Qigong-feber. En fantastisk historie om politisk-religiøs-alternativbehandling og utopisme

Publisert: 10.03.2011 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Jeg nevnte tidligere at det i bunken bøker som var innkommet og lå uomtalt befant det seg en bok til om qigong og Kina. Kolleger og bekjente har hørt mye om den i vinter. Boken er David A. Palmers engelskspråklige versjon av doktorgradsavhandlingen Qigong Fever. Body, Science and Utopia in China. Det er en bok du skal lese. Selv om du ikke er interessert i Kina og bryr deg katta om qigong. Du kan gjøre det helt uten å la deg skremme av at det er en avhandling. Tyve sider inn i boken har du uansett sluttet å bry deg om det.

Det betyr ikke at teksten flyter lekende lett og alltid er sprellevende fortalt. Selv om den også er godt fortalt er det kompakt med informasjon, og alt du kan fra før hjelper deg gjennom. Men selv om temaet er en spesifikk historie om et kinesisk fenomen avslører nettopp det spesifikke – gjennom observasjoner og analyser og for dem som vil se – allmenne og viktige sider ved alternative behandlinger og religion i et sekularisert samfunn der ”vitenskap” står i høysetet. De spesifikke fortellingene og eksemplene som er strødd rundt i hele teksten virker bare til å sette det mer på spissen enn vi er vant til. For historien til den kinesiske ”qigong-feberen” er en historie som får bakgrunnen for Menn som stirrer på geiter til å blekne.

Jeg er i utgangspunktet vagt interessert i qigong fordi det dukket opp som øvelser i både taiji- og karatemiljøer mot slutten av den gang jeg holdt på med den slags. (Noen av øvelsene hender det fortsatt jeg gjør, som puste- og oppmykningsøvelser.) Men jeg forsto ikke før jeg leste Ownbys tidligere omtalte bok hvor og når dette kom til, og hva slags fenomen det faktisk hadde vært.

Kort fortalt er qigong en rekke moderniserte, offisielt og i utgangspunktet, jeg understreker de to siste, tradisjonelle kroppspraksiser (”bevegelsesmønstere”, men mer komplisert) forbundet med behandling av fysiske plager. I praksis og tradisjon ofte knyttet til ulike magiske og religiøse forestillinger, blant annet om qi og skjulte mestere, men også kultivering av moral, plikt, fromhet, kampferdigheter osv. Det ”offisielle” aspektet, helbredende effekt på fysiske plager, var ikke den minste, og det er her historien om det som etter hvert ble kalt qigong møter den kinesiske revolusjon.

Forestill deg et samfunn med veldig lang tradisjon, stolt kultur og en nyere historie som ”tilbakeliggende”, fattig periferi. Bland inn et opprør med sterke utopister med kraftig nasjonal stolthet. Noen trenger helsehjelp, ingenting annet enn noe ”eldgammelt nasjonalt” er tilgjengelig. Noen opplever bedring, og når opprøret lykkes, får noen av dem igjen ledende stillinger. En ”jeg var hos homøopaten og ble frisk” historie hos mellomledere og høyere, i et sterkt byråkrati, i en totalitær ettpartistat, i et enormt rike, der selv småkonger rår over større områder.

Da har du begynnelsen på historien Palmer forteller om qigong i Kina.  Men det er bare den biten som handler om hvordan ønsketenkning kunne nå langt inn i institusjoner og få nedlagt forbud mot offentlig kritikk. Og kun en flik av den.

Historier må alltid starte et sted, og Palmer starter altså med ”den lange marsjen”, legemangel og personlige opplevelser hos dem som senere fikk makt. Ikke minst hos enkeltpersoner som i praksis drev frem fenomenet og som når de hadde sjansen sørget for at det fikk en beskyttet tilværelse.

Qigong-fenomenet endrer seg: I første fase er fokuset på hvordan egen utøvelse av det man ble enig om å kalle ”qigong” og rense for ”føydalistisk overtro” kunne virke helbredende. Det ble opprettet egne klinikker, delvis som en bevegelse vekk fra en for ”vestlig” modernisering. Nasjonalistiske hensyn førte til en generell ekspansjon for behandlinger man kunne pakke inn som ”kinesiske”, og den nykonstruerte qigong var én av disse plutselig tradisjonelle formene som fulgte med på lasset.

Klinikkene varte kanskje ikke så lenge i første runde, men institusjoner har ansatte, og med en allerede sterk scientistisk hang, så ble det publisert litteratur. Det er med på å sørge for det som etter kulturrevolusjonen blir den neste bølgen qigong, hvor fokuset gradvis går i retning av ”ekstraordinære krefter” hos enkelte praktiserende. Folk leser skriftruller med ører, nese og armhuler, leser tanker, fungerer som en levende røntgenmaskin og veldig mye mer til. Ikke minst kan de som har oppnådd slike krefter helbrede. De lamme går, de blinde ser, og sykdommer forsvinner uansett hvor langt unna pasienten er.

Palmer rekonstruksjon av historien er krydret med små Gellere; den éne mesteren etter den andre blir ”testet” av kinesiske forskere som går gode for fabelaktige krefter. Militære ledere, høye partifunksjonærer og andre får se show og går hjem overbevist. De tar overbevisningen med seg i et narrespill av virkelige dimensjoner. Og ikke bare pålegger de institusjoner å forske på dette for å få mest mulig nytte ut av den nasjonale qi, de nedlegger altså samtidig forbud mot å diskutere det kritisk. Bare positive tilbakemeldinger er tillatt offentligheten.

I teorien var ikke det heller tillatt: Etter enkelte runder kritikk ble det ikke lenger tillatt å si noe hverken positivt eller negativt, men det første var det ingen som slo ned på. Derimot ble det trykket enorme mengder positive artikler i alle mulige aviser og tidsskrift, egne tidsskrift for qigong ble trykket, og positivt anlagte bøker og biografier ble trykket i opplag på mange millioner. Pressens rolle var betydelig i spredning, og den ble i praksis ikke bare tillatt, men sterkt oppmuntret. Mens kritiske journalister ble sparket.

Qigong ble obligatorisk for dem som ville studere kineisk medisin, og det ble utarbeidet pensum for alle skoler og universitet. Shandong University startet et kurs – i ”somatic science” som det ble kalt – i 1988 der utgangspunktet var at ekstraordinære krefter utløst av qigong var en realitet. Deler av kursinnhlodet omhandlet ”Why somatic science will probably lead to a scientific and technological revolution that will change the face of the earth” (s.81).

Kreftene som skulle bli utløst hos den klassen av ”grandmasters” som etter hvert ”kom ned fra fjellene” inkluderte:

  1. the ability to cure disease;
  2. the ability to live normally without eating (bigu) [en åpenbar militær fordel…]
  3. the ability to perceive without the senses;
  4. the ability to predict the future;
  5. the ability to move objects from a distance (psychokinesis)
  6. the ability to transform matter with one’s mind. (s.106)

Ikke rart de troende mente det kunne medføre ”a scientific and technological revolution that will change the face of the earth”.

Og folk kunne altså se det med egne øyne. Det ble holdt ”demonstrasjoner” av disse overnaturlige kreftene stadig vekk. En sjelden gang var det en test som avslørte juks, men før og etter en åpen, kritisk debatt fra 1979-82 var det sjelden.  En invitert amerikansk parapsykologiforening foretok helt enkle kontroller og fant ingenting. Det samme gjaldt amerikanske skeptikere som var invitert inn av mer kritiske røster.

Svarene tok ikke lang tid: Det var selvsagt James Randis egne, betydelige magiske krefter som hadde forstyrret fremvisningen av kreftene, ikke det at han kunne forpurre eller avsløre de enkle triksene som ble benyttet. Katalogen av forklaringer som dukket opp i møte med den kritikken som fantes i interne dokumenter er velkjent. Det er, i likhet med så mye annet i boken, som en liste hentet fra vestlig alternativdiskurs.

Ingen av de negative funnene kom offentligheten for øre før mye senere. Først i 1995, da enkelte ledere var vandret heden og noen av qigong-mesterne hadde gått for langt, ble det passende klima for å trekke frem mindre krediterende funn. Og disse interne spillene, de sosiale, politiske og kulturelle betingelsene, hvordan ting kunne selges som ”god marxisme” og ”god vitenskap”, og hva som skjedde når qigong mer og mer frigjorde seg fra de betingelsene, gjør boken god på mange flere nivå. Kinesiske myndigheter så qigong som en type praksis med tenkesett som lot seg innpasse og kontrollere av partiet, de så ”helse”, ”vitenskap” og nasjonal stolthet. De nok religionen også, men siden de hadde definert den vekk fra feltet, dukket det knapt nok opp igjen på radaren til tross for magiske helbredelser, magiske krefter, apokalyptiske forestillinger og karismatiske ledere som kunne påberope seg å være bodhisattvaer. Det kom tilbake som et sjokk da Falungong, en bevegelse som da hadde fått flere millioner medlemmer, i praksis kom til å utfordre partiet. Jeg kom i skade for, i forbindelse med boken og et intervju, å si at de overså at religiøse fenomen hadde en egen logikk, og at den ikke ble borte av at de utdefinerte det religiøse elementet. I lengre format kan man si det mer presis, slik Palmer oppsummerer det:

Each component of sectarian teachings and practices was potentially destabilising to social and even political order. Charismatic healings put masters in a position of authority over a large number of disciples, which could be converted into political or military uses. The authority of sacred scriptures could challenge the dominant position of the Confucian or Marxist canon, the ideological foundation of the state. The doctrine of moral salvation could point to the moral decadence of the rulers as the source of the disasters, famines and corruption from which the people suffered. Voluntary adhesion and the dichotomy between the saved and the damned undermined the traditional social hierarchies on which the political system rested. And apocalyptic prophecies coud spur followers to act against the regime to precipitate the coming of the millennium. (s.290)

Det er kompakt sagt, og han har langt mer på hjertet. Mye av det med et fokus på samspillet mellom politikk, religion, vitenskap og alternative behandlinger som er minst like relevant for analyse og forståelse av vestlige landskap, selv om de knapt er nevnt med et ord. Det er en bok hvis relevans langt overskrider det forfatteren tar eksplisitt for seg.

Ikke alt er strålende. Noe er langt fra så. Palmer er egentlig antropolog. Qigong Fever er en historisk studie. Det har sin årsak, forteller han innledningsvis: Feltet kom for tett på. Kort fortalt ble Palmer en ”insider”. Det er synlig i omtrent to av bokens sider, når han prøver å appellere til ”det uforklarlige” med opplevelsene under utøvelse av qigong. Det blir bare pinlig. Men de sidene er heldigvis fort glemt fordi Palmer er en strålende historiker med blikk for det essensielle og for komplekse samspill mellom ulike aktører.

Og fordi han klarer å være gjennomgående interessant om de til dels fantastisk, hoderystende oppsiktsvekkende handlinger han beskriver. Det er garantert ikke primært ment å være morsomt, men det klarer sannelig ofte nok å være det også.

David A. Palmer
Qigong Fever. Body, Science and Utopia in China
London: Hurst & Company 2007, 356s.