De siste dagene har jeg vært avgårde for å være opponent på avhandlingen De obeständiga religionerna. Om kollektiva självmord och frälsning i People’s Temple, Ordre du Temple Solaire och Heaven’s Gate. Som en oppvarming til Dommedag! tenkte jeg å si litt om avhandlingen, nå som doktoranden har fått høre kommentarene. Som opponent er oppgaven todelt: […]

De siste dagene har jeg vært avgårde for å være opponent på avhandlingen De obeständiga religionerna. Om kollektiva självmord och frälsning i People’s Temple, Ordre du Temple Solaire och Heaven’s Gate. Som en oppvarming til Dommedag! tenkte jeg å si litt om avhandlingen, nå som doktoranden har fått høre kommentarene.
Som opponent er oppgaven todelt: Først skal man kort introdusere avhandlingen, dens intensjoner og resultater, og deretter kritisk konfrontere doktoranden med en rekke spørsmål i relasjon til arbeidet.
Det jeg gjør under, er å ta første del, og så bare nevne kort noen få av de spørsmålene som ble tatt opp til drøfting etterpå.

Peter Åkerbäcks avhandling De obeständiga religionerna tar for seg tre bevegelser som er beryktet for å ha begått kollektive selvmord: Peoples Temple og gruppene som er best kjent under navnene Ordre du Temple Solaire (Soltempelordenen, OTS) og Heaven’s Gate. Avhandlingen har fire hoveddeler: Introduksjon, beskrivelse av hver av de tre gruppenes tro og historie, en kritisk gjennomgang av forskningens hovedperspektiver på gruppene, og en avsluttende diskusjon.
Introduksjonsdelen
Introduksjonsdelen gir et kort overblikk over temaet, gruppene som skal behandles og forskningen på dem. Doktoranden introduserer tidlig synet på hva som skal være hans eget bidrag til forskningen på feltet: Tidligere forskning som har gått komparativt til verks når det gjelder «selvmordssektene» har hatt bevegelsenes endepunkt – de kollektive selvmordene – som utgangspunkt. De har fokusert på ledelsen, samt eksterne og interne sosiale faktorer til en grad som gjør at bevegelsenes trosinnhold har kommet i bakevjen.
Det at gruppene på har vært «apokalyptiske bevegelser» har blitt hovedpunktet i fremstillinger av trosinnholdet. Dermed har viktige nyanser og ikke minst sentrale forskjeller mellom gruppene blitt underkommunisert og underfokusert i forklaringen av hva som har skjedd. Man må se nærmere på hva de ulike bevegelsene rent faktisk sto for ideologisk, mener doktoranden, og hvordan trosinnholdet utviklet seg slik at medlemmene fant det i tråd med sin religiøse overbevisning å ta sine liv.
Det vil ikke si at doktoranden avviser de perspektiv som tidligere er anlagt; han er mer interessert i å rette opp en skjevhet som har gjort at det intensjonelle aspektet ved handlingene har blitt underfokusert. Aktørperspektivet har ikke vært langt nok fremme, og for å forstå aktørene bedre, må man se nærmere på deres intensjoner. Hvilket innebærer å studere ideologien.
For å forstå bevegelsene må man gå nærmere inn på gruppenes verdensbilde, og ikke minst deres frelseslære. Dertil har doktoranden tatt for seg både tilgjengelig materiale i form av blant annet tekster og båndopptak og han har gjort egne intervjuer med gjenlevende. De ulike kildene og kildekategoriene er diskutert kort i introduksjonen.
Han ser imidlertid et problem med å anlegge et aktørperspektiv på alle omkomne i de ulike gruppene. Selv om det var snakk om strikte grupper med høye krav til engasjement, var ikke alle like aktive, ikke alle hadde samme forutsetninger for å sette seg inn i læren, og dermed var ikke alle like godt informert.
Derfor utfordrer han sitt eget perspektiv ved å sette opp tre idealtypiske skikt for medlemmers forhold til ideologien: de uinformerte, de troende og de velinformerte. Kategorien «de uinformerte» utfordrer overbevisningsdelen av aktørperspektivet, ettersom disse ikke vil ha hatt kunnskap nok til å tilslutte seg selvmord som en frelseshandling. Det vil da i praksis være snakk om drap. Selv når det gjelder kategorien «de troende», påpeker han, vil det ikke nødvendigvis være slik at alle forstår «hur vägen till den andra sidan skulle realiseras». Derimot må handlingene planlegges, forberedes, struktureres og kontrolleres av noen, og de som har hatt dette ansvaret, i kategorien «velinformerte, må ha vært klar over hva som skulle gjøres og som ble gjort.
Del 2
I avhandlingens del 2 – som utgjør de tre neste kapitler – anvendes så de ulike kildene til å gi en oversikt over bevegelsenes utvikling over tid, med særskilt vekt på å få frem de ideologiske moment som berører bevegelsenes verdensbilde og ytterste målsetninger: Hva skulle de frelses fra, hva skulle de frelses til, og hvordan skulle frelsen oppnås?
Resultatet er blant annet at forskjellene mellom gruppene kommer tydelig frem.
Kapittel 2 tar for seg The Peoples Temple og veien frem til Jonestown.
Jones hentet inspirasjon fra mange kilder i teologien til Peoples Temple, men de fremste var karismatisk kristendom og marxisme. Jones var en imidlertid knallhard kritiker av ortodoks kristendom. Han avviste tradisjonell frelseslære til fordel for en primært dennesidig frelse, og den gud man fant i Bibelen avviste han for «God Almighty Socialism». Mennesket måtte bygge «himmelen» her sammen, og han selv var frelseren som kunne hjelpe dem nå målet, som inkluderte en ny, sosialistisk samfunnsform og en guddommeliggjøring av medlemmene som tilsvarte hans egen guddommelighet.
Det man skulle frelses fra i denne forestillingsverdenen var en rasistisk, undertrykkende og ødeleggende samfunnsform, representert ved USA, og fra den falske religionen Bibelen sto for. I tillegg skulle man fris fra den kommende apokalypsen, som i tråd med den kalde krigens frykt ble tenkt som en atomkrig.
Frelsen var primært til sann sosialisme i et tett fellesskap, og den skulle i utgangspunktet oppnås ved å bygge sosialismen sammen, i denne verden. Sekundært og mer usikkert presenterer doktoranden at Jones også noen ganger spekulerte i «andre planeter», andre «plan», og snakket om reinkarnasjon, men det sentrale var alltid at «God Almighty Socialism» skulle etableres i denne verden.
Kritikk fra og konflikter med omverdenen førte etterhvert til at bevegelsen flyttet til Guyana. Selvmordene (og drapene) ble satt i gang etter et besøk av en kritisk komité ledet av kongressmedlem Leo Ryan. Etter besøket ble Ryans følge angrepet og flere drept. Etterpå realiserte Peoples Temple et selvmordsritual de hadde øvd på mange ganger, i perioder så ofte som én gang i uken. Under den siste diskusjonen ble det sagt at amerikanske myndigheter kom til å ta dem alle – drepe, torturere og/eller fengsle dem – og dermed ødelegge alt håp om overlevelse. Dermed gjensto, ble det sagt, en siste protesthandling, «det revolusjonære selvmordet», som også muligens (for noen) var en vei «over til et annet plan», som eneste handlingsalternativ.
Kapittel 3 tar for seg utviklingen av Soltempelordenen (OTS) frem til selvmordene og drapene i 2004. Doktoranden ser en rekke kilder til deres ideologi, fra katolsk kristendom og teosofi til rosenkors- og tempelridder-tradisjoner (først og fremst) og bredere nyreligiøse strømninger.
OTS var en esoterisk orden, hvilket gjorde at viktig kunnskap er holdt hemmelig både for medlemmer på lavere nivå og selvfølgelig for omverdenen. Av det materialet som finnes igjen, er bare en del gjort kjent utenfor etterforskningsgruppen. Noe er likevel kjent.
En del kjerneelementer i verdensbildet doktoranden presenterer er at: Historien har ulike utviklingsfaser som blir drevet av blant annet ulike avatarer av den «kosmiske Kristus». OTS mente å være den nyeste manifestasjon av et «tempel» som manifesterer seg på ulike tidspunkt i historien, og som trekker seg tilbake når oppgaven deres i jordens og menneskehetens utvikling er oppfylt. Mennesket består av flere bestanddeler. Kroppen er en materiell «farkost» for sjelen. Det finnes andre eksistensplan.
OTS anså at verden var på vei mot en katastrofe, som muligens kunne utsettes/forhindres, men hovedinntrykket er at OTS så katastrofen som nært forestående. Dette perspektivet ble tydeligere og mer dominerende i løpet av de siste årene, men ser ut til å ha ligget nært hele tiden.
Det man skulle frelses fra var en verden som var dominert av onde krefter, av egosentrisme, materialisme og åndelig uvitenhet. Det man skulle frelses til var «a Dimension of Truth and the Absolute» med evige kropper, sannsynligvis på en annen «planet». Det eksakte scenariet er usikkert, men det er klart det lenge hadde vært snakk om en form for «reise», en «transit» til målet. Akkurat hvordan det skulle skje var lenge uklart, og mest sannsynlig hadde få innsikt i den nøyaktige prosessen. «Død og gjenfødelse» var imidlertid en tilbakevendende metafor i gruppens rituelle praksis rundt innvielser.
Selvmordene ble satt i gang etter en serie hendelser internt og eksternt: lette konfllikter med myndigheter, interne stridigheter, splid, forverret økonomi og sykdom hos lederen Joseph Di Mambro.
En viktig intern sak kan ha vært en utløsende faktor med henblikk på tidspunkt: Et av tempelets «oppdrag» var å fostre 9 kosmiske «frelsesbarn», hvorav Di Mambros Emmanuelle var det viktigste. Et sentralt medlemspar, Dutoit, fikk en sønn som de ga det samme frelsernavnet «Emmanuel» til. Barnet ble oppfattet som en konkurrent til Di Mambros Emmanuelle, og ble kalt for «Antikrist». Paret og barnet ble myrdet noen dager før de kollektive handlingene begynte. Noen dager etter drapene satte OTS i gang «transit» til neste planet, modellert etter rituelle innvielseshandlinger.
Kapittel 4 tar for seg Heaven’s Gate fra begynnelsen frem til selvmordene i San Diego i mars 1997.
Det var fra starten to grunnleggere og talsmenn, Bonnie Lu Nettles og Marshall Applewhite. Budskapet deres handlet om menneskelig utvikling til neste evolusjonære nivå – «the evolutionary level above human» – og involverte deres egen syntese av blant annet teosofi, konservativ kristendom, New Age og ufologi. Blant idéene var at for mange millioner år siden hadde medlemmer fra «neste nivå» plantet sjeler diverse steder i universet, og de som hadde utviklet seg nok, kunne være med ved «innhøstingen» som var nært forestående. Gruppen utviklet seg til å bli svært tett og strikt, og utviklet også en meget strikt atferdskodeks for å overskride sine menneskelige sider.
Mennesket skulle frelses fra den menneskelige tilstand: kjødelighet av all sort, jordisk identitet, «luciferanske» krefter og den kommende «omspadingen» av jorden. Det man skulle frelses til var det neste nivå, befolket av andre høyt utviklede sjeler (og med egnede kropper). Veien dit handlet primært om egen utvikling og «oppvåkning» til sann natur, men tanken inkluderte også alltid at man på et eller annet vis skulle «hentes» av representanter for neste nivå, fortrinnsvis av romskip. Etter at Bonnie Lu Nettles døde i 1985 åpnet Applewhite for muligheten av at man ikke behøvde å hentes med kroppen, som bare var et «fartøy» ånden hadde midlertidig tilhold i.
Gruppen mente de sto i fare fra myndighetene, og Applewhite trodde han var døende. Selvmordene ble satt i gang etter en intern prosess der temaet var blitt fremmet for alle, ble ansett som «final graduation», og gjennomføringen hadde en klart ritualisert form.
Del 3
Del 3 (kapittel 5) er viet diskusjon av ulike forklaringsvarianter som er blitt fremmet av (primært) religionssosiologer. Tidligere komparativ forskning har i varierende grad vektlagt en eller flere (i siste tilfelle som samvirkning) av fire hovedfaktorer:
1. Apokalyptiske forestillinger.
2. Konflikt/opposisjon. 3.
Karismatisk lederskap, og
4. Isolasjon.
Doktoranden velger tre hovedforskere å presentere og diskutere:
– John Hall, som har fokus på de apokalyptiske gruppenes konfliktfylte relasjon til omverdenen,
– Catherine Wessinger, som fokuserer på hvordan gruppenes interne og eksterne relasjoner sammen med apokalyptiske forestillinger og umulige mål fører til en tilstand av skjørhet i gruppen, og derpå selvmordene,
– John Walliss som i tillegg sterkere vektlegger problemene karismatisk lederskap og isolasjon medfører.
Doktoranden finner verdifulle poeng hos samtlige, men anfører også kritisk om dem alle at de har et for overfladisk blikk på bevegelsenes religiøse idéer og målsetninger. Det er det generelt apokalyptiske som står i fokus, og dette gir både et misvisende bilde av hvor like bevegelsene var og er uegnet til å gi forståelse av selvmordene som handlingsvalg.
Halls primærfokus på den sosiale opposisjonen mot bevegelsene blir i tillegg kritisert for å underdrive gapet mellom graden av forfølgelse bevegelsene ble utsatt for. Han må også gripe til en løsning som fokuserer primært på forestillinger for å forklare Heaven’s Gate og de to sekundære rundene med selvmord for OTS, samtidig som «forfølgelsesmotivet» opprettholdes som sentral årsak uten at noen av delene får nødvendig forklaringsdybde. Samtidig er modellen for lite dynamisk i forhold til hvordan ideologiske tolkninger ble til i forbindelse med ytre hendelser. Fraværende er også forholdet mellom den eksternt rettede volden som gikk umiddelbart forut for selvmordene – Peoples Temples overfall på kongressmann Ryans følge, OTS mord på familien Dutoit – og hva det kan ha hatt å si.
Wessingers fokus på «skjørhet» roses for å ta et relativt stort hensyn til forestillinger som drivkraft, så vel som å være et nyansert forsøk på å nøste opp ulike virksomme faktorer. Imidlertid er doktoranden noe kritisk til vektleggingen hennes av «forfølgelse» eller opplevelsen av forfølgelse når det gjelder Heaven’s Gate og andre og tredje runde selvmord i OTS. Han anfører at Wessingers vektlegging av gruppenes «umulige mål» som faktor i å gjøre dem skjøre, er noe spesiell tatt i betraktning hvor mange grupper som har «umulige mål» uten at det gjør dem skjøre. Religiøse ideologier er også tilpasningsdyktige og lar seg tolke, og spørsmålet om hvordan det har seg at de ble tolket i en «selvdestruktiv» retning heller enn omvendt her, reiser Wessinger ikke. Dermed reiser doktoranden også kritikk mot det negative fokuset på selvmordene som respons og eksempel på mislykkethet: Selvmordene kan også ses som en seier, som logisk kulminasjon på en bevisst strategi.
Walliss modell får kritikk når det gjelder en forflatet og generalisert gjengivelse av gruppenes verdensbilde. Den blir ellers hovedsaklig gjennomgått uten spesielle kritiske merknader. Unntaket er mest nyanseringer, som når doktoranden påpeker at Jones, Di Mambros og Applewhites påkalling av egen sykdom ikke behøver å ses på som en svekkelse av deres karisma. Det kan like gjerne ses som et ledd i å mobilisere sympati, lydighet og økt kriseforståelse.
Del 4
Del 4, den avsluttende diskusjonen, tar så for seg de ulike sidene ved forklaringer som er foreslått i forskningen, og går inn i en mer detaljert kritisk dialog med dem. Hovedpunktet er hvordan en ideologianalyse kan tilføre en ekstra dimensjon og bedre forståelse sammen med de foreslåtte teoriene og en mer differensiert forståelse av hver enkelt bevegelses bane mot sin ende.
Det ideologianalytiske perspektivet doktoranden fremhever, ser først på gruppenes egne måter å resonnere og tenke på, deres verdensbilde, frelsessyn og sentrale fokus, og hvordan dette utviklet seg over tid. Først deretter blir gruppenes slutt igjen fokusert. Selvmordene kommer som slutten på en prosess, og er ikke det første og eneste som skal undersøkes.
Doktoranden utfordrer sin tese om ideologiens betydning ved hjelp av sin tredeling mellom uinformerte, troende og velinformerte medlemmer. Han finner denne tredelingen hovedsakelig relevant for Peoples Temple, men i noe mindre grad også belagt for OTS. Det er vanskelig å finne belegg for kategorien «uinformert» når det gjelder Heaven’s Gate, selv om ett enkelt medlem hadde vært med så kort tid at hun stilte i en annen klasse når det gjaldt ideologisk innforståtthet enn andre.
Det som fremtrer er til slutt likevel, hevder doktoranden, at selvmordshandlingene er drevet av bestemte ideologiske målsetninger gruppene hadde. Dermed, hevder doktoranden, kan man utfordre forskningens påstander om at det dreier seg om mislykkede grupper, og åpne for muligheten om at gruppene gjennom selvmordene tvert imot lyktes i sine ideologiske foretagender. (Dette vil i så fall kaste et visst lys over andre og tredje runde med selvmord i OTS og Heaven’s Gate.)
Kritikken
Blant de kritiske spørsmålene jeg fokuserte på under disputasen var følgende:
– Fraværet av diskusjon og plassering i forhold til det store feltet selvmordsforskning er, og dermed et mer aktivt forhold til tverrfaglige perspektiv på kollektiv handling og på selvmordshandlinger, ideologi og gruppedynamikk.
– Jeg savnet en mer omfattende diskusjon av forholdet mellom ideologi som drivkraft, som motiv for handlingene, versus muligheten for å se på ideologi som legitimering av handlinger.
– Det relative fraværet av et maktperspektiv. Når man analyserer ideologi, er det noen som kommer mer til orde, som setter agenda, og andre den blir satt for. Det er tilrettelagt for å inkludere denne typen tema gjennom distinksjonen mellom ulike typer medlemmer, men det blir i beskjeden og tilfeldig grad gjort noe i den retning. (Disse tre punktene er relatert og er muligens ting jeg vil komme tilbake til hvis jeg skal skrive mer om temaet selv senere.)
Avslutningsvis kan jeg si at det er en velskrevet avhandling der fortelling og diskusjon flyter godt. Jeg lærte mye nytt i arbeidet med den. Doktoranden har maktet å sammenfatte et stort antall kilder og forskning i fortettet form, og det er blitt en fortelling som både egner seg for og fortjener en bredere leserkrets.
Peter Åkerbäck
De obeständiga religionerna. Om kollektiva självmord och frälsning i People’s Temple, Ordre du Temple Solaire och Heaven’s Gate.
Stockholms Universitet 2008, 288s.