Psykopat-testen

Publisert: 21.10.2012 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Det begynner med et møte på en kafé, en mystisk bok, et brev til professor Hofstadter og en ukjent forfatter. Brev og bok har en mystisk historie, og de er sendt til en rekke forskere verden over. De inneholder tydeligvis en gåte. Eller er det så tydelig?

Kort tid etter sitter Jon Ronson på fly til Sverige, én av mange turer rundt i verden for å snakke med en lang rekke merkelige og ikke fullt så merkelige mennesker. Inkludert en representant for scientologikirkens CCHR, flere fengselsfugler, en tidligere etterretningsagent som fant ut at han var Messias, Bob Hare – mannen bak «psykopattesten» – og professor Hofstadter.

Det siste hjalp til å pirre en nokså lettpirret nysgjerrighet. Som én av mange andre geeks (eller var det nerder?) var jeg stor fan av Douglas Hofstadters vidunderlige klassiker Gödel, Escher, Bach i gymnasårene, og selv om han har utgitt et og annet interessant også (bl.a. har han medredigert The Mind’s I med Daniel Dennet, som var hvordan jeg snublet over Dennet), har det ikke vært noe som har kunnet måle seg med den første. (Jeg har ikke lest I Am a Strange Loop ennå.)

Ronson finner den mystiske mannen bak boken. Han er noe mer opptatt av Hofstadters bok enn godt er. Det er oppsparket til resten av fortellingen, som hopper verden og den nære forhistorien rundt på jakt etter galskap og normalitet.

Et av de sentrale tidlige møtene er med scientologenes CCHR og en fange som er innelåst i noe som ligner en Catch-22-situasjon: han spilte gal for å unngå fengsel etter en voldshandling, og nå har han sittet på asyl med andre «criminally insane» på ubestemt tid. Alt for å unngå en mye kortere, tidsavhengig fengselsstraff. Myndighetene er klar over det. De mener bare det han gjorde for å unngå straff er én av indikasjonene på at han er særdeles farlig: han er en voldelig psykopat, og står dermed i stor fare for å gjenta handlinger man helst ikke vil se i det hele tatt.

Ronson forfølger tanken bak myndighetenes handlinger gjennom nær psykiatrihistorie, med både den høyst alternative og dypt problematiske praksisen (tenk bl.a. LSD) han såvidt var innom i Men Who Stare at Goats, og de litt mer aktuelle praksisene knyttet til Bob Hares PCL-R. Derfra tar han turen på jakt etter psykopater i blant annet fengsler, næringsliv og media – før han tar en avstikker til konspirasjonskulturens verden for å møte mannen som ble Jesus og kvinnen som ikke eksisterte.

Jeg skal ikke si så mye mer. Det er Ronson på sitt mest Ronsonske. Plottet henger ikke helt sammen, men det er tidvis strålende fortalt. Det er hylende morsomt og dypt nedstemmende, av og til begge deler nesten samtidig. Det er selvinnsikt, institusjons-, samfunns- og mediekritikk, men uten veldig mange håp om å redde verden fra noe som helst. Det er innspill å tenke på og noen eksempler å tenke med, men ingen fasit.

Hvilket ikke er dårlig i en kort, journalistisk, underholdningsbok.

Jon Ronson
The Psychopath Test. A Journey Through the Madness Industry
Picador 2012, 292s.