(Giambattista Vico) Om Bernard Fontenelle innså i det abstrakte betydningen av samfunn for et vitenskapelig religionsstudium var det en annen av hans samtidige som i langt større grad trakk konsekvensene av denne innsikten: Giambattista Vico (1668-1744). Vico, forfatteren av «Den nye vitenskap» var jurist og spesielt interessert i basis for samfunnets institusjoner. Når Vico stilte […]
(Giambattista Vico)
Om Bernard Fontenelle innså i det abstrakte betydningen av samfunn for et vitenskapelig religionsstudium var det en annen av hans samtidige som i langt større grad trakk konsekvensene av denne innsikten: Giambattista Vico (1668-1744).
Vico, forfatteren av «Den nye vitenskap» var jurist og spesielt interessert i basis for samfunnets institusjoner. Når Vico stilte spørsmål om religion var det med utgangspunkt i religion som menneskelig, sosial institusjon, og som et historisk fenomen. Som den senere evolusjonismen var Vico opptatt av begynnelser, og som Fontenelle var han opptatt av at menneskelige aktiviteter skulle studeres vitenskapelig.
Blant disse menneskelige aktiviteter inkluderte han religion.
Klokt nok fokuserte Vico utelukkende på «hedningenes religion», og kunne dermed fri for sensur og kirkelig makt skrive en naturalistisk analyse av all religion, der «åpenbart religion» var utelukket. Legitimeringen kunne nok også ha vært pragmatisk, men fra de mange referanser ser den ut til å ha vært religiøs: Den åpenbarte religion – den jødisk-kristne tradisjon – var guds skaperverk, og kunne derfor kun forklares ved referanse til Gud selv. Hedningenes religioner derimot, var i all hovedsak menneskeverk, og kunne forklares og forstås som sådant. I bakgrunnen hos Vico ligger alltid et guddommelig forsyn, men de forklaringsformer og innfallsvinkler han forøvrig velger overflødiggjør samtidig dette forsynets rolle, slik at det menneskelige, psykologiske, språklige og sosiale alltid er tilstrekkelig i seg selv.
Vicos innfallsvinkel kan oppsummeres i fire setninger:
– religion er konstruert av mennesker
– (derfor) kan religionens årsaker bli beskrevet og forstått på vitenskapelig vis
– religion er en nødvendig og universell komponent i historisk-sosial tilværelse
– religion utvikler seg i et irreduserbart forhold mellom menneskelig natur, språk og sosiale institusjoner.
Religionsteorien hans springer utav et historisk og sosialt perspektiv. Målet hans var å skape en historisk (fra begynnelsen) forståelse av de institusjoner og lover nasjonene hadde felles, og derunder fant han alltid religion som basis. Religion blir følgelig i alle henseende fokusert som et sosialt fenomen. I forhold til den religiøse kontekst Vico skriver inn i er disse idéene revolusjonære, men siden han utelukker «sann religion» fra analysen blir det allikevel spiselig.
At det er mennesket som har laget samfunnet tas ikke opp til drøftelse hos Vico, og siden religion er et sosialt fenomen, en institusjon i samfunnet, følger det at mennesket også har skapt religion. Her bringer Vico også inn et kunnskapsteoretisk postulat: At «den som har skapt det, kan forstå det». Det er merkelig, sier Vico at så mye kraft har vært anvendt på å forstå naturen – ettersom den er skapt av Gud, kan kun han forstå den – mens man har neglisjert studiet av sivilisasjoner som siden de er frembragt av mennesker kan forstås av mennesker.
Vi bør nok kanskje ikke adoptere dette prinsippet altfor sterkt – naturen viser regulariteter og stabilitet som komplekse menneskelige samfunn ikke er i nærheten av. Dermed er det i praksis nok vanskeligere å forstå og forklare sosiale fenomen enn svært mange «naturfenomen» – ikke minst når det gjelder målestokken «forutsi».
Vico stilte følgende spørsmål: Hvilke institusjoner har alle mennesker (alle kjente samfunn) alltid sett som nødvendige?
Hvorfor skulle det være et essensielt spørsmål? Jo, fordi «disse institusjoner vil gi oss de universelle og evige prinsipp (som enhver vitenskap må ha) som alle nasjoner er fundert på og med hvilke de fremdeles opprettholdes.»
Vico søker altså etter universelle institusjoner for å se hva som er basis for at samfunn kan skapes og opprettholdes (et spørsmål som inngår i mange samtidige og senere filosofiske debatter om menneskenes og samfunnets natur). Som Herbert av Cherbury søker han etter konsensus, men ikke etter universelle idéer som sådan. Det Vico så mener å se, og generaliserer ut fra det han ser, er at alle samfunn holder seg med tre skikker/institusjoner: alle har religion, alle har formaliserte ekteskap, og alle begraver sine døde. Disse tre skikker fungerer som institusjoner, men også som felles idéer: tro på et guddommelig forsyn, seksuell orden eller dyd, og udødelighet (Gud, dyd, udødelighet). [Dette gir Vico senere anledning til å argumentere for at et guddommelig forsyn – den kristne Gud – har arbeidet selv gjennom hedningene og installert disse nødvendige forutsetninger for senere opplysning og frelse. Men først har han altså gitt en fullt ut naturalistisk forklaring på hvordan «hedningenes religion» har oppstått og utviklet seg.]
Nå stilte ikke Vico sitt spørsmål først og fremst til et empirisk materiale, men til filosofiske tradisjoner om hva ethvert samfunn kunne tenkes å måtte ha. David Humes senere filosofiske analyse gjør da også ganske kort prosess med en del av Vicos utlegninger.
Alle institusjoner starter med religion, mener Vico, som senere danner basis for «dyd» – og generell moral. Religion er og har alltid vært nødvendig – bl.a. for at samfunnet skulle holdes moralsk sammen. Men selv religion har et utgangspunkt, og Vico knytter det til menneskelig aktivitet, sinn og samfunn. Som Bernard Fontenelle ser Vico myter, beretninger om guder som meningsfylte beretninger som skal leses bokstavelig. Mytene lest slik kan kanskje ikke gi særskilt mening for samtiden, men de ga mening i sin tid, og i sine samfunn for mennesker og samfunn på et visst utviklingstrinn. Mytene, sier Vico, gir uttrykk for en folkelig, «vulgær» kunnskap eller visdom. «Vulgære tradisjoner må ha hatt en sosial bakgrunn – «public grounds of truth» – som gjorde at de ble skapt og veldikeholdt.»
Det Vico peker på her som er viktig, er at et sosialt aspekt er nødvendig for vår forståelse av hvordan en beretning (eller en forestilling) kan bli skapt, akseptert, og vedlikeholdt over tid. For å kunne forklare religioner som tradisjoner må man forstå hvordan de har sosiale funksjoner, funksjoner for flere mennesker, og hvordan dette eventuelt er knyttet til samfunnets overlevelse, transformasjoner osv.
Vico går videre enn som så. Ethvert samfunn, sier Vico, er forent gjennom felles holdninger og felles måter å tenke på. Disse felles holdninger og tankesett er resultat av samfunnets forhistorie, utviklingen av dets institusjoner, og gir modeller for hva som er mulig og ønskelig i det sosiale liv. Ethvert samfunn har et «mentalt språk» (kategorier, tankesett) og i moderne tid er dette mentale språk det rasjonelle, mente Vico. Men i forhistorien (og hos de «primitive»?) var det mentale språk ikke logisk og rasjonelt, men preget av fantasi, som hos barn (en sammenligning som senere ble gjort enda mer eksplisitt i evolusjonismens tidsalder). Derfor er det primitive samfunn og menneskes tankesett uttrykt presist gjennom myter og fabler.