(Bernard Fontenelle på sine eldre dager) Religion som menneskelig konstruksjon De første kjente tenkere (med et mulig unntak for enkelte indiske filosofer) som mer og mindre konsekvent fremstilte religion som primært et kulturelt faktum, og menneskelig verk, finner vi blant de greske sofistene (altså de før-sokratiske tenkerne som etter Platon har blitt brukt mest som […]
(Bernard Fontenelle på sine eldre dager)
Religion som menneskelig konstruksjon
De første kjente tenkere (med et mulig unntak for enkelte indiske filosofer) som mer og mindre konsekvent fremstilte religion som primært et kulturelt faktum, og menneskelig verk, finner vi blant de greske sofistene (altså de før-sokratiske tenkerne som etter Platon har blitt brukt mest som skjellsord). Xenophan av Kolofon bemerker således at «mennesker tror at gudene er kledd og formet som dem selv. … Kortnesede og svarte er de udødelige, sier Etioperne – Nei, svarer Trakerne: De har rødt hår og grønne øyne.» Mennesker skaper gudene i sitt bilde, sier Xenofan i de få kjente fragmenter, og ironiserer videre at om hester hadde guder, så ville disse få hesters utseende og vesen.
Sofistene levde i en gresk kultur med stor kontaktflate utover sitt eget, og kunne dermed komme til bevissthet om religion, moral og politiske system varierte. Dermed kunne man også stille spørsmålet om religion, moral og samfunn var del av naturens orden – slik at det kun fantes én sann form av dem – eller om de var resultat av «tradisjon» av menneskelig aktivitet som mer og mindre tilfeldig resulterte i et produkt, og var relativ, et fenomen som alltid ville være i endring.
Ikke alle sofister endte med det samme svar, men mange mente at religionens og moralens opprinnelse lå i menneske og dets omgivelser – samfunn og natur. Prodicus av Keos så for eksempel gudene som det vi vil kalle psykologiske fenomen, som et resultat av menneskets undring og takknemlighet overfor naturens krefter. Samtidig mente han at nye aktiviteter som jordbruk, smedkunst o.l. medførte at mennesket utvidet pantheon, ved at de som innstiftet disse gode kunster ble elevert til guddommelig status etter sin død.
En annen sofist, Kritias, la frem en slags «konspirasjonsteori» om religionens opprinnelse. Guder, sa Kritias, ble oppfunnet av de kløktige for å understøtte moralen, slik at ingen illgjerningsmann skulle kunne være sikker på å gå fri. Religionens funksjon presenteres med andre ord som primært å opprettholde samfunnsmoralen (som for sofistene kun var en konvensjon man utmerket godt kunne bryte om man slapp unna med det). Denne oppfatningen at religion med vaktsomme guder eller krefter er nødvendig for moralen har forøvrig holdt seg meget godt, og har vært brukt som religiøs legitimering i offentlig diskurs i århundrer.
En annen klassisk teori om religionenes, vel – egentlig gudenes – opprinnelse, som har hatt en viss innflytelse, ble fremsatt av Euhemer av Messine. Idéen om at gudene ikke er annet enn deifiserte helter, store menn og kvinner om hvem tradisjoner ble holdt levende, forstørret og den menneskelige opprinnelse glemt, blir i faglig henseende omtalt som euhemerisme. Teorien har hatt stor innflytelse, og i vår kulturkrets er den kanskje best kjent fra Snorre Sturlusons teori om Odin og de andre guder som innvandrende «Asia-menn».
En av dem som først inkorporer mange elementer av den klassiske arven i et moderne forsøk på å gi basis for et vitenskapelig religionsstudium var Bernard Fontenelle (1657-1757). Han gir også en klar programerklæring om at han ønsker å etablere studiet av religion som nettopp en vitenskap:
«Det er ikke en vitenskap å fylle sitt hode med alle fønikernes og grekernes ekstravaganser, men det er en å vite hva som ledet dem til disse ekstravaganser.»
I forsøket på å forklare, å gi viten om hva som ligger bak religionenes påstander, går Fontenelle i all hovedsak utenom referanser til det overnaturlige, og søker henimot psykologiske og ikke minst historiske momenter. For oss er det siste kanskje mye av en selvfølge, men Fontenelle var en av de tidligste som søkte i retning av historie og endring.
For Bernard Fontenelle er religion et fenomen som må forklares i menneskets konstitusjon og utvikling, men mennesket betraktes som del av et samfunn. Hvorfor er det viktig? Jo, fordi man kan tenke seg, slik en del senere religionsteoretikere gjorde, at religion først og fremst er idéer, og at de springer ut av iboende tendenser i mennesket alene. (Demokrit, for å gå tilbake i historien, mente for eksempel at fortellingene om gudene, mytene, var et resultat av menneskets drømmer.) Ved å inkludere samfunnet som del av basis for religion og religiøse idéer åpner man for muligheten til å studere hvordan ulike samfunnstyper representerer sine guder på samsvarende måter, hvordan samfunnet setter sitt preg på forestillingen gudenes samfunn, gudenes vesen, gudenes funksjoner.
Nå gjør ikke Fontenelle i praksis noe stort nummer ut av dette sosiale aspektet. Når han skal gi en forklaring på myter og mytiske forestillinger legger han vekten på menneskets møte med naturen. Mytiske forestillinger og fortellinger, sier Fontenelle, er en primitiv form for naturfilosofi: De er intellektuelle forsøk på å forstå og forklare hva som skjer i verden rundt oss. Det grunnleggende synet på mennesket er med andre ord intellektualistisk, og de tidlige menneskenes religion er resultat av deres forsøk på å forstå verden. Dette kan også synes åpenbart, men av senere psykologiske religionsteorier kjenner vi også de emosjonalistiske forklaringer – at religion oppstår av menneskets følelser, uro, ekstase, osv. ikke av dets intellektuelle trang til å forstå, forklare, forutsi. (Dette kommer vi tilbake til senere i semesteret.)
Fontenelle skrev to verk som har betydning for religionsstudiet: Oraklenes historie (1686), og Mytenes opprinnelse (1724). I Mytenes opprinnelse tar han for seg ikke bare opprinnelse, men temaene «utvikling», «litterære sider» og «sanne betydning». Opprinnelsen ligger som sagt i menneskets intellektuelle ønske om å forstå: «Mennesket ser undere, skrev Fontenelle, i proporsjon til sin uvitenhet og mangel på erfaring.» Dette er et universelt prinsipp. Alle kulturer starter i uvitenhet, alle folkeslags historie starter med myter. Likheter mellom ulike kulturers myter skal derfor ikke forklares ved hjelp av tanker om folkevandringer eller historiske forbindelser – i alle fall ikke utelukkende – men med at hvert folk autonomt skaper seg lignende forestillinger på samme trinn i sin utvikling. Denne tanken ble videreført i og utviklet i senere evolusjonistiske teorier, der man hadde et langt klarere program på å se kulturer i relasjon til stiger på en utviklings»stige».
Et annet trekk som blir videreført er intellektualismen. For Fontenelle går det en linje fra myter og barbarenes religion til vitenskapen, i det at begge tankeformer søkte henimot forklaringer av det man opplevde i sin naturlige omverden. De primitive og tidlige folkeslag (husk at i denne perioden er det kun ytterst få som operer med det syn at verden er mer enn noen få tusen år gammel) hadde bare ingen muligheter, hverken intellektuelt eller på annet vis, til å forklare verden bedre. I møte med naturens forvandlinger personifiserte man i forsøk på å forklare, og derigjennom skaptes beretningene om guder som forvandler seg. Man forsøkte å forklare det ukjente (naturen) ved hjelp av det kjente – menneskelignende vesener med intensjoner, teknologi og vaner som lignet de menneskelige. Slik ble en elv forklart med en guddom som heller vann fra en «kanne».
Tidlige myter handler således om menneskets møte med og forsøk på å forklare naturen, spesielt de kraftfylte sider ved naturen: torden og lyn, regn og vind. Og hvordan skal man forestille seg slik kraft uten i skikkelse av andre vesener som oss selv, men med påviselig mye større krefter?
(Mer om Fontenelle i morgen.)