Den neste kategorien er etter hva jeg vet ikke så viktig for denne sammenhengen, selv om aktøren er det. Men jeg får vel la være å hoppe helt over den eksklusive siden, der Sannheten er én og resten i større (men også i mindre grad, hvilket har vært av stor betydning) tilhører Løgnens domene. For […]
Den neste kategorien er etter hva jeg vet ikke så viktig for denne sammenhengen, selv om aktøren er det. Men jeg får vel la være å hoppe helt over den eksklusive siden, der Sannheten er én og resten i større (men også i mindre grad, hvilket har vært av stor betydning) tilhører Løgnens domene. For det er tross alt en viktig posisjon, og med forankring i viktige institusjoner har det spilt en sentral rolle når det gjelder motivasjon for å samle inn og forstå materiale fra andre religioner og kulturer.
2. Eksklusiv Sannhet: Kirken
Det Herbert av Cherbury såvel som stoikerne blir stående i motsetning til, er altså et krav fra noen kant om å ha eksklusiv adgang til religiøs sannhet. De har fokusert på noe de mener samler, på likheter.
Både kristne kirker og andre trossamfunn har til gjengjeld fokusert i lange tider på forskjellene mellom rett tro og vranglære. Dette medfører også en del interessante problemer, og har avfødt en del refleksjoner og arbeid av relevans til religionsvitenskapens begynnelse. For selv om man forklarer sin egen religion med sann åpenbaring og åndelig veiledning – altså med strategier som ikke kan benyttes i en vitenskapelig sammenheng – så er det ikke uten videre gitt at alle andre religioner blir forklart med lignende strategier.
Den mest åpenbare strategien for å forklare andre religioner når man selv gjør krav på eksklusiv sannhet, er å videreføre det dualistiske perspektivet: Der man selv er rettledet av den gode gud og dennes hjelpere, er de andre villedet av ondskapens åndehær. Dette var i flere perioder en suksessrik strategi fra den kristne kirken, en strategi som også er levende i dag i konservativt kristne analyser av New Age og nye religiøse bevegelser.
Selv om denne strategien ikke virker videre lovende for et vitenskapelig studium av religion – og det er den da heller ikke – så har det religiøst eksklusive perspektiv ikke desto mindre vært én av mange kilder til undersøkelse av nærgående beskrivelse av andre tradisjoner og deres empiri. Blant annet for diskusjoner med henblikk på å tilbakevise dem, eller for å forstå bedre hvordan man kunne omvende andre. Den som følger denne strategien har altså både et motiv for å studere andre religioner, tilgjengelig materiale, en metode å studere dem med (komparativ beskrivelse) og et teoretisk rammeverk å plassere materialet i forhold til (e.g. det som måtte kunne tilpasses egen religion er OK, alt annet er djevelens verk).
Men denne dualistiske løsningen er langt fra den eneste. En delvis overlappende posisjon tar utgangspunkt i tanken om Fallet og opprinnelig religion. Med utgangspunkt i tanken om menneskehetens enhet i skapelsen, må den opprinnelige religion være den samme. Når folk har forskjellige religioner, kan det skyldes at den opprinnelige religion er blitt forkvaklet gjennom menneskeverk (med eller uten demonisk støtte). Levevilkår, sosial organisering, psykisk konstitusjon og andre aspekter kan så bringes inn til å forklare hvordan en opprinnelig monoteisme a la Adams er blitt til den typen religionsform man observerer.
Slik får vi en delvis og selektiv naturalisme. Det vil si at selv om de arbitrært reserverer sin egen eller flere religioner fra metoden, velger man å se på (andre) religioner som menneskelige verk, eller i det minste fokusere på de sider ved religion som kan erkjennes som menneskelig verk. (I lange perioder kunne det da også være særdeles lite strategisk, eller direkte helseskadelig, å lage teorier som inkluderte en viss «åpenbart religion» blant dem som var menneskets verk alene.)
Denne historien er ikke enkel å få grep om. Kirken hadde mange aktive intellektuelle som gjorde mye forskjellig på feltet. Ikke bare har vi utviklingen av tanken om det som senere blir ”natural religion” (som da er mest assosisert med deisme), men vi har også ”higher criticism” – det historisk-kritiske studiet av Bibelen og religionshistorien og diverse andre elementer. Historisk-kritisk bibelgranskning fikk stor betydning. Den stilte de samme typene spørsmål til Bibelen som kilde som man ville stille til andre teksttyper. Med et (for de fleste) for all del fromt utgangspunkt, lurte man på om det fantes annen dokumentasjon på angivelig historiske hendeler (e.g. flommen), hva slags typer tekster ulike deler av Bibelen var, hvilken funksjon de kunne hatt tidligere, og hvordan idéer og hendelsesberetninger passet inn i omverdenen. På 1800-tallet utviklet det seg til en relativt konsekvent holdning (hos noen) om at man kunne og burde studere Bibelen som menneskelig produkt alene. Tilsvarende skole utviklet seg innen jødiske Talmud-studier.
Da begynner vi også å se en mer konsekvent naturalisme som metodisk verktøy.