(Bernard Fontenelle i noe yngre utgave) I går var vi innom Fontenelles teori om at myter kan føres tilbake til naturopplevelser. Det var og er en utbredt tanke, men naturen forklarer likevel ikke alle myter eller alle mytenes sider, innrømmer Fontenelle. Det er her han bringer inn momenter relatert til utvikling. Ettersom samfunnet endrer seg, […]

Fontenelle.jpg
(Bernard Fontenelle i noe yngre utgave)

I går var vi innom Fontenelles teori om at myter kan føres tilbake til naturopplevelser. Det var og er en utbredt tanke, men naturen forklarer likevel ikke alle myter eller alle mytenes sider, innrømmer Fontenelle.

Det er her han bringer inn momenter relatert til utvikling. Ettersom samfunnet endrer seg, teknologier, vaner osv. utvikles, blir nye forklaringer mulig, og nye fenomen må forklares. Fontenelle tar også høyde for forskjellige typer guder – noen springer ut av kløktige menneskers forsøk på å forklare naturen, andre er resultat av at spesielle mennesker opphøyes til gudestatus. F.eks. de som har skapt/tilveiebragt nye teknologier eller nye institusjoner.


Gamle beretninger knyttet til utdaterte samfunnsverdier må enten endres, eller man innfører spesielle tolkningsregler (tolkning om at myter har en skjult, esoterisk, dyp sannhet, når overflaten ikke lenger er troverdig, allegori) for å lette tilpasningen til en ny tid. Slik sier f.eks. Fontenelle at den kritikk Cicero fremmer mot de homeriske guder (altså de greske guder som de er portrettert hos Homer) rammer feil, ettersom de kvaliteter Cicero etterlyser ikke fantes på Homers tid. I «opphavs tider» kunne menneskene ikke forestille seg andre kvaliteter enn makt som viktig, og kvaliteter som visdom og rettferd kommer først til gudenes verden når menneskene har oppdaget at verden er ordnet. De klassiske gudsforestillinger på Ciceros tid, fortsetter han, er bare bedre fordi bedre filosofer laget dem.

Og hvordan skulle de tidlige mennesker oppdage at deres forestillinger var gale? spør Fontenelle. Hver gang var de tilpasset de kjente fakta: Om en ung mann falt i vannet og ikke ble funnet, og man mente det bodde sjøjomfruer i vannet, hva var mer logisk enn å tro at disse postulerte vesener hadde fanget mannen? Forestillingene blir tilpasset til hvert faktum, og forklarer dem tilsynelatende: De tilgjengelige kategorier for å forklare fenomen og hendelser er gitt i forkant, bestemmer hva slags data som er relevante, hva slags spørsmål som kan stilles, og hvordan de kan besvares.

Det er flere trekk til utvikling slik Fontenelle så det enn «bare» kulturell og intellektuell utvikling. For det første, anser han, har man problemet med at vesentlige deler av en tildels svært utdatert kulturarv blir videreformidlet over generasjonene og vedlikeholdt. Hvis myter og mytiske forestillinger er forklaringer og de er bundet til en kulturell form og et utviklingstrinn, så blir kontinuitet et problem. Hvordan skal man forklare at (selv utdaterte) forestillinger opprettholdes?

Svaret Fontenelle gir er ærbødighet overfor forfedre og historie, blind tilbedelse av antikken, holdningen at «våre forfedre trodde slik – er vi klokere enn dem»? Han innser at dette neppe kan være hele forklaringen, og introduserer ytterligere en forklaring. Myter hefter seg ved kulturelle institusjoner som kan holde dem vedlike: religion (et skille mellom religion og myter som ikke blir gjenstand for omfattende drøfting) eller kunst.

Fontenelle mener såvidt hans kommentatorer har forstått at myter ikke med nødvendighet er del av religion, men at deres eventuelle «religiøsitet» kommer an på hvordan de fungerer i et eventuelt religiøst system. Utover det sier Fontenelle lite. Men det kunstneriske aspekt ved myter som beretning bidrar i det minste til én klar tanke om hvorfor selv utdaterte idéer kan traderes og bevares: Myter har foruten sin intellektuelle appell også en estetisk appell, de som er gode historier som fenger fantasien kan vedvare fra slik appell alene.

Fontenelle legger vekt på de litterære kvalitetene ved myter som beretninger, men avviser den tolkningsstrategi som ble brukt for å bevare et positivt forhold til beretningene som forklaring, nemlig allegori. De som tolket mytene billedlig, som allegorier over menneskets tilstand, spørsmål om moral o.l. mente det var absurd å tenke seg annet enn at de gamle måtte ha sett bakom ordenes bokstavlige mening. Tvertom, sier Fontenelle. Mytene ble trodd som de var, men nå innser menneskene at forklaringen, at meningen var absurd. Det som engang hadde både intellektuell og estetisk appell har nå kun den estetiske. Grunnen til at vi skal studere dem er ikke for å få tilgang til den dype visdom hos fordums mennesker, men for å skaffe oss kunnskap om hvordan de tenkte, og slik gi oss innsikt i menneskesinnet.

Siden Fontenelle ser ut til å skille mellom religion og myter, kan det også være verd å kaste et kort blikk på hans andre bok, om oraklenes historie, og se om denne sier noe mer klargjørende om religion, eller forøvrig bidrar med andre tanker om et vitenskapelig religionsstudium. Hvis myter begynner med ønske om å forstå naturen, hvordan begynner orakler? Fontenelle svarer på noenlunde samme vis som han har gjort for mytenes vedkommende: Oraklene har startet med en menneskelig feilslutning om verdens tilstand. På Parnassos, sa Fontenelle, var det et hull som det steg gass utav, en gass som fikk dyr til å danse og gi lyd. «Kanskje fikk en mann, fylt av disse gasser syner, og snakket over seg uten å vite det, og ved tilfeldighet kom han til å si sant. Umiddelbart ble dette tolket som guddommelig, at det inneholdt kunnskap om fremtiden.» Og dermed ble det startet en religion/en kult av det, som kløktige svindlere senere utnyttet. Fontenelle legger vekt på kløktige menneskers interesse for egen vinning når han skal forklare religion i form av orakler, men det er først i andre steg, etter en historisk rekonstruksjon vi alle kan gjenkjenne som den villeste fantasi, uten enhver form for metodisk forsvarlighet.

Problemet for Fontenelle er den første etablering. Deretter vil først idéen kunne spres ved å kopieres – slik han også mener mytetema har gjort (om én gud har sex med en menneskekvinne og får barn, har snart alle guder gjort det samme) – og etter en tid vil idéen om orakelet fått historiens tyngde og vil bevares av respekt for det gamle. Når orakelet er vel etablert kan det vedlikeholdes av respekt fra «kundens» side, og med svindel og bedrag fra leverandørens side. Oraklene gikk likevel under, og det, sier Fontenelle, skyldes fire hovedårsaker:

1. Romerne tok kontrollen over Hellas, og ettersom de greske orakler var en gresk oppfinnelse, mistet de troverdighet med grekernes underkastelse. «De blomstret med Hellas, og gikk under med Hellas», skriver Fontenelle. Religiøse idéer er knyttet til spesifikke kulturer og kulturelle former, og deres suksess er avhengige av disse. Når denne sosiokulturelle basis forsvinner, kan også religionene gå i oppløsning som forklaringssystem.

Andre elementer bidro også til at de mistet troverdighet:
2. Kristendommen gikk, sier Fontenelle inn for å avsløre svindelen bak oraklene. Når kristne tenkere som Origenes sier at oraklene er overnaturlige fenomen, men at de skyldes djevler, mener Fontenelle at dette bare er strategisk. Origenes gir dermed «hedningene» litt rett, men forklarer hvorfor oraklene likevel må forkastes.
3. Skeptisk/kritisk filosofi var ytterligere en kilde til kritikk av oraklene, og ikke minst
4. det at oraklenes prester ble avslørt i svindel så altfor ofte.

Som vi ser så søker Fontenelle – som førstemann – en konsekvent naturalistisk, ikke-teologisk og universell forklaring på religiøse forestillinger, hvordan de oppstår og hvordan de utvikler seg videre. Han unntar spesifikt den åpenbarte religion fra slik analyse, men så ville da også noe annet vært helsefarlig. Ortodokse kritikere likte det dårlig, skriver Samuel Preus, fordi de innså at den samme fremgangsmåte kunne brukes også på kristendommen.

Der Herbert av Cherbury så religion som en livsfilosofi som skulle legitimeres, så Fontenelle religion som et kulturelt faktum som skulle forklares. Begge disse tendensene vedvarer som vi skal høre i senere religionsforskning.