiske praksis. Innredningen og atmosfæren minner om en legepraksis, men er samtidig mer intim. Gjennom symboler markeres nærhet til terapisituasjonen og avstand til verden utenfor. Symbolene viser til den alternative medisinske teori og lære og prøver samtidig å forankre det terapeutiske grunnlaget både innenfor “natur-symbolet” og et vitenskapelig paradigme. Dette kan komme til uttrykk ved at veggene prydes med bilde av Hahnemann, Bach, diplomer fra studier og kurs, emblemer og medlemsbevis, bilder av medstudenter og lignende. Siden den alternative medisinen ser på seg selv som naturmedisin, vil flere symboler vise til denne siden ved den alternative medisinen. Eksempler på dette kan være bilder av urter, og ulikeplakater som viser symboler og illustrasjoner av mennesket og naturen, irisplansjer, blomstermidler, øre- og fotsoner etc. Vi finner som regel stoler på hver side av et bord, bøker på pulten. Bokhyller, ofte med mange tykke bøker, piller og blomstermidler på rad og rekke. Noen har også en behandlingsbenk i rommet.

Terapeuten er en sentral aktør i det terapeutiske rom og er den som leder ritualet, hun er ritualmesteren. Hun innvier pasienten i sitt system, sin lære og fortolker pasienten etter sine prinsipper. Enkelte terapeuter går kledd i “helt vanlige klær”, andre har et arbeidsantrekk. Mange ønsker nok å skille mellom det private og det yrkesmessige. Et arbeidsantrekk kan også bidra til å øke inntrykket av profesjonalitet. De terapeutene som har gjennomgått en formell utdannelse og som tilfredsstiller kravene til medlemsorganisasjonene, kan melde seg inn der og aktivt markedsføre seg som “kvalifiserte” terapeuter og bære ytre symboler som forbundets emblem.[519]

Terapeutene bruker forskjellige diagnostiske metoder for å komme frem til de terapeutiske midlene som pasienten trenger. Det er på dette feltet at mange terapeuter viser sin egenart og skiller oppstår mellom ulike alternative behandlere. Det er et viktig poeng her at de bruker mange av de samme midlene, men kommer frem til dem på forskjellig vis.

De fleste terapeuter legger vekt på samtalen, ofte kalt pasientintervjuet. Dette er en tidkrevende prosess hvor terapeuten prøver å danne seg et bilde av pasienten. Terapeuten prøver å kartlegge pasientens personlighet, livssituasjon og -historie, symptomer og temperament. Noen stiller en diagnose utelukkende på bakgrunn av denne informasjonen. Andre bruker tradisjonelle medisinske metoder i diagnostiseringen.[520] Dessuten kan man anvende spesielle naturmedisinske metoder som irisdiagnostikk, pulsdiagnostikk, mineralanalyser, kinesiologi, pendel, blodprøver, vegatest, biopatiens elektroder og lysmikroskop. Felles for disse diagnostiske metoder er at de prøver å påvise en ubalanse, en forstyrrelse, en overfølsomhet eller en mangelsituasjon hos pasienten. Mange av de terapeutiske midler er relatert til kosthold og ernæring. Men det finnes også urter og andre preparater som skal påvirke organismens ulike funksjoner og prosesser. Mange kostholdsanbefalinger og tilskudd skal støtte opp om en renselse eller avgiftning av organismen.

Røssberg ser på pasientintervjuet som den mest tidkrevende og “absolutt viktigste faktor” når homeopaten skal stille en diagnose. Formålet med pasientintervjuet er å kunne stille en legemiddeldiagnose og velge det rette homeopatiske middel. Røssberg påpeker at diagnosen ikke brukes medisinsk i homeopatisk terapi, selv om formålet med pasientintervjuet er å kunne stille en “medisinsk diagnose”. Diagnosen brukes for å forstå sykdommens årsak, forløp, prognose og til å velge det rette middel. De fleste homeopater vil nok velge det rette middel på bakgrunn av pasientintervjuet.[521]

Et homeopatisk intervju kan ta lang tid, første gangen er det vanlig med ca. en time, noen bruker lengre tid. Først spørres det etter generell informasjon som navn, alder, yrke, utdannelse, sivilstatus, familieforhold, boligforhold, og forhold på arbeidsplassen. Allerede her anses det at mange av årsakene til sykdommen kan ligge.[522] Tidligere sykdommer og medikament-bruk og livshistorien fra barneårene tillegges også verdi. Når det gjelder den nåværende sykdom og dens symptomer, blir det spurt utfyllende, punkt for punkt, etter de generelle og spesielle symptomene: fysiske og mentale og hva som gjør dem bedre eller verre. Dette sistnevnte betegnes som modaliteter. I noen tilfeller går man systematisk til verks og tar for seg organ for organ. De generelle symptomene ansees å si noe om pasientens personlighet, mens de spesielle symptomene viser seg i den aktuelle sykdommen.

Etter at terapeuten har samlet sammen alle opplysninger som kan synes relevante, starter den hermeneutiske prosessen med å tolke og vurdere datamaterialet. Terapeuten ønsker å danne seg et bilde av pasientens totale symptombilde slik at essensen, eller den røde tråden som går igjen i pasientens personlighet og som kommer til uttrykk i pasientens sykdomsbilde, kan indikere hva som er det rette middel for pasienten.

Repertoriet og Materia Medica er viktige arbeidsredskaper for homeopater og blomstermedisinere i den hermeneutiske prosessen med å tolke materialet. I Repertoriet kan terapeuten slå opp på alle mulige tenkelige symptomer og se hvilke legemidler som har vist disse symptomene ved legemiddelforsøk. Terapeuten må så slå opp i Materia Medica og sammenholde disse opplysningene med det symptombildet som har kommet frem under pasientintervjuet. Utvelgelsen av det rette middel går ut på å finne frem til det middelet som best kan fange opp og dekke pasientens personlighet og sykdomsbilde. Sykdomsutviklingen fortolkes etter de homeopatiske prinsipper. Dette bidrar til at sykdommen leses som meningsfull i lys av pasientens livshistorie.

De homeopatiske midlene kan tolkes som rituelle symboler som skal helbrede det som anses for å være “årsaken” til lidelsen. Siden det homeopatiske legemiddelet skal kunne fremkalle de samme symptomene som det skal kunne helbrede, kan de også ses på som et “speilbilde” eller som bærer av en form for magisk likhet. Den lille sukkerkulen bærer på mange måter i seg det samme symptombildet som pasienten har. Pillene vil på en måte symbolisere pasientens symptomer. Den påståtte virkningen av de homeopatiske midlene har mye til felles med likhetsmagi. Det er en form for magisk tankegang som ligger til grunn for å forstå at medisinen skal kunne ha noen terapeutisk effekt. Vi kan kalle dette for “hverdagsmagi”. Som tidligere nevnt, er det vanlig at homeopater eksemplifiserer det homeopatiske prinsippet ved å vise til at når en skreller en løk så renner nese og tårer, og siden dette er vanlig ved forkjølelser, vil løk som blir gitt som homeopatisk middel kunne fremkalle de samme symptomene og dermed kunne helbrede symptombildet.

De terapeutiske midlene må oppbevares etter bestemte retningslinjer for at de skal beholde sin terapeutiske effekt. Her skiller de homeopatiske legemidlene seg klart ut fra andre midler ved at de er mer følsomme for påvirkninger som kan ødelegge midlenes effekt. Det er en rekke restriksjoner som bidrar til å verne om og beskytte midlene. Vi kan se på disse restriksjonene som rituelle tabuer. De bidrar til at midlene håndteres som nærmest “hellige” og blir behandlet med “ærbødighet”. Oppbevaringen av midlene skal helst skje i orginalemballasjen. Denne må være tett lukket. Det er viktig at ingenting får påvirke det, det være seg sollys, varme (derfor skal de helst ikke bæres på kroppen, eller stå i nærheten av varme kilder) eller sterke lukter.[523] Hvis man av en eller annen grunn må overføre pillene fra originalemballasjen, må de oppbevares i en ren, ny og merket beholder eller papirkonvolutt. Det er viktig at det aldri har vært lagret medisiner i beholderen før, det være seg homeopatiske eller skolemedisinske. Det er også viktig at man bare åpner ett glass med homeopatisk middel om gangen.[524] De homeopatiske midlene kan også miste sin terapeutiske effekt ved å berøres med fingrene. Pasienten selv kan ta opp en pille med rene fingre, men ingen andre. Man kan også bruke en ren skje eller et stykke papir. Hvis pillene ved et uhell faller ut av glasset, skal de ikke puttes tilbake, men kastes.

Den som bruker homeopatiske midler skal unngå alt med sterk lukt, duft, aroma og parfyme. Noen homeopater mener at pasienten skal unngå kaffe og vanlig tannkrem (inneholder ofte mentol eller peppermynte), andre mener at dette ikke er av betydning. Som tidligere nevnt, virker de homeopatiske midler etter det som homeopatene ser på som naturlover. Men det er altså en rekke faktorer som kan hindre midlene i å virke og som kan resultere i terapeutiske forbud.[525] Ideelt sett skal munnen være ren, uten noen slags smaksstoffer. Derfor skal man ikke spise eller drikke 10-15 minutter før og etter en tar pillene. Pillene skal legges under tungen. De er laget av sukker og blir raskt oppløst. Dersom det tar lang tid, kan pasienten knuse dem med tennene, og la resten smelte under tungen.

Hvis en ikke oppnår ønsket effekt etter å ha inntatt et homeopatisk legemiddel, kan en bruke et annet middel for å “rense” opp i symptom-/legemiddelbildet. Det er noen midler som anses for å være særlige nyttige her. Sulfur (svovel) kan fremheves spesielt. Ideen er at noe kan blokkere for middelets effekt. Sulfur vil eksempelvis kunne åpne opp for andre midler. Dette kan være en del av ritualet og ha en symbolsk effekt. Pasientens nye forventninger kan også bidra til å øke den rituelle verdien av det nye middelet. Dette gjelder også for blomstermedisinen.[526]

Den homeopatiske lære er helgardert. Får du ingen effekt av en homeopatisk kur, så er det feil middel – eller man kan ha brukt et stoff som ødelegger effekten. Kanskje er ikke det rette middelet oppdaget og kartlagt ennå, eller “noe” kan gjøre bildet uklart.

Noen pasienter kan reagere så kraftig på homeopatiske midler at de blir “dårligere”. Homeopatene kaller dette for førstegangsforverring og tolker dette som tegn på at en prosess er satt i gang. Førstegangsforverringene beskrives som noe positivt, men noen ganger kan de bli så sterke og sette i gang prosesser som pasienten ikke kan takle for øyeblikket. Homeopatene mener at de stoffene som kan hindre et terapeutisk middel i å virke også kan brukes for å stoppe en for kraftig virkning av et middel. Homeopatene betegner denne virkningen som antidotisk.[527]

Gjennom helbredelsesritualet får pasienten en innføring i den alternative medisinske filosofi, lære og myter. Diagnosesettingen kan ses på som en rite og som en hermeneutisk prosess. Pasientens symptomer fortolkes og det skjer en sammensmelting av pasientens fortelling og den terapeutiske teori. Dette er noe jeg vil komme nærmere inn på i kapittelet om pasienthistoriene. Terapisituasjonen bidrar også med moralske anvisninger og etiske idealer. Rothstein uttrykker det slik at i kjølevannet av selve troen følger spesielle idealer for menneskelig livsførsel, idealer som er med på å forme religionen som sådan.[528]

Pasienter som går på en homeopatisk kur, vil ofte følge en del kostholdsanbefalinger som bidrar til å markere pasientens marginale situasjon. Midlene skal tas i henhold til de anbefalinger som terapeuten har gitt. Dette bidrar til å ritualisere terapisituasjonen ytterligere. Pillene bidrar til å strukturere hverdagen gjennom restriksjonene. Tabuene signaliserer sosiale verdier og kan bidra til å skape normer for atferd. Oppmerksomheten kan f.eks. rettes mot visse matvarer som “vanlige mennesker” bruker hver dag. På dette vis opprettes et skille mellom den som er i terapisituasjonen og samfunnet rundt. I den alternative medisinen signaliserer tabuene at en person er på en kur, i terapi eller til behandling. Omverdenen blir gjort oppmerksom på at en person er under behandling og personen selv konsentrerer seg ofte om å følge instruksene og de råd som terapeuten har gitt. Tabuene kan støtte opp om forsøk på livsstilsforandringer, noe som kan virke positivt inn på kuren. Restriksjonene kan bidra til en strukturering av hverdagen, og kan bidra til å gi mening til tilværelsen. Pasientens oppfattelse av seg selv og sine problemer endres; de settes i system, får mening og intensjon. Det skjer en overskridelse av pasientens profane hverdag. Når pasienten forlater det terapeutiske rommet, har han gjennomgått en statusforandring. Han er ikke den samme. Han har fått en ny identitet. Denne identiteten kan knytte seg til legemiddelbildet dersom pasienten er godt orientert om homeopatien.

Inkorporasjonsfasen

I denne siste fasen vender “pasienten” tilbake til samfunnet. Pasienten har fått en ny status ved at hun har fått en diagnose og gjennomgått en behandling. I noen tilfeller vil pasienten være “fullstendig helbredet”, i andre tilfeller vil pasienten være under fortsatt behandling. Et essensielt trekk ved denne fasen er at pasienten har fått orden, struktur og ny identitet i forhold til “tilstanden” som preget separasjonsfasen og liminalfasen.

En gjennomgått og positivt avsluttet kur kan føre til en slags omvendelse eller konvertering. Mange føler at de har fått “en ny start i livet”. Den alternative medisinen bidrar også med en kosmologisk verdens- og livsanskuelse som kan få dyptgripende betydning for individets videre livsførsel og forståelse av symptomer, lidelse og sykdom. Den alternative medisinen bærer i seg etiske idealer som er forankret i overempiriske dogmer. Det er en tydelig parallell til religiøst omvendte mennesker. I denne fasen vil ofte pasienthistoriene, som jeg vil behandle nærmere i neste kapittel, inngå som en viktig del av den nye identiteten. Disse fortellingene bidrar til å strukturere “pasientens” livshistorie og sykdomshistorie i en meningsfull sammenheng. De vitner om pasientens nye status. De har aldri hatt det så bra før!

Oppsummering

Terapisituasjonen er på mange måter kjernen i den alternative medisinens virksomhet. Det er denne situasjonen som brukerne oppsøker og hvor de deltar aktivt. I min presentasjon, analyse og tolkning la jeg vekt på å presentere den diagnostiske og terapeutiske prosess som et overgangsrituale etter van Genneps modell. De religionslike trekkene som ble trukket frem i denne analysen var en rekke rituelle tabuer, symboler og myter. Jeg har vist at de rituelle tabuene bidrar til å øke den rituelle kontrollen under helbredelsesritualet og at den symbolske funksjonen er viktig i denne sammenheng. Således er det en likhet mellom religionene og den alternative medisinen.

Pasientens erfaringer i det terapeutiske rom og terapeutens tolkninger smelter sammen i en personlig myte som jeg kaller pasienthistorie. Denne typen fortellinger er tema for neste kapittel. Vi skal også se at denne typen fortellinger kan se på som “box-myths”.

Kapittel 9. Pasienthistoriene

Legen Linda Johnston var misfornøyd med hva hun kunne gjøre med pasientenes mange plager. Under et besøk hos en bekjent, “snublet hun bokstavelig talt over det”. Hun slo kneet i salongbordet. Her kommer hennes egen fortelling:

“Det var fryktelig vondt og en tydelig blåflekk kom fort til syne. Vennen tilbød meg en homeopatisk medisin. Jeg tok imot det fordi jeg stolte på henne. Dessuten så ikke de to små kulene ut til å kunne skade meg eller langt mindre hjelpe meg! Smerten ga seg raskt og jeg glemte hele greia. Noen timer senere tok jeg en titt på kneet igjen. Til min store overraskelse var blåflekken borte! Jeg kunne ikke se hvilket kne som hadde blitt skadet. Det var ikke noe skrubbsår, ingen hovenhet eller smerte. Alle vet at et slikt støt fører til en blåflekk og at det tar en uke før den er borte. Allikevel var blåflekken og symptomene borte i løpet av noen timer! Det jeg hadde opplevd kunne ikke forklares ut fra skolemedisin, men jeg kunne allikevel ikke overse det som hadde skjedd. Medisinen, slik jeg hadde kjent den, var i ferd med å gjennomgå en enorm forandring. Jeg var naturlig nok skeptisk til homeopatien i begynnelsen. Etter hvert som jeg undersøkte videre, ble skepsisen forvandlet til forbløffelse. Resten av historien består av mitt vedvarende engasjement i homeopati gjennom studier, kurs og seminarer, lesning, forskning, undervisning, skriving og behandling av pasienter. Jeg er entusiastisk på vegne av homeopati som vitenskap fordi DEN VIRKER.”[529]

Denne fortellingen kan stå som et godt eksempel på en pasienthistorie. Det er nærmest en tilfeldighet som gjør at personen kommer i kontakt med homeopatien, hun er skeptisk til behandlingen, men er villig til å prøve (hun tenker at det kan vel ikke skade). Erfaringene med homeopatien overgår enhver forventning, det som skjer har nærmest karakter av å være et mirakel.

I dette kapittelet vil jeg se nærmere på denne typen fortellinger. Jeg har valgt å bruke betegnelsen pasienthistorier. Betegnelsen omfatter flere typer fortellinger som handler om sykdomserfaringer og pasientenes positive erfaringer med en bestemt retning eller et bestemt produkt innenfor det alternative medisinske felt. [530] Fortellinger om sykdommer er en egen kategori fortellinger som vi finner i de fleste kulturer og innenfor de fleste medisinske tradisjoner.[531] Denne typen fortellinger kan ses på som “personlige myter” ved at det er individet som gir sin tolkning av sitt liv og sin identitet i form av en fortelling.[532] Denne typen fortellinger er sentrale i den alternative medisinens fremstilling og de brukes aktivt i formidlingen av budskapet i bøker, tidsskrifter, undervisning eller markedsføring. Det er vanlig at studentene blir presentert for slike sykdomsbeskrivelser som de skal finne en kur for. Dette kan for eksempel være i forbindelse med læren om legemidlene i Materia Medica eller i bruken av Repertorier.[533] Pasienthistoriene er ikke passive og nøytrale nedtegnelser, men verdiladde ytringer som illustrerer og fremmer et budskap gjennom virkemidler som setter den alternative medisinen opp mot den etablerte medisinen som to diametrale medisinske systemer. Fortellingene har to hovedfunksjoner; på den ene siden fungerer de som bevis og legitimering, og på den andre siden illustreres teori og metode med praktiske eksempler; de blir et redskap i studentens og terapeutens tilnærming til studiet. Pasienthistoriene tjener til å bekrefte teorien og systemet, det er slik helbredelse av sykdom skal foregå, det blir en selvbekreftende mekanisme på systemets sannhet.

Jeg har ikke gjort noen systematisk analyse av pasienthistoriene. Jeg har vært mer interessert i å identifisere fenomenet, se hva som kjennetegner det, og undersøke om jeg finner religionslike trekk ved dette fenomenet. Jeg har tidligere i avhandlingen vært inne på at den alternative medisinen har en rekke fortellinger som kan leses som myter og at jeg ser på pasienthistoriene som en egen sjanger. En del av pasienthistoriene ligner på historier om mirakler, frelseshistorier, fortellinger om konversjoner og vitnesbyrd. Ser man pasienthistorien som en helhet, er den overordnede handling den at den alternative medisinen har klart å helbrede et tilfelle som ingen andre har klart. De fleste av mine pasienthistorier inngår i en formidling som er gjort av en lærer eller forfatter som taler i egenskap av å være terapeut.

Tidligere i avhandlingen har jeg lagt vekt på den alternative medisinens teoretiske forankring innenfor det alternative medisinske felt. Men den alternative medisinen er i høy grad også forankret i praksis.[534] I denne avhandlingen kan pasienthistoriene vise nettopp slike sider ved den alternative medisinens erfaringsverden. De levendegjør og dramatiserer det teoretiske og metodiske.[535] Pasienthistoriene viser til et aspekt ved den alternative medisinens forankring i det erfaringsnære ved å ta utgangspunkt i pasientens opplevelse av sykdommen. Pasientens livshistorie settes i sentrum for diagnosen, og blir en del av terapien. Det er ikke bare den fysiske medisin som er terapeutisk, men også samtalen i det terapeutiske rom. I denne sammenhengen er pasienthistorien sentral. Det er den som bærer kunnskapen og formidlingen videre når pasienten gjenforteller sin historie om sitt møte med den etablerte og alternative medisin. Terapiprosessen kan bidra til at pasienten erkjenner sin sykdom og får sin identitet bekreftet.

Struktur

Som antropologen Good har påpekt, så er det ikke alltid selve sykdommens historie vi får servert i en fortelling om sykdom, men snarere en livshistorie som er strukturert og organisert rundt viktige begivenheter i livet. På mange måter innebærer en fortelling om sykdomserfaringer en fortolkning og organisering av ens livshistorie.[536] Pasienthistoriene har en fast struktur. Det er nesten alltid den samme håpløsheten som er utgangspunktet, man har prøvd alt og har ingen tro på at den alternative terapi kan virke, man går nesten motvillig med på å prøve. Man får en pille, og raskt og effektivt, uten smerte, blir man frisk! Etterpå har pasienten aldri følt seg bedre, han får et langt liv og smerten uteblir i de aller fleste tilfeller. Det følger ofte at pasienten får et nytt syn på livet, livet får en ny mening og retning. I noen tilfeller “konverterer” pasienten helt, og starter å studere alternativ medisin. Andre ganger betyr omvendelsen at man vender skolemedisinen ryggen for godt og aktivt anbefaler alternativ medisin for slekt og venner. Vi så at flere av disse aspektene var til stede i den pasienthistorien som innledet dette kapittelet.

Victor Turner har argumentert for at en narrativ eller proto-narrativ struktur ligger under ikke bare fortellinger, men sosiale prosesser i seg selv. Narrativefremstillinger, ritualer og social dramas, er organisert i relasjon til motsetninger som er strukturert i samfunnet. Strukturen i fortellingene organiseres rundt brudd og kriser og gjenopprettelse av en balanse.[537] Vi kan se at dette gjør seg gjeldende når det gjelder den alternative medisinen. Særlig kommer dette til uttrykk i artikler i aviser og ukeblader som presenterer folks erfaringer med den alternative medisinen. I denne presentasjonen er pasienthistoriene sentrale. Et særtrekk ved disse historiene er at fortellingen struktureres rundt sentrale temaer som skolemedisinens utilstrekkelighet og at folkemedisinen eller den alternative medisinen har vist seg å ha hjulpet pasienten. Det er et viktig poeng med denne typen fortellinger at det finnes håp, det finnes alternativer til det offisielle tilbudet. Fortellingene “vitner” om at det finnes folk som har tilgang til en annen type kunnskap, som kjenner til sammenhenger, krefter, forklaringsmodeller og metoder som ikke er kjent for alle. Selv om det terapeutiske tilbud i seg selv ikke er vitenskapelig, kan det ikles en vitenskapelig språkdrakt og lene seg opp mot fysiske teorier, som peker utover den synlige og verifiserbare virkelighet.

Som vi så i forbindelse med grunnleggernes hagiografier, så bidrar den kulturelle konteksten, med kristendommen som en viktig leverandør av elementer fra lignelser, bibelhistorier, helgenfortellinger og kirkehistorie, til å påvirke struktur og innhold i fremstillingen av deres liv og lære.[538] Dette er også et trekk som gjør seg gjeldende i pasienthistoriene. Pasienthistoriene tar også opp i seg elementer fra kulturens narrative tradisjonsmateriale, blant annet fra hagiografiene. Dette gjør at pasienthistoriene også kan ses på som “box-myths” ved at mytene eksisterer innenfor rammene av etablerte myter.[539] Vi husker at det særlig er fortellinger om Bach som blir fortalt i en bibelsk språkdrakt. Når Bach fremstilles, tegnes han som en mytisk skikkelse som gjør det nærliggende å tenke på parallelle myter om Jesus og Frans av Assisi. Som vi skal se i sitatet nedenfor, hvor Bach fremstår som en helbreder, taler han med samme myndighet som Jesus i Det nye testamente.[540] Pasienthistorien nedenfor er hentet fra Weeks hagiografi om Bach.

“One evening he was called to see a child who had a painful wart on one of her fingers, and this had kept her awake and crying for several nights; nothing seemed to ease her. Bach took her on his knee and held the little hand, then said: “Now put her to bed; she´ll sleep tonight. Her finger is healed.” Her mother put her to bed, and on looking at the finger found the wart had disappeared.”[541]

Det har oppstått en egen fortellertradisjon innenfor den alternative medisinen. Dette har bidratt til at den alternative medisinens litteratur og fortellinger i det terapeutiske rom kan bidra til å forme pasientenes opplevelser. Med fortellinger i det terapeutiske rom mener jeg terapeutens måte å formidle kunnskap om det medisinske systemet, diagnose, prognose, forklaringer og å vinne forståelse på hos pasienten. Dette vil også ha gyldighet i forhold til forholdet mellom lærer og student, hvor læreren illustrerer teori og metode gjennom pasienthistorier. På dette vis sosialiseres studentene inn i en fortellerform som preger den alternative medisinske virkelighet og hverdag. Det er gjennom pasienthistoriene at elevene får formidlet fagforståelse og kunnskap.

De kulturelle og sosiale rammene bidrar til å konstruere eller forme menneskenes oppfattelser og erfaringer av sykdom. Begreper og forestillinger som energi, ubalanse, onde ånder og synd kan bidra til å sette ord på sykdomsforståelsen. Pasienthistoriene bidrar til å skape mening, orden og forståelse hos pasienten.

Klassifikasjon av pasienthistorier

Pasienthistoriene handler primært om pasienters sykdomserfaringer og sykdomsforløp, men de rommer også fortellinger som formidler bevegelsens lære og fortellinger som handler om grunnleggernes liv og virke. Innenfor det alternative medisinske felt kan pasienthistoriene være knyttet til en retning eller et bestemt produkt. I homeopatien vil pasienthistorier ofte være knyttet til spesifikke midler, men ikke nødvendigvis. De kan også illustrere den mer elementære tenkemåten ved å vise til lover og regler som for eksempel sykdommens og helbredelsens lover. Nedenfor vil jeg presentere hovedtypene av pasienthistorier og understreke sider som kan ha en funksjonell likhet med religion.

Pasienthistoriene formidler, illustrerer og legitimerer teori og metode

I formidling av medisinsk kunnskap brukes ofte fortellinger om sykdommer som illustratører. Dette gjelder både konvensjonell, folkelig og alternativ medisin. I sitatet nedenfor kan vi se at pasienthistorien har flere funksjoner. For det første “vitner” historien om en lege som var skeptisk til homeopatien, men som var villig til å teste et homeopatisk preparat og erfarte at det virket. Historien bidrar også til å illustrerer hvordan likhetsloven virker ved å vise at et legemiddelforsøk inntreffer når Burnett inntar det homeopatiske middelet. Det er også interessant at denne historien har en lignende struktur som historien om Hahnemanns grunnerfaring med kinin.[542]

“Dr. Compton Burnett went through what he called ‘the laughing stage of ignorance’, before he put the law of similars to the test. Eventually he decided to try Natrium Mur. 6c on himself. He expected no action but, to his amazement, developed a crack in the middle of his lower lip. He went on experimenting and was forced against his will to admit the existence of something in remedies which becomes operative in potency.”[543]

Pasienthistoriene kan også være relatert til beskrivelsene av midlene som vi finner i Materia Medica. Pasienthistoriene sier oss da noe om pasientenes personlighet og viser dem som paralleller til midlenes psykologiske portretter. I Materia Medica finner vi symptomer som har kommet frem gjennom legemiddelforsøk, og dette preger fremstillingen. Den er preget av fragmenter som er systematisert i fast rekkefølge etter hva slags symptomer som middelet frembringer på de ulike nivåene (mentale, emosjonelle og fysiske) og på kroppsdeler og organer. Pasienthistorier brukes for å illustrere hvilke midler pasientene trenger. Middelets personlighet skal altså passe overens med pasientens personlighet. Sitatet nedenfor er et utdrag av en pasienthistorie. Dette eksempelet illustrerer hva som var avgjørende for å gi et bestemt middel, nøkkelsymptomet var “face as red as a lobster when stammering”. Vi ser også den klassiske slutten på historien, en vellykket helbredelse.

“An incident fear and shock was found to be the triggering factor in the biography of a stammering child. The choice of drug was determined by the symptom: face as red as a lobster when stammering. Opium soon effected a cure.”[544]

Når pasienthistorier brukes for å legitimere og illustrere den medisinske retningen, kan de også ses på som en type vitnesbyrd. Dette er særlig fremtredende i en del fremstillinger i artikler og annonser i media.

Solskinnshistorier og tordenværbyger

Den alternative medisinens kritiske aspekt kommer klart frem gjennom pasienthistoriene. Her settes den etablerte medisinens utilstrekkelighet opp mot en vellykket helbredelse gjennom den alternative medisinen. Gjennomgående presenteres dette gjennom tilfeller som den etablerte medisinen har gitt opp. Pasienten kan ha gått fra lege til lege, fra den ene spesialisten til den andre og prøvd det ene legemiddel etter det andre, uten andre resultater enn foreløpig symptomdemping eller andre bivirkninger. Det legges vekt på at den etablerte medisinen bare kan dempe, lindre eller undertrykke symptomene. Homeopatene mener at pasienten ikke er helbredet selv om symptomene forsvinner, så lenge det ikke gjøres noe med årsaken til lidelsen. De mener at symptomene kan komme tilbake, og at de da ofte vil være dypere og sterkere og at de kan forflytte seg til mer vitale organer. Det som den etablerte medisinen viser frem med stolthet, at symptomer forsvinner, oppfattes som negativt innenfor den alternative medisinen.[545] Mange pasienter skal ha blitt forespeilet mørke utsikter til helse hos skolemedisinske behandlere. De faller utenfor systemet; noen mangler diagnose, andre mangler en tilfredsstillende behandling. Men pasienthistoriene vitner om at det er håp, at det faktisk finnes en mulighet for helbredelse. Vi skal snart se hvordan dette aspektet illustreres i en pasienthistorie.

Frelses- og konverteringsfortellinger

Det finnes mange eksempler i litteraturen på at leger konverterer til homeopatien etter å ha opplevd egen eller pasienters helbredelse. Homeopaten Blackie skriver om en lege som beskrev sine symptomer på telefon. Hun ble anbefalt et homeopatisk middel, og etter den første dosen ble smerten mindre. Dette resulterte i at hun ble en “keen homoeopath”.[546]

I pasienthistoriene legges det vekt på homeopater som har offisiell medisinsk utdannelse, men som foretrekker homeopatien som teori og metode. Det som får disse til å foretrekke homeopatien er ofte spesifikke hendelser, som gjør at de “oppdager sannheten”. Dette blir et vendepunkt i deres forståelse av mennesket, sykdom og behandling. De konverterer, og de skifter medisinsk retning. Ofte har de aktivt arbeidet mot homeopatien, for så å bli ivrige tilhengere som forkynner homeopatiens budskap om veien til helbredelse. Dette gjøres gjennom å vise at den offisielle tenkemåten er feil og at homeopatien representerer den eneste riktige vei. Det som skal legitimere denne vitenen, er blant annet at de forteller hva som fikk dem til å innse homeopatiens fortreffelighet. Dette gjøres ofte gjennom en pasienthistorie. De viser ikke til en vitenskapelig overbevisning eller forskningsrapport. Det er erfaringen som overbeviser dem, som vi ser i eksempelet nedenfor.

“Diwan Jai Chand var medlem av sundhedsstyrrelsen, dvs. at han af uddannelse var skolemediciner. Senere blev han forkæmper for homøopatien. […] Hans forvandling skete på følgende måde: Man bragte en patient til ham, hvis sidste time efter lægens skøn allerede var indtruffet. Derfor sendte han den syge hjem med den besked, at han ikke kunne gøre mere for ham. Nogle dager senere traf lægen den patient, han troede var død, spillevende på gaden. Hans forbavselse kendte ingen grænser. Stærkt ophidset bad han den helbredte mand om at forklare ham ‘underet’. ‘Det er meget enkelt’, forklarede han, ‘min familie bragte mig hen til en homøopat.’ Jai Chand bad straks om at få lov til at tale med homøopaten. Da lægen opsøgte homøopaten i hans beskedne hjem, blev denne helt bleg. ‘Hvad har du givet denne mann?’ spurgte Diwan Jai Chand. ‘Mig? Jeg har kun givet ham et homøopatisk middel. Det var ikke min mening at genere nogen.’ – ‘Nej, nej,’ svarede lægen, ‘jeg er ikke kommet for at anklage dig for noget. For mig ert mandens helbredelse en gåde. Jeg vil bare have at vide, hvad du har gjort ved ham.’ ‘Jeg har slet ikke gjort noget ved ham. Jeg har bare handlet i overensstemmelse med Hahnemanns lære og givet ham et homøopatisk middel.’ […] Efter denne begivenhed blev Diwan Jai Chand homøopat og tilmed én af de største i Indien. Efter nogen tid blev han opmærksom på homøopatiens helt anderledes holdning til vaccination, og han begyndte i kraft af sin stilling som medlem af Sundhedsstyrrelsen at lave undersøgelser over følgende av vaccination. Da vaccinationens umenneskelighed efterhånden stod klart for ham, blev det umuligt for ham at fortsætte som skolemedicinsk læge, og da han heller ikke fik støtte fra sine kolleger i Sundhedsstyrelsen, opgav han til slut sin stilling her.”[547]

I denne pasienthistorien møter vi legen som gav opp et tilfelle som homeopatien klarte å helbrede. Denne erfaringen fikk legen til å konvertere til homeopatien. Og han blir en av de dyktigste og mest kjente homeopatene. Gjennom sitt arbeide får han forståelsen av at den offisielle medisinen faktisk strider mot homeopatiens lære, og at den er direkte skadelig. Han kjemper mot det etablerte systemet, blir forfulgt og må slutte å praktisere som lege på grunn av sin egen samvittighet. Samtidig blir han frosset ut av det etablerte miljøet og mister sin posisjon, alt sammen velkjent fra hagiografien til Hahnemann og Bach.

Jeg tolker de etablerte legers kamp mot den alternative medisinen og deres senere konvertering som en parallell til myten om Paulus som forfulgte de kristne inntil han selv ble omvendt til den kristne tro. Som jeg var inne på i dette og tidligere kapitler, er homeopatene svært opptatt av forfølgelsestematikken.[548]

Vi kan også se på pasienthistoriene som frelseshistorier. Pasienten som før var preget av sykdom og lidelse, opplever sunnhet og frihet etter erfaringer med den alternative medisinen. Pasienten har fått et nytt liv og har aldri hatt det så bra før. Her er det nærliggende å tenke på helbredelsen som en parallell eller ekvivalent til en religiøs omvendelse. Pasientens erfaringer med den alternative terapien blir et veiskille som organiserer livshistorien, den blir et sentralt tema som livet strukturerer seg rundt. Pasientens syn på sykdom, helse og valg av behandlingsformer endrer seg radikalt og vedkommende kan også få et nytt perspektiv på livet.

Vi finner historiske pasienthistorier som er knyttet til bestemte personer, f eks grunnleggerne eller andre kjente representanter for retningen.[549] Det er interessant at disse fortellingene blir forbilder når det gjelder innhold og struktur for nye pasienthistorier. For eksempel knytter det seg flere pasienthistorier til Kents arbeide som homeopat. Mange av historiene har karakter av å være myter, vitnesbyrd eller nærmest “lovprisninger”. Sitatet nedenfor illustrerer dette:

“When physicians failed to cure, to you they brought the hopeless minds and bodies of their patients, and you healed the many.”[550]

I fremstillingen av Kents hagiografi legges det stor vekt på hvordan han kom i kontakt med homeopatien. Han skal som så mange andre, ha vært skeptisk til denne læren. Men siden hans kone, som var meget syk, hadde prøvd alle behandlingsmuligheter innenfor den etablerte medisinen og hadde ikke blitt noe bedre, ønsket hun å prøve homeopatisk behandling. Erfaringen var udelt positiv:

“Mrs Kent urged her husband to permit her to have homæopathic treatment. It is said that Dr Kent was so impressed by the striking cure to obtained by the elderly Dr Phelean that he resolved to set his prejudice aside and study thoroughly these teachings of the ‘new school’.”[551]

Med andre ord konverterte Kent til homeopatien etter at han selv hadde sett sin kone bli frisk. Etter sin kones død ble Kent enda mer oppslukt av homeopatien og han ble etter hvert en av de største homeopater i historien. Om Kent sies det at

“… he, like others wanted to ridicule at first, but he saw that Homæopathy cured and straightaway set himself to learn it thoroughly; his whole life thereafter was devoted with untiring enthusiasm to its study and practice.”[552]

Det knytter seg også flere helbredelseshistorier til Bach. I følge Weeks skal Bach ha hatt evnen til å helbrede med hendene, denne egenskapen beskrives som guddommelig:

“He knew, too, that he possessed that divine gift of healing with his hand – the dream of his childhood had come true – for on several occasions during those busy years he had suddenly felt impelled to lay his hand on a patient’s arm or shoulder, and that patient had instantly been healed.”[553]

Som tidligere nevnt, er det nærliggende å se på flere av mytene som knytter seg til Bach som inspirert av bibelfortellingene, de har karakter av å være parallelle myter. Vi finner både innholdsmessige og strukturelle likheter. I eksemplet ovenfor så vi at Bach skal ha hatt evnen til å helbrede folk med hendene, denne egenskapen knyttes også til Jesus. Bach antok at mennesket en dag vil kunne motta “den guddommelige helbredelses herlighet direkte”. Dette synet har mye til felles med forståelsen av hvordan den hellige ånd kan virke.

Pasienthistorier i det terapeutiske rom

I det terapeutiske rom vil samtalen mellom pasient og terapeut bygges opp rundt pasientens livshistorie. Gjennom terapisituasjonen kommer nye elementer inn i pasientens livshistorie, pasienthistorien begynner å ta form. Pasienten prøver å få frem elementer fra den personlige sykdomshistorien. Etter hvert som pasienten kommer frem med tidligere symptomer og sykdommer, vil terapeuten få frem den konteksten som disse symptomene dukket opp i. Terapeutens utspørring bidrar til å forme pasientens konstruksjon av sin personlige fortelling. Terapeuten vil i de fleste tilfeller spørre om det var noe spesielt som skjedde på det tidspunktet symptomet opptrådte for første gang. Årsaker og hendelser veves sammen med pasientens sykdomsblide og tolkes. Det letes etter sammenhenger mellom pasientens indre og ytre liv, mellom symptomer og konkrete hendelser og sammenhengen mellom lidelsens art, karakter og mening. På dette vis vil terapeutens forståelse av pasienten være en hermeneutisk prosess hvor pasientens fortelling smelter sammen med terapeutens teori og metode, og ender i en diagnose og prognose. Det finnes ingen entydig fortolkning eller sannhet innenfor det alternative medisinske felt, det finnes ikke objektive mål eller forutsetninger for slike. Ulike terapeuter av samme eller forskjellig retning vil nok i stor grad ende opp med forskjellig diagnose og prognose. De vil med ulik erfaring tolke pasienten forskjellig, blant annet fordi de ikke vil stille akkurat de samme spørsmål, og derfor heller ikke får de samme svarene. De fleste symptomer vil klassifiseres som psykologiske manifestasjoner, bevissthetens reaksjon på indre og ytre reaksjoner, som svar på en ubalanse som blir forstørret til en større ubalanse.

Pasienthistoriene kan bidra til å skape mening til den enkelte livshistorie. De kan bidra til å strukturere erfaringer tilknyttet bestemte hendelser og sykdommer i den enkeltes liv og bidra til å skape en sammenheng, en mening mellom enkelt elementer. I det terapeutiske rom vil terapeuten forklare og tolke pasientens symptomer, dette kan bidra til å vise sammenhenger i pasientens livshistorie.

Oppsummering

Pasienthistoriene fyller en viktig funksjon som illustrasjoner og “bevis” for den alternative medisinens påståtte effekt. De er også viktige i sosialiseringen av alternative terapeuter. Her smelter teori og metode sammen.

Den alternative medisinen har blitt en “erfaringsarena” for det moderne mennesket. Her åpnes mulighetene for at det finnes mirakler, skjulte krefter eller en meningsfull og ordnet verden. Det åpnes opp for at noen mennesker har tilgang til og kan anvende en kunnskap som ikke er tilgjengelig for alle. I den alternative medisinens virkelighet gjelder andre lover og regler enn i den skolemedisinske.

I sitt møte med sykdom, lidelse og død blir mennesket også konfrontert med eksistensielle spørsmål og erkjennelser. Dette kan åpne opp for nye perspektiver og forklaringsmodeller, åpne for tro på noe mer enn det materielle virkelighet. Erfaringer knyttet til sykdommer og lidelse har historisk sett ofte vært tolket innenfor religiøse rammer. Før skyldte man på trolldom og hekser som årsak til sykdommer. I dag er det vannårer, magnetiske felt og e-stoffer som får skylden. Men samtidig som forklaringene får en mer materiell substans, er det mange av forklaringene som opererer med “usynlige størrelser eller fenomener” og derved lett kan åpne opp for mer åndelige sider av tilværelsen.

Pasienthistoriene må forstås på bakgrunn av teori, metode og den status som den alternative medisinen har. Videre er det viktig å se på fortellerfenomenet i sin generelle karakter; de kommunikative og sosiale aspektene. Dette er en folkelig måte å kommunisere på og fortellinger er viktige elementer i samtaler. Dette kan dreie seg om fortellinger om sykdomserfaringer, møter med helsevesenet, lekfolkets forhold til sykdomserfaringer og de begreper og forklaringsmodeller som brukes.

Aktører innenfor det alternative medisinske felt formidler kunnskap og erfaring gjennom pasienthistorier. Pasienthistoriene formidler holdninger og verdier både til den etablerte medisinen og den alternative medisinen. Brukerne forholder seg til den alternative medisinen gjennom pasienthistorier.

Disse personlige mytene kan gi mening og retning til den enkeltes handlinger. På samme måte som religiøse normer kan fortelle den enkelte hvilke handlinger som er gode og ønskelige eller onde og uønsket, kan alternative medisinske forestillinger tjene som veivisere.[554]

Del 3

Kapittel 10. Avslutning og konklusjon

I denne siste delen av avhandlingen vil jeg se tilbake på del 1 og del 2 og sammenfatte de funnene jeg har gjort og prøve dem mot de hypotesene jeg presenterte i innledningen.

Jeg mener at det materialet som jeg har funnet frem til og som jeg har basert min avhandling på, støtter opp under min hypotese om at det er likhetstrekk mellom religion og homeopati og blomstermedisin. I dette kapittelet vil jeg dessuten vise at disse to alternativ medisinske kan plasseres innenfor tre organisatoriske modeller for nyreligiøsitet. Jeg vil først se nærmere på de religionslike trekkene ved alternativ medisin før jeg ser nærmere på hva slags religiøse fenomener vi har med å gjøre. De religionslike trekkene vil struktureres i forhold til lære og selvforståelse og jeg vil belyse hvilken rolle symboler, myter, dogmer og riter har i dette bildet.

Religionslike trekk i den alternative medisinske læren

I den alternative medisinske filosofi og lære kommer retningens verdenssyn og forståelsen av blant annet mennesket, “Gud”, sykdom, terapien og “midlene” til syne. Vi finner en rekke religionslike trekk i dette materialet.

Homeopatien og blomstermedisinen baserer seg på skriftlige autoriteter som uttaler seg om den medisinske teori og lære. I dette materialet finner vi en rekke prinsipper, lover og uttalelser som har dogmatisk karakter og som ikke er gjenstand for vitenskapelig etterprøving. Likhetsprinsippet i homeopatien er her et godt eksempel. Hahnemann så på homeopatien som hvilende på en uomtvistelig sannhet og han var ikke interessert i å gi noen vitenskapelig forklaring fordi han mente at det var unødvendig.

Likheten med religion er tydelig til stede i forhold til hvordan tilhengerne forholder seg til skriftene og de krav som stilles til bevisførsel. Homeopatiens selvforståelse er at den er basert på erfaring og at den er grunnlagt på naturlover. De mener dermed at den er vitenskapelig befestet.

Homeopatiens virkelighetsforståelse er preget av en rekke metafysiske forutsetninger som kommer til uttrykk i blant annet likhetsprinsippet. Selv om homeopatene ser på dette som en naturlov, vil jeg understreke prinsippets mer transcendente og symbolske karakter. Så selv om homeopatene på mange måter har et fysisk og stofflig utgangspunkt i forståelsen av likhetsprinsippet, så er det den “åndelige” og “ikke-materielle” virkningen som er utslagsgivende for effekten av de potenserte homeopatiske midlene.

Den homeopatiske idéen om at alle stoffer kan være potensielle legemidler og at alle symptombilder skal ha sitt speilbilde i naturen, er basert på en form for magisk tankegang. Likeledes vil tolkningen av f.eks. plantens ytre karakteristikker i forhold til pasientens personlighet være basert på en magisk tankegang. Denne læren, som også er kjent under betegnelsen signaturlæren, forutsetter at det er en sammenheng mellom plantens ytre egenskaper og helbredende kvaliteter og pasientens symptomer. Det bærende prinsippet er at denne likheten mellom legemiddel og symptom skal virke helbredende.

I blomstermedisinen er virkelighetsforståelsen preget av at livet er en del av en guddommelig plan hvor mennesket skal utvikle seg. Livet er en læringsprosess hvor blant annet Gud griper inn i den enkeltes liv ved å korrigere ens tanker og handlinger gjennom symptomer og sykdom. Virkelighetsforståelsen er preget av et grunnleggende religiøst syn på tilværelsen.

Vi har sett at både homeopatien og blomstermedisinen forholder seg til en gud. Siden disse to retningene har sprunget ut av en vestlig og kristen kontekst, er det nærliggende å se på denne guden som den kristne Gud. Men vi har også sett at Bach trekker inn andre religioners representanter og guder. Dette kan vi se på som en påvirkning fra den nyreligiøse oppblomstringen som skjøt fart på slutten av 1800-tallet.[555] Både homeopatien og blomstermedisinen relaterer sine medisinske prinsipper til en religiøs forståelse. Som vi har sett, kalte Hahnemann sitt prinsipp for guddommelig. Kent vektla betydningen av Swedenborgs arbeider. Hans idéer var sterkt preget av hermetisme og kabbalisme.[556] I denne forbindelse er det interessant at homeopat Andreas Bjørndal holder kurs i kabbalisme. Homeopat Kari Lunden Larsen forsøker i heftet Kristent livssyn og homeopati å forsvare homeopatiens vitenskapelige røtter og avvise at homeopatien skal assosieres med “livssyn, tro eller religion”. Men hun prøver likevel å overbevise leseren om at det ikke er noe i veien for at kristne kan bruke homeopati ved å vise til at Bibelen og Hahnemanns lære har mye til felles og at de ikke strider mot hverandre. Hun skriver at Hahnemann “mente homeopati var en Guds gave til mennesker”, og uttaler at homeopati virker “på kroppen på en naturlig og energetisk måte og virkningsmekanismen følger universelle naturlover (for kristne Gud-gitte lover.).”[557] Hun argumenterer teologisk for å vise homeopatiens rettmessige plass i helsevesenet. Jeg har vært inne på at homeopater i dag ofte vil riste av seg denne religiøse tilknyttingen og vektlegge homeopatiens vitenskapelige ambisjoner. De vil også argumentere for at de nevnte homeopatene var barn av sin tid. Men det er ikke nok å lete etter bekreftelse på ens lære, hvis en ikke er villig til å sette prinsippene på prøve og godta at forskningsresultatene eventuelt kan falsifisere grunnlaget for den medisinske teori og lære. Homeopatene prøver å imøtegå forskningsresultater og andre teoretiske og vitenskapelige innvendinger med argumenter som at en ikke har anvendt riktig vitenskapelig metode, at homeopatiens vekt på individuell behandling gjør det vanskelig å behandle “grupper” av pasienter, eller at det homeopatiske middelet ikke virker fordi en ikke har funnet det rette middelet. Homeopatene vil hevde, uansett hva forskningen skulle komme frem til, at den store gruppen av fornøyde pasienter som sier at de har blitt hjulpet av homeopatien ikke kan bortforklares med placeboeffekten. For å underbygge dette synet trekker de frem gode resultater i behandlingen av barn og dyr. Som vi ser av dette, er det sprik mellom den emiske og episke forståelsen av systemene.[558]

Når det gjelder blomstermedisinen, har jeg vist at det religiøse gudsforholdet er en viktig del av den medisinske teori og lære i det meste av den blomstermedisinske litteraturen og at det ikke burde være problematisk å slå fast at blomstermedisinen forutsetter at Gud finnes og at blomstermedisinen er en del av den religiøse troen. Men det er interessant at homeopat Lill Granrud, som er en av blomstermedisinens viktigste representanter i Norge i dag, ikke legger vekt på denne siden i sin formidling gjennom forelesninger og sin bok om Bach blomstermedisin. Jeg ser på dette som et forsøk på å verdsliggjøre blomstermedisinen og tilpasse den til et alternativt terapeutisk tilbud som ikke forutsetter en religiøs tro. Men som vi har sett, spiller den religiøse dimensjonen en viktig rolle i blomstermedisinen. Denne siden kan ikke uten videre bare utelates og erstattes med psykologiske begreper.

Symboler som knyttes til natur eller holistiske idéer, er også med på å forankre den alternative medisinen i en økologisk virkelighetsforståelse som knytter homeopatien og blomstermedisinen til flere fenomener innenfor New Age. Særlig kommer forestillinger om en organisk helhet til syne, ofte relatert til begrepet Gaia og den tilhørende filosofien som knytter seg til dette begrepet. Vi har sett at natur og holisme er viktige som identitetsskapende symboler i forhold til den etablerte medisinen. Disse begrepene er særlig relevante i forhold til menneskesyn og de terapeutiske midlene og ritualene.

Vi har sett at den alternative medisinens menneskesyn skiller seg fra den etablerte medisinen ved at det blant annet åpnes opp for at mennesket består av flere nivåer og åndelige dimensjoner. Særlig i blomstermedisinen relateres mennesket også til et Gudsforhold.

Synet på sykdom og lidelse er ofte en viktig del av religioner og selvfølgelig helt sentralt i terapeutiske systemer som homeopati og blomstermedisin. Også denne siden ved disse systemene har klare religionslike trekk. Nyreligiøsiteten blir ofte sett på som “terapeutisk” og som orientert rundt selvutvikling og selvrealisering. I denne sammenheng kan symptomer bli tolket som meningsfulle “budbringere” fra menneskets “høyere Jeg” eller fra Gud. Sykdommen kobles til en læringsprosess innenfor blomstermedisinen og sykdommen kobles til selvutvikling og selvrealisering innenfor homeopatien. I blomstermedisinen inngår sykdommene som viktige korrektiv i den enkeltes utvikling i forhold til en guddommelig plan. Vi har også sett hvordan sykdommen tolkes som meningsfull innenfor den enkeltes livshistorie. Symptomene tolkes på en symbolsk måte. Viktig i denne sammenheng er de ord og metaforer som brukes for å betegne den alternative medisinen i kontrast til den etablerte medisinen. Symbolene knytter også den alternative medisinen til forestillinger om natur og holistiske idéer.

Jeg har sett nærmere på fremstillings- og helbredelsesritualet i homeopatien og blomstermedisinen. Fremstillingsritualene er basert på mytene om hvordan grunnleggerne kom frem til sine fremstillingsmetoder og hvordan de senere rutiniserte fremstillingsmetodene. Vi ser her at myte-rite komplekset gjør seg gjeldene. Fremstillingsritualene er omgitt av en rekke rituelle tabuer som knytter de terapeutiske midlene til transempiriske krefter.

Den alternative medisinens selvforståelse

Den alternative medisinens selvforståelse har klare religionslike trekk. I kapittelet om grunnleggerne så vi hvordan grunnleggernes biografier kan ses på som hagiografier. Vi så hvordan deres liv ble tolket som meningsfulle livsløp hvor hendelser fra barndommen bidro til å skape en meningsfull og unik livshistorie som pekte frem mot deres livsverk. I Hahnemanns hagiografi blir det særlig lagt vekt på hans egenskaper som vitenskapsmann.[559]

Hos Bach legges det mer vekt på hans overnaturlige egenskaper. Bach skal ha vært ledet av intuisjon og mottatt kunnskap fra Gud. Han fremstilles som et “medium”.

Forfølgelsestematikken er en viktig del av særlig homeopatenes selvforståelse. Og som vi så, kan vi tolke denne som en parallell til de kristnes forfølgelser. Vi kan se på dette som en strukturell og tematisk likhet. Jeg har argumentert for at vi kan se på den kristne tradisjonen som leverandør av materiale som har bidratt til å forme disse mytene innenfor homeopatien. Hexham og Poewe betegner denne måten å konstruere myter på som “box-myth”. De ser på dette som en viktig side ved nyreligiøsiteten. De vektlegger også at individet skaper sine egne personlige myter innenfor rammen av en “cosmic myth”. Som vi har sett, spiller pasienthistoriene, som kan betegnes som personlige myter, en viktig rolle innenfor den alternative medisinen.

Jeg har påpekt at tilhengerne av homeopatien ser på systemet som vitenskapelig og at homeopatien fremstår som et medisinsk alternativ til den etablerte medisinen. Denne selvforståelsen har vi sett at har kommet til uttrykk i ulike betegnelser på alternativ medisin og i den homeopatiske læren. Den funksjonelle likheten mellom “legen” og homeopaten er opplagt. Mens samfunnet og medisinen generelt har blitt preget av en økende grad av sekularisering og religionen i følge Peter Berger har forflyttet seg fra den offentlige til den private sfæren, har medisinen blitt “beskyldt” for å ha overtatt noen av religionens funksjoner i samfunnet. Legens og prestens rolle kan på mange måter være overlappende. Homeopatens rolle og funksjon kan sammenlignes med legen og presten.

Hvis vi sammenholder disse funnene med Clifford Geertz funksjonelle religionsdefinisjon, finner vi at den homeopatiske virkelighetsforståelsen fremstår som et symbolsystem som i stor grad kan være med å forme tilhengernes virkelighetsoppfatning. Dette er også gyldig for blomstermedisinen. Især blomstermedisinen vil dessuten ha eksplisitte referanser til transempiriske makter og vil således oppfylle kravene til Armin W. Geertz substansielle religionsdefinisjon. I følge Gilhus og Mikaelsson kan også mennesket selv fungere som en transempirisk makt i de nye religionene. En slik forståelse åpner også for at homeopatien, med sin vektlegging av selvrealiseringsaspektene,[560] uproblematisk kan plasseres innenfor en substansiell definisjon.

Tre organisatoriske modeller for nyreligiøsiteten

Ovenfor har jeg vist at det er en rekke funksjonelle likheter mellom alternativ medisin og religion. Jeg har vist at religion spiller en viktig rolle som leverandør av en rekke symboler, myter og ideer som har inspirert den alternative medisinen. Det er altså grunnlag for å konkludere med at det er en rekke religionslike trekk i homeopatien og blomtermedisinen.

Som nevnt i innledningen, er det vanlig å plassere den alternative medisinen innenfor nyreligiøsiteten. I denne siste delen av avhandlingen vil jeg på bakgrunn av de religionslike trekkene undersøke hva slags religionsform som det er nærliggende å sammenligne homeopatien og blomstermedisinen med. Jeg har valgt å se nærmere på tre analytiske modeller for nyreligiøsitet.

1) Først vil jeg ta utgangspunkt Gilhus og Mikaelssons klassifikasjon av nyreligiøsiteten i tre organisatoriske nivåer, nærmere bestemt nye religioner, New Age og uorganisert nyreligiøsitet.[561] Hver av disse tre gruppene har sine spesifikke kjennetegn som jeg skal komme inn på nedenfor.

2) Deretter vil jeg se nærmere på sirkelmodellen, en modell som brukes for å vise de ulike nivåene eller sektorene innenfor nyreligiøsiteten.

3) Til sist vil jeg se nærmere på hvordan den alternative medisinen kan klassifiseres i forhold til begrepene sekt og kult.

1) Nyreligiøsitetens tre organisatoriske nivåer

Det er vanlig å se på nyreligiøsitet som en betegnelse som omfatter “religiøse nydannelser som har oppstått i løpet av de siste snaut to hundre årene”.[562] Tidsmessig rommer denne betegnelsen både homeopatien og blomstermedisinen. Homeopatien oppstod som en følge av Hahnemanns arbeider og den inspirasjon og innflytelse som skriftet Organon fikk fra det utkom i 1810. Bach fant de tre første blomstermidlene i 1928 og utga det første blomstermedisinske skriftet, Heal Thyself i 1931. Vi kan altså i utgangspunktet, med henvisning til den historiske inntreden, få en indikasjon om at homeopatien og blomstermedisinen er en del av nyreligiøsiteten. Men vi har foreløpig ikke sagt noe om hvilke kjennetegn nyreligiøsiteten har. Dette skal vi se nærmere på nedenfor.

Betegnelsen nyreligiøsitet er ikke uproblematisk. Det er ikke nytt at nye religioner har tatt form, alle religioner har jo vært nye en gang. Historisk sett har nye religioner gjort sin entré samtidig som kulturen forøvrig har fornyet og forandret seg. De nye religionene står også i en historisk tradisjon og forbindelse med de eldre og etablerte religionene.[563] Som vi har sett tidligere i avhandlingen, så ser både homeopatene og blomstermedisinerne på disse retningene som en “fortsettelse” av tidligere tiders virksomheter. Grunnleggerne plasseres innenfor en esoterisk tradisjon som har røtter tilbake til antikken og mytisk tid.

Nye religioner

Betegnelsen Nye religioner betegner religion som har en organisasjon som en kan være medlem av.[564] En melder seg ikke inn i en alternativ terapigruppe, men det finnes interessegrupper som omfatter løst organiserte utøvere og tilhengere. Men denne formen for organisering i løse interessegrupper innenfor homeopatien og blomstermedisinen passer nok bedre hjemme innenfor New Age-fellesskapet enn i nye religioner.

New Age

Betegnelsen New Age brukes for å betegne den nyreligiøsiteten som er organisert som et interessefellesskap med nettverkskarakter. Det er ingen sentral ledelse av denne formen for religiøsitet. Sentrale tanker innenfor New Age er forventningen om en ny tidsalder og betydningen av selvutvikling.[565]

Hahnegraaff bruker betegnelsen “New Age sensu stricto” om den delen av New Age som er preget av millenaristisk religiøsitet. Denne gruppen er ikke så stor. Betegnelsen “New Age sensu lato” bruker han for å betegne New Age-fenomenet i vid forstand. Denne gruppen er stor og inkluderer fenomener som reinkarnasjon, astrologi, kanalisering, spådomsteknikker, alternative terapier og hverdagsmagi.[566]

I del 1 presenterte jeg begrepet “det alternative medisinske felt” som en samlebetegnelse for mangfoldet av alternative medisinske retninger. Ved å bruke betegnelsen “felt” har jeg indirekte sagt at den alternative medisinen ikke er en helt avgrenset størrelse eller organisasjon. Begrepet “den alternative medisinen” brukes som en samlekategori på en mengde fenomener som i større eller mindre grad er organisert. Et kjennetegn på New Age er at det er en løs organisering. I Gyldendals religionshistorie forstås New Age som et uformelt nettverk av personer og grupper som uten institusjonell tilknytning beskjeftiger seg med okkulte og religiøse teknikker og forestillinger.[567] Det er vanlig å plassere den alternative medisinen innenfor New Age-bevegelsen. Begrepet New Age-medisin er også brukt som en betegnelse på den alternative medisinen.[568]

Eileen Barker mener at New Age ikke er en bevegelse, men kan tolkes som en rekke grupper og individer som har en del tanker og synspunkter som har en “familielikhet”.[569] Denne forståelsen av New Age passer overens med min forståelse av det alternative medisinske feltet. Dette feltet kan i sin tur ses som en del av New Age. Men, som jeg har vært inne på, er det en tendens til at alternative medisinske utøvere organiserer seg slik at de kan arbeide for økt innflytelse og ivareta medlemmenes interesser. I kapittelet om det medisinske landskap så vi at en rekke alternative utøvere har gått sammen og organisert seg. Homeopatene har organisert seg på forskjellige nivåer, nasjonalt, europeisk og globalt. Disse organisasjonene har valgt sine ledere eller talsmenn. Utøvere av blomstermedisin har også en viss form for organisering. En del utøvere av blomstermedisin i Norge er medlem av f. eks NHL og NNH og Bachs blomstermedisin har på mange måter en sentral “styring” fra Mount Vernon. I tillegg finnes det også andre internasjonale foreninger som The World Wide Essence Society, the Flower Essences Society og the Australian Flower Remedy Society.[570]

I hvilken grad er tilhengere og brukere av alternativ medisin organisert? Vi kan på ingen måte snakke om en ekvivalent til den kristne menighet eller det muslimske umma. Men det finnes alternative medisinske pasientforeninger, og det finnes alternative interessegrupper i samfunnet som kan fungere som pressgrupper. På mange måter er tilhengerne og brukerne individuelle representanter som forholder seg til den alternative medisinen som konsumenter og der graden av trofasthet er et åpent spørsmål.

Vi har sett at det mangler skarpe skiller mellom de ulike terapeutiske systemene og utøverne. Det er vanlig at en homeopat i tillegg til homeopatisk medisin, foreskriver Bach blomstermedisin, kosttilskudd, bruker akupunktur og fotsoneterapi. Det er også vanlig at kinesiologer og soneterapeuter foreskriver de samme terapeutiske midlene som f. eks homeopaten. Dette gjør at “feltet” kan virke uoversiktlig og preget av eklektisisme og synkretisme. Vi skal nedenfor se at denne “organiseringen”, eller mangelen på organisering, gjør at den alternative medisinen kan ses på som en bevegelse som består av mange undergrupper som kan ligne på sekter og kulter.

Da jeg så nærmere på begrepet nyreligiøsitet, plasserte jeg homeopatien og blomstermedisinen innenfor den nyreligiøse konteksten. Når det gjelder New Age, er det vanlig å føre denne bevegelsen tilbake til motkulturene på 1960-tallet og som nyreligiøs bevegelse kan den føres tilbake til 1970-tallet.[571] Tidsmessig hadde homeopatien og blomstermedisinen kommet på den historiske arenaen lenge før dette. Dette gjør at en ikke uten videre kan plassere dem innenfor New Age-kategorien.[572] Hahnegraaff påpeker at selv om Steiner og antroposofien har falt i smak hos tilhengere av New Age, så hadde antroposofien funnet sin form lenge før betegnelsen New Age ble tatt i bruk. Antroposofer i dag vil også ofte avvise betegnelsen New Age på den antroposofiske læren. Dette vil nok gjelde mange tilhengere av homeopatien og blomstermedisinen også.[573] Men likevel så trekker de fleste av oss forbindelsen mellom homeopati og blomstermedisin og New Age. Noe av denne bakgrunnen er nok, som Hanegraaff påpeker i forlengelse av eksempelet med antroposofien, at tilhengerne av New Age finner gjenklang (idémessig affinitet) for sine tanker i antroposofien og at de ser at antroposofien og New Age har noe felles. Det er jo også interessant å se, som Hanegraaff påpeker, at litteratur om New Age og antroposofi står side om side i bokhandelen. I den alternative avdelingen på Tanum på Karl Johan kan man med selvsyn se at den homeopatiske og blomstermedisinske litteraturen står godt forankret mellom bøker om tarotkort, engler, drømmetydning, sufisme og taoisme, for å nevne noen av New Age-litteraturens hjertebarn.[574]

Men selv om vi tidsmessig ikke finner belegg for å klassifisere homeopatien og blomstermedisinen som en del av New Age, så er det karaktertrekk ved homeopatien og blomstermedisinen og New Age som gjør det naturlig å trekke denne forbindelsen. Eksempler på slike forbindelseslinjer er forsøkene på å vitenskapeliggjøre den alternative medisinen og forene religion og vitenskap. Gilhus og Mikaelsson påpeker at det er karakteristisk for religioner med en vitenskapelig tilnærming er at de forsøker å forene det åndelige og vitenskapelige til å gå opp i en syntese.[575] Denne vitenskapeliggjøringen av den alternative medisinen får ofte sitt uttrykk gjennom forskjellige begreper og modeller som låner ord fra fysikkens verden. Eksempler her er begreper som energi, “holografisk prinsipp” og vannets komplementære skygge.

Begreper som selvutvikling, selvrealisering, holisme, livskraft, natur, åndelige dimensjoner, kanalisering, reinkarnasjon, skjebne og astrologi bidrar også til å karakterisere fenomener innenfor alternativ medisin og New Age. Innenfor New Age forsøker en å bevise at disse fenomenene kan dokumenteres vitenskapelig.[576]

Uorganisert nyreligiøsitet

Begrepet uorganisert nyreligiøsitet brukes for å betegne religiøse forestillinger som dukker opp i ulike sammenhenger i det moderne samfunnet, men som ikke kan tilbakeføres til spesifikke grupper eller til New Age-nettverk.[577] Denne formen for religiøsitet kan ses på som moderne folkelig religiøsitet og den fremstår som udogmatisk og ikke-autoritær.[578] Når det gjelder denne typen religiøsitet, vil jeg karakterisere den nærmere i sirkelmodellen nedenfor. Denne “gruppen” er på mange måter sammenfallende med sirkelens ytterste felt.

2) Sirkelmodellen

I denne modellen, som jeg har hentet hos Gilhus og Mikaelsson, deles de nyreligiøse aktørene inn etter graden av religiøst engasjement. Modellen er bygget som en sirkel inndelt i tre felter fra sentrum til periferi. [579] Denne modellen kan bidra til å illustrere graden av “livssyns-relevans eller engasjement”.

Den indre kjernen består av dem som har religionen som levebrød og/eller som livsform, vi kan jo tenke oss de alternative medisinske utøvere, de som driver alternative sentra, skoler og butikker. De tjener penger på å ta i mot pasienter, holde kurs og skrive bøker og artikler.

Utenfor den indre kjernen finner vi de som benytter seg av tilbudet som tilbys av den indre kjernen. I vårt eksempel med den alternative medisinen vil dette si pasienter og deltakere på kurs og aktive brukere av produkter og litteratur. De leser artikler, bøker og reklamemateriell som handler om alternativ medisin og prøver seg frem med forskjellige terapiformer. Et kjennetegn på denne gruppen er at de er aktivt deltagende ved at de oppsøker alternative medisinske tilbud og opplevelser. De fleste har nok noe av sin identitet knyttet til at de “tror” på eller er tilhengere av alternativ medisin og at de har et “forhold” til helsekostbutikken.

I den ytterste sirkelen finner vi de som “snapper opp et og annet” om alternativ medisin. Disse er mer passive mottakere som gjennom artikler og reklame får tilgang til informasjon om alternative produkter og terapiformer. De kan være preget av en “det kan jo hende at det virker, det skader i alle fall ikke å prøve” -holdning. I forhold til denne gruppen kan f.eks. radioprogrammet Kjerringråd, spalter i ukeblader eller artikler og reklame om enkeltprodukter og alternative terapiformer være viktig. Her står pasienthistorien i sentrum av fortellingen.[580] Den alternative medisinens tanker har også betydning for markedsføringen av kosmetikk (både konvensjonell og naturkosmetikk), matvarer, moter og livsstilsreklame.

3) Er homeopatien og blomstermedisinen sekter eller kulter?

Mange forskere har prøvd å klassifisere forskjellige religiøse grupper etter kriterier som sier noe om hva som kjennetegner organisasjonen og forholdet til samfunnet. I denne avhandlingen har jeg kontekstualisert den alternative medisinen i forhold til den etablerte medisinen og folkemedisinen. Jeg har lagt vekt på at særlig homeopatien eksisterer i forhold til den etablerte medisinen. I kapittelet om grunnleggernes livshistorier så vi at både homeopatien og blomstermedisinen har sin rot i den etablerte medisinen, men begge retningene brøt med denne tradisjonen og etablerte seg som nye medisinske alternativer, med en teori og metode som tok avstand fra den gamle tenkemåten. Blomstermedisinen tok ikke bare avstand fra den etablerte medisinen, men også fra homeopatiens likhetsprinsipp.

I den sosiologiske tradisjonen fra Max Weber og Ernst Troeltsch har begrepet kirke blitt sett på som en “hvilken som helst religiøs organisasjon som inkluderer hvem som helst innenfor et geografisk område”.[581] På mange måter kan den etablerte medisinen ses på som en ekvivalent organisasjon til kirken. De har på mange måter hatt den samme posisjonen i samfunnet.

En sekt ses på som en utbrytergruppe fra kirken. Weber mente at slike grupper dannet seg rundt karismatiske ledere, Jesus og hans disipler regnes som et illustrerende eksempel her. I motsetning til kirken, stiller sekten krav til medlemsskap. En må være religiøst kvalifisert, eller aktiv troende.[582] Et kjennetegn på sekten er at den oppstår som følge av et brudd med en moderorganisasjon og den ser på seg selv som en organisasjon som skal opprette den sanne tro. Den ser ikke på seg selv som en ny bevegelse. Både Hahnemann og Bach kan ses på som karismatiske ledere som har brutt med den etablerte medisinen. Begge to mente også at deres medisinske lære representerte den eneste sanne form for medisin, den eneste mulige veien til helbredelse og frelse.

I følge R. Kenneth Jones, blir medisinske systemer som avviker fra den dominerende ofte kalt for sekt og blir oppfattet som en analog til religiøse sekter som avviker fra den etablerte kirken.[583] Albanese bruker betegnelsen “medical sectarians” om homeopatene.[584] Stark og Bainbridge påpeker at hovedforskjellen mellom en sekt og en kult er opphavet. Sekten har brutt med sitt religiøse opphav, mens kulten er en selvstendig nydannelse eller importert utenfra.[585] Kulten er en innovativ gruppe som kommer med noe nytt. Man kan være medlem av flere kulter, men bare én sekt. Stark og Bainbridge deler de forskjellige kultene inn i tre grupper: tilhørerkult, klientkult og kultbevegelse.[586]

Tilhørerkulten innenfor alternativ medisin kan karakteriseres som konsumenter av det som tilbys av bøker, reklame og aktuelle saker i massemedier. De deltar gjerne i diskusjoner om alternativ medisin og viser interesse for alle nye ideer og fenomener innenfor det terapeutiske feltet. Men de slutter seg ikke til noe bestemt og de er ikke organisert på noen måte.[587]

Klientkulten kan karakteriseres som pasientene som samler seg rundt en terapeut eller en terapiform. Terapeutene kan være organisert, men pasientene er det i liten grad. Mange pasienter kan også delta i flere terapiformer samtidig.[588]

Kultbevegelsen kan karakteriseres som en religiøs organisasjon som dekker alle de religiøse behovene til medlemmene. Det finnes forskjellig grad av organisering og forskjellige former for medlemsskap. Noen kultbevegelser kan stille strenge krav til medlemmenes rettroenhet og livsstil, andre er løsere organisert.[589]

Innenfor New Age er det vanlig at folk setter sammen sine egne livssyn ved å forsyne seg med det som faller i smak innenfor den enkeltes livsprosjekt. I denne sammenheng kan homeopatien og blomstermedisinen være et utgangspunkt eller en del av et slikt personlig livssyn, både for terapeuter og klienter. Medlemsorganisasjoner for terapeuter kan stille eksklusive krav til medlemsskap. Vanlige kriterier i denne sammenheng er hvilken skole en har sin utdannelse fra. For å bli medlem av NHL må en være utdannet homeopat fra NAN, SIKH eller Arcanum. Eksempelvis kan vi se på homeopatene Andreas Bjørndal og Sandra Bartfai-Bjørndal som representanter for homeopater som forener elementer av esoterisk kunnskap fra New Age med homeopati.

Vi har også sett at Bachsenteret har en ekskluderende profil rettet mot blomstermidler som ikke er “ekte” Bach-midler. Selv om Bachsenteret ikke fungerer som en medlemsorganisasjon, så kan en se på utøvelsen av blomstermedisinen som en slags kultbevegelse som stiller krav til medlemmene om rettroenhet. Fremstilllingen av nye blomstermidler kan anta former som kan åpne opp for religiøse opplevelser og erfaringer gjennom kanalisering, meditasjon og søking etter blomster som det skal fremstilles midler av. Vi har sett at den kan anta mystikkens form.[590]

Den alternative medisinen kan altså på forskjellig vis passe inn i en del av typologiene. Gilhus og Mikaelsson påpeker at en sekt eller en kult i løpet av historien kan forandre seg til å bli en kirke og en klientkult kan utvikle seg til å bli en kultbevegelse. Dette er også gyldig for hvordan vi kan se på alternative medisinske retninger. Homeopatien utviklet seg opprinnelig fra den etablerte medisinen og brøt med denne, og kan ses på som en sekt som bryter med den etablerte kirken. Men samtidig så kan en se på homeopatien som en kult som kom med noe helt nytt. Homeopatene selv ser på homeopatien som den opprinnelige form for medisinsk behandling og som en videreføring av en glemt medisinsk tradisjon og som den sanne medisinske læren. I dag har homeopatien utviklet seg og etablert en organisasjon og historie som gjør det mer naturlig å se på den som en kirke. Blomstermedisinen brøt også med den etablerte medisinen. Men på veien til å bli et selvstendig system, ble den inspirert av homeopatien, men som vi har sett var det flere grunner til at blomstermedisinen også brøt med de homeopatiske prinsipper og etablerte seg som et selvstendig alternativ. Jeg har vist at blomstermedisinen har antatt nye former, som i følge Bachsenteret strider imot den opprinnelige læren. Den formen for blomstermedisinen som representeres ved Bachsenteret i dag kan på mange måter ses på som en sekt som stiller strenge krav til medlemsskap og som fordrer full lojalitet. Disse nye systemene kan mer sammenlignes med kulter som lar seg inspirere av New Age-mangfoldet og som stadig fremtrer i nye former.

Gilhus og Mikaelsson mener at det mest karakteristiske trekk ved den uorganiserte nyreligiøsiteten er karakteren av å være en tilhørerkult. New Age har mer karakter av å være en klientkult, og de nye religionene ses på som kultbevegelser.[591]

Hvis vi sammenholder de tre analytiske modellene og tar utgangspunkt i sirkelmodellen, kan vi se at for eksempel homeopatien kan ha en ulik betydning for forskjellige grupper og dermed ha ulik grad av livssynsrelevans. På dette vis kan en hevde at homeopatien for enkelte kan fremstå som en funksjonell ekvivalent til et livssyn, mens den for andre blir et aspekt som har mindre betydning.

I denne avhandlingen har jeg funnet frem til en rekke religionslike trekk ved homeopatien og blomstermedisinen og jeg har vist at disse retningene kan plasseres innenfor de tre organisatoriske modellene for nyreligiøsitet. Jeg mener dermed at den alternative medisinen kan være et alternativ til noe mer enn den offisielle medisinen ved at den alternative medisinen kan fremstå som et livssynsalternativ i dagens samfunn. Ut fra mitt kildemateriale er det vanskelig å si noe mer bestemt om hvordan brukerne selv opplever de religionslike sidene ved de alternative terapiene. Dette kunne opplagt vært et interessant område å undersøke ved fremtidige religionsvitenskapelige studier av den alternative medisinen.

Litteraturliste

Aabel, Siri: Overrasket og skuffet over Waaler. Leserbrev i Aftenposten 14.01.97.

Aabø, Stein: -Ta alternativ medisin på alvor, Dagbladet 20.2.1995.

Aadnanes, Per M. (1988): Frå moderne vantro til nyreligiøsitet. Norsk livssyns debatt i hundre år.
Aagaard, Sverre Nic (1952): Et studium av farmasiens historie, utgitt på eget forlag, Oslo.

Albanese, Catherine L. (1991): Natures Religion in America, The University of Chicago Press, Chicago og London.

Alternativt Nettverk (1999) “Terapeuter i nettverket”. Nr. 1.

Alver, Bente Gullvig og Torunn Selberg (1992):“Det er mer mellom himmel og jord.” Vett og Viten, Sandvika.
Arlebrand, Håkan (1993): Det ukjente, oversatt av Kjell Olaf Jensen, original tittel; Det
okända. Luther Forlag, Oslo.

Aschehougs og Gyldendals Store norske leksikon (1986) bind 2 og 10.

Aurell, Victor (1990): Kortfattad Homeopatisk Läkemedelslära, AB Arcanum, Uddevalla.

Bach, Edward (1994): Collected Writings of Bach, Ashgrove Press, Bath.

Baileys, Alice A. (1993): Esoteric Healing, Lucis Publishing Company, New York.

Barnard, Julian og Martine (1995):The healing Herbs of Edward Bach, Ashgrove Press, Bath.

Bartfai-Bjørndal, Sandra: Influensa i Alternativt Nettverk 1997:2 side 14-16.

Behing, Angela: Om å forberede unnfangelsen, Alternativt Nettverk 1997 (2) s. 38-40.

– (u. å.): Din homeopat Homeopat Angela Behning, MNHL, ÅS-TRYKK

Bergmark, Matts (1966): Medicinsk Magi. Om tro, førtroande och godtrogenhet, Stockholm, Natur och Kultur.

Bibelen, oversettelse fra 1988, Norsk Bibel A/S.

Bilde, Per (1991): “Begrepet religion” i Chaos nr. 15.

Bjørndal, Andreas (13.3.94): Homeopatisk filosofi, forelesning på NAN.

– (17.4.94): Homeopatisk filosofi, forelesning på NAN.

– (1995) Kunstens inspirasjon og inspirasjonens kunst, annonse for kurs i Alternativt Nettverk 1995 (5) s. 56.

– (1998) Kabbalah, den jødiske mystikken i Alternativt Nettverk 1998 (6) s. 81-87.

Blackie, Margery (1990):Classical Homoeopathy, Beaconsfield Publishers LTD, England.

Boerickes (1993):Homoeopathic Materia Medica With Repertory, Homoeopathic Book Service, Sittingbourne. (1. utg. 1910).

Broch, Ole Jacob (1954): Lege eller kvakksalver? Medisinen, Mennesket og Samfunnet, Oslo, J.W. Cappelens Forlag.

-(1980): Naturmedisin og legekunst, Oslo, J.W. Cappelens Forlag.

Burnett, J. C. (1905): Femtio skäl att vara homöopat, oversatt av Hjalmar Helleday, A.P.Skogs forlag, Stockholm.

Bush Flower Info! Arthur Strand AS Naturprodukter, Sandefjord.

Bø, Olav (1986): Folkemedisin og Lærd medisin, 3. opplag, Oslo, Det Norske Samlaget.

Chancellor, Philip M. (1993): Illustrated Handbook of The Bach Flower Remedies, The C.W.Daniel Company Limited, Saffron Walden, Essex.

Christensens, Dorthe Refslund (1997): “Legenden om L. Ron Hubbard – et eksempel på en moderne hagiografi”.Chaos 28, 1997:53-76.

Christie, Vigdis Moe (1991): Den andre medisinen.Alternative utøvere og deres pasienter, Oslo, Universitetsforlaget.

Dalsegg, Aud: Uhelbredelig syk, sa legene. Jagland kurert av naturmedisin., Jagland ble kurert av akupunktur og homeopati. Dagbladet 19.04.97.

Damian, Peter (1986): An Astrological Study of the Bach Flower Remedies, The C.W.Daniel Company Limited, Saffron Walden, Essex.

Danciger, Elizabeth (1998): Homeopathy From Alchemy To Medicine, Healing Arts Press, Rochester, Vermont.

Danielsen, Arne: Homøopati, Korstog mot alternativ medisin. Leserinnlegg i Aftensposten 15.8.97.

Drevon, Christian A.: “I dag”, Kronikk i Aftenposten 11.06.97

-Alternativ medisin. Kjære Thorbjørn Jagland: Viktig at du støtter kravet om dokumentasjon. Aftenposten 9.8.1997.

Duin, Nancy og Sutcliffe, Jenny (1993): Medicinens Historie, Union – en Egmont bogklub.

Einevoll, Gaute T. Homøopati ufroenlig med fysikk, Aftenposten 7.08.97.

Eklund, Terje: “Nå går allergikere til homøopaten med pollenplagene.” Familien 1997 (11) s.102-103.

Elvemo, Idar: Homøopati virker ikke. Aftenposten 12.11.96

Encyclopedia Americana.

Encyclopedia of Religion

– James W. Heisig “Symbolism” s.198-208

– Lawrence E. Sullivan “Diseases and Cures” s.366-370.

Enhjørningen, den alternative katalogen til Tanum bokhandel.

Ewans, Jane (1991): Introduction to The Benefits of The Bach Flower Remedies, The C.W.Daniel Company Limited, Saffron Walden, Essex.

Foreldre & Barn (2000/9).

Freund, Peter E. S. og Meredieth B. McGuire (1995): Health, Ilness, and the Social Body, Prentice Hall, englewoodscliffs, New Jersey, USA.

Frivik, Karen Riekeles: Overtro smittsomt? Aftenposten 1.08.97.

Geels, Antoon og Owe Wikström (1993): Den religiösa människan, Plus Ultra, Helsingborg.

Geertz, Armin W. (1996): “Begrepet religion endu engang –et deduktivt forsøg”. Chaos nr.26.

Gerber, Richard (1988): Vibrational Medicine, Bear & Company, Santa Fe, New Mexico.

Gilhus, Ingvild og Lisbeth Mikaelsson, Bente Gullvig Alver og Torunn Selberg (1999): Myte, Magi og Mirakel. Pax Forlag A/S, Oslo.

Gilhus, Ingvild og Lisbeth Mikaelsson (1998): Kulturens refortrylling. Universitetsforlaget, Oslo.

Glad i mat, 2000 (3).

Good, Bryan (1995): Medicine, rationality and experience, Cambridge University Press, New York.

Granrud, Lill (1994): Bach Blomstermedisin, Oslo, Ex Libris.

– (1996): “Bach-medisiner gjør oss positive”, Bedre Helse 1996 (2) s. 38-40.

Grossinger, Richard (1995): Planet Medicine, North Atlantic Books, Berkeley , California.

Gullestad, Marianne (1995): Kultur og hverdagsliv, Universitetsforlaget, Oslo.

Gurudas (1989): Flower Essences and Vibrational Healing, Cassandra Press, San Rafael, Ca.

Gyldendals religionshistorie (1994). Red: Jensen, Rothstein og Sørensen. Gyldendal, København.

Hahnemann, Samuel (1990):Organon.Helbredelses kunstens verktøj, 6. og endelige utgave, oversatt av Jan Als Johansen, Kolding, Thaning og Apel.

Hamilton, Malcolm B. (1995): the Sociology of Religion, Routledge, London og New York.

Hammond, Christopher (1991): How To Use Homoeopathy, Element.

Handley, Rima (1990): A Homeopathic Love Story. The Story of Samuel and Mélanie Hahnemann, Berkeley, North Atlantic Books.

Hanegraaff, Wouther J. (1996): New Age Religion and Western Culture Esotericism in the Mirror of Secular Thought, Leiden, E.J. Brill.

Harvey, Clare G. og Cochrane, Amanda (1995): The Encyclopedia of Flower Remedies, Thorsons, San Francisco, California.

Heelas, Paul (1996): The New Age Movement The Celebration of the Self and the Sacratization of Modernity, Blackwell Publishers, Oxford (trykt i 1999).

Henne (1999/8).

Hexam og Poewe (1987): Understanding Cults and New Religions .

– (1997) New Religions as Global Cultures, Westvirew Press, London.

Hole, Kjell: Statsministerens satsing, Alternativ medisin Kjære Thorbjørn Jagland: Viktig at du støtter kravet om dokumentasjon Aftenposten 22.7.1997.

HomeopatiBokhandelen katalog fra 1998.

-HomeopatiBokhandelens hjemmeside på internett http://www.sol.no/homeopati/

Howard, Judy og Ramsell, John (1990): The Original Writings of Edward Bach, The C.W.Daniel Company Limited, Saffron Walden, Essex.

Howard, Judy (1991): The Story of Mount Vernon. Home of The Bach Flower Remedies, Oxfordshire, Albry Printing CO.LTD.Wallingford-on-Thames.

-(1994): The Bach Flower Remedies Step By Step.A Complte Guide To Prescribing, The C.W.Daniel Company Limited, Saffron Walden, Essex.

Johannessen, Helle og Laila Launsø, Søren Gosvig Olesen og Frants Staugård (ed.) (1994): Studies in Alternative Therapy 1, Inrat, Odense University Press.

– (1995):Studies in Alternative Therapy 2, Inrat, Odense University Press.

Johannessen, Helle (1994):Komplekse kroppe.Alternativ behandling i antropologisk prespektiv, Akademisk Forlag, København.

Johannessen, Knut: Holes og legenes medisin. Leserinnlegg i Aftenposten 9.08.97

Johannessen, Steffen og Lise Debel Christensen, Kristian Høeg, Palle Gad og Finn Christiansen (1995): New Age –kulturstrømning eller paradigmeskift? Munksgaard, København.

Johnston, Linda (1994): Din hverdags medisin.Hva er homeopati? oversatt av Marit By Rise, Oslo, Homeopatibokhandelen og Norsk Homøopatisk Landsforening.

Jones,T.W. (1991): The Bach Flower Remedies.Positive and Negative Aspects, The C.W.Daniel Company Limited, Saffron Walden, Essex.

Jordal, Anne Lise (4.12.94): Materia Medica, forelesning på NAN.

Kaminski, Patricia og Katz, Richard (1994): Flower Essence Repertory, Flower Essence Society, Nevada City, California.

Kastebrink, Sven-Erik (1990): Homeopati til husbruk, oversatt av A.K. Gjertsen, Teknologisk Forlag, Oslo.

Kent, James Tylor (1990): Lectures on Homœopathic Philosophy, Sittingbourne,

Homoeopathic Book Service, London.

– (1989) Materia Medica of Homoeopathic Remedies, Homoeopathic Book Service, London.

– (u å.) Repertory of Homoeopathic Materia Medica with word index, Homeopathic Publications, New Delhi.

KK (ukebladet Kvinner og Klær) 2000 (8)

Kleinmann, Arthur (1980): Patients and Healers in the Context of Culture, University of California Press, USA.

– (1998): The Illness Narratives, Basic Books, USA.

Koheler, Gerhard (1989): The Handbook of Homeopathy. Its Principles and Practice,oversatt fra tysk av A.R. Meuss,Vermont, Healing Arts Press.

Kringstad, Hans: Homøopati virker ikke. Hentet fra internett, VG nettarkivet. VG 14.12.95.

Kunnskapsforlagets Fremmed-ordbok (1986)

Kvamme, Odd Jarle (red.) (1996): Innføring i alternativ medisin, Universitetsforlaget, Oslo.

Kvamme, Ellinor: Hvem tar ansvar for hva? Aftenposten 10.08.97.

Larssen, Kari Lunden (1997): Kristent livssyn og homeopati “Hvorfor homeopati ikke skal assosieres med livssyn, tro eller religion”, HomeopatiBokhandelen, Oslo.

Launsø, Laila, Skjerbæk, Kirsten og Anette Tingstad (1995): Livskraft og mennesker, Akademisk Forlag, København.

Launsø, Laila (1996): Det alternative behandlingsområde, Akademisk Forlag, København.

Lewis, James R. og Gordon Melton (ed.) (1992): Perspectives on the New Age,State University of New York Press, Albany, USA.

Lind, Mary Ann (1991): From Nirvana to the New Age. Flemming H. rewell Company Publøishers, Tarrytown, New York.

Ludvigsen, Stein H.: Forsker på homøopati. Universitas 16.10.96

Lunden, Jens (8.1.94): En introduksjon til homeopati, forelesning på NAN.

– “Vitenskapelig” hets mot alternativ medisin. Kronikk i Aftenposten 30.10.97, (hentet ned fra internett).

Lupton, Deborah (1994): Medicine as Culture, Sage Publications, London.

Madsen, Trond: –Jeg kurerer influensaen. Dagbladet 13.12.1995.

Metveit, Toralf B.: Alternativ medisin virker også på dyr. Aftenposten 29.08.97.

McGuire, Meredieth B. (1991): Ritual Healing In Suburbian America, New Brunswick og London, Rutgers University Press.

– (1992): Religion: The Social Context, Wadsworth Publishing Company, Belmont California.

Mogstad, Sverre Dag (1990): Fag og fortelling, Universitetsforlaget, Oslo.

Mørenskog, Eric: Mange kroniske syke kan hjelpes, Aftenposten 15.10.96

– Alternativ medisin , Aftenposten 31.10.96.

– Homøopatien finner trolig sin forklaring, Aftenposten 28.11.96.

Måseide, Per Helge: Omdiskutert homøopatmiddel: «Hasj light» til pasienter. Aftenposten 12. 08. 94.

Nilsen, Freddy: Helse i hver blomsterdråpe. Asker og Bærums Budstikke 23. 02. 1996.

Nordland, Ester: Advarer mot vaksine. –Barn bør smitte hverandre mot barnesykdommer. Arbeiderbladet 23.10.1996.

Norsk Akademi for Naturmedisin (NAN), annonse for skolen. VG 28.04.97

Norske Homeopaters Landsforbund og Norsk Homøopatisk Pasientforening (u.å.): Homeopati en naturlig vei til bedre helse

NOU 1998:21 Alternativ medisin, Statens forvaltningstjeneste, Statens trykking, Oslo.

Petersen, Jens-Erik Risom (1995): Nyt liv med dr. Bachs blomstermedicin, Borgen, København.

Politikens bog om Naturhelbredelse (1991): Politikens Forlag.

Ramsell, John (1991): Questions and Answers.The Bach Flower Remedies, The C.W.Daniel Company Limited, Saffron Walden, Essex.

Reisser, Paul C. og Teri K. Reisser og John Weldon (1992): New Age medisin. Rex Forlag, Trondhjem. Oversatt av Oddvar Nilsen.

Ringren, Helmer (1968): Religionens form och funksjon, Stockholm, Liber.

Romarheim, Arild (1988): Kristus i vannmannens tegn, Credo Forlag A/S, Oslo.

– (1990): Mellom kvanter og guruer, Credo Forlag A/S, Oslo.

Rothstein, Mikael (1993): Gud er blå, Gyldendal, Danmark.

Roy, Ravi og Carola Lage-Roy (1995): Homøopatisk behandling av vaksinasjonsskader, oversatt fra tysk av Børge Messel, Klitrose, København.

Røssberg, Bjørn Olav (u.å.): Referater fra forelesninger i homøopatisk filisofi, Enerett Norsk Akademi for Naturmedisin. Delt til studentene på NAN.

– (30.10.94 ): Materia Medica, forelesning på NAN.

– (13.11.94): Materia Medica, det ble også utlevert en stensil med tre sanger, forelesning på NAN.

Scheel, Olaf og Fredrik Størmer: Homøopati virker ikke, Aftenposten 23.10.96.

Schjelderup, Vilhelm (1992): Nytt lys på medisinen, Cappelen.

Schmidt, Sigrid (1997): Inner harmony through Bach Flowers, Time-Life Books, Amsterdam.

Scott, Keith A. og Linda A. McCourt (1984): Homeopati. Den potente kraften i minimumsdosen, Oslo, Dreyer.

Shepherd, Dorothy (1993): A Physician´s Posy, The C.W.Daniel Company Limited, Saffron Walden, Essex.

Skogstrøm, Lene: Homøopat-medisin uten effekt. Aftenposten 13.08.95.

Sogn, Grethe (1996): “Edward Bach blomstenes profet”, Skepsis 1996/97 (7) s. 37-42.

– (1997): “Pasienthistorier”, Skepsis internt medlemsblad, 1997 (2).

Solum, Øyvind (1995): En arketypisk homøopat,iIntervju med Andreas Bjørndal, Alternativ Nettverk 1995 (5) s. 5, 32-34.

Staugård, Frants. (u.å.) Den folkliga medicinen – svart magi eller sunt förnuft? Liber Forlag Stockholm.

Strømme, Håkon (1995): “Veien til bedre helse og sinn? Bush Flower” i Naturterapeuten nr.2 1995 s. 23.

Sveinall, Arne Tord (1995): Det virker jo…,Credo Forlag A/S, Oslo.

Svenson, Roland (1993): Samhälle medicin vård, Studentlitteratur, Lund, Sverige.

Sørensen, Per-Egil (u. å.): -Helse, trivsel og livskraft. Livsdråpen. Gir energi og helse for alle! Det norske Naturhuset. Skuiveien 147, boks 133, 1313 Vøyenenga. u.å.

-Homeopat Sørensens Resept. Slankerevolusjon med 1 års Holde-Deg-Slank-GARANTI!!! Det norske Naturhuset. Skuiveien 147, boks 133, 1313 Vøyenenga. u.å.

Taber´s Cyclopedic Medical Dictionary (1993), F. A. Davis Company, Philadelphia, USA.

Tanums store rettskrivningsordbok (1996). Kunnskapsforlaget, Oslo.

The World Wide Essence Society (WWES) ( 26. september 1995) Hjemmeside på internett.

Turner, Victor (1991): The Ritual Process, Cornell University Press, New York.

Ullman, Dana (1991): Discovering Homeopathic. Medicine for the 21st Century, Berkeley, New Atlantic Books.

Norheim, Maya, Ellingsen, Anne Britt, Ringstad, Ina og Bengt Helgesen (u.å.): Universets Blomsteressenser, Sandefjord.

Valseth, Alm: Se ut over den kjemiske horisont! Aftenposten 16.11.96

Vithoulkas, Georges (1982): Homeopati -en vetenskap? oversatt av Yvonne Tizard, Uddevalla.

– (1991): Homeopati. Fremtidens medisin, oversatt av Per Ims, Oslo, Futhark Forlag.

– (1995): En ny modell for helse og sykdom, Original tittel; A New model of Health and Disease. Oversatt til norsk av Anne Dietrichson. Homeopatibokhandelen, Oslo.

Vlamis, Gregory (1994): Rescue Remedy.The Healing Power of Bach Flower Rescue Remedy, San Francisco, Thorsons.

Vogel, Alfred (1987): Den lille doktor.

Waaler, Tor: Jagland og homøopatiens plass i Helse-Norge, Kronikk i Aftenposten 5.01.1997.

-Homøopatisk forskning, Aftenposten 7.01.97.

– Homøopatisk forskning, Debattinnlegg Aftenposten 27.1.1997.

Weeks, Nora (1991): The Medical Discoveries of E.Bach Physician, The C.W.Daniel Company Limited, Saffron Walden, Essex.

Weeks, Nora og Bullen,Victor (1990): The Bach Flower Remedies.Illustrations and Preparations, The C.W.Daniel Company Limited, Saffron Walden, Essex.

Weil, Andrew (1996): Health & Healing, Warner Books.

Wheeler, F.J. (1991): The Bach Remedies Repertory, The C.W.Daniel Company Limited, Saffron Walden, Essex.

White, Ian (1993:) Bush Flower Essences, Findhorn Press.

Whitmont, Edward (1993):The Alchemy of Healing, Homeopathiv Educational Service, Berkely, California.

Wildwood, Christine (1992):Flower Remedies, Element, USA.

-(1994): Flower Remedies for Women, Thorsons, San Francisco, California.

Wood, Matthew (1992): The Magical Staff.The Vitalist Tradition in Western Medicine, Berkeley, North Atlantic Books.

Øverbye, Bjørn Johan(1995): Den helbredende Blomster-Energi, Oslo, Grøndahl Dreyer.

————————————————————————

Noter

[1] Homeopat Lill Granrud har fast spalte i Allers. Homeopat Lene Røtterud er NHLs helsepolitiske talskvinne og har spalteplass i KK. I Norsk Ukeblad har homeopatene og akupunktørene Inger Johanne Frisell og Irene Korsmo markert seg. I Foreldre og Barn har homeopat og akupunktør Hilde Skjerve spalteplass. I Henne har homeopat Anne Grosvold spalteplass. Homeopat Dag Tveiten har sitt helsehjørne i Glad i mat. Jf. litteraturlisten.

[2] Illustrerende og dokumenterende eksempler her kan være førstesideoppslag i Arbeiderbladet onsdag 23. oktober 1996 hvor homeopat Lene Røtterud “Advarer mot vaksine. –Barn bør smitte hverandre med barnesykdommer”. Homeopat Pål Einar Berge sier til Dagbladet 13.12.1995 at han kan kurere influensa i løpet av få timer. Jf. også litteraturlisten.

[3] Det faktum at det finnes “homeopati-vakter”, et alternativ til legevakten, i noen områder av landet bidrar også til å støtte opp under denne tendensen.

[4] Hanegraaff 1996:42.

[5] Gilhus og Mikaelsson 1998:12ff.

[6] Jeg vil komme nærmere inn på materialet for oppgaven i behandlingen av kilder i del 1 og i kapittelet om det teoretiske fundament i homeopatien og blomstermedisinen i del 2.

[7]Dette gjør at skillet mellom alternativ medisin og folkemedisin ikke alltid trer frem. Jeg vil komme nærmere inn på disse begrepene i kapittelet Det medisinske landskap.

[8] A-pressens undersøkelse fra 1994 viste at 33% av dem som brukte alternativ medisin, går til homeopat. I Aarbakke-utvalgets undersøkelse fra 1997 var denne andelen steget til 37%. Jf. NOU 1998:21 s.95, 104.

[9]I følge Andreas N. Bjørndal i Kvamme (red.) (1996:95) skal det være totalt 25 000 leger som driver med homeopatisk behandling i Europa og på verdensbasis skal det være 400 000 leger. I Tyskland skal 3-4000 leger primært drive med homeopatisk behandling og i Frankrike tar 200 leger hvert år utdannelse i homeopati. (I Frankrike er det kun legene som får lov til å praktisere homeopati).

[10] Jf. “Terapeuter i nettverket”, en oversikt over alternative terapeuter i Alternativt Nettverk. I Alternativt Nettverk Nr. 1 1999 var det oppført 17 som tilbød behandling i homeopati og 16 som tilbød behandling med blomstermedisin. Jf. Sogn 1996 og Asker og Bærums Budstikke 23. 02. 1996. “Helse i hver blomsterdråpe.” Freddy Nilsen har intervjuet Tone Merete Lønnve, en homeopat som er utdannet på NAN og som har spesialisert seg på Bachs blomstermedisin.

[11] JF. Gilhus og Mikaelsson 1998:18.

[12] McGuire 1992:12.

[13] Jf. Geels og Wikström 1993:13.

[14] I følge Gilhus og Mikaelsson 1998:18f. Geertz, A. W.: “Begrepet religion endu engang –et deduktivt forsøg”. Chaos nr. 26 1996:113.

[15] Gilhus og Mikaelsson 1998:18f.

[16] McGuire 1992:12. Geels og Wikström 1993:14. Bilde: “Begrepet religion” i Chaos nr. 15. 1991:17. Rothstein 1993:19. Gilhus og Mikaelsson 1998:22.

[17] Geels og Wikström 1993:13f.

[18] ibid. s. 13.

[19] ibid. s. 14.

[20] ibid. s. 14.

[21] Jf. McGuire 1992:15.

[22] ibid. s. 13. Sitatet av Clifford Geertz er oversatt av Marianne Gullestad 1989 (4. opplag 1995):154.

[23] McGuire 1992:13.

[24] ibid. s.13.

[25]Bilde op.cit. s.18.

[26]ibid. s. 3, 16.

[27] Gilhus og Mikaelsson 1998:5 (forordet).

[28] Innenfor blant annet idrett og musikk finner vi også myter, symboler og ritualer. Forbindelsen til religion kan diskuteres og problematiseres.

[29] Jf. begrepene emic og etic note 43, 45.

[30] I følge Lisbeth Mikaelsson 1999:26f.

[31] Hexam og Poewe 1997:69f,167.

[32] ibid. s. 69.

[33]Hexam og Poewe definerer “personal myth” som en myte som transformerer en ordinær/kjedelig persons liv til en tidløs og holistisk fortelling som har universiell appell. (ibid. s. 77.)

[34] Hexam og Poewe definerer “cosmic myth” som en myte som er basert på en fortelling som relaterer mennesker til de store spørsmål. (ibid. s. 76).

[35] Mikaelsson 1999:26f.

[36] Betydningen av fortellinger i kristendommen. Jf. Mogstad 1990:117.

[37] I undervisningen på NAN var fortellinger sentrale elementer. De fungerte ofte som en introduksjon til et tema eller en problemstilling. Fortellingene er pedagogiske bærebjelker i den alternative medisinens byggverk. De bidrar til å formidle den alternative medisinens budskap og selvforståelse. I den offentlige debatt er også fortellingene til stede for å formidle og illustrere den alternative medisinens virkelighet og forståelse.

[38] Jf. Folkloristene Alver og Selberg (1992:5) har lagt vekt på fortellingenes betydning for formidling av folkemedisin gjennom muntlige fortellinger, gjennom massemedia, litteratur, bilder og reklame. Jeg synes ikke at de alltid skiller mellom alternativ medisin og folkemedisin og at begrepsbruken er litt forvirrende. Men hovedsakelig har de basert sitt materiale på folkemedisin, både når det gjelder utøvere og behandlere.

[39] Mikaellson 1999:27.

[40] Jf. kapittelet om pasienthistorier.

[41] Hamilton 1995:123f.

[42] McGuire 1992:16.

[43] Jf. NOU 1998:21 kap.7. og blant annet Johannessen (1994), Launsø (1996), Alver og Selberg (1992) og McGuire (1991).

[44] Jf. Hanegraaff (1996:4ff). Han bygger også sitt materiale på skriftlige kilder til New Age bevegelsen. Han retter fokus mot de religiøse ideene innenfor denne bevegelsen.

[45] Gilhus og Mikaelsson 1998:30 og Hanegraaff 1996:3.

[46] Hanegraaff 1996:6.

[47] Jeg har valgt å bruke denne inndeling etter inspirasjon fra Gilhus og Mikaelsson (1998).

[48] ibid. s. 24.

[49] ibid.

[50] ibid.

[51] Jf. følgende bøker utgitt av: Aadnanes, Per M. (1988): Frå moderne vantro til nyreligiøsitet. Norsk livssynsdebatt i hundre år. Arlebrand, Håkan (1993): Det ukjente. Romarheim, Arild (1988): Kristus i vannmannens tegn og Mellom kvanter og guruer (1990). Sveinall, Arne Tord (1995): Det virker jo…, Reisser, Paul C. og Teri K. Reisser og John Weldon (1992): New Age medisin. Lind, Mary Ann (1991): From Nirvana to the new age.

[52] Jf Staugård (uå), Sverre (1952) og Broch (1980). I mediene har en rekke representanter kastet seg inn i debatten mot den alternative medisinen, og spesielt fokusert på homeopatien. Flere professorer har skrevet kronikker og debattinnlegg i Aftenposten, eksempler her er Tor Waaler, Christian A. Drevon og Kjell Hole. Jf. listen over kronikker og debattinnlegg i litteraturlisten.

[53] Gilhus og Mikaelsson 1998:29.

[54] ibid. s. 21-25.

[55] ibid. s. 29.

[56] ibid. s. 30.

[57] ibid. s. 29.

[58] Hanegraaff 1996:515.

[59] Albanese “The Magical Staff: Quantum Healing in the New Age” s. 75-80.

[60] Hun studerte de fem følgende gruppende: 1) Christian healing, 2) Eastern meditation and human potential groups, 3) traditional metaphysical groups, 4) psychic and occult groups, og 5) manipulation/technique practioners.

[61] Hexam er professor i religionshistorie og Poewe er professor i antropologi. I forordet 1997:xi kommer det frem at de er “aktive kristne”, men det preger ikke boken. Rothstein (1993:253) påpeker denne siden ved forfatterne i omtale av en tidligere bok av forfatterne Understanding Cults and New Religions 1987. Irving Hexam har også skrevet et kapittel i Perspectives on the New Age (ed. Lewis og Melton). The evangelical response to the New Age.

[62]Schjelderup 1992:6.

[63]ibid. s. 8,13. ECIWO står for “Embryo Containing Information of the Whole Organism” og med dette menes det at alle levende organismer skal ha en indre struktur som er basert på et bio-halografisk prinsipp.

[64] Jf. forordet til denne avhandlingen. Undervisningen som jeg fulgte var hovedsakelig i temaene homeopati, Bachs blomstermedisin, fotsoneterapi og medisinske fag som nomenklaturlære, mikrobiologi, anatomi og fysiologi.

[65]Jf. litterturlisten.

[66]Lill Granrud har skrevetet boken Bachs blomstermedisin (1994). Forelesningen lå tett opp til denne boken. De som gikk på NAN det året, fikk én dag (=6 undervisningstimer) med forelesning i Bachs blomstermedisin. Dette var det eneste tilbudet som ble gitt i løpet av kurset og det skulle danne grunnlaget for å starte å praktisere blomstermedisin.

[67] Pasienthistoriene er en kategori fortellinger som jeg vil komme tilbake til i et eget kapittel senere i avhandlingen.

[68] Jf. Christensens artikkel i Chaos 28, 1997:53-76.

[69] Jeg vil komme nærmere inn på begrepet folkemedisin i kapittelt om Det medisinske landskap.

[70] HomeopatiBokhandelens katalog fra 1998. HomeopatiBokhandelen er som navnet lyder, en fagbokhandel med homeopatisk litteratur som spesiale. Denne har direkte tilknytning til NAN.

[71]Når det gjelder mer biografiske opplysninger, viser jeg til kapittelet om grunnleggerne. I utgaven av 1810 presenteres den homeopatiske filosofi for første gang. Den sjette og siste utgaven av Organon ble ferdig i 1842, men ble ikke gitt ut før i 1921. Jeg har brukt den danske utgaven fra 1990 og den engelske utgaven fra 1983, det er i hovedsak disse som brukes ved NAN. Jf. litteraturlisten. I følge Koehler (1989:14), skal det være en sammenheng mellom Hahnemanns valg av Organon som tittel på sin bok og Francis Bacons bok av samme tittel. Francis Bacon skal ha lagt vekt på eksperimenter som metode i vitenskapelige oppdagelser, og Koehler sier om Hahnemann: “His life work startet with an experiment.” Jf. betegnelsen Organon med Aschehougs og Gyldendals Store norske leksikon ordforklaring av begrepet bind 10 side 534 “Organon”: (gr. verktøy) brukes som en samlebetegnelse på Aristoteles logisk-vitenskapelige skrifter. Francis Bacon kalte sin nye ikke-aristoteliske metodelære for Novum Organum Scientiarum (vitenskapenes nye verktøy).

[72] James Tylor Kent (1849-1916) hadde praktisert som lege innenfor den etablerte og ekletiske medisinen før han begynte å praktisere homeopati. Jf. HomeopatiBokhandelens katalog fra 1998:5. Kents Lectures on Homœopathic Philosophy, 1990:12, og An Outline of the Life of Dr James Tylor Kent i Kents Materia Medica of Homœopathic Remedies.

[73]Kents Lectures on Homœopathic Philosophy (1990:15), utgitt første gang i 1900. Denne regnes for å være en utdypning, fortolkning og forklaring av Organon. Kents Materia Medica (1989) ble utgitt første gang i 1904. Kents Materia Medica er skrevet på bakgrunn av hans elevers forelesningsnotater og regnes for å være en klassiker og “hjørnestein” i den homeopatiske litteraturen (Forordet i Kents Materia Medica og Introduction to Kents Materia Medica). HomeopatiBokhandelens katalog fra 1998:9. Repertory u å.

[74] HomeopatiBokhandelens katalog fra 1998:4. Jf. Schjelderup 1992:252.

[75] HomeopatiBokhandelens katalog fra 1998:3. Denne boken karakteriseres som “en av de viktigste bøkene i moderne helsedebatt og brennaktuell… Er vi i ferd med å ødelegge hele menneskeheten med skolemedisinske behandlingsprinsipper?[!]”

[76] ibid. s. 8.

[77] Johnston 1994: I Takk.

[78] Røssberg karakteriserte Andreas Bjørndal som “en av de fremste homeopater i Norge”. Han er leder for European Council of Classical Homeopathy (ECCH), pressetalsmann for NHL (Norske homeopaters landsforbund), underviser i homeopati på NAN, for medisinerstudenter og sykepleiere og har en privatpraksis i Oslo. (Jf. Kvamme (red.) 1996:235.) Han var medlem i gruppen som utredet alternativ medisin i Aarbakke-utvalget, og han har skrevet et kapittel om homeopati i Innføring i alternativ medisin Kvamme (red.) (1996). Han har også skrevet flere artikler i Alternativ Nettverk. Bjørndal holder kurs i Kabbala, noe han også reklamerte med for studentene på NAN. I Alternativt Nettverk gir han til kjenne at han har vært/er tilhenger av det okkulte brorskapet Rosenkreutzerne (AMORC). Jf. Intervju med Andreas Bjørndal i Alternativ Nettverk september 1995 og en artikkel av Andreas Bjørndal om “Kabbalah” i Alternativt Nettverk november-desember 1998:81.

[79] Jf. litteraturlisten.

[80] Det finnes forøvrig mange bøker som omhandler behandling av dyr i alle størrelser. HomeopatiBokhandelens katalog (1998: 24f) tilbyr 21 titler som rommer det meste fra fugler, griser, hunder og kyr.

[81] En engelsk klassiker er Dr Margery Blackies bok Classical Homoeopathy (1990:iii og iv). Forfatteren var rektor ved det engelske fakultet for homeopati i 15 år og praktiserte ved The Royal Homoeopathic Hospital fra 1924-1981. Hun var også kjent som Dronning Elisabeths livlege. Hun var en av de mest kjente homeopater i England. HomeopatiBokhandelens katalog fra 1998:3,8.

[82] Denne boken blir i katalogen til HomeopatiBokhandelen karakterisert som “En virkelig god og omfattende innføringsbok med mange treffende illustrasjoner… Garantert god faglig.” (Min utheving.)

[83] Jf. litteraturlisten.

[84]Petersen (1995:27). Petersen har oversatt flere av Bachs sine skrifter til dansk. Han har også skrevet flere bøker om alternativ medisin.

[85]Free Thyself ble senere omarbeidet og utgitt under ny tittel Heal Thyself i 1931. The Twelve Healers and Other Remedies ble endelig utformet i 1936, kort tid før hans død.

[86] Bachs samlede skrifter er gitt ut i to samlinger. The Original Writings of Edward Bach av Judy Howard og John Ramsell regnes som den autoriserte utgaven (Petersen 1995:27). Den andre samlingen av Bachs skrifter er Collected Writings of Bach (1994).

[87]Weeks 1991:44.

[88] Jf. kapittelet om grunnleggerne og kapittelet om de terapeutiske midler. Se også forordet til den omtalte boken.

[89]Her kan Wildwoods (1994) og Øverbyes (1995) bøker nevnes som eksempel.

[90] Eks. Oversettelser: Den store urteboken, Gyldendal Norsk Forlag A/S Oslo 1990. Skrevet: Håndbok i urtemedisin, Hilt og Handsten.

[91] Harvey og Cochrane 1995:11. Wildwood 1994:27.

[92] Wildwood 1994:27 og Kaminski og Katz 1994:ix,x,64.

[93] Bush Flower Info! Arthur Strand AS Naturprodukter, Sandefjord.

[94] Jf. forordet i Universets Blomsteressenser.

[95] Jf. innledningen til denne avhandlingen.

[96]Kleinmann bruker andre betegnelser på sektorene enn vi gjør i Norden. Han bruker betegnelsene profesjonell (professional), folkelig (folk) og populær (popular). Den nordiske betydningen av ordene er lik i forståelsen av den profesjonelle sektor, men den folkelige sektor betegnes som alternativ og den pouplære sektor betegnes som folkelig Kleinmann 1980 og NOU 1998:21.

[97] Allopati var Hahnemanns betegnelse på medisinen i sin samtid, det som den gang var og som i dag anses for å være den offisielle medisinen. Betegnelsen tar sitt utgangspunkt i homeopatiens hovedprinsipp, likhetsprinsippet (Jf. kapittelet om homeopatisk filosofi). Denne betegnelsen brukes av homeopater og andre alternative behandlere den dag i dag. Betegnelsen brukes også offisielt i Frankrike, hvor en kan se skilt på de fleste gatehjørner hvor det er medisinutsalg med betegnelsene allopati og homeopati Jeg bruker flere av de ovenfornevnte betegnelser om hverandre, men jeg velger konsekvent å ikke bruke betegnelsen allopati, fordi jeg mener at den tar utgangspunkt i Hahnemanns og senere homeopaters oppfattelse av den profesjonelle medisinen, et syn jeg ikke deler. Jeg mener betegnelsen allopati reduserer den offisielle medisinen til homeopatiens motstykke utfra homeopatiens forestillingsverden og symbolkompleks (Jf. kapittelet om homeopatisk filosofi). Jf. Broch (1980:83) som påpeker at når homeopatene kaller skolemedisinen for allopati, “befinner de seg ca. 200 år tilbake i tiden”.

[98]I India vil en også finne den indiske tradisjonelle medisinen; ayurvediske behandlere. Johannessen 1994:22.

[99] På engelsk brukes også betegnelsene indigenous healing, native, folk eller popular praksis. Jf. Freund og McGuire 1995:182.

[100] Johannessen 1994:22.

[101] Healere kan også plasseres innenfor den alternative medisinen.

[102] Schjelderup 1992:kap 1.

[103] Jf. Kleinmann i Freund og McGuire 1995:183 og McGuire 1988. Det finnes også representanter for den offisielle medisinen som er interessert i folkemedisinske metoder. F. eks. kan det nevnes det populære radioprogrammet “Kjerringråd, lytterenes egne råd mot store og små plager”. Programlederne er Miriam Wicklund og dr. Aage Bjertnæs. Disse programmene har også resultert i flere bøker. (Jf. Bjertnæs i Kvamme (red.) 1996:59f) Mange kunder i helsekosten fortalte at legen hadde anbefalt “kjerringråd” og “alternative produkter” som urteutrekk. Men legen hadde understreket at virkningen ikke var vitenskapelig bevist, men at han hadde “tro” på det.

[104]Jeg vil påpeke at det er mange som driver som alternative terapeuter uten å ha noen “formell utdannelse” i det. “Formell utdannelse” må her forstås som utdannelse ved en alternativ medisinsk skole, hvor det holdes kurs og arrangeres eksamener med kursbevis og vitnemål. Det må foregå en eller annen form for sertifisering. Jf. Laila Launsø Befolkningens bruk av alternativ behandling i Livskraft og mennesker 1995:33 og Johannessen 1994:23.

[105] Aarbakke-utvalget valgte også å bruke denne betegnelsen siden den er mye brukt i Norge i dag (NOU 1998:21). Utvalget påpeker at tilhengerne av alternativ medisin foretrekker å bruke betegnelsen “medisin” mens skeptikerne foretrekker å bruke “behandling”. Den norske lægeforening vedtok på landsstyremøte i 1995 å konsekvent bruke betegnelsen “alternativ behandling” og ikke “alternativ medisin”. NOU 1998:21 side 25.

[106] Ved NAN undervises det i hovedfaget som er homeopati og støttefag som urtemedisin, Bachs blomstermedisin, ernæringslære, orientalsk medisin, auriculoterapi, reflekssoneterapi. NAN annonserer for et nytt linjevalg i VG 28.04.97. Det nye linjevalget er naturopatlinjen (biologisk medisin). Undervisningen legger vekt på økologisk medisin, ernæringslære, urtemedisin, reflekssoneterapi, øreakupunktur, kinesiologi og ulike massasjeformer.

[107] Dette gjelder f.eks. titler som homeopat, soneterapeut, naturmedisiner etc.

[108] Homeopater som er medlem av denne organisasjonen titulerer seg med Homeopat MNHL, («M» står for medlem). Dette er også noe som brukes aktivt i markedsføringen. Foreningen ble opprettet i 1930 og medlemstallet var per 1.7.97 385 fullverdige medlemmer. Medregnet studentene talte de 564 medlemmer. (NOU 1998:21 s. 122.)

[109] Denne organisasjonen ser ikke med helt blide øyne på det arbeid som NHL og akupunktørene har gjort. Disse organisasjonene har en ekskluderende profil rettet mot de som ikke har gått på de samme skoler som dem selv.

[110]Johannessen 1994:22.

[111] Kvamme (red.) 1996:16.Den nederlanske loven definerer de alternative terapeutene som illegale, men de er allikevel akseptert og utøver sin virksomhet helt åpent. En kan til og med får dekket utgiftene til alternativ behandling, hvis en er henvist fra en lege. I Tyskland finnes det alternative terapeuter som har statlig lisens. De benevnes som heilpraktiker I Tyskland er det vanlig med vannterapi, bad, kuranstalter, dietter og massasjer. Det finnes ca. 30 000 heilpraktikere som har statlig lisens og dobbelt så mange uten. En helipraktiker har fra to til tre års utdannelse. De utøver forskjellige alternative behandlingsmetoder som akupunktur, injeksjonsakupunktur, homeopati, urtemedisin, manuell behandling m.m. De kan ikke behandle smittsomme sykdommer, obstetikk eller odontologi. ibid. s. 15.

[112]ibid. s. 16. Jf. tidligere note om den alternative medisinens stilling i Nederland.

[113] Det er kun leger som har lov til å behandle sykdommer som anses for å være smittsomme og alvorlige. Under smittsomme (epidemiske) sykdommer kommer kjønnssykdommer, tuberkolose og alvorlige sykdommer er diabetes, struma, alvorlige anemier og kreft. Kvakksalverloven begrenser også andre enn legene og tannlegene i å kunne foreta inngrep, innsprøytninger og bedøvelser. Men dette har ikke fått konsekvenser for akupunktørene som behandler pasientene ved å “stikke nåler ned i huden”.

[114]For å kunne praktisere som alternativ terapeut i Danmark må en ha bodd i landet i 10 år. ibid. s. 13f.

[115]De kan ikke annonsere, men de kan behandle tilfeller av diabetes, tuberkulose, epilepsi og noen andre sykdommer. ibid. s. 14f. Schjelderup (1992:251) påpeker at homeopatien nyter offisiell sanksjon siden det homeopatisk fakultet ble opprettet i 1950 og kongefamilien støtter homeopatien.

[116]Goldstein et al. (1987) i Freund og McGuire 1995:184.

[117]Kvamme (red.) 1996:13f.

[118]Grossinger 1995:3f.

[119]Launsø 1995:20.

[120]Johannessen 1994:23.

[121]Kvamme (red.) 1996:19.

[122]Alternativmedicinkommittén i Launsø 1995:21.

[123]Launsø 1995:21. På samme måten som leger og pasienter kan forholde seg til både skolemedisinen og folkemedisinen, kan leger og pasienter forholde seg til skolemedisinen og den alternative medisinen. Jf. en artikkel i Familien nr. 11/97:102-103. Terje Eklund: “Nå går allergikere til homøopaten med pollenplagene.”

[124] McGuire 1991.

[125]Laila Launsø 1995:21.

[126]Øivind Larsen i Kvamme (red.) 1996:32.

[127]Palle Gad i New Age –kulturstrømning eller paradigmeskift? 1995:73.

[128]Alternativmedicinkommittén, 1989, rapport 1 i Launsø 1995:21.

[129]Launsø 1995:20.

[130]ibid. s. 22.

[131] Dette behovet for å utsi noe spesifikt om den alternative medisinen vil ikke bli mindre hvis vi etter hvert får en offentlig autorisasjon av noen av de retninger som vi i dag betegner som alternative. De vil jo fremdeles ha noen av de samme trekkene som de har i dag, selv om vi må forvente at det skjer visse forandringer.

[132]Johannessen 1994:24.

[133] Launsø 1995:21. Med “de andre” siktes det til alternativ medisin.

[134] ibid. s. 21.

[135] Johannessen 1994:24.

[136]Denne betegnelsen skal være brukt i Frankrike. Jf. Launsø (1995:21) og Johannessen (1994:24).

[137]Johannessen 1994:24.

[138] ibid. s. 11.

[139]Flere tilfeller har “avslørt” at naturmidlene har inneholdt (kjemiske) substanser som brukes eller klassifiseres som legemidler. Eksempler for noen år tilbake er produkter som Respira, Relaxir og Smile tabletter fra Ortis.

[140] Jf. brosjyre fra Homeopat Sørensens Resept. Hans slankemiddel skal i følge reklamen skille seg klart fra andre midler på markedet. “I motsetning til alle andre slankekurer, spiller resepten på lag med kroppen!”

[141]Johannessen 1994:24.

[142] NOU 1998:21 s. 16.

[143] Harwey og Cochrane (1995:3f, 6f) skriver om blomstermedisinens “historie”.Ullmann (1988, 1991:33f) mener at likhetsprinsippet har vært brukt i forskjellige kulturer. Hun nevner eksempler som Maya, kinesisk, gresk, indianske, asiatiske og indiske. Hun viser til Sir James George Frazers bok The Golden Bough.

[144]Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:91.

[145] Harwey og Cochrane 1995:3.

[146] Larsen (red. Kvamme 1996:32). Men en avakhet ved denne definisjonen er at ved å vektlegge at det er pasienten som velger og at det er dette som konstituerer den alternative medisinen, blir ikke vekten lagt på at den alternative medisinen er noe i seg selv; den er bare en valgmulighet i forhold til noe annet.

[147]Larsen i Kvamme (red.) 1996:32.

[148]Launsø Befolkningens bruk av alternativ behandling i Livskraft og mennesker 1995:33.

[149]Olav Bø skriver om dette i boken Folkemedisin og lærd medisin. I Norge falt denne politiske prosessen sammen med andre politiske prosesser og saker på slutten av 1800-tallet. Dette fikk betydning i forhold til de sosiale grupper i Norge og ble en konflikt mellom by og land, mellom embetsmenn og bønder, mellom unionsvenner og unionsfiender. Jf. NOU 1998:21 side 38.

[150] Launsø 1995.

[151]Kvamme (red) 1996:7 Jf. Aarbakke-utvalgets liste over en del terapitilbud i Norge i dag: NOU 1998:21(side 50-53).

[152]Launsø 1995:101.

[153] Jeg vil argumentere for dette siden. (Jf. Homeopat Andreas Bjørndals kursvirksomhet i Kabbala og hans tidligere sympatier med Rosenkreutzerne. Alterantivt Nettverk nov.-des. 1998:81 og sep.1995.)

[154]Naturomedica; her er mange av produktene fremstilt etter resept av homeopat Bernhard Jensen. Flere homeopater har vært tilknyttet virksomheten som konsulenter og selgere.

[155]Kvamme (red.) 1996:13.

[156] En undersøkelse i Sverige viste at 20% av befolkningen hadde fått behandling av en alternativ terapeut og at 70% av befolkningen var positivt innstilt til slik behandling. En dansk undersøkelse viste at flere kvinner enn menn benyttet alternativ medisin. Omlag 50% av den franske befolkningen har prøvd alternativ behandling. I Frankrike går 7% av de offisielle helseutgiftene til alternativ behandling. Nederland skal, i følge en undersøkelse fra 1977, ligge på topp i Europa når det gjelder konsultasjoner hos alternative terapeuter.
Homeopatene og akupunktørene utgjør den største gruppen alternative behandlere i Norge og Frankrike. I England er healere den største gruppen og i Tyskland er heilpraktikerne størst. I Sveits er kiropraktikk og antroposofisk medisin de mest utbredte. I USA finner vi særlig kiropraktik, osteopati og naturopati. Jf. Kvamme (red.) 1996:13-16 og NOU 1998:21 side 16.

[157] Når en ser nærmere på argumentasjonen til dem som forsvarer alternativ medisin, kan det se ut til at de slutter fra det faktum at det er en økt interesse for alternativ medisin til at den faktisk virker.

[158]I mitt klipparkiv har jeg en bunke med leserbrev, debattinnlegg og redaksjonelle artikler om homeopatien fra diverse aviser. Utvalget er tilfeldig, men kan bidra til å belyse en del av debattrundene i avisene. En kort presentasjonsrunde av noen overskrifter og noen kommentarer kan tjene som en illustrasjon: I Dagbladet 20.02.1995 kan vi lese Jaglands uttalelse fra landsmøtet om å “-Ta alternativ medisin på alvor.” Dagbladet 19.04.97 hadde førstesideoppslaget: Uhelbredelig syk, sa legene. Jagland kurert av naturmedisin. På side 10-11 i samme avis kan vi lese hvordan Jagland ble kurert av akupunktur og homeopati. Jaglands lege dr. Leif Ims står frem og forsvarer den alternative medisinen. Det har vært mange leserinnlegg i Aftenposten med argumenter for og mot homeopati og med en del henvisninger til Jagland: Homeopat Eric Mørenskog 15.10.96 Mange kroniske syke kan hjelpes, 31.10.96 Alternativ medisin og 28.11.96 Homøopatien finner trolig sin forklaring. Olaf Scheel og Fredrik Størmer, Statens institutt for folkehelse 23.10.96 Homøopati virker ikke.Lege Idar Elvemo 12.11.96 Se ut over den kjemiske horisont! Alm Valseth 16.11.96 Alternativ medisin. Professor Tor Waaler skrev en kronikk i Aftenposten 5.01.97 Jagland og homøopatiens plass i Helse-Norge. Lege og homøopat Siri Aabel (som holder på med doktorgrad på homøopati) skrev et leserbrev til Aftenposten 14.01.97 Overrasket og skuffet over Waaler. 7.01.97 skrev Tor Waaler om Homøopatisk forskning. Christian A. Drevon skrev i Aftenposten, under “I dag” 11.06.97 Alternativ medisin Kjære Thorbjørn Jagland: Viktig at du støtter kravet om dokumentasjon. 22.07.97 skrev professor dr. med Kjell Hole i Aftenposten om Statsministerens satsing. Homeopat Karen Riekeles Frivik skrev 1.08.97 et leserinnlegg med tittelen Overtro smittsomt? Dr.ing og professor i fysikk ved Norges Landsbruksskole skrev 7.08.97 Homøopati ufroenlig med fysikk. Knut Johannessen skrev et leserinnlegg 9.08.97 Holes og legenes medisin. Homeopat Ellinor Kvamme 10.08.97 Hvem tar ansvar for hva? Redaktør Arne Danielsen 15.08.97 Korstog mot alternativ emdisin. Veterinær Toralf B. Metveit 29.08.97 Alternativ medisin virker også på dyr.

[159] Det er en del homeopater som er aktive i den offentlige debatt. NHL passer også på å svare på debattinnlegg Jf. leserinnleggene i litteraturlisten. Lene Røtterud er for tiden helsepolitiske talskvinne for NHL (KK nr.8/2000).

[160] Jf. NOU 1998:21 s. 122. Borchgrevink i Kvamme (red.) 1996:47.

[161] I England skal det i følge Kvamme (1996:9, 14.) være mer enn 30 000 utøvere av alternativ medisin. I denne gruppen finner vi også en del som har formell medisinsk utdannelse. Den største gruppen av alternative terapeuter er healere, disse skal ha etablert et fast samarbeid med helsemyndighetene. Tallene er fra 1984. I Danmark anses det å være ca. 5000 alternative behandlere som praktiserer, mens det er mange som har utdanning som ikke praktiserer. Jf. Launsø 1995:107.

[162] Noen var medlemmer av flere organisasjoner. Utvalget hadde også sett nærmere på “gule sider” hvor ca., 2000 terapeutervar registrert. I denne oversikten var også enkelte terapeuter oppført flere ganger. Helsehåndboka fra 1998 hadde registrert 3000 terapeuter. NOU 1998:21 s.122f. Det er vanskelig å si hvor mange terapeuter som anvender blomstermedisin siden det ikke finnes en medlemsorganisasjon for denne gruppen og siden det finnes mange forskjellige terapeuter som bruker disse midlene.

[163] Borchgrevink i Kvamme (red.) 1996:47.

[164] NOU 1998:21 side 235. Pengene formidles gjennom Norsk Forskningsråd til Norsk forskningsfond for Alternativ medisin (NFAM).

[165] VG 14.12.95 Hans Kringstad: Homøopati virker ikke. hentet fra internett, VG nettarkivet.. Aftenposten skriver også om denne undersøkelsen 13.08.95 Lene Skogstrøm Homøopat-medisin uten effekt.

[166] Familien nr. 11/97:102-103. Terje Eklund: “Nå går allergikere til homøopaten med pollenplagene.” Her står det også litt om forskningsprosjektet til Siri Aabel.

[167] Universitas 16.10.96 Stein H. Ludvigsen “Forsker på homøopati”.

[168] NOU 1998:21 s.98ff og Christie 1991:kap.2.

[169]Launsø 1995:110.

[170]ibid. s. 106.

[171] Jagland kan vel også sies å tilhøre denne kategorien. I kapittelet om pasienthistorier skal jeg se nærmere på denne typen fortellinger.

[172] Jf. litteraturlisten.

[173] Jf. Christensen 1997: 54f. Hun har i sin artikkel om L. Ron Hubbard tolket hans hagiografi.

[174] Jf. Hexame og Poewe 1997.

[175] Jf. Christensens op. cit. s. 55f.

[176] Schjelderup 1992:236.

[177]Hahnemann studerte medisin ved Universitet i Leipzig fra 1775. Dette universitetet var velkjent for medisinstudiet, men det var ikke mulig å få medisinsk praksis der. Etter to års intensive studier flyttet han til Wien for å få den kliniske erfaring som han ønsket. I Wien fortsatte han sine språkstudier samtidig som han jobbet i et bibliotek. Han fullførte sin medisinske utdannelse i Erlangen i 1779. Wood 1992:37f og Schjelderup 1992:237.

[178]Wood 1992:37. Vitholukas 1991:11. Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:92.

[179] Weeks 1991:9f.

[180] Øverbye 1995:19. Granrud 1994. I følge Weeks (1991:13) skal Bach ha vært i tvil om han skulle bli “prest” eller lege. Han mente at den formen for helbredelse som han søkte, kanskje hadde mer til felles med Kristus, “the Great Healer”, som helbredet kropp, sjel og ånd. Men han bestemte seg for å studere “alle kjente helbredelsesmetoder”.

[181] I følge Granrud (1994:12) studerte Bach medisin ved Universitetet i London og fikk legediplom i 1912. Etter at han var ferdig med sin utdannelse, jobbet han som forsker ved samme universitet. Weeks (1991:15) spesifiserer dette nærmere. Han fikk “the Conjoint Diploma of M.R.C.S., L.R.C.P. i 1912, the degrees of MB., B.S. in 1913, andf the Diploma of Public Health (D.P.H. Camb.) in 1914.”

[182] Jf. Christensen 1997:55f.

[183] Schjelderup 1992:238. Kastebrink 1990:10. Granrud 1994:13. Weeks 1991:19. Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:92.

[184] Vithoulkas (1992:12) siterer Hahnemann: «Min samvittighet forbød meg å søke å helbrede syke når usikkerheten var så stor, så jeg viet min tid utelukkende til kjemi og litterære sysler.»

[185] Schjelderup 1992:237.

[186] ibid. s. 238f. Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:92.

[187] Wood 1992:41.

[188] ibid. s. 41f.

[189] Granrud 1994:13. Weeks 1991:19.

[190] Weeks 1991:19, 23. Se neste note for kommentar. Granrud 1994:13f. Vlamis 1994:11.

[191] Weeks (1991:23) hevder at vaksineringen under første verdenskrig var uoffisiell, men det er allikevel rart at ingen av mine skolemedisinske kilder nevner ett ord om Bach og hans vaksiner!

[192]Granrud 1994:14.

[193] Øverbye 1995:21. Granrud 1994:14.

[194] Materia Medica er en fortegnelse over legemidler. Danciger 1998:84. Wood 1992:42. Hahnemann skrev sin første artikkel om likhetsloven i 1796. «Essay on a New Principle for Ascribing the Curative Powers of Drugs, with a Few Glances at Those Hitherto Employed.» Denne ble offentliggjort i «Journal der practischen Arzneykunde.»

[195]Wood 1992:54.

[196]Røssberg u.å: 7.

[197]Dette materialet ble etter hvert samlet i en Materia Medica, en oversikt over legemidler. Arbeidet med å prøve ut “gamle og nye stoffer” fortsetter den dag i dag og sammen med Hahnemans observasjoner er dette en viktig del av homeopatenes grunnlag for å stille en diagnose.

[198] Bjørndal i Kvamme (red.) 1996.

[199] Schjelderup 1992:237, 241f.

[200] Bruk av mytebegrepet er her inspirert av Rothstein 1993:76f.

[201] Wood (1992:41f) påpeker at Hahnemann så på likhetsprinsippet som en guddommelig lov.

[202]Wood 1992:45. Schjelderup 1992:238. I følge Øverbye (1995:21) betalte apotekerne i Wien små barn for å kaste stein på Hahnemann og legene krevde å få ham avsatt som lege.

[203] Wood 1992:48f. Handley 1990.

[204] Weeks 1991:21ff.

[205] Granrud 1994:14f.

[206] ibid. s. 15.

[207] Det greske ordet nosos betyr sykdom. Det engelske ordet nosotheraphy betyr å behandle en sykdom ved å tilføre en mikroorganisme i kroppen. Taber´s Cyclopedic Medical Dictionary 1993:1320.

[208] I homeopatien brukes alle typer stoffer, selv stoffer som anses for å være giftige, f.eks arsentikk.

[209]Weeks 1991:35f.

[210]ibid. s. 41ff.

[211]ibid. s. 36, 41.

[212] ibid. s. 39.

[213] ibid. s. 40. Granrud 1994:15f.

[214]Granrud 1994:16. Bachs familieliv blir ikke fremstilt så åpent som Hahnemanns. Det at Bach skal ha vært gift to ganger og at han hadde barn kommer nesten aldri frem. I følge Wildwood (1994.22) blir de fleste detaljer om Bachs privatliv holdt hemmelig av de som kjente ham fordi de ønsker å være lojale mot hans minne. Wood (1992:185, 188) påpeker også at det derfor ikke er så mange detaljer av Bachs privatliv som er kjent. Bach skal ha forlatt legepraksis, kone og barn da han forlot London for å søke etter helbredende planter. Weeks skal ha unnlatt å nevne denne typen detaljer fra Bachs privatliv.

[215]Petersen 1995:13.

[216]ibid. s. 13.

[217] Flere representanter for blomstermedisinen har tatt opp denne tradisjonen etter Bach. Ian White (1993:) skirver i sin bok Bush Flower Essences om mange personlige erfaringer med meditasjoner, kanaliseringer og “tilfeldige” møter med personer som har bidratt til at han har funnet frem til nye blomstermidler.

[218] Øverbye 1995:22f. Øverbye er lege, tilhenger av blomstermedisin og forfatter av boken Den helbredende Blomster-Energi.

[219] White 1993:4.

[220]Her nevnes Hahnemann, Boericke og Kent . Jf. introduksjonen til Boericke (1993: xiii) og “An Outline of the Life of Dr James Tylor Kent” i Kents Materia Medica of Homœopathic Remedies.
Nic. Aagaard Sverre så på homeopatien som “en fantasifull og så å si helt grunnløs tankekonstruksjon” og han hadde ikke helt tro på at medisinen var tjent med en professor i homeopati, sitatet nedenfor kommer fra hans bok om farmasiens historie: “En av hans [Hahnemann]mest entusiastiske tilhengere var professor Gøran Wahlenberg i Uppsala, som for alvor foreslo opprettet et professorat i homøopatisk legekunst.” (1952:85. Min kursivering).

[221] Schjelderup 1992:251f. Encyclopedia Americana side 325:Homeopathy. I følge Weil (1996:24) praktiserte en sjettedel av den medisinske profesjonen homeopati, noe som tilsvarte 15 000 homeopater. I 1923 var det bare to homeopatiske skoler igjen i USA.

[222] Schjelderup 1992:251. The United States, the American Institute of Homeopathy ble grunnlagt i 1844. (Encyclopedia Americana side 325:Homeopathy.)

[223] Weil 1996:22f.

[224] Jf. Mogstad 1994:118.

[225] Albanese 1991:135.

[226] Hjalmar Helleday i forordet til Burnett 1905:7-10.

[227] Scott og McCourt 1984:87-93. Bjørn Olav Røssberg i Scott og McCourt 1984:122f.

[228] Leserinnlegg i Aftensposten 15.8.97 Homøopati, Korstog mot alternativ medisin av red. Arne Danielsen, Oslo.

[229] Kronikk i Aftenposten 30.10.97, (hentet ned fra internett) Jens Lunden “Vitenskapelig” hets mot alternativ medisin.

[230] Weil (1995:25). Weil er lege og forfatter av bøker om altenraitv medisin. Weil vektlegger den intellektuelle (filosofiske) trusselen som homeopatien innebærer for den etablerte vitenskapelige medisinen. Den filosofiske utfordringen ligger i at homeopatisk teori og praksis legger vekten på en ikke-materiell virkelighet i motsetning til den etablerte medisinen som anses som materialistisk.

[231] Omtalen av boken er hentet ut fra HomeopatiBokhandelens hjemmeside på internett http://www.sol.no/homeopati/.

[232] HomeopatiBokhandelens katalog fra 1998:8.

[233] Mary Ann Lind (1991:107) advarer kristne mot å søke alternativ behandling: “Anyone considering various aspects of holistic health must bear in mind their origins in Eastern mysticism as well as the influence of the occult within holistic health.” Reisser (m.fl) (1992:147ff) er skeptiske til homeopatien, selv om den blir praktisert av “evangeliske kristne”. Skepsisen har sin rot i at dette må anses som “New Age-medisin” som liker å manipulere med usynlige energier. Men forfatterne mener også at det en en rekke fellestrekk mellom Hahnemanns lære og den kristne læren om blant annet arvesynden, og at Hahnemann beskrives som “puritansk kristen” av Richard Grossinger [Jf. litteraturlisten] og som “en dypt religiøs mann, fordypet i Swedenborgs mystikk” av Andrew Weil [Jf. litteraturlisten]. Forfatterne påpeker at “Noen få ivrige kristne hevder at Hahnemanns system er en gave fra Gud, et svar på det medisinske etablerte system, som de betrakter som et uttrykk for sekulær humanisme. Andre, vi iberegnet, er urolige overforhomøopatiens lettvinte adopsjon av New Age-medisin og det man de facto støtter tanken om universal energi. I dagens homøopati blir ofte New Age-oppfatningen av den mystiske livsenergi benyttet som en forklaring på denne praksis.” (ibid:151) cand. philol (hovedfag i kristendom) Arne Tord Sveinall (1995:62) gir til uttrykk at homøopatien representerer en spennende tankegang og han mener at “Teologisk vurdert er nok homøopatien den av de alternativmedisinske metoder som har avstedkommet minst kritikk.” Han tilføyer at mange allikevel deler skolemedisinens skepsis.

[234] Katalogen til HomeopatiBokhandlen 1998:27. Det er interessant at den kristne litteraturen har tilsvarende lister og argumenter mot New Age og alternativ medisin. Her møter vi bibelske og teologiske referanser og argumenter. Jf. Reisser (m.fl.) (1992:21-29). I denne boken blir 10 påstander om tro i den nye medisinen gjennomgått.

[235] Bjørndal (Kvamme red. 1996:108-113) har satt opp fjorten punkter over de hyppigste argumentene mot homeopatien, og mener å avkrefte disse argumentene. Han skirver at han har lagt merke til at“…det er de samme personene som uttaler seg negativt om homeopati i aviser, radio og tv. Det er de samme personene som står bak 90% av alle artikler. De står frem som eksperter, men baserer sine holdninger på manglende kunnskaper… Motivene bak debattene spenner fra livssyn og overbevisning på den ene ytterfløyen til bekjempelse koste hva det koste vil på den andre.”

[236]Kent 1990:10.

[237]Hahnemann Organon (1990:9). Encyclopedia Americana side 325: Homeopathy. Schjelderup (1992:249) skriver at Hahnemann ga ut fire opplysningsbrosjyrer i forhold til epidemien som ble spredd ut over Tyskland. Disse ble stanset av myndighetene, men spredd til andre land. Hahnemann hadde påstått at kolera var en smittsom sykdom, noe som de medisinske autoriteter på den tid ikke trodde, men som homeopatene sier ble dette bekreftet av forskningen på slutten av 1800-tallet. Som vi ser, og som vi skal komme tilbake til senere i dette kapittelet, så var homeopatene forut for sin tid.

[238] Duin og Sutcliffe 1993:83.

[239] Nic. Aagaard Sverre 1952:85.

[240] Weil 1996:20.

[241] Bach tok ikke betalt for sine konsultasjoner og “ga bort mer enn han hadde”. Weeks 1991:46. Granrud 1994:21.

[242] Vithoulkas 1991:10. Weil (1996:12) ser på Hahnemann som “one of the greatest heroes of modern medicine”.

[243]Hahnemann Organon (1990:9). Det siktes her til hans uttalelser om betydningen av arbeids- og boligmiljø, kost, livsinnstilling og det helhetssyn som ligger bak hans lære. Bjørndal Homeopati i Kvamme (red.) 1996: 92.

[244]Bjørndal Homeopati i Kvamme (red.) 1996:93.

[245] Weil 1996:14. Schjelderup (1992:236) mener at Hahnemann fortjener en av de fremste plasser i medisinen, uansett hva en måtte mene om homeopatien. Hahnemann bidro til å utvikle medisinen i en vitenskapelig retning, han reformerte farmakologien, han var en pioner når det gjaldt hygiene, human behandling av sinnsyke og foregrep en mikrobiologisk forståelse av epidemiske sykdommer.

[246] Schjelderup 1992:250.

[247] ibid.

[248] Petersen 1995:23. Vlamis 1994:40, 52. Dr. Margery G. Blackie, Dronning Elizabeths tidligere lege brukte både homeopati og Bachs blomstermedisin. Dr. Charles K. Elliott, Blackies assistent og tidligere Dronning Elizabets lege også han brukte homeopati og blomstermedisin.

[249] Jf. innledningen til denne avhandlingen og listen over leserinnlegg i litteraturlisten.

[250]Hahnemann Organon 1990:12.

[251]Kent 1990:9.

[252]Introduksjonen til Kents Lectures on Homœopathic Philosophy 1990:3. Kent fikk stor innflytelse over homeopatien i USA, og hans indre krets av studenter forgudet sin lærde og elskede mester. I 1910 organiserte de seg i The Society of Homœopathicians og de utga magasinet The Homœopathician. De ønsket at «…the master’s messages might more readily reach all, and through them he disseminated by their own practice of pure Homœopathy…» (ibid:9).

[253]Introduksjonen til Kents Lectures on Homœopathic Philosophy 1990:3.

[254] Vlamis 1994:41. Petersen 1995:24.

[255] Weeks 1991:11.

[256]Kent 1990:11.

[257] Weil 1996:21. Wood 1992:140.

[258] Jf. Hexam og Poewe (1997:115) og siste kapittelet om pasienthistorier.

[259]Introduksjonen til Kents Lectures on Homœopathic Philosophy 1990:5.

[260]Kent 1990:14.

[261]Som eksempler kan jeg nevne at Bach betegnes som visionary physican i Wildwood (1994:14), og Kohler (1989:225) skriver at Hahnemann var en “man of vision”.

[262]Kent 1990:15.

[263] Albanese 1991:135.

[264]Petersen 1995:47ff.

[265] Parallellen til Muhammeds syn på seg selv er interessant.

[266]Howard 1991:18.

[267] Grossinger 1995:253.

[268]Wildwood 1994:14.

[269] Petersen 1995:46, 58.

[270]Bach i Masonic Lecture, «given to a masonic gathering, October 1936». I Collected Writings of Edward Bach (1987:11). I The original Writings of Edward Bach ved J.Howard og J. Ramsell 1990:164 finner vi ikke den samme innledningen til teksten. Bach skriver at midlene blir brukt i de fleste land i verden.

[271] Chancellor 1993:28.

[272] Øverbye 1995:59.

[273] ibid. s. 59.

[274] The original Writings of Edward Bach ved J.Howard og J. Ramsell (1990:169, 172ff). Bach skrev flere brev til sine nære medarbeidere hvor han ga uttrykk for at hans jordiske liv gikk mot slutten. Han forberedte hvordan og hvem som skulle overta arven etter ham. Nora Weeks hadde hans fulle tillit i arbeidet med å beskytte “the purity of the work”. Blant annet skrev han til Mr. Daniel som utga hans skrifter at Nora Weeks skulle få overført overskuddet av boksalget. Han avsluttet dette brevet med følgende ord: “The work I have put before you is Great Work, is God’s Work, and heaven only knows why I should be called away at this moment to continue to fight for suffering humanity.” I et brev til Victor Bullen skriver Bach at han finner det nødvendig å “go into temporary solitude”. I et brev til Dr. Bach’s Team skrev Bach “There are moments such as this when I am expecting a summons to where I know not. But if that call comes as it may any minute…” Vi ser at Bach forberedte sine medarbeidere på at han ventet på at livet på jorden skulle opphøre.

[275]Howard 1991:18.

[276]Jf. Matteus 16:21, 17:22-23, 20:18-19, Markus 8:31 og Lukas 9:22.

[277] Weeks 1991:122.

[278] White 1993:4.

[279] ibid.

[280] Howard og Ramsell 1990:179.

[281] Øverbye 1995:25.

[282] Harvey og Cochrane 1995:247.

[283] ibid. s. 82.

[284] Ullmann 1991. Vitholukas 1991 og 1995.

[285] Weeks 1991:10f.

[286]Howard 1991:38.

[287]Bullen og Weeks 1990:9.

[288]Nora Weeks, 16th June 1977 i Bullen og Weeks 1990:5.

ibid. s. 5. I kapittelet om terapeutiske midler vil jeg komme nærmere inn på de rituelle tabuene.

[290]ibid. s. 6.

[291] Howard 1991:38.

[292]Vlamis 1994:156.

[293] Selve navnetrekket “Edward Bach” har blitt et registrert varemerke. Men som vi skal se, medfører det ikke noen garanti på at midler som fremstilles på lisens skal ha den samme effekten som de som fremstilles på Monut Vernon. Navnet i seg selv har ingen medisinsk verdi…

[294]Vlamis 1994:155f.

[295] Jf. Sverre Dag Mogstad 1994. I sin bok utdyper han et syn på og en teori knyttet til «Den bibelske fortelling».

[296] Jf. Hexam og Poewe (1997:115). De redegjør for profetenes betydning i den abrahamske tradisjonen og innenfor de nye religionene.

[297] Kohler 1989:224f. Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:93.

[298] Øverbye (1995:21f) siterer sin venn homeopat Jens Homlsen.

[299] Vithoulkas 1991:9.

[300] HomeopatiBokhandelens katalog fra 1998:5.

[301] Hahnemann 1990:§28 side 57.

[302] Kunnskapsforlagets Fremmed-ordbok 1986:86dogme. Dogmer defineres som en «påstand som kreves antatt som uomstøtelig sann (uten særlig bevis), og som det bygges videre på».

[303] Hahnemann 1990:§24 side 55.

[304]Striden handler i stor grad om potensvalget. Med dette siktes det til om terapeuten er tilhenger av å ordinere lav, middels eller høy potens. Det er også uenighet om en kun skal ordinere “rene homeopatiske midler” eller kompleksmidler (homeopatiske midler som er satt sammen av flere homeopatiske midler og/eller andre stoffer som f eks urter). Uenigheten gjelder også om en kun skal bruke homeopatiske midler, eller om en også skal benytte seg av andre terapeutiske midler og metoder, f. eks urter, kosttilskudd, blomstermedisin og soneterapi. De forskjellige skolene kan også klassifiseres etter tradisjonelle kategorier som fundamentalister, konservative, moderate og liberale. Eksempelvis vil en fundamentalistisk tradisjon ta de homeopatiske prinsippene bokstavelig og legemiddelbildene i Materia Medica vil bli faste typemønstre som klassifiserer pasientene. Vi ser også den motsatte tendensen, som kan betegnes som en moderat fortolkning av de homeopatiske prinsippene. Her står ikke autoritetene like godt befestet, og det er forsøk på å tillempe dem. Vi finner også synkretister blant homeopatene, i betydningen homeopater som bruker andre terapeutiske midler og metoder i tillegg til de homeopatiske. Homeopatien og det prinsippet som ligger innebygget i selve betegnelsen homeopati kan trues innenfra av en homeopatisk retning som betegnes som komplekshomeopatien. Ser vi betegnelsen homeopati som et symbol som bærer mening, ligger det i kortene at det også kan miste sin kraft og styrke som meningsbærer og da vil miste sin funksjon. Komplekshomeopatiens teorier og foreskriving av midler forholder seg ikke strengt til likhetsprinsippet. Tilhengerne av den rene form for homeopati ser på komplekshomeopatien som en vranglære som har mer til felles med allopatien enn homeopatien. Ved at representanter for homeopatene ikke overholder den rene læren, kan det stilles spørsmål ved prinsippene og midlene, noe som igjen kan oppfattes som et angrep på selve grunnprinsippet. Betegnelsen og symbolet homeopati, som i utgangspunkt holdt dem sammen, kan miste sin kraft og sammenbindende funksjon og splitte homeopatene. Tilhengerne av den “rene homeopatien” vil mene at den rene læren må beskyttes og den beste måten å gjøre dette på er ved å holde seg til likhetsprinsippet. Det å overholde prinsippet blir med andre ord et symbol på lærens renhet, dens sannhet og ufeilbarlighet.

[305] Koehler 1989:225.

[306] Røssberg u.å. s.8.

[307] Likt helbreder likt, også betegnet som likhetsprinsippet.

[308] Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:91. Scott og McCourt 1984:11. Schjelderup 1992:235.

[309] En kan stille spørsmål ved om dette prinsippet i realiteten har den fortid som homeopatene forsøker å etablere. Finnes det en homeopatisk tradisjon opp gjennom historien? Jf. spørsmålet om den alternative medisinens alder i innledningen.

[310] Schjelderup 1992:236. Scott og McCourt 1984:12.

[311]De fleste betegnelser på den såkalte alternative medisinen tar sitt utgangspunkt i den etablerte medisinen og definerer de andre utfra den, ofte i nedsettende betydning. Eksempel her er den betegnelsen som jeg bruker; “alternativ medisin”, den andre medisinen, uoffisiell medisin m.m. Betegnelsen brukes i flere sammenhenger; allopatisk behandling, -medisin og -lege.

[312] Hahnemann 1990:18.

[313] Scott og McCourt 1984:12.

[314] McGuire 1992:190.

[315] Det er vanlig at homeopater fortolker mennesker i lys av Materia Medica. Jeg vil komme nærmere inn på dette i kapittelet om homeopatiske piller og dråper med blomstermedisin.

[316] Homeopatene mener at dersom symptomene blir verre etter at en har startet med en homeopatisk kur, skyldes det en reaksjon på middelet, noe som betegnes som “førstegangsforverring”. De ser på dette som en reaksjon som kan sette i gang en positiv prosess som kan føre til helbredelse. I følge denne læren kan gamle symptomer blusse opp og bli verre før symptomene forsvinner.

[317] Hahnemann 1990:18 (forordet til sjette utgaven av Organon).

[318] ibid. s. 74.

[319] ibid. s. 18.

[320] ibid. s.:74.

[321] Bjørndal i Kvamme. (red.) 1996:98

[322] Legemiddelforsøk på friske mennesker.

[323] Kastebrink 1990:12. Jf. Whitmont 1993:3f.

[324] Eliade i Encyclopedia of Religion “Symbolism” s.198-208, sitat fra side 206.

[325] Whitmont 1993:4.

[326] McGuire 1992:36f,178.

[327] Jf. Sogn 1997. Gurudas (1989), Kaminski og Katz (1994),White (1993) og Harvey og Cochrane (1995).

[328] Petersen 1995: 47.

[329] Jf. Grossinger 1995:253.

[330] Granrud 1994:10.

[331] Øverbye, som kan beskrives som en stor tilhenger av blomstermedisin, refererer i sin bok Blomster-energi (1995:25) til en samtale med “en kjent norsk homøopat” som betegner blomstermedisinen som “Mikke-Mus-medisin” og som ren overtro. Øverbye misliker denne karakteristikken, og polemiserer mot den i en bok hvis mål er å: “få samtiden til å innse at de oppdagelsene som Bach gjorde kan helbrede mennesker i dag”.

[332] Schmidt 1997:7. Damian 1986:1.

[333] Damian 1986:3f.

[334] Ramsell 1991:40.

[335] Granrud 1994:18.

[336] Albert Steffen i Kaminski og Katz 1994:v.

[337] Jeg vil komme nærmere inn på menneske- og sykdommssyn i neste kapittel.

[338] Schmidt 1997:14.

[339] Kaminski og Katz 1994:iv (Acknowledgments).

[340] Petersen 1995:26.

[341] Wildwood 1994: 12f.

[342] Wood 1992:148.

[343]Innenfor det alternative medisinske felt finner vi et mangfold av forestillinger om kroppen. Dette mangfoldet betegner antropologen Helle Johannessen (1995:42) som kropsbilleder, alternative kroppe og komplekse kroppe og sosiologen Laila Launsø bruker betegnelsen multidimensjonale kropper. Disse betegnelsene skal prøve å gi rom for ulike alternative syn på mennesket. Utgangspunktet er en pluralistisk virkelighet med valg mellom ulike medisinske systemer med ulike forståelser av kroppen.

[344]Forelesninger på NAN tok dette utgangspunktet. Fremstilling av alternativ medisin i ulike fora og medier som debatt- og leserinnlegg, artikler, brosjyrer og litteratur tar også ofte dette utgangspunktet.

[345]På den første forelesningen for studentkullet som startet på NAN den 8.1.94, ga Jens Lunden en introduksjon til den homeopatiske verden ved å befeste homeopatiens menneskesyn i forhold til skolemedisinen.

[346]Jf. Vithoulkas 1982:52ff og 1995:42-55. NB! Denne tredelingen kjenner vi igjen fra Platons idealstat og Dumezils inndeling.

[347]Ullmann (1991:xxiii) gir i sin bok et eksempel ved å vise til obduksjonen av Elvis. Denne viste at han på det tidspunkt hvor han døde tok legemidler for ni forskjellige sykdommer. Ullmann påpeker at det ikke på noen måte kan være en fornuftig medisinsk grunn for en slik medisinering.

[348] Det er en vanlig oppfattelse at den etablerte medisinen ikke opererer med et “sjelsbegrep”, men at den konsentrerer seg utelukkende om den menneskelige organisme.

[349]Hahnemann 1990:§15.

[350] Vithoulkas (1991:4) mener å finne støtte for denne tanken i andre kulturer. Selv om denne kraften, som kineserne kaller for “Chi” og hinduene for “Prana”, ikke er oppdaget ennå og dermed heller ikke observert eller målt vitenskapelig, så hevder Vithoulkas at “hver og en av oss vet at den virker i oss”.

[351]Jf. Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:103. Røssberg stensil s. 14. Hahnemann 1990:§15 s. 52.

[352]I soneterapien og akupunkturen kan ulike kroppsdeler gjenspeile helheten i kroppen. Vi kan også uttrykke dette som at symptomer generelt skal behandles som del av en helhet. Det er ikke en del av kroppen som er syk og som skal behandles, men hele kroppen.

[353]Vithoulkas 1991:4.

[354]Hahnemann 1990:10 (forordet).

[355]Bartfai-Bjørndal i Alternativt Nettverk 1997:2 side 15.

[356]Sharma i Johannessen, Helle og Laila Launsø, Søren Gosvig Olesen og Frants Staugård (ed) 1995:42.

[357]ibid. s. 38.

[358]Johannessen 1995:43. Begrepene er vanlige innenfor medisinsk forskning som har en humanistisk forankring.

[359]ibid. s. 43f.

[360]ibid. s. 44.

[361]Denne setningen, om at det ikke finnes sykdommer, bare syke mennesker er viktig i den homeopatiske forståelsen av sykdommer og hvordan de skal behandles. Rousseau skal ha sagt at det ikke finnes noen sykdommer, bare syke mennesker. Hahnemann skal ha blitt oppdratt etter Rousseaus prinsipper. (Danciger 1988:83).

[362]Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:104.

[363] Jf. Vithoulkas (1995:29f, 120, 134.) Hahnemann 1990:§11. På en forelesning 8.1.94 refererte Jens Lunden til Hahnemanns uttalelse om at «Sykdommen er summen av den sykes symptomer. Intet annet.»

[364]Mens symptombildet er pasientens symptomer (naturlig sykdom), så er legemiddelbildet de symptomer som legemiddelet kan frembringe hos et friskt individ (kunstig sykdom). Hahnemann brukte disse betegnelsene i Organon.

[365] Homeopater snakker også om konstitusjonsmidler. Disse midlene foreskrives på et overordnet psykologisk grunnlag som også viser seg på den måten som symptomer manifesterer seg i den menneskelige organisme. Disse midlene ordineres ved kroniske sykdommer i motsetning til akutte sykdommer som ikke behandles konstitusjonelt, fordi det da vil sette i gang for store prosesser, i følge de homeopatiske teorier.

[366]NB! Pillene skal virke på den samme måten, de skal kunne ha evnen til å kunne kommuniserer med kroppen.

[367]Bartfai-Bjørndal i Alternativt Nettverk 1997:2 side 14.

[368] Vithoulkas (1995:121) understreker at dette prinsippet representerer det største skillet mellom den etablerte og alternative medisinen.

[369] Lupton 1994:54-71. Johannessen 1994:150.

[370]Vithoulkas 1991:5.

[371]Sharma i Johannessen, Helle og Laila Launsø, Søren Gosvig Olesen og Frants Staugård (ed.) 1995:39.

[372] Jf. artikkelen “Diseases and Cures” i Encyclopedia of Religion s.366-370.

[373]ibid.

[374] Bartfai-Bjørndal i Alternativt Nettverk 1997:2 side 15.

[375] Røssberg u. å. s. 19, 22.

[376]Hahnemann 1990:§ 53 s. 74.

[377]ibid. §26.

[378] Hering kom frem til sine lover etter å ha kartlagt hvordan sykdommer utviklet seg fra helse til kronisk sykdom og tilbake til helbredelse. Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:103

[379] Røssberg (u. å. s.20) gir et eksempel på denne loven: “F.eks. reumatisk feber-tilfelle starter med smerter og opphovning av ekstreme ledd, deretter leddene nærmest kroppen, deretter slår sykdommen seg på hjertet. Ved helbredelsesprosessen helbredes hjertet først, deretter de store ledd nærmest kroppen, deretter de perifere ledd.”

[380]Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:103f. Røssberg (u. å. s.17, 19, 22) viser til Herings lov om at symptomene følger visse normer og at de vil forsvinne i motsatt rekkefølge av den de oppstod i. Han mener at “[d]ette gjelder all sann helbredelse, hvor det ikke bare dreier seg om å lindre og/eller dempe symptomer.” Homeopatene mener at akutte sykdommer alltid helbredes i reversert orden.

[381]Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:104.

[382]ibid.

[383]Schjelderup 1992:243.

[384]ibid. s. 239.

[385]Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:103.

[386]ibid.

[387] Det er også vanlig å skille mellom individuelle lidelser og kollektive lidelser (epidemier).

[388]Hahnemann 1990:§ 72.

[389]Røssberg u. å. s.17. Forelesning av Andreas Bjørndal 13.3.94.

[390]Bartfai-Bjørndal i Alternativt Nettverk 1997:2 side 15.

[391]ibid.

[392]ibid..

[393] Forelesning av Andreas Bjørndal 13.3.94 og Røssberg u. å. s.17.

[394] Jf. Herings helbredelseslover.

[395]Hahnemann 1990:10 (forordet).

[396] Bartfai-Bjørndal i Alternativt Nettverk 1997:2 side 14.

[397]ibid. s. 14f.

[398]ibid. s. 15.

[399]ibid.

[400]ibid.

[401]ibid.

[402]ibid. Jf. Alice A. Baileys Esoteric Healing s (1953, 13. utg. 1993:70, 301).

[403]Bartfai-Bjørndal op. cit.

[404]ibid. s. 15f.

[405]Hahnemann 1990:72.

[406] Behing, Angela i Alternativt Nettverk 1997:2 side 38ff.

[407] Forelesning ved Andreas Bjørndal 13.3.94.

[408] Behing op. cit.

[409]Vitholukas 1991:30,32. Kent 1990:22.

[410] På det åndelige plan plasseres skjebnen og man bruker det indiske uttrykket karma. Blant de psykiske årsakene ser man sorg, glede, sjokk, psykisk stress og konfrontasjoner. De fysiske årsakene kan være smitte, skader, forurensning, tilsetningsstoffer, radioaktivitet og værforhold som vind, kulde og fuktighet. De arvelige årsaker kan være arvelige sykdommer, arvelige psykiske og/eller fysiske svakheter og dysfunksjoner eller miasmer og dyskrasier. Blant de sosiale årsakene kommer livsstil og miljø, noen av disse årsakene har man kontroll over andre har man ikke. Forelesning 13.3.94 ved Andreas Bjørndal.

[411] Granrud 1994:15. Granrud i artikkel om blomstermedisin i Bedre Helse. 1996:2 s. 8. Damian 1986:1,3.

[412] Damian 1986:50.

[413] ibid. s. 57.

[414] Schmidt 1997:10f.

[415] Petersen 1995:50.

[416] Bach i skriftet Ye Suffer from Yourselves i Howard og Ramsell 1990:59.

[417]Petersen 1995:49.

[418]Bach op. cit. s. 63.

[419] Petersen 1995:56f.

[420] Jeg minner om at antall midler i homeopatien er tilnærmet “ubegrenset”. En kan tenke seg at nesten alle stoffer kan fremstilles som homeopatiske legemidler.

[421] Damian 1986:3. Granrud 1994:20.

[422] ibid.

[423] Damian (1986:3f) selv knytter disse kategoriene og blomstermidlene til astrologiske termer som «the twelve signs of the zodiac». Vi har med andre ord fått et mønster med korrespondanse mellom en sinnsstemning, et blomstermiddel og et astrologisk stjernetegn.

[424] ibid. s. 4.

[425] Grossinger 1995:252.

[426] Granrud 1994:10.

[427] Petersen 1995: 8.

[428] Bach i skriftet Ye Suffer from Yourselves i Howard og Ramsell 1990:57,59,61,63. Dette skriftet er også oversatt av Petersen Du lider af dig selv 1995:48,50,52,54.

[429] Bach skriftet Befri dig selv oversatt av Petersen 1995:29.

[430]Bach i skriftet Ye Suffer from Yourselves (Du lider af dig selv) oversatt av Petersen 1995:57.

[431]ibid.

[432]ibid.

[433] ibid. s. 50.

[434] ibid. s. 51.

[435] ibid. s. 55.

[436] ibid. s. 57.

[437]Bach skriftet Befri dig selv oversatt av Petersen 1995:30f.

[438]Petersen 1995:16.

[439] Damian 1986:2.

[440] ibid.

[441] Bach skriftet Ye Suffer From Yourselves fra Barnard 1987:112f.

[442] ibid.

[443] ibid.

[444] Bach i skriftet Ye Suffer from Yourselves (Du lider af dig selv) oversatt av Petersen 1995:57.

[445] Bach skriftet Ye Suffer From Yourselves fra Barnard 1987:112f.

[446] Petersen 1995:48, 52, 59f.

[447] Denne forestillingen kan ses som en parallell til homeopatiens forestilling om den etablerte medisinen kan undertrykke sykdommen, f. eks ved at akutte sykdommer kan bli kroniske.

[448] Petersen 1995: 59.

[449] Jeg bruker betegnelsen terapeutiske midler om de remediene som foreskrives av den alternative medisinen. Betegnelsen rommer alt fra homeopatiske piller, blomstermidler, vitaminer, mineraler, urter og diverse helsekostprodukter til matvarer. Disse terapeutiske midlene har forankring i den alternative medisinens filosofi og forestillingsverden.

[450] Albanese 1991:xv. Fokus for denne avhandlingen kunne ha vært strukturert rundt naturen som et dominant symbol, men jeg har valgt å fokusere på det “alternative” ved den alternative medisinen.

[451] Coward, R. i Lupton 1994:126.

[452] Det er et skille mellom urter som blir dyrket på konvensjonelt vis (urter fra apotek, dagligvare og noe fra helsekost) og de som enten er ville eller som blir dyrket etter spesielle prinsipper og teorier som ofte vil ha en metafysisk forankring. De sistnevnte selges som regel i helsekostforretninger.

[453]Lupton 1994:126.

[454] Håkon Strømme Veien til bedre helse og sinn? Bush Flower i Naturterapeuten nr.2 1995 s. 23.

[455] Jf. Hanegraaff (1996:47).

[456] Jf. Vogel 1996:7.

[457]Wood 1992:45.

[458] Med rene homeopatiske midler mener jeg produkter som er fremstilt av et stoff, en plante, et dyr e.l. i tråd med Hahnemanns lære. Jeg regner ikke kompleksmidler med til de rene homeopatiske midlene. Homeopatiske midler kan fås som dråper, tabletter, piller, pulver og granulater. Det er mange homeopater som ikke har sansen for salver, fordi en slik behandling anses for å være symptomundertrykkende. Med dette mener de at behandlingen kan føre til at sykdommen beveger seg innover i kroppen og angriper mer vitale organer. (Jf. Herings helbredelseslover.) I helsekostforretninger kan en få kjøpt noen midler som er fremstilt i potensert form, men som ikke regnes med til “de rene homeopatiske midlene”. Eksempler her er “antroposofiske” midler fra Helios, enkelte urte- og mineralpreparater fra Vogel og Schuessler Cellesalter.
Det er ikke så mange apotek som har homeopatiske midler på lager, men alle plikter å skaffe det til kunden. I Norge er det ikke lov til å selge homeopatiske midler under D6. I Frankrike selges det bare potenser under D200. Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:94.

[459] Aftenposten (Per Helge Måseide: Omdiskutert homøopatmiddel: “Hasj light” til pasienter. Aftenposten 12. 08. 94.) skrev om en lege som hadde fått tillatelse av Statens Helsetilsyn til å bruke homeopatisk fortynnet cannabis (hasj) i potens D30. Lege og homeopat Bernt Rognlien opplyste til Aftenposten at han bruker (uten å ha bedt om lov) uttynnet cannabis som homeopatisk legemiddel på enkelte av sine pasienter.

[460]Blomstermidlene selges i enkelte helsekostforrettninger. De leveres i to størrelser; flasker à 10 ml og 30 ml. Som regel vil terapeuten ha et sett med blomstermidler som hunbruker for å fremstille individuelle blandinger til pasientene. I Bachs blomstermedisin er det en salve som er fremstilt med Rescue Remedy, den heter Rescue Cream.

[461]Jf. Brosjyrene “Din homeopat Angela Behning Homeopat MNHL”, ÅS-TRYKK og “Homeopati en naturlig vei til bedre helse” utgitt av Norske Homeopaters Landsforbund og Norsk Homøopatisk Pasientforening.

[462] Eksempler er planter, dyr, mineraler eller sykdomsprodukter (disse kalles nosoder i homeopatien). Det finnes også midler som bare er fremstilt av deler av planten. Noen midler fremstilles av syntetiske produkter (det lages også homeopatiske midler av skolemedisinske preparater). Som tidligere nevnt, finnes det også midler som er fremstilt homeopatisk, men som ikke faller inn under kategorien rene homeopatiske midler. I denne gruppen finnes det sammensatte midler som også betegnes som kompleksmidler. Vogel (1987 og 1996) har fremstilt flere “homeopatiske helsekostmidler” som er sammensatt av flere stoffer. Det samme er tilfellet med Berthelsen som har fremstilt mineraltilskudd som homeopatiske midler. Cellesalter finnes både som “rene homeopatiske midler” og som kompleksmidler. Det som kjennetegner disse midlene er at de ikke foreskrives etter likhetsprinsippet, slik som de rene homeopatiske midlene.

[463] Hahnemann brukte også betegnelsen dynamisering om denne fremstillingsprosessen. Ordet kommer fra det greske ordet dynamis og indikerer kraft i betydning av styrke.

[464] Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:94.

[465] Når blandeforholdet er 1:9, betegnes dette som desimalskalaen eller D-skalaen og når blandeforholdet er 1:99, betegnes det som centimal-skalaen eller C-skalaen. Hahnemann brukte C-skalaen inntil de siste årene av sitt liv. I de senere år av sitt liv utviklet han en metode hvor han potenserte med sukker-granulater. Metoden er kjent som LM potenser, og blandes i forholdet 1:50 000. I dag brukes alle de tre skalaene, men LM skalaen brukes ikke så mye. Kent så aldri siste utgaven av Organon og ble ikke oppmerksom på at Hahnemann på slutten av sitt liv forandret på potenseringsmåten. Noen mener at dette kan ha bidratt til at LM potensene er lite brukt og at Kent utviklet enormt høye potenser.

[466] Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:94.

[467] Gjentar man denne prosessen seks ganger får en et homeopatisk middel i potens D6 eller C6. Det selges homeopatiske preparater som er fortynnet og ristet to hundre tusen ganger! Disse betegnes som CM-potenser (10-200 000). I følge den homeopatiske lære er dette meget sterke og virkningsfulle preparater, homeopater mener at det ofte holder med én pille for å sette i gang en helbredelsesprosess. Koehler (1989:35f) påpeker at metoden er dyr siden enhver ny potensering må fremstilles i en ny beholder. Mange av potenseringstrinnene blir aldri brukt. Hahnemann brukte alltid denne metoden. Metoden kalles Hahnemanns Multiple Vial Method. Korsakoff, en russisk general, utviklet en enklere og billigere måte å fremstille homeopatiske midler på. Metoden har fått navnet Korsakoffpotenser. Når man tømmer en beholder som det har vært flytende væske i, vil det alltid være noe igjen på innsiden av beholderen. Når det har gått en stund, vil det ha samlet seg en liten mengde væske på bunnen av beholderen og det er denne væsken som potenseres videre til ønsket potens. Metoden gir ikke akkurat nøyaktige “konsentrasjoner” når det gjelder innholdet i de homeopatiske midlene og metoden er ikke så mye brukt. Jf. Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:94.

[468] Homeopatene har retningslinjer som styrer hvor “sterk” medisin som bør foreskrives ved forskjellige lidelser. Akutte og kroniske sykdommer behandles forskjellig. Symptomenes intensitet, pasientens sensitivitet og det enkelte legemiddelbilde bidrar også til å styre valg av potens. Jo sikrere man er på å ha funnet det rette middel, desto høyere potens kan en bruke. En kronisk lidelse behandles ofte med et konstitusjonelt middel, mens det ikke er tilfelle for akutte lidelser. Ved akutte lidelser vil en kun behandle den spesifikke lidelsen. Homeopater skiller mellom to kategorier legemidler: Das Similium er det legemiddelet som er “helt likt” den sykdommen som skal behandles. Dette middelet virker best i høy potens. Das Simile er et middel som ligner det sykdomsbildet som det skal helbrede. Denne typen middel skal i følge den homeopatiske læren kun ha en effekt i middels- eller lavere potens. Jf. Røssberg u. å. s. 9.

[469] I følge Røssberg (u. å.) må “lav potens” gjentas ofte, mens “høy C-potens” kan virke i uker eller måneder. “LM-potenser” er fleksible, de kan gis daglig eller man kan vente og se hvordan det går. Innenfor homeopatien finnes det ulike former for homeopatiske midler og det finnes ulike potenser som indikerer hva en dose er. En dose blir som følgende: for flytende midler er en dose en dråpe, for granulater er en dose 10 eller 20 granula og for tabletter er en dose en tablett. Det er mest vanlig å bruke tabletter. Homeopatene ser på potenser over D23 som om medisinen består av ren energi. I homeopatien er det en hovedregel at en ikke skal gjenta doseringen av et legemiddel så lenge det virker. En skal bare gjenta medisineringen når helbredelsesprosessen stanser opp eller går tilbake. Jf. Hahnemann 1990:§246 og Koehler 1989.

[470] Jf. Hammond 1991:19 og Røssberg u. å.

[471] Siden noen blomster vokser på en tid av året hvor solen ikke er sterk nok til å trekke ut blomstenes helbredende egenskaper, må disse midlene fremstilles etter kokemetoden. Granrud 1994:17f.

[472] Gurudas 1989 og Gerber 1988:271-279.

[473] Weeks og Bullen 1990.

[474] Bach i Ye Suffer from Yourselves i Howard og Ramsell 1990:68.

[475] Weeks og Bullen 1990:13.

[476] Rock Water, et middel som er laget på rent kildevann uten plantedeler, har også stått i solen i noen timer, for å ta til seg solenergi.

[477] Ramsell 1991:24. Granrud 1994:107. Midler som er laget av modertinkturene har en holdbarhet på tre-fire uker.

[478] De skriver om opplevelsen i boken The healing Herbs of Edward Bach Julian og Martine Barnard 1995:24ff.

[479] ibid. s. 24.

[480] ibid. s. 26.

[481] ibid. s. 25f.

[482] ibid. s. 26.

[483] ibid.

[484] I følge Bach kunne en bruke opp til seks forskjellige midler om gangen. Men Schmidt (1997:21f) skriver at den første blandingen kan romme opp til tolv forskjellige midler.

[485] En dose er i blomstermedisinen fire dråper og de skal tas fire ganger om dagen. En akutt lidelse vil bli behandlet med hyppigere dosering enn en kronisk lidelse.

[486] Schmidt 1997:16-19.

[487] ibid. s. 16.

[488] Når det gjelder Materia Medica, så er Boerickes Homoeopathic Materia Medica With Repertory en av autoritetene og den mest solgte. Denne ble utgitt i 1910. Den regnes for å være en “Pocket Manual” og boken har bestått “the test of time and worldwide use”. William Boericke (1849-1929) var en av de mest kjente homeopater i hele verden. Hen ble født i Böhmen, men emigerte til USA. Han studerte ved Hahnemann Medical College i Philadelphia, men han skal også ha studert i Wien. Han praktiserte homeopati i femti år. Boericke skal ha grunnlagt the Pasific Coast Journal og Homœopathy i 1880, og var en av grunnleggerne av the Homœopathic Medical College of the Pasific i 1881. Han skal også ha vært professor i homeopatisk Materia Medica ved denne institusjonen i tredve år. Etter at University of California tok over unidervisningen i homeopati, ble han professor ved universitetet der.(Introduksjonen til Boericke 1993:xiii,xiv.) HomeopatiBokhandelens katalog fra 1998:8. Det finnes flere eksempler på utgaver av homeopatiske Materia Medicaer som viser til de “viktigste” symptomene fra en rekke kjente homeopaters Materia Medicaer. F. eks er M. L. Tylers Homeopathic Drug Pictures en klassiker som gir en oversikt over de viktigste symptomene til blant annet Hahnemann, Kent, Hering, Allen og Nash. HomeopatiBokhandelens katalog fra 1998:9.

[489]Navnene kan tjene til å mystifisere og høytidliggjøre midlene, som stort sett består av lactose, men det står ikke på emballasjen.

[490]Sharma 1995:35.

[491]ibid.

[492] Som en kuriositet, kan jeg nevne at Ø. Johannessen har spilt inn en kassett som har navn etter det homeopatiske middelet Pulsatilla, med ti tekster om homeopatiske midler, med opplysninger om de viktigste “keynotes” (symptomer, karaktertrekk som peker seg spesielt ut). Som katalogen til HomeopatiBokhandelen (1998:31) uttrykker, er det “så mye lettere å huske når du får satt musikk til”.

[493] På en forelesning på NAN 4.12.94 i Materia Medica fremstilte homeopat Anne Lise Jordal Miss Piggy, som mange vil kjenne igjen fra Muppet Show, som prototypen på det homeopatiske middelet Antimon crudum. Hun hevdet at det særlig er barn og eldre som er små av vekst og litt overvektige som trenger dette middelet. Denne personlighetstypen beskrives som ekstremt sentimentale og de forelsker seg i noen de ikke kan få. (Utdrag av forelesningsnotater i Materia Medica Anne Lise Jordal 4.12.94.)

[494] For å få en forståelse av karakteren til det homeopatiske middelet Mercurius solubilis og -vivus (kvikksølv) og der igjennom få kjennskap til symptomene hos dem som trenger middelet, ble “uttrykket” “gal som en hattemaker” trukket frem. Hattemakerne brukte kvikksølv for å få hattene stive, noe som resulterte i at de ofte fikk sjelvinger og symptomer i øynene, ekstremitetene og dessuten hallusinasjoner. Utdrag av forelesningsnotater i Materia Medica Anne Lise Jordal 4.12.94. [“Tenk på Alice i Eventyrland” var oppfordringen!]

[495] Shepherd 1993:58. Bakgrunnen for denne diagnostiseringen er en beskrivelse fra boken Hitler Speaks av Rauschnigg.

[496] ibid. s. 58f.

[497] Utdrag av egne forelesningsnotater i Materia Medica, Pulsatilla forelest på NAN 30.10.94 av Bjørn Olav Røssberg.

[498] Stensil med tre sanger utvlevert 13.11.94 på forelesning på NAN.

[499] Granrud 1994:24f. 1.) De som plages av angst. 2.) De som plages av usikkerhet. 3.) De som ikke er interessert nok i hvordan de har det for øyeblikket. 4.) De som føler seg ensomme. 5.) De som er altfor lett påvirkelige. 6.) De som plages av fortvielse og håpløshet. 7.) De som er altfor bekymret for andres ve og vel.

[500] Sitatet er oversatt av Granrud 1994:65. Jf. The Twelve Healers and Other Remedies av Bach 1990:9.

[501] Granrud ibid. s. 64.

[502]ibid. s. 65.

[503] Jf. brosjyre “Homeopati en naturlig vei til bedre helse” utgitt av Norske Homeopaters Landsforbund og Norsk Homøopatisk Pasientforening.

[504] Homeopatene mener at homeopatien ikke er i strid med moderne naturvitenskap. Jf. Røssberg u. å. s. 11.

[505]ibid.

[506]ibid. s.8.

[507]ibid. s.11. Jf. kapittelet om grunnleggerne. Som vi så mener homeopatene at “en dag vil alle måtte innrømme at homeopatene har rett”.

[508] Den etablerte medisinen opererer ikke med et lignende begrep. Her er det snakk om konkrete stoffer og konkrete mengder.

[509] Kastebrink 1990:11. Bjørndal i Kvamme (red.) 1996:97.

[510] Politikens bog om Naturhelbredelse 1991:103 og Schmidt 1997:14f. Gerber (1998) prøver å forklare blomstermedisinen.

[511]Petersen 1995:53.

[512]ibid.

[513] Gerber 1988.

[514] Julian og Martine Barnard 1995:11,17.

[515] Turner 1991:94.

[516] Jensen m.fl Gyldendals religionshistorie 1994:30.

[517] Helbredelsesritualet i homeopatien og blomstermedisinen kan finne sted “hvor som helst”. Men det er vanlig at terapeuten, som leder helbredelsesritualet, mottar pasienten på sitt kontor.

[518] Jensen m.fl Gyldendals religionshistorie 1994:30. Man kan også tenke seg lignende studier av den etablerte medisinen.

[519] Her er f. eks. medlemmer av NHL aktive i å signalisere medlemskap gjennom brosjyrer, bruk av logo og tittelen homeopat MNHL.

[520] Røssberg gir følgende eksempler: inspeksjon, palpasjon, perkusjon, auskultasjon, oftalmoskopi, otoskopi, blod- og urinundersøkelse.

[521] Røssberg u. å. 2b. Men andre terapeuter som bruker homeopatiske midler som en del av terapitilbudet, men som ikke har tatt en lengre homeopatisk utdannelse, vil i mange tilfeller bruke andre metoder for å komme frem til det rette middel. De bruker også et mindre antall homeopatiske midler, lavere potenser og ofte kompleksemidler eller cellesalter. Andre midler som er fremstilt etter homeopatisk metode, som Vogels produkter og noen antroposofiske midler, brukes nok oftere av ikke-homeopater enn homeopater.

[522] Pasientintervjuet er ofte strukturert etter fast skjema. Selv om ikke alle terapeuter følger dette slavisk, så er det visse hovedelementer som går igjen og som er nødvendig for å kunne velge det rette middel. Det finnes store variasjoner i fremgangsmåte fra homeopat til homeopat. Enkelte forholder seg relativt tause og lar pasienten fortelle fritt mens homeopaten lytter og prøver å fange essensen i pasientens bilde. En kjent homeopat fra India følger denne formen, og hos ham får man ikke pillen under tungen, men man får lukte på middelet…

[523]I følge Hammond (1991:20) er det foreløpig ukjent hvorfor medisinen så fort mister sin terapeutiske effekt hvis den utsettes for visse fenomen. Med sterke lukter siktes det til blant annet mentolsukkertøy, krydder, parfymer.

[524]Jeg er ikke helt sikker på hva man er redd for skal overføres….

[525] Blomstermidlene skal beskyttes mot sol og varme.

[526] Aurell 1990:244. Granrud (1994:112) viser til at Bach anbefalte å bruke Holly eller Wild Oat som “katalysatorer” dersom en ikke oppnådde ønsket effekt med et middel, eller hvis en ikke klarer å finne de rette midlene fordi det psykiske bildet er uklart.

[527] Vi har vært inne på at hvis virkningen av et homeopatisk middel er for sterk, så kan en dempe virkningen ved at pasienten drikker kaffe. Men samtidig så mener de at hvis en har fått det rette middelet, så vil ingenting kunne stoppe det! Det blir ikke enklere å forstå virkningen av de homeoptiske midlene når en i den homeopatiske lære blir fortalt at et middel kan forskyve eller forstyrre legemiddelbildet; det kan virke litt, løse noen av ens problemer og gi et nytt bilde som kan gjøre det enklere å komme frem til det rette middel.

[528] Rothstein 1993:88.

[529] Johnston 1994:7f. Denne fortellingen har mange fellestrekk med Hahnemanns oppdagelser og Kents og Bachs møte med homeopatien. Vi ser at alle sammen var misfornøyde med skolemedisinen og at de ved tilfeldigheter får del i erfaringer som leder til videre studier og forskning. Jf. kapittelet om grunnleggerne.

[530]De pasienthistoriene som jeg har lagt til grunn for min analyse, er hentet fra forskjellige skriftlige kilder (de kan ha vært muntlige i sin opprinnelige form). Viktigst her er den alternative medisinens fagbøker, andre skriftlige kilder er ukeblader, aviser, brosjyrer og reklamemateriell. Pasienthistoriene kan også betegnes som sykdomshistorier (fortellinger). I engelskspråklig litteratur brukes fagtermene illness narratives, case story eller case history. Jf Good 1995:146.

[531]Jf. Good 1995. Kleinmann 1998.

[532] Jf. innledningen

[533] Betegnelsen “case”, i betydningen en beskrivelse av en pasients symptomer og sykdomsutvikling, brukes innenfor både den etablerte og den alternative medisinen.

[534] Erfaring er viktig innenfor den alternative medisinen. Dette kommer frem på flere nivåer. Først og fremst i den generelle fremstillingen av at “dette produktet, denne urten eller metoden har vært brukt i flere hundre år”, eller ved å vise til at effekten kan “dokumenteres” gjennom pasienthistoriene. I pasienthistoriene legges det vekt på de konkrete, men samtidig generelle aspektene.

[535] Pasienthistorier som didaktisk metode: I undervisningen på NAN var pasienthistoriene meget fremtredende på forelesninger, gruppeundervisning og kollokvier. Det var et fenomen som snart forplantet seg i studentmassen. Studentene begynte etter hvert å fortelle sine egne pasienthistorier. Det kunne være en selvopplevd helbredelse hos en terapeut eller en selvforskrevet behandling. Vi er også kjent med dette fenomenet på folkemunne gjennom historier om folk som har blitt helbredet ved bønn, håndspåleggelse eller kjerringråd. Pasienthistoriene er viktige i sosialiseringsprosessen av alternative terapeuter, og de er viktige i folks oppfattelse av alternativ terapi. De fungerer som bevis på at alternativ medisin virker, og for mange er dette bevis nok. Det er lett å tro på sine venner og slektninger når de forteller om hva som har helbredet dem. Ofte kjenner man til deres lidelser, og man mener å kunne se forandringen inntre.

[536]Good 1995:145.

[537]ibid. s. 143.

[538] Som jeg har vært inne på i kapittelet om grunnleggerne, kan det bibelske materialet også skimtes i bakgrunnen når “homeopatien forteller sin historie”. Her er det særlig forfølgelsen av Kristus og de kristne som gir sentrale identifikajsonsmotiver.

[539] Jf. innledningen.

[540] Jf. fortellingen om hvordan Jesus vekker Jairus datter fra døden i Mark 5,22-24, 35-43 og historien om Lasarus som ble vekket til live fire dager etter sin død i Joh 11,39-44.

[541] Weeks 1991:109.

[542] Blackie 1990:27.Jf. kapittelet om grunnleggerne.

[543] ibid.

[544]Koehler 1989:167.

[545] I boken Homøopatisk behandling af vaccinationsskader av Ravi Roy og Carola Lage-Roy (1995) fremstilles en rekke pasenthistorier som viser skadevirkningene av vaksiner og hvordan homeopatien har helbredet en rekke tilfeller. Bokens forfattere er meget skeptiske til skolemedisinens vaksinasjonsprogram. Den etablerte medisinen kan per definisjon aldri bidra til en virkelig helbredelse. Det er det bare de selv som kan.

[546] Blackie 1990:29.

[547]Roy og Lage-Roy 1995:11f.

[548] Jf. kapittelet om grunnleggerne

[549] Eks. Hvordan Bach kom frem til Rescue Remedy.

[550]Kent 1990:10.

[551]An Outline of the Life of Dr James Tylor Kent i Kents Materia Medica of Homæopathic Remedies.

[552]Kent 1990:12.

[553] Weeks 1991:43.

[554] McGuire 1992:16.

[555] Gerber (1988) påpeker at Bach var påvirket av Rudolf Steiner.

[556] Gilhus og Mikaelsson 1998:43. Hahnegraaff 1996:425.

[557] Larssen 1997:15.

[558] ibid. s. 6ff.

[559] Jf. Christensen 1997.

[560] Jf. Vithoulkas definisjon på helse som frihet fra begrensninger på det mentale, emosjonelle og fysiske nivå.

[561] Gilhus og Mikaelsson 1998:11.

[562] ibid. En slik religiøs nydannelse er et globalt fenomen. I denne avhandlingen forholder jeg meg til nyreligiøsiteten i vesten, der ikke annet er nevnt.

[563] Jf.ibid. s. 19 og Rothstein 1993:19.

[564] Gilhus og Mikaelsson ibid. s. 12,19. Eksempler på nye religioner som nevnes av forfatterne er ISKCON (International Society for Hare Krishna Consciousness) og, Scientologikirken, Jehovas Vitner, mormonismen, Bahái og Teosofisk Samfunn.

[565] ibid. s. 12.

[566] ibid. s. 152. Hanegraaff 1996:94.

[567] Gyldendals religionshistorie 1994:534. (Red: Jensen, Rothstein og Sørensen).

[568] Denne betegnelsen kan oppfattes som “et negativt stempel” av skeptikere med en kristen forankring. Jf. boken “New Age Medicine” av Reisser, Reisser og Weldon (1992).

[569] Lewis og Melton (red): 1992:6. Begrepet “familielikhet” er hentet fra Wittgenstein.

[570] White 1993:191 og Kaminski og Katz 1994:107. Internetthjemmesiden til The World Wide Essence Society (WWES).

[571] Hanegraaff (1996:10f) og Gilhus og Mikaelsson (1998:12).

[572] Jf. Hanegraaff ibid. s. 9f.

[573] Petersen tar avstand for New Age i sin bok Nyt liv med dr. Bachs blomstermedicin (1995:9). Kari Lunden Larsen tar i sitt informasjonshefte med tittelen Kristent livssyn og homeopati (1997:forord), med undertittelen “Hvorfor homeopati ikke skal assosieres med livssyn, tro eller religion” avstand fra at homeopati har noe med New Age å gjøre. Hun mener at det er en del kristne som “uforskyldt” har puttet “flere alternative seriøse behandlingsformer” inn under denne samlebetegnelsen.

[574] Hanegraaff 1996:9f. Jf. Enhjørningen, den alternative katalogen til Tanum bokhandel.

[575] Gilhus og Mikaelsson op. cit . s. 125.

[576] Jf. Øverbye (1995).

[577] ibid. s. 12.

[578] Alver, Gilhus, Mikaelsson og Selberg 1999:11.

[579] En tredelt sirkelmodell presenteres i Gilhus og Mikaelsson (1998:13ff) og Alver, Gilhus, Mikaelsson og Selberg (ibid. s. 18f).

[580] Et godt eksempel på produkter som markedsføres på denne måten er Homeopat Sørensens Resept og Livsdråpen. Begge produktene markedsføres gjennom reklame som kommer med posten. Sentralt i markedsføringen er bilder og små fortellinger fra fornøyde brukere. Det legges også stor vekt på at homeopat Per-Egil Sørensen, som på bildet er kledd i hvit legefrakk, er utdannet på NAN. Han fremstilles som en veletablert homeopat og naturmedisiner med egen praksis i Stavern siden 1995. Videre står det om ham: “I tillegg til sitt spesialfelt allergi, har han de siste årene forsket mest på ernæringsfysiologiske problemstillinger. (Min kursivering.)” Vi får virkelig inntrykk av at dette er en seriøs og veletablert forsker. Hans medisin spiller “på lag med kroppen” i motsetning til alle andre slankekurer. Markedsføringen legger også vekt på at “forskningsprosjektet har vist at 87% av alle som benytter Homeopat Sørensens Resept, unngår å gå opp igjen i vekt ! 95% får mer energi og livslyst på kjøpet!” Når det gjelder Livsdråpen, så skal det i følge homeopat Sørensen ikke være tvil: “Brukerne er ikke i tvil… Du bedrer livet med Livsdråpen. Over 70 næringsemner i samme dråpe!” Vi kan lese at flere personer har blitt kvitt problemer knyttet til depresjoner, mangel på livslyst, migrene, smerter og stivhet i ledd, eksem, vektproblemer, vann i kroppen, konsentrasjon, problemer knyttet til overgangsalder, søvn, hår og negler. Livet skal ha forandret seg til det bedre for de seks brukerne som stod frem i reklamen og anbefalte produktet. (Kilder: To reklamebrosjyrer fra Homeopat Sørensen og Det norske Naturhuset som holder til på Vøyenenga. Jf. litteraturlista.)

[581] Gilhus og Mikaelsson ibid. s. 25. Jf. Stark og Bainbridge definerer kirke som en konvensjonell religiøs organisasjon i Hexam og Poewe 1997.

[582] Gilhus og Mikaelsson ibid. s. 25f.

[583] Freund og McGuire 1995:181.

[584] Albanese 1991:129.

[585] Gilhus og Mikaelsson ibid. s. 27.

[586] ibid. s. 26.

[587] Fremstillingen er fritt inspirert og tilpasset den alternative medisinen gjennom Gilhus og Mikaelsson ibid. s.26.

[588] Fremstillingen er fritt inspirert og tilpasset den alternative medisinen gjennom Gilhus og Mikaelsson ibid. s.27.

[589] Fremstillingen er fritt inspirert og tilpasset den alternative medisinen gjennom Gilhus og Mikaelsson ibid. s.27.

[590] Jf. White 1993. Øverbye 1995. Barnard 1995.

[591] Gilhus og Mikaelsson 1998:28.

Innholdsfortegnelse

Del 1

Del 2

Del 3

Forord

Del 1

Kapittel 1. Innledning

Religionsbegrepet

Fortellinger og myter

“Personlig myte”

Symbolsystemer

Ritualer

Metafysiske perspektiver

Metode

Forskning på New Age og alternativ medisin

Kilder

Skriftlige kilder til homeopatien

Skriftlige kilder til blomstermedisinen

Problemstilling

Kapittel 2. Det medisinske landskap

Skolemedisinen

Folkemedisinen

Alternativ medisin

Definisjoner på alternativ medisin

Betegnelser på alternativ medisin

Hvor ny er den alternative medisinen?

Det alternative medisinske felt

Utbredelse og status til de alternative terapier

Forskning på alternativ medisin i Norge

Hvem bruker og hvem utøver

Oppsummering

Del 2

Kapittel 3. Grunnleggernes livshistorier

Barndom, familieforhold og studier

Erfaringer i legeyrket

Personlige kriser og nye oppfinnelser

Den alternative medisinens selvmytologisering

Grunnleggernes plass i historien

Den tilslutning som grunnleggerne fikk blant folk

Blomster utvalgt av Gud

Oppsummering

Kapittel 4. Skrifter og prinsipper i homeopatien

Homeopatiens skrifter og prinsipper

Kommentarlitteratur og tradisjoner som fortolker skriftene

Homeopatiens prinsipper

Similia similibus curentur[307]

Experimenta in homine sano[322]

Skrifter og prinsipper i blomstermedisinen

Oppsummering

Kapittel 5. Homeopatiens syn på mennesket, sykdom og helbredelse

Homeopatiens menneskesyn

Symptomer

Helbredelse

Helsebegrepet

Akutte og kroniske sykdommer

Kroniske sykdommer

Sykdommenes meningsfulle univers

Oppsummering

Kapittel 6. Blomstermedisinens syn på mennesket, sykdom og helbredelse

Menneskesyn

Sykdomssyn

Kapittel 7. Homeopatiske piller og dråper med blomstermedisin

Natursymbolikk i alternativ medisin

Fremstillingsprosessen

Fremstillingsrituale for homeopatiske midler

Blomstermidlene

Opplevelsesaspektet ved fremstillingen av blomstermidlene

Bruk av blomstermidler

Materia Medica og repertorium

Den homeopatiske Materia Medica[488]

Blomstermedisinens Materia Medica

Hvordan forklares virkningen av de terapeutiske midlene?

Den virksomme kraft i blomstermidlene

Oppsummering

Kapittel 8. Helbredelsesritualet

Separasjons- og utskillelsfasen

Liminalfasen

Inkorporasjonsfasen

Oppsummering

Kapittel 9. Pasienthistoriene