Prøv å huske!

Publisert: 28.12.2009 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Minner er sentrale for å klargjøre for oss selv hvem vi er, hvor vi har vært, gjort og hvordan utfallet er blitt. Få har tydeliggjort dette som årets Holberg-prisvinner Ian Hacking i den utsøkte Rewriting the Soul (med Mad Travellers på slep). Boken handlet om de varierende konseptualiseringene av selv og minne, med «multiple personligheter» som sentral illustrasjon.

Det er et kapittel av psykologiens og psykiatriens historie som dessverre, mot Hackings avsluttende håp, ikke er avsluttet. Selv om det har forgått nye endringer i feltet. Deler av denne moderne historien er dekket i Paul McHughs bok Try to Remember. Psychiatry’s Clash Over Meaning, Memory, and Mind.

Snart 80 år gamle McHugh var tidligere professor ved og leder for Johns Hopkins Universitys psykiatriavdeling, og tittelen har dobbelt bunn. Den henspiller delvis på det faktum at boken er en primært selvbiografisk gjenfortelling av «the Memory Wars» og bakgrunnen for den fra én sentral (men ofte oversett) deltager. Først og fremst henspiller likevel tittelen på praksis i «recovered memory therapies»: forsøkene på å få pasienten til å finne frem skjulte, «fortrengte» (nyere terminologi «dissosierte») minner som forklarer pasientens tilstand.

McHughs bok er en gjennomført kritikk av denne formen for terapi. Det er ikke det som gjør den interessant. Slike er skrevet før, og skrevet bedre. Heller ikke kritikken hans av MPD/DID er spesielt interessant om man har lest slike før, men begge deler vil ha verdi for den som ikke har vært innom temaet. McHugh skriver nemlig i et svært så hverdagslig språk, med enkle, illustrerende fortellinger og (for det meste) lavt abstraksjonsnivå. Har du ikke lest noe om dette før er den sannsynligvis tidvis (enda) vittig(ere), rystende og oppklarende for en epoke og et tema du gjerne må sette deg inn i.

Og det er bakgrunnen som primært gjør boken interessant. Den er som nevnt nemlig en slags selvbiografi med et akademisk, politisk og sosialt kontrovers som sentrum. Det er dermed en fortelling fra «frontlinjene» av én av de involverte, og en som sjelden står så mye i fokus når historien blir fortalt. McHugh skriver som den eldre herre han er, og setter alle handlinger inn i en narrativ, biografisk sammenheng. Dette gjelder fra hans tidlige overføring fra et «psykodynamisk» til et biologisk fokus på psykiatri, til det aktuelle temaet om «minnegjenfinnende» terapier. Alt som blir fortalt relateres til det aktuelle temaet: McHugh gjenforteller sine tidlige studie- og forskningsvalg og kontrasterer dem mot datidens dominerende tendens for å forklare hvor idéer og praksiser han senere kritiserer kommer fra. Og for å forklare hvorfra hans egen kritikk kommer.

Selv om vi møter flere enkeltepisoder med en rørende naiv McHugh som mislykkes i sine forsøk på å forstå og foregripe hendelser der foreldre blir anklaget for overgrep basert på terapioppdagede «minner» – de utløsende motivasjonene for hans engasjement – er hans forståelse og forklaring rotfestet i oppgjøret med tidligere psykoterapier. Moderne «dissosiasjonsteoretikere» og deres kliniske praksis blir forklart som en slags freudiansk inspirerte «nyhysterikere» og satt inn i psykiatrihistorien fra før Charcot og fremover. Med alle de groteske historiene knyttet til praksisen har han det også enkelt med å illustrere problemene.

Det er til dem han henvender seg etter å ha gjenfortalt enkelthistorier, og hvordan de ledet ham til å ta initiativ (som én av flere) til stiftelsen av False Memory Syndrome Foundation og hvordan denne fant sted. Det er en litt mindre høytflyvende og emosjonell variant enn andre jeg har sett. Deretter handler det om mer bevisste forsøk på å bekjempe uansvarlig terapi, hvordan og litt om enkeltsaker.

Det er vanlig å fortelle denne historien som endeliktet for både «recovered memory», MPD og dissosiasjonsteoretikere. Med kritikken mot de verste eksessene strømmende fra psykologiorganisasjoner, psykiatriorganisasjoner og rettsvesen, rettssaker mot og bøteleggelse av en del ledende skikkelser, duppet nemlig både antall diagnoser med «dissosiativ identitetsforstyrrelse» og forskningsartikler på slikt kraftig, samtidig som organisasjonen for studiet forsvant med tidsskriftet.

McHugh ser bakom. Hverken teorier eller praksis forsvant. Noe av det mest eklatant konspirasjonsteoretiske mistet troverdighet, men resten var for grunnleggende for mange psykoterapier og -terapeutiske praksiser til å forsvinne så lett. Det skiftet bare navn, mener McHugh. Nå er det «traumeteori» og «traumebehandling» isteden, både i tidsskriftsnavn, organisasjonsnavn og i lobbyvirksomhet. Man snakker ikke så høyt om «andre personligheter» lenger, selv om det forekommer. Man snakker desto mer om «post-traumatisk stressforstyrrelse» og forsøker å etablere eierskap over deler av dette landskapet.

Og de «fortrengte minnene» er fortsatt med på lasset.

Ordet «teori» hører forøvrig hjemme i anførselstegn, skal vi følge McHugh. For dette fenomenet blir først og sist ledet av praksis. Det andre er mer hektet på som apologi; virkelig teoriutvikling i psykiatrien skjer på andre fronter. Det er også der mcHugh avslutter: med teorier og praksiser han mener har noe for seg, som et slags popularisert manifest for sitt eget virke som forskningsleder og sjefspsykiater. Kommentarene han i den forbindelse har til hva som er galt med DSM er forsiktige, og forslagene til hvordan det kunne bli bedre sikkert verdt å reflektere mer over.

Men det får noen andre gjøre.

Ett betydelig engasjement i McHughs virke utelukkes helt, nemlig hans mangeårige og sterke engasjement i konservativt katolsk kirkearbeid. Engasjementet dominerer heller ikke utpreget fremstillingen, men man kan se det tydelig i både familiesyn og menneskesyn mer generelt når man bare kjenner til det. Det skjemmer ikke, men forklarer ytterligere hvorfor nettopp «family values» var en slik drivkraft bak deler av det som gjorde «the memory wars» til et så eksplosivt amerikansk kontrovers. (Kanskje heldigvis, siden det bidro til å vise de verste sidene av terapi før konsekvensene ble enda verre andre steder.)

Og det er først og fremst som et bidrag til, en stemme om og fra denne perioden, med alle feil og strategisk, konstruktiv glemsel hukommelsen gjør når vi lager oss fortellinger om fortiden, at boken har størst verdi. Så den må jeg virkelig forsøke å huske neste gang jeg skal skrive noe om periode og tema…

Paul McHugh
Try to Remember. Psychiatry’s Clash Over Meaning, Memory, and Mind
Dana Press 2008, 276s.