Jeg har i ledige øyeblikk hatt den ikke helt udelte fornøyelsen å se nærmere på nettavisdebattene om Snåsakaillens nei til å la seg teste. På den hyggelige siden er det greit å se at det er såpass mange som er villige til å vise en kritisk innstilling. På den negative siden har vi ikke bare […]
Jeg har i ledige øyeblikk hatt den ikke helt udelte fornøyelsen å se nærmere på nettavisdebattene om Snåsakaillens nei til å la seg teste. På den hyggelige siden er det greit å se at det er såpass mange som er villige til å vise en kritisk innstilling. På den negative siden har vi ikke bare de troendes tildels tankeløse påståelighet, men også en alt for lettvint påståelighet om det griske, svindelaktige eller på annet vis bevisst skadevirkende hos en mann som ikke lar seg teste.
Selv om jeg ser konturene av nyanserte og veldig menneskelige motiv i Snåsakaillens virke og selvpresentasjoner, vil jeg få lov til å si at jeg mener det må være hans soleklare rett å si nei til testing. Mer enn det: Jeg er langt fra sikker på at det ville være til det beste.
La meg forklare, ad omveier.
I følge mange av de troende er det tydeligvis sånn at en skeptiker burde føle at man har alt å tape og ingenting å vinne på at et udokumentert («ikke vitenskapelig tilfredsstillende dokumentert») fenomen blir testet og funnet å være gyldig.
Fra skeptikerens ståsted er det tvertimot: Ingenting ville være bedre enn om man fant ut at viktige antagelser viste seg å være gale. Og den beste måten å finne det ut på, er å prøve en falsifisering av antagelsene. Da tester man aller helst de angivelig beste av dem som skal ha ukjente evner. Fra skeptikerens ståsted er det altså heller slik at man har alt å vinne og kun trivielle ting å tape (det som er bygget på falske forutsetninger) på slike tester. (De troende bryr seg i praksis nesten aldri om tester i noe tilfelle, men de bygger likevel elaborerte forsvarsverker mot dem, inkludert forsøk med slappe protokoller.)
På tross av at vi skeptikere slik ville hatt mye å vinne på at en Snåsakaill eller andre påviste den utvilsomme eksistens av hittil udokumenterte fenomen (etter gjentatte forsøk, med solid protokoll – Uri Geller ble testet av folk uten nødvendig forkunnskap om tryllekunst mange ganger), er jeg ikke spesielt skuffet (eller overrasket) over et ‘nei’ i denne sammenhengen.
Det handler ikke som i en del nettdebattanters tolkning om at noen tviler på egne evner, eller at noen svindler, bevisst eller ubevisst. Det handler om forhåndssannsynlighet og sosiale konsekvenser.
For det første er parapsykologiske undersøkelser, fra Society for Psychical Research frem til moderne parapsykologi godt over hundre år, og vi har fortsatt ikke etablert at det finnes noe fenomen. Det gjør, sammen med en god del av detaljene rundt resultater og så godt som alt annet vi har etablert om verden gjennom forskning, at man kan betrakte det som forsvinnende lite sannsynlig at en slik liten test ville bidratt med noe nytt. Slike evner finnes mest sannsynlig ikke.
Det gjør derimot troen på dem, og den kommer ikke til å forsvinne, uansett hva. Og til spørsmålet om hvem jeg helst ville at syke mennesker skulle gå til: En «healer» som tar tusener, som har et uavklart eller ofte negativt forhold til virksom behandling, eller en mann som stiller opp, nesten når som helst, gratis, som aldri garanterer kur og som insisterer på at folk lar seg behandle av lege – så er svaret veldig enkelt. Det gode medmennesket vinner. Hver gang. Uansett om det påberoper seg og blir tilkjent evner jeg ikke ser at det finnes grunn til å tro eksisterer.
Jeg tror bildet av Joralf Gjerstad som den store helbrederen har enkelte negative konsekvenser: ytterligere legitimering av en bransje og noen forestillinger som potensielt kan volde skade på mange enkeltindivid. Men de kommer til å være der, og de kommer til å vokse uansett. De understøttes av sterke krefter i kultur og samfunn, i svært mange sammenhenger: mediale, populærkulturelle, politiske, religiøse.
I praksis er det kanskje derfor like godt at Gjerstad ikke taper anseelse gjennom å mislykkes stygt i en test. Enn så lenge vil i det minste mennesker som ønsker noe mer, og i tillegg til en medisinsk behandling søke mot én som forteller dem klart at de også skal ta imot slik. Og stemmen hans, som kritiserer profittjag og vitenskapshat i alternativbransjen, vil ha en autoritet overfor publikum som skeptikeres aldri vil få.
Det er ingen garanti for at det som blir resultatet av en kritisk granskning blir noe bedre.
Hvilket aldri er noen kritikk av kritisk granskning, men gjør at det ikke er spesielt vanskelig å leve med at denne (mest sannsynlig) aldri blir noe av.
Så kan jo den som for sin egen del vil, som vår utmerkede host, starte med å ta for seg det som presenteres som bevis.
Ha et kritisk, tenkende nytt år.